Søk i nettsamfunnet

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

At det snart er desember kom litt brått på oss i år, men vi har jo hatt en tradisjon de siste årene med julekalender. Det får vi jo prøve i år også, så... Bidra med en turrapport, fortell om turlivet ditt, del en video, en humoristisk historie, en bildeserie, mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet kvalifiserer. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men tag innlegget med Julekalender 2019. Innlegget skal offentliggjøres på den datoen man har satt seg opp på.. Regler: Man må sette seg opp i kalenderen på forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1. til 24. desember. Kun en dato pr pers. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Det er fullt lov å skrive seg opp på en dato uten å være utfordret! Utfordre gjerne folk til å delta. 2 stk premier: 1x 2 års betalt støttemedlemskap på Fjellforum og 1x Barbiq turgrill trekkes blant bidragsyterne, trekningen foretas 24. desember Jeg skal prøve å sette sammen noe til 1. desember, håper noen andre følger opp! Utfordrer: @Imp @whistler @Tor-Erik-L-77 @Gittiamo @REJOHN @esw @Marius Engelsen @dede @Hege P. @Tessatroll @Espen Ørud @a_aa @Walle @graham @Linn Mari @Tom B

Hei, er det noen som har kjennskap til hvordan føre er på Dovrefjell i kommende uke? (uke 51) Jeg tenkte å gå på fjellski fra Kongsvold via Reinheim og videre opp på Snøhetta. Men er usikker på om det er nok snø. Mvh

Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Kan hende dette er litt OT..? Beklager om jeg roter til tråden isåfall. Ser temperaturen har ligget på rundt +20°C på dagen og rundt +10°C på nattestid i denne perioden i Blefjell årene før. Tror dere dunposen min "Rab Neutrino Endurance 400" vil bli for varm i slike plussgrader? T-LIM: -4 ° C T-COMF: 1,5 ° C Type / Fill: 800 fill power goose down (hydrophobic) Weight: 890 g Vil kanskje Ulvang Rav ullundertøy + STS lakenpose Extreme +15°C være tilstrekkelig, og jeg kan droppe dunposen? (Liker veldig godt planlegging..)

Kilimanjaro var hovedmålet mitt for 2019...: ... og jaggu kom jeg opp, gitt. Den bekymringen for været som jeg ga uttrykk for i utfordringstråden ovenfor, fremstår nå i etterkant som så ultrapessimistisk at det nesten er til å le av En og annen regnbyge ble det - ja til og med en haglbyge - men været var egentlig helt greit. Og ved toppstøtet hadde vi direkte flaks: lite vind, fullmåne som erstattet hodelyktene og sol på toppen - så å si perfekt. Mange har skrevet mye om Kilimanjaro allerede her (det er bare å søke), så jeg har tenkt å gjøre det enkelt for meg selv - her blir det bare et utvalg mobilbilder ispedd en og annen forklaring Siden jeg glemte å innhente tillatelse til å publisere bilder av turfølget (som viste seg å være to trivelige trønderdamer), får det bli fokus på naturen. Ifølge GPS trackingen på mobilen, ser Machame-ruten slik ut (grønn=start, rød=slutt), til sammen i overkant av 60 km: Machame Mye folk ved starten, flott natur med spennende fauna og flora: Shira Nydelig utsikt i mange retninger: Lava Tower En vandretest i alpin ørken, ispedd haglbyge: Baranco Åpenbarer seg nederst i dalen ned fra Lava Tower, og neste morgen venter Baranco Wall og regnvær Karanga og Barafu Natten min i Karanga var ikke god, og ferden til Barafu var preget av skikkelig dårlig mage. Guiden Isack insisterte på å ta dagsekken min. Kjernekar Kibo/Stella/Uhuru Turen oppover gikk sakte i måneskinn, og på toppen ventet en lett avdempet sol og flott utsikt til disige omgivelser: Millenium og Mweka Turen nedover ga enda mer syn for øynene, skikkelig luft for lungene og til slutt en øl for magen før diplomseremoni Machame Avslapning ved Machame Aishi Lodge, før jeg tok flyet tilbake til jobb, mens turfølget dro videre til både safari og Zanzibar, heldiggrisene Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å prøve meg på Elbrus ila et år eller tre - dette gikk jo riktig bra, jo

Har lenge drømt om en tur i Femundsmarka, og mest trolig alene. Er i den heldige situasjonen av en del fri fremover, og planlegger dermed en fottur i vinduet 25. mai- 9. juni, litt avhengig av værvarselet. Tenker å bruke ca 4-6 dager. Til senere jeg starter, nærmere fergestart (5. juni) og trolig bedre fiske er det, men er litt sugen på å komme igang. Ettersom jeg ikke har vært innover der før har jeg studert «alt» av kart og videoer jeg har kunnet finne. Likevel - og selvfølgelig - trenger jeg litt tips på vegen. Jeg går ut i fra Elgå ca kl 12 på dagen, rekker jeg da over Svukuriset - Svuku og ned til Grøtåa/Krokhåtåen for leirplass i rimelig tid? (Og med rimelig innsats?) Eller er det ikke noe problem å telte ved stien oppå Svuku? Såpass tidlig kan været bli guffent, og jeg har ikke planlagt no «survival-tur», men helst en komfort-tur. Er det bedre å bryte av vestover ved Svuku og heller gå ned mot Haugen/kuvollsetra og telte første natta der? Målet er i utgangspunktet området Øvre Roasten-Røa- Storfisktjønna og tilbake. Skulle avreise bli såpass sent at jeg kan ta ferge enten ut eller tilbake, legges ruta om - evt med båt tilbake til Elgå. Er for øvrig passelig turvant og i grei form, så ser ikke mørkt på den fysiske biten. Tenker å holde meg på den brede sti i all hovedsak denne turen og navigere minst mulig på kompass i myr og steinur. Har skummet igjennom mye her på forumet og nett, men er det ellers noe jeg bør tenke på som førstereis i Femundsmarka og ikke minst første telttur alene? (Ja jeg er risikoavers og kommer ikke til å strekke strikken🙂) Takk for tips. Thomas

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Gjengen samlet i Basecamp etter vellykket bestigning. Fra venstre Aud, Stian, Johnny, Gangaamaa, Petter B, Lars og Petter K Etter et forsøk på Mongolias høyeste fjell Khuiten Uul i 2011 hadde jeg bestemt meg for å forsøke igjen. Første forsøk kulminerte i 2 døgn i snøstorm i ABC, før vi så vidt kom oss ned. Denne gangen skulle det gå bedre. Vi var 6 nordmenn på tur, fra Bergen, Hakallestranda, Brumunddal, Rena, Lillestrøm og Horten. Det er en lang reise for å komme til fjellet, med omfattende logistikk. Jeg hadde i god tid engasjert vår fjellfører Gangaamaa Badamgarav, som er den som kan fjellet best. I tillegg til nesten 50 bestigninger av Khuiten Uul har dama besteget bl.a. 7 summits og K2 siden forrige tur. Dag 1: Avreise fra OSL til Moskva med Aeroflot, og videre på kvelden til Ulan Bator med MIAT, 6 timer østover. Dag 2: Ankomst Ulan Bator, 3 personer hadde forsinket bagasje og måtte på shopping i storbyjungelen. Propellfly til Ulgii, 3-4 timer vestover igjen. Flyplassen var oppgradert med fast dekke på rullebanen siden sist. Overnatting i geercamp i Ulgii. For å reise inn i Mongolia kreves visum. Nytt av året er at visa on arrival er tilgjengelig, men bare for mongolske reiseoperatører. Vi hadde dette i orden og slapp dermed å bruke tid på å besøke den mongolske konsulen i Oslo på forhånd. Dag 3: Lang kjøretur fra Ulgii via landsbyen Tsengel, og videre inn til White river, inngangen til nasjonalparken(2600 moh). Like etter Tsengel fikk vi et flatt dekk, men dette ble raskt og probremfritt byttet. Disse gamle russiske bilene er det mange av i Mongolia, og de er enkle å reparere. Over 200 km kjøring i hjulspor. Besøk på gradkryss 49 grader nord, 89 grader øst, et gradkryss som tidligere ikke er dokumentert. Gradkrysset lå ca 1 minutts gange fra hjulsporet vi likevel kjørte i. teltovernatting ved inngangen til nasjonalparken. Gradkryss-rapport her: http://confluence.org/confluence.php?visitid=21962 Punktering etter kort tid Gradkryss-foto Gangaamaa på gradkrysset Picnic på vei innover langs White river, elven som kommer fra isbreene lenger opp Dag 4: Lang og lett vandring inn til basecamp(3100 m). Kameler tok bagasjen. Overnatting i telt, med tilgang til en felles geer for bespisning og slikt. Dag 5: Vandring opp til ABC(3800 moh). Hestetransport 4 km langs breen og et stykke opp breen for tyngre utstyr. 2 bærere tok telt og mat videre opp til ABC. Gangaamaa på breen Hester på breen Lunch på breen Oppe ved ABC Dag 6: Skumle vindkast om natten. Forholdsvis klart ved avgang, men en skydott på toppen av Khuiten Uul. Dessverre lå denne dotten der helt til vi hadde kommet ned i ABC igjen, så her var vi uheldige. Ellers på turen var toppen klar hver eneste dag. Flat vandring over bre med sprekker fra ABC til foten av fjellet, varierende bratthet oppover, max 40-45 grader på snø. Noen steiner stakk opp her og der. Det siste og litt flatere stykket mot toppen var slakere og med null utsikt dessverre. Toppdram, kransekake etc på toppen og noe diskusjon om dette var høyeste punkt på fjellet. Vi måtte bare stole på vår fjellfører som var på toppen for 49. gang. Nedturen gikk raskt og greit og etter en kvikk lunch valgte 3 av kara å gå ned til BC med hjelpeguiden. Lang slapp etterniddag med en svipptur opp på den steinete ryggen i bakkant av ABC. Vi har begynt klatringen opp snøeggen Virvar på toppen мисс халбага og Gangaamaa på toppen Snart nede igjen Noen timer senere så toppen slik ut Fra steinryggen bakom ABC Teltutsikt ABC Dag 7: En strålende dag der vi gikk opp til Nairamdal, treriksrøysa mellom Russland, Kina og Mongolia. Deretter videre til en noe høyere hump som har et navn som betyr Russisk telt. Retur til ABC, før vi pakket sammen og gikk nedover igjen mot basecamp. Såpass sent for dagen var det duket for å tråkke i bresprekker. Selv tråkket jeg gjennom 3 ganger og vår lette fjellfører klarte også å pådra seg et gjennomtråkk. Vi somla oss ned det siste stykket til BC. Khuiten sett fra Nairamdal På Nairamdal Belukha, Sibirs høyeste fjell i det fjerne, 4505 moh Profilen på Khuiten мисс халбага promoterer Felleskjøpet Kondorer Småpikene med Russland i bakgrunnen Gangaamaa i bresprekken Det rant godt på breen utover dagen. Styrtet helikopter på breen Dag 8: Det ble en dagstur opp på Malchin, og en ekstrarunde langs den russiske grensen før vi sklei ned til Basecamp igjen. På kvelden ble turens quiz-karusell avsluttet. Gamlingene sto over den foreslåtte avslutningen på quiz-karusellen med 200-meter sprint. Fare for strekk ble det sagt av fagfolk. Et murmeldyr kikker opp мисс халбага når toppen av Malchin En Løitens på toppen av Malchin Flatt langs russergrensen Russisk grensestolpe nr 1 Mongolsk grensestolpe nr 1 Mongolsk bronsemonument nær grensen Turens blinkskudd. Uante foto-effekter I dyp konsentrasjon om dagens quiz Dag 9: Utmarsj via en annen rute fra basecamp. Lang og fin tur. Vi kjørte deretter et stykke ned til en elv, med en flott leirplass med Yak og Nak beitende omkring. Mongolias svar på Flåklypa, må vi vel kalle terrenget her. Farvel BC Kameler klare for opplasting Tre runder rundt denne steinrøysa betydde lykke Farvel til fjellet Siste glimt av Khuiten Uul Stort sletteland ut av nasjonalparken Flåklypa-terreng ved campen Fin camp Yak beitet rundt oss Dag 10: Vi fortsatte kjøreturen og endte opp i Ulgii. Flott avskjedsmiddag i geercampen, med musikalsk underholdning som gikk rett i ryggmargen. Fin frokost ved elven Kjøkkengutten la sjåføren i bakken i mongolsk bryting Flott musikk-innslag på avslutningsmiddagen Etter noen øl ble det en hikking tour Dag 11: Vi hadde mye av dagen Ulgii, med tid til museumsbesøk, postkortskriving, hårklipp, øldrikking osv. Fly til Ulan Bator på kvelden. Dag 12: En reiste hjem til Norge, tre reiste videre til Japan for å bestige Fuji, mens undertegnede og мисс халбага dro en tur for å besøke Gobi-ørkenen og oppleve litt luksusliv og vandre i varmere strøk sammen med noen østerrikere. Klokka 6 om morran kom denne karen og pirket meg på skulderen, Hey Lars. Til feldig sammentreff, og han kjente meg igjen etter 8 år. Gobi-do Luxus geercamp i Gobi Øde lende Kveld i Gobi Kveld i Gobi Dag 13: Tur i sanddyner i Gobi, noen red på kamel мисс халбага poserer i selskapssko kjøpt på Island. Hvem skulle tro at disse skulle brukes i Gobi-ørkenen ? Kondorer på en 200 meter høy sanddyne. 200 høydemeter opp i løs sand var temmelig slitsomt, men gørmorsomt ned igjen. Soloppgang i Gobi Kamel i Gobi Morgenstemning med hester Fargekontraster ved vann Dag 14: Tur i en dyp fjellkløft i Gobi-ørkenen, Sjåfører og biler i Gobi Nyttig informasjonsskilt for nybegynnere Det krydde av jordrotter Gjennom dype kløfter Forfholdsvis grønt ørkenstrøk Dag 15: Lang kjøretur(9 timer) på god vei tilbake til flyplasshotellet. Deretter skulle vårt lokale reiseselskap invitere oss på middag i Ulan Bator sentrum. Vi brukte 2,5 time i bil på noen få km og endte opp i en håpløs trafikk-kork før vi ga opp i mørke og regnvær og smog. Å komme tilbake til flyplasshotellet tok ytterligere en time. Heldigvis var vi positivt innstilt, og middagen ble en improvisert buffet på et hotellrom med fettflak, øl, vin, ost og kjeks. En noe annerledes avskjedsmiddag. Det finnes asfalterte veier i Mongolia Etter 640 kilometer med dette var det ikke så spennende å sitte totalt fast i bilkø i 3,5 timer i Ulan Bator Dag 16: Fly hjem Ulan Bator – Moskva – Gardermoen. Alt i rute og bagasjen kom frem som den skulle.

Hei, Jeg og et turfølge planlegger å gå Josten 17.mai helga. I den forbindelse tenkte jeg å høre her om noen har nylige oppdateringer på forholdene ved Småttene? Er det snø eller blåis? Er det stabile snøbruer og enkle passasjer? Takker for alle svar!

Meteorsvermen Geminidene faller på Lørdag - Søndag 14-15. Desember i år. Det betyr at jeg kan komme meg ut og faktisk se på en meteorsverm. Bor uheldigvis i en by så er ikke bare å gå ut på en tirsdagskveld og se på stjernene, ser jo ikke annet enn gatelys. Månen er nesten full på den datoen som er litt kjipt, men med litt flaks med været så er det mulig å få med seg noe stjerneskudd. Vil bare minne om denne tilfelle det er noen som liker sånt ! 😊 https://www.timeanddate.no/astronomi/meteor/geminidene

En kjekk tur – nesten som i gamle dager. Det å gå tur er nesten alltid kjekt. Jeg kan ikke huske mange turer jeg syntes var «dårlige», muligrens ubehagelige, men ikke direkte dårlig. Selv i regnvær, sludd og temperatur ned mot null, i sterk vind har det vært kjekt å gå tur, men ubehagelig. Det å gå våt, blir aldri en vane. Den siste tiden, har det blitt lite søndagsturer. Det har blitt mer søndagstur på mandagen. Denne uka var det søndag som ble turdag. I tidligere tider – for tre-fire år siden, var det vanlig at jeg gikk til Blåfjellenden på fredag, med retur på lørdag, og så tok mot Sandvatn på søndagen. Turen til Sandvatn gikk alene eller i lag med broderen. Det har blitt noen skikkelig fine turer innover heia mot Mangædne og Sandvatn. Jeg husker likevel en tur fra Lortabu en høstdag i regn og 2 grader, sammen med broderen. Vi kom fram til hytta etter et par timer, godt nedkjølt. Turen læret meg noen om hypotermia. Søndag var faren for nedkjøling ikke særlig stor. Det var meldt om sol og «nesten» sommer. Jeg hadde ikke vært innover mot Sandvatn til nå i år, og så for meg tur til Sandvatn. Broderen mente det ville bli for mye etter tre turer tidligere i uken. Bestyrerinnen mente turen ville bli for tøff. Jeg var langt fra sikker på om det ville bli en grei tur. 16-17 kilometer på god sti, vil si omtrent 4 timer på beina, og bakken opp fra Lortabu er også ganske drøy. Broderen og jeg hadde hatt en del timer på beina denne uka, og det var helt greit å bare trene styrke på lørdagen. Likevel var lysten til å prøve meg på turen til stede. Jeg ville i så fall bli alene, men regnet med at det ville være andre på tur innover denne dagen. Både Sandvatn og Mohidler et turmål for flere enn meg. Det var flere enn meg på tur denne dagen. Både fedre med sønner og telt – og stor oppakning, og folk som ville til Mohidler. Uten å finne fram. Og som vanlig traff jeg Willy. Han er medlem av fadderlaget på Sandvatn og er ofte inne for å gjøre en innsats på hytta. Denne gangen var det et eller annet med båtopptrekket. Han hadde glemt å ta bilder, så den oppgaven fikk jeg. Det var ingen andre på hytta da jeg kom dit. Siden jeg hadde stoppet og snakket med Willy på veien inn, ble det bare en kort stopp inne. Etter en halv time var jeg på vei tilbake. Det gikk forbausende bra på tilbaketuren. Jeg hadde ventet at det skulle bli tungt – spesielt opp bakkene, men også ned bakken langs Lysebrekka. Det gikk greit. Jeg var myk og grei i beina helt til bilene. En kjekk opplevelse etter noen «tunge» turer i vinter. Nede ved veien var det sau. Det sto to biler langs veien og lesset av sau, og det var mye folk og flere bikkjer som skulle gjete disse innover heia. Sauene på Blåfjellenden kom inn for 14 dager siden, men oppe på 1000 moh starter sesongen noe senere. Det var fortsatt en enslig liten fonn på stien. Jeg sjekket bildene fra 2015. Da var det like mye snø (helst mer) i begynnelsen av september. Les hele artikkelen

Link til test på Dinside TL:DR Stormberg Liaheia Karakter: 4 Haglöfs Rugged Flex Karakter: 4 Bergans Breheimen Softshell Karakter: 5 Fjällraven Abisko Lite Trekking Karakter: 5 Lundhags Ramse Karakter: 5 og Best i Test Noen som har erfaring med noen av disse og kjenner seg igjen i erfaringene gjort i testene, evnt. har noe å legge til?

Hei fjellfolk! August 2019 går turen til Elbrus, og det hadde vært fint å høre om opplevelsene deres med de forskjellige turoperatørene som finnes. Jeg var på toppen av Kilimanjaro i 2017 med G Adventures, en turoperatør jeg gledelig kan anbefale til den toppen. Å velge en norsk operatør hadde vært artig å prøve denne gangen, men det er ingen nødvendighet. Jeg vet ikke helt om denne turen blir med internasjonale venner eller ikke enda, så jeg tar gjerne i mot anbefalinger gjort med internasjon turoperatør også. Det fristes jo selvfølgelig å gjøre denne turen selv uten operatør også, men tid og ressurser er nok en avgjørende faktor også neste år er jeg redd. På forhånd takk for innspill

2018 blir et husprosjekt år, men ukestur med min datter blir gjennomført. I 2019 har jeg veldig lyst på en 2-3 ukes tur, hvor fiske og foto er det viktigste, men nødvendigvis også endel forflytting. Trolig Hardangervidda i august og september. Det krever noen nyinvesteringer, som bl.a. større ryggsekk samt noe annet utstyr. Har nok det aller meste. Mobilen vil jeg være helt avhengig av, også strøm til denne. Må innom hytter for etterfylling av mat samt andre gjøremål jeg ikke har full kontroll over nå. Sekken må ikke bli større enn hva jeg kan bære. Bare en lyst og tanker jeg har hatt en stund da jeg er litt lei A-4 livet. På tide å planlegge og gjennomføre en slik tur.

Ærend i heia. Etter nok en tur til utlandet, måtte det igjen bli en tur til Blåfjellenden. Denne gangen hadde jeg i tillegg ærend. I motsetning til forrige gang jeg kom hjem fra ”syden”, så ble jeg alene på søndagsturen.Det er nesten ikke tilgivelig, men jeg glemte kameraet. Det får bli noen gamle bilder til illustrasjon. Mitt ”ærend” denne dagen var å sjekke safen. I forbindelse med montering av ny bru, hadde noen fra Turistforeningen forsøkt å tømme safen. Det gikk ikke. Noen hadde tuklet med låsen. Jeg måtte en tur inn og sjekke. Jeg forsøkte å komme tidlig av gårde, men klokka ble over 09:30 før jeg satt i bilen. Værmeldingen var god med sol og litt vind. Og været ble bedre. Det ble varmt, selv for meg som nettopp hadde kommet hjem (kvelden før) fra varmere strøk, hvor temperaturen ikke var under 25 grader, ble det tungt i bakkene. Jeg drakk vann i hver bekk. Jeg møtte et par gruppe på veien, og nesten nede med hytta traff jeg på et par som hadde ligget i telt. Det var i tillegg et par gutter ved hytta, som også hadde ligget i telt. Til slutt kom det en kar ned fra heia, og han hadde også ligget i telt ved Langavatn mot Sandvatn. Det var tydelig en telthelg. Jeg fikk ikke gjort noe med safen. Noen hadde puttet et eller annet inn i låsen. Men jeg fikk sett den nye brua over Leitesånå. En forbedring i forhold til den gamle.Etter en kort pause, tok jeg fatt på hjemveien. Jeg tok følge med siste telteren opp bakken. Det ble varmt. Han måtte ta en pause rett under toppen. Jeg gikk med vesentlig lettere sekk og hadde nok fordel av en uke i varmen, men likevel litt kjekt å gå fra ungdommen. Det ble varmt bort etter flyene, og som en av damene jeg møtte på tilbaketuren sa, har du badet med trøya på? Vannet i bekkene var varmt, men jeg hadde dessverre ikke tid eller helse til å bade. (Ble selvsagt forkjølet i flyet på vei hjem.) Nede ved bilen i Hunnedalen viste gradestokken 26 grader, og det må ha vært adskillig varmer i noen av bakkene i sola. Det er uansett kjekt med godt vær. Turen blir bedre i kortbukse. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Denne helga gikk turen vår til Børsteinen, en DNT/STF hytte i Sirdalsheiane. Vi kjørte litt uttpå dagen fra Sandnes mot fjellet, hytta ligger ikke langt fra veien så vi trengte ikke dra så tidlig. Værmeldingene var dårlige for denne helga, vi hadde nettopp derfor valgt akkurat denne hytta som er så kort å gå til. Selv om guttene våre er veldig flinke å gå i fjellet, så trenger man ikke legge opp til de lengste turene når det er meldt regnvær. Vi startet turen med strålende solskinn. Godt skiltet, som vanlig. Fjellet hadde begynt å få høstfarger, vi såg stor forskjell fra forrige helg hvor vi gikk i samme området men til en annen hytte. Ask foreviger høstfargene mens han nyter livet. En "fali norsk hengebro" som de sier i Flåklypa Grand Prix. (Men denne var ikke farlig, bare spennende.) Vi kom fort frem til hytta, kun 1 km å gå fra veien. Hytta såg veldig fin ut, slik vi hadde forventet siden vi hadde blitt fortalt at STF har oppgradert hytta betydelig det siste året. Vi dro ut på tur rundt hytta for å spise lunsj, det var et veldig fint terreng rundt hytta. Muligheter for mange fine turer herfra. Vi møtte til og med et annet tvillingpar fra barnehagen til Ask og Eliah i fjellet, de hadde også tatt med mamma og pappa på tur! Veldig kjekt. Når vi kom ned igjen til hytta rakk vi å kose litt med to flotte hunder som var der. De hadde tilbragt to netter i hytta (nærmere bestemt i skuten, ikke i hytta) sammen med matfar, dattera hans og bestefaren. De fortalte oss at hytta hadde vært rimelig full, 14 personer. Men vi var heldige og fikk overta deres rom når de nå forlot hytta. Eliah etter at de hadde gått: "Mamma, hvor får man kjøpt hunder?" I det lille vannet mellom hytta og uthuset var det mye rart å finne. De mange småe froskene fikk seg se verden fra et barns ståsted mang en gang. Vi laget et "akvarium" av frosker i en liten pytt på en stein like ved. Veldig spennende. I løpet av kvelden koste alle barna seg inne i hytta. Det ble totalt 21 overnattende gjester på hytta denne natta, men det var problemfritt. Litt koordinering mellom de forskjellige familiene måtte til i form av: "nå kan dere ta over sofaplassen vår, mens vi tar over spisebordplassen deres...." trangt, men koselig i hytta. Veldig artig at så godt som alle barna i hytta var på alder med våres gutter. Neste morgen bestemete guttene at vi skulle opp på toppen av fjellet bak hytta. For å gi guttene en spennende opplevelse fant mor og far en passe "farlig" rute, slik at guttene fikk klatret litt. Vi nådde toppen, og alle strålte. Når vi skulle forlate fjellet for denne gangen tok vi oss god tid tilbake til bilen. Fjellet var stappfullt med sprengmodne blåbær! Og hvem sier at man ikke kan ta flotte bilder med kompaktkameraer? Og med det var den fjellhelga over. Og lærdommen fra denne helga var det samme som alltid: Været er alltid bra, så lenge man er ute. God uke alle sammen!

Er 100% blank når det gjelder fjellturer, men nå har jeg tenkt meg en tur til Rondvassbu området i månedsskiftet juni-juli. Kunne tenke meg å starte en høydemetersamling jeg også, og innbiller meg (uvisst hvorfor) at Rondane vil være et greit sted å slippe løs en nybegynner på egenhånd. Er det noen som kunne tenke seg å fortelle litt om hva jeg kan vente meg av temperatur & føreforhold, og eventuellt noen turer/topper som anbefales?? Planen så langt er å begynne med Veslesmeden (event ta med Storsmeden i samme runden) og Storronden, men jeg er veldig åpen for andre ideer eller forslag. Lytt til erfarne fjellfolk heter det jo, og det synes jeg høres lurt ut

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

Våknet opp til godvær på Monte Rosa-Hütte. Planen i dag var i utgangspunktet en rusletur oppover mot Monte Rosa massivet til 4000 moh, men bena var tunge så vi valgte heller en bretur til den oppsprukne Zwillings Gletscher. Gikk først ned til Grenxgletscher og krysset denne og fulgte brelabyrinten opp til Zwillings. Ifølge bøker skal det nesten være umulig å krysse Zwillings Gletscher sommerstid på grunn av enorme tverrsprekker, men med to Petzl Quark isøkser, stegjern og godt mot fant vi en rute. Fint med litt nysnø oppå blåisen slik at vi fant veien tilbake når vi skulle snu. Utrolig varmt i dag, sola reflekterte mye varme i nysnøen så det var som å gå i en bakerovn. Et lite øyeblikk vurderte vi å gå så langt opp mot Felikjoch som mulig, skaret mellom Castor og Liskamm Westgipfel. Om vi fant en vei opp dit kunne vi neste natt starte på en evt todagerstur over Liskammtraversen. Men da kom opp på flaten rundt 3200 moh var det mer snø og snøbruene var pill råtne. Etter å ha gått gjennom sprekker tre ganger på ett minutt var valget tatt om å snu. Uansett ble dette en fin og morsom dag på en av Alpenes mektigste isbreer. Turdata: 4t 30min 515 hm Flere bilder her: http://peakbook.org/tour/17197/Breleik+opp+til+Zwillings+Gletscher.html