All aktivitet

Helle lager fine kniver, absolutt. Min favoritt er Nying, men den er for kort til å være "alt-i-ett". Er ikke så godt bevandret i utvalget de har i dag, alt jeg har av "skikkelige" kniver er 20+ år gamle. Men altså, én kniv til alt? Da foretrekker jeg noe jeg har råd til å miste eller ødelegge uten å gå konkurs, noe a la Mora 2000.

Selvfølgelig kan du klare deg med en kniv. For 99% så duger det. For den 1% som nerder så «må» man ha et arsenal av kniver for en tur i skogen 😂 Nå er vi en generasjon av rike, snobbete nordmenn som kan ta oss råd til det, men våre besteforeldre og deres foreldre hadde sikkert bare en tollekniv i beltet de brukte til alt. Om den Helle kniven er «the one» vil jeg ikke uttale meg om for jeg har ingen erfaring med den, men generelt så er Helle kniver av bra kvalitet. Mora også har gode kniver som funker til alt. Noen sier middelmådig.. nei. Mer enn det. Kanskje ikke det optimale for absolutt alt, men mer en middelmådig og mer enn godt nok. Selv har jeg i år brukt en Helle Gaupe til absolutt alt utenfor heimen. Alt du nevner: sløye fisk, slakte vilt, fyre bål, lage pølsepinner, kutte tau m.m

Du ender selvfølgelig opp med noe som er middelmådig til det meste, den kniven er ikke spesielt godt formet til å sløye fisk med og den er heller ikke i overkant bra formet til matlaging. Til spikking fungerer den greit men jeg ville nå ha gått for noe med et skaft som ikke blir så glatt. Forøvrig, du sier 20% men er det en gang en god rabatt? Jeg kjenner ikke Helle spesifikt men mener å huske jeg har sett mye dypere rabatter på produktene deres enn som så.

Hei! Har i det siste begynt å tilbringe mer tid utendørs, og har innsett at jeg ønsker å kjøpe meg en kniv. Så da gjenoppliver jeg det eldgamle temaet: finnes det en kniv som funker godt nok til, om ikke alle, så de fleste formål? Jeg ønsker helst å kjøpe kun 1 kniv dersom mulig, som kan brukes til sløying av fisk, vomming av småvilt, flise ved til bålet, og nok kutte opp litt ingredienser til maten. Jeg ønsker også at den skal vare lenge, og tåle mye bruk. Etter å ha sett @tshansen sin video om Helle Nordlys, så lener jeg mot at kanskje denne kan funke til mine formål. Grunnen til at jeg også tenker spesifikt Helle, er at jeg får 20% rabatt hos Helle. Lurer jeg meg selv om jeg tenker at jeg kan slippe unna med 1 kniv? Ender jeg opp med en kniv som funker middelmådig til det meste, istedenfor 2-3 kniver som funker ypperlig til sine oppgaver? Hva tenker dere? Og om dere tenker man kan slippe unna med 1 kniv: hvilken?

I episode 3 og 4 er bespisning fra disse boksene med på kamera en haug med ganger med flere personer som spiser samtidig. Ingen sted bruker de cozy eller lignende

Tipper de har laga isolasjonstrekk av liggeunderlag eller lign som ikke er i bruk der og da. Finnes noen tråder om det her på forumet

Men en plastboks som det der holder vel ikke maten varm?

Jeg er klar over at jeg svarer på et gammelt innlegg, men dette fortjener virkelig et svar. Sånn helt seriøst, det der er ikke bare å ta med en klype salt, hele greia er fullstendig verdiløs. Det er helt ulikt kulturelt utgangspunkt for hundehold i Norge og USA, derfor er ikke dette overførbart til norske forhold i det hele tatt. I USA er kastrering enda vanligere enn i Norge, kastrering av hannhunder medfører økt usikkerhet på usikre hunder og det meste vi ser av aggressivitet blant hunder er nettopp et utløp for usikkerhet. De kan ikke så mye som rasenavnene på enkelte raser en gang. Det er ingenting som heter "Pit bull" eller "Staffordshire terrier", Pit bulls som brukes i statistikken er dessuten ikke en rase, det er en samlepott der de dytter inn alle muskuløse korthårede hunder de ikke finner noen annen passende plass til. Det er velkjent at også Rottweiler (finnes også på lista) kan regnes som en Pit bull type i en del sammenhenger. Alle korthårede blandingshunder blir brått en Pit bull type. Staffordshire terrier er ikke en rase, det er to raser med lignende navn, Amerikansk staffordshire terrier og Staffordhire bull terrier. Det er relativt stor forskjell på størrelsen på disse. I Norge fører vi ikke statistikk på hvilke hunderaser som biter, det er det heller ingen grunn til da det er såpass få hendelser at en slik statistikk ikke vil ha noen særlig verdi. Hvilke rasser er åpenbare og velkjente i denne sammenheng?

Takk igjen! Setter spesielt pris på det du informerer om vedr. høyden på sålen. Har kjøpt noen såler før der jeg bomma på høyden; de bygde for mye opp slik at det ble for trangt over vrista.

Kjekt med lokk, slik at maten holder seg varm. Jeg bruker en boks som er laget til formålet fra sea to summit, den har også isolert trekk (som de sikkert bare har tatt av når det har blitt filmet)

Del 1: Besettelsen!En gang på slutten av nittitallet hang jeg og mine «homies» i skogkanten og smugrøykte ved ei gammel hytte det visstnok spøkte i. Til vår store glede fant vi et gammelt Vi Menn-blad – sånn var det den gangen: Du kunne gå ut i skogen og finne blader med nakne damer og det som verre er. For en æra. Mellom en annonse om en massemorder og ei erotisk novelle sto det en artikkel om et bortgjemt fjellvann på Sunnmøre. Ørreten der skulle visstnok være i størrelse dobbelt D – og helt uten silikon. Jeg måtte dit. Det ble en besettelse. Årene raste forbi. Søvnløse netter. Tips som ledet til ingenting. Tvilsomme møter i bakgater som luktet gammel urin. Og alkohol. Masse alkohol. Jeg holdt på å gå under. Men en dag skjedde det: en SMS fra et uregistrert kontantkort. Kun koordinater – og ett ord: Vi Menn-vannet. Vi menn-vannet. Bildet er AI generert.Del 2: Rekrutten! Etter å ha sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, var det helt uaktuelt å dra alene. Derfor rekrutterte jeg Guttorm – evig optimist og akkurat passe naiv. Han ble straks gira på opplegget og sverget at han aldri skulle røpe beliggenheten til Vi Menn-vannet. Vi avtalte å møtes 27. september klokka 08.00 sharp. Da vi endelig var klare til å gå, dro Guttorm fram en caps med påskriften «I ❤️ Latinas». I alle dager. Han forklarte fortvilet at det ikke var et bevisst valg – «nei asså, berre nåke gammalt eg fann i boda – skulle kastast. Fann ikkje turcapsen, så eg tok den her.» Når jeg så på de uskyldige dådyrøynene til Guttorm, kombinert med den milde Lepsøya-dialekten, skjønte jeg at han snakket sant. Den kombinasjonen var umulig å stå imot, og knakk til og med en kynisk jævel som meg – jeg bare måtte tro på ham. Likevel… en caps med «I ❤️ Latinas» – blodharry, ja. Men med tanke på turens Vi Menn-tema? Innafor. Så vidt. På vei opp fjellet traff vi en barnefamilie på søndagstur. Jeg har aldri sett Guttorm så rask på labben; før jeg rakk å si «Latinas», var capsen borte fra hodet og plassert trygt i sekken. Der ble den værende resten av turen. Bildet er ikke AI generert, dessverre. Del 3: Kan det være her? Fire timer senere sto vi og speidet ned mot et mørkt vann som lå som ei gryte tett inntil en bratt fjellvegg. Her var det bare skygge – sola slapp ikke til. Et kaldt gufs krøp nedover ryggen. Vannet lå der – mørkt, stille, bunnløst. Et sted som ikke akkurat inviterte til besøk. «Kan det virkelig være her?» sa jeg til Guttorm idet jeg trykket en dobbelposesnus under leppa. Guttorm så skeptisk ut. Plutselig skvatt vi til av en lyd som brøt stillheten brutalt. «I helv…?!» ropte jeg.«Hjort i brunst!» svarte Guttorm kjapt – og det var mange. Fra høyden vi sto på kunne vi se minst fire hjortedyr i bjørkeskogen på andre siden av dalen, og det hørtes ikke ut som hjorten var spesielt begeistret for besøk av mennesker. Men det var ingen vei tilbake nå. Vi snek oss ned mot vannet – og håpet på det beste. Fotograf Guttorm KjærstadDel 4: Fiasko!Det er ingen overdrivelse å si at tenningsnivået var skyhøyt da det første kastet skulle tas. Tankene raste gjennom hodet: Har jeg endelig funnet Vi Menn-vannet? Skal flere års lidelse endelig ta slutt? Nå gjelder det! Sluken lander med et tilfredsstillende plask, og det tar ikke lang tid før det strammer i sena. «Fisk!» roper jeg til Guttorm. Kan det virkelig skje nå? Men så … «Dette er den slappeste kilosørreten jeg har kjent noen gang.» Og det stemmer. Når jeg får den opp, viser «kilosfisken» seg å veie 200 gram, være tynn som ei flis og generelt usjarmerende. Vi prøver noen kast til. Ingenting. Fadesen er et faktum. Vi går slukøret tilbake til teltene. Nå må det drikkes hardt for å komme over skuffelsen. Fiasko! Del 5: Kanelsnurrmysteriet!Da vi kom tilbake til teltene, så vi – til vår store forskrekkelse – at det lå én kanelsnurr oppå duken på hvert vårt telt. Noen hadde vært der. Var det en advarsel? En hilsen? Ikke godt å si. Guttorm tok naturligvis på seg oppgaven med å smake først. Han tygde lenge. «Neiss, den smakte heilt vanlig,» sa han. Ingen tegn til forgiftning heller – i hvert fall ikke umiddelbart. Jeg likte det ikke. Var dette et tegn på at vi var på riktig sted? Eller et tegn på at noen fulgte med? Uansett fikk jeg en dårlig magefølelse. Guttorm fikk spise min snurr også, hvis det skulle være lov å si. Jeg tok ikke sjansen. Aldri hadde jeg vært så skeptisk på grunn av en kanelsnurr. Men én ting var sikkert: Vi er ikke alene… Guttorm går slukøret tilbake til leirplassen.Del 6: Når alt stemmer!Natta ble lang. Jeg sov dårlig. Hver gang jeg duppet av, våknet jeg brått av at jeg ropte «Kanelsnurr!» Jeg holdt på å tørne. Neste dag dro vi tilbake til det angivelige Vi Menn-vannet. Vi måtte gi det et siste forsøk. Det ble mange resultatløse kast, igjen. Tvilen meldte seg. Hadde vi blitt lurt? Hvem sendte egentlig den meldinga? Og sist, men ikke minst – burde Guttorm ta på capsen igjen? Men så skjer det noe. Vinden stilner. Et svakt trekk kommer fra sør, som en varm eim av sigaretter og alkohol. Stillheten legger seg tett over oss – til og med hjorten er stille. Så bryter sola gjennom skylaget. Skyggene trekker seg tilbake. Alt som var grått og kjølig får plutselig farge. Det som nettopp virket kaldt og uvelkomment, blir varmt og vennlig. Det er som om noe klikker på plass; forbannelsen som har ligget som et tungt slør over oss, slipper endelig taket. Magien treffer oss. De neste minuttene kommer vi aldri til å glemme. Ørret på seks hekto. Sju hekto. Åtte hekto. Ni hekto! Alt i løpet av tjue minutter. Og til slutt – en helt nydelig ørret på 1,1 kilo. Tatt av meg, selvsagt. Idet skylaget legger seg igjen og sola forsvinner bak fjellveggen, er det kalde trekket tilbake. Fargene forsvinner. Som om ingenting har skjedd – mørkt, kaldt og uvelkomment. Ikke en lyd. Ørretbonanzaen er over. Vi er stille. Ingen sier et ord – helt til Guttorm klarer å stavre fram noen få, velvalgte setninger: «Ka i helsikkens skjedde der?» Vi fant Vi Menn-vannet. 1,1 kg. Fotograf Guttorm Kjærstad 9 hekto! For en K-faktor! Fotograf Guttorm Kjærstad 8 hekto, prakteksemplar. Fotograf Guttorm KjærstadDel 7: Over og ut!For en opplevelse dette har vært – på tide å vende hjemover. Da vi kom fram til bilen, stoppet vi brått. Midt på panseret lå det en kanelsnurr. I helsikke… noen hadde vært her. Hva prøvde han (eller ho) å fortelle? En advarsel? Likbleike så vi på hverandre. Vi ble enige om at Vi Menn-vannet aldri skal besøkes igjen. Det fikk bli med den ene gangen. Kartet brennes. Alle spor på mobilen slettes. Vi fant Vi Menn-vannet, men det hadde sin pris. Etter flere års slit og besettelse satt jeg igjen med en tomhetsfølelse – som et arr i sjela. Alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg hadde neglisjert på grunn av denne forbanna fiskedrømmen – barna, fruen, venner, huslånet, jobben – alt kom plutselig tilbake til meg som en bølge av dårlig samvittighet. Guttorm hadde skjemt seg ut med den helsikkens capsen, og vi hadde nesten blitt overfalt av en hjort i brunst. Sist, men ikke minst: kanelsnurren. Hvem den syke kanelsnurrjævelen er, forblir et mysterium. Over og ut. Se hele artikkelen

Vil klisteret på fellene ha vanskelig for å feste seg om jeg glider festesonen? Bruker sjeldent festevoks.

Aner ikke, men synes det var et snodig valg for å spise av. Virker jo som det er noe alle har fått så må jo være en tanke bak dette? Hvorfor ikke vanlige turtallerkener?

Ser ut som helt vanlige plastbokser for mat, ja. Ikke helt ulike disse jeg kjøpte nylig med formål om å brukes som en litt lettere "mattermos" i pulken https://www.bakerenogkokken.no/p/oxo-twist-stack-beholder-2-pakning-592-ml_69415/

Vet ikke merke/modell, men det er vell bare en vanlig plastboks med skrulokk?

Det viktigste du trenger etterpå er sikling (plastskrape) for å fjerne glideren du har smeltet inn. En flat skrape og en rund for sporet i midten. En børste er også okei for å få bort det siste.

Jeg har den som ikke er light, og har hatt atom tidligere. Rab er fin om du er lang i overkroppen. Arcteryx en er kort i livet. Rab har toveis glidelås, det har ikke arcteryx. Arcteryx var hakket varmere. Men nå er Rab fra 2025 også blitt tykkere. Jeg ville valgt basert på passform. Begge er bra.

Ikke ofte jeg har tid til bilder lenger (3-åring), men i dag når vi var ute på tur og lagde mat på bål, kom denne rakkeren ut av intet og tok en ostebit når jeg satt med kameraet. At dette ble tatt med manuell fokus på en makro-linse må nevnes. 😅 SOOC- rett ut av kamera jpg dette.

https://admin.speiding.no/sites/default/files/Dokumenter/Lær ledelse/Generelle dokumenter/Sikkerhet på tur_veiledningshefte2014 lr.pdf

Hva er de rare gjennomsiktige plastboksene de spiser av?

Kjøpte hard voks og et sånn "strykejern". Men glemte det man skal polere med etterpå. Kan man bruke noe annet?

Jeg er sikker på en ting. For å komme økonomisk ansvar for egne handlinger, så må du ha oppført deg mer enn alminnelig dumt. Det er ikke nok å ha gjort ett eller annet feil. (I dette tilfellet, ifølge det jeg har fått med meg, er grensen for «ansvar» ikke overskredet, Jeg kan for eksempel ikke tenke meg at turleder har «forbudt» deltakerne å ha med brodder – noen brukte jo egen vurdering...) Høyesterett er veldig klar på at vi ikke skal endre (la grensene gli) for «erstatning». At noen advokater likevel velger å «ta slike saker» (til 6000 pr time) forundrer meg ikke i det hele tatt. Mange som ønsker rettferdighet, er ikke klar over at de får en dom...Saksøker vurderer i hvert fall ikke ansvaret for saksomkostninger som de lett blir pålagt. Jeg er sikker på at advokaten i dette tilfellet har skriftlig (i en bisetning) sagt noe om prosessrisiko...

Hvordan er dette organisert i speiderlag? Jeg husker da vi var unge (30år+ siden), da dro patruljeførerne i 14-15 års alderen på helgetur med yngre unger uten andre eldre med. Er det slik fortsatt? For hvordan er det med ansvar og fredaråd om det skulle skje noe på en slik tur?

Har opplevd det samme, på venne-/venners venner-turer. Folk som ikke vil bære «tungt» og derfor vil diskutere at vi sier vi skal ha med underlag, vindsekk og sovepose på vintertur fra hytte til hytte i fjellet. Selv gidder de ikke å dra på det. Folk som blir veldig glade for den spaden jeg har når det skal lages sitteplass i matpausen. Er veldig spent på rettssaken. Politiet henla jo saken etter ulykken. Merker at jeg får litt mindre lyst til å vie mine krefter til turleding i DNT-regi før utfallet av rettssaken er klart.

Et kjølig døgn på vakre Liervatnet i Sveio, Vestland fylke gjør godt for helsa!