Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'fylkestopp'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 12 resultater

  1. Uteliv i Kautokeino og bestigning av Øksfjordjøkelen 3. september 2011 Vi tok en råsjans og bestilte flybilletter ei uke i forveien, lavpris, uten noen som helst retrettmulighet for å få pengene tilbake. Værvarselet var ikke helt supert da jeg bestilte billettene, men jeg krysset fingrene for at det bedret seg. For min del dro jeg ei uke tidligere grunnet et kurs i Bardufoss i uke 35. Jeg hentet Arnt og Eyvind på Snowman Airport i Bardufoss, klar for en lang biltur og en flott bretur i Finnmark. Værvarselet hadde heldigvis gått i vår favør siden jeg bestilte billetten, og det siste vi hørte på radioen før vi parkerte bilen ved tunnellåpningen i Storvik var at det var dårlig vær i hele Norge sør for Troms fylke. Hvor heldig går det da ikke ann å være?? Vi våknet opp til et par alarmer og et par nysgjerrige blikk fra bilkøen som ventet på å få komme gjennom tunnelen ved Storvik. Det tok litt tid å komme seg opp i fra soveposen, og for Arnt sin del bilsetet i golfen. Tunnelen var ikke blitt bedre enn siden jeg hadde vært der i sommer, og fergemannen kunne senere på dagen fortelle oss at dette var Norges styggeste/dårligste tunnel. Da har vi vært gjennom den og:) Vi hadde en flott frokost på fergekaia i Øksfjord, Arnt passet på at vi fikk nok brødskiver med på tur, jeg kokte vann og Eyvind sørget for at kameraet fulgte med over fjorden. Det var blå himmel, nesten vindstille og helt fantastisk. Flottere omgivelser kan jeg faktisk aldri huske at jeg har opplevd å vært på tur i noen gang. Kanskje det var blandingen av sjøluft, snaufjell, bre, trivelige nordlendinger og rå natur som gjorde det helt fantastisk. Postdamen plukket oss opp ved Tverrfjorden, og ga oss litt hjelp i et par kilometer på en flat og kjedelig bilvei. Vi gikk til venstre opp for elven innerst i fjorden, og gikk opp første dalen til venstre langs et stitråkk. Tauet ble delt broderlig i oppoverbakkene mot breen, og vi gikk usikret over breen frem til Loppatinden på 1175 moh. Grunnet breens beskaffenhet fant vi ut at det var greiest å knyte oss inn i tau dem siste 4 kilometerne før toppen. Jeg kan kort si at turen fra Loppatinden og til det høyeste punktet på breen var noe monotont, men utsikten hjalp stort på motivasjonen. Utsikten ved toppen var noe begrenset, men det var noen store sprekker her og ellers et flott sted å nyte dagens lunsj. Vi bruke ca 4 timer og 45 min til toppen. Turen tilbake over breen føltes like lang som veien opp, og det var godt å kunne sette fjell under beinene når vi kom til bretunga på ca 850 moh igjen. 13 kilometer på bre kan være tungt nok det. Vi knotet oss ned over det litt bratte punktet ved brekanten, og satte i et bra tempo, avbrutt av et par pauser i nedoverbakken. Vi var ved ferga klokka 18.00, ca 9 timer etter at vi gikk iland i Tverrfjorden. Det var godt å vite at vi rakk offentlig transport, da det hadde kostet en tusing ekstra å leid annen transport over fjorden. Eyvind og Arnt som ikke har reist så mye med ferger i sitt yngre liv tok turen innom styrhuset på vei hjem. Kanskje vi har en ny styrmann ved mørekysten om noen år montro? Nye plasser som Alta og Kautokeino fristet, og fergemannen som sa at det bare var 14 mil ekstra å kjøre om Kautokeino overbeviste oss om at det var en god ide å kjøre om Finnland. Ingen av oss hadde vært i Kautokeino eller Finnland, og det hadde vært en flott opplevelse å «tikke» dette av på lista. Som tenkt som gjort, Alta ble en stor opplevelse for Arnt og Eyvind, og dem var overraska over hvor stort det faktisk var der oppe. Noe annet kan sies om Kautokeino. Etter 130 kilometer gjennom ingenmannsland fant vi ei lita bygd med noen gatelys, to utesteder (ett med neonlys faktisk) og en statoil. Hvor mange ganger har man muligheten til å sjekke ut utelivet i Kautokeino? ikke ofte for folk som bor på Østlandet. Vi tok turen innom utestedet uten neonlys, men som hadde diskolys og utsmykking fra det gode 80-tall. En ikke helt edru same tok seg tid til å sette seg ned å prate med oss, og en shaman satt og snakket med seg selv på nabobordet. Trivelig dette, men vi måtte videre om vi skulle rekke Finnland og et fly fra Bardufoss på søndag formiddag. For å få «tikke» av Finland hadde Eyvind det som krav at vi måtte i alle fall sette føtterne på bakken og ikke bare kjøre gjennom landet. En karaokebar var en flott annledning til å sjekke kulturen i Nord Finland. Det var ikke helt ulikt hva vi opplevde i Kautokeino, ca samme promillefaktor, men med et litt yngre publikum. Uansett hvor trivelig dette var, hadde vi ca 35 mil igjen til Bardufoss. Det var langt igjen, mørkt ute, regn i luften og vi var trøtt. Eyvind klarte å holde øynene åpne mens Arnt og jeg sovnet med jevne mellomrom på vei over til Norge. Klokka 04.30 var vi ved Andsvatnet i Bardufoss, og etter en halv time med kreativ pakking og godt sammarbeid klarte vi å lukke baggene med baggasje som jeg skulle ta med hjem. Vi fikk noen timer med velfortjent søvn fra 05.30 og frem til 09.15. Bilen måtte leveres og flyet måtte rekkes. Mens jeg satt på flyet hjem, var Arnt og Eyvind igjen i Bardfoss for å finne ut hva stedet kunne by på. Hva de fant ut må man nesten spørre dem om selv, men selv mistenker jeg at dem hadde en rolig dag ved Snoman Airport i Bardufoss. Sjekk denne linken for bilder og kart.. http://peakbook.org/tour/20986/%C3%98ksfjordj%C3%B8kelen+3.+september+2011.html
  2. Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/19234/Skiftende+v%C3%A6r+p%C3%A5+Finnmarks+tak.html Tirsdag 23. august tok jeg flyet fra Gardermoen til Tromsø. Jeg og Kent Hugo ( www.kugo.no ) skulle de neste dagene gjennomføre et realt fjellraid i Troms over kommunetopper og nærliggende 1000-metringer. I siste liten ble planene noe redusert da Kent Hugo hadde pappahelg så han måtte tilbake på fredag ettermiddag. Uansett, dette skulle bli moro! Han plukket meg opp på flyplassen rundt halv fem, deretter kjørte vi mange mil, helt opp til Øksfjord. På veien lærte Kent Hugo meg navnene på omtrent alle fjelltoppene vi kjørte forbi, nesten så jeg ble lokalkjent på dagen! I Øksfjord var det stor trafikk på kvelden, og vi spøkte med at det lokale kveldsrushet var i gang her ute. Har hørt at Mix-butikken her er særs kjent verden over...! Satte opp teltet til Kent Hugo (som var veldig kjekt å sette opp) på en liten plass ved veien, og neste morgen våknet vi til grått og vått vær. Noe kjent med det der ja... Men yr.no lovet oss bedring utover dagen, så motivasjonen var som alltid på topp. Tok ferga over til Tverrfjorden og kjørte inn til brua ved Tverrfjordvatnet. Parkerte her og begynte å gå. Først langs Tverrfjordvatnet før vi dreide opp mot venstre til 226-vannet. Gresset og trærne var våte etter nattens regnvær så det var ikke til å unngå å få våte klær allerede fra begynnelsen. Vi valgte å holde på vestsida av 226-vannet, men i ettertid viste det seg at det ville være lurere å ta østsida. På vestsida var det noen bratte klipper og ur med såpeglatt lav. Nå bar det etter hvert opp i tåkeheimen i renna opp mot skaret mellom Hellefjellet og 826-toppen. Vi holdt godt tempo oppover og det var deilig å kunne følge snø de få stedene det lå rester igjen. Tok en god pause i skaret før vi fortsatte sørvestover over en rygg. Opp mot breen fulgte vi en bekk som kom ovenfra (se kart). Fine klippepartier som var enkle å klyve. Breen var ren blåis nå, så vi snørte på oss stegjerna med det samme. Kent Hugo hadde noen problemer med sine stegjern og var en liten stund bekymret for om vi ville nå toppen dersom dette fortsatte. Heldigvis fikk han orden på dem. Men nå var det mine jern som begynte å kødde. Begge oss brukte Petzl Vasak. Selv om jeg har stilt dem perfekt inn og strammet godt igjen løsner dem, er skoene for mjuke? Drit og dra! Passerte noen bresprekker like før det flatet ut, på flata var det null sprekker å se. Vi passerte Loppatinden, Finnmarks høyeste fastlandspunkt, på venstre side. Nå fikk vi faktisk ganske fin utsikt ut mot Kvænangen og Lopphavet, skulle yr.no holde ord da? Vi skulle se om vi klarte å slå «Joso» sin tid på 3t 50min til toppen av Øksfjordjøkelen, men vi så etter hvert at vi ikke ville klare det og kom opp like under 4 timer. Like før 1204-punktet som var på GPSen måtte vi over et par lumske bresprekker. Vi bandt oss aldri inn i tau siden det stort sett var synlige sprekker. Begge GPSene viste ganske nøyaktig +-1200 moh, ikke så ille smelting som vi hadde fryktet. Ingen sikt på toppen dessverre så vi gikk ganske radig tilbake til Loppatinden der vi tok en matpause. Etter hvert løsnet fler og fler skyer og Kent Hugo tenkte at vi vel skulle få se hele Øksfjordjøkelen iløpet av 10 minutter. Været ble i alle fall ikke så verst! På vei ned igjen ble sola mer og mer gjeldende. Da vi omsider var nede ved 226-vannet valgte vi å følge en sti på østsida av elva som løper ut fra dette. Turen ble avsluttet med en frisk dukkert i Tverrfjordelva. På vei sørover fikk vi se Øksfjordjøkelen i all sin prakt fra bilveien, det måtte vi bare ta et bilde av.
  3. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16115/Jetnamsklumpen.html Kom fra E6 ved Namsskogan og kjørte via Røyrvik inn i Sverige og nordover mot Stekenjokk. Parkerte langs ved en Røde Kors hytte der Jetnamsälven møter hovedveien. Tydelig at en del bobilturister har campet her da det lå møkk under de fleste steinene i skråningen nedafor. Overnattet i bilen her med god utsikt mot neste dags mål. Dessverre ble vi overrasket av tåke på toppene da vi våknet! Ifølge yr.no skulle det være delvis skyet i dag, men skylaget var for lavt. Etter å ha lest rapporten til Ole-Petter fant vi en sti som følger platået innover en kilometer nordøst for elva. Der ryggen opp mot pkt 1111 begynner forsvant stien. Vi fulgte ryggen opp forbi pkt 1111 og skrånet etter hvert nordvestover ut i hallet ovenfor Jetnamsvatnet. Hele veien var det muligheter for vannpåfylling. Jetnamsklumpen hadde fortsatt ikke tatt av hatten da vi kom til foten av fjellet. Vi angrep toppen fra nordøst. I øvre parti måtte vi forsere en klyveparti rundt grad 2+. Steinene var litt glatte på grunn av den fuktige tåka, så vi gledet oss ikke veldig til returen. Vel framme ved varden prøvde vi å vente og se om det kom noe utsikt, men det ga vi opp etter hvert. Returen gikk fint for seg, Børgefjell er jammen et paradis! Her skulle man hatt med seg telt og fiskestang. Eneste problemet er all myggen. Skled ned en fonn øst for ryggen ved pkt 1111. Fikk øye på to nysgjerrige reinsdyr på vei tilbake mot bilen. De kom sakte men sikkert nærmere oss og lurte fælt på hva vi drev med. Artig! Tross tåka ble dette en minneverdig tur til Nord-Trøndelags høyeste topp! 8t 15min 27 km 1150 hm
  4. Våknet til godvær inne i Leirskardalen. Dog kjølig temperatur. Omgivelsene her inne minnet meg veldig om Strynedalen, selv om jeg er aldri så langt unna Vestlandet. Kjørte inn til Tverråga på 220 moh der jeg startet turen. Jeg var forberedt på en lang dag mot Nord-Norges tak på 1916 moh. På sommeren får man en langt kjappere tur fra Kjennvasshytta, men veien inn dit er vinterstengt. Fulgte merket scooterløype innover i dalen. Denne løypa går tydeligvis til Kjennvasshytta. Holdt bra tempo, og etter drøyt to timer forlot jeg løypa, like før passet ved Leitbotntjørna. Under en rast kom det en scooter rasende langs løypa. Siden det var en scooterløypa lot jeg meg ikke hisse oppe over det. Uansett er det jeg som får mosjonen. Det var et storslått skue å se opp mot Okskalvan, Okstinden og Tvillingtindan her nedenfra. Jeg rundet den nordligste Okskalven på nordsiden. Fant en gunstig trasé som brakte meg ut på Austre Okstindbreen. Jeg så flere svære sprekker på breen, så jeg trådde litt ekstra varsomt. Tok en veldig safe rute over breen der den var slakkest. Parkerte skiene i en vindgryte ved en stor stein på ca. 1250 moh. Her snørte jeg på meg stegjerna (lærte noe fra gårsdagens tur) og labbet i vei opp den snaut 700 meter lange stigningen til toppen. Vinden var temmelig sur her oppe, så jeg måtte sko meg godt med slalombriller og vindmaske. Når man går på tur alene gjør man etter hvert ting man ellers ikke ville gjort. Det minner meg på noe Lars Monsen påpekte da han gikk Canada på tvers. Når man ikke har noen å være sammen med og dele humor med så begynner man å le av de merkeligste ting som man ellers kanskje ikke synes er morsomt. Jeg holdte på å le meg ihjel da jeg oppover i fjellsida lekte at jeg besteg Everest og at vindmasken var en oksygenmaske, jeg storkoste meg og fniste av alt mulig. Bakken opp var lang, men den hadde heldigvis en slutt som det meste annet. Jeg jublet som en hane da jeg endelig nådde toppen etter nesten 6 timer på tur. Fikk i meg litt mat og SMSet litt med Øyvindbr som dagen før hadde vært på Sandfloegga og Nupsegga i knallvær. Utsikten fra Oksskolten kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. Herfra kunne jeg nesten se verdens ende Etter hvert bevegde jeg meg ned mot skiene. Med stegjern kunne jeg lett småtrippe ned den lange bakken uten å ofre mange kaloriene. Og med ski gikk det raskt ned breen i medvind og ned mot scooterløypa. Det hadde begynt å skye over mer nå, så jeg hadde litt problemer med å se konturene av mine egne spor. Da er GPSen kjekk å ha når man bommer litt på løypa (mange skumle skavler i dette området som ikke er lett å se). Vel tilbake i scooterløypa hadde tørrsnøen begynt å smelte, så det var ganske trått føre ned dalen tilbake til bilen. Enkelte steder så jeg antydning til gul snø (ikke urin!) der gliden var vesentlig bedre, så ved å ta noen smarte valg nedover gikk det ganske radig ned også. Takk for en flott tur! Turdata: 8,5 timer 2105 høydemeter 36 km Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12283/Oksskolten.html
  5. Reiser man mye på fjellturer i Troms vil man før eller siden føle behovet for å bestige Jiehkkevarri, fylkestoppen i Toms på 1834 moh. Denne gangen var det altså min tur, mye pga en besøkende fylkestoppsamlende kamerat sørfra. Værmeldingen så lovende ut, så vi bestemte oss for å inkludere en overnatting på turen. Siden ingen av deltakerne (fire i tallet) aldri hadde overnattet på toppen av et fjell før, ble vi enige om å prøve det. Valget falt på toppen av Holmbukttind, på 1666 meters høyde. Alle var enige i at det nok kunne bli en flott opplevese, noe det skulle vise seg at vi ikke tok feil i. Ruta vi fulgte var stort sett den samme som beskrevet her. Vi begynte i Holmbukta i gråvær. Holmbukttind var innhyllet i skyene, og ifølge værmeldingen var det først på kvelden det skulle klarne opp. De første 1000 høydemeterne er stort sett i steinur, til tider nokså bratt. På 1000 meter ligger en liten bre som ble fulgt opp til rundt 1200 meter. Der er det en bratt snørenne som når vi kom ikke hadde mye snø igjen. Det var bratt og mye løs stein som lett raste ut. På denne høyden kom vi inn i skyene og sikten ble dårlig. Etter renna var resten av turen mye på snø langs ryggen. Like før toppen var det et bratt parti som det hadde vært uforsvarlig å gå opp uten stegjern. Den dårlige sikten gjorde at utsikten uteble. Vi hadde egentlig forventet en steinete flat topp, men den hadde en stor snøfonn som må ha vært 10-20 meter tykk. Det var egentlig like greit, da snøen gjorde det lett å finne en fin og flat teltplass. Klokka var blitt ni på kvelden når vi kom opp. Det hadde tatt oss ca 6 timer, og vi var litt skuffet over at det fortsatt var tett med skyer. Etter å ha tilbragt noen timer i teltet var det på tide å legge seg. Det viste seg nå at skydekket utenfor teltet hadde sunket og toppen vi lå på var ca 100 meter over skydekket. En fantastisk utsikt åpenbarte seg. Det var midnatt, måneskinn, vindstille, solnedgangsfarger i nord, og til og med et lite nordlys! Rundt oss dominerte skyhavet med noen få topper som stakk opp, Jiehkkevarri en av dem. Utvilsomt en av mine bedre fjellopplevelser. Morgenen etter stod vi opp klokka seks. Ute var det blå himmel og vindstille. Skyhavet lå fortsatt under oss, men var nå i oppløsning. Det var ingen tvil om at dette kom til å bli en fantastisk dag! Etter en lang frokost ble tauet gjort klart og stegjerna montert. Ned fra Holmbukttind går det bratt ned mot breen. Vi fulgte det snøfrie steinete partiet langs kanten ned mot Blåisen så langt det lot seg gjøre. Etterhvert måtte vi ut på breen. Det var mye snø og lite sprekker å se. Turen på breen inkluderte bare et skikkelig bratt parti. Det er før man kommer opp på ryggen mot vestoppen. Dette bratte partiet hadde bare en tydelig sprekk som måtte unngås. Herfra var det grei skuring mot hovedtoppen. Ryggen ble fulgt på snø først mot vesttoppen via ei steinur, og så videre opp via ny steinur mot hovedtoppen. Hovedtoppen er flat og det var vanskelig å bestemme hva som egentlig var toppen. Utsikten er derimot upåklagelig. Her er det nok utsikt mot det meste av Troms. Returen var stort sett langs samme vei som opp. Eneste endring vi gjorde var nede på breen før oppstigningen til Holmbukttind. Vi valgte nå å gå rett over breen. Oppe ved teltet igjen hadde vi brukt rundt 6 timer tur/retur. Teltet ble pakka og vi tok fatt på nedstigningen. Vi fulgte snøen på ryggen nedover med stegjern på. Fra toppen ned til bilen brukte vi ca 3,5 timer. Oppsummert kan denne turen sies å være en lang, men flott, topptur med over 2000 meter stigning, som med overnattingen på Holmbukttind går inn i rekken av turer som garantert ikke glemmes så lett.
  6. Kjørte til hytta mi i fjella nord for Åmotsdal i Seljord mandag 28. juli. Det var lenge siden siste hyttebesøk så det var deilig å være her igjen. Etter en deilig kyllingmiddag og en god natts søvn kjørte vi (meg, pappa og Bjørn-Even+Frigg&Maja) noen timer til Berdalen like sør for Hovden i Setesdal. Herfra skulle vi spasere en lang marsj til Sæbyggjenuten som er rangert som Aust-Agders høyeste fjell ifølge www.wwv.no. Faren min var her for tre år siden, og han forberedte seg på en lang tur. Det første stykket gikk på en god DNT-sti til Berdalsbu, på veien måtte vi koke hodet et par ganger i Berdøla, det gjorde godt på en slik varm dag. Vel framme ved Berdalsbu tok vi sikte på elva opp mot Slækjeskardet. Egentlig trenger en ikke gå oppom Berdalsbu, man kan ta av stien ved Krenkjarsmo og følge elva opp dalen. Vi tok en pust i bakken litt før Slækjeskardet og nøt utsikten vestover mot blant annet Vatndalsvatnets gigantiske demning. Etter Slækjeskardet gikk det ned til Ytre Gjuvvatnet hvor det var avtegnet et naust på kartet. I virkeligheten var dette en stein der det var bygget steiner til vegger. Ved dårlig vær kunne man søke ly her! Før midtre Gjuvvatn tok vi en herlig dukkert i elva som var fin og dyp. Temperaturen lå rundt 17c! Nå angret Bjørn-Even på at han ikke hadde klipt håret! Da vi skulle til å gå videre etter en matbit kom jeg på at jeg hadde lagt igjen rullebåndet til Maja (hund, boxer), jeg fant det aldri igjen selv om jeg fulgte GPS-tracken til punkt og prikke på tilbaketuren. Me fortsatte videre opp dalen til vann 1235 og fulgte ryggen mellom de to vannene opp til en snøfonn før toppen. Siste stykket gikk i ur. Bare for moroskyld klatret jeg og B-E østveggen til topps, en tre meter høy fjellvegg. Flott utsikt fra toppen, spesielt mot vest, og Gaustatoppen reiste seg opp i nordøst. Turen tilbake gikk så å si likt som turen fram, tok et nytt bad nå også. Stien fra Berdalsbu virket nå fryktelig lang! Det ble nattmat på hytta denne kvelden, Jegergryte og ris stod på menyen. Virkelig en flott tur i øde terreng dette her, vi møtte forresten på tre reinsdyr. Sæbyggjenuten: 8t 30min 30 km 1125 høydemetre Neste dag tok vi en kosetur opp til store Gryvlund, rett før toppen kom en tordenbyge oss i møte. Vi telte sekundene mellom lynet og smellet (kornmo), rett før toppen slo lynet ned momentant som smellet dundret inn i ørene våre. Vi la oss flate og søkte ly nede i lia under toppen! Etter en lang regnskur var bygen passert, opp til toppen ville vi ungdommene prøve oss på litt klyving/klatring til topps. Slik krydrer gjør en tur mer fargerik! Etter et bad i Øvre Gryvletjønn trakk vi ned til hytta, pakket sakene og dro hjem til Asker. Men på veien hjem måtte jeg ta en tur innom en topp jeg har hørt er skikkelig fin, jeg har dessuten anbefalt turen på denne tråden http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=12478&highlight= (Bindingsnuten 767 moh) uten å selv ha vært der, så det skulle være på tide! Fra Åsan gård tok vi først feil av stien og havnet inne i skauen langt mot vest. Vi bushet mot øst og traff på traktorveien som gikk BRATT opp til Myrstaul. Herfra på merket sti opp i et skar mellom Torsnut og Bindingsnuten, som dro mot venstre til toppunktet. Toppen var virkelig fin, med stup rett ned mot Nutheim og inn i Flatdalen. Nordover kunne en skimte Brattefjell (1540) og Vindegga (1517). Ned igjen fant vi riktig vei til bilen, takk til grunneieren som lot oss parkere på innkjørselen sin! Værmeldingen låter bra for torsdag, vi drar derfor opp til Jotunheimen for et fjellraid! :D
  7. Det har vært vanskelig å få seg skikkelige fjellturer i Sør-Norge i sommer, så etter studier av værmeldingen fant Rødtopp og jeg det best å reise til fjellene i Nordland. Å bestige Nord-Norges høyeste fjell Oksskolten (1916 moh) fristet selvsagt også. Dag 1: Kjøretur Når man gjør slikt på sparket, så blir det lange kjøreturer. Vi startet tidlig på morgen og smurte niste, fylte drivstofftanken og feide nordover. Lunsj spiste vi på i Kvikne, middag i Namsskogan og etter nesten 90 mil fant vi overnatting i Mosjøen. Et overaskende hyggelig sted med koselig trehusbebyggelse i sentrum. Dag 2: Forsiktig start Vi spiste frokost uten å stresse med å komme i gang. Kjørte til Korgen og prøvde å få tak i kart. Det gikk ikke så bra, men vi regnet med at kartet på GPS'en fikk holde og at vi hadde nok batterier. Så kjørte vi inn Leirskardalen til Leirbotn hvor vi parkerte bilen. Dalen over til Kjensvatnet var frodig og grønn. Det var deilig å kunne strekke ut beina på tur igjen. Lunsj tok vi ved et stort sva ved ca 600 moh. Innerst i Leirbotnet var det ett spennde pass. Her traff vi også en enslig nordlenning på tur. Det var en vandreglad dame som testet løypa for Okstindan Fjellmaraton siden hun ikke hadde tid til å være med på selve maratonet. Naturen var vill, men terrenget lettgått, så etter ca 4 timer hadde vi unnagjort de 10 km fra bilen til Kjensvasshytta. Det går kjørevei til hytta, den har også strøm og innlagt vann. Til alt overmål var det også kjøleskap og fryser der. Rene luksusen, men som de fleste hyttene nordpå er den selvbetjent og maten må medbringes. Derfor ble det havregrøt, knekkebrød, rett i koppen og real turmat på oss. På hytta bodde det en tysk dame som hadde gjort nordlending av seg og en gjeng svenske brevandrere. Svenskene hadde vært på Oksskolten denne dagen, men hadde hatt tåke og generelt ufyselig på toppen. Dag 3: Oksskolten 1916 moh Solen lyste inn på soverommet om morgenen og ga ekstra piff. Dermed var det å hive i seg frokost og trekke seg selv opp til Austre Okstindbrean. Det går T-merket sti til brekanten, så det var enkelt å finne vei. Ved ca 835 moh var det en stor teltleir med svensker på brekurs. De var veldig opptatt og så knapt opp når vi passerte. Så var det på med stegjern og isøkser. Siden vi hadde fått rapporter om at det bare var blåis hadde vi lagt igjen bretauet ved bilen. Over breen gikk det fint og vi fulgte en snørenne opp til ca 1000 moh. Videre oppover var det mye berg i dagen som var lett å gå på opp til ca 1500 moh. Da ble det mye ur, men også denne var relativt grei å forsere. Det ble merkbart kaldere jo høyere vi kom opp og i skyggene lå det litt snø. Okstindan ligger for seg selv og på toppen av Oksskolten ga det virkelig følelesen av å stå på toppen av verden med utsikt til alle kanter. Selv om det var litt kaldt fant vi en lun grop oppe på toppen for å spise niste. Etter en stund ville ikke vinden gå med på at det skulle sitte folk så høyt oppe og fant veien ned i vår lune grop. Ned igjen gikk vi akkurat samme vei som vi hadde kommet opp og snørenna ble en artig sklibakke. I lia ned mot Austre Kjensvatnet var det mye molter. De smakte godt. Etter å ha blitt stekt av sola på vei nedover var det fristene å teste badetemperuren. Vannet var bedøvende kaldt, men det føltes veldig deilig etterpå å ha skylt av seg svetten. Dag 4: Spjeltfjelldalen Været var på vår side også denne dagen. Det var solskinn, godværsskyer og passe temperatur. Perfekt for en virkelig langtur. Målet var å gå helt til Steikvasselv langs Gressvatnet og ned Spjeltfjelldalen. Vi startet og gikk raskt på grusveien frem til demningen ved Gressvatnet. Riddaren og Gressfjellet danner en trang slukt hvor vinden fikk skikkelig fart over vannet. Stien virrer litt opp og ned langs vannet og det var litt trått å gå. Først når vi passerte reingjerdet ved Oksfjellhumpen ble det lettere å gå. Her ble det også fantasisk utsikt mot Okstindane som vi skulle se nesten hele resten av turen. Stien går litt utenom Gressvasshytta, men vi kunne skimte den mellom fjellbjørkeskogen. Da vi hadde rundet høyde 789 og gått litt inn mot Spjeltfjelldalen Naturreservat fant vi en solvarm bakke. Et perfekt lunsjsted. Videre gjennom naturreservatet var en langdryg tur i fantastiske omgivelser. Det var tungt å sige ned ryggen fra Artfjellet og slepe seg 2 km langs grusveien frem til Steikvasselv Gård (http://www.stekvasselv.com/). Der ble vi tatt godt imot av Kari og Håkon. Vi ble servert en fantstisk middag med røye fra Røssvatnet. Dag 5: Gråfjellet Håkon ga oss haik til Innerdalen dagen etter. Det var godt å korte litt ned på dagsettappen. Gårsdagens tur kjentes i beina. Været holdt seg fortsatt fint og turen opp til Gråfjellhytta var også flott. Turistforeningshytta på Gråfjellet er en av de fineste vi har vært innom. Angrer litt på at vi ikke planla å overnatta der. Vi spiste lunsj i solveggen før vi gikk videre mot bilen. Passerte brefallet på Vestisen. Oppe på kanten var det utsikt mot Oksskolten slik at vi kunne ta ett siste farvel med toppen før vi tippet ned i Leirbotn til bilen. Derfra ble det ned i lavlandet for litt hvile.
  8. Jeg sitter her og ser på bilder etter helgens tur til Okstindmassivet og vil dele noen av dem med dere her nå. Det kommer en utførlig turrapport på siden min en gang, men ikke nå. Solen skinner og tur utstyr pakkes ut, og skiene skal stues bort for sesongen. Vi startet på fredag kl 21 (!) fra Leirskarddalen og overnattet ute uten telt både Fredag og Lørdag. Besøkte Vesttinden (1708m), Tvillingtinden (1824m) og Oksskolten (1916m) som også er Nord Norges høyeste fjelltopp. Leo var også på Okstinden. Kan forøvrig nevne at veien nå er tint helt opp til Leirbotn og at det er kjørbart opp til Leirbotnet. Det var det ikke på fredagen slik at vi fikk et par hundre høydemeter og mange lange kilometer ekstra. Det var flere som tok Oksskolten som en dagstur nå. ca 16 km på ski en vei og 630 meter på føttene opp til toppen. Vi gikk i tungt telemark utstyr og Randonee, men nedkjøringene var så bra at det var verdt slitet! Nyt bildene så skal jeg legge ut link når jeg får ånden over meg til å skrive en turrapport. Kjell Iver
  9. Hordaland sitt høyeste punkt besteget i litt skiftende vær. Bilder, kart og tekst her Turhilsen
  10. Etter litt fintenking har jeg kommet frem til at jeg neppe kommer til å klare alle fylkestoppene før kroppen gir opp hvis jeg ikke tar mer enn en pr år. Derfor benyttet jeg en noe bedret værmelding til å dra til Jetnamsklumpen som er Nord-Trøndelags høyeste. La opp til dagstur og startet grytidlig fra Trondheim og valgte å kombinere med en tur om Skorovatn, 30 år siden siste gang. Gruvedriften der hadde ødelagt mye og navn som Dausjøen sier sitt. Videre til Røyrvik og over grensen til Stora Blåsjön og derfra drøyt 3 mil nordover. Parkerte i et grustak og la lystig i vei. Kim har lagt ut bilder fra tilsvarende tur i fjor og jeg prøvde så godt jeg kunne å følge hans råd om å holde godt til høyre innover langs Jetnamsvatnet. Men ikke godt nok, det er mange vann og bekker innover og det ble ble et par halsbrekkende bekkepasseringer på såpeglatte steiner. Etter hvert ble spørsmålet om hvor jeg skulle gå opp aktuelt, og jeg valgte til slutt å gå opp på vestsiden av den store snøfonna og et svaberg ved siden av. Snøfonna var aktuell, men siden den så bratt ut og sluttet neders i et svaberg, prøvde jeg å sikre det "sikre" siden jeg gikk alene. Hvor sikkert dette valget var, ble jeg i tvil om da jeg kom opp på den første avsatsen og begynte vandringen i blokkura. Tok sikte på skaret mellom Jetnamsklumpen og nabotoppen på 1.419 m, men dro opp litt for tidlig og gikk meg nesten fast i ura. Aldri noe hyggelig når du går alene. Kom etter hvert opp i skaret og derfra opp til toppen gikk greit. Men nå skjedde det som ofte skjer når jeg nærmer meg en topp; skyene og vinden kom inn. Heldigvis dro de laveste skyene nord for toppen, men nær nok til at jeg kjente litt yr fra skyene. Utsikten fra toppen er flott, men ble litt redusert av de lave skyene. Men fikk testet det nye kameraet og er svært godt fornøyd med bildestabiliseringen som muliggjør bruk av tele uten stativ uten at det blir uklart. Det panoramabildet som ligger ute er bare et eksperiment, men gir et inntrykk av omgivelsene. Veien ned gikk enklere, valgte en annen vei gjennom ura og la opp til å holde enda høyere opp fra vannet. På veien ned så jeg flere flokker med rein som kom opp fra vannet opp mot fjellet. De var mindre sky enn jeg var vant med, men jeg kom aldri nærmere enn 20-30 meter. Men det ble en lang og slitsom tur; gps'en viste 32 km(10 km mer enn Kim) og over 9 timer - var ikke ved bilen før kl 22:00 og det ble en lang tur tilbake til Trondheim. Valgte å kjøre om Gäddede og Lierne for å få bedre veiforhold og var i seng litt etter 3-tiden. Har tatt det bare rolig i dag! Se bildene på http://andnorm.no/Fjellfoto/
  11. For deg/de som synes det blir litt mye Jotunheimen her Bilder fra en tur på Jetnamsklumpen 1512 moh. Vi gikk fra Sverige og inn i Børgefjell. Fin tur og flott natur! Bilder på Bergtatt
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.