Søk i nettsamfunnet

Tilbake fra 5 dager i indre Troms. Tungt gjennomslagsføre og lite snø under tregrensa (både ski og pulk har blitt noen riper rikere) men flott i høyden. Bikkja på ni mnd fikk kjørt seg i sukkersnøen, men imponerer stadig med sin arbeidsinnsats. Neste vinter blir bra når hun kan trekke pulk fullt ut med eget drag. Enn så lenge går det i snørekjøring. Nok en gang er det finfiske med Mormyskha som må til for å lure storørreten.

I mi jakt etter eit par smørbare ski utan stålkant, med spenn, og gjerne kortfellesystem, ringte eg til slutt til Åsnes for å klage mi naud Dette etter å ha tråla både bruktmarknad og marknaden elles. Der kunne ei blid dame opplyse meg om to ting; Breidablikk kan ikkje heilt samanliknast med Ingstad, som eg ser vert gjort innimellom, den skal ha hakket meir spenn. Det kjem ei ny ski til neste år, utan stålkant, med meir spenn enn Breidablikk, og noko slankare, om ikkja akkurat ein "kilometerslukar" ala E99 eller Amundsen så i alle fall betre eigna til "kilometer-turar". På spm om spesifikasjonar ville ho ikkje seie for mykje då skia framleis er under utvikling, men i mål ville den kanskje vere noko ala Nansen. Då måtte eg berre skrinlegge heile "klagetalen" min, og seie halleluja i staden. Endeleg ei god allround fjellski utan stålkant, med kortfellesystem. Håpar eg!

Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Relevante linker for episoden Følg Tonje på: Instagram Facebook Nett Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Gå til Podcasten

Vurderer ta med småtrolla på telltur lørdag-søndag nå til helga. Utgangspunket er Drammen og at vi stikker hjemmefra lørdag morgen, alternativt fredsg kveld. Noen som har tips til sted i nærheten hvor det et fint å gå og ta en natt i telt? Enten "bart nok" for barneben, eller snø nok til å gå på ski og dra pulk.

Årets høsttreff er gjennomført. Som vanlig har det blitt holdt i Østmarka. Og som vanlig har vi holdt oss til et tema. Denne gangen var temaet å kose seg mest mulig. Planen var ganske løs. De som ville kunne møte opp ved Langvann et lite stykke øst for Østmarkskapellet på fredag. @‌Mossy og jeg tok først t-banen fra Grønland Helsfyr, så til Skullerud. Derfra gikk vi i seneste laget mot Langvann. Gikk ikke så lang tid før vi måtte finne fram hodelyktene, og etter et par timer var vi framme ved Langvann. Mulig jeg husker feil, men der ventet ‌@Rolf_E, ‌@Grimner, ‌@LightDan, ‌@Xperiment og @MagneJ når vi kom. De hadde fått bålet i gang, og flere hadde vært dere flere timer allerede. De hadde valgt akkurat den plassen jeg hadde sett for meg. Og like sør for oss hadde en annen kompisgjeng slått leir. Litt senere på kvelden kom ‌@opmyl og ‌@raster. Vi var allerede 9 stykk, og jeg var allerede strålende fornøyd med oppmøte. Det var finvær denne kvelden. Stjerneklar himmel gjorde det litt kjølig, noe som bidro til å forsterke gleden av bålet. Det passet meg bra. Når jeg hadde satt opp teltet, og fått oversikt over hva jeg hadde puttet i sekken, så fant jeg ut at jeg hadde glemt downmaten, liggeunderlaget jeg skulle sove på. Heldigvis hadde jeg med bamse i tillegg. Også hadde jeg glemt vinopptrekkern. Hadde jo en glassflaske med vin. Også hadde jeg ikke sett i handleposen til ‌@Mossy, så jeg hadde med 3 ganger så mange egg som planlagt, samt noe annet kjafs jeg ikke trengte. Dette begynte å se ut som en typisk markatur for min del. Men noen alvorlige problemer var det ikke. Jeg har aldri opplevd at løpet er helt kjørt på disse enkle turene. Man finner alltid en løsning. Var mye enkel matlaging denne kvelden, men snacksen og hyggelige drikkevarer satt løst hos gjengen. Vi rakk litt sjitprat før vi tok kvelden en etter en. Lørdag morgen var det skyet litt til. Folk kom seg opp ut av telt og hengekøyer sakte men sikkert. Og når nesten alle var ferdigpakket ble vi overrasket av ‌@qwer993 som gamblet på at vi fortsatt var ved Langvann. @raster måtte dessverre hjem lørdag morgen. Så vi var fortsatt 9 FFere. Da la vi i vei mot Hauktjern. Tok strake veien via Slettfjell, tidvis veldig hyggelig terreng å gå i. Hauktjern er blitt en ganske tradisjonell tur for FF. Dette er vel 3. år på rad vi er her. Det er liten sannsynlighet for å være alene her, men det er et fint mål for folk som ønsker å prøve seg på disse mytiske Fjellforumtreffene Når vi kom fram i 15:30 tiden var det fortsatt ledig ved de to største etablerte leirene. Vi tok den som lå mest skjermet til, da det var noen barnefamilier som hadde lagt seg til rett over vannet. Vi måtte bygge opp sitteplassene rundt bålplassen på nytt, samt få opp tarper rundt. Det skulle komme regn fra 18. tiden. Må si meg imponert over arbeidsviljen til hele gjengen. Alle stod på med rydding, vedsanking, saging og kløyving. Og før vi visste ordet av det hadde vi ved til hele kvelden og dagen derpå, tak over hodet, klar for en helaften. Før mørket kom over oss fikk vi besøk av ‌@Johan2000, ‌@LilleTrippe, ‌@tklami og ‌@hesthov med søster. Ble nesten litt trangt rundt bålet når alle satt der samtidig. Men det var alltid noen som var på farta og gjorde noe annet, så det gikk fint. Kvelden ble meget hyggelig. ‌@Mossy og jeg laget lørdagstaco i skauen for første gang, og det var mye forskjellig lørdagsmat fra Real til passe spicy kylling som kokkelert. Og om man ikke ble sprengmett av middagen, så ble man garantert sprengmett av all godisen som ble sendt rundt, både i fast og flytende form. Det kom noen regnskurer ned på oss den kvelden. Men ikke så mye at vi ble søkkvåt og kald. Jeg tror alle holdt seg tørre og varme. Og neste morgen var det igjen skyfri himmel, og sola tittet etter hvert igjennom trærne. En fantastisk deilig avslutning på en fantastisk helg med fantastiske FFere. Vi fikk i gang bålet, tok vekk tarpene, og tok oss god tid med frokosten før en etter en valgte å ta seg hjemover. Takker alle for oppmøte. Vi ble totalt 15 stk. Det mener jeg er ny deltakerrekord, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg håper å se dere alle på treff igjen!

Vassdalseggi med sine 1658 moh er Rogalands høgste topp og ligg heilt nord i Ryfylkeheiane, på grensa mellom Rogaland og Telemark fylker. Både toppen og naturen i området er verkeleg verdt turen. Tidleg laurdag morgon bar det innover Ryfylke. Vi kom oss med første ferje over Høgsfjorden og parkerte ved Sandvatnet, inn av Nesflaten i Suldal kommune. Sola stod høgt på himmelen og det var varmt oppover mot Holmavatn. Etter snaue to timar var vi ved turisthytta Holmavassbu og her vart det meste i sekkane lagt igjen. Planen var å gå til Vassdalseggi og deretter returnere til hytta om kvelden. Å finna informasjon om ei grei rute opp frå sør var ikkje så lett, då dei aller fleste tar denne toppen frå nordsida. I ei av Stavanger turistforenings årbøker var det nevnt ein umerka sti frå Holmavatn mot Kvanndalen og denne passa det greit å følge eit stykke. Vi starta rett opp bakken frå hytta og såg aldri noko til denne stien, men vi fann likevel ein temmeleg grei rute mot toppen. Etter å ha runda vestsida av Fitjanuten, haldt vi høgda forbi Djupe tjørnane og Isvatnet. Deretter gjekk vi vest for vatn 1364 og aust for vatn 1352 før vi satte kursen rett mot toppen. Terrenget var småkuppert heile tida og det bar nesten konstant opp eller ned, slik det ofte er i Ryfylkeheiane! Og fint var det iallefall i desse traktene. På avstand var det ikkje så lett å sjå kva for rute opp til toppen som var best. Det løyste seg imiddlertid veldig greit, siste stykke mot toppen var det enkelt å ta seg opp på ein liten rygg, rett aust for fylkesgrensa. På toppen Den store varden på toppen hadde vi gått å sett på lenge og utsikten derfrå var ganske fin. Vi kom til toppen omtrent klokka 18, etter litt under fire timar frå Holmavassbu. Litt skyer kom sigande og ein liten bris var det også der oppe. Nødlinga/vardinga mot Haukeliseter var godt synleg, men ruta frå den kanten er vel bare delvis merka etter det eg forstår. Mot Kvanndalen var det også varder som gjekk nedover, så eg reknar med at det er fint å gå opp sør-vest flanken også. Etter nokre brødskiver, samt litt sjokolade og tørka aprikoser var det klart for returen. Sidan ruta rundt Fitjanuten var relativt småkuppert, fekk vi lyst til å heller gå ned litt sør for Turistskaret og ta den t-merka stien tilbake til hytta. Rett ved punkt 1410 tok vi sør-austover og her var det også nokre vardar. Det var enkelt å ta seg ned, men vi kunne nok med fordel ha gått utanom det einaste bratte partiet nedover, spesielt sidan det var godt synleg på kartet. Heile dagen hadde det vore relativt varmt og utpå kvelden forsvann også skyene. T-skjorte og shorts var absolutt å fortrekka denne dagen! Holmavassbu På turisthytta til Stavanger turistforening var det kome oppe eit par frå Sandefjord som var på sin første reale fjelltur. Dei hadde tatt turen opp frå Haukeliseter og syntes det hadde vore langt inn, men også opplevingsrikt i det fine vèret. I turistskaret var det fortsatt ein del snø og eit par småelver måtte vadast fortalte dei. Etter ein fin kveld på hytta, vakna vi opp til nok ein fin dag. Utpå formiddagen kom eit sveitsisk par forbi hytta. Dei hadde vore på 14 dagars tur opp frå Lysebotn! Vi satt alle utpå trappa beundra utsikten; Frå dei grøne grasslettene rundt hytta til det store Holmavatnet og resten av den store fjellheimen. Flott vandretur frå Holmavasshytta til Bamsebu Bamsebu er eit lita steinbu som vart bygd av nokre av tungtvassabotørane under i 1943. Den dag i dag står steinbua der fortsatt, omlag 6km frå Holmavasshytta heilt nord i Ryfylkeheiane Frå Holmavassbu la vi kursen ned mot eit par hytter som er avmerka på kartet. Her vada vi over elva og fortsatte sør om Dyrskarnuten og punkt 1187. Vi holdt stort sett høgda, då det var vanskelgare å gå nede lags vatnet. Til tider var det nokre vardar og ein svak sti, men det var lett å finne vegen. Då vi stod nede ved vatnet ikkje langt frå bua ifølge kartet, tok vi til å speide etter hytta. Den var ikkje så lett å få auge på med ein gong. Hytta er fortsatt i god stand, men den er i privat eige og det var ikkje mogleg å gå inn. Inn vinduet kunne vi skimte eit par senger og ein ovn, rikitg kosleg virka det til. Ved å besøke hytta får ein eit visst inntrykk om korleis det var å gøyme seg langt til fjells. Fleire bilde, kart og meir om turane på breogfjellsport.no: Turen til Vassdalseggi Bamsebu

Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Årets siste offisielle sommerdag er passert og høsten er i anmarsj. Skardsfjella øst for Stugudal i Sør-Trøndelag ble turmål for denne første helgen i september. Skardsfjella er en rekke med fjelltopper rundt 1500 moh som ligger litt sørvest for Sylan. Høyden pluss det flate terrenget rundt toppene gjør at man får en vidstrakt utsikt fra toppen. Vi gikk en hesteskoformet rygg over de to høyeste av Skardsfjelltoppene. Det var en god stund siden at disse sørøstlige områdene av Trøndelag var blitt besøkt. For å være nøyaktig var det 342 dager siden jeg gikk Syltraversen. Bilturen fra Trondheim stoppet denne gangen ved Vektarstugu i Stugudal. Startpunktet for turen var ikke helt bestemt så veien inn til Møsjøen ble først utforsket. Resultatet ble at vi pent måtte snu ved hyttefeltets veibom. Klokken var 2115 når vi la i vei oppover den slake lia langs Pilgrimsleden mot Vektarhaugan. Mørket skapte litt problemer med å følge merkingen langs stien. Stien ble plutselig sporløst borte. Ledelinjen ble derfor en telefonløype som gikk i riktig retning. Etter 45 min gange slo vi opp teltet ikke langt fra elva Vestre Rotåa og parkeringsplassen for hyttefeltet i kanten av Vektarhaugan. Lørdag morgen var været strålende. Vi spiste frokost og drakk noen kopper kaffe før vi kom av gårde litt før klokken 1100. Vi gikk i en time før vi igjen slo opp teltet ved Vestre Rotåa. De to Skardsfjell-toppene skulle bestiges som en dagstur med denne teltplassen som base. Like ved teltplassen var det tre store steiner. Uheldigvis hadde disse steinene et stort ”buldre-potensiale” så frustrasjonen av å ikke ha klatresko, kalk og stålbørste i sekken bredte seg. Vi slo opp teltet og gjorde klar noen små dagstursekker før vi tok fatt på stigningen opp ryggen til dagens første topp. Skardsfjell merket 1543 moh på kartet. Den tørre sommeren i Trøndelag har tært hardt på småbekkene. Vi fant heldigvis en liten sildrende bekk på vei opp mot toppryggen. Drikkeflaskene ble fylt opp. Topprygger er som regel ganske fri for bekker og vann så det er best å sikre seg før man har gått for langt. Oppover ryggen begynte utsikten å vide seg ut. Det ble observert til sammen 8 ryper fordelt på et kull på 5 og 2 stykk av det fortsatt uredde slaget. Ryggen bortover mot 1543 ble etter hvert mer steinete, og den var ikke så lettgått som jeg hadde forventet. Toppen med en solid toppvarde ble nådd i solskinn og litt vind. Utsikten mot Sylmassivet og Helagsfjellet i øst var fantastisk. Helagsfjellet er den høyeste toppen i området med sine 1797 moh. Toppen er med dette Sveriges 7. høyeste topp og har Sveriges sørligste isbre ved foten i øst. Ved toppvarden var det tid for lunsj. På grunn av vinden krabbet vi ned i vindsekken mens vi spiste noen skiver med luksuriøst pålegg. Både brunost, nøkkelost og pastrami var å finne i sekken. Ryggen ned til skaret mellom topp 1543 og høyeste på 1546 var relativt lettgått. Terrenget forandret seg noe når vi var på vei oppover mot topp 1546 fra skaret. Underlaget ble mer lettgått og det var merkbart mindre stein på denne siden av dalen mellom de to toppene. På toppen ble det en kort pause for å nyte utsikten. Ryggen tilbake i retning teltplassen var lettgått og nedstigningen til Rotåsjøen. Vel tilbake ved teltet ble det en rask dukkert før middagslagingen startet. Denne gangen var det en litt ”gourmet” preget versjon av den vanlige Toro-gryta som stod på menyen. Rondane gryte med Reinskav, sopp, brokkoli og ris. På kvelden kom det noen spredte regnbyger som gjorde matlagingen i teltåpningen litt frustrerende. Søndag morgen våknet vi opp til lavt skydekke, regn og en del vind. Det var absolutt ikke dagen for de store turplanene, så vi tok oss god tid før vi satte kursen tilbake mot Stugudal. Turhilsen

På tirsdag 21.august var jeg så heldig å få skyss opp til Gjendesheim og tok videre båten inn til Gjendebu hvor jeg skulle overnatte i tre dager. Værmeldingene var svært lovende og de få tåkedottene rundt noen av 2000-meterstoppene var i ferd med å lette da jeg ankom Jotunheimen. Jeg hadde ikke gjort noen anstrengelser for å få med reisefølge. Midt i uka etter at skolene har startet jobber vel de fleste, så denne turen ville jeg ta alene. Planen var å bestige noen enkle 2000-meterstopper rundt Gjendebu som jeg ikke hadde vært på før. Onsdag 22.august Jeg var førstemann ut av hytta med kurs for Svartdalen denne strålende dagen – ikke en sky på himmelen – og la i vei med mål om Svartdalspiggen. Allerede i første motbakken kastet jeg jakka og gikk i T-skjorte resten av den dagen . Pga lite fjellturer og annen fysisk aktivitet i sommer hadde jeg tatt på meg ei pulsklokke for å sjekke at pulsen ikke overskred den anaerobe terskelen altfor mye i oppoverbakkene. Stort sett gikk det greit å holde pulsen under 150 så fremt jeg gikk rolig. Boka til Morten og Julia ligger på Gjendebu, og jeg hadde studert ruta til Nordre Svartdalspiggen kvelden i forveien, men likevel klarte jeg å gå for langt innover i Svartdalen før jeg skrånet oppover mot ryggen. Det resulterte i klyving i en altfor bratt oppstigning mot Svartdalsryggen hvor pulsklokka ble lagt i sekken etter at den hadde vist over 170 på det værste. Vel oppe på ryggen var det på tide å konsentrere seg om å følge vardene til toppen og det gikk jo veldig greit. Knapt 4 timer brukte jeg til Nordre og følte meg i fin form til å fortsette. Videre bortover mot Store Svartdalspiggen er det jo enkelt forutsatt at man finner veien. Jeg klarte først å prestere å utforske en del nedganger på høyresiden (vest) av eggen, men de endte med et 2-3 meters stup – sikkert nok til å pådra seg en forstuet ankel hvis man lander litt forkjært. Etterhvert fant jeg ut at det var best å holde den høyeste del av eggen det første stykket for så å skrå litt ned i fjellsiden før turen gikk oppover til Store Svartdalspiggen igjen. Her var det på tida å få seg en skikkelig matpause og sokker og sko ble lagt til tørk i solsteiken. Jeg satt og funderte på om jeg hadde truffet årets fineste dag i Jotunheimen på første forsøk. Det var vindstille og varmt og knapt en sky å se. Været kunne i hvert fall ikke ha vært bedre. Egentlig burde jeg ha vært fornøyd med turen nå og returnert samme vei. Men jeg syntes at det så enkelt ut bortover mot Søre Svartdalspiggen og kanskje jeg også rakk Langedalstinden før det ble for sent. Jeg fulgte derfor oppskriftsmessig rutebeskrivelsen fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” og befant meg ganske snart rett under Store Svartdalspiggen på sørsiden. Resten av turen ble imidlertid ikke så enkel. Siden jeg var alene og ikke ville ta noen som helst sjanser i tillegg til stor respekt for luftige passasjer fant jeg ut at det var best å holde meg litt ned i vestsiden av eggen. Flere steder måtte jeg imidlertid snu og gå tilbake for å finne en egnet hylle å gå på. Jeg var oppom både Midtre og Søre Svartdalspiggen, men jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har gått hele eggen på Svartdalspiggene. På Søre Svartdalspiggen var det helt klart at turen ville bli altfor lang hvis jeg også skulle gå oppom Langedalstinden. Dessuten var jeg blitt tørst så det var bedre å gå ned i Langedalen hvor jeg hadde sett noen bekker jeg kunne fylle vannflaskene i. I www.bergtatt.net er returen langs eggen fra Søre Svartdalspiggen mot Langedalen markert med grønt hvilket skulle tilsi en enkel retur, mens i ”Norges fjelltopper over 2000 meter” er denne markert med en gul trekant hvilket skulle tilsi bratt klyving. Jeg var opptatt av å finne den enkleste veien ned og etter flere forsøk hvor jeg gikk nedover for så å returnere oppover igjen er det klart for meg at den enkleste veien ned er en sikksakk-rute først ganske nær eggen nedover og så bør man holde seg litt nordover fra eggen før man til slutt finner en bred hylle som leder ned til en liten dam som ligger helt øverst i Langedalen. Jeg tror det vil være enklere å finne den klyvefrie ruten dersom man går oppover, da kommer en del av småstupene lettere til syne. Hvis jeg skal på Langedalstinden noen gang vil jeg i hvert fall foretrekke denne ruten fra Gjendebu. Herfra og ned var selvfølgelig turen meget enkel. En god del kunne gås på snø i kanten av breen og på mose og gress lenger nede. 11,5 timers tur gikk overraskende bra for beina, men tempoet var ikke så veldig høyt heller. Torsdag 23.august Semmeltind eller Slettmarkhøe var toppmålet da jeg la meg kvelden i forveien. Torsdag morgen føltes beina såpass bra at jeg gikk for den lengste varianten og la i vei de anslagsvis 7 km oppover Storådalen mot foten av Semeltind. Jeg hadde tegnet inn eksakt rute fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” på kartet og fulgte den med GPS oppover lia til Semeltind. Definitivt den enkleste veien til topps som også har den fordel at den er gressbelagt helt opp til nesten 1900 moh. Stein og ur blir jeg ellers fort lei av. T-skjorte helt til topps denne dagen også, men det var en svak vind på toppen og kun disig sol når jeg var der, så jakka kom fort på. Midt inne i Jotunheimen er utsikten fra denne toppen en av de bedre. Sørtoppen ble også besøkt hvor utsikten til hovedtoppen er flott. Dessverre fulgte jeg ikke like godt med på returen og GPS’en var heller ikke oppe under returen hvilket medførte en litt vanskeligere rute ned. Uten å overstige den anaerobe terskelen så ofte brukte jeg 9,5 timer på turen, hvilket er noe i overkant av tidsestimatet i ”Norges fjelltopper over 2000 meter”. Fredag 23.august Fortsatt T-skjortevær. Turen gikk til Fondsbu uten tanke på å bestige noen topper underveis. Det var i grunnen flott å kunne roe seg ned med flott utsikt til de toppen jeg hadde besøkt de foregående dagene og ellers utsøkt landskap. Deretter bar det rett hjem med buss. Slik unngikk jeg i hvert fall hordene som i augusthelgene skal opp i Jotunheimen og gå Bukkelægeret og Besseggen.

Tvilende og skeptisk til mine kunnskaper til klatring generelt, sa jeg ja til et tilbud fra «Busken» om å bli med på Store Skagastølstind.....Storen!! Den bærer sitt navn med rette! Jeg skulle få bli med Busken, Morten og Ingar. Sistnevnte var liksom føreren vår på denne turen. Jeg hadde vel tenkt at denne toppen sammen med de andre skumle toppene i Hurrungane skulle komme seinere i min toppsamling. Føler meg liksom ikke helt klar for disse virkelig alpine toppene. Likevel sa jeg ja og tenkte for meg selv at jeg kanskje ville feige ut...Mine turer med Mayhassen har riktignok fått meg til å strekke grensene litt etterhvert...Har vært på mange topper, men denne Storen var virkelig en gigant! Alpin så det holder. Vi valgte å komme avgårde tidlig og startet kl 04.30. Vi langet avgårde oppover og var oppe på bandet etter ca 2t15min. Jeg må innrømme at Storen så virkelig skremmende ut der oppe i tåkedottene. Hadde en liten tvil inni meg, men så på det som en skikkelig utfordring og en test på min toleranse for høyder og stup...Det var tørre fine forhold og dette gjorde forholdene gunstige oppover svabergene fra «Hytta på Bandet.».-For bratte svaberg og grus er det mye av oppover. Imponert over de som ferdes på slike områder i regn og skodde...Selvom vi var tidlig oppe var det allerede klatrere på vei opp noe som skulle vise seg å forandre våre planer for bestigning av Storen. Planene var å gå til Hjørnet og gå Heftys renne, men da vi kom dit var det allerede folk der på vei opp. Ingar mente derfor at vi heller skulle forsøke oss på Andrews renne. Javel,- tenkte jeg...hadde ikke gjort mye research om Storen og visste lite om denne plassen. Det var visst færre som gikk der skjønte jeg etterhvert... Vi gikk nedover igjen et stykke og og fant til slutt Andrews renne. Vi kom nok innpå den et lite stykke opp uten sikring og det var jo greit...Her ble det tøft ja....Tau og utstyr ble gjort klart og snart var Atomsilda klar som skjelvende aspeløv....Det kom en svensk fører med et par som vi lot gå føre oss. Denne karen hadde full kontroll og fikk sine to svensker oppover renna. Imponerende og rask denne karen. Det blir en del venting...mer enn jeg hadde drømt om på forhånd. Sikring og klatring tar tid. Sola kom ikke inn i renna og gjorde det kaldt og jeg skalv...ikke så mye av redsel akkurat, men det var guffent der..litt is og og noe snø var det der også. Tre fire punkter var litt vanskelige i renna, men det gikk greit selvom det tok tid. Fantastisk da jeg kom på toppen av renna og så rett bort på Styggedalstindene og sola varmet i ansiktet. Hvilken utsikt!! Flere klatrere var på toppen og jeg var litt stolt av å ha klart å komme opp takket være Ingar og Busken. Helt toppers!! Likevel,-man skal jo ned igjen og kan ikke slippe gleden helt løs ennå. Det var luftig ned til rapellpunktet, men elsker rapeller så denne over 50 lange rapellen var bare morsom der jeg dinglet i sola!! Vi rapellerte en gang til over noen bratte svaberg på veien ned. Det var deilig å stå ved «Hytta på Bandet» og få den virkelig gode følelsen av å ha klart det! En tøff tur...ikke for høydesvake personer. Likevel,-tror jeg det blir en stund til jeg prøver meg på Midtmaradalsryggen og Styggedalstindene. Det er mange topper på lista før disse...Takker gutta for en flott tur på «den mest alpine av dem alle»...Turen tok ca. 15 timer...ikke en spesielt hard tur, men mye venting og luftige områder der du virkelig måtte holde fokus..

Heihei! Jeg og to andre har tenkt oss på langtur i Jotunheimen fra og med 23. februar og opptil 10 dager tur. Vi starter på gjendesheim, går til Olavsbu->Leirvassbu -> spiterstulen->Lom. I mellom her ønsker vi å legge inn dager med morsomme utflukter, som f.eks toppturer. Jeg vet det er mye skredfare for tiden, så jeg ønsker tips om hva vi kan gjøre.

Hei Som mange andre er jeg på søken etter nytt telt. For å ikke blande inn en masse andre telt er det dette teltet jeg vil vite mer om i denne tråden. Finner lite info om dette teltet, men håper det er noen som har erfaring med det her i Norge. [http] Løsningen med to fortelt er noe jeg liker, og at det er mulig å ta av ytterteltet på varme dager. Vekten er jo heller ikke ille. Vil primært brukes på sommerstid. - Er Roadrunner 23 for 2 personer og 33 for 3 personer? - Er forteltene like store på begge sider? - Noen som vet målene (ikke kvm) på forteltene? - Selges dette i Norge? Ove

Hei! Eg har så smått begynt å sjå på mogelegheitene for å organisere ein ekspedisjon/tur til Grønland i området rundt Gunnbjørns Fjeld (3693moh). Målet med ekspedisjonen er å få skikkeleg villmarksfølelse, svimlande utsikt, bra skikøyring, og gjerne nokre kule toppar. Det kostar ca 300 000 kr for flyreisa t/r Island - basecamp for 4 pers med utstyr. Om det fins vesentleg billigare alternativ med ville fjell med bra skikøyring i samme område så er det veldig interessant. Er det nokon som veit om det må søkast om løyve til ein sånn tur og om det er krevjande/dyrt å få løyve? Nokon som har andre tankar eller erfaringar frå ein slik tur?

Heisann For noen år siden opprettet vi prisen Årets Eventyrer, som også fikk med seg en Rookie-pris etterhvert. Nå løfter vi konseptet med denne prisen videre, blant annet med at det blir utdeling på Eventyraften på Chateau Neuf i Oslo 29.jan. Vi har fått inn mange gode kandidater og nominasjoner, men noe sier meg at vi ikke har nådd helt til bunns når det gjelder rookie-prisen. Prisen er spesielt tiltenkt på yngre eller nye turglade folk som har satt et artig, spennende, utfordrende eller inspirererende turprosjekt ut i live i 2019. Veldig takknemlig om det er noen du vil foreslå, i åpen eller rookie-klassen - mail meg gjerne på aleksander(krøllalfa)gamme.no.

Vel, sannelig går den fort tida og egentlig bare fortere og fortere jo eldre man blir, eller sånn føles det i alle fall. 2019 er snart historie og da er det vel på tide å oppsummere turåret 2019. Synes ikke jeg har vært så mye ute, men når jeg begynner å se nærmere på det så blir det da litt likevel. Tenker vi får starte helt på tampen av 2018, og planen var å feire nyttår sånn rundt Heimdalen et sted. Målet var vel egentlig Sandbakkbue ved Øvre Heimdalsvann, vinterstid er det jo et stykke lenger å gå inn dit enn på sommeren siden Valdresflye er stengt. Men vi parkerte nå ved Maurvangen, lasta opp pulker og la i vei oppetter vegen. Ny episode av nasjonale turistveger til fots der altså, ser potensiale for en føljetong her. Dårlig skiføre så måtte gå på beina. Hadde ei teltnatt sånn omtrent ved Heimdalsmunnen hvor det fortsatt var mulig å få inn noen røyksignaler fra yr.no. Været tilsa at det kunne bli friskt og problemer med å komme seg ut igjen, så det ble noen raske endringer og nyttårsaften på hytte i Rennebu i stedet. Tur er tur, men nyttårsturen ble da hyttetur og ikke telttur, jaja .. begynner å bli vant med å reise etter været. Perfekt start på det nye året! Teltnatt ved Heimdalsmunnen og Nasjonale turistveger til fots ... Første overnatting ute i 2019 fant sted ved Honsjøen i Maura i anledning nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ei helg i januar. Fin liten skitur med pulk og trivelig kveld med bålbrenning og skravling. Kurset ble for øvrig holdt av Lengetur – ekspedisjon for dummies og kan anbefales om man har lyst til å prøve vinterfriluftsliv, men ikke er helt sikker på hvordan, eller om man rett og slett har lyst på turselskap. Riktig så trivelig var det. Nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ved Honsjøen i Maura Februar forsvant i skidager og hundelufting. Det var skiføre på hjemmebane og jeg satt brede meier på sparkstøttingen og spente bikkjene foran. Det må jo da sies at bikkjene mine er bare passe duganes som trekkhunder og det gikk til skogen (helt bokstavelig) rett som det var. "Trekkhunder" du liksom ... høyre, venstre, samma det ... vi streiker! Mars bød på isfiskehelg i Femundsmarka, vi losjerte på Litjrennbua som ikke akkurat kan skryte på seg verdens beste isolering (type ingen) men det er vedovn der og det var en trivelig helg. Undertegnede fikk prøve seg på ski i løssnø og hadde blitt der til snøen smelta om ikke noen hadde hjulpet meg opp igjen og reisefølget tror jeg har avlagt ed på at abbor ikke skal sløyes, men flås i fremtiden. Men finfin tur og Femundsmarka må man jo tilbake til. Isfiskehelg i Femundsmarka April og påsketur startet med topptur på fjellski til Kolåstind, det er vel det skumleste jeg har gjort i år og jeg tilhører vel et lite mindretall som kan si at jeg har gått på ski opp – og på bena ned hele turen til Kolåstind på snøføre. Men pytt! Det var jo en fantastisk tur i strålende sol og resten av påsken ble jo like bra med tur til Flø, tur til Utvikfjellet, Kråkenes fyr, Sankta Synneva-hornet og snørekjøring med hund i Tafjordfjella. Drømmepåske! Påsketur til Vestlandet Et av høydepunktene i april er jo Orrhaneleik og prøver å få til en natt hvert år. Så også i år, så det ble ei natt på Finnskogen, og en påfølgende tur til Dronningens utsikt dagen etter. Har for så vidt tenkt for meg selv at jeg burde få tatt med hengekøya og tilbrakt ei natt der og få en fin soloppgang. Som tenkt så gjort så det gjorde jeg allerede helga etter, soloppgangen var riktignok så som så .. men turen og selskapet var bra. Deretter dro vi videre til Kongsvinger kommunes høyeste topp Rafjellet, Hokåsen utmarkslag har ei åpen hytte stående der så ble ei natt der også. Mai forsvant i en fei, men fikk til en tur til Nore & Uvdal og en dagstur til Dusetind (både toppen og hytta) og Dusehesten helt i slutten av måneden. Kjekt med Nore, et utall fjellturer å velge mellom så sant ikke dørstokkmila blir for lang. Dusetind Juni, året er jo allerede halvgått hvordan skjedde det? Jaja .. planen var en Sunnmøretur, men været var atter en gang ikke samarbeidsvillig så det ble Oppdal i stedet. Bårdsfjellet, Gjevilvassdalen, Ålmanberget og hytteliv. Fikk besøkt et par av Trollheimens smultringer og lekt litt turister på vei hjem. Atter en finfin tur i bra selskap. Oppdalstur Noen kommunetopper ble det også i juni, Årkjølen, Søndre fjellsjøhøgda, Bjørnholen og Kohinor ble krysset av i kommunetopplista på peakbook. En liten spasertur på Hardangervidda ble det også tid til, bare en dagstur riktignok, men med utgangspunkt fra Solheimstulen fikk jeg nå tatt meg en brukbar runde. Er fint på Hardangervidda, må vel se om jeg klarer å få tatt meg en tur over litt flere dager og med telt der på et eller annet tidspunkt. Snartur på Hardangervidda, utgangspunkt: Solheimstulen Mens de fleste andre koser seg på ferie jobber jeg hele juli, det er selvvalgt så ikke noe å klage på også er det jo deilig stille på kontoret hele sommeren og jeg reiser på ferie når alle kommer tilbake. Ble dårlig med tur da, i juli måned, men det var jo bare for at jeg skulle ta det igjen i august! For ferien skal jo selvsagt utnyttes til tur! Startet med noen fine dager i Reinheimen, hytte til hytte tur. Deretter videre på roadtrip gjennom Romsdalen, til Mardalsfossen, over Aursjøvegen og nordover til Snåsa, Leka, Brønnøysund, Vega, Herøy, Dønna og ned igjen til Fiplingdalen og en svipptur til Børgefjell Nasjonalpark. Mange mil i bil, men ble da sannelig noen kilometer og høydemeter for bena også. Finfin sommerferie! Denne står på planen til et annet besøk i Tafjordfjella Dønnamann og De syv søstre sett fra Herøy Lovund sett fra Dønna Har blitt noen returer i år også og første helga i september var en slik. Retur til kommunetopper i Sør-Hedmark, annet selskap, men like trivelig og en ny kommunetopp: Elgklinten i Åsnes. Opp grensegata for å finne kommunetopp i Åsnes Det var ikke noe utsiktstopp akkurat så vi får ta bildet ved grensevarden istedet Høsten i fjellet er så fin! Altså det er stort sett fint i fjellet, men høsten er litt ekstra fin. Høstens fjellturer har funnet sted i Sjodalen og Leirungsdalen i finfint selskap, en helg i september og en helg i oktober. Høst i fjellet: Sjodalen og Leirungsdalen Da er vel turåret oppsummert så langt, er jo en stund igjen enda så kan jo ikke sette punktum riktig enda. Må vel i gang å se på en romjulstur kanskje, og deretter er det bare å starte turåret 2020 med friskt mot.

Turidiotene Aleksander Gamme og Lars Ebbesen inviterer kjente og ukjente gjester til glade historier, solide tips, kritiske blikk og heftige diskusjoner! View the full article

It’s Smokies Week on the show and plenty of uphills on the way to Clingmans Dome. I became part of, and lost, my first tramily, and loved my time with them. I also met the very sweet Little Foot (follow her YouTube channel “Hike with Little Foot”) and the enormously positive Posi (@MattBurnsFat on Facebook and Instagram). I even hiked with Ryan Hopkins and his buddy Chris. Ryan is the man putting this show out every week. It was great to meet up with both of them. Now, I’m alone again and getting out of the Smokies in a couple of days. Max Patch and Hot Springs are upcoming highlights. The post Episode #139 – Appalachian Trail (Days 20 to 23) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Hei, søker tips for fjelltur et eller annet sted i Europa i påsken til fots (ikke ski). Det jeg har mest lyst på er en tur som går over en uke til 10 dager hvor jeg kan sove i telt -- og hvor det ikke er snø (ikke ihvertfall ikke for mye) - og ikke for kalt. Alle tips mottas med takk.

Jeg var utrolig glad for dunjakka da jeg gikk Norge på langs i fjor. Når du stopper å spiser lunsj er det fryktelig knot a dra frem soveposen for å holde varmen. Stoltrekk til underlaget kan du droppe.

Jeg ble utfordret til å komme med ett bidrag til julekalenderen, og da gjør jeg selvfølgelig det. Takk for tilliten Jeg har laget en video fra en dagstur jeg hadde med kajakken tidligere i desember. I denne videoen får dere se soloppgang, blåtimen, sjøfugl, undervannsfilming og padling gjennom is! Turen ble litt over 2 mil lang og begynner på Steinseide, ved Hanøy på vestsiden av Askøy. Det er her jeg bor, og for å komme til sjøen ruller jeg kajakken 100 meter ned til en betongflytebrygge. Luksus! Området på vestsiden av Askøy går langs Hjeltefjorden, med Davangervågen som mitt utgangspunkt. Det er mange holmer, skjær og sund å padle gjennom, lite bebyggelse langs sjøen, bra med dyre- og fugleliv, og flere store fuglereservat. Ett fantastisk område, virkelig nydelig! Denne dagen begynner jeg tidlig om morgenen før solen har stått opp, og det er så godt som vindstille. Temperaturen er kanskje ett par minusgrader, det er ikke en lyd ute og solen har så vidt begynt å lyse opp horisonten. Jeg har pakket med telt, sovepose, liggeunderlag og litt mat. Greit å kunne ta seg en liten strekk i løpet av dagen vel 😉 Så mye mer er ikke nødvendig å si, jeg lar videoen ta seg av resten. Finn fram kaffekoppen og sett av 8 minutter til å se videoen 😊 Når dere ser denne filmen bør dere sørge for at videokvaliteten i youtube står på maks, og se gjerne på en større skjerm enn på smarttelefonen for å kunne se sjøfuglene bedre. Er ikke særlig mye zoom på ett GoPro med vidvinkel linse, og noen ganger kan fuglene være ett stykke unna 😉 Husk lyd! God jul, håper dere liker videoen. I morgen har jeg bursdag! 😊

Litt mosjon som forberedelse til neste ekspedisjon. Lang dag med å kjøre Horten-Rjukan, 9 timer på fjellet med småklyving, bading og rømmegrøtspising på Selstali før vi gikk ned til Rjukan. Så til Asker for å ekspedere Teskjekjerringa på toget hjem før jeg suste ut til Hvaler og mere padling. Ingen andre å se på strekningen Rjukan-Gaustatoppen opp nordvesteggen, noe kø bortetter eggen videre til tårnet. Stimen fra tårnet og ned til stidelet mot Gausdalen ble forsert i stort tempo, sikkert 200 mennesker bare på denne lille stubben. På den bratte stien ned til Gausdalen så vi ferske sykkelspor. Denne ruten på sykkel ble katogorisert med minus 10 poeng på en skala fra 0 til 10 i følge syklistene. Til sammen møtte vi ca 5 mennesker på ruten ned til Gausdalen og videre til Selstali, videre ned til Rjukan møtte vi som forventet ingen. God mosjon! Bading i et vann i Gausdalen, rømmegrøt på Selstali, og nyinnkjøpt setersmør fra Selstali i ryggsekken videre ned til bilen, der det var 50 varmegrader inni. Fin pause på toppen, selv om toppdrammen var glemt igjen

Tittel på filmen: Tur til Dyrhaugsryggen Jotunheimen 23 juli 2014 Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Lagt til: 19 april 2015 - 20:49 Hr Av: Stonis Kort beskrivelse: None Provided View Video

Endelig til fjells igjen...det var jaggu på tide! Denne gangen reiste vi på litt lurvete værmeldinger på yr.no...men tok sjansen. Det regnet da vi dro fra Gjøvik kl 6, men jeg var optimistisk da vi nærmet oss Fagernes. Da lysnet det i syningom og optimismen steg. Målet denne gang var Midtre Leirungstinden og Leirungskampen med dens "kalver". Kl 08.15 spente vi på oss skia og været var knall det. Varmt, men skyene lå truende over toppene...og det kunne bli hva som helst....og det ble det!! Etter ca 100meter ble planene endret. Med slike snøforhold skjønte vi at det ville bli vel strabasiøst innover Leirungsdalen denne dagen. Det surklet og rant under bena våre alle steder...og vi valgte å gå opp skaret sør for Raudhamaren. Vi hørte Leirungsåe godt og skjønte at det var vår i Leirungsdalen. Kjekt det forsåvidt...men på ski nå i denne varmen ble en "råtten" opplevelse. Tidsforbruket økte og man brukte jo mye mer krefter. Innerst inne var jeg litt usikker på om vi idet hele tatt kom oss inn dit vi skulle. Elva var faktisk helt åpen innover og vi lurte på om vi ville komme oss over. Da vi kom til den elva som kommer fra Kalvehøgda (Steindalsbreen) så vi at det hadde gått et sørperas.....sørpe, svart sand, småkvist og småstein. Det hadde nok vært rimelig varmt her inne i den uka som hadde gått. Vel...vi kom oss over dette raset og så om det var mulig å krysse elva. Litt lenger oppe var det faktisk en liten skavl som hang over elva...den siste snøbroa over Leirungsåe denne våren...vi håpet den var der også når vi kom tilbake...Vi "listet" oss over på lette foter...Ga den etter ville bli rimelig våte...ned i den hølene som var der...men ikke i fare... Vi sleit oss nå videre innover og oppover dalen og etter knappe 5timer sto vi på toppen av Midtre Leirungstind som både Odd Arne og jeg manglet. Dette er en enkel topp med primærfaktor på 15. Ikke mange som besøker denne trolig. På toppen uteble sola, men på vei opp hadde vi varmt herlig vær med fantastisk utsikt til Leirungskampen og Torfinnstinder. Joda...kjekt å være på topptur igjen. Noe lettere gikk det hjem igjen. Varmt var det og råttent. Det hjalp litt å ha sporene å følge tilbake igjen....men en del tryning i sørpesnøen ble det. Etter 8t45 minutter var vi ved bilen igjen etter å ha lett etter en plass å krysse den siste elva før bilen. Den hadde også åpnet seg der bilene sto...Så....blir det fortsatt slik mildvær i fjellet så er er det trasig på ski iallefall for de som vil inn i Leirungsdalen.

Brrr.... jeg våkner i bilen med rim på rutene. Det er -3,5 grader ute og det betyr intet annet enn KLARVÆR! Endelig kom godværet til Nord-Norge for alvor. Jeg står parkert utenfor Bergeng gård, så langt jeg kan kjøre opp langs Glomåga på denne tiden av året. I dag var det klart for Svartiseventyret, en todagerstur med besøk innom Steintinden (Norges minst besøkte kommunetopp?) og Snøtinden som er høyeste nunatak på Svartisen, Norges nest største isbre. Jeg gledet meg som en unge til å utforske denne ville og vakre naturen. Litt over kl. 07.00 var jeg igang, med litt tyngre sekk enn normalt siden jeg skulle overnatte undervegs. Først fulgte jeg en scootertrasé inn til Fisktjønna, og deretter delvis langs den noe krunglete sommerstien til Glomdalsvatnet. Fulgte noen gamle skispor her. Det var panserskare denne morgenen, så enkelte partier var litt vriene å passere, slik som en bratt skråning ved det som på kartet kalles Hella. De første solstrålene fikk jeg da jeg strøk ut på Glomdalsvatnet. Fjella i vest lå badet i morgensol, ikke minst det spektakulære Steintindmassivet som jeg noen timer senere skulle skulle ankomme. Etter vannet måtte jeg opp en ny bakke før det gikk ned igjen langs et scooterspor mot Glomåga. Scootersporet gikk litt på kryss og tvers, så jeg forsøkte meg i blant på noen snarveger som til tider var mislykkede forsøk. I farten passerte jeg kloppa over Glomåga, antakeligvis fordi jeg var så fascinert over landskapet her inne. Men scootersjåføren hadde funnet en snøbru over elva like nord for pkt 274, her gikk jeg også over. Nå begynte jeg å spise høydemeter for alvor. Jeg gikk oppover litt sør for Tverråga og krysset denne ved ca. 570 moh. Videre rett nordover en bratt bakke og inn på breen nord for pkt 780. Her tok jeg en velfortjent rast. Fy f... for et landskap, og for et vær! Ikke én sky, og ikke ett vindpust. Jeg holdt pusten og lyttet til den fantastiske stillheten. Det eneste jeg hørte var et fjernt elvebrus som var som musikk i mine ører. Etter pausen langet jeg i vei innover breen i retning skaret mellom pkt 1121 og 1459. På avstand så det bratt ut å komme seg fra breen og opp i skaret, men det løste seg greit opp når jeg kom nærmere. Deretter bar det ut i et nytt brebasseng og så den bratte oppstigningen mot Steintinden. Jeg hadde siktet meg en linje til skaret øst for toppen, ganske lik den Otto, Inger Lise og Joso tok. Men etter bakken fant jeg ingen gunstig overgang fra breen og opp på østryggen. Jeg måtte helt opp i skaret og ut i nordflanken faktisk. Her var det bratt ut mot breen i nord og delvis isete og tørr snø. Heldigvis hadde jeg med stegjern, men uten isøks og med tung sekk på ryggen følte jeg meg litt som en tosk der jeg listet meg ut i flanken. Det gikk nå bra, men et feiltrinn ville ført til glissade og rett ut i nordstupet! Anbefaler isøks OG stegjern for de som prøver denne varianten. De fleste lar kanskje sekken være igjen her ved breen, men jeg måtte ha med alt utstyret fordi jeg skulle traversere over toppen. Nådde toppen etter drøyt 6 timer, ganske likt som Otto & co brukte. Fantastisk flott her oppe, det kan ikke beskrives med ord, bare sjekk panoramabildene! Jeg ble ikke lenge på toppen, for jeg var så spent på hvordan veien videre ut nordryggen ville bli. Jeg så at det var nærmest en skavl der i starten, men jeg fant et sted hvor jeg kunne ta meg ned. Veldig bratt her, men en glissade ville heldigvis ikke blitt flatal. Skiftet så fra stegjern til ski og skled ned nordryggen og ut på breen sør for pkt 1353. Her var det brattere enn jeg trodde og ganske tørr snø. Idet jeg løsnet ut noen snøflak tok jeg av meg skiene og gikk ned for sikkerhetsskyld, i tilfelle det skulle gå et skred. Da bratta var forsert kunne jeg fint skli ned til bunnen av breen der Flatisen kommer opp. Nå startet motbakkene på nytt, opp og inn til Snøtinden. Steintindmassivet var et spektakulært syn herfra. Tror ikke det er mange som har vært her inne som jeg er nå, tenkte jeg. Turen inn til Snøtinden føltes laaang ut! Den kom liksom aldri nærmere, og jeg begynte å kjenne det i beina. Klokka viste at jeg hadde steget over 2500 høydemeter i løpet av turen, og med tung sekk blir låra fort sure. I siste bakken opp mot toppen kom det en sur trekk fra vest. Planen var å overnatte på toppen, men den planen kunne fort endres om ikke vinden løyet. Det begynte også å skye til mer, i et øyeblikk fikk jeg faktisk øye på Lofotfjella, men jeg ventet med å fotografere til jeg var på toppen og da hadde skyene dessverre visket vekk den utsikten. Nå var jeg virkelig sliten, det var såvidt at jeg klarte å karre meg opp på toppvarden, få satt meg ned og ta de nødvendige bildene. Var rett og slett for sliten til å nyte utsikten fullt ut. Jeg tenkte bare at nå måtte jeg få i meg mat og mer drikke. Hadde ikke mer vann i camelbaken, så jeg måtte smelte snø. Først fant jeg en stor stein ved toppen der jeg fant litt le, slo opp vindsekken, pakket ut liggeunderlag og sovepose. Men vinden kom likevel, det var så mye vind at det nesten var umulig å håndtere fuelbrenneren. Jeg ga opp dette til slutt og pakket ned alt utstyret før jeg begynte å gå tilbake mot Steintindmassivet. Det gjorde jeg lurt i, for da jeg kom ned mot Nordfjordbreen stoppet vinden helt, her var det nærmest vindstille! Jeg fant en fin plass på rundt 1150 moh med orkesterskue mot solnedgangen i havet i vest. Sola speilte seg vakkert i den øde Nordfjorden, og ute i havet kunne kjente øytopper som Hestmannen og Trænstaven (litt utenfor skuet) skimtes. Her fant jeg meg godt til rette og startet snøsmelting, kort tid etter nøt jeg to real turmat som varmet godt i sjela. Lå en stund og nøt solnedgangen før jeg la meg til å sove for natten. Om natten skyet det til, men heldigvis løsnet dette på morgenkvisten. Jeg våknet kl. 06.45 og så Steintindmassivet i morgensol. Hadde det vært tåke ville jeg vært litt bekymret for ruta jeg skulle følge tilbake i dag ville jeg helst gå med sikt. Spiste frokost, smørte meg med solkrem og kort tid etterpå fikk jeg et herlig renn på morraskaren ned breen til sadelen mot Steintinden. Herfra tok jeg sikte mot skaret like øst for pkt 1459. Lengst vest i den bratte bakken jeg skulle forsere var det synlige sprekker så de holdt jeg god avstand til. Oppstigningen gikk som en drøm og jeg tok meg greit opp i skaret. Deretter gikk jeg litt oppover mot 1459 før jeg gikk inn i det neste brebassenget. Nå kunne jeg renne ned breen til sporene fra i går. Snøkonsistensen var litt ekkel til å kjøre på i starten, men det ble bedre da det flatet ut. Fikk med meg litt fart ut på flaten og kunne skli uten et eneste stavtak ut resten av breen. Fulgte så omtrent samme rute ned mot Glomåga, men denne gangen siktet jeg meg inn på kloppa som er merket på kartet. Snøen var fin stort sett fin å kjøre på, men tross av at det fortsatt var tidlig på morgenen tok sola godt så jeg opplevde råtten snø noen steder. Kom meg greit over hengebrua, men denne var gammel og det var hengt opp et skilt om at forsiktighet måtte utvises. På andre sida av brua måtte jeg krabbe meg opp på snøen igjen, og med veloverveide steg gikk den overgangen greit. Resten av veien tilbake gikk greit, selv om den var noe langdryg. Jeg fulgte et scooterspor til Glomdalsvatnet, men det viste seg at det heller hadde lønt seg å følge sporet der jeg kom opp. Droppet fellene resten av veien, noe jeg til tider angret på da jeg kom på at jeg først måtte opp før det gikk ned mot Fisktjønna. Da jeg var tilbake ved bilen var klokka 11.15 og sola stekte som bare det. Utnyttet situasjonen til å tørke tøy utenpå bilen før jeg kjørte videre over Saltfjellet mot Fauske. Jeg ringte pappa for å spørre om værmeldinga videre, og da jeg hørte at denne dagen samt neste dag kunne bli de eneste finværsdagene på lenge måtte jeg bare utnytte det. Spontant bestemte jeg meg for å ta en todagerstur i Sulisfjella, starte i kveld og gå på Suliskongen og videre til Sorjoshytta og i morgen bestige Ålmåijokka og returnere tilbake til Sulitjelma. Det ble som forventet nok en tung tur, fortsettelse følger her Turdata: Dag 1 11 timer 40 km 2700 høydemeter Dag 2 4 timer 23 km 785 høydemeter Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12499/V%C3%A5reventyr+i+Svartisfjella.html

Reiser man mye på fjellturer i Troms vil man før eller siden føle behovet for å bestige Jiehkkevarri, fylkestoppen i Toms på 1834 moh. Denne gangen var det altså min tur, mye pga en besøkende fylkestoppsamlende kamerat sørfra. Værmeldingen så lovende ut, så vi bestemte oss for å inkludere en overnatting på turen. Siden ingen av deltakerne (fire i tallet) aldri hadde overnattet på toppen av et fjell før, ble vi enige om å prøve det. Valget falt på toppen av Holmbukttind, på 1666 meters høyde. Alle var enige i at det nok kunne bli en flott opplevese, noe det skulle vise seg at vi ikke tok feil i. Ruta vi fulgte var stort sett den samme som beskrevet her. Vi begynte i Holmbukta i gråvær. Holmbukttind var innhyllet i skyene, og ifølge værmeldingen var det først på kvelden det skulle klarne opp. De første 1000 høydemeterne er stort sett i steinur, til tider nokså bratt. På 1000 meter ligger en liten bre som ble fulgt opp til rundt 1200 meter. Der er det en bratt snørenne som når vi kom ikke hadde mye snø igjen. Det var bratt og mye løs stein som lett raste ut. På denne høyden kom vi inn i skyene og sikten ble dårlig. Etter renna var resten av turen mye på snø langs ryggen. Like før toppen var det et bratt parti som det hadde vært uforsvarlig å gå opp uten stegjern. Den dårlige sikten gjorde at utsikten uteble. Vi hadde egentlig forventet en steinete flat topp, men den hadde en stor snøfonn som må ha vært 10-20 meter tykk. Det var egentlig like greit, da snøen gjorde det lett å finne en fin og flat teltplass. Klokka var blitt ni på kvelden når vi kom opp. Det hadde tatt oss ca 6 timer, og vi var litt skuffet over at det fortsatt var tett med skyer. Etter å ha tilbragt noen timer i teltet var det på tide å legge seg. Det viste seg nå at skydekket utenfor teltet hadde sunket og toppen vi lå på var ca 100 meter over skydekket. En fantastisk utsikt åpenbarte seg. Det var midnatt, måneskinn, vindstille, solnedgangsfarger i nord, og til og med et lite nordlys! Rundt oss dominerte skyhavet med noen få topper som stakk opp, Jiehkkevarri en av dem. Utvilsomt en av mine bedre fjellopplevelser. Morgenen etter stod vi opp klokka seks. Ute var det blå himmel og vindstille. Skyhavet lå fortsatt under oss, men var nå i oppløsning. Det var ingen tvil om at dette kom til å bli en fantastisk dag! Etter en lang frokost ble tauet gjort klart og stegjerna montert. Ned fra Holmbukttind går det bratt ned mot breen. Vi fulgte det snøfrie steinete partiet langs kanten ned mot Blåisen så langt det lot seg gjøre. Etterhvert måtte vi ut på breen. Det var mye snø og lite sprekker å se. Turen på breen inkluderte bare et skikkelig bratt parti. Det er før man kommer opp på ryggen mot vestoppen. Dette bratte partiet hadde bare en tydelig sprekk som måtte unngås. Herfra var det grei skuring mot hovedtoppen. Ryggen ble fulgt på snø først mot vesttoppen via ei steinur, og så videre opp via ny steinur mot hovedtoppen. Hovedtoppen er flat og det var vanskelig å bestemme hva som egentlig var toppen. Utsikten er derimot upåklagelig. Her er det nok utsikt mot det meste av Troms. Returen var stort sett langs samme vei som opp. Eneste endring vi gjorde var nede på breen før oppstigningen til Holmbukttind. Vi valgte nå å gå rett over breen. Oppe ved teltet igjen hadde vi brukt rundt 6 timer tur/retur. Teltet ble pakka og vi tok fatt på nedstigningen. Vi fulgte snøen på ryggen nedover med stegjern på. Fra toppen ned til bilen brukte vi ca 3,5 timer. Oppsummert kan denne turen sies å være en lang, men flott, topptur med over 2000 meter stigning, som med overnattingen på Holmbukttind går inn i rekken av turer som garantert ikke glemmes så lett.