Vinnerliste

Søndag 13. juli. Nørdstedalseter > Sota Sæter. Dette var den siste turdagen på turen min, som startet ved Breistølen. Ruten var Breistølen > Sulebu > Slettningsbu > Fondsbu > Skogadalsbøen > Sognefjellshytta, deretter en omvei Sognefjellshytta > Fannaråki > Sognefjellshytta og videre til Nørdstedalseter > Sota Sæter. Jeg valgte denne ruten for å fullføre MASSIV-turen, som jeg startet som en skitur i mars i fjor og måtte avbryte på grunn av skade. Et andre forsøk som skitur i mars i år måtte også avbrytes på grunn av en lengre periode med dårlig vær med skredvarsler, samt to mindre, men gjenstridige, benskader. Avreise fra Nørdstedalseter klokken 05:00 (det er en lang tur!): Morgenlys i bakkene ovenfor Fivlemyrane i Nørdstedalen: Jeg er vanligvis veldig forsiktig med å ikke forstyrre ville dyr, men denne rypemoren kunne ha valgt et bedre sted å bygge reiret sitt. Det var bokstavelig talt en støvellengde unna den merkede stien. Ungene, selv om de nylig klekket, trengte ikke å bli fortalt hva de skulle gjøre: de løp i dekning så fort som mulig: Rypemoren spilte det vanlige teateret for å lokke meg bort fra ungene sine: Det høyeste punktet på ruten over Fortundalsbreen (ca. 1570 moh). Jeg valgte den direkte ruten over breen, som jeg kjenner godt fra skiturer, fordi jeg gikk den vanlige sommerruten via Illvatnet for noen år siden og syntes den var tøff. Siden jeg var alene, brukte jeg en søkestang for å teste tykkelsen på snøbroene over sprekkene – selv om jeg bare fant noen få sprekker under snøen: Denne lille tjørnet «Heksegryta» er tydelig markert på kartet, men jeg har aldri lagt merke til den før på skiturer. Den må ha vært helt fylt med snø: Hyttene på Sota Sæter ligger i den nærmeste enden av Liavatnet og kan sees ved å zoome inn: Den sjarmerende lille sentrale hytta på Sota Sæter. Hver hytte har et navn, men jeg kan ikke huske navnet på denne: Som med alle de betjente hyttene jeg bodde i på denne turen, nøt jeg en varm velkomst, godt selskap og utmerket mat. De betjente hyttene er en ære for den norske turistnæringen, og nettverket av selvbetjente hytter er noe jeg aldri har funnet noe annet sted.

I år gikk vi deler av Norlandsruta, fra Umbukta til Sulis. Jeg brukte mine splitter nye Durstongear Iceline Poles. Svært lette og behagelige å gå med, jeg har versjonen med løkker til hendene uten at det har betydning. Etter ca 130km så brekker plutselig nedre seksjon på den ene staven, jeg går på sti, og det er myk/fuktig jord å sette staven i. Passer ekstremt dårlig da jeg bruker staven til å sette opp X-Mid teltet. Ved neste stopp blir det feltreperasjon, for å ha en komplett stav til å sette opp teltet med, en bit av en bjørkekvister blir grei spjelk, men ikke til å gå med. Når vi så har fullført 260+km, så ser jeg at tuppen på gåstaven som ble brukt alene på resten av turen mangler og jeg har slitt nedover på selve karbonet i staven. MAO begge stavene feilet for meg. Dette er for dårlig stavene må kunne tåle normal bruk i norske fjell.

Utladalen høres herlig ut! Den står på lista mi God tur til dere og fortsatt god sommer!

Hei, tusen takk for raskt svar! Ved ettertanke tror jeg denne turen over "bandet" blir litt for strevsom for meg og mitt turfølge. Vi må vel også ha stegjern osv. for å krysse breen ned til Turtagrø. Det får bli en annen gang med noen kompiser. Vi tar heller turen nedover Utladalen og til Hjelle. Fortsatt god sommer!

Jeg er helt enig i at dette er skuffende, men samtidig så må man huske på at Durstongear primært er et merke utviklet for UL hikers i USA som gjerne går Appalanchian Trail eller liknende. De går hele turen på sti, og går gjerne ikke utenfor i skikkelig natur noensinne, de har til og med ikke lov til å sette opp telt utenom oppmerkede plasser. Dette er også en sti som blir gått på av et antall mennesker tilsvarende halve norges befolkning hvert eneste år, og vedlikeholdet og standarden settes deretter. Så standarden Durston sitt utstyr utvikles for er ikke Norsk, merket selges teknisk sett ikke i Norge i det hele tatt men må importeres av privatpersoner. Jeg har kjøpt et telt og er godt fornøyd med det, men det holder jo ikke samme standard med tanke på soliditet som feks Hilleberg Yellow Label gjør, ikke i nærheten en gang. Så av og til er det viktig å tenke godt over om utstyret faktisk passer den bruken man har tiltenkt det til. Kan nevne at mine Swix-vandrestaver knakk omtrent like fort som dine staver gjorde, til tross for at de er langt mer solide så tålte de ikke 3 turer i Jotunheimen. Legger for morro skyld med et bilde av det som er noe av det grovere de fleste brukerene av slike staver faktisk vil komme borti.

Er det ikke mye forlangt at staver som veier 135 gram skal tåle så mye? Jeg tolker de der ekstrem lette stavene som teltstenger som også kan brukes til staver i nød - ikke til kontinuerlig bruk over så lang tid/distanse. De får mye juling. Jeg er notorisk til å brekke staver og det er langt mer solide staver enn de der mine veier 4 gang så mye og jeg har brukket mange. Hvis aktiv bruk av stav er viktig ville jeg personlig satset på aluminium staver?

Jeg har vært ute etter noe lignende og venter nå på en Exped Thunder 70 i posten. Finnes i dameversjon. Jeg er veldig glad i Bergans Helium 55. Har hatt nåværende versjon siden vinteren 2022, og hadde en annen tidligere. Men på lengre turer blir den for liten for meg, og har ikke blitt helt venn med Gregory Baltoro-sekken jeg har brukt. Thunder veier 1,6 kg og har oppgitt lastevne til 24 kg. Ser ut som greie løsninger. Men passform er såklart viktigst, og det vet jeg foreløpig ikke.

Vi har første versjon av Helium i 40 L som hun har brukt på alle turene vi har vært på. Men hun har lyst på en som er litt større, og litt bedre bærekomfort (ikke all verden på førsteversjon av Helium).

Østmarka på tvers, bomma kanskje litt på skotøyet. Var mye tørrere (og mye bra klopper!) enn forventet. Fin tur uansett

På tur er det lurt med utstyr som har flere funksjoner. Skoene holder frokosten (havregrøt) og kaffekoppen, slik at dette ikke velter.

For dere som kan ha bruk for en ny dagstursekk: XXL har nå Fulu Core 35 til 899 (halv pris av veiledende). Jeg hadde en 45 fra før (kjøpt på XXL til 999 i fjor) og supplerte med en 35 nå. Gode, lette sekker med justerbar rygglengde og bra bærekomfort (i alle fall på min kropp). Eneste minus er at de tar inn vann etter noen timer i regnet, men de kan jo impregneres -- og jeg bruker alltid vanntette pakkposer inni sekken uansett.

Siden forbrukere er veldig opptatt av vekt, og noen gram avgjør hvilke telt du kjøper, inkl @Humbug. Så derfor blir minimumsvekt oppgitt. Dvs Telt, stenger og minimum antall plugger. Pakkposer, repsett, reservedeler etc teller ikke med, Exped/MSR med flere tar også vekk en del barduner og plugger og legger dette i «repsett» posen 🙈, da får de ned vekta. Forøvrig er det mye triks for å få ned vekta på telt: Tynn duk Færrest mulig stenger og gjerne litt liten diameter på de Minst mulig dobbelt stoff i ventiler og dører Tynne glidelåser, gjerne bare med en glider Minst mulig ventiler, helst bruk av skjørteventilasjon. Ikke justerbare løkker til pluggfester. ikke fester inni teltet til oppheng ikke fester for ekstra barduner (feks for å feste en tarp) ikke justerbar stramming på teltduken ikke reflekser på teltet Ikke strammere på pakkposer så tynne barduner som mulig Så lette/Korte og små teltplugger gjerne uten tauløkker så lett/tynn strikk inni stenger som mulig ikke mulighet for dobbelt stangsett runde alle mål oppover runde alle vekter nedover lage formen på teltet slik at det blir kortest mulig stenger og minst mulig stoff. ikke tapet sømmer eller seamsealer på sømmer Heldigvis finnes det noen hederlig unntak. Hilleberg, ZPacks og de du nevner.

Jeg pleier å bruke et Thermarest (tror jeg - et sånt tynt, knudrete ett som er blankt på ene siden) som jeg har delt i to under det oppblåsbare under overkroppen. Hvis det blir kaldt nedenfra legger jeg det oppå det oppblåsbare.

Hehe. Forhuden drar du fram når du oppbevarer teltet, for å få en romslig pose. Bare klipp den av, ganske enkelt. En omskjært pose får du da.

Dadler syns jeg er veldig godt på tur. Extra har en type Änglamark økoligiske dadler. Posen har lynlås og det er praktisk på tur.

Når godværet slår inn i starten av juli er jeg et øyeblikk i tvil om jeg skal på fottur eller sykkeltur men konkluderer med at sykling er det som krever best vær og bestemmer meg derfor for Mjølkevegen. Mjølkevegen er en sammenhengende sykkelrute som går fra Vinstra til Gol over flere fine fjellområder med aktiv stølsdrift. Underlaget er stort sett grusveier av god kvalitet og ruten er ca 230 km. Jeg delte opp etappene i fire dager, pakket telt, sovepose og litt mat og startet fra Vinstra klokka 17:30. Første etappe ble mer krevende enn jeg hadde regnet med. Det var 26 grader, ikke et vindpust og sykling oppoverbakke i to og en halv time. Jeg tror det hang en diger svart sky av fluer over meg alle de 800 høydemetrene som jeg syklet. På omtrent det høyeste punktet før Ruten Fjellstue fulgte jeg en traktorsti oppover til jeg fant en bekk og en ok leirplass. Det er mye beitedyr langs hele ruta så jeg brukte vann fra bekker kun til matlaging og kaffekoking. Den andre dagen er målet å komme meg til Vinstre rett ved Bygdin. Jeg kjenner jeg er øm i venstre kne allerede etter dag 1, så det blir rolig sykling og en liten pause hver time. Jeg har bestemt meg for halvpensjon, der jeg har med frokost litt snacks og middag for den første kvelden. Ellers satser jeg på varm mat på fjellstuer og litt vaffler underveis. Det blir nydelig fjellsykling med bare en tøff motbakke den andre dagen på Mjølkevegen. Vannflaskene fylles der jeg er innom for en matbit og siste stopp for dagen er Haugseter fjellstue og noen deilige karbonader. Et lite stykke videre finner jeg en super leirplass. Jeg tar meg bryet med å trekke meg bort fra veien, selv om det gjør at sykkeltaskene må av sykkelen og bæres noen hundre meter. Jeg triller/bærer også sykkelen med meg. Den tredje dagen blir den hardeste. Selv om det bare er 73 km er det over 1500 høydemeter som skal klatres. Jeg har siktet meg inn på en lovende teltplass ved Søre Syndin og legger friskt avsted ved nitiden. Landskapet er åpent og veiene flate og fine langs Vinstre og jeg kan se bort på Bitihorn der jeg cruiser avsted. Etter frokost nummer 2 på Beitostølen blir det rulling på asfalt et stykke videre før oppstigningen mot Slettefjell starter. Slettefjell er rutas høyeste punkt på 1300 moh. Jeg legger luretopp etter luretopp bak meg og kan til slutt sige over topp- kneika og starte unnarennet. Det viser seg at Slettefjell ikke er det eneste som skal beseires denne dagen. Det blir over 800 høydemeter nedover til Vangsmjøse og derifra blir det nye 600 oppover. Og her starter utfordringene. På kart appen min, mapy, sammenfaller Mjølkevegen med Kongevegen ved Hemsing bru. Da jeg kommer ned dit får jeg se en liten bratt sti oppover. Det virker fullstendig galskap å slepe sykkelen opp dit. Jeg sykler derfor videre og prøver å komme med opp via noen traktorveier fra en gård. Der treffer jeg ei dame som råder meg å sykle enda videre til jeg treffer på ordentlig grusvei. Hun sier denne stien er helt uegnet for sykling. Så jeg er litt tvilende til om min rute faktisk er Mjølkevegen, at den er feil merket i appen. Halveis opp mot Syndin går jeg helt tom for krefter og juice i beina. Jeg må trille oppover de bratteste kneikene. Til og med sauene traver forbi meg. Det er foresten litt som å være på safari når du sykler denne mjølkeruta. Mange spennende dyr. Og noen uheldige dyr: Da jeg endelig kommer opp til Nørdre Syndin blir det til og med vading med sykkelen over utoset. Det smaker ekstra godt med middag på Syndingstøga og det blir to alkoholfrie øl på rappen. Den siste leirplassen blir den beste på denne turen med utsikt over Søre Syndin. Det gjør godt å komme i teltet for denne dagen var den absolutt tøffeste på hele ruta. Selv om den siste dagen er like lang målt i kilometer så blir den rene søndagsturen sammenlignet med gårdsdagen. Særlig Stølsvidda etter Vaset er et eventyr å sykle. Gode veier, flatt, utsikt utover vidde, myr og vann og Hemsedalsfjellene og tindene til Jotunheimen i horisonten. Personlig synes jeg ikke Golsfjellet, som blir siste etappe, kan måle seg med dette. Golsfjellet virker helt nedbygget og er kanskje det minst sjarmerende fjellområdet på Mjølkevegen. Men alt i alt har turen bydd på flotte sykkelopplevelser og jeg er glad jeg delte den opp i 4 dager. Det eneste jeg virkelig savnet var lettere gir på sykkelen...

En uke på Hardangervidda, rundtur fra Mogen. Strålende vær.

Da må jeg begynne å gå med tralle på tur da🤪...

Har ikke veldig mange bilder av skotøyet, men her er et som viste forskjellen før/etter behandling av relativt vanskjøttede fjellstøvler: [ ~10 år gamle Alfa Walk King innsmurt med Sifra.