Søk i nettsamfunnet

Heisan! Jeg har lest her inne om de anbefalte kanoer om man er alene, men de fleste anbefalingene finnes ikke lenger for salg. Jeg hadde plan om Hasle, men så påpekte noen at jeg ikke ville klare å håndtere den alene på land. Så da tenkte jeg den Vega Femund 1, men så sa noen at den var vimsete og tung. Så så jeg på Spottspall 12 fot og den veier jo ikkenoe, men leser at den ikke tåler stort. Noen sa også at Allyene ikke er enkle alene i vannet. Så nå sitter jeg å lurer. Jeg har leid denne Silverbirch en gang og likte den veldig godt, men finner ikke noe tester av den noe sted. Jeg er helt nybegynner, har ok budsjett, er ei mellomsterk dame i 40 årene som padler alene på stille innsjø og stille hav. Kanoen vil oppbevare under hytta i skygge året om, men presenning om vinteren om det er lurt! Hjeeeelp 🤗

For første gang på Rigmors plass. Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores. Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre. Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i. Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk. Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge. Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen. Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen. Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine. Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme. Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit. Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den. Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra. Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake. Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien. Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil. «Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt, Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina. Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over. Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito. Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt. Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Vinteren har sluppet taket. Endelig kunne det se ut som det igjen ville være mulig å komme på en skikkelig fjelltur. Midt i Sandnes, og ingen av toppen jeg tenkte på er over 400 moh, men likevel en fjelltur. Nå er toppen rundt Gramstad ganske populære. Jeg ville antakelig ikke bli alene på tur denne dagen. En dag der YR lovet bra vær og ikke frost. Det var restene av frost og sne som bekymret meg. Det er en stund siden jeg beveget meg lettbent og med eleganse på glatt og iset føre. Det er noen dager siden været slo om og vinteren trakk seg tilbake. Det tar likevel en stund før is og snø forsvinner. Etter et par dager med regn og vind og 7 grader, var jeg så avgjort klar for en tur med bakker og topper. Tanken var å starte fra parkeringsplassen ved Gramstad å gå mot Mattirudlå via Bjørndalsmyra og så til Bjørndalsfjellet og videre ned og over Fjogstadnuten. Skulle formen være bra og beina greie, så kunne jeg jo ta med Dalsnuten i tillegg – håpet jeg. Det hadde vært en lang vinter uten skikkelige bakker. Det var enkelt å sjekke tilbake. Faktisk hadde jeg ikke vært på tur fra Gramstad siden starten av november. Det virket utrolig at vinteren hadde vært så lang. Det var virkelig tid for en tur fra Gramstad. Jeg er ikke veldig opptatt av å gå for meg selv,men en del av turen jeg planla går utenom merket sti, helt uten skikkelig sti, og for meg er det en kjekk del av rundturen. Det var kjekt å gå innover Bjørndalsmyra denne dagen. Myra var fortsatt frosset, og selv om det var vann, så gikk jeg ikke nedi. Det ble en liten smak av «villmark» der jeg nesten klatret oppover mot stien mot Mattirudlå. En kjekk del av turen. Oppe ved Mattirudlå ble det tid til å beundre utsikten som for det meste var skjult av dis denne dagen. Bortover mot toppen av Bjørndalsfjellet, tittet sola gjennom og landskapet badet i sollys. Det var lenge siden jeg hadde fått oppleve naturen i slikt lys – uten is og snø. Det var noen andre oppe ved toppen, men på vei nedover bakkene og videre oppover mot Fjogstadnuten traff jeg få mennesker. Selvsagt kom det ei jente løpende forbi – i godt tempo. Heldigvis kom det folk bak – som jeg ikke så. På en eller annen måte flagret en pose med noe medisinstoff ut av lommen på buksa . Medisiner som så avgjort ikke er i bruk daglig , men om er grei å ha med ved behov. Jeg fikk en melding litt senere på dagen, og kunne plukke opp «greiene». Det hadde ikke vært helt kjekt å finne ut at jeg manglet denne posen, dagen før jeg skulle reise sydover. Jenta som for forbi oppe i heia etter Fjogstadnuten sa hun ville oppom Dalsnuten. Jeg kunne jo ikke være dårligere, og tok en umerket sti mot Dalsnuten. Det var noen folk på vei oppover mot toppen, men de fleste jeg kunne se, var på vei nedover. Helt oppe, var det ingen andre. Jeg var helt alene på toppen- Det er ikke så ofte det skjer. Jeg fikk med meg fire flotte topper på denne rundturen fra Gramstad denne dagen. Det gikk nok ikke fullt så lett som en del av turene på høsten, men det blir vel forhåpentligvis bedre ut over våren. I alle tilfeller så ble det en god treningsrunde på omtrent 12 kilometer og jeg brukte omtrent tre timer på turen.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Flott takker for innlegg! Var bare en fem-dagers tur, tenkte at to 30 mah batterier holdt, men klart av billigste sort, det gjorde de ikke. Var ikke krise, hadde med ekstra mobil og nødpeilesender og sat-telefon (ingen dekning). Mao det gikk ikke ut på sikkerhet at jeg gikk tom for strøm. Bare at alle dingensen krever så mye for å lade opp. Mobilen krever sitt, og skal sende meldinger, sjekke været, sjekke epost osv der jeg har dekning. Og Gopro må lades. Og kamera (Lumix S5). Har hodelykter med 18650 batterier, men trengtes ikke denne gangen da var 4e semptember og lyst til sent om kvelden. Jeg bruker da mobilen mye om dagen, til gps og kart og bilder/video. Men klart det bruker sitt nesten 3500 mah om dagen. Har en 10-år gammel støtsikker Samsung mobil (ikke smart mobil) såkalt toughmobil som går sikkert flere uker på en lading (som en CAT eller noe går bare på 3g) som jeg kan ringe fra som nødmobil, men da den er så begrenset har skaffet meg istedenfor en backup smartmobil som er slått av hele tiden. Men ville hatt den med på lengre tur over vidda om vinteren med telenor sim klart. Da ville jeg da også hatt med Iridium InReach istedenfor 12 år gammel Spot nødpeilesender. Har da sat-telefon, men varierende suksess med den. Iridium 9575. Svimlende dyrt abbonnement, også på kontant kort. For 10 år siden hadde vi fortsatt utskiftbar batterier på mobilen (jeg hadde en Galaxy s5 active) og kunne ta med ekstra batterier til den. Og den gangen hadde jeg bare med en gopro hero4. Nå går det ikke an skifte ut batterier på mobilen, og batteriene er større. Samt det har blitt mer elektronikk i årene (kamera bl.a.). Skal sjekke den laderen Måssåbjønn! Spennende! Har en del 18650 batterier liggende, og billig på ebay, samt hodelykter som går på de! Har og to par ladere til de.

Jeg løper med Hoka og andre sko med «megademping», men har likevel god erfaring med å spasere med Vibram Five Fingers i sommerkvartalet. Om det er innbilning eller ei, vet jeg ikke. Mmen jeg føler/håper/tror at det har hjulpet med å styrke muskulaturen i fotsålen, noe som har virket positivt på problemene jeg hadde. Jeg slet med dette i 12-16 mnd, og ble mer eller mindre kvitt det etter jeg spaserte rundt i 2 uker i fornøyelsesparkhelvete i danmark. Det hjalp nok også på med massasje av leggmuskulaturen, enten via sånn rullepinne og/eller ovennevnte pute. Men jeg antar at siden det er mange veier til skaden, så er det like mange veier bort fra skaden. Jeg var nesten plattfot i følge de lokale løplabbselgerne, og når man er 100 kg, så er kanskje utgangspunktet mitt annerledes enn de som er velsignet med en mindre kropp. En klassisk test for å finne ut hvilken fottype man har, skal være å lage et vått fotavtrykk, ref: https://heelthatpain.com/foot-arch-type-test/ Etter at jeg begynte med barfotskoene, har fotavtrykket endret seg noe fra plattfotdelen til det «normale». Skal jeg overtolke dette, anser jeg at jeg nok aldri har vært en ekte plattfot, bare litt svak i fotbuen, og barfotskoen kan ha hjulpet med dette. Som sagt, dette er min erfaring og hjelper kanskje ikke noen andre i det hele tatt. Men jeg ville nok anbefalt den lavthengende frukten først, og prøvd styrketrening med tåhev, stretching og massasje før jeg hadde forsøkt meg på barfotsko. De kan fort være litt brutale for akillesen. Uansett utgangspunkt, god bedring. 👍

Da er det kanskje på tide å ta hintet om at det kanskje er du som tar feil, heller enn alle andre? Mountain Equipment har også et godt rykte på seg som en produsent av kvalitetsprodukter, så når du kommer med slike påstander som du gjør i denne tråden bør de jo være hakket mer begrunnet enn med veldig anekdotiske forklaringer om at du synes sånn og slik. Og jo mer informasjon du kommer med etterhvert, jo mer virker det som det er «brukerfeil» eller urealistiske forventninger til et produkt basert på misforståelser av hvordan temperaturgrenser fungerer. Det virker fortsatt ikke som du helt har skjønt hva disse oppgitte temperaturgrensene gjenspeiler. For at du skal kunne forvente at en sovepose med T-comfort på -8 °C er komfortabel ned mot -8 °C må du jo ta hensyn til at laboratorieforsøk etter EN-standarden er gjort med visse forutsetninger om blant annet liggeunderlag og bekledning (og tilnærmet vindstille, så om du sover under åpen himmel vil det også kunne være nødvendig å ha en pose med temperaturgrense som er lavere enn lufttemperaturen). Om du går for et liggeunderlag med R-verdi = 2 vil komforttemperaturen i soveposen ikke kunne strekkes ned til det området som benyttes i testene, da de nok benytter litt bedre liggeunderlag enn dette (kan se ut som standarden spesifiserer R = 4,8 ± 7 %, altså betraktelig mer enn du brukte). R-verdi på 2 er relativt lite, og egner seg bare for sommerbruk. For sammenligningens skyld har vel disse 10–12 mm tykke celleskum-underlagene à la Ajungilak Bamse og Bergans Extreme en R-verdi på ca. 2, altså ikke all verden for et oppblåsbart liggeunderlag. Man kan selvfølgelig argumentere frem og tilbake om testene burde vært gjort med lavere R-verdi på liggeunderlagene i lab, men standarden er nå engang slik at det ikke er tilfelle. Og for soveposer beregnet på mer enn tresesongs bruk er det jo uansett urealistisk å belage seg på liggeunderlag med R-verdi så lav som 2. Det er vel gjerne sagt en tommelfingerregel om at R-verdi på liggeunderlag vinterstid bør være minimum 5. Jeg synes ut fra det du skriver at du tillegger Mountain Equipment i overkant mye ansvar for at du småfrøs. Du valgte jo å ha et lite isolerende liggeunderlag og å ligge uten ullundertøy i posen, og det virker som du ukritisk ser på T-comfort som en temperaturgrense som skal gjelde uansett. Om du hadde brukt et liggeunderlag med R-verdi på 5+ så hadde nok opplevelsen vært en annen.

Jeg gikk Norge på langs på ski i vinter (for detaljer se Insta-profilen christian.eek). Jeg startet turen 29. januar, og var på Nordkapp 7. april. Jeg brukte 69 dager totalt, hadde 40 netter i telt og 28 i forskjellige hytter og fjellstuer. Jeg gikk mesteparten av turen med sekk, fordi jeg mente det gav størst fleksibilitet, særlig ved trasking langs vei (som er bortimot uunngåelig), og gjorde at eventuelle partier med snømangel ikke stoppet hele prosjektet. Nå ble det heldigvis nok snø – men likevel… Når man går med sekk blir man mer fokusert på vekt enn når man har pulk. Jeg har fått flere spørsmål om valg av og erfaringer med utstyr. I stedet for å svare enkeltpersoner tenkte jeg det var greit å legge ut en litt samlet oversikt her. Jeg brukte mye tid i forkant på testing og avveielser – og tror de fleste valg var rimelig godt gjennomtenkt. Det eneste som gikk i stykker underveis var en hodelykt som plutselig ikke ville lade (hadde ikke reserve), et punktert liggeunderlag som lot seg lappe, og et par lesebriller som knakk (hadde reserve). En spade knakk også - mer om den under. Håper dette kan være til nytte for andre som planlegger tilsvarende prosjekter. Jeg brukte pariserpulk på strekningen fra Umbukta (på høyde med Mo i Rana) til Skaidi, men gjorde kun minimale endringer i utstyret da, og kunne sikkert ha gått med sekk hele veien. Telt: Jeg startet med et tomannstelt, Exped Venus 2 Extreme, som jeg hadde fra tidligere og har god erfaring med. Dette veide jeg inn til 2,9kg, inkludert fire snøplugger fra Hilleberg. Fra Finse fikk jeg selskap noen dager, skiftet da til et Hilleberg Allak 3 som jeg beholdt resten av turen. Dette veier 3,5kg inkludert to snøplugger – som er temmelig tungt som solotelt. Erfaringene med dette teltet er svært gode. Kvaliteten på materialer er fantastisk, og det er svært god plass når man er alene, litt trangt for to med brede liggeunderlag – men det går. Forteltene er små, men når jeg var alene hadde jeg all bagasje i innerteltet. Viktigst er kanskje at det kan slås opp trygt av én person i svært sterk vind. Jeg opplevde sterk storm med orkan i kastene, men bygde aldri levegg for teltet. Det trenger også kun seks festepunkter - to ski, to staver og to snøplugger. Sekk: Gregory Paragon 68 liter. 1790 gram Jeg har altfor mange sekker, men valgte denne bl.a. grunnet bærekomfort. Som det fremgår under pakket jeg totalt temmelig lett, og det var plass nok. I starten av de lengre etappene hadde jeg teltet under topplokket, mot slutten fikk jeg alt i sekken. De som mener man trenger minst 100 liters sekk i vinterfjellet behøver kanskje først og fremst et kurs i hva man trenger og ikke trenger på tur…. Sovepose: Jeg bruker dobbel sovepose, dun innerst og tynn syntet ytterst. Fordelen er at syntetposen samler opp fuktigheten som kommer fra kondens om natten, og denne er lett å tørke i teltet på morgenen. Dunposen holder seg således tørr. Jeg brukte Rab Mythic 600 (900 gram) innerst, og Rab Solar Eco 0 (510 gram) ytterst. I dette sov jeg godt i under 20 kuldegrader. Samlet med pakkpose 1600 gram. Liggeunderlag: Exped Flexmat small (240 gram) under et Therm-a-Rest Neoair Xtherm Max Vapor RW (610 gram). Skumunderlaget er mest for sikkerhet ved punktering. Jeg opplevde to ganger at det oppblåsbare underlaget punkterte, bittesmå hull nær ventilen begge ganger. Jeg fikk lappet disse greit underveis, men det er ikke gitt at det alltid går. Jeg hadde også et chair-kit som veier 320 gram. Dette øker komforten dramatisk etter mitt syn. Brenner: Jeg bruker Soto Muka, plassert i vindskjermen fra et Primus Spider Express kit. Det er for langt å gå inn på fordelene med denne brenneren her, se andre tråder jeg har kommentert på. Lite brukt brenner i Norge, men anbefales på det aller sterkeste (jeg er litt primusnerd, og har testet mange). Sammen med pumpe, brennstofflaske og toliters titankjele veier dette 820 gram Elektronikk: smarttelefon (200 gram), inReach mini 2 (100 gram), Kindle (200 gram), powerbank 2 x Nitecore NB10000 (150gram hver – dyr men flest mAh/vekt), oppladbar hodelykt (100 gram). Jeg har ikke med papirkart (!), og er derfor avhengig av sikker strøm – derfor to mindre powerbanker i stedet for én større. Jeg navigerer med en kombinasjon av kart-appen Caltopo på telefonen (off-line kart, plottet rute på forhånd, fungerer i Norge, Sverige og Finland) og GPS-klokke (Garmin Epix 2 med innebygde kart). Som backup ligger hele ruta også på inReachen – men da uten kart. Alt fungerte prikkfritt. Samlet vekt 900 gram Klær: Jeg har med svært lite klær. I praksis går jeg nesten alltid med bare ullnetting under skallbekledning. I tillegg har jeg med én ulltrøye og en stillongs med glidelåser på siden i – til bruk når det er skikkelig kaldt eller mye vind. Dunjakke - Norrøna Lyngen 850, veier 400 gram. I tillegg et par reserve ullsokker og en ren ullboxer. Totalt altså ca en kg klær. Dette holdt fint hele turen, lappet litt på et par små hull i ullnettingen underveis. Mer klær behøves ikke om man er flink til å ikke ta på seg for mye og gå seg svett. Spade: Arva Ultra – 300 gram. Dette var en feilvurdering. Spaden er svært lett, men bladet bøyer seg ved litt belastning, og karbonskaftet knakk omtrent halvveis på turen. Jeg kjøpte da en aluminiumsspade på ca 500 gram, som holdt fint. Termos: Jeg bruker ikke termos. En hvit (HDPE-plast) Nalgene flaske veier 100 gram. Jeg pakker denne inn i en av reserveullsokkene, og pakker dette igjen inn i dunjakka som ligger under topplokket på sekken. Det holder drikke god og varm i fire-fem timer. Diverse: Jeg har en «diversepose» på ca 1500 gram. Denne inneholder alt småtteri – toalettsaker, reparsjonsutstyr, kabler, 220V mobillader, multiverktøy, sportstape etc. Legger man sammen alt dette havner man rett i overkant av 12 kg. Dette er selvsagt beregnet uten mat og brennstoff, som vil variere avhengig av lengden på den aktuelle etappen. Det er fullt mulig å få det enda lettere, med f.eks. mindre telt, mindre og lettere liggeunderlag, droppe «chair kit» etc, men da ofrer man en del komfort. Når man er lenge (flere uker) på tur og sover ute de fleste netter er det viktig å trives med teltlivet. God plass er viktig, og moderne oppblåsbare liggeunderlag et «must». Med sekk går det for meg en «komfortgrense» på ca 20kg når jeg går på ski i fjellet, og det var omtrent det jeg hadde på det meste i starten av etapper, inkludert mat og bensin. Kom gjerne med spørsmål og kommentarer!

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

En lang tur langs Nordsjøen. Sola var bare så vidt over kanten ved Obrestad fyr, da jeg kom til Hå gamle prestegård for å gå ned til Varhaug gamle kirkegård. Antakelig samme vei som presten gikk i gamle dager. Selv om klokka var godt over elleve, var det likevel morgenlys og ,selv om sola etter hvert kom fram, så var den ikke langt over horisonten. Det er ikke mange dagene til vintersolverv, og dagen blir ikke stort kortere enn nå, og sola er omtrent på sitt laveste. Turen fra Hå til Varhaug er en vintertur, jeg bruker når det ellers er snø og is andre plasser. Nå ville det denne dagen være mulig å gå på stranden, men jeg tenkte på en litt lengre tur denne dagen. Det er nesten en mil – eller mer korrekt 9 kilometer, mellom Hå og Varhaug. 18 kilometer er en helt grei tur, som nåe er blitt en langtur. Siden turen for en stor del går litt inne i landet, innenfor stranden for det meste, så er den ikke helt uten noe opp og ned, men det er ingen skikkelige bakker. Det er lengden som gjør denne turen til en liten utfordring. Siden det er flate Jæren på innsiden, er det ikke mye forskjell på naturen. Det mangler likevel ikke på ting å se på. Fra starten så er det Hå gamle prestegård som nå er en kulturell institusjon. På vei sørover går stien under Obrestad fyr, som i seg selv er greit å ta med seg, men rundt fyret – og videre langs stranden, er det også mange «minner» fra krigen. Det er til og med et felt med «Hitlertenner» ved Kalvabuktå – rett før Komedelen. Obrestad havn er også kjent fra krigshistorien og fra sagaen. Det er rester etter båthus fra vikingtiden like ved, og i havna ligger det fortsatt fiskebåter. Det er noe å se på for de fleste. I Reimebukta er det velholdte sjøhus, men også en «stolpebu» som holder på å falle sammen. Det er snakk om restaurere denne bua, men det ser ikke ut som det vil være mulig å bruke mye av det gamle – utenom steinmuren. Det er litt synd at turen kan bli litt ødelagt av lukta fra destruksjonsanlegget på Grødaland, men det går kjapt å komme forbi, og ned mot skipsopphuggingsplassen ved Bodle og videre mot Varhaug. Sjøhusene til Varhauglosene er merket med en plakett, og det virker litt utrolig at de kunne dra ut i nordsjøen fra dette stedet. Her går bølgene ofte store. Det ble som vanlig en stopp med kapellet, med 12 sitteplasser, som har erstattet kirka. Det ble også det tradisjonelle bildet av kors mot horisonten. Denne dagen var det lyden av bølgene som fulgte meg både sørover og nordover. Det har ikke blåst spesielt mye den siste tiden, men ute i sjøen må det ha vært vind, for bølgene slo virkelig innover. Med frost i bakken og så vidt tinvær ble det sleipt i stien. Det ble litt forsiktig gåing, og noen steg utenom noen issvuller. Yr mente det ville bli lett nedbør og mye skyer. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og store deler av turen gikk i solskinn. Hjemme var det skyet. Det ble morgen lys fra starten, og sol et stykke underveis, men mot slutten av turen – like før tre på ettermiddagen, ble det solnedgang. Det er ikke mange timene med dagslys nå, men denne dagen fikk jeg utnyttet lyset bra. Som vanlig kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur da jeg nærmet meg bilen, men likevel var jeg i god form og det hadde egentlig gått lett «nedover» og tilbake. En flott vintertur, nesten uten is.

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Hei Genrellt er det et voldsomt overforbruk innenfor klesbransjen! Og det forplanter sig vel videre til friluftslivet, hvor det ganske riktigt både skal mote og spesialiserte kær til hva som helst. Jeg har padler kajak på konkurranse nivå i ungdommen med badeshorts, diverse nylonjakker, ullgensere, treningsdrakt mm- også om vinteren. Har stadig frostskade i den ene langfinge! Jeg har gått i kKebnekaise området i Olabikse og militærstøvler. Telt, sovepose var faktisk i orden. Det var en våt sommer, hvor GTX skalklær ville ha vært veldig bra, men de var altså ikke oppfunnet ennå! De lokal gikk med gummistøvler! Så i tidens løp har jeg også samlet en del differensieret turutstyr, MEN jeg vedlikerholder og reparerer det. Nå er jeg dagligen ute på husky -hundeturer, som krever litt ulike klær etter årstid og temperatur. Dagens sledetur var i -10-12 C i herlig sol, men kallt var det og varme hansker og klær var nødvendigt. De uslitelige Thinsulate sledebuksene er så faktisk fra engang midt i 1990-tallet!! Buksene stammer fra et alpin sett med jakke, som Dressmann solgte i sin tid, da de kom på markedet. Den kloresikre ytter bomullsanorakk fra Norrøna fra samme tid!! Den er selvfølgelig sterkt bleket og noe frynsete på ermene, men kloresikker panser! Under en nyere tynn dunjakke da - må innrømmes. Men slik skal en hundekjører vel se ut?? - Eller skal de har alskens pseudosamisk-indiansk pelsgreier? Det er mote innefor de kretse også. Noe av det er varmt og godt skal dog innrømmes! Har en brenner, fordi jeg som nevnt i tråder om dette har sterke meninger om hva som er bra - ikke nødvendigvis lettest. Men fru Elginnen hadde altså også en del turutstyr inne vi ble par. Så en gassbrenner finnes da i huset + litt andre dubletter. Bra støvler, bra sekk, sovepose, -underlag, telt er viktig, så kan det være av eldre dato og godt bleket - det vil bare vise, at her har vi erfarne fjellffolk. Selvfølgelig har jeg da også overflødige duppedingser, men stort sett har vedlikerholder og reparer jeg utstyr og kjøper gjerne brukt. Min utdaterte storsek med utvendig ramme og ingen glidelåser - takk og pris! er kjøpt brukt. Noe av det overflødige (div småsekker) er reklame/-gaver. Men vi og vår del av verden har et voldsomt overforbruk av det meste, som må settes ned, hvis våre barnebarn skal ha en tålelig tilværelse - og fred i verden! Jeg forsøker å gjøre min lite del. Elgen

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Denne gang med innslag av "kultur". Det er ikke alltid lett å planlegge dagene når yr plutselig endrer sine varsler. Onsdag var Yr helt klar på at det ville komme regn – i bøtter og spann – på torsdagen. Da jeg sto opp på torsdagen var det mer snakk om noen dråper ut over dagen. Regnet hadde de «flyttet» til fredag. Min plan for torsdag var å ta en treningsdag inne. Det har blitt alt for mange dager på tur, og for få dager med styrketrening. Jeg kjenner at mindre en en gang i uka på trenings-studio gir negativt utslag. Det var altså ikke meningen at det skulle bli tur i det hele tatt denne dagen. Når det så blir omtrent opphold og lite vind, og det til og med var snakk om litt sol, så kunne det ikke bli en innedag. Jeg måtte på tur. Som vanlig var det ikke helt klart, hvor jeg skulle ta ut. Selv om det var varmegrader, så mente jeg det ville være best å ta en tur ute mot havet. Det er en del turer jeg kan velge mellom der. Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at det ville passe å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover. Det hadde blåst kraftig fra nord, og uten å tenke nærmere på det, mente jeg at vinden fortsatt kom fra den kanten. Så feil kan man ta. Jeg liker best å ha medvind hjemover, og selv om det bare var snakk om 7-8 m/sek denne dagen, så kunne det bli litt ubehagelig å ha den vinden rett i mot – med bare 3-4 grader i lufta. Tanken var å gå så langt jeg «orket» og så snu. Jeg var bestemt på at det ikke ville bli den lange turen helt til Hå gamle prestegård og tilbake. Det var dagen for en litt kortere tur mente jeg. Det blåste mer enn jeg hadde regnet med på Varhaug. I tillegg lå det snø i fenner bortover. Nå var det ikke is, men snøen var en overraskelse. Jeg hadde trodd det var snøfritt nede i sjøkanten. Sjøen gikk tungt, og det var hvite bølget langt til havs. Det må ha vært skikkelig vind ute i havet. Det var så avgjort ikke en dag med «godt» vær, selv om det gikk greit å gå tur. Det var ikke mange andre ute denne dagen. Det pleier alltid å være noen ved Bodle , men denne dagen så jeg bare en kar som strevde med å få på plass takpanner på naustet. Vinden hadde nok vært opp mot storm her nede ved sjøen. Siden det ikke skulle bli noen lang tur, la jeg turen ned til poddelen nedenfor Grødaland. Hvordan noen kunne finne på å bore etter kull her ute i sjøkanten er ikke helt lett å forstå, men noen hadde troen på prosjektet i 1870 årene. Det er vel antakelig den eneste plassen i Norge det er boret etter kull. Siden jeg var på kultursti, la jeg likegodt turen opp om Grødaland-tunet også. Grødaland er et tun med en samling av gamle Jærhus. Gamle i og med at de er fra 1750 tallet. Litt underlig å se bare en pipe på et ganske stort hus, og det ble tidligere ganske sikkert fyrt med torv. Det var kalde vintrer før i tiden. Det var selvsagt stengt og lukket, men jeg tok en kjapp runde og fikk sett meg om. Nede på «Kongeveien» fortsatte jeg mot Reimebukta. Jeg hadde ikke vært på tur mer enn i en time, og det ville gå fortere tilbake. Ved Huldresteinen kunne jeg se folk på vei sørover. En hel gjeng. Det var jo ingen andre ute denne dagen, så jeg ruslet bort mot sjøhusene og traff folkene. De var på en årlig tur nettopp denne dagen, og skulle tilbake samme vei som de var kommet. Det passet bra å snu ved sjøhusene. Det er omtrent halvveis mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Turen ville da bli på omtrent 11-12 kilometer. Helt passe denne dagen. Vinden jeg hadde hatt delvis bakfra på turen nordover, løyet og nesen forsvant. Det ble en helt vanlig tur mot kirkegården. Fortsatt var det snø, men det hadde tydelig minket på bare de to timene jeg hadde vært på tur. Det hadde vært en kort tur, på kjente trakter, men «omveien» om Poddelen og Grødalandstunet, gjorde at det ble en litt annerledes tur enn vanlig.

En slik sovepose jeg linka til har jeg ikke planer om å bruke ned mot 0 det har jeg anna pose til men kanskje ned til 12 rundtom.

Har vært i Draksten på ei øy. Skulle hjem igår men ble værfast. Fikk testa teltet rimelig greit da. Ca vind på 8ms med kast opp mot 16 ms. filtered-93CB9F6A-71F3-4661-9511-9804F80264B4.mp4 filtered-5D4F0526-CA3B-410A-A906-03AF783FAD6E.mp4 recorded-4276478548370.mp4 recorded-4274396728901.mp4

Nå er kanskje iPhone 14 'bedre' enn min iPhone 12, men opplevde flere ganger at skjermen ble uresponsive når telefonen ble litt fuktig, eller at det var fuktig (regnet) under en tur over Saltfjellet nå i slutten av september. Temperaturen var mellom -2 - 10 grader'ish. Selv om jeg tørket skjermen så måte jeg slå av og på* telefonen for å få skjermen responsive igjen. (*eller dvs, gjøre en reset med knappene siden jeg ikke kunne bruke skjermen) Har tidligere brukt dedikert system- eller kompakt kamera, men valge å bruke telefonen som hovedkamera denne gangen. Den holdte batteriet bra så lenge den var i flymodus og ble oppbevart varmt (jakkelomme eller bukselomme), Ladet bare 1 gang på 10 dager, og da var tlf'en påslått på dagen og avslått på natten. Men poenget er at jeg aldri kommer til å sette min lit til at en dings med berøringsskjerm skal funke når jeg trenger den som mest. Var bla derfor jeg byttet ut min gamle garmin GPS med kun touchskjerm med en GPS med knapper. Jeg har ikke opplevd slike problemer med tlf eller GPS tidligere, så var jo 'greit' å få erfaringen selv, og ikke bare ha lest om dem.

Ja, nei det forstår jeg til bruk rundt den tempen hadde jeg ikke vurdert det engang. Men vekta på posen osv så ser jeg for meg at den er kjempefin når det er 10-12 grader om natta slik det ofte er når jeg har vært ut. Litt stiv pris også da hehe.

Så gøy med skomaker i Askim 😃 barndomstraktene jo, vurderer å sette ham på jobben med gubbens Varg Polar skisko! Minnes Askim som særs livlig, men det kan jo være fordi jeg oppholdt meg der i alderen 16-19 😅

En lang tur i flott vær. Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur. Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is. Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur. Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer. Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før. En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter. Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været. Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik. Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen. Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand. Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor. Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter. På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg. Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Frisker opp denne tråden. Vi bor midt i "episenteret" for flåttbåren sykdom i Norge, og er mye ute på tur, men har ikke vaksinert oss. Har tenkt at risikoen er liten. I starten av september ble mannen dårlig. Han var mye ute på soppturer og vi plukka daglig av flått. Første mistanke var borreliose, symptomene var så klare at han fikk klarsignal fra legen om å begynne på antibiotikakur før blodprøvesvarene kom. Dårlig ei uke med feber, kroppsverk, vondt i hodet. Så ble han bedre og hadde noen greie dager, vi tenkte at nå går det over. Så etter 4-5 dager ble det brått mye verre igjen - i tillegg svimmel, kvalm, hodepinen ble intens. Flere turer til legevakta, få sterkere smertestillende, ny antibiotika. Fordi borrelioseprøvene viste antistoffer og han ikke var stiv i nakken, lyssky eller forvirra så var TBE lite sannsynlig. Vel, han ble bare verre og verre. Fikk ikke i seg mat, måtte støtte seg for å gå, tilbragte all tid utenom doturer liggende med lukka øyne. Nye turer til lege og legevakt, det ble en tur med ambulanse etter runder med oppkast, fikk piller rektalt og sendt hjem igjen. Først etter en måned syk, en lørdag kveld, ringte fastlegen og sa at "det er påvist TBE i prøvene" (det ble testa etter det etterhvert fordi han bare ble dårligere, mistanken kom om at borrelioseantistoffene var fra gammel infeksjon). Rett inn på sykehus, isolat, spinalvæskeprøver, trippel antibiotikakur (pga spinalprøvene) og krysse fingrene for at hjernen gikk klar. Tilstanden stabiliserte seg, men det er først nå denne uka at han har vært noe særlig uttafor huset. Feberen ga seg først for halvannen uke siden. Fortsett avhengig av smertestillende for hodet, fortsatt sjangling, og intens prikking / nummenhet i fingre, tær og tunge. Han er ganske langt unna å kunne jobbe. Det har vært ei stri tørn, for oss alle, og vi håper veldig på at han faktisk blir helt frisk (om det så tar tid) - det er ikke noe vi kan ta for gitt. Nevrologiske symptomer kan vedvare, konsentrasjonsvansker / svimmelhet, og det er mulig at infeksjonen har trigga en autoimmun respons. Effektiv vaksine-reklame for familie, kolleger og naboer, for å si det sånn! Forrige uke var hovedoppslaget i lokalavisa ei 12 år gammel jente som ligger på sykehuset på n'te uke, hun var nær koma ved innleggelse. Det ser ut til å være en ganske betydelig økning i smittetallene her i området.

Det er jeg klar over, men for sammenligningens del blir det riktigst å sammenligne 1:1, altså mulighet for bruk gjennom hele året på begge to. Som @Marius Engelsen sier, så er det jo kanskje like gjerne på en av de kortere turene man skader seg og trenger hjelp. Inn mot de lengre turene gjør man jo gjerne litt mer forberedelser og er litt mer «aktsom» enn på slike dagsturer i hverdagen, i alle fall i min verden. Vet at mange som ikke har med særlig med ekstra klær og mat for en kjapp skitur i fjellet der det er sparsomt med dekning, for eksempel. Fordi det ikke er «nødvendig». Og selv om man deaktiverer abonnementet de månedene man ikke er på tur, så er det vel fortsatt er årsgebyr for Freedom-abonnementene på 379,99 NOK per år uavhengig av hvor mange måneder man bruker det, slik jeg leser det. Altså om man bruker inReach 1 måned per år, så ender man opp på minimum 544,98 kroner, som allerede er mer enn den nevnte sektoravgifta til Nkom. Så kostnadsmessig kommer jo inReach dårligst ut uansett, selv om man deaktiverer abonnementet i 11 av 12 måneder... det er ganske drøyt! Ellers tenker jeg at det er større usikkerhet rundt utvikling (stigning) i prisene på abonnement hos Garmin/inReach enn sektoravgifta til Nkom noen år fremover i tid. Garmin kan jo i prinsippet øke prisene med 20 % over natta, mens sektoravgifta nok er litt mer forutsigbar. Jeg har selv en Garmin Alpha 200i med inReach, men skal nok seriøst vurdere en Ocean Signal PLB i stedet for å aktivere inReach på den. Takk igjen til @Marius Engelsen for tipset!

For ett eventyr det var å krysse Hardangervidda, alene. Og for ett (u)vær det har vert! 😅 To dager før jeg reiste var det -19C og gnistrende vinterføre! Uken etter at jeg har kommet hjem skal det igjen være stabilt med kuldegrader, og tørr fin snø. Jeg pleier ikke å være så heldig med været, og har måttet håndtere det værste man kan få på vintertur: ØS PØS REGNVÆR! Hadde jeg ikke vert Bergenser, ville jeg dauet på vidda 😅 Dag 1 av 7: Haukeliseter - Mannevatn Distanse: 11km Temperatur: -2C - +2C Sikt: Stort sett whiteout* Vær: Snø, regn Vind: Rundt 1-5 m/s. Startet sent på ettermiddagen etter å ha gått av bussen ved Haukeliseter. Det hadde snødd i mage dager, så det var dyp snø. Det var rundt null grader, vindstille og snøvær. Det ble noen heftige høydemeter, med en tung pulk på slep. Jeg har jo med mat, utstyr og drivstoff for 7 dager på tur. Planen er å følge kvistet rute innover fjellet. Det var stort sett whiteout, så jeg ser ikke forskjell på himmel og bakke. Kvistene er fjernet deler av strekningen (på grunn av villreinen), og en gruppe som kom ned sa jeg burde snu fordi det var umulig å finne veien og se hvor man går. Jeg forsikret om at dette gikk fint, og fortsatte. Jeg orienterte meg etter GPS, og jeg kunne skimte stavhullene i snøen, og noen steder skispor, etter de som kom ned. Da går jeg ihvertfall ikke utfor en kant. Jeg følger disse så lenge det går, og slår leir om jeg ikke har spor eller kvister å følge. Det sluttet å snø, og gikk over til REGN! Det skal ikke REGNE på hardangervidda i begynnelsen av April! Litt forbi Mannevatn kom kvistmerkingen tilbake. Første leir ble etablert, og det ble brukt en del parafin på primusen for å tørke våte klær utover kvelden. På vintertur pleier ting å holde seg ganske tørt, så dette regnet, kombinert med kulde, snø og vind, skapte mye utfordringer utover uken. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rIrX4sLai/?igsh=cG04bDJvMWc2ZjRt Dag 2 av 7: Mannevatn - Hellevassbu Distanse: 14 km Temperatur: 0C - +2C Sikt: Tidvis god sikt Vær: ØS PØS REGN! Vind: 6-12m/s, kastevinder ca. 15-19m/s Da jeg kom ut å skulle ta ned teltet var ALT glasert! Ett tykt lag is dekket alt av telt, barduner, ski og pulk. Det var yr og kald vind, altså underkjølt regn. Etter å ha banket og skrapt is av alt utstyr, gikk det over til ØS PØS regnvær! Dette var helt feil til å oppdage at membranet i ski buksen min er utslitt. Jeg kjente vannet trenge gjennom langs bena, og fyllte opp skiskoene til randen med vann ganske fort… Det hadde også snødd mye om natten, så jeg gikk i dyp våt løssnø med sørpe på toppen. Skituppen var ofte under snøen, og hvert stavtak sank 40cm ned i snøen, og trinsen tok med ett halvt kilo sørpesnø opp for hvert tak. Jeg rakk å tenkte at med disse forholdene kommer jeg ALDRI til å nå Finse, før også vinden tok seg kraftig opp, og sikten ble dårlig. Vannet surklet i skiskoene, og jeg visste at teltet var pakket ned helt vått. Etter 14km i sørpesnø ankom jeg Hellevassbu, og var helt utslitt. UAKTUELT å sette opp telt nå, og bruke hele natten på å tørke ting. Her var flere som hadde søkt tilflukt fra uværet, og ikke hadde beveget seg ut i dag. Det ble fyrt i alle vedovnene, og alt ble hengt opp til tørk. Utover natten hadde jeg høy hvilepuls, og hørte uværet ta seg opp utenfor hytten. Jeg kvapp og våknet hver gang hytten ristet. Det var gått over til kraftig snøvær, og om det i det hele tatt er mulig å bevege seg ute i morgen, blir det blodslit gjennom dyp løssnø… Shit, jeg kommer meg aldri til Finse… BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rRtW1tlqN/?igsh=b2xnNWt5dnlwZDZn Dag 3 av 7: Hellevassbu - Bismarvatnet Distanse: 31 km! Temperatur: -4C - +5C Sikt: Stort sett veldig bra sikt. Vær: Mest sol! Og snøfokk Vind: Mellom 0-15m/s, kastevinder ca. 17-20m/s Alt utstyr og bekledning var tørket, og jeg var klar til å prøve meg ut. Jeg fant en søppelsekk til bagasjen, og laget en «regnskjørt» av en annen søppelsekk slik at jeg kanskje overlever i tilfelle mer regn på turen. Der blåste heftigere enn i går, og det føyket godt langs bakken, men vindretningen betydde medvind - så jeg prøver. En ting vind gjør, det er å lage bra SKIFØRE! All snøen fra natten hadde blåst bort, og regnet hadde fryst, så det var skareføre, og jeg kunne gå fort. Vinden bakfra er MYE bedre enn vind imot! Første par timene var det riktignok mye oppover. Og fokksnøen som kom bakfra smeltet når de traff bindingene som solen varmet opp, og det iste hele tiden mellom skosåle og binding. Isen og måtte fjernes ett par ganger i minuttet til tider. Aldri opplevd maken, men om det ikke fjernes kan man trakke ut bøylen av skotuppen, og da er turen over, for det er en av de få tingene som ikke går å reparere i felt. Fenomenet varte heldigvis bare en times tid. De fleste holder seg nok inne i dag på grunn av vinden, men jeg storkoste meg. Jeg så kun èn gruppe på tur, eller var fjellet folketomt. Jeg gikk innom Litlos Turisthytte og støttet de med å kjøpe meg en kaffe og noe attåt. Etter lunch ga vinden seg og Hardangervidda viste seg fra sin beste side! 😍 Etablerte camp på Bismarvatnet, og siden det kun har føyket snø i dag, og ikke regn, kunne jeg krype i posen varm og helt tørr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5sPcmFNQv3/?igsh=MWJ5NzN4NWVsZmRvMQ== Dag 4 av 7: Bismarvatnet - ved Trondsbu Distanse: 27 km Temperatur: -4C - +6C Sikt: Alt fra god sikt, til whiteout Vær: Skyer, litt tåke, og REGN (igjen)! Vind: 0-10m/s, kastevinder ca. 12-13m/s NYDELIG morgen! Kuldegrader og lite vind. Pakket ned leiren, og børstet alt omhyggelig fritt for snø slik at alt skulle pakkes tørt ned. I dag blåste det relativt lite, målt i «Hardangervidda-skala». Jeg traff på folk fra Sandhaug Turisthytte, de forteller at det skal komme regn i dag, og ekstremt mye vind i morgen. HVA!?! Jeg som trodde kampen mot uværet var over for denne uken! Jeg kom meg relativt kjapt og greit til Sandhaug. Føret var greit og jeg kunne til en forandring gå litt uten hette og slalombriller. Jeg gikk inn på Sandhaug for å sponse de med en kaffe. Været ble værre, og hytten ble fort fyllt opp av gjester som søkte tilflukt for været som skal komme de to neste dagene. Flere som prøvde å krysse vidda, tar to dager her og går hjem igjen, pga. uværet som kommer. Det begynte å regne i det jeg gikk fra Sandhaug. Skjørtet jeg laget av søppelsekken klarte å holde vannet ute av buksen, selv om det ser helt idiotisk ut. Heller tørr og teit, enn våt og kul. Den våte snøen gav etterhvert sugende føre og seig framdrift som sugde energi. Satt opp teltet litt forbi Trondsbu. Utstyret ble nøye tørket med klut før det ble tatt inn i innerteltet. Helt tørr bolig, men dagens klær var helt våte og ytterteltet var ikke ett blivende sted, fordi det regnet kondens fra ytterduken når den ristet i vinden. Primusen kom i gang, klær til tørk i taket, snøsmelting, matlaging og annet «husarbeid» tok resten av kvelden. God natt. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5seg2VtTaX/?igsh=MWxuc3Y5azhvemdxZA== Dag 5 av 7: Ved Trondsbu - Kjeldebu Distanse: 15 km Temperatur: -1C - 5C Sikt: Greit først på dagen, så totalt whiteout. Vær: Brutal vind, sol, skyer, snøfokk! Vind: 13-18m/s, kastevinder målt med vindmåler til 25m/s!!! Fikk pakket teltet relativt tørt, til tross regn i går. Det har blåst opp i løpet av natten og fryst på i dag. Kanskje er det slutt på regn? Skareføre og fokksnø leverte meget bra glid! Når jeg nærmet meg Dyranut økte vinden på kraftig, og kom rett imot. Så kraftig at kortfellene ikke gav godt nok feste på flatene lengre! Vinden tillot ikke å stoppe for å skifte til langfeller. Etappen til Dyranut Fjellstue ble derfor ett blodslit. Spiste lunch der og fikk skiftet til langfeller. Imens var det kolonnekjøring på veien. Planen var å gå ett stykke forbi Kjeldebu, med Kjeldebu som nødly om det skulle bli for ille. Vinden ble etterhvert så brutal at fokksnøen satt ned sikten til nesten ingenting. Jeg måtte gå forbi kvisten langs ruten, og søke etter neste kvist mellom bølgene av snøfokk. Brått blåste det så mye at vinden endret lyd fra skrikende uvær til dyp bass, og jeg så en tømmerstokk komme fykende rett over meg! (Trodde jeg). Men det var snøfokken som begynte å «rulle» i bølger over hodet på meg, og laget «tømmerstokk-skygger». Nå var det ikke kjangs å få satt opp telt lengre. Så plan B blir å grave en kantgrop, og vente der til det er mulig å campe. Men siden det ikke regner er jeg tørr, så jeg holder varmen godt. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal: Kjeldebu! Jeg fortsetter! Ved Kjeldebu er det kaotisk! Jeg finner etter en stund døren til hytten, og må ta av skiene forsiktig for at de ikke skal fly avgårde. I det jeg skal ta tak i døren og kaste inn skiene stuper en mann ut. Han holder døren åpen med hele kroppen, mens det sitter en dame på huk og tar tak imot skiene og bagasjen. Det er umulig å høre hva de sier. Døren smeller igjen bak meg. Ikke overraskende så jeg ikke ett eneste menneske utendørs i dag. På dette tidspunktet melder NRK om at forholdene er så dårlige at kolonnen har kjørt seg fast på Hardangervidda! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5s6_XsMM99/?igsh=ZzU4aHJjMGNhbGRu Dag 6 av 7: Kjeldebu - Store Hansbunuten - Distanse: 23km - Temperatur: -1C - +4C - Sikt: 1km tidvis. Ellers tåke og yr - Vær: Regn, og sludd, igjen… - Vind: 8-13m/s, kastevinder 17-19m/s Utsikten fra hytten var nydelig, hadde det ikke vert for været… Vinden pisket nemlig våt nysnø, sludd og regn opp langs vinduene. Det ble ikke tatt ett eneste bilde under marsjen i dag. Det er ikke så enkelt, eller fristende, når alt er vått og kaldt. Bakken var dekket med myk bløt nysnø, men det var ikke sugende føre (enda), så framdriften var god. Vinden var rolig, foreløbig. Etterhvert tok vinden såpass mye at jeg måtte støtte meg på stavene i kastene, og det regnet og sluddet sideveis. Jeg ble pissblaut, skoene ble fyllt med vann, hanskene ble gjennomvåte, og det var mye motbakker. Føret ble sugende når snøen ble våtere. Jeg gikk hele dagen uten å ta pauser, det var for kaldt og vått til det. Slikt vær og føre krever mye energi. Oppsett av teltet var litt utfordrende i de sterke kastevindene som nok var minst 15m/s+. Men dette har jeg øvd på hjemme, så oppsettet gikk bra. Utpå kvelden måtte jeg ut igjen å grave snøankrene til bardunene dypere ned i snøen, for vinden dro de opp! Glidelåsen i ytterteltet ble jobbet opp av vinden, jeg måtte derfor improvisere med litt tråd og knyte igjen glidelåsdrageren. Resten av kvelden ble brukt til primusfyring og tørking av klær, mens teltet ristet ganske mye i vinden. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5taP9zIFv0/?igsh=MTYya2RjZXh6eWl2Nw== Dag 7 av 7: Store Hansbunuten - Finse! Distanse: 7 km Temperatur: -1C - +4C Sikt: God sikt Vær: Litt sol, og litt regn. Vind: 6-8m/s, kastevinder på 10-12m/s Siste dag! Kanskje for første gang har jeg tid til å gå ut av «planlegging og gjennomføringsmodus», og kjenner i magen at turen snart er over og at krysningen faktisk kommer til å bli gjennomført! Krysningen av Hardangervidda har ikke bare tatt 7 dager. For meg har den tatt 3 år, på en måte. Siden jeg for 3 år siden lå i teltet, i storm, utenfor Krækkja, og dro ned til Haugastøl dagen derpå med halen mellom bena, har jeg hatt ett ønske om å fullføre det jeg startet på. Men, dagen begynte nydelig, og med lite vind. Flekker med blå himmel, og gløtt med sol, kledde fjellene i området veldig godt. Etter å ha pakket campen, for siste gang, begynte jeg på sjarmøretappen ned til Finse. Enda en gang begynte det å regne, og blåse litt, men det plaget meg ikke i det hele tatt. Jo nærmere jeg kom Finse, jo sterkere ble mestringsfølelsen. Og enda sterkere ble den av at jeg hadde gjennomført turen alene, i dårlige forhold, og med mange uværsdager i løpet av uken. Planleggingen av turen har også krevd sitt. Siden jeg har gått alene, og må klare meg på egenhånd, utenfor mobildekning, har jeg alltid måttet ha plan A, B og C, i tilfelle det skjer noe uforutsett. Jeg har snudd ruten i forhold til været, og jeg har flere ganger i løpet av turen møtt på folk som gir opp på grunn av vær og forhold. Det har fått meg og til å tvile. Da jeg ankom Finse kjente jeg meg: ustoppelig! For ett eventyr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5t2buaIsZc/?igsh=MTZmZHloYzcyNm0xZQ== IMG_5221.mov 73445371019__C9E1479D-05FF-41C1-85AE-72883D66D23A.mov

I løpet av de ti siste årene har det blitt 3 turer til Scotland, eller mer bestemt til Ballater inn av Aberdeen. Turer delvis for «moroskyld «– besøk på brennerier», og for å gå tur. Det har blitt noen besøk inne til Spittal of Glenmuick, for å gå videre opp mot Lochnagar. En fjelltopp på 1156m over havet, hvor det er forholdsvis greit å komme til. Nå har vi ikke klart dette kunststykket. Snø og vind har hindret oss. Vi har kommet et godt stykke oppover før vi nærmest blåste ned siste gang. Siden turen dette året ville gå i midten av november hadde vi senket ambisjonene til under 600 moh. Selv om vi reduserte ambisjonene til dette «lavmål», så var værmeldingen ikke god. Det var i hvert fall snakk om temperaturer ned mot null. Til å begynne med var det «brødrene på tur» mine tre brødre og meg på tur sammen, med besøk på Whisky brennerier og med lange måltider der vi snakket om «gamle dager», familie og venner. Det ble kjekker turer av slikt. Spaserturen var ikke så vellykket. Vi nådde aldri til toppen av Lochnagar. De to siste gangene har vært med mine sønner og «broderen». Vi kom heller ikke opp. Denne gang var også min svigersønn med. Det ble ikke så mye snakk om mine «gamle dager» som våre opplevelser sammen. Like kjekt det også. Det ble en tur som før med besøk på brennerier og overnatting på Balmoral Arms i Ballater, og stopp på vanlige plassene for lunch. Det ordnet seg det meste. Da vi kom, var det frost i Ballater. Morgenen etter var det varmegrader, og værmeldingen var ganske bra. Vi fikk regn og tåke på vei fra Ballater til Tomintoul. I lett yr og med litt tåke fant vi omsider parkeringsplassen utenfor Tomintoul, og starten for stien mot Glenlivet. Nå hadde min svigersønn, med bakgrunn i orientering funnet en annen start for turen. Vi kjørte nedover B9008 og tok av en sidevei mot Croughly, og fant et skilt ved veien som viste opp bakken. The Speyside Way gikk her langs jorder og oppover, før vi fikk en bakke ned mot Chabet Water. Her var det heldigvis god bru. Oppover, videre mot Carn Deonald og videre oppover mot Carn Daimh var det en lang slak bakke, med blanding av god sti og våt og sorpet sti, delvis gjennom skog på skogsvei. Vi gikk i lave sko, og ble etter hvert våte. Etter hvert som vi kom oppover ble utsikten bedre, men øverst gikk vi inn i tynn tåke. Toppen er på 570 moh, og der oppe var det kaldt. Med en liten trekk og svette klar ble det ingen lang stopp. Vi fikk likevel beundret utsikten og tatt noen bilder. Det var ganske bratt ned fra toppen det første stykket, men ikke langt nede, ble det flatt, og siden det nærmest var vei, gikk det lett å komme videre mot Glenlivet. Vi kunne se røyken fra pipene til The Glenlivet Distillery fra lang oppe i bakken. Det tok tid å komme nedover. Det siste stykket gikk på gårdsvei hvor bonden nok hadde kjørt «land». For egen del var jeg skitten omtrent til knærne og det luktet ikke godt. Det var kjekt å komme ned til bygningene til whiskybrenneriet. Lukta fra produksjonen hang i lufta og vi kunne kikke inn i produksjonshallene. Broderen var svært godt fornøyd med turen og spesielt å få oppleve å komme gående til Glenlivet. Vi tok selvsagt innom besøksenteret for The Glenlivet Distillery, og fikk med oss en liten del av produksjonen. Han som hjalp oss i butikken var imponert over oss som hadde kommet gående fra Tomintoul. Det hadde vært en ganske våt tur. Likevel var alle godt fornøyd med turen, terrenget, utsikten og været. Det kunne jo ha regnet hele tiden. Vi fikk nesten ikke en dråpe på oss. Natur og terreng er nokså ulikt noe jeg er vant med fra Norge. Det er store åpne områder med lyng og myr, og skog, men med grønne jorder og veier inne i mellom. Kontrasten mellom myr og dyrket mark ble forsterket av sola som lyste opp bare enkelte steder. Vi brukte to og en halv time på turen som ble på 12 kilometer. Det var egentlig en enkel tur, men en opplevelse likevel.

Samfunnet har blitt mer og mer personfokusert de siste årene. Det gjelder også Fjell & Vidde (F&V) og øvrige media. I hver utgave av F&V så er det et Portrett, det vil si et intervju med en person. I utgave 2 i år så er det 8 sider intervju med hundekjører Hanna Lyrek sitt friluftsliv og 9 sider intervju med ei som de kaller for Mor Utladalen. Er dette så veldig interessant for meg som turgåer? Det er også en artikkel som heter "Chatteheimen en kunstig samtale om friluftsliv" som beskriver KI sine muligheter til å innhente informasjon om friluftsliv på nettet. Totalt irrelevant for meg, det har ikke noe med mitt friluftsliv å gjøre. Fjellpride var det også en artikkel om. Jeg kommer neppe til å stille der. I utgave 3 så er det 8 sider intervju med bestyrerinnen på Fondsbu og en 3 sider artikkel som heter "Huset som luktet melk og bomull" av Kari Slaatsveen. I utgave 4 så er det 8 sider intervju med Anne Lindmo og hennes friluftsliv. Dessuten en artikkel som heter "Vår haust draumen om fjellet, sanninga om september" som beskriver fargene i fjellet og at det begynner å bli kaldt. I denne utgaven så er det også en 12 siders artikkel som heter "Dystopisk kjærlighetsbrev" som beskriver ei dyster framtid og med mange rare bilder. Tidligere så leste jeg F&V for å få forslag til å gå turer. Det finner jeg lite av i nyere utgaver som likner mer på ukeblader og Se & Hør. Heldigvis så har jeg tatt vare på mange av de gamle utgavene.