Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for '아산콜걸후기(카톡:+Po+3+4){Poo3+4.c0M}출장업계위출장샵예약Y♮▄2019-02-17-22-15아산◦AIJ♚오피걸출장샵예약출장샵예약포항☁출장샵강추┗동출장마사지➴아산'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Har tenkt å investere i nye fjellski i år etter å ha brukt mine Atomic BC Telemark kjøpt på Skandinavisk Høyfjellsutstyr i 15 år nå. Ser ut som jeg ender opp med Åsnes Rago. Jeg har inntil nå vært bruker av tradisjonell 75mm Rottefella bindinger, men ifm skibyttet ser jeg også på bindinger på nytt. Jeg går 90% i oppkjørte DNT løyper og maks 10% utenfor løypene. Hva slags erfaringer har dere? Bør jeg gå for tradisjonell 75 mm Rottefella eller bør jeg vurdere NNN-BC bindinger?
  2. Fredag kveld var vi tre personer som la avgårde i bil oppover Gudbrandsdalen. Vi parkerte ved Maurvangen i åtte-tida på kvelden. Derifra gikk vi noen km inn til Gjendesheim, hvor vi la oss inn på det åpne kvarteret som var til rådighet. Det blåste og var bare noen få minusgrader. Snøforholda var bra, med mye nysnø langs veien inn til hytta. Dagen etter var vi oppe kl 06:00 for å utnytte dagslyset mest mulig. Det blir ikke noe særlig lys før i halv-ni tida, så vi hadde god tid på å komme inn i morgenrutinene. Vi starta i skumringen med oppstigningen fra Gjendesheim i retning utløpet av Bessvatn. Det blåste friskt fra sør-vest og det var kankje minus fem grader. Det var bare delvis skydekke, så når sola kom opp ble fjelltoppene rundt omkring lyst opp og fine farger oppstod. Vi fortsatte videre ned til Russvatnet og gikk innover til vi fant en fin teltplass i bakken ved Blåtjønnåa. Det ble en lang kveld i teltet. Noen av oss påstod til og med å ha fått liggesår når vi kom oss ut av teltet dagen etterpå etter 18 timer på liggeunderlaget. Søndag ble en kort ettappe. Først gikk vi opp skaret mellom Austre og Vestre Hestlægerhøi for så å renne ned til Glitterheim. Der la vi oss inn på en av de selvbetjente hyttene. Det hadde ifølge besøksprotokollen ikke vært folk innom her på over to måneder. Også i dag var det delvis skya, vindig og noen få minusgrader. Mandag morgen var nydelig. Stjerneklart og lite vind. Ingen tvil om at dette skulle bli en toppturdag. Målet ble Glittertind. Ingen av oss hadde fra før av vært på noen som helst av toppene i Jotunheimen, så vi tenkte dette var en grei en å starte med. Etter å ha lagt ut fra hytta i halv-ti tida gikk det ikke lange tida før det skya til og vinden blåste opp. Men har man først lagt ut på tur, skal det litt til før man snur. Det kunne jo tenkes det ble bedre igjen... Vi ble gående oppover i dårligere og dårligere sikt. Vi hadde etterhvert absolutt ingen utsikt. Når vi endelig kom oss til toppen, var det bare GPS'en og en svak kontur av en topp som fortalte oss at vi faktisk var på toppen. Nedoverkjøring ble det heller ikke noe snakk om. Fellene ble beholdt på nedover også, da vind, dårlig sikt, hardt- og tynt føre hadde gjort det ukoselig å renne noe særlig fort nedover. Tirsdag var det veldig sterk vind ute. Stiv kuling til liten storm. Vi bestemte oss for å gå ut av heimen og tilbake til bilen. Heldigvis for oss var vinden med oss, så det gikk fort unna på hardt føre og med vind i ryggen. Vi gikk stort sett samme vei tilbake som vi gjorde inn. Vi rant ned ved Bessåa til veien og fulgte den de siste km til Maurvangen hvor bilen stod og venta. Vi brukte 6,5 timer fra Glitterheim til Maurvangen. Da vi starta turen hadde vi egentlig sett for oss en liten rundtur i en ukes tid. Ruta var ikke spikra i detalj før vi starta, men det at Gjende ikke var frosset til gjorde at rundtur-alternativene ble litt begrensa. Dette kombinert med at været ble dårligere (kraftig vind og mildvær) resulterte i at vi korta litt ned på turen og endte opp med å avslutte etter fem dager. Det merkelige var at når vi avslutta turen på tirsdag ettermiddag var det pluss fem grader øverst i Sjoadalen. Når vi hadde en stopp på Vinstra i Gudbrandsdalen på turen hjem var det der minus sju grader. Dette var kaldere enn hva vi hadde hatt på hele turen oppe i Jotunheimen.
  3. Er det noen som kan hjelpe meg? Jeg hadde en fantastisk tur forrige uke (knallvær) hvor jeg bl.a. var på Hardangerjøkelen. Til den turen hadde jeg med meg mine Scarpa T3 telemarkstøvler. Til videre tur sydover brukte jeg mine lærstøvler og satte de igjen på Finsehytta, og meningen var at en venn av meg skulle ta de med hjem. Men det glemte han, så nå står de der oppe. Der vil jeg ikke ha dem... Og Finsehytta sender ikke. Er det noen som skal til Finse neste helg som kan ta de med (f.eks. til Oslo) for meg? Da blir jeg glad, da, for sesongen er ennå ikke slutt!
  4. Hei! Vi skal gifte oss!! Og vi ønsker å ha vielsen ute på fjellet med bryllupsmiddag og fest inne i et lokale. Så nå er vi på jakt etter lokaler hvor det er plass til inntil 80 personer (vi blir sannsynligvis rundt 70). Det må ikke være alt for lang avstand fra Oslo-området. 4-5 timers kjøring er vel maks. Noen som har noen gode forslag? På forhånd takk!
  5. Ingen kan beskylde yr.no for å bomme på værvarslet denne dagen. Det ble akkurat slik det var meldt. Knall sol fra blå himmel. Jeg var litt engstelig når vi skulle dra såpass langt og jeg fikk stadig høre at det var JEG som hadde lovet at det skulle bli bra vær.. Da vi våknet ved Bødalsetra kl. 04.30 var det nettopp knallvær. Jeg pustet lettet ut...Litt før kl 05.30 langet Odd Arne, Gråbein og jeg avgårde i bra fart med sekk og ski på ryggen. Vi åpnet hardt og økte etterhvert...svetten silte og pulsen steg innover i bjørkeskogen og i de bratte kneikene før snaufjellet. Ingen av oss hadde vært her inne før og vi var svært spente på turen. Jeg trodde turen måtte utsettes til neste vår, men nå var vi der endelig.. Et fantastisk skue møtte oss da vi sto ved den store varden før breen. Lodalskåpa lå der og badet i sol. Så nesten ubestigelig ut. Det så styggbatt ut mot toppen og i flanken ned mot Kåpevatnet. Som så mange ganger før så viser det seg at når man kommer nærme nok, er det slett ikke så bratt og farlig som det ser ut fra avstand. Flanken så slett ikke så bratt ut da vi gikk forbi Veslekåpa og nærmet oss Vestlandets Dronning. Vi tok på oss stegjern og begynte å krysse flanken og oppstigningen mot selve toppen. Styggbratt opp der, ingen tvil om det. Gode forhold gjorde dettte bare artig. Etter 5t10min sto vi på toppen!! En av mine drømmer var gått i oppfyllelse. Tenk,- jeg på toppen av Lodalskåpa! Denne toppen har jeg tenkt på siden 80-tallet! Nedstigningen gikk veldig greit og vi gikk oppom den vesle toppen innunder Lodalskåpa for sikkerhets skyld. Det er vel kanskje ingen timetring, men vi har vært der.... Turen videre til Brenibba ble en riktig kosetur, selvom Gråbein satte opp farten betraktlig de siste 100 høydemeterne og pulsen min steg for å ikke slippe han. Man presser hverandere litt til tider på slike turer...tar også slike fjellturer som ei skikkelig treningsøkt. Etter ei lang pause på Brenibba så vi veldig fram til å stå på ski nedover! Hvilket føre og hvilke svinger vi fikk til! Ikke i de bratteste partier riktignok....der safet vi... Snøen lå ned til ca 1250 meter tror jeg. Til slutt var det bare noen bratte snøfonner i den bratte ura som vi skled på. Jeg tryna skikkelig og rullet rundt og stoppet i enden mot en stein...med sekken først. Ikke ufarlig dette vi driver med! Vel ned igjen på den gode stien i bunnen av dalen møtte vi en fører(guide) med et følge som skulle inn mot breen. Han kunne opplyse at han hadde vært på Lodalskåpa hele 109 ganger. Toppen og turen er fantastisk den altså, men...det har vel kanskje vært jobben hans.. Vi kom oss ned til Bødalsetra etter nøyaktig 10t25min. Svette og illeluktende tok vi en skikkelig nakenvask i den brrrrr kalde elva før vi satte kursen hjem igjen. En topp tur som anbefales på det sterkeste!
  6. Kommer en liten forsinket og kort rapport fra min andre fjelltur i Spania, dette var vel den eneste turen med skyfri himmel gjennom hele dagen. Takk til bla. "Tingeling" for linker ang. denne turen. Gikk denne på denne toppen dagen etter turen til Pic de Peguera mfl. ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13134&highlight=peguera ) og måtte nesten like tidlig opp i dag grunnet biltur mot middelhavskysten. Viser bare bilder og tekst, er det noen som lurer på noe ang turen. Bare spør! Glemmer ikke disse fine dagene, men to slike turer på rad og 4 timer søvn hver natt ble til oppkastsyke siste kvelden Facts: Tid: 7 timer (lengre tid pga. omvei fram ). Signing: 1640
  7. Med bestyrerinnen på utenlandstur, ble det endelig tid for den første skikkelige fjellturen i 2008. Sekken ble pakket, og denne gangen prøvde jeg å pakke lett. Som vanlig går den første turen opp Fidjadalen til Blåfjellenden. Jeg hadde håpet å kunne ta turen tidligere, men forrige uke ble det en kort lavotur, med tung sekk, i samme området. Været 17. mai var bra, men kaldt. Det trakk litt, men det var mulig å gå i bare blusen. Og når sola kom fram, ble det skikkelig vårstemning. Opp mot Månafossen, var det en del tilreisende turister som kikket overrasket på en enslig turgåer. Halvveis opp dalen går stien ned fra Gjertrudjuvet. Det fortelles at navnet kommer av at sønnen på Fed giftet seg med ei hulder med dette navnet, og at huldrene bodde her opp i fjellet. Jeg tror de bor der fortsatt. Og de liker ikke besøk. De siste 6-8 årene, har det rast ned store steiner, som har sperret stien. For 3-4 år siden, oppe i dalen, og da slik at to store steiner havnet mitt i stien. Du må bokstavlig gå rundt steinene. I de senere årene, har rasene kommet i Gjertrudjuvet, slik at stien må legges om. I år var det ikke noen nye ras her. Hadde de gitt opp å skremme meg ut av dalen? Det var da det drønnet opp i fjellet, og bare noen hundre meter lenger inne kom raset. Siden det var spor oppover, gikk jeg videre, men ikke uten å kikke nøye etter nye ras. Jeg hadde gått bak et par, som da jeg traff de på hytta, kunne fortelle at raset hadde gått mellom oss. Turen ned til Mån dagen etter ble ikke så begivenhetsrik, men gikk til gjengjeld i perfekt turvær med sol og forholdsvis kald. Det ble en lett og fin tur nedover. På vei hjem, gjennom Oltedal, kom uværet med sludd og hagel. Det la seg hvitt på markene, og temperaturen var ned mot 1 grad.
  8. Ja, jeg vet at det er lang tekst, men man kan jo bare lese overskriftene? I alle fall var det ikke noe annet enn et lite under, det som skjedde langt inni Valle-heiene lørdag 23.mai, da jeg hadde gitt opp målet for turen! Fjorårets bestemmelse om at fylkestoppene skal kompletteres, hadde brakt meg denne maihelgen til den nybrøyta veien Suleskard-Brokke, med kurs for Urddalsnuten, høyest i vest-Agder, og i kommunene Sirdal og Valle. Jeg parkerte på en ørliten lomme, der DNT-stien krysser veien. Gps-en sa 992 moh og ref: 32 V 399287 6544743. Skiene i bilen så jeg ikke ut til å trenge, så jeg la i vei til fots innover mot DNT-hytta Svartenut fredag 22.mai kl 15.30. Det var ikke det beste været, men jeg visste at det neste dag skulle slå til med knall sol og varme! 5 timer er det regnet inn til hytta, men å gå på beina så tidlig på året er visst høyst unormalt i disse traktene – den rekordtidlige snøsmeltinga er årsak til at det gikk an. 1 time omvei Smeltinga var imidlertid ikke over, og det var svært vått overalt, og ikke minst flomstore bekker og elver. Så langt hadde jeg ikke tenkt, ennå… Det ble svært mye labbing i snø, tidvis råtten, som ga noen gjennomslag i våte hull i blant. (At man går annerledes på snø, ble åpenbart neste dag, da jeg var ualminnelig sliten i leggene.) Om været var middels, så var det i alle fall friskt og vilt, og et helt ukjent område for meg. Det gikk ok nordover i rundt 2,5 time, til det dukket opp en bekk som het Skrubbsåni. T-stien viste et greit nok punkt å komme over vanligvis, men ikke nå. Jeg søkte litt nedover og oppover, men skjønte det bare var å stålsette seg; av med støvler og sokker, og vade den lille elva. Det var iskaldt, men også noe forfriskende over det hele – og lenge siden sist gang, mange år faktisk! Straks lærte jeg noe nyttig: 1) Stavene gjorde det hele ganske enkelt, og uten disse ville det vært langt vanskeligere å holde balansen i den strie strømmen, selv om vannet bare nådde knærne. 2) Å nøye seg med å bare brette opp buksa, er ikke smart. Midt ute i elva begynte bretten å gå opp, og med staver i hendene, støvler rundt halsen, og strøm rundt beina, er det ikke bare bare å brette opp igjen. Neste gang tok jeg buksa helt av! 3) Støvlene legges i sekken neste gang! Håpløst i veien når de henger rundt halsen, og en er helt avhengig av å se bunnforholdene når en balanserer seg over. Jeg følte jeg hadde bra fart innover, til tross for mye labbing i våt snø, og regnet med å være framme en time før tiden, men 150 meter før hytta var det brått stopp! Her var bare rester av et brofundament, og en vill flomstor elv sperret framdriften. Hvordan i alle dager skulle jeg passere dette monsteret? Så kort over til hytta, men likevel så uoppnåelig! Jeg fulgte elva oppover til et vann, og gikk nesten helt rundt dette; 2 km. Her var vannet ikke bredt, og forholdsvis grunt og rolig. Ny vading, denne gang i underbuksa, og mellom noen isflak, som jeg skjøv vekk med stavene. Iskaldt igjen, 45 min omvei, men nå ventet hytta! Ingenting er som å fyre opp og bli varm igjen, og få tørket støvlene. Leste i hytteboka om folk som hadde gått på ski fram til litt ut i juni i tidligere år. Så ingen som hadde vært der så tidlig som jeg på føttene. Lørdag, la-a-angtur! Nydelig vær neste morgen, og kl 06.30 var det avmarsj. Alt etter 3 minutter (!) kom første vadingen. Det var i tidligste laget, for jeg hadde jo ikke gått meg varm en gang. Jeg tok igjen etterpå, og kvistet på i vestlig retning, på tvers av snøflekker, lyng og buskas. Det var en vågal variant jeg gikk for; snareste vei til topps. Vågal fordi jeg hadde lest om en elv som kunne være vanskelig å krysse (Gjuvvassåni), og som selv på kartet så ganske stor ut. Etter 3 kilometer nådde jeg elva, og jammen var den stor og bred! Men det var også flere lovende muligheter for passasje, og jeg kastet bukse, sko og sokker, og gikk på i godværet. Halvveis ut måtte jeg snu; det ble altfor dypt den siste delen. Jeg måtte visst regne med vann opp til livet, og vel så det, og med litt strøm i tillegg, kunne det ikke gå. Søkte lenger nedover elva, og fant et nytt lovende sted. Denne gangen kastet jeg også trusa, for det var neppe mulighet for å treffe på folk her på denne tida, selv om det var noen gamle hyttebygninger på andre sida av elva. Med stavene som støtte vågde jeg meg uti til godt opp på låra, men da var det godt drag i vannet også! Og enda ble det dypere. Iskaldt vann gjør at du gjerne vil handle så raskt som mulig, men dybden og behovet for balanse krever rolige bevegelser. Jeg måtte snu, og i det øyeblikket jeg endret bevegelsesretning, holdt jeg på å bli tatt av strømmen. Her var det bare å komme seg tilbake igjen, for å bli tatt av elva ville virkelig være kritisk, mutters alene var jeg også, med sekken på ryggen. La-a-ang omvei Elva ble bare bredere og større, så jeg snudde og gikk oppover i stedet, og måtte nok velge den varianten som var nevnt et sted; om Gjuvvatnet. Det betydde å bevege seg rett vekk fra toppen for hvert steg man tok; ikke så motiverende i grunnen, men jeg la i vei over råtten snø og våtmark, langs sørøstsiden av dette ganske store vannet. Etter hvert nordover, på østsida. Jeg så til min forskrekkelse at det enorme Botnsvatnet så ut til å renne ned i Gjuvvatnets nordøstlige del. Kanskje den elva også ble for stor å krysse nå? Jeg undertrykte tanken, og gikk på. Etter 3 km i godværet var jeg framme ved denne elva, som var like ille som den forrige. Jeg søkte oppover, meter for meter, stadig i motsatt retning av dit jeg aller helst ville. Elva var jo kul umulig å komme over! Etter nye 2 km delte den seg i to, så kanskje var det håp? Neida, også her var det skummende hvitt og grønt, og helt umulig. Til slutt var jeg helt oppe ved Botnsvatnet, som minst var 1 mil å gå rundt, pluss flere nye elver og en labyrint av nye vann. Slaget var tapt! Jeg var sikker på det. Klokka var 11, og jeg hadde alt vært på tur i 4,5 time, uten andre pauser enn når jeg tok av og på meg. Jeg burde jo stått på toppen nå! Jeg planla skuffet returen, og gikk 100 meter opp til en stor stein for å spise lunsj. En dag kjøring fra Valdres, 5 timer inn til hytta, drøyt 4 timer til i dag, 3 elvevadinger, og så kom jeg ikke engang til topps! Det var fortærende og nesten til å grine av. Fata morgana – eller tidenes under? Jeg avsluttet lunsjen og var klar for hjemveien. Den skulle skje over Kolsvassfjellet, for der var det ikke snø på ryggen, og det kortet kraftig ned på turen tilbake til hytta. Jeg kunne fortsatt rekke bilen før det ble kveld, og gå en annen tur i morgen. Jeg fant fram sjokoladen også, som var smeltet, og endret litt på sittestillingen, da jeg var litt stiv. Så, med ett, som et synsbedrag i ørkenen, så jeg noe blankt som glinset i sola, delvis skjult bak en kjempestein. Var det ikke et skrog i aluminium? Jeg trodde knapt mine øyne. Jeg, som ved sørbredden av Gjuvvatnet hadde inspisert et lite båthus nøye, for å se om det var skruer i døra, slik at jeg kunne skru av døra, derved omgå låsen, og ”låne” båten som nok lå der inne. Det hadde vært grove spikre, og jeg ville da ikke gjøre noe kriminelt heller, for å nå en fylkestopp – det får være grenser! Men nå, oppe på fjellet her, 100 meter fra land, lå det en robåt med bunnen i været – ulåst! Under lå bensinkanne og påhengsmotor – det trengte jeg ikke. Heldigvis lå det årer der også. Men var båten for tung til å slepes ned til vannet? Det var en sammenhengende snøflate hellende nedover hele tiden…Jeg tok sjansen, og halte og dro båten helt ned, og rodde over på 1 minutt. Snakk om flaks! Opptur – bokstavelig talt Ruta var blitt endret litt, men nå skulle det være plankekjøring videre. Vassa i snø opp på Tangevadsheii på 1190 moh, og fortsatte innover den snøfrie ryggen. Etter rundt 3,5 km (målt fra båten) ble det oppoverbakker og bare snø, så jeg satte igjen sekken, og tok bare med stavene og kameraet videre. Det er tungt nok å labbe i våt snø oppover, om en ikke skal bære sekk også, og dette punktet måtte jeg jo tilbake til. Gps og kart lå også igjen i sekken… Været var fortsatt fantastisk, men en del skyer dukket opp i nord og øst. Jeg rundet et bratt parti, og ble tvunget litt lenger vest enn jeg hadde regnet med. Flere topper så nå ganske like ut, men bare en hadde en tydelig varde. Den som hadde tatt med seg gps-en, hadde visst helt sikkert… Jeg gikk for varden, og fikk heldigvis rett. Kl 13.25 var jeg oppe, og fylkestopp nummer 12 var i boks. Utsikten var storslagen i alle retninger, og det var omtrent vindstille. Tviler på at særlig mange har hatt fottur opp hit i mai måned! Nedtur – bokstavelig talt Kanskje det var beruselsen over å ha kommet opp, eller mangel på vann, men jeg var litt usikker på retningen ned igjen? Dette liknet ikke meg. Best å følge fotsporene slavisk tilbake. Som sagt så gjort, men nå kom tilløp til hodepine også. Helt klart dehydrering! Jeg spiste litt snø, for det rant ingenting her – måtte lavere. Snart var jeg tilbake på den snøfrie ryggen igjen, og fant vann, men ingen sekk! Hvor i alle dager hadde den gjort av seg? Jeg søkte meter for meter tilbake, og kunne ikke riktig huske hvor og når jeg hadde satt sekken fra meg. Nesten helt tilbake på Tangevadsheii, skjønte jeg at jeg måtte ha passert sekken uten å se den. Jeg snudde på tilbaketuren, og fulgte sporene igjen, slik jeg hadde gått ryggen første gangen. En snikende følelse av panikk begynte å melde seg: Helt alene så langt fra folk, og uten sekk. Jeg kunne bare ikke returnere uten sekken. Den måtte være her et sted, om jeg så skulle lete til natta kom! Aldri om jeg gikk fra kart, kompass og gps igjen. Helt unødvendig var det også, da du kan merke av på gps-en punktet du setter sekken fra deg. Så, endelig, etter om lag 1,5 km tilbaketur, så jeg det deiligste synet denne dagen; min grønne ryggsekk sto der den sto, og jeg hadde gått ned et bratt parti 10 meter unna den. Snakk om surrehue! Minst en time var rota bort på dette. Lettet snudde jeg igjen, og gikk tilbake over ryggen, Tangevadsheii, og ned til båten. Hvem eier båten? Klokka var alt 16.30 nå, og 10 timer på tur uten de store pausene begynte å merkes. Jeg tok derfor en solid pause i båten, og spiste absolutt alt som fantes av mat i sekken (1 bagett, 2 boller og 2 energitabletter.) Drakk også masse vann. Det gav krefter. Rodde så over, men klarte aldeles ikke å dra båten oppover snøbakken igjen! Tenkte å skrive lapp til eieren, men hadde ingenting å skrive med, ei heller på. Så jeg la båten pent til rette ved en berghylle litt over elva, tok bilde av registreringsnummeret, og håper å klare å spore opp eieren, og forklare saken – kanskje også sende ham en liten gave? (Men i ettertid finner jeg ikke noe register over småbåter. KAS 424 er kanskje navnet på båten? Ikke vet jeg!) Så bar det oppover igjen, og jeg fulgte den bare ryggen mot hytta – som tidligere planlagt. Avslutningen, med vading rett før hytta, var bare rutine – ja, nesten moro nå, som målet likevel var nådd. Kl 19.30 var jeg tilbake, etter 13 timer, og godt kjørt i beina. Da smakte lapskausen himmelsk! Neste dag var det igjen gråvær, og bare å labbe tilbake 4,5 timer til bilen, men klarte ved å legge om ruta, å unngå elvevadinga ved Skrubbsåni. Følte meg nesten smart! Ingen kommunetopp under 2000 meter har kostet meg så mye tid og svette. 12-14 timer i bil og 22,5 timer fottur og diverse vadinger av iskalde elver. Likevel; det er disse turene man husker best! Og synet av båten der oppe på fjellet, når jeg hadde gitt opp målet for turen, kommer jeg aldri til å glemme.
  9. Jeg skal gå til innkjøp av tursekk til fjellbruk. Valget stod mellom en Bora 80 liter og en Bora 95 liter. Men etter å ha lest litt rundt på diverse forumer virker det som om 95 liter er alt for stort. Til og med 80 literen virker som kan bli litt i største laget. Noen skriver til og med at de klarer seg med en 50 liters sekk. Dette virker utrolig lite og jeg tviler sterkt på at jeg får plass til noe særlig da. Jeg er en mann på 190 så 80-literen virket først for meg som et bra kjøp. Jeg har ikke tenkt til å bruke sekken til vintersbruk, så jeg kan spare inn et par liter der. Har lest at det har mye å si hvor lette/store ting man skal ha med seg (selvfølgelig…). Foreløpig har jeg ikke så mye lite og lett fancy utstyr, men regner med å oppgradere diverse ettersom årene går. Turene vil for det meste bli i fjellet, men kommer også til å bevege meg i skogen. Jeg kommer til å ta med meg telt og kokeutstyr, og turene vil variere mellom en til to uker. Er det noen som har noen tips til valg av sekk til mitt bruk? Ps. Leste også et innlegg om at Bora-sekkene ikke er veldig vanntette i sømmene. Er dette et stort problem? Burde jeg kanskje se etter noen andre modeller?
  10. For en uke! På onsdag hadde jeg en knalltur på Stetinden med flere, og denne helgen fikk jeg også to uforglemmelige dager. Siden onkelen min hadde invitert oss på hyttetur på Beitostølen måtte jeg slå til med et par turplaner. På lørdag tok jeg Skaget (1685) og Nordre Langsua (1553) i fabelaktig påskevær, og på søndag ble det en mer vindfylt tur mot Mugnetinden (1737). Det har vært en ubeklagelig start på turåret 2009, og vi tåler enda mer godvær! Rapport og bilder: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/eksellent-helg-i-jotunheimens-forgard.html
  11. Jeg vurderer å kjøpe meg Arcetryx Bora ryggsekk og valget står mellom 80 og 95 liter. Jeg skal ikke ut på de lange ekspedisjonene men skal bruke sekken til overnattingsturer med telt og sovepose der jeg skal kunne bære utstyr også for ungene. Er det noen som har noen erfaringer eller anbefalinger?
  12. Gratulerer med dagen folkens!!
  13. Første vintertur rundt Lifjell denne vinteren. Hvem inne i granskauen – nei, mer korrekt inne fåreskogen, fant på å la det ligge is og litt haggel igjen inne i skogen? Vintersesongen er i gang.Planen var en kjapp tur på lørdagen. Jeg vurderte selvsagt også lengre turer, men fant ut at det nok fortsatt ville passe med en kort. Og på vei inn mot Sandnes , var det is langs veien og fortsatt litt snø/haggel i hagenene langs veien. Det var sikkert ennå mer oppe i høyden. Godt at jeg bestemte meg for en tur nede i lavlandet. Inne i skogen var det bra forholde – et stykke. Lenger ute langs sjøen var det is i stien og glatt enkelte plasser. Det ble å gå forsiktig. Det var selvsagt ikke andre på tur utover, selv om det var spor i sorpa, jog tror helst sporene var fra fredagen. Da var det bra vær. Denne dagen var det helst overskyet og litt yr i lufta. Ikke så mye at det var neødvendig med jakke, men såpass at det lå som et lag utenpå skjorta. Det var rundt 3-4 grader nede ved sjøen og det kan ikke ha vært langt fra null øverst. Jeg var litt på vakt om det skulle begynne å fryse på. Litt underlig å se sol inne i byen, mens det omtrent samtidig var tett tåke oppe på toppen. En dag med skiftende vær. Det var en blanding av is og sorpe i stien. Glatt var det uansett. Det ble litt forsiktig klatring enkelte plasser. Jeg synes det gikk greit opp bakken. Pulsen kom nok opp mot syregrensen, det vil antgakelig kjennes senere. Men det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer av og til. Og dette takket være noen små gule greier jeg fikk av en bekjent innen helsevesenet. Fabelaktig hva slike små greie gjør med det som kjennes vondt, og fører til forsiktige bevegelser.Og best av alt, det ble ikke verre utover dagen og kvelden……. Utover fra toppen sprang det forbi en kar. Jeg så det var folk ute på toppen, men jeg tok bare en kort saftpause før jeg fortasse nedover . I ”den fordømte bakken” (opp av Øksendal til skaret over Dalevann) var det for første gang i år, is på pytene. Jeg håper det blir lite is og snø denne vinter sesongen.Nedover bakkenene inne skogen var forholdene sikkelig bra, tørr sti, ikke nedbør og adskillig varmere enn på snaue fjellet. En fin avslutning på en vanlig vintertur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
  14. Så var det tid for den årlige turen til Nes kirkeruiner. Denne turen lokker mange padlere hvert år, så også i år 11 padleentusiaster møtte på Årnes brygge for en kveldstur til Nes kirkeruiner. Blikk stille vann og 20+ grader i sola Turen oppover Glomma gikk i behagelig tempo mens vi snakket om løst og fast. Hilde som hadde tatt turen fra Oslo ble nok litt overrasket over hvor fint det er å padle i dette området Det var bare å nyte turen opp til bryggeanlegget ved kirkeruinene. Fra bryggeanlegget går det en flott sti videre opp til Nes kirkeruiner. På veien er det fine sitteplasser hvor man kan nyte stillheten og utsikten. Vel fremme ved kirkeruinene ble det tid til en liten rundtur og litt fotografering før vi satte oss i sola og nøt medbrakt kaffe og matpakke Etter en lang og god pause med mye hyggelig snakk og latter bestemte vi oss for å padle et lite stykke oppover Vorma. Vi kunne jo ikke gå glipp av solnedgangen Og for en solnedgang vi fikk ! Sjelden er den så vakker som denne kvelden Men mørket kommer fort når det nærmer seg september, så vi snudde i det sola forsvant bak åskammen og padlet tilbake mot Årnes. På veien fikk vi også se beveren, noe som alltid er like morsomt og spennende. Takk til alle for en hyggelig tur, og jeg håper vi sees på vannet igjen neste torsdag. Da er det tur til Uåa, og da er det bevergaranti På denne siden finner du opplysninger om HERO sine turer: HERO Du er hjertelig velkommen Alle bildene fra turen ser du her: http://galleri2013.padleines.com/#!album-212 î î î Trykk firkant for visning i fullskjerm Vis ekstern blogg
  15. Jeg har fått tak i noe som visstnok skal være Jetfuel A1 (helikopterparafin) på en kanne. Da jeg skulle prøve dette på primusen min tømte jeg litt over i en flaske først for å unngå griseri, og det er da jeg ser at stoffet er en god del seigere enn parafin. Skal det være sånn? noen som har peiling?
  16. Isfisketur i varierende vær dag 1 Tidlig morgen 17.mai la jeg og Runar Danielsen ut på det som ble en flott, men strabasiøs tur. Vi skulle gå til Bukkvatnet/Geitvatnet i Ballangen kommune, og løypevalg og vær gjorde turen til ei tøff utfordring. Det er flere ruter man kan velge opp til Bukkevatnet og etter mye fram og tilbake valgte vi å ta den korteste ruta som er fra Råndalen. Minuset med å velge denne løypa er at starten på turen er veldig tøff og man stiger nesten 700 meter rett opp. Vi hadde tunge sekker og en del utstyr i pulkene og visste at det kom til å bli hardt, men tok det som ei fin utfordring. Turkameratene klare for nye utfordringer Starten på turen ble særdeles tung i og med at det ikke var snø de første 200-300 høydemetrene. Dette gjorde at vi måtte dra pulkene i gress og grus underlag. Det var så tungt at vi måtte ha oss pauser hver 20-30 meter. Det var nok ei stund hvor vi vurderte om vi egentlig hadde valgt feil rute. Et slit med tung sekk og pulk Etter at vi hadde slitt ei god stund og var kommet opp til ca 200 meters høyde tok vi en skikkelig pause og laget bål. Vi fikk i oss et godt måltid og tok oss en kopp kaffe. Det hjalp godt på 2 slitne kropper. Gutten i røyken:) Etter pausen satte vi kursen videre oppover og nå var det heldigvis snø på bakken slik at pulkene gled litt bedre. Problemet etterhvert var at det ble så mye snø at vi gikk til knees i snøen og det var for bratt til å ta på skiene. Uansett var dette bedre enn å dra pulkene i gress og grus. Bratte partier i djupsnøen Da vi hadde passert tregrensen tok vi en ny pause og gjorde klar skiene. Det var fortsatt bratt og vi var avhengig av å ha godt feste. Runar tok på klikkfellene, mens jeg brukte det gamle trikset med sportstape under skiene. Selv om det fortsatt var bratt var det en befrielse å få på skiene slik at man slapp å traske i djupsnøen. Nå hadde vi i tillegg en flott utsikt å nyte på veien opp. Flott utsikt utover Råndalen Etters 5 timer med blodslit var vi endelig oppe på toppen. Vi valgte da å gå et stykke til og slå leir ved et lite vann. Vi var slitne og bestemte oss for å feire nasjonaldagen og ta første natten der. Vi var veldig klar for fersk fiskemiddag på nasjonaldagen, så det første vi gjorde var å gå ned på isen og borre noen hull slik at vi fikk ut isfiskestengene. Været var flott, det var et lite slør på himmelen, men sola varmet godt likevel. Været var flott og vi kunne fiske i bar overkropp på vannet. Vannet viste seg å være et godt fiskevann for det gikk ikke lang tid før middagen var berget. I løpet av en halvtime hadde vi fått fem flotte ørretter. Fine ørretter Vi valgte å koke ørretten til middag og det smakte helt fantastisk. Vi hadde mer enn nok med mat og spiste oss stappmette begge to. Etter middagen var det duket for dessert av ypperste klasse. XO cognac, kaffe og tørket reinkjøtt:) Nasjonaldagen feires med flagg og edle dråper:) Resten av dagen slappet vi bare av med cognac og kaffe, mens vi fortalte gode røverhistorier:). Vi satt ute så lenge det var oppholdsvær, men utpå kvelden da regnet kom trakk vi innendørs i teltet. 17. mai boligen Vi var begge trøtte og slitne etter en strabasiøs marsj opp fjellet så det gikk ikke lang tid før vi lå vannrett i soveposen. Allerede halv 11 var vi i drømmeland og hvilte ut... Resten av turen og flere bilder og turer finner du på http://turopplevelser.blogg.no/
  17. En fantastisk 17 mai helg Krossbu med tilhørende topp turer. Lørdag 16 var Store Bjørn målet. Godt fjell vær, noe varierende, alt i fra blå himmel & sol til "white-out" tilbake til sol/sky. Etter ca 4,5 time (u)rolig stabbing fra Krossbu var vi jammen på toppen Flott der opp får`n si. Været var da sef på sitt mest vekslende... For å ikke misse helt etterlengtet nedkjøringen pga 0 sikt, var det bare å komme seg ned igjen. Ved tilbakekomst til Bjørneskaret klarnet det helt til blå himmel & sol. Kjapp tur opp på Bjørnungen. Må si at det er en flott "gratis" topp ikke selve toppen men utsikten mot Store Bjørn og eggen mot Vesle Bjørn er fantastisk. Etter litt soling, sjokolade og et par skiver, var følget gira på Saksa. Som sagt så var det bare å klyve til topps. Så endelig ski kjøring igjen fin crusing all the way til Krossbu. Ble en laaang dag så litt forsinket middag & øl gjorde seg. 17 mai og gratulerer med dagen å det der. Fint vær med frisk bris. Var litt tungt å komme i gang etter lørdagen. Men kom fort i gange med Kalven som mål. Mye motvind over breen til selve stigningen opp til Kalven. Da løyet det så si til vindstille. Så totalt vindstille at lunsjen ble inntatt på topp punktet av Kalven. Helt fantastisk! Da var det dags for etterlengtet skikjøring igjen, startet i løs & fin pudder så over til litt skavler og fokk snø. En helt kanoen nedkjøring, endelig betaling for drassing på tungt men skikkelig ski utstyr... Dett var min med 17 mai helg.
  18. Har et sett med utfordringer til meg selv for 2019, og der inngår en tur på toppen av et eller annet fjell over 2000 moh i Jotunheimen. Trodde egentlig det løpet var kjørt nå, men værvarselet for helga ser jo veldig lovende ut (Yr) Steindalsnosi (2025 moh) er visstnok av de aller enkleste 2k-toppene i Jotunheimen, og jeg tenker på å kjøre opp på lørdag, finne en parkering mellom Hervavatnet og Galgeberghytta, overnatte i teltet ved oppgangen derfra, og ha dagslyset tilgjengelig hele søndagen. MEN: Jeg har ikke ski. Jeg har ikke truger. Jeg har ikke stegjern. Jeg har ikke isøks. Av det kan man vel også se at jeg heller ikke har overvettes erfaring med høyfjell under vinterlige forhold Og det ser jo ut som det er vinterlige forhold der nå... Jeg tusler jo rundt i byfjellene rundt Bergen også på vinteren, og har grove brodder, både lave og høye gamasjer, ullundertøy og dunplagg herfra til evigheten, ja til og med en liten sammenleggbar snøspade. Så ser for meg at det verste som kan skje, er at jeg gir opp å nå toppen pga for mye tung basking i snøen og returnerer med uforrettet sak - og det er jo for så vidt ikke så ille Eller? Hva mener dere - fottur i snøen til Steindalsnosi - HOT or NOT? Noen lure tips eller fersk føreinfo?
  19. Hei alle sammen. Vet at det enda er tidlig, men jeg håper jo på at denne posten skal før til mange gode idéer for 2017. Tidligere i år gikk jeg denne turen https://www.fjellforum.no/forums/topic/40678-finse-vassbygdi/ alene. Det ga veldig mersmak og jeg kan absolutt tenke meg å gjenta det til sommeren. Jeg trenger tips til nye turer på omtrent samme lengde +/- . Jeg tenker primært området sør for Trondheim, minus Jotunheimen, men er selvfølgelig åpen for alle forslag. Har tenkte på områder som Vassfaret, Rondane, Trollheimen, Innerdalen. Forslag og nyttige linker og generelle tips mottas med takk. Carl
  20. Legger ut bilder og et lite referat fra en tur med packraft ned Kirjasjåkka (Girjasjohka), Vuoktajåkka, Tertojåkka og Kaitumälven. Flere bilder kan finnes her: http://picasaweb.google.com/higesund/MedPackraftFraNikkaluoktaTilKaitum02# Jeg parkerte i Kaitum, tok toget til Kiruna og korresponderende buss til Nikkaluokta. Bussen var nesten full av folk, men alle satte kursen motsatt av meg, mot Kebnekaise og Kungsleden, og jeg så ikke et menneske igjen før et par kilometer fra Kaitum. Været var strålende, stort sett sol og temperaturer rundt 25 grader. De to første elvene er små, og faller i lange strekninger med sammenhengende stryk rundt 10 meter per kilometer. Jeg prøvde derfor å prikke inn vårflommen for å få nok vann i strykene. Etter snøforholdene i Tromsø og Narvik da jeg kjørte over til Sverige, fryktet jeg lenge at jeg var for tidlig ute, og regnet med at jeg måtte grynne i snø på de høyeste partiene (900 moh). Frykten viste seg å være grunnløs, vårløsningen var for lengst ferdig, og vannstanden i elvene var heller foruroligende lav. Det som jeg hadde håpet skulle bli frisk og utfordrende padling i rask elv, ble i stedet en roligere og intens jakt etter å finne de djupeste rennene mellom steinene slik at jeg slapp å gå ut av båten for å fløte. Dette er jo også en utfordring, og jeg følte etter hvert at jeg behersket teknikken som Roman Dial i boka ”Packrafting” betegner som ”Sjøstjerna” eller ”Tubing” til fulle. Denne går ut på å legge bein, albuer og rygg på luftkammeret slik at båten stikker minst mulig djupt, og så vifte litt med åra for å få litt framdrift. Opprinnelig hadde jeg tenkt å padle ned Kirjasjåkka til møtet med Vuoktajåkka, og så ta en gåtur oppover langs Vuoktajåkka og padle ned igjen. Pga den lave vannstanden, og etter hvert flere og flere turer ut av båten for å fløte, valgte jeg å avbryte padlingen i Kirjasjåkka halveis ned og bære over til Vuoktajåkka, som har litt mindre fall. Her slapp jeg unna fløtingen frem til de siste 3 kilometerene før sammenløpet med Kirjasjåkka, der jeg til sammen måtte fløte ca 1 kilometer. Etter sammenløpet mellom disse to elvene heter elva Tertojåkka. Herfra og helt ned til Kaitum var vannstanden høy nok til at padlingen ble slik jeg hadde sett for meg; fartsfyllt og artig. I Kaitumelva var det høy vannstand, og den steig mens jeg var der. Elva drenerer store og høytliggende områder vest for Kebnekaise, og varmen satte fart i snøsmeltinga. Partiet av Kaitumelva fra der Tertojåkka renner ut og ca 12 km oppover, er den delen som faller mest på strekningen fra Kaitumsjøene og ned til Kaitum. Her er det meste av elva klassifisert i klasse 2 og 3, et par stryk i klasse 4, og et par fosser i klasse 5 og 6. For å teste ut min nye packraft med spruttrekk, tok jeg en dagstur oppover denne strekningen, for så å padle ned. Båten svarte virkelig til forventningene. Jeg padlet hele strekningen untatt de to fossene og ett av klasse 4 strykene. Gjennomsnitthastigheten på elva var 8 km/t, toppfart var 15 km/t. Den siste dagen padlet jeg på den store Kaitumälven ned til Kaitum, i alt 32 km. Snittfart var 4,5 km i timen inkludert mange fiskepauser og en god matpause. Da jeg kom fram til Kaitum, følte jeg at jeg gjerne kunne ha fortsatt nye 32 km. Med andre ord en ideell dag med packrafting. Bæringen fra Paittasjärvi til Kirjasjåkka var på 9 km med 400 meters stigning. Fra Kirjasjåkka til Vuoktasjåkka bar jeg ca 4 km. Bæring ellers var noen få meter forbi et lite drop i Vuoktasjåkka, 200 m forbi et stryk et par km før Tertojåkka renner ut i Kaitumälven og de siste 500 m Tertojåkka. Jeg valgte også å bære første 2/3 av Pattokuoika, et av to klasse 3 stryk mellom Tertojåkka og Kaitum, delvis fordi det er et langt stryk på nesten 2 km, slik at et uhell ville kunne resultere i en lang svømmetur, og delvis for å fiske. I tillegg kom bæringen på dagsturen opp Kaitumelven. Jeg fikk mer en nok fisk til mat. Det meste av Tertojåkka er kvotert; dvs at bare et begrenset antall fiskekort selges pr år etter søknad og loddtrekning. Også Kaitumälven fra Lietek og til utløpet av Tertojåkka er kvotert. Her fisket jeg i sideelvene med godt resultat. Et variant av denne turen er å gå forbi Kirjasjåkka og til Tjuonajåkk, evt. å gå og padle via Seidejavri, Gorijavri og Tjuoltajaure til Voulep Kaitumjaure, og padle ned Kaitumelva herfra. Harald
  21. Noen som har erfaringer med disse? Virker som et rimelig og godt alternativ i motsetning til mange andre fjellstøvler på markedet.
  22. Jeg er ute etter en primært flattvanskano. Som kan brukes alene. En voksen og to barn eller 2 voksne og to barn. Alle alternativer med og uten oppakking for noen dager. Har sett meg ut 17" og 18,5 Spørsmålet er egentlig om 17 er stor nok. Barna er jo i dag 4 og 7 men de vokser. Så på noen 16,5 og de gikk jo med to voksne og 3 barn fra 4-8 men det var i grenseland vil jeg si. Nå de blir større vil de jo gjerne være med å padle litt også så da må man kunne sitte vettug. Om 17 kan anses som stor nok, er det noen andre kvaliteter/ulemper i mellom disse to? 18,5 må jo lesses ned mer enn 17 om det blåser og jeg er alene. den veier en kg mer men begge er vell overkommelige å bære for en person. Er den ene raskere enn den andre. Hva med stabilitet? Har lest at 17 er litt skvetten på primærstabiliteten. hvordan er den sammenlignet med 18,5? Er forresten ganske god pris på begge hos west systems nå om dagen
  23. Noen med erfaringer fra å putte flyteposer i en Ally kano? Eventuelt vilken størrelse flyteposer? Jeg har en Ally 15' som jeg 95% av tiden padler solo. Jeg har ingen foråpninger om å kunne rulle den, men tenker det hjelper "litt" på egenredningene om kanoen ikke er helt full av vann. Jeg greier vel ikke fortrenge alt vannet, men det blir jo som et dekk foran når en skal gjennom valser. Så kommer spørsmålet om innfesting. Det er jo umulig å bore hull i ripene slik som det er på en "fast" kano. De orginale spruttrekkene er jo festet på yttersiden med fastlimte fester mens flyteposene skal jo være på innsiden. Flyteposene og forsøker å "sprenge" kanoen fra innsiden pga trykket mens spruttrekket "trekker" den sammen pga spennet. Jeg funderer på å lage et trekk av netting og så spenne det opp mellom spantene,og så blåse opp posene på innsiden, men det hadde vært kjekt å høre andre sine innspill. Jeg har ingen erfaringer med flyteposer og åpen kano. Bakgrunnen for flyteposer i en Ally er at jeg driver å bygger en kano som skal ha flyteposer uansett. Den greier seg med 48" i følge designeren, men jeg vurdere å kjøpe større for å kunne bruke de i Ally'en. Blir vesentlig billigere enn de orginale spruttrekkene uansett. Jeg har sett på Gaiasport flyteposer http://www.gaiasports.com/home.php?cat=360 siden de får mye skryt på Cboats.net. Andre forslag til merker? Bilde: (Denne posten er paralellpostet på Padleforumet.com)
  24. Jeg har funnet ut at jeg skal gi skiturene en ny sjans og trenger tips til ski. Jeg er glad i utforske nye steder og når jeg går tur på beina trives jeg best utenfor de mest trafikkerte stiene, ønsker derfor ski som jeg kan gå på i løssnø. Tror ikke det vil bli toppturer med det første. Har blitt tipset om at smale fjellski både går i skisporet, men også er fine til å gå med i løssnø, er dette et bedre valg en langrennski? Bør man isåfall gå for ski med eller uten stålkanter? Erfaringen fra barndommen var at skiene var bakglatte i oppoverbakkene og klabbet i nedoverbakkene selv om de var smørefrie, så også gjerne tips til hva jeg skal velge her. Jeg er helt blank her, så vil gjerne også vite om noen har noen formening om en bindingstype er bedre enn en annen til mitt bruk.
  25. Produkt Gregory Deva 80 i str S Levert av XC Sports Equipment A Veiledande pris kr. 3 499,- Fakta frå leverandør Storleikar: extra small, small og medium. Vekt: 2,32, 2,4 og 2,46 kg. Volum: 75, 80 og 85 L. Fakta frå Fjellforum Samme som leverandørens. Fakta om testperson Kvinne 36 år. 166 cm og normalvektig Van med å bere tung sekk, i variert og til dels krevjande terreng. Punkt til vurdering: Vekt mot volum Bæresystem Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter og pakkbarheit Handtverk og materialar (ver og vind) Brukarvennlegheit og moglegheiter for justering Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Passform og bærekomfort Pris Her kjem Gregory Deva 80. Herrane sin variant av denne heiter Gregory Baltoro 85. Om sekken Sekken er omtalt av Gregory som ein heilårssekk med høg lastekapasitet, som møter krava anten du skal gå langt eller høgt, i alt av terreng. Den kjem i tre ulike storleikar, der ein igjen kan tilpasse sekken ved å flytte på skulderreimar, og bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i større eller mindre storleikar. Å kjøpe sekk Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne ein som er maken til den ein vurdere kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. Om testen Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vineter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. Vurdering Som med dei fleste sekkar som finnast i marknaden i dag, er det mange detaljar og mykje informasjon. I staden for å repetere det ein kan finne på produsentenes eigne sider, vel eg her å omtale dei elementa eg betraktar som relevante å omtake, utfrå test. Vil ein ha lang-lesnad og komplett liste over spesifikasjonar, tilrår eg å vitje Gregroy sin eigen nettstad, Gregorypacks.com. Underteikna har testa sekken i str.small, altså 80 liter. Bæresystemet framstår som solid frå byrjinga av, og ein lett sjå føre seg at denne sekken taklar tung last. I staden for å ha eit full justerbart one-size system, har Gregroy velt å lage denne modellen i tre ulike rygglengder, med moglegheiter for å feste inn skulderreimane i to ulike høgder, også dette solid utført. I tillegg kan ein bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i andre storleikar, og slik i stor grad "skreddarsy". Passform kan til ei viss grad likevel tilpassast utan å bytte ut komponentar. I tillegg til moglegheitene for å flytte skulderreimane, har ein utrusta nedre del av ryggplata, som ligg utanpå hoftebeltet, med ei innvendig lomme, laga for ei borrelåsfesta pute. Denne er meint å gi betre støtte for ryggen, tilsynelatande gjennom å spreie belastninga overeit større parti. Dette skal vere gunstig til dømes for den som har svai rygg. Når sekken er på, plasserar puta seg i området mellom bekkenkanten og nedre del av rygg. Eg er noko usikker på kor vidt dette fungerar i praksis. For meg framstår teorien som "omvendt". Dette då eg gjennom mange år i arbeid med trening, har sett at svai rygg ofte sammenfell med for lite magestyrke, i kombinasjon med stramme hofteleddsbøyerar. Enkelt sagt bidreg korte hofteleddsbøyerar til å trekke "navlen", og slik ryggsøyla, fram og ned mot lårbeinet. Har ein i tillegg litt svake magemusklar er det lite å "halde" igjen med. At ei plate, som bygger ut, og slik ytterlegare bidreg til press mot den delen av ryggen som blir trekt framover, skal hjelpe på dei spenningane som oppstår musklane i nedre del av rygg, finn eg ikkje belegg for anatomisk, og heller ikkje praktisk. Det er mogleg eg vil få kraftig motsvar på denne, frå fagfolk innanfor helse og anatomi. Dette er uansett berre ein detalj ved sekken, og det er ikkje verre enn å plukke vekk den vekk. For nokre kroppar kan det også hende att denne plata har ein misjon.Hoftebeltet er stivt, som forventa i ein sekk berekna for tunge bører, og for meg vert det rett og slett for stivt. Det klemmer på bekkenkanten same korleis eg flyttar på det, og same kor eg puttar plata som høyrer til inn og ut. Ved testing av Baltoro (herresekken) kjenner eg at det samme skjer, og at det har lite med storleik og hoftebeltet og gjere, men rett og slett uforming. Det er viktig å understreke at dette er passforma til MIN kropp, og at den for mange andre kan vere midt i blinken, ja, for mange ER denne midt i blinken. Hoftebeltet har godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir strammemoglegheiter. Skulderreimane på denne sekken er tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Eg gjorde eit førsøk på å bytte ut skulderreimane til ein større storleik, utan at det eigentleg hjalp stort. Det er innfestinga som er problemet for meg. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Dette er ein gjengangar på damesekkar for underteikna. Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Til liks med Osprey Xena 85, har heller ikkje denne sekken det. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Moglegheitene for ulike rygglengder og to innfestningsnivå for skulderreimane gjer likevel at eg tenkjer at dei færraste vil ha behov for det. Lommer og festemoglegheiter er både denne sekkens styrke og svakheit, alt etter kva bruksområde du ser føre deg. Alle lommene er rause i opninga, noko som gjer det enkelt å komme til innhaldet. Det einaste unntaket er lommmene på hoftebeltet, som etter mitt syn er for små. Dei rommar ikkje eit større kompatltkamera eller ein ein stor modell av våre smarte telefonar. Den eine er dog vantett, noko som er eit pluss. Eg personleg er ikkje gla i desse lommene med ein vertikal glidelås på midten i heile eller større delar av lommas lengde, då eg synes det gjer dei ueigna til mindre gjenstandar. Til gjengjeld er dei supre for større gjenstandar. Ei slik frontlomme finn ein på denne sekken. Sekkens øvre kompresjonsreimar er festa i denne lomma, og med innhald er den med på å trekke saman og stabilisere hovudrommet på sekken. Reimane frå topplokket går under desse reimane, noko eg synes trekk ned. Kryssande reimar er eit krøkk på dei turane ein har mykje utstyr. Lomma har glidelås rundt heile i ein u-fasong, og utgjer "lokket" av frontopninga. Den har fire festepunkt for eventuelle ekstrareimar. Ein må då vere budd på at ved å feste noko midt framme på sekken, så mistar ein tilgangen til den store lomma. Dette kunne enkelt vore unngått dersom frontlomma hadde toppopning. Eg har løyst det med å ha typiske volumgjenstandars som ikkje veg så mykje festa der, samt berre på dei nedste to punkta, slik at eg kjem til glidelåsen og opningen øvst, sjå bilete under. Sidelommene har god opning og funkar greit også når sekken er full. Dog gjer kombinasjonen av lange fulle sidelommer og to sett kompresjonsreimer på sida, med nokså langt spenn, at feste av utstyr på sida vert litt kronglette. Dei øvste kompresjonsreimane er skråstilt for å ikkje komme i konflikt med nettopp lommene. Dette gjer at til dømes ski vert vanskeleg å få festa stødig, og dei lev sitt eige liv under marsj. Toppreim til skia er eit minimum, og ekstra reimar for stabilisering av gjenstandar som skal festast på sida ein etappe eller to er tilrådd. Topplokket på Deva 80 er supert. Det har to store lommer, med glidelåsretninga frå rygg til front på sekken, i staden for frå side til side. Å kunne stå lett framoverbøygd og opne pittelitt for å få tak i sjokoladen er jo ein artig liten bonus, men det viktigste er at einenkelt får oversikt over innhaldet i lommene når ein opnar dei, utan å måtte stå og grave i "blinde". Isøksfesta funkar fint, og med spade på ei side og isøks på den andre, frigjer ein plass på sida av sekken til dei tyngre tinga som ein gjerne vil ha tettare på kroppen. Deva har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein del det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst. Eg tenkjer at ein kunne spart seg for denne opninga når ein har den store frontopninga. På den andre sida burde den være der om eg fekk rådd den store frontlomma til å verte redesigna med toppopning. Eit stort pluss med oppsettet av reimar på denne sekken er dei lange reimane nedst på sekken, som er festa ved ryggplata, og går heile vegen under botnen og vert festa på framsida, over botnopninga. Desse reimane gjer at ein ved behov for stor lastekapasitet, kan feste relativt tunge ting på utsida av sekken, under, utan at den vert topptung eller baktung. Eit telt på 3 kg ggår heilt supert, og bidreg eigentleg berre til å få tyngepunktet endå meir ned, utan at det går utover måten sekken oppfører seg på. Glidelåsdragerane går greit å operere med vottar, og glidelåsa kiler seg lite. Sekken er kompatibel med drikkesystem, som vert oppbevart i ein liten uttagbar ekstrasekk i hovudrommet. Denne er heilt grei i bruk, og vil romme omtrent det samme som eit stort topplokk brukt som hoftesekk, som jo er ei vanleg løysing på mange sekkar til dømes for dagstur vekk frå leir eller hytte. Det er lite unødvendig fiksfaks på Deva 80, på same tid som han er grei å justere og få til å sitte bra, noko som gjer han brukarvennleg. Ein av sekkens verkeleg store styrkar er pakkbarheita. Lommene er store og gode, lett tilgjengelege, og det å pakke sekken for ulike typar aktivitet og terreng framstår som ein leik, inkludert å få pakka han med lågt tyngdepunkt for skitur. Det solide bæresystemet gjer at ein også toler litt "udisiplinert" pakking, utan at ein kjenner kvar ein minste lille feil når ein får han på ryggen. Toppopninga er romsleg, og ein får fort den gode pakkekjenlsa ein får ved pakking av store og tunge pakkrammesekkar, til tross for at denne er både mindre og lettare. Å sleppe fleire rundar med "tetris" i løpet av ein fleirdagerstur er tipptopp. I teltet nyt ein godt av den store frontopninga, og ein får "koffert"kjensla. Eg skulle dog ynskje meg meir kontrastar på detaljane fargemessig, noko eg personleg synes hevar brukaopplevinga på ein sekk det siste lille hakket. Når ein har meir eller mindre ein og same farge på alt, må auget sjå det lille nanosekundet lenger for å "sorter" detaljar, noko som er ein gjengangar på ein del sekkar, inkludert den tidlegare omtala Osprey Xena. Praktisk bruk vs målsetting Sekken skal i følgje Gregory sin omtale vere eigna til å frakte tung last, i krevjande terreng over tid. Dette er det ikkje tvil om at den fiksar bra, inkludert Gregorys mål om at den skal halde mål til frakt av nødvendige forsyningar og utstyr for ei veke, til ein høgalpin basecamp. Og nettopp med vekt på bsecamp. Eg synes ikkje at dette er den optimale sekken for turar i norsk, alpint terreng som krev bre/klatreutstyr, og som har i seg dagleg forflytning. Til det synes eg sekken er for lite praktisk løyst med omsyn til lommer og reimar. Materialar og kvalitet på saumar framstår som litt i utakt. Saumar, reimer, glidelåsdragerar og strekk verkar bra, men tyet og sjølve glidelåsa verkar noko skjørt. Eg har etter relativt få (omlag 15) bruksdøger greid å få nokre små hol på tyet på sida av sekkerommet, på sidelomma. Holet samanfell med området ski og evt isøks vil ligge og gnisse, og eg vil tru at det er slik det har oppstått. Det er ikkje kritisk på noko punkt, og vil enkelt late seg ordne med ein bit tear-aid eller gaffatape, men det er verdt å merkje seg at det er greit å fare litt varsamt åt. Det er kanskje prisen å betale for ein såpass lett sekk, med ein slik lastekapasitet? Prisen på denne Gregorysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 499 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Lastekapasitet på denne relativt lette sekken tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum. Sett opp mot lastekapasiteten og volumet derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet. Oppsummering og konklusjon For underteikna var passforma ikkje optimal. Dette må ikkje sjåast som eit negativt punkt i testen, då det er høgst individuelt kva som høver den einskilde. For utstyrstunge turar på meir enn 3-4- dagar er ikkje løysingane på sekken utvendig optimale. Med omsyn til lommer og festeanordningar for utstyr og hardvare, kan ein kan fort få ei kjensle av å minne om bilete på framsida av ei bok frå Zappfes verden, eit lett kaos av uorganisert menneske/sekk. Tyet kan også verke til å ikkje tole desse belastningane spesielt godt. Bortsett frå det ovanfornemnde "tursegmentet", er Gregory Deva 80 ein bra allroundsekk. Den har eit solid bæresystem og gode, funksjonelle løysingar for meir tradisjonell oppakning, og mange moglegheiter for personleg tilpassing. Med tanke på eigenvekta presterar den særs godt. Pluss for moglegheitene til å kunne "skreddarsy" og tilpasse i stor grad. For den tradisjonelle fjellskiløparen, vandrer og fjellfant, som tilbakelegg både høgdemeter og kilometer er dette ein sekk med stor kapasitet for si vekt. Dette skjedde med sekken etter endt testing Sekken vert returnert til leverandør. Alle foto frå leverandør eller underteikna med turfylgje.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.