Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'julekalender 2018'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Dagsturer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 12 resultater

  1. Linn Mari

    Fjelltur på godt og vondt

    Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag: Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel. Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging! Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl. Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn. Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂 Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen og underlaget til fotoapparatet i bilde Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der… Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret. På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir. Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi. Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!! En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile. Helt baki der kom vi fra. Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂 Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉 God jul 🙂
  2. Ein fjellfant blir til Undertegna er vokst opp ytterst i Hardangerfjorden. Eigentleg så var sjøen ei like stor påverknad som fjell og skog, men etter å flytta derifrå så var det fjell og bratte gleder som fekk fokus. Aktivitetar på/i vatn har og gitt fine opplevelsar, men det er ei anna historie. ________________ Småfantar Når ein veks om med naturen rett utenfor utgangsdøra så blei skogen og fjellsida ein lekeplass. Eit utall hytter bygd av greiner og bregner som tak. Bondegårder av konglekyr. Små ekspedisjoner av småfantar. utan foreldre i nærleiken. Aking på skogsveier, og eit jorde som "skisenter". Naturen rundt heimen var lekeplassen. Ei av historiene mor mi trekk fram er når hu må gå på leit eitter barna som har tatt avgårde på på tur på eigenhånd. Hu avtaler med naboen at han skal flagge dersom barna kjem heim at før henne, og begir seg oppover lia i fotspora til barna. På veg opp mot 400 moh går ho i snø opp til knea, og no ser ho at naboen flaggar, nesten alle barna som har gått på tur har gått ned att på ei anna side av toppen og blitt kjøyrt heim. Eg derimot som bare var fem år og fekk beskjed av dei andre barna (som var to år eldre) om å snu når snøen vart djup, og tassar ned at på "rett side" åleine. Ansvarlige barn. I oppveksten så snakka me aldri om topptur, klatring, vinterturar, osv.. me gjekk ettermiddagsturar og søndagsturar, og på ski i påska med appelsin og kvikk-lunch. Naturen var der i bakgrunnen, ei ramme rundt liv og oppvekst som eg egentlig ikkje reflekterte over, den hadde jo alltid vore der rundt meg. ________________ Ei fjellpspire begynner å gro Som attenåring flytta eg sørover for å studere. Der var det fjellsportgruppe, og folk som var friluftsinterreserte. Det blei jevnlig fjellturar, Åsnes fjellski blei bytta ut med Tua Cirque, og eg begynte å klatre. Forskjellen var eigentleg at det som meir eller mindre hadde vært kvardagen blei no definert som "friluftsliv" og spesifikke aktivitetar blei tatt ein del lengre en før. Klatringa blei hovedfokus ei stund, og det blei nokre førstebeistiningar på meg. Første sommaren heimat etter eg starta å klatre blei kjøreturen gjort med augene klistra oppetter fjellsidene, eg såg heimkomunen min på ein heilt anna måte en når eg vaks opp. Her var det jo eit hav med muligheter som eg ikkje hadde benytta meg av! Bekleding er eit anna interressant tema som har utvikla seg mykje. Dongeribukse og gamasjar eller gummistøvlar, tjukk ullgenser, bommulsanorakk og vadmelsbukse, var normalen. Langt frå det presset det er i dag om å ha rett bekleding. Eg huskar eg vegra meg stort mot å gå over til plaststøvler og klossar under bindingane på telememarkskia. (Men det var og ei stor åpenbaring når eg gjekk over på nytt utstyr. no kunne det svingast bra både i laus og på hard snø!) Etter kvart kjøpte eg meg Helly Hansen AdventureTech (eller navn deromkring) skallklær. Dette må ha vært verdens raskaste bekledning! Falt du i skibakken eller is akselererte du opp i fart fram til du møtte ei fysisk hindring. Telemarksvingane satt greit etterkvart, og følte eg mestra bratt fjell. Men nokre samtalar med bestefar min som spurte kva slags svingteknikkar eg nytta meg av, og spørsmål frå ein onkel av far min om eg kunne ta han med oppe eit bratt fjell hadde lyst å prøve seg på, det har gjort meg ganske så ydmyk i forhold til kva andre andre folk kan ha av erfaring og kompetanse rundt fjell. Bestefar min gjekk i fjellet så lenge han kunne, til fots og på ski, det var bare ikkje naturlig for han å fortelle om det (Andre har etterkvart fortalt meg om turane hans). Og onkel til far min hadde eit like stort rack med klatreutstyr som eg hadde, han klatra ikkje men brukte det til å hente ut sauer som hadde gått seg skårfast i fjellet. Dei hadde mange fleire år med erfaring frå bratt fjell en eg antagelig noken gong kjem til å ha. ________________ Fjellfanten tar form Jobb med fast inntekt gav nye muligheter for friluftsliv og bratte gleder. Frå -98 og ti år framover var det skikjøring som var hovedfokus. Frå november til og med juni blei det jakta på snø, i snitt ein fjerdedel av året var med ski under beina. Hemsedal var base på vinteren, Jotunheimen og spesiellt Hurrungane var heimebane på våren, og Stryn sommarkisenter var fast utgangspunkt for turer når sommarskisesongen der var på topp. Ein tok gladeleg mange timar i bil på jakt etter snø, og det blei veker og månader forskjellige stader i alpane. Ei interresant betraktning er at eg har nær ingen bilder frå denne tida. Mobiltelefon var telefon, og kamera var heller ikkje noko me prioriterte å dra med oss, turen og opplevelsen stod i fokus. ________________ Fjellfanten i dag - kvardagen Etter kvart krever jobb og kvardagsliv sitt. Meir ansvar på jobb gir mindre rom for lengre perioder på tur, og det er no fokus på barna og nærturer i helger og kvardag. Men suget etter fjellet er der, og det må få meir plass. Fanten karrar seg etterkvar opp fjellsida igjen, og innfører lystbetonte bratte aktiviteter for borna - med eit håp om at dei også skal få kjenne på samme gleda og suget etter fjellet. Det er mange uforløyste draumar om turer der inne. Kanskje blir nokre av dei til verkelegheit etterkvart, og kanskje vinn kvardagen. Eg forstår forelda mine bedre no og deira valg. Balansen mellom draumar, opplevelsar, og kvardagsliv er kanskje det vanskeligaste. Kvardagen er fundamentet i livet, men når muligheten byr seg og du har overskudd til det - dra på tur.
  3. Jeg har jo latt meg trollbinde av vakre Instagrambilder fra perfekte toppturer med sol, pudder og vakre linjer nedover fjellsidene. Når Instagram kom seilende inn fra sidelinja og jeg selv begynte å utforske fjellturer og natur med fokus på klatring, så kom jeg også over toppturer på ski. For meg har ski i fjellet alltid vært trauste skiturer over vidda i Kvikklunsjtempo eller spektakulære nedkjøringer av proffe frikjørere med bøttevis av attitude. Og selv har jeg alltid vært et sted midt mellom traust og skikkelig spinnvill, så det å ha to planker under beina på fjellet var aldri aktuelt. Men det var som sagt før jeg oppdaget toppturer i sosiale medier. For jeg ble helt bergtatt av alle de flotte bildene av myke linjer nedover snødekte fjellsider. Det ser ut som de flyter på hvit fløyel. Samtidig var jo dette helt normale mennesker jo. Til og med mennesker jeg kjenner. Sånne helt normale mennesker med en normal frykt for døden. Jøsses. Er det sant? Er det mulig at sånne som meg også kan? Jeg var rett og slett dypt fascinert over bildene jeg så. Og sånn kan man la seg lure av Instagram. Jeg fikk jo noe å tenke på. Halvveis til hundre og med en gretten nakke og en stiv skulder etter det helvetes snøbrettet jeg lekte med da jeg var ung og kul, så var vel ikke en skikarriere det lureste? Ikke hadde jeg vært i en alpinbakke på over 15 år heller, og jeg var livredd etter de stygge fallene. Nei jeg hadde ikke mye tro på dette. Men med venner som jobber i alpinanlegg så var det faktisk ikke snakk om ikke å tørre å stå på ski, selv om jeg kun har hatt slalåmski på beina en håndfull ganger i tenårene. 30 år siden sist jeg hadde planker under labbene der altså. Så med et par arvet twintip-ski, nyervervede barneskistøvler med rosa blomster på, og en islagt bakke etter en natt med regn, så ble jeg mer eller mindre dytta ut på ski. Himmel og hav. Galskap. Men som jeg koste meg, selv om plogemusklene skrek etter kun få minutter. Ski var jo bare så mye bedre enn snøbrett. Så det ble et par turer i barneløypa i bakken, før jeg fikk leid meg et par toppturski og sammen med @Denali bar det til Slettfjell i Hemsedal. Turen opp gikk lekende lett. Toppturski var jo bare helt magisk. Både feller og hælløfter var jo noe jeg knapt ante eksisterte før denne turen. Hele veien opp storkoste jeg meg. Dette var hjem. Endelig. Min første snukaffe! Men så var det ned da. Snøen var absolutt ikke som hvit fløyel der det veksla mellom skare og tung snø. Og dette var jo mye brattere enn barneløypa i Uvdal. Shit. Men jeg kom meg ned sakte men sikkert og alt annet enn vakkert. Det finnes en video av dette som jeg såvidt så en gang og heftig har prøvd å fortrenger i ettertid. Det ble så et år med drodling på om jeg skulle ta dette videre eller ei. Det krever ikke bare skiegenskaper, men også vite en del om fjell og snøskred, kjøpe kostbart utstyr og ha tid og bekjente å reise til fjells med. Så jeg la det hele litt på is. Jeg hadde ikke alle disse parameterne på plass. Men jeg fortsatte å leke meg i barnebakken på mine gamle arvede twintip og jeg fortsatte å sikle over toppturbilder. Drømmen var der fortsatt men jeg stresset ikke så mye med den. Bedre å heller tenke tanken om at jeg får holde alle dører oppe for engang å kanskje oppleve drømmen. Men for et år siden så øynet jeg håp om å kjøpe meg egne ski da jeg snubla over et tilbud som faktisk var både godt og sant. Ting falt på plass og vips satt jeg der med et par brukte ski til en god pris, en heftig hjerteklapp og et noe lavere julegavebudsjett enn normalt. De perfekte skiene til meg kom bare rekende på en fjøl, og jeg kunne bare ikke la de gli avgårde Første tur ble en av årets mange turer til Gaustatoppen med @Terka. Han har heldigvis all den erfaringen jeg mangler, og generøst deler dette med meg. Det er en stor trygghet å gå med en med så mye erfaring. Vi kom litt sent i gang og møtte mange på vei ned. Alle med salige glis om munnen mens de lo og jublet nedover. Flere på veien sa til oss «gled dere». For dette var vel den dagen det var fløyelsmyk pudder og perfekte forhold. Men siden jeg var uvant med dette, så kom vi bare halvveis før vi snudde. Og jeg fant fort ut av det å kjøre i pudder faktisk ikke var så lett. Jeg så absolutt ikke ut som noe instavennlig ned bakken gitt. Det var blytungt for uvante bein og jeg ble bare hengende bakpå skia til lårene skrek og leggene verket. Sinna som fy blir jeg også, fordi jeg stiller alt for høye krav til meg selv. Jeg ville jo kjøre som de jeg så på vei ned, selv om jeg vet jeg faktisk må lære meg å krabbe før jeg kan gå. Tålmodig? Nope! Det flere turer til Gaustatoppen denne vinteren, og jeg lærer også at fjell og snøforhold er vanskelig å forutse. Jeg lærer meg brutalt hva kartongsnø og betongsnø er og at pudder gjerne blåser vekk før man får glede av denne. Jeg bruker også mye tid på å lese og høre på andre forelese om snøskred. Men jeg har fortsatt for liten erfaring på snødekte fjellsider til at denne informasjonen gir meg trygghet. Den gir meg heller mer utslag i en frykt, siden all snakk om snøskred gjerne begynner med en real dose skremselspropaganda. Såpass voldsomme at jeg innimellom denne vinteren har mareritt. Akkurat det der sa Instagram aldri noe om... Etter en hel vinter med trening skal endelig den beryktede vårsnøen testes ut og jeg er klar, men det blir med kun en vårtur. Og denne vårturen veksler mellom å være et helvete men også den jeg har best minner fra når jeg ser tilbake på turåret 2018. Den troner helt klart øverst på turlista. Turens mål er Ulvanosa i Kvinnherad. Vi starter opp ved skisenteret i Tveitedalen og går på ski innover på hardpakka skispor før skiene må av og beina ta fatt. Snøen ligger kun i flekker i lavlandet og å gå på ski her er helt uaktuelt. Men turen opp er fin gjennom skogen. Og vips er vi over tregrensa. Vi var litt sent ute, så varmen fra sola var på hell og med en lufttemperatur på seks kalde, så frøys alt som var begynt å nærme seg for slush til is. Så det hele begynte så vidt å skare seg til og samtidig syntes jeg det begynte å bli bratt, så jeg ble livredd. Livredd for skred, livredd for nedfarten, livredd for å traversere. Det var bare rett og slett kjipt å være der da og snørr og tårer renner. Men Terka fikk roet meg og forklart mer om snøen og forholdene vi hadde rundt oss og vi traska videre og vi kunne nyte en helt fantastisk tur på vei opp til toppen av Ulvanosa. Der oppe på toppen stod vi midt mellom havet og Folgefonna og jeg var overlykkelig. Dette var jo belønningen jeg har jobbet mot. Denne utsikten. Det var helt magisk. Sola stod fortsatt på, men kuldegradene begynte å ta mer og mer over på veien ned. På det varmeste hadde sola stekt bra på snøen og satt i gang en smelteprosess, men ikke mer enn at kun et tynt lag oppå hadde smeltet for så å fryse fort til is. Så når vi skulle ned igjen, så var hele fjellet glasert. Det virket som det var et tynt og hardt glasslag oppå hele fjellsiden. Jeg hadde ikke sjans enkelte steder. Klarte ikke å sette nok stålkant til at jeg var komfortabel, så et par steder var det kun en ting å gjøre og det var å ta av skia og gå ned. Snøen var hard som betong. Men betongsnø får man ikke se på Instagram så jeg fikk en brutal lærdom der. Men vi kom oss ned til skogkanten uten for mye knall og fall. Og turen ned igjen var like kos som turen opp, selv om skia satt på sekken og ikke beina. Det hele ga meg en veldig god turopplevelse fordi jeg fikk med meg alle elementer jeg ønsker. Jeg fikk ny læring, jeg fikk oppleve naturen og alle dens påfunn, jeg fikk testa psyken og bruke kroppen, og jeg fikk gå i godt selskap. Og svingene mine? De er fortsatt ingen ting å legge ut på Instagram. Men en vakker dag nailer jeg det perfekte Instabilde. In the mean time - fake it til you make it!
  4. Heriks

    Tessatroll sitt julekalenderbidrag

    Tessatroll sitt julekalenderinnlegg
  5. På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover. Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide. Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur. Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur. Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø. Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av. Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden. Så var jeg igang! Mot Rago: Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk. Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien. Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang. Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra: Grei sti, litt kronglete enkelte steder. Litlverivannet i det fjerne: Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj: Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok. Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene. Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer. Lå to netter i telt ved fossen. Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen. Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann: Ragotoppen i det fjerne. Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang. Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet. Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre. Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet. Det var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti. Klart vann i Storskogvannet: Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her. Utløpet av Storskogvannet: Gikk nå videre vestover. Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt: Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet: Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig! Bratt sandbanke som elva har gravd ut: Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer. Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok. Neste dag var siste dag på tur. Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva. Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her: Idyll: Hengebrua ved Melloforsen: Skuer tilbake mot fjellene: Endte fotturen nede ved Lakshola. Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager. Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur! Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.
  6. La det være sagt med en gang, jeg kan ikke fordra vinter! Jeg er av typen som går med stillongs fra oktober til april, helt uavhengig av hvordan temperatur det er, vinter er vinter og stillongs-tid. Sove ute i telt når det er kuldegrader? ja det kan du jo tro var fælt aktuelt. Friluftsesongen for meg har alltid startet når jeg kommer dit jeg skal med fjellstøvler og sluttet når det ikke lenger er mulig. Så rota jeg meg bort i dette forumet da, uten at det gjorde de helt store forskjellen i begynnelsen. Helt til jeg ble med på treff for første gang i oktober i fjor, helt på tampen av sesongen for meg. Og traff jo så mange trivelige folk! Eneste feilen er at alle ser ut til å digge vinter!! Så satt vi på chatten en kveld rett over nyttår og diskuterte helgeplaner, “kom hit å bli med på ski” For meg som ikke akkurat er impulsiv før jeg har tenkt meg om så var det et noe uvanlig innfall. Ikke hadde jeg hatt ski på bena på flere år og de gamle skia jeg hadde var trygt plassert på hytta i Nore & Uvdal, men joda, med lånte (langrenn) ski havna jeg nå i Åsmarka den helga. Konkluderte jo fort med at skulle man gå på ski måtte man nok til pers og kjøpe fjellski. Neste forumtreff var allerede under planlegging, Grotli og Strynefjellet i februar var plassen. Men tenkte kanskje det var greit å prøve ei natt ute før det, bare sånn i tilfelle det virkelig _virkelig_ ikke skulle være noe for meg å sove ute på den årstiden så er det jo greit å oppdage det med bare et par timers kjøretur hjem. Høyst usikker på om teltet kunne duge til vinterbruk også, så var vel best å kjøpe et man hadde troa på. Så med nye fjellski, en parisbrett jeg aldri hadde prøvd og et brukt Helsport telt ble det testhelg i Ringsakerfjellet. Fjellski, parisbrett og telt og 13-14 minusgrader, joda overlevde med god margin. Ikke verre avskrekket enn at jeg vel trodde det skulle gå greit med noen turer til. Fra første vintertur (og sånn ca. første gang jeg noensinne har gått med pulk) i Ringsakerfjellet, det er jo fryktelig flott .. bare synd snø er så kaldt, nye ski, ny pulk, lånt brenner, lånt reinskinn, litt ved vi aldri brukte... fin helg. Grotlitur nærmet seg med stormskritt, fulgte nitidig med på yr.no, kaldt! Sjelden jeg har grua meg så mye til en tur. Ikke ble det bedre temperaturutsikter heller, men er jo fælt å feige ut, så dro jo av gårde … -26 i teltet, det er litt i overkant for et sommermenneske, men stjerneklart og fint vær, godt selskap og litt mer lånt utstyr så gikk da den helga greit også. Trivelige folk, fine steder og masse god hjelp. Verdt å holde ut sprettkaldt for det ... Sannelig ble det ikke et forumtreff i påsken også, riktignok ikke sånn helt offisielt men vi var nå ganske mange forumere samlet på samme plass oppe i Øyerfjellene et sted i alle fall. Tenkte med meg selv at “nå er det helt i slutten av mars, temperaturene må jo begynne å bli bedre” … så feil kan man ta! Sprettkaldt var det, men veldig greit å være på tur med noen som ikke har kvaler med å fyre i telt da. Går for øvrig finfint å ha med seg to soveposer, fôret jervenduk og dyne på telttur når man drar på en tungt lasta pulk (men .. vintersovepose kom på lista over nødvendige innkjøp i løpet av turen) Påsketur i Øyerfjellet, reint trivelig ... Så, får vel bare gratulere noen fjellforumere med å være så trivelig selskap at de klarer å omvende et selverklært sommermenneske til telttur vinterstid (ser det ut til å bli beinkaldt _hver_ gang). Ikke verst! Så da er man vel klar for en ny vintersesong, satse på at noen holder liv i meg denne vinteren også for det der med fyring i telt sitter langt inne … så sitter man her da, med ski, pulk, telt som tåler vinterstorm, bensinbrenner, sovepose for håpløst kalde temperaturer, tykk dunjakke .. og ingen snø ..
  7. Høsttur med klubben i oktober, med eller uten overnatting. Det ble i hvert fall skikkelig høstvær og fabelaktige lysshow underveis. Her et bilde fra returen. Det var valgfritt med overnatting på Guvåghytta eller ikke, men ingen gadd dra allerede fredag. Så her møtes vi på selve Guvåg hele gjengen, for å ta turen innover Hellfjorden. (Kart kommer lenger ned i innlegget.) Vedkommende som eier den nærmeste kajakken har her kjørt i møte med maten sin, som kommer med i annen bil. Maten lå nemlig igjen hjemme – og siden det var et samarbeidsprosjekt var det plutselig to stykker som manglet maten… Nuvel, vi skal ikke gni det mer inn enn som så, det ble jo en fin tur. Vi ble faktisk en liten gjeng på tur i dag. Eirik, Alexia, Leif Hermann og Berit i tillegg til meg, underveis dukket det opp enda en kar til – per motor faktisk. Her har vi akkurat begynt å padle innover Hellfjorden. Her er det ingen veier, så man har den som regel ganske for seg selv, det er også noen holmer å snirkle imellom innover. En vakker fjord, særlig i høstskrud synes jeg. Vi fikk særdeles vekslende vær, som jo hører høsten til. Men vind ble vi høvelig skånet for, det var mest små byger med nedbør som traff oss et par ganger. Det tåler vi fint når vi er godt kledd – og når sola kommer fram som her, så er jo nedbøren allerede (nesten i hvert fall) glemt. Seriøst fint! Vi er for øvrig på jakt etter en 10 på skjæret-post innerst i fjorden. Her har vi Pikstauren som troner høyest, med Bornan til venstre. Nå nærmer vi oss posten, snart blir det pause inne i fjorden. Det må til på dagstur. Det var ganske stor flo, så vi kom oss et lite stykke oppover elva, men sjøen hadde såvidt begynt å falle så vi kom oss ikke riktig så langt som jeg hadde håpet. Her var det bare å snu. Baugene peker nå nedover og utover igjen – på tide å jakte på en pauseplass. Ikke den aller beste ilandstigningsplassen, men her var det le for det skitsure lille vinddraget, så vi gikk i land her likevel. Motorbåt til høyre, var en kar Alexia hadde med seg. Han fant oss etter hvert. Ups, en eling – med ekte hagl. Da hadde vi hatt det også, og det var vel rimelig jackpot. Her er trackinga fra turen. Leif og Berit holdt varmen i Jervenduken de også. Humøret på topp, tross litt bygevær. Vi har jo klær. Etter påfyll av mat og varme drikker tok vi fatt på returen igjen. Også nå hadde vi god tid og tok oss tid til litt utforsking – noen øvet også på litt teknikk. Skyene ble stadig mer dekorative lenger fram. Rett og slett vakkert! Det er nesten så man må slippe åra, bare ligge her og se. Guvåghytta er jo også en 10 på skjæret-post, så vi måtte innom der for de som ikke hadde samlet den ennå. Planen var å dra hit etterpå, noen til fots og noen per kajakk, for overnatting til dagen etter og mer padling. Utsikt fra hytta, mot Hadseløya. Videre til Guvåg. Alexia tok bilen og føttene fatt til hytta, mens Leif og Berit dro hjem, Eirik og jeg padlet tilbake til hytta. Men der var det så mye haloi og folk at vi padlet i retur og dro hjem vi også. Vi bor så nært at vi kan heller dra tilbake en gang det er mindre folk og roligere der. Knall tur! Fikk ikke helt til å smelle det inn på forumet, bildene ble litt små. Men nå må jeg av gårde, så det må bare være sånn, om noen vil se bildene større så er de klikkbare i bloggen. http://padlemia.blogspot.com/2018/12/hellfjorden-hsttur-med-klubben.html
  8. Hammer

    Hammers julebidrag

    jau
  9. Kjell Iver

    En gjenvisitt til Børgefjell

    20 Juli 2018 Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung! Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen. Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype.  Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold. 21 Juli 2018 Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet). Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang..     Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under). Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall! Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!) Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen.   Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.) Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder...   På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen. 22 Juli 2018 Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne. Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra.  Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold!     Vi får en flott vandring langs med vatnet. Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass. Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste. Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være.. I varmen er dette oppsettet veldig bra.. 23.07.2019 Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen.   Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!
  10. tklami

    tklami bidrag julekalender 2018

    Julekalender
  11. REJOHN

    Rejohns juletur

    Juletur på sørvestlandet. Før jeg startet min blogg (Johnsens turlogg) noterte jeg mine turer i noen små notisbøker. Disse går tilbake til tidlig 90 tall. Altså nesten 30 år. Og med mulighet til å sjekke hvor jeg gikk og hva jeg opplevde, er det riktig kjekt å sjekke hvilke turer jeg normalt går i julehelgen. Desember for noen, er is og snø, ski og frost. For meg er det oftest regn og 10 grader.... Det hender at landskapet er dekket av litt snø, at det er noen få kuldegrader, og da som oftest sammen med sol og fint vær. Det gir skikkelig fine dager og flotte forhold. Nesten like ofte er det vind og regn som dominerer. Det gir også mineverdige turer – av og til. Vind ute langs kusten kan være skikkelig storm. Da holder jeg meg som regel hjemme, eller finner en skog å gå tur i. Gjennom 30 år eller mer, har jeg selvsagt opplevd det meste når det gjelder vær. Gjennom mange turer. Nå kan det stilles spørsmål rundt det å gå de samme turene i så mange år. Årsaken ligger først og fremst på uvilje mot å gå på snø og is. Jeg har aldri tatt unødige sjanser på tur. Å gå alene – som jeg ofte gjør – betyr å gå forsiktig. Som omtrent alle andre turgåere, har jeg hatt mine opplevelser med glatte steiner og fall, eller ubehagelige overraskelser hvor alt ser helt greit ut. Alle som er så heldige å kunne gå tur i terrenget, etter fylte 70, vet også at balansen ikke er hva den en gang var, men hos meg har den aldri vært det. Det blir med andre ord, ofte tur langs sjøen når det ligger snø og is andre plasser. For nordmenn som ikke er oppvokst på flate Jæren – og det er jo de fleste – må landskapet være «eksotisk».Havet i vest og fjell så vidt synlig i nord og øst. Det er enkelte plasser mulig å se langt utover, omtrent som på høyfjellet eller vidda. Juleturen frem for noen er fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Her har jeg tråkket mange julehelger. Det passer greit å ta turen mellom en god frokost og en julemiddag. Dette er ingen lang tur, og krever ikke lang kjøring. Det tar bare 10 små minutter å komme seg ned til Reve havn, hvor jeg normalt starter turen. Den går først over noen marker før det bærer ut i sanden. Her mellom Reve havn og Revestranden, er det ofte folk i sjøen – på surfebrett. Sandstranden byr på valgmuligheter. Det er mulig å gå oppe i kulene, blant marehalmen. Eller nede på flate stranden- Nede kan det være bløt tung sand eller også rullestein. Oppe i sanddynene går det opp og ned – en meter elle to i høyden. Begge deler kan være tungt nok etter et par timer. Midtveis går stien rundt selve revet. Her står det fortsatt en bunker fra krigen, og litt inne i landet fra revet var det et par stykker ble hengt for strandrøveri. De hang antakelig en stund for de ble kalt «spekemennene på Reve». Det passer bra med en liten pause Ved Friluftshuset. Det er oppe på søndagene, men i julen, møter jeg stengte dører. Tilbaketuren går som regel oppe i dynene. Jeg velger oftest å gå helt ute i vannkanten på vei sørover. Sand og vann i stede for snø og is, er for min del valget i julehelgen. Og det har jeg holdt på med i noen år.... Utenom julehelgen går turen som oftest fra Hå gamle prestegård til Hå gamle kirkegård. Det er en tur helt uten sand og strand. Turen følger den gamle ferdselsveien og går litt inne i landet. Ett stykke fra selve sjøkanten. Denne turen er omtrent 8-9 kilometer en vei. Begge veier tar opp mot tre timer og er en skikkelig tur, selv om det ikke akkurat er mange bakker. Denne turen går forbi en del steder, med sin egen historie. Både prestegården og kirkegården er nevnt, men i tillegg går stien forbi Obrestad havn med rester av vikinghuser, og med sin egen historie fra krigen. Litt lenger borte ligger Kommedelen med hulvei og god utsikt. Her blåser det – alltid.... Stien går også forbi Reimebukta. Også her er det lett å se gamle tarelaer, hvor det ble tatt opp tare for å tørke og senere brenne. En grei ekstrainntekt i gamledager.
  12. Espen Ørud

    Espen Øruds Bidrag til Julekalender 2018

    Espen Øruds Bidrag til Julekalender 2018
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.