Søk i nettsamfunnet

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/21499/Magisk+tur+til+Gro%C3%9Fglockner.html Forord I sommer kontaktet Nils Hermann meg i anledning en konferanse han skulle delta på i Salzburg i september. Han spurte om jeg ville bli med ned for en langhelg og bestige Grossglockner (3798), Østerrikes høyeste fjell. Først var jeg skeptisk siden dette var helgen like etter jobbstart, og det ville være flaut å be om fri for en langhelg like etter en 5 mnd ferie. Men etter å ha sett litt på bilder fra fjellet ble jeg mer og mer tent på å ta turen likevel, jeg signaliserte at jeg var interessert og etter å ha blitt noenlunde belest vedrørende turen og bestemt rute var vi til slutt fem mann som skulle på tur til «the black mountain». Flyreise til München og biltur til Glocknerhaus Stod opp grytidlig på fredagen for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen til München 07.40. Møtte Øyvind, Morten og Arne på flyplassen og praten gikk lett hele flyturen ned til Tyskland. Nils Hermann hadde tatt et fly kvelden før og skulle møte oss når vi ankom. Vel framme var det bare å finne leiebilen vi hadde bestilt og få minutter senere lå vi i godt over hundre på autobahnen med nesa rettet mot de østerrikske alper. Bil-GPSen var ikke helt oppdatert så vi holdt på å ta noen tullete snarveier i ny og ne. Stoppet undervegs for å spise en saftig middag på en tysk veikro samt handle litt brød og pålegg til turen. Terrenget langs bilveien ble sakte men sikkert mer og mer dramatisk jo lenger inn i Alpene vi kom. Langs med veien var det også en del dyreliv til Arne og Mortens store begeistring. De er utrolig observante og har et falkeblikk når det kommer til fugletitting! Vi var glad for at vi hadde beregnet oss god tid, for plutselig havnet vi midt oppi VM i traktorkjøring. Måtte passere flere hundre tøffete traktorer, noe som tok sin tid. Rakk heldigvis bommen til Großglockner Hochalpenstraße som nattestengte allerede 16.30. Været var suverent i dag og vi fikk god sikt mot toppen vårt fra bilvinduet, dæven for noen fjell som finnes her nede! Siden normalruta via breen Hofmannskees ifølge hyttevakta på Erzherzog-Johann-Hütte var uframkommelig pga bresprekker valgte vi å gå ruta via Salmhütte og overnatte på denne. Parkerte ved innsjøen nedenfor Glocknerhaus og begynte å gå kl. 17.15. Innmarsj til Salmhütte Turen til Salmhütte gikk langs en god sti (typisk alpestandard) over en demning før det bar opp en seig motbakke på snaut 500 høydemeter. Nils og Øyvind var veldig spente i forkant av denne turen. Nils hadde omtrent ikke trent i hele sommer på grunn av en kneskade og en vond ankel og Øyvind var spent på hvordan ryggen ville takle turen etter prolapsen han pådro seg i Afrika. Det ble tid til en god pause på toppen av bakken før vi fortsatte i skråningen inn dalen mot Salmhütte. Veldig fint landskap. I grunn minner toppene her inne mye om Jotunheimen på grunn av bergart og formasjon, bare i en mer massiv utgave. Etter hvert fikk vi øye på hytta og da var det ikke lange biten igjen. Nils var en periode litt eplekjekk og mente at vi bare kunne fortsette til Erzherzog-Johann-Hütte, men etter hvert innså han at det var greit å stoppe mens leken var god. Inne på hytta var stemningen god og vi ble servert nydelig mat; Nuddelsuppe, en slags kjøttpudding med poteter og frisk salat og til dessert fikk vi fruktsalat. Slo av en prat med en annen kar som også skulle opp til toppen neste dag. Det ble ingen sen kveld på oss til Arnes store skuffelse, han hadde håpet på et lystig lag til langt ut på natta. Men vi skulle opp allerede kl. 03.00 og søvn er viktig før en slik tur. Personlig sov jeg som en stein denne natta, men hørte i ettertid at det var noen som sleit med både snorkelyder og spørsmål om astma... Toppstøt i magisk vær Da mobilvekkerklokka ringte med kvinnestemmen; «på tide å stå opp, klokken er 03.00» hadde vi ikke mye lyst til å stå opp. Men sekken var ferdigpakka og frokosten stod framme til oss. Ute var det stjerneklart og måneskinn, det hjalp på motivasjonen til å ikke lukke øynene på nytt. Frokosten var ikke mye å skryte av med tørre brødskiver, lunket tevann og kjedelig pålegg, men vi fikk nå maten i oss, skal ikke være for kresen. Vi så silhuetten av Grossglockner i måneskinnet og vi rakk å ta noen bilder med stor blenderåpning og lang lukkertid før vi begynte å marsjere litt over 04.00. Det var ingen problem å følge stien før vi kom til en liten isbre (dekt med mye løs stein). Her forsvant den bort i intet. Brukte lang tid på å lete. Jeg valgte å følge breen opp et stykke og prøve å klyve meg opp noen sva til sadelen over breen. Plutselig så jeg at stien gikk opp svastupene, men langs noen tau og boltede trinn lengst mot høyre, jeg prøvde å klyve meg bortover dit, men det var bratt, løst og negative tak hele veien. Til slutt hadde jeg klatret så langt at det var like farlig å snu som å klatre seg lenger oppover veggen. Det ble en farefull og skummel solering oppover med hjertet i halsen. Øyvind ropte at jeg ikke måtte ta noen unødvendige sjanser, men jeg visste at jeg ikke hadde andre valg enn å fortsette. Godt å komme opp på trygg grunn og kunne puste lettet ut. Nå hadde det så smått begynt å lysne og vi kunne snart se de første solstrålene treffe toppen med hytta 300 høydemeter under. Først måtte vi over en isbre før vi kom på fast grunn. Det var minusgrader og isete så stegjern var helt nødvendig. Soloppgangen vi opplevde på vei opp var virkelig magisk. Kontrastene og fargene var helt spesielle, kanskje på grunn av de mørke skyene som nærmet seg faretruende fra øst. Plutselig før vi visste ordet av det begynte det å snø og sakte men sikkert var toppen forsvunnet i tåka. Forferdelig surt, vi hadde håpet at værfronten ikke skulle ankomme før minst fire timer senere, men vi levde i troen på at det er von i eit hengande snøre. Tok oss en god matpause på hytta og ga doen et besøk (lite hyggelig) mens vi gjorde klar utstyret for det avgjørende toppstøtet. Overraskende nok begynte det å lette litt da vi bestemte oss for å gå mot toppen. Turen fra Erzherzog-Johann-Hütte til Grossglockner er ikke lang, men noe krevende (gradert til PD). Først følger man sporene opp Hofmannskees breen mot sørøstryggen. Etter hvert blir breen brattere og på slutten går man langs en 40 grader bratt flanke (Glocknerleitl). For oss var det bedre å klyve på steinene på høyre side. Det hadde kommet en god del nysnø, så stegjern samt isøks var ikke å forakte. Klyvingen gikk greit og til slutt var vi oppe på toppryggen. Nils hadde IKKE dagen og brukte lang tid etter at vi passerte siste hytta. Dårlig form, lite søvn, klyving og høyde over havet var nok faktorer som spilte inn... Jeg og Morten gikk sammen med ham mens Øyvind og Arne sprang i forveien til toppen. Vi hadde ikke dårlig tid og målet var at alle fem skulle komme seg til topps. Det siste opptaket før toppryggen sikret jeg Nils opp. Snøen som hadde kommet på toppryggen hadde begynt å smelte nå som sola plutselig dukket opp igjen. Vi valgte derfor å ta av stegjern og isøks, men gå på løpende sikringer bort til toppen. Møtte snart Øyvind og Arne som allerede hadde vært på toppen, men med vanskeligere forhold enn det vi ville få pga snøen. De ruslet ned igjen mot hytta, mens vi fortsatte ufortrødent videre. Langs eggen er det satt opp flere boltede jernstenger som man enkelt kan surre ei slynge rundt med karabiner og bruke det til mellomforankringer. På denne måten gikk det relativt radig bortetter ryggen som var deilig luftig enkelte steder. Før høyeste punkt kommer man til en liten topp som heter Kleiner Glockner, herfra må man ned rundt 10 meter før den siste motbakken gjenstår. Grei klyving hele veien, kan kanskje sammenliknes med en bestigning av Store Austanbotntinden fra vest. Da vi så krusifikset på toppen boblet alle kroppene av lykke, spesielt Nils var nesten på gråten av glede! Dessverre fikk vi ikke utsikt akkurat da vi var på toppen, men vi var fornøyde med det vi hadde sett tidligere denne dagen. Vi fikk i oss noe mat før vi returnerte, også nå med løpende forankringer som vi begynte å få en god rutine på. Da vi kom ned til breen hadde overflaten så vidt begynt å mykne av varmen, så vi slapp å bruke stegjern noe mer i dag. Møtte en gjeng som ga oss budskapet om at Øyvind og Arne hadde gått til bilen. Først tenkte vi at da skulle vi ta en snarvei tilbake via Meletzkigrat mot Franz-Josefs-Höhe, men du vet aldri med de to, kanskje de bare lurer oss sa Morten... Dermed stakk vi først ned til Erzherzog-Johann-Hütte hvor de ikke var. Nils var helt tom for krefter og var direkte svimmel og uvel. Han ba oss om å gå videre uten ham. Han valgte å overnatte her på hytta og gå videre neste dag, selv om han ikke eide en eneste euro igjen i lommeboka. Vi fant ut at det var den smarteste løsningen og dermed tok vi avskjed med Nils som har brutt en del barrierer denne dagen! Jeg og Morten holdt et høyt tempo ned mot Salmhütte. Undervegs møtte vi på en steinbock oppi fjellsida. Øyvind og Arne hadde prøvd å gå nærme den for å ta bilde, men da tok bukkene tak i steiner mellom klovene og kastet dem ned mot dem! De hadde flaks at de ikke ble truffet. Omsider nådde vi Salmhütte, og tror du ikke at både Øyvind og Arne satt der med hver sin utepils og koset seg i sola? Denne turrapporten nærmer seg nå slutten, resten av turen gikk fint. Vi hadde griseflaks og kom til bilen akkurat idet det begynte å pøsregne. Dette regnet varte resten av helgen noe som ikke var i Nils sin favør. Han fikk en tuuung tur i mye nysnø neste dag, og han ble nødt til å ta den enkleste ruta via Stuedlhütte tilbake der han endte opp på motsatt side av fjellet. Dumt pga at sekken hans lå igjen på Glocknerhaus... Vi andre koste oss med middag på et utested og overnattet på et hyggelig pensjonat ved italiagrensa. Neste dag hadde vi planlagt å gå på Zugspitze, høyeste topp i Tyskland. Men vi fant ut at været og tiden var for dårlig. Ei heller var sportsbutikken Globetrotter søndagsåpen i München, så søndagen ble ganske kjedelig med venting på flyet som gikk på kvelden. Likevel angret ingen av oss på at vi tok turen til Østerrike denne langhelga. Tusen takk til Nils som foreslo turmål og takk til resten av gutta for et hyggelig lag til et spennende fjell!

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17007/Regntung+tur+mot+Galenstock.html Dagen før, etter en lang og varm kjøretur gjennom Tyskland ankom vi Furkapass sent på kvelden. Vi hadde planer om en liten akklimatiseringstur til Galenstock neste dag. Overraskende nok kunne vi kjøre opp til en parkeringsplass ved Matten 150 meter høyere enn Tiefenbach. Betalte noen få sveitsiste franc for å stå her. Neste morgen startet vi å få opp den gode stien til Albert-Heim-Hütte. Møtte hyttevakta på firhjuling nedover stien, skulle vel sikkert hente forsyninger og materiell. Etter en snau time var vi oppe ved hytta. Strengt tatt hadde vi ikke trengt å gå helt opp dit, men vi ville ta en titt. Jeg benyttet også anledningen til å ta en tur på toalettet. Spurte en nepaleser om ruta til Galenstock, og han pekte og forklarte hvor det var vanlig å gå. Vi fulgte en fin sti i moreneområdet bort mot Tiefengletscher. Et sted svingte stien til høyre, men vi valgte å heller gå bort til bretunga, så vi dro mot venstre. I ettertid fant vi ut at stien som svingte til høyre nok gikk opp til breen, men kom innpå ved pkt 2765. Plutselig så vi et lite pelsdyr som sprang over stien og gjemte seg i ura. Aner ikke hva det var, men artig å se litt dyreliv. Ved breen tok vi på oss stegjerna og spaserte oppover. Det hadde så smått begynt å regne og det dannet seg små smeltebekker i breen som var litt gufne å gå i. Ved 2700 moh måtte vi over noen bresprekker, ved å gå litt på kryss og tvers kom vi over uten større problemer. Vi hadde fin blåis oppover, så vi behøvde ikke tau med det første. Lenger oppe kom vi til slutt inn i tåkeheimen. Begge merket en svak trøtthet. Vet ikke om det var pga lite søvn i natt eller høyden. Da vi passerte 3000 moh dreide vi i u-sving mot venstre og traverserte i den bratte breflanken øst for Galenstock. Her var det mer snø og til dels store og lumske sprekker, så vi valgte å ta på oss tau. Nå begynte det å regne noe voldsomt, og ovenfra begynte det å rase ned løse steiner. Ikke moro! Tåka var tett, og det var vanskelig å finne den korrekte oppgangen til sadelen nord for Galenstock. Jeg hadde trodd at det var en snørenne opp dit, men det viste seg å være svært løs klatring. Etter litt leting og prøving på å klatre opp valgte vi å blåse i toppen. Fjellet var meget glatt og råttent og det raste ovenfra på grunn av regnet. Den er dog gradert til AD, samme som Matterhorn via Hörnli-grat, så det var ingen skam å snu. Man skal jo kose seg på tur. Vi hadde jo kommet over 3300 moh, så litt akklimatisering hadde vi vel fått. Returen ble en våt og kald opplevelse. Jeg hadde bestemt meg for at kvelden skulle tilbringes på et tørt og varmt hostell. Buste ned breen og på en annen sti tilbake mot hovedstien ved hytta. Vel tilbake til bilen kastet vi de våte klærne i skiboksen, skrudde på full varme og kjørte ned til Brig der det ventet en McDonalds-middag. Nå var alpeturen godt i gang!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/17195/Akklimatiseringstur+til+Allalinhorn.html Etter opplevelsen med høydesyke på Breithorn to dager i forvegen bestemte jeg og Øyvind meg for å ta en kort akklimatiseringstur til over 4000 moh. Valget falt på «the second easiest 4000er» - Allalinhorn. Dagen før kjørte vi opp til Saas Fee der vi overnattet i parkeringshuset. Neste dag skinte sola og vi så fram til en flott dag i Alpene. Ruslet bort til kabelbanen og tok heisen opp til Felskinn, her byttet vi til en metrobane som går i tunnel opp til Mittel Allalin på ca. 3500 moh. Da vi kom ut av heisen hadde det dessverre kommet tåke som aldri forsvant. Vi fulgte skianlegget et lite stykke bortover mot Allalinhorn før vi tok på oss tau og stegjern. Vi var ikke de eneste som skulle til topps i dag. Løypa til toppen går først i nordvestflanken som er litt eksponert for isras ovenfra i starten. Etter hvert runder den til venstre og opp til toppen. Ingen store vanskeligheter undervegs, kun litt bratt flanke et sted. Jeg passet på å gå MEGET rolig for å unngå hodepine, og det hjalp. Brukte snaut 3 timer opp (nesten en time mer enn estimert tid) til toppen der det forøvrig var plassert et krusifiks. Enkelte øyeblikk fikk vi øye på Alphubel, Täschhorn og Dom som var fine skue. Returnerte ganske kjapt og holdt et bra tempo tilbake. Tok en god rast før vi tok heisen ned til Saas Fee igjen. Pratet med en hyggelig tysker på over 70 år, han hadde litt av en merittliste bak seg. Artig å høre om hans tidligere bravader! Turdata: 4t 15min 600 hm

Hei Noen bilder fra påsketuren i Berner Oberland. Bestigning av Mönch (4.107), Gross Fiescherhorn (4.025), Hinter Fiescherhorn (4.079), Ochs og Galmihorn Hilsen Coni

Den forrige beskrivelsen (del 1) ble temmelig lang, så jeg tar resten i litt mer telegramstil. Det er alltid mulig å spørre etter mer informasjon selvsagt. Turer fra Düsseldorferhütte ved Sulden. Flott liten hengedal med turer i all kategorier: meste prima merket. Utsikten fra terrassen på hytta mot Ortler og Königsspitze er kjempeflott. Etter kjøring fra Martelltal og videre gåing opp til hytta, var det 6 september for meg kun tid til en kort tur opp til 'hyttefjellet' Hinteres Schöneck (3143, tur opp 1.05). Lett tur vanligvis, men nå med litt forsiktighet p.g.a. sne. Prøvde å følge kammen et stykke videre, men ga meg to topper videre: ingen sikt og hindring av sne. Neste dag tur til Tschenglser Hochwand (3376, tid opp 2.40 p.g.a. en del roting med veien). Flott vær. Første mann på toppen etter snefallet, så kostet en del tid å finne ruten. Går opp gjennom en bred kanal og deretter over en kam. Underveis sikrede steder med fast tau og deretter en liten slags stige. Veldig grei topp under gode forhold. Kjempeutsikt mot hovedkammen av Alpene hvorav bl. annet Bernina imponerende. Dette er kun en halvdagstur, så jeg ville ha med meg litt mer. Tok ikke sjansen på bregåing alene og gikk derfor under Tschenglser Hochwand skrått over dalen og oppover en temmelig bratt ur mot Kleine Angelus (3316). Dårlig valg! Veldig løst. Etter 200 hm løst og farlig kom jeg opp på fint fast fjell og deretter var det helt fitn opp til toppen. Jeg skjønte hvorfor ingen beskrivelser var gitt for Hochovenwand (nabofjellet): den så temmelig tøff ut. Lurte litt på et forsøk på Schafbergspitze også (nabofjell på andre siden), men ruten opp så litt for skummel ut med sne. Neste dag, 8 september, ble det en kremtur til Hoher Angelus (3521, tid opp 2.10). Kjempesmart rute lagt opp gjennom veggen over hyller osv: Reinstadtlersteig. For øvrig anlagt av faren til den nåværende hytteverten. Oppe på kammen er det fint og greit videre opp til fortoppen. Et par steder var det sikrest å gå litt ut på bre/firn-siden i sneen. Fortoppen passeres greit rett under toppen på venstresiden. Sikkert flott utsikt på toppen, men det var litt for mye skyer. Fikk en del fine gløtt av og til. Da jeg var kommet ned igjen på hytta klarnet det selvsagt opp. Vertainspitze er høyeste topp her. To klatreruter fra hyttesiden eller ruter via bre eller normalrute (letteste) via østryggen via stor omvei. Schaubachhütte ved Sulden Düsseldorferhytta var overfylt for lørdag til søndag, så jeg ble høflig sparket ut. Ned til Sulden og opp igjen til Schaubachhytta. 9 sept. via litt mindre bra angitt rute opp til Eisseespitze (3243, tid opp 1.20). Rett under kammen så jeg opp og der sto en flott stenbukk i profil med soloppgangen bak seg. Før jeg hadde fått rotet frem foto-apparatet var den selvsagt vekk. Men bildet står på netthinnen. Fra toppen vurderte jeg ruten videre mot Suldenspitze, men uten kikkert kunne jeg ikke se om det var noen klatresteder. Gikk derfor andre veien mot Butzenspitze (3300, 2.10). Nydellig terreng a la opp og ned fra Midtre til Store Teverrbottinden. Prøvde meg videre mot Madritschspitze, men ga meg etter to mislykte forsøk på å komme meg ned i passet. For løst og farlig for meg. Dagen var ung så bestemte meg for å nyte livet på toppen av Butzenspitze. Kjempevær. Solte meg og beundret gang på gang den flotte omgivelsen med temmelig mange topper jeg hadde nådd og mange andre som står på ønskelisten. Stelviopasset: sted for kjapp toppsamling 10 september var igjen flyttedag. Som vanlig ville jeg ikke godta for mange 'tapte' dager. Stoppet på passet og tok en kort tur til Rotlspitze (3026, 0.45 opp) på nordsiden. Deretter tilbake til passet og opp til Monte Scorluzzo (3096, 0.40 opp) på sydsiden. Kun et par hundre hm for hver topp. Inn i bilen igjen og et stykke nedover på Bormio-siden til Umbrail-passet. Derfra tredje 3000+ topp: Piz Umbrail (3033, 1.10 opp). Hvis det er noen som vil begynne en toppsamling for 3000+, tipper jeg denne kombinasjonen er en av de aller letteste i Alpene for å få med seg tre skikkelige selstendige topper på en kort dag. Flotte stier, fin utsikt osv. Fra Umbrail kan man antageligvis greit komme seg over til nabotoppen, Piz Chasfora, i Sveits. Sti ned. Kammen opp ser grei ut. Jeg droppet ideeen for å ikke komme for sent til neste hytte. Rifugio Ghiacciaio di Forni 11 sept. var det spådd hard vind og en del skyer. Satset på en forholdsvis grei tur til den vestligste toppen på den vestlige kammen fra Königspitze. Fulgte greit sti opp til Lago Manzina. Herfra er det veldig lett å ta feil vei. Det er varder oppover rett mot en bred dal under Cima Manzina. Det er ikke riktig vei (selv om jeg kom meg greit over til riktig rute litt lengre oppe). Fra vannet følger man 300 grader mot NV og runder under en utløper fra Manzina. Litt bort på sletta finner man allered spor. Ruten videre er da helt grei opp til en bivacco mellom Manzina og Confinale. Lett opp til toppen av Monte Confinale (3370, 3.10). Tilbale til passet og litt mindre koselig over løs ur eller kam til toppen av Cima Manzina (3362, 4.15, høyden må være feil anngitt på kart, målte selv atskillig lavere). Lettere rute til toppen går i en bue fra passet og opp via sydhellig og deretter kam. Kjempepause ved Lago Manzina for da var været blitt fint. Flott og enkel inngåingstur. 12 september sto egentlig Suldenspitze på programmet. Via vei innover dalen langs Rif. Pizzini og opp over ypperlig sti gjennom veggen opp til Rif. Casati som ligger ganske spektakulært på kanten mellom bre og vegg. Verten + en fjellfører sa begge at forholdene var bra nok for en solo-tur over breen til Monte Cevedale. Jeg tvilte ikke lenge. På med stegjernene og i full fart oppover. Et kort stykke er ganske bratt og toppkammen er smal, men ellers veldig greit. Monte Cevedale (3769, 1.10 fra Casati, 4.20 fra Forni) er det tredje høyeste fjellet i området. Utsikten er fenomenal. Særlig med det kremværet jeg hadde. Eneste begrensning av utsikten var et lite stykke i nord p.g.a. Königssp. og Ortler. Ellers lå alt rundt meg i full sikt. Fra Dolomitene via Adamallo / Presanella, resten av Stelvio nasjopnalpark med de flotte breene og toppene, grensekammen osv osv. Etter nyting av utsikt ned igjen til velfortjent lunsj på Casati-hytta og deretter kjapt oppom den lette Suldenspitze (3375). Tidligere var det en snehelling opp til toppen, men nå er alt smeltet bort. 13 september var målet Monte Pasquale. Ville prøve en egen rute. Brenneis (noen av dere kjente sikkert site'en hans) hadde beskrevet en rute via en ur med 40 grader helling. Jeg liker ikke ur, så ville prøve via hele kammen. Gikk greit opp til Baita del Forni over sti. Deretter gresshellinger videre. Havnet så i noe løs ur og et kort klyvepunkt i fast fjell før jeg nådde kammen. Videre er det egentlig helt greit. Et stykke av kammen ser nedenfra temmelig vanskelig ut, men er det ikke. Enten passering på høyresiden eller klyving over kammen selv. Rett under toppen begynner et snefelt. Ser ut som det kan passeres både til venstre og høyre: ruten til høyre er riktig. Rundt selve toppen ligger rester av et piggtrådgjerde fra 1. verdenskrig som man må komme seg over. Utrolig hvor mye rester det er å finne fra den krigen i dette området. Monte Pasquale (3553, 3.45) ligger litt i skyggen av Cevedale og andre topper, så utsikten er litt mindre. En bedre rute opp fant jeg på tilbakeveien. Det er fra Rif. Forni opp via vei til Rif. Branca. Derfra rett bak hytta opp til en bekk / elv. Denne krysses lettest rett ved punktet der den møter en annen bekk. Opp på og videre langs toppen på midtmorenen i dalen via flott sti til morenen slutter. Her til venstre og over bekken. Skrått mot venstre opp mot gresshellinger og opp på underste delen av ryggen. Resten som beskrevet. Anbefaler gjerne Rif. Forni. Bra rom, nydelig og rikelig mat og (i hvert fall i september) en oase av ro og fred. Hyggelig vert. Enkelte tips for dem som vil ha vanskeligere / lengre turer i Ortler-området. Königsspitze (3851) fra Casati-hytta er sikkert en utrolig fin tur og Ortler (3905) også. Ortler via normalruten fra Payer-hytta går over en ganske stor bre. Hintergrat-ruten er visstnok mye flottere over blandet firn og fast fjell. (Coni har tydeligvis vært på begge: se hans reaksjon med bilder på første del av beskrivelsen min av disse to ukene i Alpene). Ellers er vel den mest berømte turen i området ”13 Cime”. Denne turen går i en bue over 13 topper over 3500 meter. Normalt tar det tre dager så vidt jeg husker. Det er kun ett klatrepunkt underveis, men temmelig mye bre-passeringer. Ötztaler Alpen fra Pfelders Dette området ligger på grensen mellom Italia og Østerrike vest for Brenner. Sydsiden (Italia) er bratt og nesten uten breer, mens nordsiden har mange store fine breer. Overgangen er enorm og viser effekten av Alpe-hovedkammen på vær og snefall. Pfelders, med 200 innbyggere og 300 hotellsenger, er et fint utgangspunkt også for den flotte Texel-gruppen på sydsiden. Vanskelig å velge turen min. Kun en dag igjen, så kun ett fjell. Hintere Seelenkogel eller Hohe Wilde. Begge nesten 3500 meter høye og begge med flott utsikt. Det var mere sne her enn i Ortler-området, så jeg satset på den letteste: Hohe Wilde, som ligger helt innerst i dalen. Litt inntrykk a la Store Urdadalstind fra Spiterstulen. Rute: Først over vei innover i dalen og deretter gammel militærvei / sti av utmerket kvalitet opp til Stettiner-hytta på 2875. Hyggelig, men travel fordi den ligger på Meraner Höhenweg. Fra hytta begynner den fine ruten opp til toppen. Veldig greit opp til en skulder på ca. 3300 meter der breen ligger på nordsiden. Høyere lå nå sneen og dette var særlig nedover grunn til å være svært forsiktig. Normalt (ved tørt fjell) en fin lett tur. Hohe Wilde (3482, 4.10 opp) har flott utsikt særlig nordover og mot Texel-gruppen. STATISTIKK FOR SOMMEREN 2007: ALPE-TUREN I SEPTEMBER OG TUR TIL NORGE I AUGUST Alpene: 12 turdager, 20 nye 3000+ topper, ca. 15.840 hm, ca. 155 km Norge: 15 turdager, 45 nye 2000+ topper (36 med PF > 30), ca. 18.300 hm, ca. 250 km Totalt: 65 nye topper, ca. 34.140 hm, ca. 405 km. En sommer jeg burde være veldig fornøyd med, tror jeg........

Hei, Helgen fra 1/5 til 4/5 var avsatt til nok en rask tur til Alpene. Dufourspitze, 4634 meter, høyest i Sveits var målet. Pål Jørgen (sønn) og jeg fløy fra Bergen tidlig torsdag morgen, planen var å møte Geir Åke Dahlen og komme seg til Monte Rosa hytten samme dag. SAS somlet imidlertid bort ski, sekker, etc. i Kjøbenhavn så dermed gikk første dagen med til å vente i Geneve til neste SAS fly klokken 8 om kvelden, - vi kunne hatt en bedre start !! Fredag ble derfor dagen for tur fra Zermatt opp til hytta. Den ligger flott til, men uforskammet lavt, i underkant av 2800 meter, når fjellet er over 4600.. Lørdag måtte dermed bli toppdag, kanskje i raskeste laget, men både far og sønn trives godt i høyden. Vi gikk på ski til 4350 meter, deretter ble det brattere snøkammer og klyving/klatring langs en temmelig drøy vestrygg til toppen. Turen tok 13 timer, både middag og en øl smakte fortreffelig. Søndag morgen gikk vi en travers rute tilbake til Gornergrat, denne kan anbefales. Legger ved noen bilder fra et av de flotteste fjell/is landskap i Europa. Mer utførlig rapport og mange flere bilder på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html Petter

Hei. Vi er tre karer som har lyst å ta en ukestur i alpene i sommer. Jeg har søkt på nettet, men klarer liksom ikke å finne tur beskrivelser, eller ruter for en slik tur som vi planlegger. Det er enormt mange pakketurer man kan kjøpe, men var ikke det vi hadde sett for oss. Er også mye klatreturer, men vi er ikke mye til klatrere så helst ikke det. Vi ser for oss ca ukestur med telt og en ca 12-15 mil. Er forsåvidt ikke så nøye hvor det er bare det er fjell. Er det noen som enten har gått tur i alpene før, eller vet hvor vi kan søke for å komme inn på rett spor.

Fra fine toppturer i Jotunheimen i juli til Italia og campingferie ved Garda-sjøen. 35 grader i skyggen, latmannsliv, pizza og bading. Men også her lokker fjellene. Nord for Garda ligger øst-Alpene og venter. Kjente navn som Texel-gruppen, Dolomitene og Brenta, mindre kjente navn som Adamello, Presanella og Ortler. Ved ren tilfeldighet ble det ikke en av de første områdene: jeg hadde ikke noen kart over Dolomitene og beskrivelser av toppturer i Adamello og Presanella var glemt hjemme. Det ble altså rundt Ortler: Stelvio Nasjonalpark på ca. 30 x 30 km med ca. 130 topper over 3000 meter. Utgangspunktet var dagsturer fra Garda. Det vil si å stå opp om 05.00 , kjøre i timevis over gode og dårlige veier, for deretter å begynne turen. Målet var å se området fra alle kanter som kunne nåes innen tre timers kjøring. Ikke for vanskelige topper heller. Jeg gikk alene. Bedre å nå en litt lettere topp enn å måtte snu. Disse begrensningene gjorde at de tre mest interessante turene i området ikke var realistiske. Til det høyeste fjellet Ortler (3905) er det både en drøy tur og brepassering rett før toppen. Til områdets absolutt vakreste fjell, Königsspitze (3851), er det enten brepassering eller en lang omvei via tre andre lavere topper: for mye for en dagstur for meg i hvert fall. Den tredje turen var dessverre heller kke aktuell: en tredagerstur over ikke mindre enn 13 topper over 3500 meter langs hele sydvestkammen med overnatting i bivacco / hytte. Turene kort fortalt: Zufrittsspitze (3439) og Weissbrunnerspitze (3253) Utgangspunkt er Lago Fontana Bianca (1900) innerst i Ultendal helt i øst av nasjonalparken. Enkel tur over god sti opp til Grünsee og Canzianihytta med flott utsikt særlig mot Hintere Eggenspitze. Lett videre oppover til stiskille med fin rasteplass. Merking videre av og til mindre bra. Brattere stykke mellom hammer og sne opp til snekam som er øverste del av bre på nordsiden. Over denne og opp renne i sydveggen (fast tau siste brattere bit) til toppen. Fin utsikt men dessverre surt vær (+ 1 grad) og litt for mye vind og skyer . Ned igjen til brekammen. Videre over kammen mot Weissbrunner. Første 'tårn' passert sydøst. De neste stort sett over kammen selv. Klatring til minst II+, ett stykke nedover på 6-8 meter var nok sikkert grad III (men dette stykket kunne selvsagt omgås i sydøst med temmelig mye høydetap). Ned fra Weissbrunner via antageligvis normalruten til toppen: en ikke for bratt helling som ender opp i et lite skar mellom fortoppen og hovedtoppen av Weissbrunnerspitze. Godværet kom selvsagt først da jeg var nesten nede ved Grünsee igjen. Köllkuppe (3330, I. Veneziaspitze (3386), II. V.Sp. (3371) en III.V.sp. (3356) Utgangspunkt parkering ved Malga Mare i sydøst. Flott utsikt oppover mot den snedekkede Palon de la Mare (3703) med mektige breer. Videre oppover fin sti til Lago Lungo: en grønn perle i sten-ødemarken. Ideelt for en pick-nick. Videre opp til de bittesmå sjøene Le Pozze og nordvestover opp til Hohenferner joch var fint terreng. Fra Le Pozze var det slutt på stien, men veien var lett å finne. Opp på nordvestkammen mot Köllkuppe. Av og til litt leting etter beste vei, men forholdsvis enkelt til toppen. Kammen videre til I. Veneziaspitze vanskeligere. Diverse plundrete passasjer. Fra I. videre til II og III Veneziaspitze greit. Monte Vioz (3545) Utgangspunkt Pejo Terme på sydsiden. Allerede når man kommer kjørende inn dalen ser man mer enn 2500 meter rett opp mot dagens mål. Monte Vioz: et fjell som m.h.t. vanskelighetsgrad og fasiliteter kan sammenlignes med Galdhøpiggen. Startpunkt på 2380 via kabelbane og stolheis, utmerket sti til toppen og en betjent hytte på 3535 moh med god mat og kaffe. Kan gåes med barn med forsiktighet. Stien er god nok men det er av og til temmelig bratt nedover ved siden av. Uflaks med været igjen. Fra ca. 3000 moh endte jeg i skyene. Stien var lett nok å følge, så det var bare å streve videre. Ble på toppen en time i vind og lett sne for å få sett (og fotografert) litt av utsikten i de sjeldne øyeblikkene med hull i skydekket. Deretter temmelig forfrossen ned til lunch i fjellhytta. Pizzo Tresero (3594) og Punta Pedranzini (3599) Utgangspunkt Rifugio Berni rett under Passo Gavia i vest med særlig imponerende utsikt mot den bratte vestveggen av Corno dei Tre Signori. Også dagens mål er synlige. Den fine kammen fra Pizzo Tresero til Punta San Matteo. Som vanlig fin sti opp til breen på ca. 3100 moh. Herfra kommer jeg meg opp på kammen. Mye klyving bortover og opp til en bivacco som ligger som et ørnerede på den smale kammen. Herfra blir det noen korte stykker med klatring. Jeg hadde funnet informasjon om at det første vanskelige stykket kunnen unngås nede i nordvestsiden. Etter å ha våget livet en stund på løs grus og med dårlige tak for hendene bestemte jeg meg for å snu. Dette var alt for farlig. Tilbake ved bivacco'et tok jeg sjansen på et forsøk på kammen selv. Det viste seg å være et godt valg. Det var noen stykker II+, men etter ganske kort tid var jeg forbi det vanskelige stykket. Resten var greit til toppen. Fra toppen utsikt mot Bernina og Disgrazia i nord, hele kammen østover via San Matteo og Vioz til Monte Cevedale og selvsagt mot en masse lavere fjell i vest. Videre til Pedranzini var litt lett klyving. På toppen piggtråd og skytestillinger fra første verdenskrig. Kan ikke ha vært morsomt å ligge der om vinteren. Hadde ikke energi til å gå videre over kammen. Til Cima Dosegu (3560) så helt greit ut. Opp til Punta San Matteo (3678) så fra avstand farlig ut. Det så ut som et stort stykke av en sneskavl (som må forseres) hadde rast ut. Tilbale på Tresero traff jeg på en del italienere som hadde gått ruten oppover over den øverste delen av breen og fortalte at det ikke var noen sprekker der. : Det var til og med normalt å gå der alene eller i gruppe uten tau. Denne veien tok jeg tilbake. Først ned en bratt og løs ur ned til breen. Resten var greit. Et stykke med steiner på is var litt skummelt. Tok masse pauser for å nyte den flotte utsikten mot kammen opp til San Matteo. Så greit ut opp til den andre toppen (av fire). Videre vanskelig å vurdere på avstand. Hintere Schöntaufspitze (3325), Innere Pederspitze (3305) og Plattenspitze (3422) Utgangspunkt er Solda helt på nordsiden. Når man kjører veien innover dalen ser man rett opp i siden mot Ortler. Fra Solda går det en kabelbane opp til Schaubachhytta på 2610 moh. Med en gang man kommer ut av banen har man et fantastisk syn mot nordveggen av Königsspitze med stupbratte breer. Utrolig hvor liten jeg følte meg. Selv hade jeg atskillig mindre tøffe mål for dagen. Først via lett vei langs en utrolig skjemmende ny kabelbane (ikke i bruk enda) opp til Madritschjoch. Herfra lett sti til toppen av Hintere Schöntaufspitze En fin tur for barn til et flott utsiktpunkt mot Königsspitze, Monte Zebru, Ortler og den grønne fine Martelldalen. På den andre siden av dalen kunne jeg se Zufrittspitze og Veneziaspitzen fra andre turer. Videre rett ned nordryggen så litt for bratt ut, så jeg gikk et stykke tilbake og deretter ned og under toppen til Schöntaufjoch. Over kammen var ikke for vanskelig. Opp til Innere Pederspitze var greit. Derimot var det tøft å komme seg ned nordryggen fra Innere Pederspitze. Underveis to hammere. Særlig den nederste var vanskelig å komme seg rundt. På veien nedover brukte jeg vestsiden, tilbakeveien klatret jeg via østsiden som virket litt mindre farlig. Opp til Plattenspitze var greit men slitsomt pga masse løs småsten. Tilbake samme vei til Innere Pederspitze. Herfra rett sydover ned i dalen under Madritschjoch og derfra via stien opp til joch og ned til Schaubachhytta. High-lights : Motorveien til Brennerpasset gjør at store deler av øst-alpene blir tilgjengelige for dagsturer selv med utgangspunkt ved Gardasjøen. Store høydeforskjeller (Lago di Garda 65 moh til Monte Vioz 3645 var den største), gåing stadig på stor høyde (2500 - 3700) og lange kjøreturer (opp til 6 timer per dag) gir en viss begrensning likevel. Stort sett synes jeg selv at turer på ca. 8 timer var nok. Ellers var jeg ikke alt for hyggelig selskap for familien dagen etter. Drikkevann finner man vanligvis opp til ca. 3000 moh. Unntak Monte Vioz der det var 'tørt' hele veien. Har drukket vannet både i dette området og i Aosta uten problemer. De fleste toppene jeg fikk med meg er forholdsvis lette hvis man tar en topp av gangen. Det blir kun vanskeligere hvis man vil følge kammene mellom toppene. Disse har ofte grad II til II+ klatring. Noen stykker grad III. Veneziaspitzen (I-III), Pizzo Tresero og Punta Pedranzini kan kun nås via kam eller over bre. Hyttene befinner seg stort sett rundt området på ca. 2000-2500 moh i dalene eller ved pass. Unntak er Rifugio Mantova d. Vioz på 3535 rett under Monte Vioz. Turister fra utenfor Syd-Tirol treffer man nesten ikke. Kun på Monte Vioz (lett og høyt) traff jeg noen Tsjekkere. Ellers er det lokalfolk som på sydsiden kun snakker italiensk og på nordsiden kun tysk. Egen konklusjon: Et flott område med turer i all kategorier fra vandringer rundt sjøer, passoverganger, lette vandretopper, vanskeligere topper og kammer og breer. Jeg håper det blir mulighet til å komme tilbake. Med 12 av de ca. 130 toppene er det så utrolig mange fine toppturer igjen. Om enda flere år kan jeg kanskje gå i dalene med barnebarn og se opp mot topper jeg har vært på ......... med minner og lengsel. Kjell-Erik

Jeg legger fortføpende ut bilder fra Haute Route (Chamonix->Zermatt> på http://www.hilmersen.net. Foreløpig har jeg kun lagt ut den 2. filmen som er fra dag 2 og 3. Bildene er jeg ganske skuffet over - men de viser turen ganske godt....bortsett fra alt som har med nedoverturer å gjøre - da lå kameraet i sekken. Det samme gjelder for eventuelt farlige passasjer. Kort om turen: bra tur, men savntet litt villmarksfølelsen som man kan få i Norge. Tror dette skyldes at horisonten er mye nærmere. Den var også mye slappere enn jeg hadde forventet - og jeg er ikke spesielt godt trent. Nedoverkjøringene var til dels veldig bra. Maten på hyttene var: suppe( grønsak/kylling), pasta (1 dag med ris) + rødbetsalat, og fruktsalat fra boks til dessert. Luncher besto av spekepølse, sjokolade, ost og brød.

(Bildene bør betraktes nedenifra og opp om du vil fange turkronologien) Inspirert av Coni sin påsketur dro jeg drøye måneden etter ned til Berner Oberland i de sveitsiske alper, som en måte å kombinere jobb og fornøyelse. Jeg kan bekrefte at togbiletten fra Lauterbrunnen til Jungfraujoch (3500 moh.) t/r var dyr (154 sveitser frank). Men det glemte jeg fort da jeg sto på breen utenfor stasjonstunnelen. Det var bare å legge avgårde på ski mot Mönchjochhütte en halvtime unna (3650 moh.). Etter en forutsigelig dårlig sovenatt. våknet jeg til tåke og vind. Men jeg hadde ikke tid til å ligge på været og gav meg avsted ved 7.30-tiden. Ved innsteget var to tyske karer i gang med taurigging. Selv dro jeg på meg de nye Camp-stegjernene på de nesten like nye Scarpa T-4 telemarkstøvlene, og labbet opp den brede ryggen mot Mönch på jomfruelig sne. Etterhvert bratner og smaler det til - og jeg "tvinges" ut i toer-klatring på klippe, 45 graders snøklatring i flanke (til venstre) avbrutt av snøegger i varierende bredde. Siste halvdel av bestigningen starter med en bratt snøflanke opp mot 50 grader. Her er det noe is, men også noen jernspidd som kan brukes til forankring om man bruker tau. Jeg klatrer alene og må konstatere at de nye lettmetallstegjernene også fungerer på moderat is. Over ispartiet flater det hele ut i en nesten horisontal topp-egg som ikke ser ut til å gi seg i det usiktbare været. Kan bare ane abyssen der nede - også fordi Coni har fortalt det i en tidligere turrapport. Det er bare å føle seg frem med stav og isøks i den jomfruelige snøen. Det føles nesten perverst å like seg her. Best ikke å forsøke og deschifrere psykologien i dette. Bare nyte resultatet av de kjemiske og psykologiske prosessene hvor både adrenalin og kompenseringsbehov åpenbart må inngå. Det er nesten et antiklimaks å komme opp. En stund er jeg ikke sikker på om jeg har kommet opp pga. tåka. Etter en stund kommer de to tyskerne - Toby og Sven - også. Vi går sammen ned toppeggen. I det vi forlater denne ned isfeltet, bryter solskinnet løs, og straks blir det mye motgående trafikk. Det er ingen grunn til å stresse nå som sola skinner og vinden har tatt pause. Nå er det fotografen i meg som tar overhånd. Jeg vinker farvel til Sven og Toby som skal rekke et tog. Neste dag skal jeg på Fisherhornene. Det er været som vil bestemme om og hvor mange...

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/17196/Herlig+ettermiddagstur+til+Monte+Rosa-H%C3%BCtte.html Etter Breithorn stod jeg og Øyvind og lurte på hva vi skulle finne på nå. I utgangspunktet hadde vi planlagt en to-tre dagers travers fra Klein Matterhorn og over Castor, Liskamm og Dufourspitze. Men vi var realistiske med tanke på vær og for lite akklimatisering. I stedet sjekket vi om det var noen ledige sengeplasser på Monte Rosa-Hütte. Av andre hadde vi hørt at det nesten bare var å glemme å få plass der, men vi ga det et forsøk. Overraskende var det å høre at det faktisk hadde ledige plasser, så vi gikk inn på nettet og bestilte overnatting for noen dager framover. Så etter turen til Allalinhorn bar det opp til Zermatt der vi tok Gornergrat bahn opp til Rotenboden (utrolig treg, men flott togreise). Herfra går det merket sti til Monte Rosa-Hütte. Turen dit ble utrolig fin, med vakkert ettermiddags-/ og kveldslys. For en natur! Undervegs støttet vi også på en vaskeekte steinbock som tok seg bra ut med fjellene som kulisser. Det vanskeligste punktet på ruta var ned en 10-20 meter høy stige, der man helst ikke skulle miste taket. Turen over breen var artig, og stolper undervegs gjorde til at vi ikke mistet ruta i brehavet. Siste bakken opp til hytta var tung med vår store bør, men med tiden til hjelp kom vi opp. Brukte ca. 2t 30min til hytta. På grunn av relativt sen ankomst droppet vi å bli med på Dufourspitze neste «dag» der frokosten ble servert kl. 02.00. Vi spiste heller kvelds og sov lenge og vel neste dag.

Våknet opp til godvær på Monte Rosa-Hütte. Planen i dag var i utgangspunktet en rusletur oppover mot Monte Rosa massivet til 4000 moh, men bena var tunge så vi valgte heller en bretur til den oppsprukne Zwillings Gletscher. Gikk først ned til Grenxgletscher og krysset denne og fulgte brelabyrinten opp til Zwillings. Ifølge bøker skal det nesten være umulig å krysse Zwillings Gletscher sommerstid på grunn av enorme tverrsprekker, men med to Petzl Quark isøkser, stegjern og godt mot fant vi en rute. Fint med litt nysnø oppå blåisen slik at vi fant veien tilbake når vi skulle snu. Utrolig varmt i dag, sola reflekterte mye varme i nysnøen så det var som å gå i en bakerovn. Et lite øyeblikk vurderte vi å gå så langt opp mot Felikjoch som mulig, skaret mellom Castor og Liskamm Westgipfel. Om vi fant en vei opp dit kunne vi neste natt starte på en evt todagerstur over Liskammtraversen. Men da kom opp på flaten rundt 3200 moh var det mer snø og snøbruene var pill råtne. Etter å ha gått gjennom sprekker tre ganger på ett minutt var valget tatt om å snu. Uansett ble dette en fin og morsom dag på en av Alpenes mektigste isbreer. Turdata: 4t 30min 515 hm Flere bilder her: http://peakbook.org/tour/17197/Breleik+opp+til+Zwillings+Gletscher.html

Vurderer noen dager med fjellvandring siste helga i mai, og har da tenkt på romsdalen og kanskje tafjordfjella. Vi er i god form, og både hytte til hytte, telt og airbnb er aktuellt som overnatting. Vi trenger altså ikke sammenhengende turer. Er vi noen uker for tidlig ute, eller er det ok mtp snø??

Med et vanvittig tidlig morgenfly fra Gardermoen var vi i Geneve allerede klokken 10 om morgenen lørdag 10.juli. Med et ekstensivt søk på forskjellige værmeldinger hadde vi på forhånd funnet ut at vi burde dra sørover. Nord for alpene og i Gran Paradiso, hvor vi opprinnelig hadde tenkt å gå fottur, var værutsiktene for dårlige. Kart over Parco Alpi Maritime og Parc National du Mercantour ble kjøpt inn i Chamonix, og med en ny Renault Laguna leiebil og italienske motorveier gikk det rimelig kjapt ned Aostadalen, forbi Torino og Cuneo og ned til Terme di Valdieri hvor vi parkerte bilen. På et informasjonskontor for nasjonalparken fikk vi reservert plass i Refugio Remondino, og etter drøyt to timers gange i kraftig stigning var vi oppe ved hytten på 2430 moh ca kl. 21 hvor de ventet oss med middag. Ikke akkurat imponerende tempo på Lene og meg oppover – Rolf var nok i litt bedre form. Om det var høyden, reisingen eller dårlig form som gjorde utslaget vet jeg ikke, men beina ble stive, og tungpustet ble vi. Hytta var populær for klatrere og de som skulle bestige Cima Argentera (3297 moh); det høyeste fjellet i Alpi Maritime/Alpes Maritimes. Videre gikk turen over til den franske siden og Refuge de la Cougourde (2090 moh). Vi passerte Col du Mercantour på 2611 moh som ble turens høyeste punkt – og dagsetappen var med knapt 8 timer turens tyngste. Ypperlig mat i Refuge de la Cougourde også, og flott turterreng rundt hytta som lå akkurat under skoggrensen. Skoggrensen går forøvrig her i 2100 – 2300 meters høyde. På mandag bar det over Pas des Ladres og Col de Fenestre til Refugio Soria Ellena (1840 moh) i Italia. Vertskapet var virkelig glade for å ha oss som gjester siden det ikke var så mange på hytta. På turen fikk vi se steinbukker som ikke enset oss på 30-40 meters avstand, og rundt hytta var det en stor flokk med gemser om kvelden. Neste dag var det en lengre etappe igjen som tok oss over passene Col di Fenestrelle (2402 moh) og Colle del Chiapous frem til Refugio Morelli Buzzi (2400 moh). Også en populær hytte blant klatrere med fjellvegger for storveggsklatring like ved hytta. På onsdag gikk vi ned igjen til bilen i Terme di Valdieri. Vi kjørte tilbake på de samme motorveiene, opp Aosta-dalen og videre oppover Val di Cogne. Greit å ligge på et 3-stjerners hotell, spise en bedre middag og få av seg fjellklærne for en stund. Nå var det Gran Paradiso som vi ønsket en topptur til. Turistkontoret i Cogne var imidlertid lite til hjelp for det. Men ellers var Cogne en fantastisk flott dal som hadde fortjent mer enn et så kort besøk. På torsdag morgen kjørte vi til turistkontoret i Villeneuve nede i Aostadalen, hvor en svært hjelpsom dame til slutt klarte å booke oss inn på hyttene i Gran Paradiso. Mange av hyttene var fulle. Etter å ha kjørt opp Val di Rhêmes og en kort ettermiddagstur i varmen var vi oppe på Refugio Benevolo (2285 moh). Etter en enda senere ettermiddagstur ble det første fjellet besteget, en topp på 3020 moh øst for hytta. Fredag gikk vi ned til bilen igjen, og kjørte ned Val di Rhêmes og opp Val Savaranche til Pont. Dagens ettermiddagstur gikk til Refugio Vittorio Emanuele (2732 moh) hvor vi fikk tre madrasser ved siden av hverandre innerst på loftet. Hytta var full, og ordet ”koselig” var ikke beskrivende for hverken hytta, vertskapet, gjestene eller den stemningen folk var i. Her var det Gran Paradiso sin høyeste topp på lørdagsmorgen som var målet, og adrenalinet fløt fritt. Vel. Vi stod opp slik at vi fikk frokost 04 vi også. Og etter at Lene uten stegjern hadde returnert ved brekanten på 3100 moh gikk Rolf og jeg i høyt tempo opp til toppområdet på litt over 4000 moh hvor vi stilte oss i kø for å prøve å komme frem til den hvite madonnastatuen som står ved toppvarden. Men etter at vi hadde irritert oss over frekke franskmenn og illsinte italienske damer en stund og fryktet overhenget mot sør fra toppeggen, fant vi at vi aksepterte Gran Paradiso som besteget selv om vi kun fikk gitt et slengkyss til den hvite madonnaen på 20 meters hold. Oppe på toppeggen gikk folk i kø med stegjern mens de var innbundet i tau, og jeg syntes i det hele det var risikofylt å oppholde seg der. Turen opp til toppeggen var imidlertid flott med utsikt mot Monte Bianco og Grand Combin sammen med topper og brefall i Gran Paradiso. Vi gikk med stegjern og isøks og var innbundet i tau, men det var ingen klatremessige passasjer før vi snudde på toppeggen. Formutviklingen på alpeturen hadde også vært formidabel. Opp til Gran Paradiso hadde vi et tempo på 340 høydemeter i timen fra 3400 moh til 4000 moh, og passerte andre taulag i godt driv. Ganske bra etter kun en ukes akklimatisering. Selv er jeg treg til å høydeakklimatisere meg, men turen i Alpi Maritime må ha hatt en viss akklimatiseringseffekt, selv om jeg vanligvis er skeptisk til at sovehøyder under 2500 moh hjelper noe særlig. Turen ned til Refugio Vittorio Emanuele og videre ned til Pont gikk i bra tempo, og siste natten ble tilbragt på hotell i Courmayeur med en utsøkt 5-retters middag. På søndagen var vi turister før et kveldsfly tok oss sent tilbake til Gardermoen igjen. Kort oppsummert var den delen vi så av Alpi Maritime et område med daler, fjellpass, rikt dyreliv og knapt med et eneste flatt område. Enten gikk man oppover eller nedover. Fint område å besøke med lite folk. Dessuten er det kjekt å kunne gå i kortbukse, selv om det i år på toppen av passene var større snøfelter vi måtte passere, sikkert pga en snørik vinter og kjølig vår og forsommer. Gran Paradiso bærer navnet med rette. Et flott naturområde med ville dyr, brede grønne daler, spisse topper og mange isbreer. Toppen på 4061 moh kan man gå på for å ha gjort det, men ellers byr Gran Paradiso på mye mer. Håper jeg kommer tilbake en gang. En drøy ukes tur inklusive flybilletter, leiebil og ellers alt nødvendig kom på knapt 8000 kr, men da levde vi ikke akkurat på sparebudsjett heller. Takk for info her på fjellforumet om Gran Paradiso og hytter i Italia.

Som siste tur i vår erfaringsrunde i Alpene, besøkte jeg og Lars-Petter (11) Breithorn – antakelig den letteste 4000-meteren i Alpene. Vi overnattet i Visp (Sveits), på en flott campingplass knyttet til et lite utendørs badeland. Denne anbefales, for det var gratis inngang til badelandet siste timen (kl 18-19), eventuelt halv pris fra kl 16. Vi sto opp ganske tidlig, og kjørte vår lille italienske leiebil opp til Täsch. Her krydde det av parkeringstilbud, for ingen uten spesiell tillatelse kan kjøre veien videre til Zermatt. Vi parkerte og skiftet tøy på p-huset i togstasjonen (50 kr døgnet) og tok toget til Zermatt (kostet en drøy hundrelapp for oss to). Her trasket vi litt rundt i villrede, vinterkledde i sommervarmen, før vi fant taubanestasjonen som førte opp mot Klein Matterhorn. Dette var nemlig skiltet og kjent under navnet Glacier Paradise. Taubanen var dyr (rundt 500 kr for oss to), og på grunn av ombygging på mellomstasjonen presterte vi først å havne på Schwartszee! Det viste seg at billetten var gyldig for begge banene, så da fikk vi sett Matterhorn og Hørnlieggen på nært hold. Ulempen var at vi stygglig seint ute og snøen var alt ganske bløt da vi gikk ut av bygget på Klein Matterhorn på 3800 meter. Klokka var nær 12 på dagen, og det var få taulag etter oss, men svært mange foran oss! Vi vågde å gå på bre selv om vi bare var to, siden dette var en så til de grader trafikkert rute, og jeg hadde med tauklemmer å gå opp på, dersom JEG falt nedi en sprekk. Sprekker så vi svært lite til, og været var eventyrlig flott, og vindstille! Utsikten var selvsagt fantastisk hele tiden, der vi ruslet oppover Breithorns sørvestflanke. Der det bratnet noe til tok vi matpause, og Lars-Petter klaget på litt stive bein. Jeg følte meg mye bedre nå enn på Mt Blanc du Tacul en uke tidligere, og var svært ivrig på å komme opp de 350 høydemetrene. Etter snaut to timer kom vi til topps, der vinden plutselig slo imot oss. Vi satte oss derfor ned like i le av toppkammen og nøt været og utsikten her på 4164 meter. Matterhorn virket slett ikke så dominerende eller vanskelig sett fra denne vinkelen, og utsikten i retning Monte Rosa-massivet var eventyrlig flott. Hadde vi hatt bedre tid og vært tre i taulaget skulle vi fortsatt ned og bort på Mittgipfel, som også er såre enkel. Det får bli en annen gang. Vi ruslet snart nedover igjen, for å være sikker på å rekke siste avgang ned (som vi egentlig ikke helt visste når var). Etter en time til, totalt 3 timer, var vi ved taubanestasjonen, og nå var også hodepinen så smått i anmarsj. Jammen var vi ikke skikkelig akklimatisert nå heller. Jeg vil legge til at vi var nede i Visp kl 18. Det er således full mulig - med egen bil - å bo billig på campingplassen i Visp og bestige Breithorn på en dag.

Etter gårsdagens aklimatiseringstur på Lagginhorn - se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3554 - trodde ikke kroppen sine egne vibber da klokken ringte 06.00, 3. juli anno 2005. Bena mente det hele dreide seg om en misforståelse og rompemusklaturen vurderte å skifte eier da hjernen overprøvde resten av kroppen og beordret "stå opp"! Opp bar det, for man kan jo ikke redusere ambisjonsnivået på det som fortsatt er første etappe (aklimatiseringsetappen) på sommerens Alpetur. Dørstokkmila er som kjent lengst. Men ikke i dag. Turen fra Hohsaashytta (3100moh) til Weissmies (4023moh) starter med en liten, nesten horisontal kilometer på vei før man entrer breen, som gjennom brefall og en langstrukken skulder leder helt til topps. Normalt en "walk in the park" - trodde jeg. Men som jeg allerede har antydet, er ikke "jeg" et entydig begrep dagen etter en åpningstur til 4000 meter (Laggihorn). Hodet sier at denne snøtoppen skal bli en kosetur, mens kroppen ellers oppfører seg som om dagen allerede er på hell. En smule schizofrent mao. Men med turkamerat Espen Moe som er innstilt på å bagge en 4000-meter topp, har jeg ikke mye valg. Dermed er dagen omgjort til en "test of character". Ved brekanten kommer tauet og stegjernene på. Vi har startet sent og ser snøstien med bevegelig fluelort (også kalt folk) sno seg opp mot den lange brede ryggen som mot venstre leder til topps. Før man kommer så langt forsvinner man i skydekket. "Cruxet" på ruten - som umulig kan være mer en F+/PD- - er den bratte oppstigningen gjennom brefallet. Løsningen åpenbarer seg i form av en halfpipe-lignende åpning omkranset av snøtårn. Ved et par opptak brukers bladet på isøksa før stigningsvinkelen slakner. Her begynner vi å møte A-menneskene blant oss (i Alpene kvalifiserer ikke oppstandelse ved sekstiden til A-menneske). Det er vanskelig å si om alle har vært på toppen da vinden har slått seg opp til sterk kuling. Nå spiller været på lag med urestituerte muskler som vil snu. Men med Espen i tauet tør jeg ikke engang tenke tanken. Det er tungt å gå i motvind på nesten 4000 meter. Et isfelt på 35 grader gjør ingenting for å oppmuntre oss. Men med den passasjen er det unnagjort. Vi er på toppen. Skjønt jeg er ikke sikker ettersom sikten får meg til å tro jeg har dugg på solbrillene. Det vi tror er toppbildet tas og det er bare å pelle seg ned igjen så fort råd er. Nedturen går uten dramatikk og to timer senere sitter vi i steinrøysa nedenenfor breen og føler oss unge til sinns og gamle til bens. Det er som normalt.

To uker i Syd-Tirol i september Hvorfor Syd/Tirol i september? Mye roligere fordi feriene er forbi og som regel mer stabilt vær uten torden. Ulempen er at allerede rundt 20 september stenger de første hyttene. Stelvio Nasjonalpark / Ortler-området i de Italienske østalpene. For dem som ikke kjenner området en kort generell beskrivelse. Området ligger mellom Bolzano og Merano i øst og Bormio i vest. I nord er det avgrenset av Val Venosta / Vinschgau og i syd av Val di Sole. Den letteste ankomstruten nordfra er vel Brenner-motorveien. For en runde rundt hele området må man over tre pass: Stelvio, Gavia og Tonale. Stelvio i nordvest er høyest, 2757, og meget kjent blant motorsyklister og syklister. Jeg har ikke telt hvor mange det var, men det virker som bilene var i mindretall. Det er en skikkelig utfordring å sykle opp fra f.eks. Prato allo Stelvio på ca. 900 meter og helt opp til passet. Ikke mindre enn 48 nummererte (så vet man hvor langt det er igjen) hårnålsvinger opp til passet og 36 på Bormio-siden. Alle tre passene er også fine utgangspunkter for turer. Inn i området går det tre daler fra nord til nordøst, to fra vest og to fra syd. For å krysse området til fots fra øst til vest eller nord til syd, er det relativt få muligheter (pass) som ofte innebærer brepassering. Det er gode overnattingsmuligheter i alle dalene og selv helt op til over 3000 m. Generelt prisnivå er ca. 45 euro for halvpensjon med plass på rom (”lager” litt billigere). Mulighetene for fjellfolk, vandrere og alpinister, er enorme. Det er ca. 130 topper over 3000 meter i alle slags kategorier. Høyeste fjell er Ortler (3905), men etter min mening er Gran Zebru / Königsspitze (3851) det absolutt flotteste. Det tredje høyeste, Monte Cevedale, har en atskillig lettere adgang enn de to andre via en bre. Ellers er det mange mange fjell som kan karakteriseres som greie. Ofte med gode stier et godt stykke oppover, f.eks. til et pass, og merking videre til toppen. I og med at området ligger syd for hovedkammen av Alpene, er det som regel mindre utsatt for nord-föhn og varmere. En siste ting å ta hensyn til er at sånn omtrent diagonalt fra nordvest til sydøst går språk – og kulturgrensen. I nordøst er det m.a.o. tysk (østerrisk) og i syd og vest italiensk. Kart over området har både Kompass og Tabacco (1:25.000). Martelldalen 3-5 september. De første dagene hadde jeg planlagt i Martelltal i nordøst. Jeg hadde vært oppe på noen topper rundt denne dalen før og visste at det var mer enn nok av nye muligheter. Hintere Rotspitze (3347) og Hintere Schranspitze (3357) 3. september var værmeldingen OK. Sent på middagen var værforandring ventet, men det burde være nok godvær for en skikkelig topptur. Utgangspunktet var Gasthof Schönblick (ca. 2070): et sted med god mat men totalt uten sjarme. Ellers kan man bo i Enzian hytten ret ved siden av eller en del høyere i Zufall hytta. Jeg fulgte veien videre et par hundre meter til stien, merket nummer 12 retning Sallen-joch, begynte. Den var grei nok, men ved et stiskille var jeg litt for rask (er også dårlig angitt) og tok feil sti. Man må der gå til høyre. Oppdaget feilen heldigvis raskt og kom meg opp gjennom skogen til den riktige stien igjen. Stien kommer opp til en hengedal med en liten bro over en bekk. Herfra går det temmelig bratt og slitsomt ca. 500 hm oppover. Deretter litt slakere over litt ur opp til passet på 2965. Første målet mitt i dag var (Hintere) Rotspitze. Fra passet følger man den ca. 1,5 km lange ryggen litt opp og ned sydvestover mot toppen. Til å begynne med er det helt greit. Kun på det siste stykket horosontalt før den siste stigningen er det et et par litt vanskeligere punkter som lettest kan passeres på høyre (nordvest) siden. Etter presis 4 timer er (Hintere) Rotspitze (3347) nådd. Nok energi til en topp til. Kammen videre vestover mot neste topp ser grei ut og viser seg å være det også. Tre kvarter senere står jeg på toppen av Hintere Schranspitze (3357). Under meg ligger Careser-breen. Etter kartet burde dette være en gigantisk bre, men en temmelig stor del er smeltet vekk. Synd å se hvor fort dette går. Fra den andre enden av den lange toppen ser jeg rett ned på Schranbreen vertikalt under meg. Ingen brukbar vei ned der. Videre bortover ser jeg de tre Venezia-toppene og Köllkuppe ligge på rekke og rad. Disse har jeg vært på tidligere. Her er muligheter for en skikkelig fin, og enkel, travers av seks topper på over 3000 på en dag. Riktignok med brepassering hvis man vil ta en runde. Det begynner å skye til temmelig fort nå. Ikke ovenfra, men sånne skumle skyer som kommer lynraskt opp fra dalene. Det er visst på tide å snu. Jeg vurderer en annen rute tilbake med en travers til Vordere Rotspitze. Ser brukbart ut, men jeg kan ikke se hele kammen og det ville være ille hvis jeg måtte snu halvveis med værforandring på gang. En annen gang kanskje. Tilbake finner jeg en litt kjappere rute. I stedet for å følge kammen helt tilbake til Sallentjoch, går jeg det siste stykket under kammen langs Gramsenbreen. Det sparer meg litt berg og dalbane over noen hauger. Ser lengseltfullt opp mot Innere Gramsenspitze, men bestemmer meg for å være fornuftig i dag. Kommer inn på stien litt under Sallentjoch og skynder meg litt tilbake. Så vidt kommet meg innenfor døren før det begynner å regne og deretter ..... SNE. Og det var begynnelsen på et angrep fra en skikkelig nordföhn. De neste to dagene var sure (vind) og kalde. Heldigvis ble det meste av sneen hengende lenger nordover. Lyfispitze (3352) 4 september var det spådd sne helt ned til 1500 meter. Heldigvis var det ikke kommet så mye enda, så jeg regnet med at en lett tur med merking burde være mulig. Jeg satset på Lyfispitze på den motsatte siden av dalen: skrått overfor Rotspitze. I begynnelsen følger man en vei med merking 6/8 til Lyfialm. Der er det en servering som ser koselig ut. Verten ser meg komme forbi og lurer på hva målet er. Jeg blir advart mot is oppover mot toppen. Rett bak Lyfialm begynner sti nummer 10. Den går i fine svinger oppover gjennom skogen til den kommer ut på en alm med et hus og et stiskille. Videre over nummer 10. Høyere ble det stadig vanskeligere å finne markeringene p.g.a. sneen. Heldigvis var ruten ganske logisk. Ruten går mot NV et stykke overfor en liten innsjø på 2970 rett under et bratt parti. Her er det eneste stykket undervies med litt løs ur. Etter dette stykket dreier ruten til høyre (nordøst) og går oppover hellingen til sydryggen som følges greit til topps (3 timer15 min.). Heldigvis er det kun sne og nesten ingen is. Utsikt er det dessverre nesten ikke. Ser kun det neste toppunktet (3343) som er navnløst. Nok av sjanser for kreative navngivere i Alpnene. Jeg blir på toppen en god stund og håper stadig på en mulighet for et par bilder, men skyene og sneen ødelegger moroa. Kaldt er det også: under 0. I kjapt tempo ned til Lyfialm for en velfortjent lunsj. Forøvrig garantert en flott og meget enkel tur i godvær. Vordere Rotspitze (3033) og Kalfanwand (3061) For 5 september er værmeldingen enda dårligere. Det kan bli stormkast og enda mere sne. Jeg satser på forsøk på en kort tur til Vordere Rotspitze. Kun ca. 3 km og visstnok fin sti (no 31). Dette stemmer heldigvis også. Underveis er det et par kraftige vindkast, men det går bra. Rett under toppen er det et stykke med faste tau. Vanligvis (tørt vær) fullstendig overflødig, men på en dag med is sikkert greit. Toppen er nådd etter 2 timer og 10 min. Og jeg er nede igjen etter 3.45. Hva skal jeg da gjøre resten av dagen? I hvert fall ikke sitte i den kjedelige pensjonen. Jeg bestemmer meg for en tur på den andre siden av dalen: Kalfanwand. Det er ikke akkurat så smart m.h.t. høydemetere, men vel m.h.t. sikkerhet. Også til denne toppen er det nemlig en fin, forholdsvis kort, enkel og merket sti nummer 39. Igjen er problemene kun kulden og sneen. Ruten er igjen veldig grei. Toppen, nådd etter 2.10, er en del an ev kam som går videre opp til Aus. Pedersp. (3408). Jeg tar en tur ned i skaret for å sjekke PF. Måler denne til ca. 40 meter. Det er et pass videre oppover som muligens har en høyere PF, men med glattheten i dag blir det ikke noen ville klatringer videre. Ned igjen for å pakke for neste etappe.

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17008/Jomfrutur+over+4k.html Natten før tilbragte vi i bilen, plassert i parkeringshuset i Täsch. Ganske kjekt, med stort areal for å pakke ut turting samt toalett innen kort gangavstand. Vi tok oss litt vel god tid på morgenen og satt oss ikke på shuttle-toget til Zermatt før rundt kl. 08.30. Med tanke på at planen i dag var å gå Breithorntraversen (inkludert klatring opp østeggen på midttoppen) burde vi egentlig startet mye tidligere (første tog går allerede 06.00 og kabelbane 07.00). Vel oppe i Zermatt, en vakker alpelandsby uten forurensende farkoster, gikk vi bort til kabelbanen som går opp til Klein Matterhorn på 3883 moh. Jeg hadde tatt denne banen en gang tidligere for flere år siden, så dette vekte gode minner. Øyvind og jeg var helt i ekstase da vi kom over skyene og fikk øye på topper som Dufourspitze, Liskamm, Breithorn og sist men ikke minst Matterhorn! Ingen tvil om at sistnevnte var det største blikkfanget, for et fjell! Planen var at turen til Breithorn skulle være en del av akklimatiseringen for Matterhorn, men bare for å ha sagt det så ble det ingen Matterhorn-tur på grunn av kaldt vær og permanent nysnø på fjellet. We`ll be back! Vel oppe på Klein Matterhorn hadde vi ingen tid å miste om vi skulle rekke Breithorntraversen. Vi gjorde det vi ikke skulle gjort, å gå ut i altfor høyt tempo over breen bort til Breithornpass. Dette fikk vi svi for senere med kraftig hodepine og oppkast. Ved Breithornpass bandt vi oss inn i tau og ruslet videre i fin snøsti sørøstover. Tåka kom og gikk, veldig skiftende vær. Ganske kjølig også når sola ikke tittet fram. Like før vi begynte oppstigningen til østeggen møtte vi på et følge på tre som advarte oss om å ikke gå eggen nå. Grunnen var at vi aldri i verden kom til å rekke heisen ned igjen, et guidet følge hadde brukt to timer og kommet en drøy fjerdedel på eggen. Heisen ned gikk kl. 16.30, kun 5 timer til. Eggen var veldig isete i dag grunnet stor nedbør dagen før, derfor ville det blitt en tidkrevende affære. Vi lyttet til følget og droppet eggen, i stedet gikk vi heller rett opp sørflanken mellom Breithorntoppene. Midt oppi flanken var det et italiensk følge som plutselig kom på glid, og hele bunsjen fikk seg en lang sklitur. Like før skaret mellom toppene fikk jeg plutselig skikkelig bankende hodepine. Den var så kraftig at jeg vurderte å droppe midttoppen, men Øyvind insisterte på å gå bort dit så da kunne ikke jeg være noe dårligere og hang meg med. La fra oss utstyret i skaret og gikk bort på midttoppen. Derfra så hovedtoppen på Breithorn stilig ut med sin smale topprygg. Opp til hovedtoppen var det tungt de siste metrene på grunn av hodepina som begge to hadde fått, ble ikke lenge på toppen før vi ruslet ned til Breithornpass. Den siste brattbakken satte vi oss på rumpa og skle kontrollert ned med isøksene parat. Her ble det tid til en matpause sammen med en stor folkemengde. Plutselig ble jeg skikkelig kvalm og bestemte meg for å gå rett bort til Klein Matterhorn. Etter noen meter kom første spykula, så en til og en til. Alt skulle tømmes. Øyvind så ikke hva som skjedde, men merket at stemningen blant folkemengden hadde endret seg og et eller annet skjedde. Han fikk seg en god latter da han så den ene spyklysa etter den andre og meg sjanglende nedover. Der og da tenkte jeg: «aldri mer høye topper», men heldigvis ble jeg fort bedre ved å sove litt på heisen ned igjen til Zermatt. På nedturen ble derimot Øyvind dårligere, antakelig en ettervirkning av høydesjuka. Vi feiret våre første 4000-metringer på en restaurant i Zermatt! Neste dag var det meldt dårlig vær, så vi tok toget ned til bilen og kjørte til Visp. Fant oss et gratis sted å sove ved et steinbrudd hvor det lå et gjerde vi kunne tørke klærne fra regnturen dagen før. Ble dog «vekket» av en halvsur arbeider neste dag som ba oss flytte oss.

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17256/Til+topps+p%C3%A5+Vest-Europas+tak.html Så til slutt, etter å ha måttet droppe alternativ (1) Mont Blanc via en tredagerstravers om Gonella refugi og (2) via Three Monts Traverse fra Aiguille du Midi ble jeg og Øyvind til slutt stående igjen med siste mulighet; Mont Blanc via Goûter ridge (normalruta). På kvelden den 25. juli tok vi tramwayen fra Saint-Gervais-les-Bains og opp til Le Nid d`Aigle. Vi følte at det var et eller annet som ikke stemte siden vi ikke så spor av folkemengden som skulle til Mont Blanc i St.-Gervais. I ettertid ser jeg at de fleste tar heisen opp fra Les Houches fremfor å starte i St-Gervais som vi gjorde. Turen opp med tramwayen tar en snau time. Vel framme fulgte vi stien opp mot Refuge de la Tête Rousse. Møtte en del folk som var på vei ned igjen, kjedelig for enkelte som hørte togfløyta gikk av like før de var framme på stasjonen. Vi gikk ganske raskt oppover og møtte etter hvert på nysnøen som gjorde stien temmelig glatt, på kanten til at det var bedre å gå med stegjern her. På hytta hadde vi håpet at det skulle være mulig å fylle på camelbakene, men der tok vi feil. Ingen kraner å finne så vi kjøpte en 5 literskanne til 15 euro, var jo verd det fremfor å smelte snø med brenneren syntes vi. På flaten like bak hytta la vi oss til rette i våre to bivuakker sammen med en mengde andre telt. Plutselig gikk det av et enormt snøskred i nordflanken på Aiguille de Bionnassay. Det er det største skredet jeg noensinne har sett! En påminnelse om at skredfaren nok hadde vært stor om vi skulle gått traversen fra Col du Midi. Etter litt kveldsmat la vi oss til å sove og klokka ble stilt til 01.00, blir nok ikke mye søvn dette... Da klokka ringte var det både stjerner og måne på himmelen. Perfekt vær! Ingen lys var å se i bakken opp mot Goûter-hytta, skulle vi bli de første startende da? Vi fikk på oss stegjern, sele, isøks og sekk og la i vei oppover. Idet vi startet kom en armada av andre hodelykter etter oss, vi lot dem gå foran og i starten, men etter hvert ble vi utålmodige og sprang forbi i tilfelle de utløste noen steiner på oss. Etter noen hundre meter måtte vi over den beryktede Grand Colouir, en objektiv farlig renne der det stadig vekk kommer steinsprang ovenfra. Det finnes ikke tall på hvor mange dødsulykker som har forekommet her... Heldigvis var vi heldige med at det var temmelig kaldt og en del snø i renna, så vi følte oss ikke særlig utrygge. Jeg gruet meg heller til turen ned denne skråningen på vei tilbake da folkemengdene lenger oppe kunne finne på å løse ut stein... Etter å ha krysset renna går resten av ruta opp langs en rygg. Flere partier bød på tildels eksponerte klyvepassasjer, men her var det montert vaiere man kunne hekte seg innpå om man ville. 700 høydemeter lenger oppe var vi omsider framme ved Aiguille du Midi, og her fikk vi konstatert at vi IKKE var første lag på vei mot toppen. Foran oss så vi et fakkeltog av hodelykter på vei opp mot Dôme du Goûter, et spesielt syn! Gåstaven min begynte å fuske etter at jeg hadde tatt den sammen, så jeg valgte til slutt å legge den igjen ved Goûter-hytta. Øyvind var solidarisk og lånte bort den ene staven sin til meg, noe knærne mine satte pris på! Nå var det egentlig bare å gå i jevn fart oppover. Vi valgte å ikke ta på tauet, men oss om det... Oppe på Dôme du Goûter fikk vi øye på majesteten selv; Mont Blanc! Nå kriblet det etter å komme til topps. Dessverre kom det inn flere skysystemer etter hvert som det begynte å lysne, og vips hadde Mont Blanc tatt på seg hatten. Irriterende å ikke få se den sagnomsuste utsikten på vei opp langs Bosses ridge. Bakken opp fra Vallot-bivuakken føltes endeløs i den tåka som var. Enkelte partier var så bratte og smale at isøks hadde vært kjekt. Bena føltes blytunge ut, vannet frøs og vinden var isnende kald. Viktig å dekke til ansiktet for å unngå frostskader! Vi gikk og gikk og omsider, etter 5t 15min fra Tête Rousse nådde vi toppen kl. 07.00. Herlig! Planen var å få med seg den italienske nasjonstoppen på Mont Blanc de Courmayeur, men grunnet tunge bein og kjipt vær droppet vi det og gikk heller ned igjen. Det gikk fort ned til Vallot-bivuakken og vi så mange slitne fjes på vei opp. Jeg tok en tur på toalettet på Vallot-bivuakken, og det er det verste stedet jeg har gjort fra meg på! Dritt, søppel og dopapir florerte overalt. Dog stod det et skilt utenfor at dette toalettet er det ingen som har ansvar for å rengjøre... Vi fortsatte ned mot Gôuter-hytta, og nå var været noe bedre. Fikk fin utsikt herfra! I bakken ned mot Tête Rousse gikk vi bare så fort vi kunne ned for å unngå armadaen som kom etter oss. Stor forsiktighet ble vist samtidig som at effektiviteten var høy. Da jeg til slutt skulle krysse Grand Colouir kom det fra intet tre steiner rasende ned som prosjektiler ovenfra. Jeg skvatt til, stoppet, så opp og sprang over. Puh, det gikk bra! Kan tenke meg at det er skummelt her i varme seinsomre. Sommeren 2003 var faktisk Mont Blanc så og si ubestigelig fra alle kanter på grunn av enorm rasfare i Grand Colouir og uforserlige bresprekker langs de andre rutene. Vi tok over en times pause ved bivuakken, nå hadde vi brukt 8t 30min etter at vi startet i natt. Så spiste vi og drakk litt før vi orket å pakke sammen utstyret og rusle ned igjen til tramwayen. Sov som en stein på togturen ned til bilen, vel vitende om at denne alpeturen hadde blitt en stor suksess! Turdata (innmarsj): 1t 40min 775 hm Turdata (toppdagen): 10t 25min (8t 30min t/r Tête Rousse) 2000 hm

Endelig var et høytrykk på vei og jeg trykket på bestill knappen på SAS sine nettsider. Etter jobben tok et forsinket fly Helge og meg ned til Zürich. Med hjelp av leiebil kom vi fram til Chamonix rett etter midnatt. Den store planen for de fire dagene opp i høyfjellet var GRAND JORASSES traversen. Fra Torinohytta via bivacco Canzio til hovedtoppen. Her trengs det stabilt vær og gode forhold, leste vi. Været var det ikke noe i vei med og forholdene kunne knapt vært bedre. Fortsatt litt snø i rutene men stort sett bra. Etter mange turer til hjemlandet mitt, og mange bestigninger av 3000 topper i løpet av våren /sommeren var akklimatiseringsprosessen kommet godt i gang for min del. Helge, etter flere måneder på havnivå i Oslo, var nok litt mer skeptisk. Men vi begynte med en aldri så liten akklimatiseringstur. MIDI-PLAN traversen. Etter 2 timers venting i kø kom vi endelig opp med gondolen. Ikke hvilken som helst gondol, men en av verdens kuleste, Aiguille du Midi. Traversen fra toppstasjonen og over til hovedtoppen Aiguille de Plan kan til de grader anbefales. Noe av det flotteste en eggtravers kan by på Og ikke spesielt vanskelig heller. Noen punkter med III-er klatring. AD. Dag 2: Etter en natt i Argentiere kjørte vi gjennom den svinedyre tunnelen under MB til Courmayeur. Enda en gondol og vi var opp epå Torinohytta. Derfra gikk vi nok en akklimatiseringstur til en veldig pen topp. Tour Ronde. Pen er den å se på. Bestigningen er derimot ikke av den fineste sorten. Masse løsgods og fallende stein. Dag 3: Med litt norsk charm og Helges italiensk kunnskaper klarte vi å få plass på en full booket Rifugio Torino. Dagen etter skulle altså Jorasse traversen starte. Kl 5.30 var vi i gang og alt gikk etter planen fram til steggjernet til Helge valgte å ta en snarvei i retning Courmayeur. 500 meter nedstigning på null komma niks. Da røyk traversen. Vi har ikke kommet lenger enn halvveis til Aiguille de Rochefort, 4000 topp nummer 1 på den berømte Rochefort eggen. Og den skarpe snøeggen videre så ikke akkurat ut som om man kunne ta den med bare 50% utstyr under føttene. Men, Helge mente det var greit og så fortsatte vi, gikk over A. Rochefort og videre til Dome de Rochefort. Nok en 4000 topp innkassert. Men videre retning Jorasses med bare et steggjern hadde virkelig vært hakket for ambisiøst for ikke å si dumt. Dermed var det bare å gå Rochefort eggen tilbake og ned til Torino hytta. Ved cappuccinoen på hytta (kaffen er god i Italia, uansett hvor du måtte befinne deg) begynte vi å lage erstatningsplaner. Etter noen vurderinger (Jorasses normalruta etc) valgte vi å dra tilbake til Cham for å satse på en spasertur opp Mont Blanc du Tacul. Det var da i overkant kjedelig mente Helge. Så det skulle bli Mont Maudit i stedet. Vi tok en av de første gondolene opp og ved 8 tida startet vi fra toppstasjonen. Været var fantastisk igjen men vinden blåste som faen. Hadde nok ikke vært noe særlig å klatre IV-taulengder på Jorasses eggen i morgenmørke og kuling. Opp Mont Maudit var det derimot helt fantastisk. Islandskapet og toppeggen med utsikt over 3.000 ned til Chamonix. Kl. 11.20 sto vi på Mont Maudit. Det var ikke vanskelig å overtale hverandre å satse videre retning Vesteuropas høyeste punkt. Den arktiske haugen foran oss har en viss tiltrekningskraft. Verken høyden, kulden eller vinden kunne stoppe oss. Kl 13.20 sto vi på toppen. Dagens siste taulag (av mange). Normalruta ned Gouter hadde vært enkelt men dødsrenna under Gouterhytta på ettermiddagen hadde vi ingen lyst på. Så valgte vi å gå tilbake samme vei. Den store utfordringen: Rekke siste gondol kl 6. Og vi var ikke de eneste som hadde dette målet. Det pågikk et race opp Aiguille du Midi. Alle skulle rekke det. Og fra høytaleren hørte man en irosnisk stemme om LAST RUN NOW. Og last runs ble det flere av. Så det holdt akkurat at vi var ved stasjonen kl kvart over 6. Vi rakk da den virkelig siste gondolen og ut fra vinduet så vi de desperate taulagene som kom for sent.

Hei, I sommer gjorde jeg og sønnen et nytt forsøk på Monte Viso, eller Monviso som de sier lokalt. Fjellet er 3841 meter og stedet der elva Po begynner. De gamle romere trodde det var det høyeste i Alpene fordi det er synlig langt utover det flate slettelandet og derfor ser svært høy ut. Vi forsøkte 9. juli 2007, men måtte snu på 3000 meter pga. en snøstorm! Iår ble datoen 10. juli. Det lå langt mer snø i fjellet denne gangen, men selve været virket mer lovende. Vi kom til topps, men det ble en 13 timers dag. Fjellet har klyving/lett klatring i omlag 600 vertikale meter og dette tar tid, omlag 3 timer hver vei (usikret). På nedtur ble vi utsatt for et naturlig utløst steinsprang bestående av en enkelt stein, den var stor som en basketball og kunne sikkert drept en okse der den dundret forbi omlag en meter fra oss - meget skummelt. Vi hadde begge kastet hode/overkropp inn i noen fjellsprekker, men beina stakk ut temmelig ubeskyttet! Det var den eneste "løpske" stein som ble observert iløpet av 13 timer, men hva hjelper det ? En lengre rapport (med bilder) på http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html Jeg legger ved noen bilder her (med mindre oppløsning for å komme under 600K) Hilsen Petter

I år var det igjen den Europeiske Kano Armadaen i kristihimmelfartshelga. I år var vi faktisk to nordmenn som var nedover, Aslakp og Barskekarsten. Karsten startet ut med tre dager på Soca og Kortinica i Slovenia. Effektiv padling på flott vannføring gjorde at alle de klassiske seksjonene ble padlet, Bunker, Fridhof, Abseil og Koritnica. Onsdagen kveld kanoen ble snudd mot Lienz i Østerrike for å treffe resten av gjengen og Aslakp. Det var padlere fra England, Polen, Norge, Tyskland, Tjekkia og Østerrike på treffet selv om vi bare var ca 25 stykker i år (mot 90 i fjor) Dessverre var det fryktelig lite vann så det ble ikke allverdens heftig padling dessverre. Et par turer på Drau (Slalomstreche) og en tur på Isel, (midtre del)og en på Lieser, (nedre del)

Årets Alpetur var lagt til første halvdel av april, noe som skulle vise seg å være et svært vellykka trekk. På en tur for to år siden var også de høyeste toppene i Monte Rosa-massivet på grensa mellom Sveits og Italia målet. Vi ble da kraftig innesnødd på Schönbielhutte de første dagene, slik at vi måtte ”nøye” oss med heisbaserte dagsturer til Breithorn og Castor fra Zermatt. Da brikkene falt på plass for en ny tur i år, fant vi ut at Zermatt var et greit utgangspunkt, da vi ville ha god nytte av logistikkmessige erfaringer fra sist. Vi hadde dessuten mye ugjort i Monte Rosa. Med billige Norwegian-billetter Gardermoen-Geneve og ca. 4 timer i tog er reisa grei. Første og siste natt var bestilt på Zermatt Jugendherberge, noe som vi hadde gode erfaringer med fra sist. Overnatting, middag og frokost av bra kvalitet til under 400 Nkr pr. pers/natt. Værklaff Etter en stabil og tørr vinter, var været litt mer skiftende den siste perioden før vi dro. Langtidsvarselet tyda imidlertid bra, og det skulle bare forsterke seg. Det hadde klarna opp den dagen vi ankom Zermatt og kort fortalt viste det seg og bli lettskya eller klart vær under hele turen, med unntak av en dag. Den var forresten ikke så verst den heller…. Monte Rosa Hütte Vi valgte og legge de første dagene til Neue Monte Rosa Hütte (2883 m.o.h.). Hytta er verdt besøk i seg selv, og selv med bortimot full hytte, var flyten i aktivitetene svært god. Et teknologisk og arkitektonisk kunststykke etter min oppfatning. De er selvforsynt med strøm, og har også innlagt vann (ikke drikkevann). Hytta er veldig populær, men online-reservasjon gjør det enkelt å følge med på belegget og eventuelle avbestillinger. Dag 1 og 2; akklimatisering Ut i fra snøforhold (lite snø under 2000 meter utenom preparerte traseer) valgte vi å gå til hytta fra gondolbanens toppstasjon på Kleine Matterhorn (3883 m.o.h). Derifra rant vi i preparerte traseer, før vi tok ned untere Theodulgletscher, til den møter den relativt flate Gornergletscher på om lag 2400 m.o.h. Herifra går det i slak stigning inn breen, og opp en bratt kneik til hytta. Neste dag gikk vi en tur til Jägerhorn (3970 m.o.h). Overraskende krevende toppegg gjorde at vi ikke nådde helt til topps Dag 3 Drømmen om Dufourspitze Det er et eller annet tiltrekkende med denne toppen, enten det er navnet, høyden (4634) eller den alpine karakteren. Gjerne er det vel en kombinasjon av disse. Etter at jeg begynte å gjøre meg kjent med Alpene, har det vokst seg drøm om å besøke toppen av dette fjellet. Under klar stjernehimmel starta vi fra hytta kl. 05.30. Det var en stor opplevelse å følge overgangen fra natt til dag mens vi sakte vant høydemetere. I denne perioden brukte så godt som alle ruta via Silbersattel (skaret mot Nordend). Herifra var det drøye 100 høydemetere på faste tau opp is-/snø-/klipperenne til toppen. Klar luft, lite vind og fin temperatur gjorde dagen til en stor opplevelse. For min del merka jeg høyden godt utover dagen, slik at returen blei noe tyngre enn 1700 meter unnabakke skulle tilsi. Men vi rakk da middagen. Dag 4 Hviledag Vi bevilga oss en hviledag på hytta, etter en lang tur dagen før. Dag 5 Til Italia Alpin start igjen. Vi gikk opp Grenzgletscher under Liskamms mektige østvegg. Ved Lisjoch (4250) møtte vi “horder” av italienere på søndagstur i tynnlufta. Vi nøyde oss med en avstikker til Ludwigshöhe (4341) før vi rant ned til hytta Capanna Gnifetti (3647) på italiensk side av Monte Rosa. Dag 6 Toppsamling Nydelig vær og vi tok oss en runde på Piramide Vincent (4215) – Vindstille på toppen, Corno Nero (4321) – Spiss, morsom topp og Parrotspitze (4432) – Flott snøkam. Det var mandag, og mindre, men fortsatt en del trafikk på toppene. Deretter tok vi ei ny natt på Gnifetti. Hytta har en helt annen karakter en Monte Rosa Hütte, men var absolutt verdt et besøk. God service. Dag 7 Skiftende vær Etter en vindfull natt satte vi kursen mot Sveits igjen, samme vei som vi hadde kommet. Skikkelige vindkast opp brefallet i retning Lisjoch, som vi ankom i tett skodde. Det var ikke langt mellom solgløtta, så vi fikk oss en tur oppom Signalkuppe (4554), med europas høyest beliggende overnattingsted. Tiltagende tåke, og mye vind gjorde at vi droppa Zumsteinspitze (4563) denne gangen. Deretter lang nedkjøring ned Grenzgletscher til Monte Rosa Hütte. Først denne dagen kjente jeg god effekt av akklimatiseringa. Dag 8 Omvei til Zermatt Klart vær og kaldt. Vind på toppene. Nedkjøringa fra Gornergletscher til Furi var bortimot snøfri, og den snøfrie stien fra breen fram til Rotenboden frista heller ikke. Derfor gikk vi østover om Cima di Jazzi (3803), før vi returnerte ned Findelgletscher til heisstasjonen Gant. Derifra i gondol opp til Blauherd, og langs preparerte traseer nesten ned til sentrum av Zermatt. Ei lang nedkjøring på om lag 2500 høydemeter. Deretter blei det dusj, middag og overnatting på ungdomsherberget, før returen hjem neste dag. En tur som absolutt gav mersmak

For en del år siden satte jeg meg et mål, jeg skulle stå på toppen av Mont Blanc det året jeg fylte 40 år, og for to år siden gjorde jeg et forsøk. Da måtte vi snu på ca 4362 meter, drøye 400 høydemeter fra toppen pga meget sterk vind. Da vi snudde, var vi alle enige om at det skulle gjøres et nytt forsøk om ikke alt for lenge. To år senere, nærmere bestemt torsdag 13 august kl 0950, tok vi flyet til Genève igjen og var fremme i Chamonix på ettermiddagen. Vi tok en rask tur opp til Aiguelle du Midi for å “sparke i gang” kroppen i forhold til høyden, egentlig en alt for kort akklimatisering, men det var det vi hadde tid til. Etter en god natts søvn (viktig, for den neste natten ville det antagelig bli svært lite søvn) ble det en rolig dag i Chamonix før vi møtte guidene ved heisen opp til Aguille du Midi. De tok umiddelbart en sjekk av våre sekker og sa bare “too heavy”, så her var det bare å tømme sekken og legge tilside en god del av det ekstra tøyet vi hadde pakket med oss. Vi trodde virkelig vi hadde vært strenge med oss selv, men den gang ei. Etter hvert bar det av gårde opp til Aguille de Midi (3775 moh), på med breutstyr og tau og ut på den smale ryggen ned på breen. Fra første skritt får man følelsen av hvor mektige disse høye fjellene er, de ruver mot deg og tar pusten fra deg ikke bare på grunn av høyden, de er fantastisk flotte å se på. På vei ned den smale ryggen var de første skrittene litt nølende, det er ganske luftig og man møter folk på vei opp. Men ganske raskt følte jeg meg trygg og så meg rundt, ned til Chamonix nesten 3000 m lengre ned og bort på fjellene vi skulle opp neste dag. Så var det en kort tur over breen bort til Cosmiques hut (3616 moh) hvor vi skulle ha en meget kort natt. Det er en flott hytte som er utgangspunktet for de fleste som går The Three Monts Route til Mont Blanc (en del ligger i telt nede på breen). Lørdag kl 0200 var det på med breutstyr og hodelykt og klar for tur. Et fantastisk vær, akkurat slik værmeldingen sa, stjerneklart og omtrent vindstille. Vi så en lang rekke av lys foran oss på vei oppover mot platået rett til høyre for Mont Blanc du Tacul (4120 moh). Vi gikk ned på breen og til laveste punkt på vei til toppen, Col du Midi (3532 moh), så startet det tunge arbeidet. Rolig fart, oppover og oppover. Vi hadde startet omtrent sist av de som skulle av gårde rundt kl 0200, men guidene våre ville helst litt lengre frem i køen, så det ble litt forsering i feltet på vei oppover. Kanskje litt unødvendig, men vi måtte jo bare henge med. Etter utallige svinger oppover den relativt bratte bakken passerte vi en artig breformasjon, hvor breen hang utover. Et punkt hvor våre guider ville ha oss raskt forbi, for denne vil før eller siden brekke og da bør man ikke være der. Litt etter var vi opp første av tre tunge partier, og gikk ned til Col Maudit før vi skulle ta fatt på turens mest krevende og risikable parti. Etter en kort pause (guidene ville fortsatt komme seg foran flest mulig), startet vi på den bratte stigningen opp til Col du mont Maudit (4345 moh). Det gikk fra bratt til brattere og vi gikk sikksakk oppover og oppover. Etter en drøy times tid ble det full stopp, vi var kommet til “brattbakken”, 50-60 meter med 50 grader helling og mer eller mindre is hele veien. Her var det kø, og vi skjønte nå hvorfor guidene ville ha oss lengst mulig frem i køen. Det raste stadig små isklumper og noen traff hjelmene våre. Guidene våre holdt seg unna “massen” til det var vår tur. Da var det bare å starte klatringen oppover, først over en liten sprekk og så oppover langs et tau som var satt ut. Men det raste stadig isklumper, og det likte ikke guidene spesielt godt, så etter kun noen få meter oppover klatret vi ut til siden og rett oppover på siden av alle de andre. Fordelen var at vi ikke risikerte at noe kom i hodet på oss og skapte farlige situasjoner. Det var ikke spesielt vanskelig, isøksen og stegjernene satt godt i isen og vi var ganske raskt oppe. Når man kommer over kanten ser man rett opp på Mont Blanc, vi kunne skimte toppen i mørket og så at de første nærmet seg toppen. Et fantastisk vakkert syn. Relativt raskt gikk vi videre til Col de la Brenva (4303 moh). Vi stoppet så den rødglødende solen komme opp, først en lang rød stripe og en stor tumulus-sky et stykke unna, så sakte men sikkert steg solen opp. Nok et utrolig vakkert syn. Det var fortsatt 500 høydemeter igjen, og jeg begynte å bli ganske sliten. Må innrømme at jeg gru-geldet meg litt til den siste etappen opp, for det ville bli tungt samtidig som jeg nå var sikker på at vi ville nå toppen denne gangen. Første del av siste stigningen er ganske bratt, opp til Mur de la Côte, så er det litt slakere opp de siste drøye 300 høydemeterne. Så endelig, kl 0730 var vi oppe. Sliten, men veldig godt fornøyd. Og hvilken fantastiske dag (morgen) å komme opp på Mont Blanc. Bedre kan det ikke være. Omtrent vindstille, knallblå himmel og temperatur rundt 0 (kanskje en minusgrad eller to). Noen spratt champisen, men det fristet ikke meg. Jeg var rett og slett for sliten, men en cola, det var virkelig godt. Vi var på toppen kanskje en halv time, så startet turen ned. Vi skulle gå videre til Goûter, og første del var ned dit vi snudde for to år siden, Vallot Shelter (4362 moh). Det er en lang smal rygg, men under slike forhold som vi hadde opplevde jeg den som en bred og god. Litt luftig de få gangene vi måtte ut på siden for å slippe andre som var på vei opp forbi. Turen videre nedover til Goûter hut (3817 moh) gikk veldig greit, og der var det på tide med en lengre pause, samt at breutstyret ble tatt av. Nå skulle vi 600 m bratt ned, egentlig ikke noe annerledes enn å gå ned bratte fjellsider i Norge. Forskjellen var at her var det vaiere å holde seg i og guider som fortsatt ville ha oss i tau. Siste parti av denne nedstigningen skal man krysse en renne som kan være skummel, her raser det ofte stein. Det raste flere ganger mens vi var på vei ned. Selve kryssningspunktet er på 40-50 meter, og rask gange samtidig som man ser og hører godt etter er nødvendig. Vi kom greit over og det var “bare” 900 høydemeter igjen nedover. Jeg fikk det skikkelig i bena den siste timen, ble utrolig stiv, så bremsemusklene var tydeligvis for dårlig trent. Men så var vi endelig nede, ca 11 ½ time etter at vi startet. En fantastisk tur, et minne for livet. Er det noen som tenker på å ta denne turen eller andre turer i området og trenger guide, så har jeg noen som kan anbefales.

Noen uker siden jeg var innom fjellforum. Men her kommer i hvert fall noen bilder fra Dent Blanche turen medio juli. Dent Blanche er virkelig en av de fineste 4k topper. Urørt natur, altså ingen taubaner og bresentre. Toppen må bestiges på egne bein, det vil si fra 1.800 til 4.300. Heldigvis står den sympatiske Dent Blanche hytte på veien. Fra hytta brukte vi 5 timer opp og nesten like langt ned. Normalruta (søreggen) er gradert AD. Bortsett fra et lag var vi helt alene. Og fjell-ensomhet, det er en sjeldenhet på en så karakteristisk og kjent topp som Dent Blanche.