Søk i nettsamfunnet

At du setter som premiss at tid, rom og materie startet ved The BB, er forsåvidt greit nok, det er jo nettopp det kosmologien handler om, og ikke noe om det som evt. fantes før smellet. Jeg synes det allikevel er interessant å filosofere litt rundt hva som evt. skapte uratomet og hva som evt. fantes før The BB. Kosmologien er jo interessant nok, ingen tvil om det, men en gang i fremtiden vil menneske og vitenskapen gå et skritt lenger og søke svar på opprinnelsen til det hele. At uratomet oppstod av ingenting har jeg ingen tro på, selv om hverken tid eller rom fantes før denne hendelsen/fenomenet BB. _______________________________ Rune.

Hehe, såfremt ditt innlegg skal slettes, burde vel 80% av mine og mange andres slettes Faktisk ganske interessant det du tar opp jfr Erling og Børges tur i 90. De ble vel også beskyldt for å forsyne seg med kjøtt av isbjørn de måtte skyte på sin ferd mot N Polen..... Hvem skulle evt kvalitetssikre slike beskyldninger???? Velger personlig å tro de gjennomkokte Trikinfritt(?) kjøtt på 90 gr.N jeg! Men engelske især! og andre nasjoners exp til 8k'er, tja da gjelder ikke unsupported... Ingen har vel fått mere mediajuling enn R. Messner ifm 8k'er. Var han rett og slett for dyktig?? Sære greier dette vel? Rare mediaklovner har vi jo her til lands også, som benytter nye exp til å vise sine avdankede ansikter i mediabildet igjen med synsinger i hytt og pine.., samme pokker hvor mer eller mindre mislykket de var selv i egen karriere.... En stor Takk til Stein P, som slettes ikke inngår i ovenfornevnte unevnte! Triste saker uansett når fæle hendinger skjer, med eller uten mediaklovner (deltagere el såkalte komunikasjonssjefer/rådgivere) Simen Mørdre og forgjengeren syns jeg har opptrådt svært profesjonelt i disse dager.

Det medfører ikke riktighet at man må ha en lokal operatør. I januar 2008 bar jeg selv inn all mat og utstyr ca 35 kg (uten mules) og i BC fantes det et dedikert telt-område for de som ikke var tilknyttet noen lokale operatører (rett bak ranger/helse-stasjonen). Toalettproblemet kan løses ved å bruke høyfjellshotellets toaletter gratis (men neste gang ville jeg nok ha campet utenfor hotellet, for å ha toalettene litt nærmere....). Ettersom jeg likevel var i Sør Amerika, kostet hele Aconcagua ekpedisjonen meg kun 3.000 kr (inkludert mat/proviant, utstyr/brensel, permit til 1800 kr, samt transport Mendoza-Horcones og Horcones-Santiago). Min tur er i korttekst beskrevet her: http://distantpeak.com/cms/story/191/aconcagua

Det aner meg at du har hårfargen, men ikke tilstanden ... Tidligere laget man primusmodeller som var designet for ett spesielt bruksområde. F.eks. digre krabbekokere (svære, tunge dingser med enorm effekt), fjellklatring (små rakettmotorer som funker bra til snøsmelting, men er vriene å lage mat på (vinglete gryter og tilnærmet null effektregulering)), og alle mulige varianter innimellom. I dag vil jeg påstå at de modellene som er vanligst i salg er beregnet for typisk generelt friluftsliv alle sammen. Konstruksjonen, effekten og bruksområdet (snøsmelting, teltvarming, matlaging) er om lag det samme. Forskjellen ligger i nyanser på brukervennlighet, driftsikkerhet og vekt. Og noen modeller er enklere å mekke på i felt enn andre. Jeg har aldri prøvd NOEN av de modellene som selges i dag, så andre får råde deg om fordeler og ulemper ved de ulike multiomni-dippeduttene. (Jeg fyrer en parafinprimus modell 00 som gikk ut av produksjon på 90-tallet en gang, tror jeg).

Jeg og min samboer har planlagt aa gaa Skjækerfjella paa langs (om ikke noedvendigvis i en rett linje) en droey uke litt senere i maaneden. Vi har studert kart og lest litt paa nettet det vi har kommet over. Ingen av oss er imidlertid kjente i omraadet og hadde derfor satt pris paa om noen hadde gode tips aa komme med, for eksempel i forhold til - Rutevalg, inkludert gode steder aa starte/slutte turen - Severdige steder -- flotte topper, fine daler, koselige leirplasser - Steder med bra fiske (hvis noen vil avsloere denslags ) - Annet??? Takk for alle tips, satser paa at det blir en flott tur med fint vaer (kanskje ikke riktig saa fint som her i Hellas hvor vi er akkurat naa, men...). Turrapport kommer!

Endelig!!! Lørdag begynner vi på årets "vidda på tvers" tur... Av "logistikk-hensyn" tenkte vi å begynne på Torsetlia (alternativt Vasstulan). På Turkartet mangler det imidlertid "direkte" forbindelse til rutenettet med T-merket løype. Noen som har gått innover vidda fra Torsetlia? Gode forslag? På kartet kan det se ut som om det kan være greit å følge løypa forbi Ormetjønne, deretter dreie sørover langs vestkanten av Tøddølvatnet og sette kursen retning Ulvelilægret... MVH Trond C

Må si jeg leste innlegget til lommelun med interesse, men det hindret ikke min kompis og meg fra å prøve samme tur i begynnelsen av juli 2008:) Lommelun har skrevet en flott reiseskildring, gidder ikke engang prøve å gjøre det samme så jeg kommer med litt praktisk info. Søndag 6.juli reiste vi innover tysfjorden med hurtigbåt fra kjøpsvik. Vi plasserte en bil i Kjøpsvik og en bil ved bommen ved Kjårdavannet (7 km fra Sitashyttene). I sommerhalvåret går båten inn til Hellemobotn kun fredag og søndag. Viktig å huske på dersom man bestemmer seg for å gå fra Skjomen/Sitasjaure til Hellemobotn! Hurtigbåtruter finner man her: http://ruteinfo.hurtigruten.com/no/default.aspx?rnr=78 Vi brukte et svensk kart som heter BD7 Sitasjaure-Ritsem som ble bestilt fra: http://www.kartbutikken.no/produktlisting.php?kategori=283&tkat=283;284;285;276;277;279;280;281;282;278 Dette kartet var veldig bra og dekket hele turen. Viste seg at det var unødvendig å bestille det på nett da de hadde det i en bokhandel her i Tromsø. Så til selve turen. Båtreisen innover Tysfjord er en mektig opplevelse i seg selv. Ville fjell som stuper rett ned i havet. Båten går innom mange små lulesamiske bosettinger. Hellemobotn er fantastisk, juvet er en mektig opplevelse. Min kompis hadde vært plaget med omgangssyke i forkant av turen så det viste seg på tirsdags morgen at han ikke hadde krefter til å fortsette turen. Han ble igjen rett over grensa der han koste seg og fisket frem til fredag da båten gikk til kjøpsvik. Dermed fortsatte jeg turen alene. Noen vil sikkert at det er litt risikabelt, man går tross alt i mange dager uten mobildekning. På strekningen fra Valldajåhkka (rett over grensen fra Hellemobotn) til Sitasjaure traff jeg kun på ett eneste menneske. Dette skjedde utrolig nok 20 minutter etter at jeg hadde forlatt min kompis. Det var en tysker som var på vei fra Abisko og sørover. Men som lommelun sier i sitt innlegg, dette er en tøff tur i hardt terreng. Men det er også et fantastisk landskap å bevege seg i. Mye fjell og store vidder. Da jeg gikk hadde det vært varmt en periode så dette hadde satt snøsmeltingen igang og noen av elvene var litt guffne. Følgende steder måtte det vades i kaldt isvann: -Valldajåhkka (opp til knærne) -Lille elva før stigningen opp til Jiegnajavrasj (knehøyde) -Rikkejåhkka (sterk strøm og mye vann på stedet der nordkalottleden går, så jeg gikk lenger opp i elva for å finne et sted der elva var bredere og det var mindre strøm. Helt nødvendig, men veldig tidkrevende) -nordvestenden av Sårgajavrre. smal vik der det kommer en elv ned. Jeg er 186cm høy og her vasset jeg over i svak strøm. Vannet gikk opp til rumpehøyde.ca 10 meter over. -Marggojåhkka. På kartet kan det her se ut som man kun skal gå over en elv. Men 300 meter etter den ene elven skal man jaggu krysse en til. Var litt surt når man først hadde tørka føttene etter vading i isvann og så oppdage at man måtte gjøre samme greie en gang til:) Jeg brukte Crocs til elvekrysningene. Viste seg at det var et lite sjakktrekk. Lommelun beskriver en dramatisk kryssing av et vann pga en bru som var tatt av flom. Dette er rett sør for Pauro. Her var det nå kommet på plass en fin hengebro. Jeg hadde selvsagt ikke begitt meg ut på samme svømmetur som Lommelun og gjengen på egenhånd. Da hadde jeg snudd. Ellers er det verdt å reklamere litt for en liten koie (Kvilebu) som Turistforeningen har ved brua som går over Baugeelva. Den var veldig koselig. Dessverre hadde jeg ikke ordnet meg medlemsskap i Turistforeningen og nøkkel til hyttene ved Røysvatn og Pauro. Neste gang skal det være ordna. De hyttene så fantastisk fine ut. Turen er utrolig fin men veldig hard. Jeg brukte 4 dager fra grensa (rett ved Hellemobotn) til bilen ved Kjårda. Gikk 10-12 timer hver dag. Regner meg som i rimelig god fysisk form, men etter denne turen var jeg sliten i en hel uke. Er det noen som har spm er det bare å sende mail på [email protected] turen anbefales!

Vurderer kraftig om jeg skal kjøpe en Oregon 300. Har en hjemme på prøve, man finner jo alltid ting å kikke på, men i grunn så liker jeg den Panoreringen synes jeg enda er noe treg, men vil tro at det kommer mange oppdateringer etterhvert slik at ting kan endre seg etterhvert på flere steder. En kan låse skjermen, noe man ikke har kunnet på tidligere modeller. Batteritiden har jeg målt til 12-15 timer, da med Eneloop 2000, Energizer 2500 og Vanson 2400. Gps har vært mye brukt i disse periodene, da skal sies at bakgrunnslys automatisk kommer på ved å trykke på skjermen. Coloradoen har jeg ikke brukt mye, er nok blitt bedre med oppdateringer siden jeg hadde den på hjemmelån Kan nevne at madamen vurder Colorado, hun har vist falt helt for den

Noen av gærningene inne på et amerikansk ultralett-forum har testet og testet og testet. Tror de kom frem til at om du skal bruke gass (de fleste der inne bruker ultralette spritbrennere og måler spriten med øyedråpeflasker!!!) er ca 2/3 av full guffe det som ga mest varmt vann pr gram gass brukt. På full guffe blir varmetapet rundt kjelen for stort. Det lønner seg selvfølgelig også å ha størst mulig flate under kjelen. God vindbeskyttelse er også ganske lurt. Forteltet er fint til matlaging på forblåste dager om det er høyt og stort nok! Selv klarte jeg ikke å bruke opp en stor gassboks på tre uker i Femundsmarka i juni/juli. Og jeg tilbredte ikke et eneste måltid på bål. Maten besto av alt fra nudler og frysetørret til ting som måtte stekes. Og selvfølgelig endel kopper med varmt drikke. Brukte til og med brenneren til å varme vann til dusj (5-6 liter) ved flere anledninger. Bakte sjokoladekake gjorde jeg også! Tror til og med at jeg varmet litt i teltet en gang i blandt også. Alt dette var riktignok med Primus relativt nye brennersett EtaPower EF som er laget for å utnytte gassen bedre enn mange andre brennere.

EtaPower EF veier 830 gram. Dette er temmelig nøyaktig 548 gram mer enn min lettvektsbrenner + 1 liters kjele + vindskjerm. Vektforskjellen tilsvarer halvannen til to gassbokser - eller 10-12 dagers forbruk på soloturer. I praksis må man dra på svært lange turer eller være mange deltagere før det lønner det seg ikke å drasse med en EtaPower EF. NB: Gassforbruket mitt på én boks per 6 dager er forbruket på turer i 3-5000 m høyde. Forbruket vil være mindre i lavlandet - antageligvis en boks per 8 dager.

Jeg har laget meg en liten deo. Tok en tom lypsyl, som jeg vasket. Kuttet en ølboks i to. Kuttet litt av en fast deo, la dette oppi ølboksen varmet sakte opp med vann i en kjele, slik at det smeltet. Fylte så opp den tomme lypsylen. Da hadde jeg en liten deo for turbruk. Veide den til 12 gram.

Det er to normal-ruter til Jønshornet. Det er finast å nytte denne rundturen: http://www.westcoastpeaks.com/Peaks/jonshornet.html Har gått den sjølv i fjor august, 16 år, synst Arnt (det er hans side) er litt streng når han skriv vanskelegsgrad 4(YDS), det var trass alt ikkje så knepent opp egga mot toppen, men er det vått så er det ei anna sak. Ruta: Gamlestøylen-Ramtinden(1198)-Jønshornet-Jønshornrenna-Molladalen-Melbøsetra. Melbøsetra-Molladalen-Jønshornrenna-Jønshornet og retur samme veg er også ei vanleg rute men då får du ikkje variasjon. Ein slår to fluger i ein smekk med den rundturen som er nevnt øvst. Og det er vel ikkje så dumt for tilreisande som gjerne skal nytte dagane før ferien er over?

Det har vært vanskelig å få seg skikkelige fjellturer i Sør-Norge i sommer, så etter studier av værmeldingen fant Rødtopp og jeg det best å reise til fjellene i Nordland. Å bestige Nord-Norges høyeste fjell Oksskolten (1916 moh) fristet selvsagt også. Dag 1: Kjøretur Når man gjør slikt på sparket, så blir det lange kjøreturer. Vi startet tidlig på morgen og smurte niste, fylte drivstofftanken og feide nordover. Lunsj spiste vi på i Kvikne, middag i Namsskogan og etter nesten 90 mil fant vi overnatting i Mosjøen. Et overaskende hyggelig sted med koselig trehusbebyggelse i sentrum. Dag 2: Forsiktig start Vi spiste frokost uten å stresse med å komme i gang. Kjørte til Korgen og prøvde å få tak i kart. Det gikk ikke så bra, men vi regnet med at kartet på GPS'en fikk holde og at vi hadde nok batterier. Så kjørte vi inn Leirskardalen til Leirbotn hvor vi parkerte bilen. Dalen over til Kjensvatnet var frodig og grønn. Det var deilig å kunne strekke ut beina på tur igjen. Lunsj tok vi ved et stort sva ved ca 600 moh. Innerst i Leirbotnet var det ett spennde pass. Her traff vi også en enslig nordlenning på tur. Det var en vandreglad dame som testet løypa for Okstindan Fjellmaraton siden hun ikke hadde tid til å være med på selve maratonet. Naturen var vill, men terrenget lettgått, så etter ca 4 timer hadde vi unnagjort de 10 km fra bilen til Kjensvasshytta. Det går kjørevei til hytta, den har også strøm og innlagt vann. Til alt overmål var det også kjøleskap og fryser der. Rene luksusen, men som de fleste hyttene nordpå er den selvbetjent og maten må medbringes. Derfor ble det havregrøt, knekkebrød, rett i koppen og real turmat på oss. På hytta bodde det en tysk dame som hadde gjort nordlending av seg og en gjeng svenske brevandrere. Svenskene hadde vært på Oksskolten denne dagen, men hadde hatt tåke og generelt ufyselig på toppen. Dag 3: Oksskolten 1916 moh Solen lyste inn på soverommet om morgenen og ga ekstra piff. Dermed var det å hive i seg frokost og trekke seg selv opp til Austre Okstindbrean. Det går T-merket sti til brekanten, så det var enkelt å finne vei. Ved ca 835 moh var det en stor teltleir med svensker på brekurs. De var veldig opptatt og så knapt opp når vi passerte. Så var det på med stegjern og isøkser. Siden vi hadde fått rapporter om at det bare var blåis hadde vi lagt igjen bretauet ved bilen. Over breen gikk det fint og vi fulgte en snørenne opp til ca 1000 moh. Videre oppover var det mye berg i dagen som var lett å gå på opp til ca 1500 moh. Da ble det mye ur, men også denne var relativt grei å forsere. Det ble merkbart kaldere jo høyere vi kom opp og i skyggene lå det litt snø. Okstindan ligger for seg selv og på toppen av Oksskolten ga det virkelig følelesen av å stå på toppen av verden med utsikt til alle kanter. Selv om det var litt kaldt fant vi en lun grop oppe på toppen for å spise niste. Etter en stund ville ikke vinden gå med på at det skulle sitte folk så høyt oppe og fant veien ned i vår lune grop. Ned igjen gikk vi akkurat samme vei som vi hadde kommet opp og snørenna ble en artig sklibakke. I lia ned mot Austre Kjensvatnet var det mye molter. De smakte godt. Etter å ha blitt stekt av sola på vei nedover var det fristene å teste badetemperuren. Vannet var bedøvende kaldt, men det føltes veldig deilig etterpå å ha skylt av seg svetten. Dag 4: Spjeltfjelldalen Været var på vår side også denne dagen. Det var solskinn, godværsskyer og passe temperatur. Perfekt for en virkelig langtur. Målet var å gå helt til Steikvasselv langs Gressvatnet og ned Spjeltfjelldalen. Vi startet og gikk raskt på grusveien frem til demningen ved Gressvatnet. Riddaren og Gressfjellet danner en trang slukt hvor vinden fikk skikkelig fart over vannet. Stien virrer litt opp og ned langs vannet og det var litt trått å gå. Først når vi passerte reingjerdet ved Oksfjellhumpen ble det lettere å gå. Her ble det også fantasisk utsikt mot Okstindane som vi skulle se nesten hele resten av turen. Stien går litt utenom Gressvasshytta, men vi kunne skimte den mellom fjellbjørkeskogen. Da vi hadde rundet høyde 789 og gått litt inn mot Spjeltfjelldalen Naturreservat fant vi en solvarm bakke. Et perfekt lunsjsted. Videre gjennom naturreservatet var en langdryg tur i fantastiske omgivelser. Det var tungt å sige ned ryggen fra Artfjellet og slepe seg 2 km langs grusveien frem til Steikvasselv Gård (http://www.stekvasselv.com/). Der ble vi tatt godt imot av Kari og Håkon. Vi ble servert en fantstisk middag med røye fra Røssvatnet. Dag 5: Gråfjellet Håkon ga oss haik til Innerdalen dagen etter. Det var godt å korte litt ned på dagsettappen. Gårsdagens tur kjentes i beina. Været holdt seg fortsatt fint og turen opp til Gråfjellhytta var også flott. Turistforeningshytta på Gråfjellet er en av de fineste vi har vært innom. Angrer litt på at vi ikke planla å overnatta der. Vi spiste lunsj i solveggen før vi gikk videre mot bilen. Passerte brefallet på Vestisen. Oppe på kanten var det utsikt mot Oksskolten slik at vi kunne ta ett siste farvel med toppen før vi tippet ned i Leirbotn til bilen. Derfra ble det ned i lavlandet for litt hvile.

Kom over ein finsk ekspedisjon, interessant tur: Pete Mäkelä and Pete Vuorenmaa, Grønland på langs april-juli 2008 Namn: Greenland Nortward Expedition 2008, nettside: http://www.expedition.fi/greenland2008/enindex.html Den finske ekspedisjonen brukte 90 dagar, medan "Jenter i kuling" unnagjorde turen på bare rundt 33 dagar... Av andre ekspedisjonar som kan vera nyttig/interessant lesing: Harald Fuchs og Andre Felbrich i april/mai 2008 (Grønland på tvers) Namn: Greenland Crossing 2008, nettside: http://greenlandcrossing.wordpress.com/ Danskane Per Jessen og Søren Hvalsøe startet 1.april frå vest, ein noko kald tur... (Grønland på tvers) Namn: X-ICE 2008 Nettside: www.x-ice.dk Og for dei som planlegg ekspedisjonar på Grønland kan det vera nyttig å vite at det denne våren var minst 2 grupper som delvis måtte bli henta ut. Den eine fekk eit telt øydelagt i ein storm, det andre skyldes sykdom, begge deler kan vera vanskeleg å gardere seg mot.

Det var meldt fint vær i Trøndelag denne lørdagen og vi bestemte oss for å sjekke ut et for oss nytt fjellområde: Sylane på grensen til Sverige. Vi kom avgårde klokka 8 og etter ca 2 timer kjøring parkerte vi bilen på den nederste parkeringsplassen ved Nedalshytta. Rundt 50 andre biler sto der allerede så vi skjønte raskt at vi ikke kom til å gå alene denne dagen. Fra Nedalshytta går stien forsiktig oppover over myrer og gjennom bjørkeskog. Stien runder Neklumpen (1014 moh) og landskapet flater ut og blir svært behagelig og lettgått. Midt imot tårnet Bandaklumpen (1427 moh) og bak stakk en del av de høyere sylene opp. Min bedre halvdel hadde avtale om festiviteter senere samme dag så vi langet godt ut og fikk utnyttet det flate og gode underlaget. Det var godt med mennesker rundt oss og mye rein å se, en del gabbarein lyste opp i landsskapet. Stien slynget seg inn i Sylanmassivet og vi fikk Syltjønna (1034 moh) midt i mot. Det tok litt tid før jeg skjønte at Storsylen (1762 moh) var toppen rett foran oss og at det faktisk var meningen at vi skulle kravle opp den bratte fjellsiden til venstre for toppen. På avstand så det alt for bratt og svaet ut for normal gange - og folka vi passerte så stort sett ikke ut til å være fjellklatrere. Men ettersom vi kom nærmere så jeg mange mennesker som sakte beveget seg oppover fjellsiden og jeg skjønte at dette ble brattere enn jeg hadde trodd. På vei oppover diskuterte vi om ikke dette var brattere enn både Fanaråken fra Helgedalen og Bukkelægret. Fra tjønna går det opp ca 700 meter i løpet av ca en kilometer. Selve underlaget besto først av jord og småstein, bittelitt sva og deretter en del større stein før det går over til fast fjell når man når ryggen. Fra ryggen får man flott utsikt mot Svenskesiden og Sylbreen nedenfor. Deretter blir det bittelitt enkel klyving opp til riksrøya og til slutt til toppunktet. Aldri eksponert, aldri luftig (så sant man følger normal trasé). Fra toppen var det fenomenal utsikt i alle retninger. Jeg bet meg spesielt merke i ruta for syltraversen som jeg håper å få tatt senere i år. Etter en liten rast satte vi kursen hjemover igjen. Brattbakken kjentes i beina på veien hjem, men det hadde vært en fenomenal tur. Turen tok litt over 7 timer og var på 2,18 mil. Trond Erik

Bodde i Lakselv vintern 99 trur jeg. Da hadde vi -41grader og stiv kuling. Det var kaldt.

Hei mener å ha lest i Bergens Tidende eller konkurrenten for noen år siden at det var en flokk på noen hundre reinsdyr i området. Det var tamrein det var snakk om, men de ble ikke gjetet slik tamrein vanligvis ble gjort. Edit: Etter å ha googlet så viser det seg at det var i Bergens Tidende jeg nok leste dette ja. http://www.bt.no/kuriosa/article51329.ece

Etter forrige tur for 2 uker siden hadde jeg lovet meg selv å ikke dra til Jotunheimen igjen annet enn når værmeldingen er helt bankers, og også kun bestige skikkelige klyve/klatretopper (de andre kan tas bestiges vinterstid). Dette varte i temmelig nøyaktig i 2 uker.. Planen var å ta Tverrbotntidene med å avslutte med litt morsom klyving bortover eggen til Tverrbytthornet. Værmeldingen på yr.no sa delvis skyet og ikke noe nedbør. Da blir man rimelig deprimert over (nettopp) yr og småregn ved ankomst i Leirdalen (kl. 01.30 natt til lørdag). Jeg våknet opp et par ganger i 6-8-tiden lørdag morgen av at det regnet rett i ansiktet, men etter litt justering av soveposetrekket var det bare å sove videre og håpe på oppholdsvær etter hvert. Men det er merkelig hvor godt man sover utendørs og neste gang jeg våknet var klokken 11.30 (9 timer søvn ). Med yr og masse mørke skyer var det uaktuelt å prøve seg på en skikkelig kremtopp, kun for å snu 50m under toppen pga været. Dessuten var det såpass sent på dagen at det måtte bli en kort tur. Stetinden ble plutselig et aktuelt alternativ, særlig siden jeg mener å huske en gul trekant på den i boken til Morten+Julia, samt noe murring her på FF om luftig og bratt toppegg. Altså likevel noe å glede seg til. Ruten opp er uproblematisk fra sør, først til 1944-skaret, deretter opp til 1985-toppen, så nedover en liksom-egg til under hovedtoppen før man tar fatt på de siste 60-70 meter til topps. Dette er en artig topp, helt klart verdt å få med seg, men etter min mening er den helt på grensen til å fortjene en gul trekant. Man er knapt nok nede med hendene under oppstigningen. Sammenligner man luftighet, bratthet, utsatthet er dette en søndagsskoleutflukt i forhold til de tilsvarende ”gul trekantede punktene” på eksempelvis Mjølkedaltind, Sjogholstind, Mesmogtind, Stølsnostind (som egentlig er 2+/3 ruter og der jeg har måttet ta akklimatiseringspauser). Men Stetinden er absolutt en artig topp, og skal man se den fra den fineste vinkelen under oppstigningen og ha noe å glede seg til bør den bestiges fra sør og over 1744-skaret/1985-toppen. Returen gikk først østover bortover breen/snøfonnene, så nordover ned svaene under breen. Dette var den vanskeligste delen av turen og jeg gikk der vel vitende om at det ville begynne å regne. Ikke gjør dette! Det er ikke lett å finne en trygg rute og man er avhengig av at svapartiet er tørt. Selv om dette var en artig topp, ble det en litt kort tur, under 4 timer inkl. pauser. Stetinden hadde liksom ikke ”gjort jobben”. På vei ned Leirdalen ble det derfor en stopp ved Geitsætri for å sjekke innsteget til Bukkeholstraversen – neste turmål bare det blir bankers værmelding! Det er dårlig med bilder av Stetinden her på FF, så her kommer det noen:

Frem til nå har yr.no stort sett vist riktig vær, men på disse to dagene, var nok ikke det varslede været det som stod på pc skjermen. Til tider var det veldig vått og utrivelig i fjellet, og både Mayhassen og meg hadde nok det i tankene på torsdag da det regnet som mest, ”hva i all verden gjør jeg her oppe på fjellet nå”? Torsdag 14. august: Startet fra Gjevilvasshytta tidlig denne morgenen, og var innom Statoil Dombås for de vanlige rutinene som gjaldt å kjøpe seg en bollepose og fylle opp kaffekoppen. Været hadde ikke vært lovende frem til da fordi jeg hadde kjørt med konstant regn i halvannen time allerede. Ikke før jeg svinger inn til Leirdalen så letter det halveis opp og det slutter å dryppe på bilruten. ”Kanskje værvarselet stemmer allikevel”, tenkte jeg. Møter på Øyvind og Håvard som begge er noe lunkne til å gå i fjellet, men etter en kopp kaffe på Leirvassbu så blir det allikevel tur. Håvard skulle slappe av denne dagen siden han hadde de toppene Mayhassen og jeg skulle på. Håvard følger oss til foten av Stetind der blåløypen starter, hvor Mayhassen og jeg fortsetter videre. Det regner ikke, og til tider så får vi faktisk øye på nesten alle Raudalstindene. Rundt klokken 11.00 står vi på toppen av Stetind og får se ingen verdens ting. Tåken dekker for all utsikt, men hva gjør vell det når det er meldt bedre vær utover dagen!!? Etter en spennende elvekryssing ca 500 meter før broen ved Gravdalsdammen (for å spare tid selvsagt), går ferden mot Vestre Raudalstinden. Går i kanten av breen, og regnet viser seg ikke før vi er 500 meter fra toppen. Fjellet blir vått, og tempoet synker drastisk i det at det er glatt og sleipt, og sikten nærmer seg nesten null. Ferden går videre mot Store Raudalstinden og sikten er ikke noe bedre der. Klarer å gå en liten 360 før vi trasker videre mot Austre Raudalstinden. Hvor godt er det ikke å kunne stå på snøfonner i nedoverbakker. En kilometer før toppen av Austre Raudalstinden begynner regnet virkelig å ligne på en sur dag på vestlandet, og det er ikke mange plaggene som holder seg tørr nå. Våt mose, vått fjell og en konstant strøm av regn mot ansiktet gjør toppbesøket lite hyggelig. Vi får heldigvis hjelp av en bre til å komme oss ned de neste 400 høydemetrene, og det blir en lang marsj tilbake til Leirvassbu. Før jeg returnerer tilbake til Oppdal samme kveld. Dagens topper var: - Stetinden – 2020 moh - Vestre Raudalstinden – 2059 moh - Store Raudalstinden – 2157 moh - Austre Raudalstinden – 2086 moh Lørdag 16. august: Hadde lenge drømt om disse to toppene på Dovre, og i fint vær skulle jeg ta dem. Yr.no lovet meg skikkelig fint vær denne dagen, og jeg stod opp klokken 04.00 denne morgen for å få oppleve dovre i sol og god varme. Temperaturen synker stadig og ved nasjonalparkgrensa i tåka viser temperaturmåleren i bilen bare 4 grader celcius. Ikke akkurat noen storvarme, og med en utrolig fuktig luft og 100 meter sikt så er skepsisen til en blå himmel og fint vær tilstede. Men mye kan skje på to og en halv timers mars til foten av Larstind trodde jeg. Møter noen andre tinderanglere som spiser frokost og gjør seg klar til Snøhetta traversen. Jeg går og går gjennom Svånådalen som kan føles noe lang der jeg får se noen rein. Etter to og en halv time er jeg fremme ved en stor stein som jeg finner ved vannet som er 1642 moh. Spiser et kjapt måltid samtidig som jeg observerer Larstinden. Toppen på Larstinden er dekt av skyer, og regndråpene er i luften. Fjellet er vått og sleipt, og skepsisen for å klare toppen denne dagen er tilstede. Siden jeg går alene og usikret hadde jeg sett meg ut en rute på forhånd. For å kunne unngå å måtte gå ned det vanskelige punktet til sekundærtoppen på Larstinden (som for øvrig er Norges nordligste 2K topp), hadde jeg bestemt meg for å gå snørennen til skaret. Hadde lest på forhånd at denne rennen kunne være noe uggen, og med dødsulykken på 1990 tallet i tankene var jeg noe nervøs på forhånd. Går opp til der rennet starter, hvor jeg må ta meg opp gjennom en rennende elv og mye vått fjell før jeg får komme til rennen. Liker meg ikke spesielt godt i rennen, og det allerede før jeg kommer til snøen. Rennen ser ikke så bratt ut fra bunnen, og jeg går et par meter med bare isøks før jeg finner ut at jeg vil ikke gå her uten stegjernene. Bruker isøksen flittig, og med en klum i halsen da jeg nærmer meg halvegs i rennen. Det er veldig guffent her oppe, og med regndråpene som treffer ansiktet og vannet som sildrer nedover de blanke fjellsidene er jeg ikke mye høg i hatten. Mens jeg tar meg en liten hvil halvegs i rennen ser jeg hvor bratt det er, og det er først nå jeg ser hvor store konsekvenser en utglidning kan ha her. Starter jeg først å gli her har jeg flaks om jeg klarer å holde meg fast i snøen før jeg villet blitt kastet ned av min egen tyngde i steinura. Må sparke feste et par steder i renna der isen er synlig, og det er utrolig godt å være på fast fjell igjen. Det er allikevel ganske løst ovenfor snøen, og jeg føler ikke noen trygghet før jeg står nede i hakket mellom Larstinden og sekundærtoppen. Setter fra meg sekken i skaret, tar med kamera og noe snacks til toppen. Jeg går til toppen via venstresiden, og finner ikke de to ”tunnelene” som det har vært snakket om. På toppen mangler jeg selvsagt utsikt, og har det litt i tankene om hvordan det blir å passere rødpunktet usikret på vått fjell. Noe jeg var sikker på var at jeg ikke ville returnere via snørenna. Kommer ned til sekken, hvor jeg studerer klatrepunktet som er gradert til 3. Selv om fjellet er dyvått, så er det god friksjon. Synes ikke klatrepunktet ser så utsatt ut, og om jeg ramler, så ramler jeg ikke så langt. Skoene får godt feste i fjellet, jeg finner gode tak opp risset. Går videre og til venstre hvor vegen nesten sier seg selv. Personlig så synes jeg at renna var mye verre enn klatrepunktet, men vet ikke helt hva andre synes. Resten av turen går for så vidt ganske lett, og jeg er tilbake ved bilen etter 8 timer. Returnerer til Oppdal hvor jeg drar på den årlige ”plattdansen”. - Larstinden – 2106 moh - Nørdre Larstinden (Larseggen) – 2070 moh Takker for en spennende og våt avslutning på sommerferien.

Det meste av treningen min ellers skjer i sone 1, med intervalltrening i sone 3. Fjellturer derimot skjer altså øvre del av sone 2, d.v.s uten det helt store utbytte. Eneste fornuftige man kan få ut av dette er vel "power endurance(?)" (aner ikke hva dette heter på norsk, men dreier seg om å trene seg til å holde et høyt aktivitetsnivå i en halvtime-times tid - eksempelvis til der man må bevege seg kjapt på et kritisk sted på fjellet). Problemet er at i de treningsprogrammer jeg har sett for dette anbefaler man kun én times økter på et såpass høyt turtall - enten kontinuerlig eller delt opp i økter av 10-12 min med 4-5 min hvile i mellom. Slik trening kommer i tillegg til vanlig intervalltrening. Etter dette kan jeg ikke hva slags spesifikk trening man får ut av en topptur. Alternativet er å gå veeeeldig sakte oppver fjellsiden. Men vi vet at det ikke vil funke. Ingen klarer å holde seg igjen på vei opp en skikkelig kremtopp. En annen sak er om man uansett får noe utbytte av en lengre topptur, nær sagt uansett hvordan man legger opp tempoet. Noen som har noe formening om dette?

Hvis Besseggen er målet - drit i båten. Parker f.eks. ved Bessheim (gratis P plasser ikke langt fra fjellstua) og gå opp til Bessosen (merket sti), merket sti videre til Veslefjellet og ned Besseggen. På Bandet går man umerket sti / tråkk bortetter vest og senere nordbredden av Bessvatnet. Tråkket blir etter hvert utydelig / borte, men greit å finne veien. Mot andre enden av vannet kommer man på nytt inn på sti. Fra utløpet og ned til Bessheim er det igjen merket sti. Helt fri for rutetider og slikt stress. Temmelig enkelt å finne veien til tross for manglende merking (siden man kun følger en side av en innsjø der det ikke er merket) og man opplever kontrasten mange folk / ingen eller nesten ingen folk. Mans sparer dessuten 80.- + 100.- x antall personer i utgifter til servicenæringen i Vågå (ikke noe galt i å bruke penger på dem, men jeg synes varianten rundt Bessvatnet burde komme mer frem). Denne runden kan også gås fra Gjendesheim. Turen er ca. like lang som den vanlige mellom Memurubu og Gjendesheim. Man går glipp av noen fine passasjer nær Memurubu, men får i stedet nyte roen og deilig høyfjellsterreng langs Bessvatnet. Besseggen får man jo uansett med seg. Det er heller ikke krevende (Besseggen forblir den mest krevende passasjen på turen) på noen som helst måte.

Jeg har med meg både kamera og videokamera på tur. Jeg valgte kamera ut fra teknisk kvalitet på utstyret og la ikke vekt på værtetting. Mitt utstyr mangler værtetting men tåler i likhet med de fleste kameraer likevel normal bruk. Dersom det regner for ille ligger det i vanntett pakkepose. Jeg angrer ikke på prioriteringen da jeg mener at vanntett utstyr gjerne blir for stor kompromiss mht bildekvalitet. Men det blir jo selvsagt et spørsmål om preferanser: bildekvalitet vs garanti mot støt-/fuktskader. Lars Monsen bruker forresten et Sony hvr-a1. Dette har heller ikke noen spesiell værtetting, men blir nok gjerne for dyrt for den vanlige hobbyfilmer.

Du kommer opp i puls i motbakke fordi det er nettop det du er best i! En som er god i sykkel klarer feks. bare å nå sin makspuls ved sykling, ikke på ski. Fordi han har utviklet best de musklene han bruker på sykkel og kan jobbe hardt og lenge der. Jeg strever med å komme høyt i puls ved løping, men når jeg skøyter på rulleski har jeg veldig høy puls (litt pga. at man bruker såpass mange muskelgrupper). Så når du kjiver går opp mot Besshøe med en puls ca. 85 % av max, ville du klare å holde den pulsen lenger enn om du skulle syklet med samme puls.

kl 0400 ringte vekkerklokken og sa ifra at det var på tide å komme seg på beina.Tåken som hadde preget Romsdalen kvelden før lå nå bare som et tynt slør nederst i dalen. Det lå altså til rette for at forsøket på å bestige Store Trolltind via Nordøsteggen kunne gjennomføres. Etter å ha rekognosert litt kvelden før, var stien opp Soggeberget lett å finne. Oppover den bratte lia kom pulsen fort opp i arbeidstempo og selv om det bare var noen få plussgrader ble det fort varmt. Etter ca 45 min ankom vi dagens første postkasse. Orrhaugen. Greit med en liten pust, og fint å se at dalen etterhvert hadde fjernet seg en del. Fortsatt på god sti passerer man ikke lenge etter tregrensa, og utsikten mot Vengjetindan blir uhindret. Morgenlyset leker med tåkedottene som fremdeles glir frem og tilbake oppe ved toppene. Det er fint å være menneske og tanken på at resten av Norge ligger og sover søtt, gjør det hele bare mer spesielt. Opp mot Norafjell slaker det ut og Store Trolltind viser seg for første gang siden vi så den fra dalen. Skjemaet for dagen er stramt, så selve toppen av Norafjell blir ikke besøkt og vi runder denne på høyresiden. Stien begynner etterhvert å bli hvisket ut, men det gjør ikke noe. Her oppe er det lettgått og alle veier fører til Rom. Etter å ha gått ned noen få høydemeter kommer vi til dagens siste skikkelige vannpåfylling. Drikkeposene som var halvveis oppfylt ved start bør nå være tomme og klare til å bli fylt opp igjen. Denne gangen skal vannet vise seg å måtte rekke i bortimot 16 timer til. Oppover mot Adelsbreen bratner det til igjen og lyngen går over til steinur og morene. Tempoet, som så langt har vært bra, reduseres litt og vi begynner å skjønne at turen bare så vidt er i gang. Vi har sett litt på Norgesglasset og unngår derfor å gå opp på den første kulen på eggen som reiser seg til venstre for oss. Derfor går vi opp på den første av Middagsbarna i håp om at vi kan holde høyden bort mot Nordre Trolltind som er målet nå. Dessverre skiller et lite skar ryggen videre. Ned her er det bratt og sleipt. Ikke noe å bli bekymret for egentlig, men føret gjør at vi tar det piano. Samtidig begynner vi å tenke på om det kan være såpass fuktig oppover dit vi skal også. Et nytt svakt tråkk kommer opp på vår høyre side og vi skjønner at vi godt kunne ha rundet under Middagsbarna. Vel oppe igjen på eggen, reiser nå Nordre seg steilt opp. Det ser bratt ut, veldig bratt. Vi har lest at det skal være enkel klyving opp dit, så det bør gå bra. Fremdeles er det fuktig og praten sneier innom temaet retur. Vi er alle enige om at vi i alle fall fint klarer å klyve ned igjen så langt vi har kommet nå. Opp til Nordre løser de forskjellige problemene seg greit, og vi har ikke passert point of no return på langt nær enda. Nordre kan kanskje virke som en litt stusselig topp, men utsikten der oppe er alene verd turen opp dit. Trollveggen, Romsdalen, Store Trolltind, Adelsbreen og Trollklørne. Uansett hvor mann setter blikket er det et landskap som jeg ikke skal forsøke å beskrive nærmere. Bare ta turen opp, så skjønner dere. På dette tidspunktet har Nordøsteggen kommet såpass nær at man kan begynne å planlegge klatringen nærmere. Den ser høy ut. Svært høy. Så den ikke forferdelig bratt ut også? På bildene vi hadde sett før turen var det jo ikke så bratt? Og om det er vått opp der, da sliter vi! Tvilen begynner å bli stadig sterkere i den lille gruppa vår. Vi blir heldigvis enige om at vi kan rappellere ned og ta turen bort for å se. Så har vi i alle fall gjort et forsøk. Det viser seg å være to rappellfester. Det øverste er jeg ikke helt sikker på hvordan var satt opp, men det var i alle fall en kile, kanskje flere. Vi valgte uansett å ta det neste som var godt synlig på en avsats 5 meter lengre nede. For å komme dit måtte vi gå tilbake et lite stykke mot toppen og så bratt nedover mot Adelsbreen før vi begynner å traversere bortover. Her var det vått, utsatt og generelt ekkelt terreng. To av oss velger å bli sikret bort det siste stykket til festet. Et fall der ville ha vært dumt. Rappellfestet er en diger stein og selve rappellen går radig. Vi legger merke til at det antagelig er greit å rappellere ned til breen med to 60meterstau, og i tillegg er det et alternativ å klatre opp der vi kom fra. Romsdalsførereren sier det er klatring grad tre opp igjen. Alt dette er for å forsikre oss sjøl om at vi kommer oss hjem hvis vi skal snu. For nå har nervene fått kjørt seg en stund, og i alle fall to av tre er sikre på at vi ikke kommer til å klatre en meter oppover Nordøsteggen. Eggen videre er full av små og store hindringer. Til tider syns vi det er svært utsatt, men uten at behovet for sikring melder seg igjen. De første metrene av Nordøsteggen ser enkle ut og før vi vet ordet av det har førstemann forsvunnet oppover. Her gjelder det å handle raskt før tvilerne får tid til å protestere. Standplass blir laget og alt er klappet og klart til klatring når de to andre kommer etter. Første taulengde blir for min del unnagjort med fjellskoa på. De to andre bruker klatresko. Midt oppi andre taulengde blir klatreskoene tatt på. Et litt utsatt svaparti helt på eggen gjør at jeg velger å ta på klatreskoa. De blir værende på resten av klatringen opp. I det tredjemann er på vei opp tredje taulengde, begynner det å regne lett. Det har vært mye vått så langt og det har vært på grensen til hva vi syns er komfortabelt. Dette trenger vi ikke. Tanken på å rappellere ned frister ikke. Det kommer til å bli stress. Heldigvis gir det seg, men været skifter mye nå. Blå himmel det ene øyeblikket, tett tåke og regn det andre. Spennende er det i alle fall. Fjerde taulengde blir et gjennombrudd. Vi ser det vi tror er toppen og resten ser enklere ut. I det øyeblikket bestemmer sjefen seg for at det er på tide med litt mer regn, som snart går over til hagl. Vi blir fort enige om at det skal mye til for å snu nå og at vi gir gass videre. Etter 8,5 timer og 7 taulengder med klatring topper vi ut. Klatringen er gradert 4+ i føreren, med beskjed om at man kan omgå de vanskeligste partiene til høyre ut i nordveggen. Vår mening spriker til alle kanter. To av oss syns det luktet av 5-ish, mens sistemann knapt ville hagitt det en 4'er. Kanskje 4+ ikke er så galt likevel? Bilder fra klatringen har jeg ikke, men dere skal ikke se bort fra at det kommer et par i løpet av noen dager. Klokken har nå blitt så mye som 1945. Vi har sprengt skjemaet, men har jobbet som gale og er egentlig godt fornøyd med oss sjøl. Vi har vært tre i taulaget og føret får ta mye av skylden for at vi har brukt såpass med tid. Hadde det vært tørt ville mye av anmarsjen og spesielt klatringen gått mye raskere. Stemningen på toppen er merkelig. Alle er først og fremst lykkelige over å ha kommet opp, men vi kjenner at det har vært en lang dag og at kroppen er tung. Bildene har i ettertid fortalt oss at det var en fin kveld Hytta på toppen blir besøkt og navnene våre notert i boka. Det er på tide å gå ned. Det er enkelt å finne veien. Stien er tydlig og røde flekker her og der gjør at selv en blind finner veien. Det er derimot flere utsatte parti som gjør nedstigningen vanskeligere enn jeg hadde trodd. Også her gjør det våte føret til at det blir mer kluss. Dette i kombinasjon med masse løs stein og grus gjør turen ned de to topprennene litt småkjip. Bruraskaret skuffer ikke. Vi er små og blir minnet på det av ymse poetiske tekster på veggene rundt oss. Heens Highway leder oss fint ut mot Storgrovbotn og urhelvetet som venter oss. De to siste timene tilbake til Trollstigen gjøres i stort sett ur og i stadig mindre lys. Klokken er 2344 i det vi ankommer Trollstigen. 19 timer, ikke langt unna 2000 høydemter, 7 taulengder klatring og mange liter svette har gått med. Vivet vi skal være stolte over oss sjøl, men smilene sitter langt inne. Kroppen vil sove. Takk til dere to andre, dere gjorde drømmen mulig. -oa

Veldig fornøyd med min Para Ranger jeg i alle fall. Vekt er omtrent ikke et tema mer. Jeg veier 75-80 kg og sekk på 25 kilo merkes omtrent ikke. Jeg er og 176 cm høy og har ikke hatt problemer med lengden. Det eneste minuset er at stoffet er litt tynt og mykt. Det innebærer at det må impregneres intenst for å holde fuktigheten ute. Og så er den dyr! Husk å benytt deg av rabatter som f.eks. DNTs rabatt på Oslo Sportslager. Og så er det jo vel kjent at Norrøna jekker opp prisene sine på det norske markedet. Jevt over billigere i USA hvis de finnes der.