Vinnerliste

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Tenkte jeg skulle legge ved et par bilder og tilhørende historier. Det ble mange av dem så blir bare et par. Som sagt, man møter jo mennesker på tur og her blir historiene til. Etter noen dager i Lofoten med reisefølge ender vi opp på Bunæs stranda, en fantastisk strand med midnattssol og hele sulamitten. Jeg kommer en dag etter reisefølge da vi valgte forskjellige veier hit så hun hadde allerede vært her et døgn når jeg ankom denne stranden, hun har litt knappere tid enn meg og dette er torsdagen. Vi kom ditt på mandagen så vi prater litt rundt dette og bestemmer oss for at jeg blir igjen på stranden alene mens hun forsetter videre. Greit nok, fredagen er over meg og jeg tenker kanskje på å finne veien videre men så mens jeg nyter en lunsj og dertil kokekaffe så møter jeg på 2 familier. Han ene faren i denne familien legger merke til at jeg snuser og ymter frampå om han ikke kan bomme en prel, joda svarer jeg.. Viste seg at han hadde glemt snus fram til søndagen og med 4-5 unger på slep kunne dette bli en interessant helg. Jeg hadde nok av snus med meg så tilbyr han et par bokser og han sier at hvis jeg skulle bli på bunæs fram til søndag skulle han gi meg en skyss med ribben sin, da det bare går ferje hit. Tenker i mitt stille sinn at dette slår jeg til på, noen dager ekstra, pytt pytt, om jeg er her 3 uker eller 5 gjør ikke noe. Første kvelden blir jeg bedt over på hjerteskjell, dampet i rosevin med påfølgende popcorn lagd på bål. helt himmels måltid. Søndagen er over oss og Morten som han het, spurte om jeg hadde dårlig tid, neida svarer jeg.. Været er helt fantastisk, noe det hadde vært alle dagene i Lofoten mens jeg var der så da ble det noen flotte flotte timer på sjøen og moskenesstraumen. Fisk ble det også. Herlige familier dette her, knall vær og 5 timer på sjøen:) Vi hopper noen uker frem i tid og vi er på hjemreisen etter et stopp i Trondheim. Jeg skal til å sette meg på toget, finner seteplassen min og ved siden av meg sitter det en ung pen jente, jeg tenker at dette kan jo bli en fin togtur. Så feil kan man ta, da den tok en vending og ble mye bedre enn det kunne blitt med dette kvinnemenneske. Dette setter ting litt i perspektiv og har gjort at jeg tenker på ting litt anderledes, la meg starte: Etter å ha satt meg i setet ved siden av dette flotte vesenet av en kvinne så kommer det en skjeggete, ikke så velduftene som henne og heller snodig type fra Sveits som sier at det er plassen hans i følge billetten og hun har bare å flytte seg. Hun flytter seg og jeg hilser på denne kroppen som var alt annet enn en pen kvinne. Etter et par hyggelige høflighetsfraser viser det seg at begge vi to har gjort noe av det samme her i livet, sagt opp alt og er på tur, han er derimot på en litt annen tur. Han har gått fra Zug i Sveitz og hadde gått opp til Nordkapp, gått ned igjen til Trondheim men nå begynte kneet hans å krangle litt så han bestemte seg får å ta toget og båt over til Fredrikshavn fra Oslo. Dette var jo nattoget fra Trondheim men det ble ikke mye soving på noen av oss, praten gikk og kaffekoppene ble mange. Skal ikke skrive så mye mer, men kan si det slik at det ble delt noen synspunkter på livet, frihet, det å ikke være tilgjengelig hele tiden og rett og slett det å være menneske. Han her brukte ikke mail, han hadde ikke facebook eller denslags men han spurte om postadressen min, 3 måneder etterpå får jeg et håndskrevet brev fra denne karen om at han hadde gått fra Fredrikshavn og til Zuck igjen og var framme. Fantastisk. Det er sånne små historier som dette jeg har blitt servert igjennom hele året, store og små, har fått mange nye vennskap og kommer til å leve lenge på disse:) Jeg humrer fortsatt over Lofoten og vil tilbake, selv om det være mye opp og ned og et helvete til tider med tung sekk.

Fikk denne mailen i går: << Your Bling is on its way!!!! ...Snip... Thank you for your business, Peace, Dutch >> Ble litt titanium bling for køyene. Guttungen våknet i 9 tiden i morges etter sin første natt i køye og sa at han hadde sovet så godt at han til og med hadde drømt... Tar det som ett godt tegn og satser på at neste natt blir like bra.

Heisann godtfolk! Litt under et år har gått siden jeg var bostedsløs og hadde sagt opp jobb og kjerring(kremt) Tenkte jeg skulle skrive noen få ord om hvordan dette har gått til, på godt og vondt. Jeg har hatt et ganske så fantastisk år men noen tilbakeslag kan man vel kalle det, dette går mest på ikke tur relaterte ting, men familiære saker som jeg ikke skal gå veldig mye inn på. Alt er bra der på den fronten men var noe som gjorde at året ikke fikk fullt utslag om jeg kan kalle det det. Skal ikke skrive veldig mye men tenkte jeg kunne dele noen tanker jeg har gjort om det å gjøre dette, som jeg bega meg ut på. Startet jo i Mai, ved Holleia ved ei liten hytte. mutters alene og bikkja som jeg lånte. Når jeg ser meg tilbake så husker jeg godt første uka, jeg skulle gjøre absolutt alt jeg hadde tenkt på forhånd, samtidig.. Jeg skulle hogge ved, fiske, gå lengre turer, slappe av med kokekaffe, teste utstyr, padle, osv.. Nå tenker jeg tilbake at den uka der, da var jeg nesten litt stressa, morsomt å tenke på nå i dag. Dette gikk så mye bedre når uke 2 kom, da kunne jeg sette meg ned med en bok og kaffe og bli sittende der noen timer. Litt som å starte en ferie, hadde vel ikke kommet helt inn i modus enda tenker jeg. Disse ukene der ute var fantastiske, jeg fikk roen, kanskje litt mye noen ganger. Fikk besøk en helg hvor 2 venner kom opp på lørdagen og når søndag eftermiddag kom, tenkte jeg får meg selv at.. Hoi, nå må de gå snart, rart å skrive at det ble ganske så intenst med alle historiene fra jobb og alt som skjedde ute i den store verden. Jeg er ganske så sosial av meg til vanlig men det ble ganske mye på engang akkurat der og da. Annen morsom historie var at jeg snublet ved bekken, forstua foten kraftig og fikk et ganske så dypt sår, da tenkte unge Erik at hva gjør vondest, sy selv eller å gå noen timer til nærmeste telefondekning. Det ble sying. Vi hopper litt fram i tid og konsultering med doktor ang denne foten hvor jeg hadde sydd et par sting selv. Han så en smule rart på meg og spurt litt rundt dette, ja fikk du desinfisert det da? Joda svarer jeg, hadde jo en slik en 5 Liters kanne med litt desinfisering. Hva sier han. Himkok svarer jeg med bi kommentaren at det er nok mye bedre varer enn det han kunne oppdrive. Han humret og spurte videre, jamen gjorde det ikke vondt. Da måtte jeg bare svare: Litt i dokter'n og litt i såret.. Sov godt den natta! Ellers har året gitt meg mye innsikt i meg selv om jeg kan skrive det slik. Møtt på mye fantastiske og utrolige mennesker, som har beriket livet mitt i mer eller mindre grad, nå høres jeg vel ut som en gladkristen men det har ikke gått så langt. Skulle jeg tatt med alle disse skildringene av personer jeg har møtt så kunne jeg skrevet en lang bok tror jeg men her er vi litt inne på essensen av hva jeg har fått ut av året, det å dele turgleder med noen. Jeg har vært på mange turer alene og med andre oppigjennom og det som har slått meg er hvor fantastisk turene har blitt når jeg deler turen med en likesinnet eller 2. Alltid trodd at jeg har likt meg best på tur alene men etter dette året her, endret litt oppfatning på det området. Dette fikk jeg vel egentlig stadfestet i Femundsmarka når jeg var der i 1.5 måneder i år. Dele opp og nedturer med andre mennesker er ubeskrivelig, jeg skulle så gjerne hatt med flere på disse turene, særlig når jeg sammenligner fjorårets femundtur kontra året før der, som dog bare var på 2 uker men med 2 andre kamerater. Vi prater om den turen der den dag i dag med et sort glis om munnen:) Skal sies at fjorårets tur var ganske så bra den også da. Nå er snart teen klar her, jeg kunne skrivet så mye mer her, men blir fort en walloftext så kan heller svare litt om det er noen som lurer på noe. En siste ting jeg vil legge til, nå som jeg er tilbake i "sivilisasjonen" og har vært igjennom en jobbsøkerrunde og har fått meg en jobb igjen, startet for 2 uker siden. Jeg prater svært lite om dette året mitt men når folk får høre om at jeg har gjort noe slikt som dette så er det hurramegrundt, hva, hvorfor, når osv osv.. Jeg føler at jeg ikke engang har startet med å dra på tur engang, da jeg har flere planer i sikte og det å gjenta hele tiden om hvorfor man gjør noe slikt begynner nesten å bli kjedelig. Snodig egentlig, jeg har hatt noen av de fineste turopplevelsene det siste året men lei av å gjenta at jeg faktisk sa opp jobb og hele sullamitten for å gjøre noe man liker. God påske forresten og dere skal jeg gjerne svare på hva, hvor og når osv osv. Erik:)

Du også ja Den jeg handla brukt av deg ga merksmak, og ble bestilt en til pronto. Når min ankommer er fortsatt ikke avklart, men gleder meg Hos meg ble det derimot kun en vanlig Woodsmann X Dobbel layer og ingen custom bestilling denne gangen

31.03.15 Klart for nok en dagstur til fjells med lillesjefen! Det var meldt fint vær og skikkelig påskestemning, dermed bestemte vi oss for å ta med oss ettpar venner og reise til fjells. Vi har en heller ("grotte") som ligger bortgjemt i fjellet, ca 1t og 45 min herfra. "Naudehelleren" heter den, og det går ingen sti opp på noe måte, man må bruke kjennetegnene i naturen og kjenne seg igjen så godt man kan for å finne tilbake igjen. En kjempe fin tur som går mye langs vann og i endel terreng på slutten opp til helleren. Vi møtte på kong vinter da vi nermet oss fremme, men det gjore ingenting, vi skulle jo sitte under tak. Snuppa var på sin trofaste plass, i bæresystem på pappa`en sin mage. Her storkoser hun seg, snakker til bikjene som fyker forbi, ser seg rundt og lager (stort sett) godlyder. Da vi kom opp hadde snøen skikkelig tatt tak, og det lavet ned! Jeg fikk ett snev av julefølelse, men den snudde heldigvis fort ide kvik lunsj og solo kom opp av tursekken! Vi satt oss godt til rette inne i helleren og fyret opp bålet, her inne er det lunt og godt, granbar over hele "gulvet" og generelt en veldig fin plass å være om det er litt vær slik det var denne dagen. Bålet varmet godt, og vi koste oss med å grille kylling og bacon til den store gullmedalje! Matlysten var defintivit påplass hos både liten og stor. (velvel, lillemor hadde riktignok med most mat hjemmefra, men fikk smake små kyllingbiter hun også, det var stor suksess) (på bildet: snuppa koser seg på fanget til lillesøsteren av en kompis mens mannen hogger ved til bålet og jeg har ett noe merkelig glis.Friluftliv smilet muligens? ) Etterhvert ble det tid for små jenter og sove, og lillemor på snart 9 mnd kan nå også krysse av for å ha sovet i en "grotte". Hun imponerer meg stort og jeg er så takknemlig for at vi har tatt henne med helt fra hun var nyfødt omtrent, slik at dette med å sove ute på andre plasser (telt,åpen himmel,osv osv) aldri har vært noe problem. Bare hun har "kosen" sin og det gode saueskinnet sitt å ligge på så er alt er helt greit syns hun! Hun sov i over en time mens vi voksene satt rundt bålet og drakk kaffe og pratet. Hun måtte til slutt vekkes da det gikk faretruende mot både nytt kveldsmåltid og leggetid. Blid, varm og god når hun våknet! (hun ligger på saueskinn fra nøstebarn, jeg er så fornøyd med dette som liggeunderlag til barn!) Da lillemor våknet ble det tid for litt mer kos rundt bålet, før vi pakket sekkene og sa hade til fjellet for denne gang! Nå er det full planlegging av en 2 dagers overnatting i oslomarka/nordmarka om ettpar uker, håper været er med oss og at turen lar seg gjennomføre Riktig god påske til alle her på fjellforum

Har vel glemt det meste, jeg og -- plugger, slukboks, fyrstikker... Gjengangeren er vel det derre forp**** grepet til Trangia-grytene.. Har tre-fire stykker som jeg allikevel ikke klarer å få oppi den helv**** sekken omtrent annenhver tur. Så sitter vi der og fomler med selvspikka pinner og kokende gryter eller stekepanne med bacon som har mer lyst å ligge i bunnen av bålet enn i magen min. Kjenner jeg blei forbanna av å skrive dette...

finnes det bøker om padlemuligheter på østlandet, eller hele norge? som har med fiskemuligheter og overnattingsforlsag og sånt?

I fare for å kuppe tråden, så beklager jeg i så fall Har folmet mye frem og tilbake som en vinglepetter om hvilket solotelt jeg skulle kjøpe nå. Er vel usikker på om jeg noen gang kommer til å bli sikker, akkurat som i soveposevalget. Foreløpig er jeg ganske så sikker på at i allefall jeg kommer til å velge Unna. Har vinglet mellom Akto, Ringstind UL, Scarp 1, Vaude UL 1-2, Enan , Abisko Light 1, med flere. Vekt var førstepri, men etterhvert som jeg leser så føler jeg at jeg må opp i 2 kg. Dette for å få den komforten jeg føler jeg må ha. Får forsøke å spare de 500 grammene et annet sted. Kanskje slanke meg et halvt kilo Dessuten har jeg en skjult agenda som trenger seg på. Jeg har lyst på et rødt telt fordi det tar seg pent ut på bildene. Ja.......helt sykt, men slik er jeg dog. Tilslutt har jeg av en eller annen grunn alltid hatt lyst på et Hilleberg telt Sikkert like tullete, men likevel...

Har Unna, kjempefornøyd. For å få bedre plass til sko og litt bagasje i "forteltet", er det et kjempetriks å feste en liten taustump i pluggfestetet nede midt på den langsiden med døren. Når du forlenger pluggfestet med ca 15 cm på denne måten, kan du strekke duken mye lenger ut fra innerteltet, og skape et fortelt. Duken kommer riktignok litt opp fra bakken, men det gir bare bedre ventilasjon. Om bilde trengs, kan det ordnes Noen anbefaler også å løsne de to nederste hempene på innertetet nærmest døren, og brette inn innerteltet. Da får du større fortelt, men mindre innertelt. Funker også greit å ligge to i det på sommerturer, så du har veldig god plass alene.

Enig i det du skriver, men problemet er at man ikke vet om skoene passer før man har brukt dem en stund i variert terreng. Å gå en runde eller to i butikken forteller ikke hvordan skoene passer etter noen mil på tur. Man kan si hva man vil om XXL, men kjøper du sko der kan du bruke dem i en måned, og bytte dem i andre sko dersom du ikke er fornøyd. Det er et godt tilbud, og jeg har selv benyttet meg av det.

Rettelse her (fikk ikke til å redigere innlegget). Jeg forvekslet Soulo og Unna. Jeg har prøvd et Unna og kommer til å kjøpe et slikt. God plass og alt jeg skrev tidligere gjelder selvsagt Unna, ikke Soulo.

Prøv, prøv prøv. Du må finne en sko som passer deg. Verdens beste sko har potensiale til å ødelegge både turen og bena dine hvis den ikke passer deg. Finn en forretning med bra utvalg og prøv så mange sko du kan. Et søk her inne eller på google kan kanskje gi deg en pekepinn på om forretninger har ansatte med god fagkunnskap. Det er viktig hvis du ikke har god peiling selv. Merker som Crispi. Haglöfs, Alfa, Viking, LaSportiva, Garmont, Lundhag, Scarpa m.fl. lager alle gode sko. Det gjelder bare å finne den som passer.

Jeg er 189cm og etter en uke i et lånt Soulo kommer jeg til å gå til innkjøp. Jeg hadde overhodet ingen åroblemer med lengden og kan ikke tro at du vil ha det selv om du er noen cm lengre enn meg. Ideelt bør du få teste det, evt kjøpe og levere tilbake dersom det blir for kort.

Woodsman X-hengekøye fra UKhammocks i spesialbestilt olivengrønt 1,7-stoff er nå bekreftet på vei over Nordsjøen

Selv om det er en stund siden jeg bandt den siste flua, var det meget morsomt. Ble flinkere for hver flue, å sitte vinters kvelder med bindestikka og fantasere om fisketurer kommende sommer. Når nordavinden og snøfokket herjet utenfor døra var mygg og uvillig fisk glemt. Skulle egentlig for lenge siden kjøpt ny bindestikke, får kikke litt rundt. Litt av utstyret:

Jeg ser på tegning av teltet at Hilleberg Unna har ganske bratte vegger. Vil tro at det her ikke er sjanse for å få innerduken i ansiktet eller bena. Dog i tyngste enden av skalaen med sine 2 kilo. Ikke så mye tyngre enn Ringstind 2 eller Akto, og lettere enn Soluo. Hilleberg Unna har innvendig liggelengde på 230cm og Høyden er 100cm. Det er jo i klasse med mitt Fjellreven Akka Dome 2. Likevel er det 1,5 kg lettere enn Akka Dome 2 Har jo Hilleberg Red Label merking og er vel bygget som en bunkers. Noen påstår at det er så bredt at man kan være to om man er glad i hverandre, og da bør vel en hund få plass. Man er vel oftere gladere i hunden sin enn noen andre

19.-22. mars var vi på husmorferieskitur i Jotunheimen. Runda Leivassbu - Skogadalsbøen - Olavsbu - Leirvassbu. Fin runde på oval helg, og vi fekk både grått ver, solformørkelse og flott ver. Denne helga var starten på "betjent"-sesongen så vi møtte reine hytter, blide vertskap og god mat overalt vi kom. Stikkaløyper er veldig greit på heilt grå dagar, og av og til treng ein ikkje meir spenning eller navigeringsjobb enn at det er greit med etablerte ruter. Rikeleg med snø i fjellet. Eg kan verte betre til å smørje ski, det var vel lærdommen. Meir om turen på bloggen: http://www.lenesintur.blogspot.no/2015/03/skogadalsben-olavsbu-leirvassbu.html

Nå har ikke jeg samboer, men kjæreste som bor annet sted. Men selv om vi hadde bodd sammen så ville jeg måttet gå flere runder med meg selv enn med henne for å legitimere nye kjøp. Det ene er pengene, en annen ting er dette forbruket som ikke er bærekraftig. Derfor prøver jeg å selge ting før jeg kjøper noe nytt.

Jeg så denne postingen på nytt og stusset egentlig veldig over beløpet. Da begynte jeg å tenke på hva vi har av diverse turutstyr, inkludert fiske-, ski- og fotoutstyr. Vi kommer sikkert over det beløpet hvis vi regner alt vi har og noen gang har hatt, men konklusjonen er at vi egentlig bruker det allermeste regelmessig. Det er litt skremmende med kr 50.000 i lite brukt utstyr. Mye greiere med utstyr som blir godt brukt. Linda

Må bare si tusen takk for engasjementet deres, jeg viste jo at dette forumet var en utrolig trivlig plass, men nå ble den jammen enda kjekkere! Om det er noe interesse for det så tenkte jeg og fortsette i denne tråden til å legge ut flere turrapporter, både små og store De skikkelige langturene over flere døgn skal få egen turrapport, men enkle overnattinger,dagsturer osv tenkte jeg å fortsette med nedover i denne tråden, håper dere vil fortsette å følge med Her i Rogaland har været vært helt upåklagelig i dag, jeg våknet av lillesnuppa kl 08.00 og kunne se solen påvei inn soveromsvinduet! Lykken var stor skal jeg fortelle dere! flasken med frokost for snuppa ble tilberedt samtidig som jeg fant tursekken og pusset tenner, her skulle jeg ikke miste så mye som ett minutt mer enn nødvendig før jeg skulle ut på tur! Lillesnuppa fikk riktignok påfyll av litt eggerøre og grønnsaker for å gjøre frokosten komplett,hvorpå jeg også svelget ned det samme Så ut at det omtrent ikke var bevegelse i trærne engang, det lå dermed ann til en kjempe fin dagstur! Mat for resten av dagen til tobeinte og firebeinte ble pakket i sekken, sammenmed litt annet utstyr som er kjekt å ha med! Hundene jublet som vanlig når de så tursekken, de behøver ikke bli bedt to ganger! Praktisk med hunder som bærer kløv også, det ble dermed helt minimalt i min sekk. Vi la avsted, lillesnuppa på magen min i bæresjal, sekken på ryggen, og fornøyde bikjer med kløven på ryggen! Etter en drøy time kom vi frem til en av favorittplassene mine her i nærområde. Her speilet solen seg i vannet og lillemor var glad for å komme ut av bæresjalet, selvom tolmodigheten hennes absolutt hadde vært tilstede under turen sålangt Den totale underholdningen i en lengere periode da vi kom frem ble for hennes del å se på den ene hunden løpe rundt å leke, bade nede i vannet og generelt ha det kjekt. Hun "snakket" og lo til han i nermere 45 minutter før det var tid for lunsj! Etter hun hadde spist lunsjen sin (bestående av havregryn,fiken og dadler, viktig med litt ekstra god mat på tur:P) var det påtide å legge seg for en hvil. Nå har vi heldigvis hatt henne med på litt dagsturer allerede, så hun er ikke helt ukjent med å sovne på saueskinnet sitt inntil en stein/tre/busk eller annet som gir godt le og skygge når været er så fint som i dag og vi på ingen måte behøvde teltet. Hhun ligger å snakker/småkjefter/småsutrer i 5-10 minutter, så sover hun som en stein. Mens sjefen tok en powernap så ble det faktisk tid for å lese litt i en god bok og nyte en god kopp med te i solen! Terapi for kropp og sjel dette. Etter en god hvil på 45 minutter var lillesnuppa våken igjen, og snart klar for litt middag Humøret var på topp og hun hadde igjen stor glede av alt fra bikjene til alt som kunne krype,gå og ligge på bakken. Oppdagelsesferd blir vel ett stikkord. hehe. Litt senere kom også mannen min opp til plassen vi var, han var endelig ferdig på jobb og hadde tatt seg en joggetur opp med den siste hunden vår! Kjekt å kunne kose seg i sammen i sola alle tre! Når det nærmet seg kveld var det påtide og returnere, selvom vi var enige om at vi nå MER enn gjerne bare skulle hentet teltet og bli værende. Vi får se om det kanskje blir en realitet om været fortsetter på samme vis resten av helgen. 9 herlige timer ble allefall tilbragt utendørs, akkurat sånn vi liker det best! I skrivende stund sover lillesnuppa som en stein, trøtt og fornøyd etter alle inntrykkene, det samme kan forøvrig også sier om de på 4 bein.

Øvelse i forsvaret: Fikk melding om å ta med alt utlevert utstyr. Selvfølgelig glemte jeg bestikk. Sjanten hylte og bar seg, og mente at jeg var en forbanna gris som hadde tenkt å spise med hendene etter jeg hadde driti i skauen. Da jeg sa jeg skulle spikke meg ett nytt ble han enda mer hissig, og hylte meg opp i ansiktet: Når i HÆLV....... tror du at du skulle få tid til det????? Jeg svarte at han allerede hadde gitt meg tid til å drite, så gjorde det mens jeg satt på huk i skauen..... Tror det er første gang jeg har sett han har holdt kjeft. Resten av befalet tok helomvending og gikk. Kunne høre latteren etter dem imellom treleggene..... Slapp noe mer pes for det bestikket heldigvis

Vi var på en ukestur i Femundsmarka første uka i juni 2014. Vi har aldri hatt så utrolig fint vær på tur før, knallsol alle dagene og deilige temperaturer på dagtid! Til vår store skrekk oppdaget vi at solkremen sto igjen på kjøkkenbordet etter at sekkene hadde blitt pakket om både to og tre ganger.. Det ble litt krise! Vi endte begge opp helt vanvittig solbrente.. Det ødela mye av det som faktisk kunne vært den fineste teltturen vår noensinne.. Kjedelig!! Men nå er vi hvertfall sikre på at vi ALDRI glemmer det igjen

Som tidligere nevnt i denne tråden har jeg drevet og fundert på hvorvidt vår familie på 5 vil få plass i Wiglo LT4, og i løpet av uka som gikk var vi omsider på telttur alle 5 samtidig Svaret er: ja, det *er* plass til 2 voksne og 3 barn i teltet. Som planlagt la vi 4 personer i lengderetning med føttene mot hovedåpningen i teltet, og en person på tvers foran inngangen (se vedlagte foto). Som tilleggsinfo kan nevnes at vi er ca 180, 170, 157, 145 og 125 cm høye, og det var rimelig god plass til oss (bagasje/sekker lå i forteltet) For øvrig blir vi bare mer og mer glad i dette teltet. Rimelig god plass, flott med myggnetting i alle åpninger og lett å sette opp. Hadde det vært mer kompakt og 2-3 kilo lettere så hadde det selvsagt vært kjempeflott, men man kan jo ikke få alt heller, i hvert fall ikke til den prisen:-)

Mht utstyr, så leste jeg et par artige blogginnlegg nylig. Ganske tankevekkende: Loppetur del 1 http://manepe.no/blog/2013/loppetur-del-1/ og loppetur del 2 http://manepe.no/blog/2013/loppetur-del-2/ Når jeg ser langturbilder fra 80-tallet og hva de har på seg, ser det helt snålt ut i forhold til dagens superduperutstyr. Men det dugde, de kom seg faktisk både over Grønland og til de høyeste topper. Ja, helt til Sydpolen for over hundre år siden, også.

Jeg bruker mest aluminium som materiale i boksene jeg bruker som kjele. De er lette og ruster heller ikke, noe stål gjør. Særlig etter hvert. Det forholdet mellom flaten ned mot brenneren og flammer som slikker oppetter sidene på kjelen utgjør ingen vesentlig forskjell etter min mening, men da snakker jeg om innen rimelighetens grenser. Da utgjør vindskjerm og plassèring/antall/størrelse/ på hull mye mer, men også forholdet mellom bredde, høyde og gods i brenneren. Det at brenneren raskt blir ”skjenkekald” er en av mange fordeler ift Trangiabrennere og dets like. Det finnes sikkert noen som har regnet ut disse forholdene du etterspør. Jeg har det ikke, men jeg har merket meg noen momenter allikevel. Cat stove har de mest optimale proporsjonene og jeg har til tross for mange forsøk ikke funnet bedre emne. Men du kan utmerket godt lage en brenner av f.eks en liten leverposteiboks, den blir bare ikke like optimal som den orginale. Jeg har laget hopetall av slike i alt fra rustfritt stål, stål, messing, falset ølboks, bunndelen av spraybokser og dusinvis av bokser etter diverse mat. Den orginale (da snakker jeg om boksstørrelsen) selges mange steder, men på min nærbutikk er boksen erstattet av annet. Gourmet Cat Food fra Nestlè selges (ble solgt) i boks av rett kaliber. Det er mange som har forkastet både cat stoves og soda can stoves fordi de har falt for fristelsen til å gjøre et førsteforsøk med egne innfall og derfor bare har prøvd brennere som ikke funksjonerte optimalt. Litt om det som påvirker effekten. Da ser jeg bort ifra innlysende forhold som varmetap mot bakken (f.eks håpløst med en cat stove på våt mose), vind og et grovt misforhold mellom brenner og diger kjele etc. Hvis du f.eks velger å sette hullene høyere opp på brenneren for å få plass til mer rødsprit får du vesentlig dårligere effekt. For at brenneren skal virke optimalt må både godset og rødspriten nå en viss temperatur. Rødspriten skal koke og setter du en kjele raskt på brenneren før dette skjer slukker den ofte og bruker dessuten lengre tid på å oppnå full effekt. Det samme gjelder soda can stove. Jeg har prøvd å lage begge deler med litt lengre brenntid (høyere brennkammer for soda can og hullene plassèrt høyere av samme årsak på cat stove). Begge deler med dårlig hell. Så vidt jeg husker er optimal høyde på en soda can 32mm og til senter nederste hull på cat stove rundt 17-18mm, men mengden rødsprit i brenneren og antall og størrelse på hull betyr også noe. Kapselen på min rødspritbeholder tar 12,5 ml og jeg har gjort det til en vane å porsjonere med best mulig treff for mengde vann etc. Det er ytterst sjelden jeg kokkelerer over en rødspritbrenner. Til slikt gjelder for min del glohaugen etter bål, men jeg har faktisk laget ganske varme og tidkrevende mat, men da har jeg enten fóret cat stoven med sølvpapir. Jeg synes for øvrig det beste verktøyet til å ta hull med er hullbor. Også rimelige fra Biltema, Jula og Clas Ohlson gjør jobben, selv om en klarer seg lenge med en vanlig hulltang.