All aktivitet

Det går mest i høststemning om dagen:

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Jag hade tyvärr missat att läsa den raden.

Hva mente du her @Håkan S, trådstarter skriver jo at han ikke skal bruke det i fjellet.

Eneste reelle metoden vil være å finne noe som passer på innsiden og rette der i fra, men den vil aldri være like sterk som den var. Mulig det går an å få tak i et nytt ledd? Ellers må du nok bare skaffe ny stang.

Nya sk vatten täta påsar är ej heller längre vattentäta. Så återstår tjocka plastpåsar. Har man sparat gamla plastpåsar så märker man att de är mycket tjockare än nya. Jag har varit på plast mässor och då fått speciella tjocka påsar som skulle hålla mkt reklam. Hade 2 vanliga matkassar på när jag märkte att de helt nya vatten täta påsar läckte,så 3 skikt lika kläder på vintern för att vara nästan 100 % säkert att din sovsäck och nattkläder är torra om du själv och alla kläder du har på dig är blöta.

Men uansett kva impregnering ein sekk har så er den jo ikkje tett, siden det er masse saumer og festepunkt som vatn renner inn gjennom. Etter å ha brukt mange ulike sekker i eit område der regn er kvardagen så er det ein ting som fungerer, og det er vanntett pakksekk eller plastpose (som eg bruker) inni sekken.

Var nylig på ein tur og oppdaga da at eit ledd på hovedteltstanga var bøygd , veit ikkje akkurat kva som kan ha skjedd, kan muligens ha trakka på den. Stanga er 8.84 mm DAC Featherlite . Det var ingen problem å få satt opp teltet pga av dette,men stanga halla litt innover nede på eine sida. På bilda har eg lagt med motsatt ende av stanga for samanlikning og på det andre har eg delt leddet der stanga er skeiv. Har noko eit godt råd for å rette ut stenga uten å øydelegge den?

Kjedelig sak. Ikke minst når man tenker på Børgefjelltur. Ser av oversikt at funn kranser rundt nord- og vestenden...mtp innfallsportene der. Jeg tok siste av tre i våres, og så blir det vaksinering med en sprøyte hvert tredje år...siden jeg beveger meg over til de 60. Ellers er det hvert femte år med oppfriskningsvaksine. Uansett så må man bruke flåttmiddel(opplyses om ved vaksinering). Jeg har fått god erfaring nå i to sesonger ved bruk av Moskito Guard...avgir ikke vond lukt heller; https://www.dntbutikken.no/moskito-guard/120634/myggspray-moskito-guard-75-ml PS! TBE er en ting, men vaksinen virker ikke mot Borrelia/ borreliose. Sistnevnte overføres ila 24 eller mer, mens TBE ila sekunder.

Jeg kjøpte en Peak Performance Freelight Polartec® Alpha™ Hood-genser som jeg nå har brukt på to kortere turer og jeg må si jeg er imponert over egenskapene til materialet. fordel: lett, tar opp lite fukt, tørker fort, "luftig". ulempe: dyrt, skjørt(?), "luftig". Genseren jeg kjøpte veier 150gram i størrelse medium, som er halvparten av min standard-fleece-jakke, som ikke har hette. Vinden blåser selvfølgelig rett igjennom Alpha direct-stoffet. Det ser jeg egentlig på som en fordel. Det gjør at den tørker fort. Når man sykler så kjøles man ned av vinden, men den varmer når man stopper opp - hvis det ikke er vind. Jeg kommer nok til å se meg etter andre plagg i samme materiale hvor jeg i dag gjerne har gått for merino ull. Merino er fint det og, men det er også skjørt og dyrt og tørker ikke på langt nær så fort som Alpha direct og er mye tyngre. Det er heller ikke spesielt billig.

Har lika fast nya med 2 bågar Dock för klent för riktigt oväder, endast 20 d mot 30d på HB unna jfr med en sovsäck som oftast har 10 denier tjocklek på tyget. Sedan måste man ta hänsyn till sin längd jag har tält med minst 220 L inv.för att inte blöta ner sovsäck när det blåser och du ev måste släppa på upphängning av innertältet.

Jeg er veldig fornøyd med mitt Helsport Ringstind 2. Mitt er fra 2012 og veier akkurat over to kilo med stenger og plugger, men den nye versjonen er lettere og like romslig. Dette er et fjelltelt for norske forhold som tåler det meste av tresesongersvær.

Mer høst fra Finnmarksnaturen:

Välj Aldrig "USA" tält med 2 steg för fjällen om du ej vet att det ska bli bra väder hela tiden. Billigaste fungerade är beg Bergans trolhätta 1p De övriga du fått tips på kostar dubbelt. Vaude har jag provat polyester variant av liknande ovan bra kvalitet och enkelt att sätta upp snäppet under HB och HS i kvalitet

Har du sett på Durston X-Mid? Jeg har både 2p og 1p, begge med "solid" innertelt. Grei plass til 1 person + litt greier på siden av liggeunderlaget i 1P, innerteltet er nesten 84 cm bredt. Settes opp med gåstaver eller "teltstaver". 260 USD + pluss frakt og MVA. https://durstongear.com/products/x-mid-1-solid

Nei, det 4 år siden siste oppdatering, det er også 4 år siden siste oppdatering på facebook siden. Det eneste vi vet er at det var han personlig som var 100% sykemeldt og at han ikke hadde orket turer osv siste tiden. Han la ut en video hvor han nevnte det, og sa at selve årsaken var en privatsak. Når det har gått såpass lang tid må vi nok slå oss til ro med at kanalen sannsynligvis ikke kommer tilbake.

Nei, ikke annet enn at det høres ut som en fin tur. Jeg padla bara inn og ut + bæring mellom vann i Øvre Pasvik. Men kanskje andre her har en kommentar på rutevalget?

Noe nytt om denne trivelige kanalen ?

De siste årene har jeg hatt 3 enmanns telt å velge mellom; Hilleberg Unna, Hilleberg Enan og Vaude Space seamless 1-2. Det sistnevnte er det teltet som har klart flest bruksdøgn. Dette er et telt som blir oversett av mange, men har mange gode egenskaper: du kan slå det opp med yttertelt og innertelt samlet, eller bare bruke innerteltet på de varmeste sommerdagene. Teltet har også en ekstra lagringsvestibyle i tillegg til inngangen. Det er meget raskt å slå opp og lett å få stramt og fint. 1600g. Er det teltet jeg har med høyest trivselfaktor og det som blir med oftest om jeg ikke skal på høyfjellet. (Har også brukt det fjellet.)

Har et Salewa Litrek II. I for seg fornøyd, men skulle gjerne ha spart litt vekt. Veier 2,4 (+ ekstra gulv) Vurderte MSR Hubba to-manns, men synes det er for mye knot å sette på regntrekket i etterkant. Sammen med Big Agnes. Nå er jeg "bortskjemt" med plass, og kan jo i for seg ha sekken ute, så fremt den er under tak. Må jo også ha tak så jeg kan lage mat i regn. Hva kan anbefales her? Telter ikke om vinteren, og pr. nå ser jeg heller ikke for meg telting på fjellet.

Det kan være litt vel steinete og lite grønt ved de sørligste vatnene, men det ser greit ut ved Trollkykrkjetjønna og Heimste Glupvatnet. Nede ved Tordsvatnet igjen er det greit såvidt jeg husker. Det kan være greit med kuppel/selvstående telt kontra tunnell, hvis man har muligheten til å velge..

Hvor mange forskere stod bak og støttet galskapen rundt Covid og Covid vaksinene? At "alle" forskere står bak noe har vist seg mange ganger å være feil, på lik linje som at konspirasjons teoriene kan være farlig å stole på. Men å stille seg undrende til Fakta produsert for å male et strøk med farge er alltid bra etter mitt syn. Jeg sier på ingen måte at jeg har rett eller at man bør gjøre slik eller sånn, men det er mange her inne som er klokkeklar i sin tro, selv om de ikke har kunnskap på feltet selv, men de velger å lene seg på beviser som forskere har framlagt. For meg minner dette mer om en religiøs sekt som lovpriser bibelen og nekter for at noe annet kan være mer rett enn de har. Hvorfor er dette det verste? Blir det sult og katastrofe, vil det daue folk som fluer. Det er fakta, uansett hvordan du definerer menneskesynet. Klart, alt kan endres, men hvis det er så krise som dine fakta viser til. Hvorfor blir det ikke gjort mer som faktisk monner? Hvorfor er det latterlig symbolpolitikk som skal trumfes gjennom? 🤫

Takk, da er det bare og pakke sekken, kjøpt ny fiskestang til ferskvatn å jeg gleder meg! Været skal være bra og. Ser ut som en fin og jevn rute det her, har alle kart lastet ned og så 👍

Nå fikk jeg nettopp en OR Incadescent til 1200kr i posten. Ganske stappa med 800fp dun og syltynn gjennomsiktig pertex (muligens 7denier). Var en mye tykkere dunjakke enn den så ut til på bildene, men den er såpass komprimerbar at jeg allikevel får den under skalljakken. Tror ikke man får noe lettere/varmere til den prisen! Men var kanskje litt i overkant 😅