Vinnerliste

Støvsugeroppsamling

Har ein dunpose som eg ikkje er nøgd med. Den har komforttemp på 7+ og er derfor ikkje varm nok for norsk sommar, og eg har frose mykje i den. Den er i tillegg "tung" til å vera så lite varm, 750 gr. Derfor vil eg ha ny pose, men ettersom eg har symaskin og overdrevet stor tru på egne ferdigheter så kanskje eg berre skal kjøpe meir dun og oppgradera posen? I tillegg har eg sett på quilt, pga mindre vekt og volum. Så derfor var målet å sy ein quilt ut av soveposen. Kjøpte derfor 350 gr 850dun som skal erstatte 270 gr 650dun. Quilten blir ca 130 cm brei oppe, 100 cm nede og ca 180 cm lang (dvs til nasetippen). Syr igjen nederste 50 cm til fotboks. Å sette saksa i ein dunpose er interessant oppleving. For å hindre dunragnarok så er det om å gjera å ha kontroll. Eg sydd saum ned langs kanten før eg klypte opp posen slik at duna ikkje føyk rundtomkring. Hadde nylonstrømpe eller tynn ullsokk framfor støvsugerrøyr for å hindre totalt dunragnarok. Fungerar utmerka. Under er nokre bilete, er no halveis i å tøme posen for dun. Duna eg tek ut skal inn i ein billegdunjakke som eg då kan bruke som skrotjakke utan å vera redd for glør eller kvister.

Ferdig sekk (med avtagbar topplokk). Sekken ble ca 900g lettere enn originalen og er 99% vanntett. Stoff i Hexcam farge er fra Ripstopontheroll, vannavvisende glidelåser fra Extremtextil.

Kroppsvekt spiller ikke så stor rolle for alpinski som det gjør for langrennski. Det som spiller en rolle (med tanke på brukeren) er lengden på skien, og bindingen som sitter på. Svært forenklet kan man si at en lang ski er mer retningsstabil, og derfor vanskeligere å svinge, og motsatt: kort ski svinger lettere. For nybegynnere så er det vanlig å ha en ski som er litt kortere enn kroppshøyde. 180-185 er nok lengden du skal se etter. 179 kan nok gå, men du må nesten se an skien hvordan den er. Det er ikke en standard på hvordan skien måles så det kan være at 179 er for kort i en modell, og passelig i en annen. Twin tip, "jibbeski", som er laget for kjøring i park bør du unngå. Disse har ofte bindingen plassert i senter av skien slik at den skal bli lettere å kjøre baklengs. Det trenger ikke du. For kjøring i løypene er det normalt carvingski som anbefales. Disse har god innsving som hjelper deg med å svinge. Twintip som er laget for off piste trenger du forsåvidt heller ikke. Det er sjelden nybegynnere kjører baklengs første sesong. Det viktigste er dog at bindingen ikke er plassert på midten av skien. Det er kun for dem som skal kjøre i park. Randonnee-ski er laget for å gå toppturer. Her er bindingene enklere i den forstand at de fleste ikke har noe avansert system for utløsning, og ikke alle har skistoppere, slik at det fall vil føre til at skien løsner og henger fast via stropp, eller seiler til bunnen av bakken. Det er også vesentlig dyrere ski og støvler, og bortkastet om du bare skal ta heis. Rocker og camber (normalt spenn) er også noe som brukes på alpinski. Rocker er rett og slett at skien er formet mer som en banan. Det gjør at den flyter lettere på løst føre. Samtidig gjør det skien mindre fartstabil og mer krevende å svinge (uten skrens) i fart. Carvingski har som oftest normalt spenn. Da vil spennet trykke i mot i svingene og man mister ikke fart mens man svinger like lett. Bindingen er også et viktig moment for deg. 115kg betyr at du bør ha en binding som kan stilles høyere enn DIN 12. Dette angir for lett bindingen løser ut dersom fall. Man vil at bindingen skal løse ut før en skader seg, men man vil ikke at den skal falle av i fart pga et slag. Jo hardere du kjører, og jo tyngre du er, jo høyere DIN. Du kan sikkert klare deg med en binding som går til DIN12 den første sesongen, men etterhvert som ferdighetene stiger bør du sannsynligvis ha noe som går høyere. Men det er jo litt relativt. Nybegynner kan være så mangt. Jeg ville faktisk anbefalt deg å leie ski første sesongen i stedet for å kjøpe ski som du bytter neste år. Hvis du etterhvert finner ut at du vil kjøre mer utenfor løypen så vil du gjerne ha en bredere ski, med gåbinding, eller fullt randonnee-utstyr. Jeg kjøpte selv ski første sesongen og solgte det sesongen etter. Jeg kunne like godt leid ski og tapt eksakt den samme summen. Fordelen med å leie er at du får prøvd flere modeller, og flere utleiesteder har også forskjellig type ski. Både nybegynnerski og mer avanserte. I tillegg vil du få erfaring med hvilken lengde du trenger. Om du er sikker på at du ikke skal ha randonneeski på et par år så kan det være lurt å kjøpe støvler selv. Leiestøvler er ikke alltid helt optimale, og en får ikke tilpasset innerstøvelen til din fot. Jeg anbefaler også å bruke skiinstruktør. Det er langt artigere å stå på ski når du vet hvordan du skal gjøre det. Lykke til!

Det har blitt en og annen laks og sjøørret i løpet av sommeren. noe av fangsten skal bli røykefisk til jul. Men først må det bygges røykovn for å røyke fisken i. Del 1 av et gjør-det-selv prosjekt med å bygge ovn og røyke fisk selv.

Akilles og tur. Fredag kom med sol og blå himmel. Det var ikke mulig å sitte hjemme, med så bra vær. November bringer normalt bare nedbør og vind. Selv med en fot i ulage – og som helt sikkert burde holdes i ro – så måtte jeg ut. I det minste en liten luftetur. Ekspertene er langt fra enige om hva som er bra for en Akilles i uorden. Det virker å ta medisin mot betennelse. Senere er det kommet fram at dette bare demper symptomene, og ikke gjør noe med selve problemet. Det er andre som mener det er operasjon som er tingen. Åpne opp og få vekk «problemet». I følge undersøkelser, gir ikke dette bedre resultat enn å ikke gjøre noe. Det minner litt om hikke – bare du prøver nok «kjerringråd» så er det plutselig et som virker, men ikke det samme hver gang.... Selv har jeg holdt på med eksentrisk trening (som mange mener har en virkning), uten at det hindret den siste skaden. Uansett så har jeg bestemt meg for å prøve å holde foten mest mulig i ro. En perfekt turdag i november viste det seg å være vanskelig å gjennomføre. Det kunne ikke bli en lang tur. Det var planen. Helst burde det være litt oppoverbakker. Av to årsaker. Det er lettere å gå i bakker med den vonde foten, og jeg trenger all den kondisjonstreningen jeg kan får. Med eller uten vond fot. Broderen ringte. Han kunne tenke seg en tur. Også han hadde kastet et blikk ut vinduet og sjekket været. Vi diskuterte alternativer, men ble enige om at en tur til toppen av Bjørndalsfjellet ville være greit. Dette er ingen lang tur, men turen gir en del høydemeter – både opp og ned... Som på siste tur, var det faktisk vanskelig å finne parkeringsplass på Gramstad. Det arbeides fortsatt med å utvide parkeringsplassen, og det gir midlertidig parkeringsproblemer. Det er et lite stykke å gå på vei opp mot turområdet. Vi var ikke alene. Det viste alle bilene, men vi møtte faktisk en god del folk. Både på vei opp og på vei tilbake. Mer folk en det vi vanligvis treffer rundt Lifjellet på en skikkelig fin søndag. Stien opp mot toppen viser også at det er mange på tur i dette området. For vår del tråkket vi forsiktig oppover. Broderen er skeptisk til høyde og eksponerte steder, som meg. Jeg har gått her så pass mange ganger at jeg er vant med stien – og høyden. Broderen er fortsatt litt tilbakeholden. Med tørre steiner og rolig fart, gikk det helt greit å komme til topps. Selvsagt.... Det var en kar på toppen. Vi vekslet noen ord, før vi tok peiling på bakken ned. Bort sett fra karen fra toppen. Han gikk bakken rett ned – utenom stien. Det ble litt forsiktig gåing nedover bakkene, men det var ikke der jeg fikk problemer. En liten myr må krysses på steiner. Disse var fortsatt glatte, og jeg skled ned av en. Det gjorde hekkans vondt. Heldigvis gir jo smertene seg etter hvert, men fra myra og ned gikk det smått. Små forsiktige skritt med full kontroll... Vanligvis er dette en times tur. Vi brukte nok lengre tid enn det, men på en fin dag som denne, er det vanskelig å sitte inne. Da får det heller bli litt vondt av og til. Les hele artikkelen

Hahaha... du kan lett skryte på deg å være en sånn "influencer" nå ja En slik dangler er naturligvis bestilt la med....spent på å se hvor lavt den henger på foten. Uansett, kostet den så lite at jeg bare måtte.... plystre

Godkjenner dette til at jeg kan skrive på Instagram at jeg er en sånn "Influencer"? Neste gang jeg lar meg friste av en kniv, så skal jeg heller la være å skrive om det her ...men Lars Fält-kniven står øverst på lista forløpig, dog usikker pga håndtak og litt på bladtykkelsen. Har blitt bortskjemt med gode tykke blad(5mm). PS: Ikke glem en slik da @tshansen http://www.casstrom.com/knives/sheaths/danglers/casstrom-no3-dangler.html

Argh...takk skal dere %&$# meg ha! å da spesielt @zimwalker og @Kristian J. Vabø Jeg klarte ikke å motstå fristelsen lengre, å da spesielt etter at en kjenning gikk til innkjøp av herligheten. Ble en liten sak i "julegave" til meg selv i år. Casström Lars Fält

Følger deg nå på instagram, veldig imponerende prosjekter!

Jeg har to Pathfinder potter, og liker dem veldig godt. Ikke for stor til å fungere som kaffekjele, ikke for liten til snøsmelting eller koking av diverse mat. Under transport pleier jeg å ha kaffeposen m.m. oppi kjelen, slik at det ikke rommer mer enn kjelen. Kan jo også ha en mindre kjele inni, eller kokeapparat. Enkel å gjøre ren.

Jeg har som regel med et slikt håndtak uansett da det gjerne er med minst et par kjeler når Toaksen er aktuell. Men tror ikke jeg har brukt det noe særlig på Toaksen, men mener det passer helt greit på kanten der. Min har ofte vært brukt til å koke pose-ris i og det fordrer mye helling. Også snøsmelting/vannkoking har vært bruksområde. Det har aldri vært noe problem med helling eller å sile av vannet, men som ved bruk av kjeler hjemme så bruker jeg gjerne votter eller annet klede for å holde lokket på plass mens man heller....

Kan anbefale liguisole. Av det som blir hardest belastet er isklatrehansker i grepet og her holder limet lappene på plass gjennom sesongen. Men viktig at det limes med godt press, god varme (over ovn) og ett døgn. Jeg bruker tvinger og trebiter for trykk.

Strålende! Da blir det testing til helga 😊

Tror jeg kontaktet Arcteryx direkte via "service request" første gangen, også henviste de meg til Goretexservice. De andre gangene sendte jeg bare en mail direkte til Goretexservice som ba meg sende dem jakken. Jeg ville bare startet med å sende en mail til [email protected].

Kort og grei tur. Selv med en bakfot i ulage, måtte det bli en søndagstur. Bestyrerinnen var klar for tur og været ga ingen unnskyldning for å holde seg inne. Det er alltid bra å gå tur.... Nå ga fredagens tur klar beskjed om at lange turer ikke kom på tale. Det måtte bli en kort tur, og slike kan like godt tas i nærområdet som å ta ut på en lengre kjøretur, før turen. Det er flere slike turer like i nærheten, og det er mulig å gå ut døra hjemme og ta en runde på en time og to. Det blir ikke mye tråkking i terrenget på disse turene, men denne gangen ville det passe bra. Det var sol og flott vær fra morgenen av på søndagen. Yr mente det ville komme regn senere på dagen. Selv om vi ble enige om å ta en tur sent på formiddagen, tar det jo ikke lang tid å få på turklær og sko. Vi kom oss avgårde i 11 tiden. Det ble en tur rundt Gruda. Dette er egentlig en tur jeg og broderen ofte går på onsdager. Og den er så pass kort og uten utfordringer av noen art, at den ikke «normalt» kommer med i loggen. Nå er det jo greit å dokumentere turene som bestyrerinnen er med på. Jeg kan - muligens – trenge goodwill fra den kanten en eller annen gang...... Vi startet greit nedover bakken mot «ånå» - elva og Bore. Som oftest har akillessenen gått seg til etter en stund. Denne gangen var det ikke bra fra start, og det ble ikke mye bedre etter hvert. Med stiv ankel (så lite bevegelse som mulig) går det likevel greit å komme seg fram. Det tar bare tid. Flate Jæren er et underlig landskap. Ved Bore har elva gjennom tidene laget landskapet ekstra flatt. Her er det ikke mye høydeforskjell. Nå går turen opp mot Grudavarden og på veien er det mulig å se langt. Først ut mot havet som ligger noen kilometer mot vest. Det er helt greit å se Feistein fyr, men det er egentlig ingen stor sak. Feistein fyr er også mulig å få øye på fra topper, som Vådlandsnuten, vesentlig lengre inne i landet. Nettopp Vådlansnuten er også lett å få øye på fra Grudavarden. Den – eller rettere – Vådlandsnutene, stikker opp ganske karakteristisk, og er lett synlig fra mange plasser på Jæren. Selv det er omtrent 35 kilometer i luftlinje. Det var bra turvær, til å være i november. God temperatur med over ti grader. Ikke nedbør og helst litt sol. Nå står sola så pass lavt at en god del av turen gikk i skygge. Over kanten mot øst, med utsikt over Klepp og videre østover, fikk vi se sorte skyer. De dekket hele himmelen på den kanten og vinden, og skyene, kom mot oss. Det ble beine veien hjem, både på grunn av været og også på grunn av bakfoten, som gjorde vondt etter hvert. Det kom ikke en dråpe før vi var hjemme. Les hele artikkelen

Grotter er kult. Du kravler inn et hull i bergveggen, og der inne spiser elva fjell til frokost og lager marmorskulpturer etter lunsj. Det ble selvsagt en tur til Trollkyrkja i høst også.

@Tor-Erik-L-77 Da er en ny versjon av Topokart tilgjengelig i AppStore, i denne versjonen er mulig å la kartet rotere mens retningspilen holder seg rett nord Når du trykker på lokasjons-knappen nede i høyre hjørnet vil det nå være tre ulike modus, ingen tracking, tracking, tracking med roterende kart.

Jeg har testet denne nå i en måneds tid - den er ikke vanntett er konklusjonen. http://norhiker.com/2018/09/18/review-berghaus-gr20-storm-jacket/

Et av de desiderte høydepunktene i sommer var ryggtraversen i Syd-Tyskland kalt Jubileumseggen, en klatre- og klyvetur beregnet til 6-9 timer. Det er naturlig å forsøke å sammenlikne denne turen med Skagastølsryggen, som vi gikk i fjor. Begge er lengre tryggtraverser som krever sikringsutstyr, og hvor mulighetene for å bryte av turen er små. Den største forskjellen er at de siste to tredelene av Jubileumseggen er sikret med wire og hjelpetrinn, noe vi tidvis faktisk var svært takknemlige for! Dernest er denne eggen jevnt over preget av løsere fjell, tidvis noe grus på utoverhellende svapartier, og vi opplevde den som gjennomgående noe mer eksponert og skarp. Til gjengjeld er teknisk vanskeligste punkt kun i grenseland 2/3, og kalksteinsfjellet blir ikke så sleipt og glatt. Som sist gang over Skagastølsryggen ble også dette en tur mye innhyllet i skyer, dessverre. Jubileumseggen går i 2600-2900 meters høyde og er livsfarlig i tordenvær. Derfor er det også satt opp en lynavledet nødbivuakk omtrent halvveis, med fire senger og ulltepper. En liten stund før denne (om man går fra Zugspitze) er det mulig å bryte av ryggtraversen, og gå 700-800 hm ned til Knorrhytta. For sein start For å spare overnattingspenger bestemte vi oss for å kjøre første toget opp på Zugspitze. Den løsningen velger jeg aldri igjen! Konsekvensen var at vi ikke var i gang å gå før kl 10.00. Neste gang blir det overnatting på toppen av Zugspitze, med grytidlig start neste morgen, ja! Først var det rene motorveien av en sti i fem minutter, inntil punktet der klatrestien opp fra Höllental kommer opp. Så ble det smalere, med klyving hovedsakelig nedover. Noen punkter med UIAA grad 2 var det nok. Vi hadde med både tau og sikringsutstyr i tilfelle større problemer. Etter en drøy time kløv vi bratt ned i et skar, og med tanke på guttene som var med, og som hadde mindre erfaring, burde jeg tilbudt dem rappell her, for sikkerhets skyld. Det var nok solid 2-er-klyving. Dessuten var hammeren som nå dukket opp gradert til 2+, og jeg tok fram tauet likevel. Klatringen var så enkel at jeg la ingen mellomforankringer, men for guttenes skyld hadde de nå tausikring opp. Videre var det eksponert til tider, men vi følte ikke behov for tau. Noen steder var det jo også wire. Og jeg som trodde denne delen var kjemisk fritt for dette? Innere Höllentalspitze dukket nå og da fram fra skyene, og jeg kjente det velkjente suget i magen: Skulle vi virkelig opp der? Erfaring har lært meg at det ofte løser seg overraskende greit når man bare kommer nær nok, så vi gikk på videre. Etter Innere H. skulle dessuten det verste være over, sto det i føreren. Innere Höllentalspitze (2741m) Ved foten av denne skjønte vi at tidsskjemaet var i ferd med å sprekke. 1-2 timer til denne toppen hadde jeg lest. Vi hadde bare brukt tau en plass, og beveget oss ganske raskt og lett i terrenget, mente jeg. Likevel var det gått en del over to timer til foten av bratta opp til toppen. Jeg skjønte lite av dette… Klyvingen opp gikk overraskende greit. På et noe utsatt grusete svaliknende parti var det også wire igjen. Kjekt, så slapp vi da å dra fram tauet! Etter totalt tre timer tok vi så vår første store pause på toppen, med litt mat. Jeg hadde med 2l drikke, og trodde det skulle være brukbart. Så feil kan man ta! Selv om det var mye skyer, var det svært varmt til tider, og lite vind, og vi svettet ganske bra enda vi hadde lite tøy på oss. (Jeg hadde en vindtett bukse, for anledningen uten superundertøy under, og en superundertøy trøye. Mer fikk jeg aldri bruk for. Vanter, lue, vindtett jakke, varm genser, alt ble liggende i sekken.) Opp og ned – og varmt Selv om eggen i hovedsak heller nedover fra Zugspitze, ble det veldig mye opp og ned bortover den forrevne eggen. Etter Innere Höllentalspitze sto imidlertid toppene raskere i kø, og ganske snart var vi opp på Mittlere H. (2743m). Nå var det også tettere mellom punktene med wire og hjelpetrinn. Vi var kun takknemlige, for alle disse småpunktene hadde tatt tid å sikre med tau. Vi forventet egentlig ikke noen psykiske trøkker videre nå – nok en feil… Etter totalt drøyt 5 timer passerte vi den lille nødbivuakken, og kikket innom. Jo, her var det da greit å sove over, hadde vi bare hatt mer vann med oss. Jeg ville spare litt på den siste halvliteren, men kjente jeg burde tatt den nå. På kartet så resten ikke så langt ut – dette var da godt over halvveis? Vi fortsatt opp til Aussere Höllentalspitze (2720m), og kjente det litt mer i beina nå. Skyene innhyllet oss helt – vi skulle gjerne sett litt av hvor langt det var igjen, og hva som ventet oss. Eksponert opp og ned på Vollkarspitze, het det i føreren… Psykisk sjokk – men heldigvis wire Berg- og dalebanen fortsatte i tåka, men vi begynte så smått å bli mette av klyving og eksponert balansering. Gang på gang måtte jeg innstendig be guttene passe seg og ta det forsiktig (der det ikke var wire.) Vi møtte noen utlendinger på motsatt kurs, som ikke ville skuffe oss, men sa at vi nok hadde mange timer igjen fortsatt!!! Det så riktignok ikke så langt ut på kartet. De ba oss også omhyggelig å passe på å ta av på rett sted før Hochblassen, noe vi la oss på hjertet. Nå dukket en skikkelig pinakkel opp i tåka, vel 25 meter høy. Jeg antok dette var Vollkarspitze. Det var ekstremt bratt og utsatt her, og vi var takknemlige at det var en wire å klikke seg inn på. Wiren lå direkte over spissen på toppen, som var så skarp at jeg ikke engang forsøkte å stå på den, men begynte nedstigningen umiddelbart. Godt å være ferdig med dette, selv om det på en måte var morsomt også. På veien ned fra pinakkelen stivnet jeg til, i det jeg så en loddrett vegg reise seg opp i tåka foran oss. Det var en helt loddrett pinakkel på bortimot 40 meter. Noen kom ned på toppen, og dette gav monstrumet en dimensjon jeg sjelden har opplevd i fjellet. Best kan det vel sammenliknes med de råeste spirene i Trolltindene? Dette måtte være den riktige Vollkarspitze! Gjett om jeg var glad for at det var wire her!?! På begge sider av Vollkarspize var det stupbratte bunnløse stup. De første 5-6 meterne var det wire, men ingen trinn, og svært lite naturlige tak. Å skulle ledet opp her med tau er noe jeg neppe ville gitt meg ut på, så jo: Vi var inderlig takknemlige for wiren, og også for bolter og trinn underveis oppover. Dette hadde ellers vært klar 5-klatring, så langt jeg kunne bedømme. Jeg entret wiren i armgang opp, og forsikret meg om at det gikk bra med guttene. De signaliserte at det skulle bli godt å komme seg over denne… Litt over midtveis var det plass til å passere folket på vei ned. Noen trivelige ord ble utvekslet på engelsk og tysk. Vel oppe på toppen (2618m) ble det ikke noe stopp i tåka, for nå ville vi ned. Det var ikke fullt så bratt og utsatt ned, men godt med wire. Leting etter sti Vel nede bar det jammen oppover igjen. Føreren var litt uklar på hvor langt opp vi skulle, men presiserte at det gikk tydelig sti ned til venstre like før Hochblassen. Vi tok oss derfor svært god tid, og sjekket alle mulige renner og skar til venstre ettersom vi gikk oppover i tåka. Snart var vi helt oppe, og det begynte å gå bortover, og jammen litt nedover igjen, men ingen sti??? Jeg kjente så smått nervøsiteten bre seg. Disse elendige skyene! Guttene var også utålmodige nå, og jeg hadde bare noen slurker vann igjen. Vi fortsatte litt mer nedover, da plutselig skyene trakk seg litt til side, og jeg kjente igjen Hochblassen på et øyeblikk. Terrenget antydet klart at vi måtte gå litt til, og etter 5 minutter lett berg- og dalebane forkynte rød skrift på fjellet sti ned til venstre. Herfra var det ikke lange biten igjen til topps på Hochblassen, og jeg spøkte med guttene om vi ikke skulle ta med oss denne toppen også? Kontant unisont nei var svar nok. Lettet peiset vi nå på nedover, og selv om skyene igjen la seg rundt oss var jeg sikker på at vi var på rett vei. Vi rundet den bratte NV-veggen på Hochblassen, og fulgte wiren opp i en bred renne, som ble smalere og trangere, inntil vi kom opp på eggen vi hadde vært på to dager tidligere (tur til Alpspitze – se turrapport.) Nå var klokka 17.30 – og siste taubane gikk ned fra Alpspitze. Vi kløv ned i Gries-skar og fulgte for andre gang på få dager den kjedelige stien nedover østover i løs grus og stein. Svært sårbeinte stoppet vi opp nede ved Stuibensee og kjølte beina i vannet. Pine og plage til slutt Her ved vannet kjente jeg riktig hvor tørst jeg var, og det var en lidelse å sitte slik og ikke tørre drikke. (Vannet hadde ingen synlige avløp, men virket rent og klart, selv om vannstanden åpenbart normalt var høyere.) Snart fortsatte vi på sti merket 835a, som skulle lede oss helt ned til Kreuzeck på 1650 meter, riktignok i en stor bue gjennom en skog. Jeg var ikke opplagt på skogstur nå, og dehydrert og sårbeint konstaterte vi at stien gikk helt ned til 1500 meter, før den gikk oppover igjen! Den siste timen var et mareritt av de sjeldne. Guttene var heldigvis i bedre form (hadde hatt 1,5l hver), men mine 2l hadde klart vært altfor lite. Det gikk saktere og saktere – jeg var helt tom for krefter, svimmel og hadde tiltagende hodepine. - Og slikt gjør du frivillig i ferien din? tenkte jeg. Marerittet tok slutt kl 20.00, da vi ankom hytta, og jeg kjøpte meg tidenes største og dyreste coca cola. 10 timer tok det oss, hvorav 8 timer til Gries-skar (der Jubileumseggen slutter.) Neste gang… Når en har fått slikt på avstand, frister det selvsagt igjen med ny tur. Da skal jeg ha vær for fotografering, og særlig Vollkarspitze skal foreviges. Jeg skal kanskje gå alene, uten tau og kamkiler og slynger, sove på toppen av Zugspitze, få tidligere start, og dermed rekke siste taubane ned. Jeg skal også gå over Alpspitze til slutt, og ikke ned den kjedelige grusdalen. Amen!