Vinnerliste

@varmtvann Jeg har en Alpinist 110 (forrige generasjon) og hatt litt knirk mellom nedre feste til skulderreima og hoftebeltet. Der har det hjulpet å trekke skulderreima litt ut mens jeg har den på så den legger seg litt annerledes mot hoftebeltet. https://www.bergans.com/no/brands/alpinist/alpinist-medium-110-l-green-dark-green?culture=nb-NO&currency=NOK&channelCountry=NO&channel=Norsk

Hjortelusflue, flått og knott er noe herk, som Noah ikke hadde trengt å ta med i Arken den gang ved forrrige flom. Elgen

Finner ikke igjen mailen med svar fra Norrøna ang Whiteout. Med de kommer tilbake og skal relanseres. Knut

Ah, knirking. Hater det. Knirking kommer av at to materialer beveger seg mot hverandre og har akkurat nok friksjon til at de "henger litt igjen". Litt som jordskjelv når to kontinentalplater beveger seg mot hverandre. Løsningen er enten å sørge for at de ikke beveger seg (øke friksjonen) eller at de beveger seg helt fritt (redusere friksjonen). Så det virker egentlig som et problem som skulle være enkelt å unngå, men det er veldig komplekst. I ryggsekker er det flere overflater som kan foråsake knirking, men stort sett er det enten at en ramme glir mot et stoff, eller at skummet inni skulderremmer eller hoftebelte glir mot et stoff. Problemet kan oppstå - eller ikke - tilsynelatende helt tilfeldig, som gjør prøblemsøking vanskelig. I noen tilfeller har den ene flaten "polert" den andre nok til at den uheldige friksjonen oppstår -i andre tilfeller kan det være f.eks at belegget på baksiden av stoffet har tatt opp litt fuktighet eller blitt slitt akkurat "nok". Vi mistenker også at pulverlakk/oljer fra produksjon av rammer "tørker ut" over tid og kan bidra til at friksjonen økes. (Man skulle tro at løsningen var å lage dønn statiske sekker som ikke beveget seg, men splitterny forskning tilsier at noe bevegelse i en sekk absolutt er å foretrekke. Det kommer mer om dette temaet senere når forskningsrapporter publiseres) Noen mener at problemet kommer oftere på nyere sekker som bruker mer miljøvennlige materialer og overflatebehandlinger. Vi testet ut veldig mange overflatebehandlinger da vi gikk fra C8 til C6 på impregneringen for mange år siden, og noen gav veldig mye lyd, så det var mye arbeid før vi kunne lage sekker med C6 impregnering. (Heldigvis var det ikke like lyd-problematisk å gå fra C6 til C0/PFC-free) Problemet er velkjent hos alle produsenter i alle prisklasser, og jeg kan forsikre om at alle hater det, og alle prøver å unngå det. Hvis man søker på "backpack squeak" ser man at man ikke er alene om knirk, og at de fleste anbefaler (som @Fjellfant) en spray for å redusere friksjonen. WD40, silikonspray, voks og "dry lube" spray (f.eks for sykkelkjeder) er alle velkjente problemløsere. Noen av disse vil nok lage flekker i stoffet, så ha det i bakhodet når det applikeres. Utviklingsavdelingen vår eksperimenterer faktisk med disse løsningene nå, med målet om å kunne komme tilbake litt utpå høsten med en anbefaling på noe som fungerer bra. Ingen bedre løsning enn @Fjellfant sin altså, men kanskje litt kunnskap om bakgrunnen. -Johannes // Bergans

Det er lansert en norsk super ultralett teltplugg med unike egenskaper. https://teragon-gear.no/ Disclamer: Jeg har bidratt med min kunnskap, kontakter og ikke minst uttesting. Har ingen økonomiske fordeler av dette, fått feks 2 plugger og fått beskjed om å teste slik at minst en gikk i stykker. Så har virkelig testet de hardt, og brukt MSR mini groundhug som referanse på noen av testene. Så er nok ikke helt uhildet/habil - selv om jeg tror det😇. Har tross alt lagt ned en del timer i dette, men som nerd har det vært bare glede😀. De 8 første pluggene er de jeg har brukt på Zapacks Duplex. Div varianter. Legg merke til «Hilleberg-steinen) rund på ei side og flat på andre. Dette er de jeg har brukt på Zpacks Plexamid. Ulike typer av karbon eller titanplugger, pluss Hilleberg (Dac). Noe av testinga måtte flyttes fra vanlig bruk, til veldig hard bruk (missbruk/voldtekt), for å få noen fornuftig resultat. Legg merke til X mønster på den norske pluggen. Den sitter utrolig bra fast i jord. Ikke minst har den et flatt hode, slik at den er lett å få ned. Begge disse er banket ned med stein. Var i utgangspunktet mektig imponert over første versjonen, og etter at mine input og testinger ble implementert, så er sluttresultatet helt utrolig bra🤩. En gylden regel sier; Lett - Sterkt - Billig og du kan bare velge 2! Her velger du vekk billig, men du få en plugg som sitter utrolig bra, lett å få ned, ultralett og har egenskaper som overgår en normal plugg på 12-15 gram. Men de selges i det antall du ønsker, så du kan kjøpe 1 stk. pris pr plugg er 340kr. Vil nok anbefale di som liker lett utstyr og har lett telt om å kjøpe en eller 2 plugger for å teste ut dette selv. Evnt ønske seg dette til jul/bursdag! Veit ei heller om andre som testet, det kan jo være flere her inne. Har bare fått need to know info. Kommer et litt lenger innlegg på Bloggen min i løpet av kvelden/morgendagen. PS: Har vel snart nok forskjellige plugger til å lage en julekalender, med test av en plugg hver dag. PS2: Under normal bruk ble det ingenting som ga seg, så fant hardest grusen blandet med pukk og banka de ned med en stein gjentatte ganger, satt så fast at jeg hadde problem med å få de opp igjen. Det var i gata hjemme, og nabokona lurte veldig på hva jeg holdt på med😂 - Så jeg får nok sende en en link - slik at det kan bekreftes at jeg ikke har klikket helt😵‍💫

Denne har små bein og oppdeling. Denne er hel og uten bein. Ene er merket C2 og OP - det står for Omnipup og er til Omnilite, den andre C3 og PLD. Hvem som er til den andre er ikke lett å finne ut av. Begge funker fint, så har faktisk ikke tenkt på at det er 2 forskjellige. Samme diameter og høyde, ut fra øyemål. Måtte i så fall satt de side om side for å se om det var noen forskjell…🫣 Men da er vi over på virkelig primusnerding😂 Men Berniedawg er ikke i produksjon lenger pga høye priser…. Så da er bruktmarkedet veien å gå.

Siliconspray, siliconfett eller parafinvons (stearinlys), er ting som kan hjelpe.

Ser at de fortsatt ligger i br.reg., men med negativt resultat for 2022. Whiteout ble jo relansert i 2018, og nå skal det altså relanseres igjen? Men jeg håper de kommer tilbake ja, produktene var veldig gode og hadde et pent og nøytralt design. Har tre jakker derfra, og de er blant mine favorittplagg.

OK, det ser litt voldsomt høyt ut på foto! Også uten antenne og lynavledere. I hvert fall skal det noe lett på toppen fx. sovepose. Elgen

Vesterålen, så det er ganske langt nord. Men jeg har lest to ganger i avisen at de er funnet i nabokommuner her, så det er nok ikke umulig.

Når jeg har fått hjortelusflue på meg på tur, har noen sluppet vingene kjapt, mens andre ganger har jeg funnet de når jeg har kommet hjem fra tur, da med vinger. Så varierer veldig hvor kjapt de slipper vingene etter min erfaring. Kan forresten tipse om at å ha en kam med på tur er kjekt, da er de lettere å ta om de lander i håret.

Kjentmannstur på Krokskogen. Hatt en del av det oppigjennom. Er jo mange å velge i, og med stadig tilsig av bøker (stoppa å kjøpe nå, har 16 stk) 20-23 #11 Tett tåke da jeg gikk langs skaret, så letta det opp mens jeg var der, og så tetta seg til igjen. 22-24 #10 00-02 #10 90-92 #5 og 04-06 #9 Lette etter denne i 2017 også, men var ikke tålmodig nok da. Ser på spor-loggen i BaseCamp at jeg var 12 m. unna da. Kava mye rundt en gang også. 90-92 #6 08-10 #12 Disse ble tatt på et strekke på 16 km, for det meste off-piste og noe umerka tråkk, i tidvis bløtt terreng. Ikke noen konkret plan, bare komme til en post, og så stake ut kurs videre (da bruker jeg min elskede Garmin Oregon) Hadde ikke lagt opp rute videre etter siste post. Brukte da tyvek-kartet og gikk på blått, for slippe å tenke, og å se å GPS, bare å gå å nyte. Ble 28 km. totalt.

Noen dager er flottere en andre. Det har ikke vært mange dager med flott vær på rad etter juni, denne sommeren. Det har vært mer en leting etter to dager med noenlunde vær for å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var YR og Storm enige om at fredag vil bli en skikkelig flott dag, mens torsdag kunne bli «litt av hvert». Torsdag var det omtrent vinter. Godt under ti grader og litt vind. Det var jakke og vanter og caps. Litt surt oppover bakkene, med vinden i mot, men det ble likevel en fin tur. Nå var aviser og nyheter fulle av historier om ekstremværet. I heia innover mot Blåfjellenden var det ikke tørt, men helt greit, og bekker og va, var ikke større enn etter en helt ordinær regnværsdag. Det var greit å gå, men været minnet om at vinteren ikke er langt unna. Sommeren er på hell og synger, om ikke på siste vers, så i hvert fall på et av de siste. Bjørnsjegget har fått brune tuster, gresset som sto tett, er mer glissent og de gamle tråkkene viser godt igjen. Bjørka i lavlandet har mistet den klare grønnfargen, og det er brune blader inne i mellom. Det er igjen blitt stilt i heia, vinden lager lyd rundt ørene, men i søkken der vinden ikke fikk tak var det stille. Småfuglene har forlatt heia, bare en og annen linerle er fortsatt igjen. Selv lyden av steinskvetten som trofast har fulgt meg frem og tilbake er ikke lenger å høre. Forrige uke så jeg et rypekull på veien fra Sandvatn mot Lortabu, men mot Blåfjellenden var det ikke en fugl å se. Det ble en ensom tur innover, det kom bare tre «utlendinger» i mot. De var egentlig på telt-tur, men hadde tatt inn på Blåfjellenden – i tre dager. Antakelig på grunn av ekstremværet. På hytta var det folk i arbeid. STF hadde sendt en gjeng ungdommer for å å gjøre nødvendige ting – som å tømme dassen. En skikkelig drittjobb. Litt ut på dagen fikk jeg besøk av en jente. Vi har truffet hverandre menge ganger, og hun stakk innom på sin vei mot Langavatn – som på mange andre turer – for å få en prat. Også hun hadde på mer vintertøy enn sommerklær. Yr og Storm fikk rett. Fredag ble en virkelig drømme dag. Selv om det var en kald natt med under ti grader, så var det sol og blå himmel – uten et vindpust, på morgenen. Temperaturen kom fort opp i «sommer», og det ble te på terrassen i sola. Slike stunder, er en av grunnen til å ta til heis. Det var ingen grunn til å ta ut tidlig på en dag med sol og sommer, blå himmel, og nesten uten vind. Slike dager er det virkelig flott å bruke tiden på Blåfjellenden. Litt ut på formiddagen fikk jeg også besøk fra Fidjastølen. Olav og kar kom innom for en prat. De var på vei tilbake til Hunnedalen og la turen om Blåfjellenden i stede for å ta den vanlige veien om Stølsro. Vi fikk, som vanlig, en kjekk prat. Jeg hadde heldigvis lagt igjen en kortbukse på Blåfjellenden. Tilbaketuren ble en skikkelig sommertur, i bare en treningsbukse, og bluse. Sekken ble tyngre enn vanlig med alt vintertøyet i tillegg til det andre. Vinden tok seg litt opp etter hvert på min tur over heia mot Hunnedalen. Helt nede mot veien kom det skyer inn fra vest. Det var likevel 20 grader på termometeret i bilen. Det hadde vært en flott tur tilbake.

Finere vær enn meldt. Det hadde blitt en tur til Blåfjellenden og en tur til Sandvatn denne uka. I gale dager – for lenge siden – hadde en tur til Tomannsbu stått på programmet- Jeg prøvde å finne et annet tur mål oppe i heia, men fant at Tomannsbu var stedet jeg burde besøke. Værmeldingen er alltid viktig. Den siste måneden har vært våt – mye regn. Lørdag lovet YR en tørr overskyet dag. Storm var mer positiv, og mente det kunne komme litt sol. På turen inn til Sandvatn, var det storm som hadde rett. De lovet dårligere vær enn yr. Denne dagen var det også Storm som fikk rett. De lovet bedre være enn yr. Det har blitt mange bompasseringer i Øvstebødalen i det siste, jeg føler jeg er alene om betale for alle forbedringene på veien oppover. Denne dagen var jeg likevel ikke alene som startet oppover Tveidebrekka mot Tomannsbu. Jeg kunne se flere biler komme til parkeringsplassen og flere folk ta ut oppover bakken. Tveidebrekka er en god grunn til ikke å ta turen til Tomannsbu. Det er en bratt bakke på over 150 høydemeter, med myr og ur. Ting tar tid – og til slutt på turen, er det ned samme bratte - og våte – bakken. Det er en grunn til at jeg går denne turen når det er tørt i bakken. Innover mot Osen, er det mye sorpe. Svært mye sorpe, og selv om det denne dagen ikke hadde regnet på en stund, var det fortsatt vått enkelte plasser. For egen del liker jeg heller ikke å gå ned bakken mot Osen og brua over elva, når svabergene er våte – og sorte. Det er langt ned og jeg synes det er helt greit at det er lagt noen kjettinger i de bratteste skråningene. Nede ved Olabu, står det et skilt som viser vei mot Tomannbu og på skiltet står det også at det en time til hytta. Det har vært noen som har tatt inn på Olabu i dårlig vær. Selv om det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen, og et par timer inn til Øyarvatnet, så gjenstår Flåskaret opp. Oppe i høyden går stien på østsiden av myrene innover et stykke. Jeg går som regel direkte over myrene og korter ned litt på turen innover. Det sprer jeg antakelig opp mot et minutt på. Det var ingen andre på hytta da jeg kom. Inne var det litt varmere enn ute, og jeg bestemte meg for å lage te og spise nista, før jeg slappet av. Tiden gikk fort, og det hadde gått nesten en time da jeg igjen tok på fjellskoene og gjorde meg klar for turen tilbake til bilen. Turen tilbake, ble mye lik turen innover. Det er ikke så ofte jeg går to lange turer så tett på hverandre. Jeg hadde ventet å kjenne det i beina – og i viljen, på tilbakeveien. Det gikk lett opp bakkene, selv om pusten gikk tungt. Det var ikke snakk om å stoppe opp for en pause. Det gikk ikke fort nedover Tveidebrekka, beina var ikke helt gode, og jeg fikk god bruk for staven for å komme greit ned. Turen hadde vært på omtrent 14 kilometer, men med en del bakker både opp og ned. Selv mener jeg turen inn til Tomannsbu er «tyngre» enn turen til Sandvatn, selv om den turen er 2 kilometer lengre, Det var for min del STF hytte nummer seks dette året, noe jeg eer godt fornøyd med.

Hovdsundet var dagens turmål. Det ligger ca. 20 km nord for sentrum av Bodø. Bare noen få kilometer å gå fra parkeringsplassen på vegen til Mjelde, men det er kupert og kronglete. Når jeg sto opp i dag så var det 23 grader ute. Det var klokken 7 om morgenen. Utover dagen så ble det 27 grader, sol og stort sett skyfritt. Men masse vind. Hovdsundet er en populær plass å gå til, møtte mange turgåere. Folk kommer fra fjern og nær for å gå dit. Det blåser godt her: Hovdsundet: Fine turkise farger. Nesten karibisk:

Inn til Thulittbruddet i Leksvika. Hadde ingen ide om hva jeg ville se, forventet muligens noen steinbiter i et gammelt brudd, hadde ikke trodd jeg skulle finne et aktivt steinbrudd 3 km fra nærmeste vei.

En planlagt 4 dagers tur i Langsua ble kortet ned til 3 dager pga varslet tordenvær. Fasiten ble en 2 dagers tur. Ved Skardtjønna, der den opprinnelige planen var å ta første overnatting og fiske litt. Her regnet det såpass at jeg ikke gadd å stoppe for å spise lunch, men trasket videre for å se om det kom noen andre fine plasser å spise ved. Dette var også så langt inn i Lansgua som jeg har vært tidligere. Et nydelig område som fortjener flere turer. Det var mye regn på turen inn til Langsubua, så jeg gikk direkte, jeg hadde med tar og staver, men valgte allikevel å gå helt inn uten å søke ly. Hytta var veldig trivelig og rein innvendig, med romslige senger. Her kan minst 4 overnatte, litt avhengig av hvor gode venner man er. Fin utsikt fra hytta. Vannet kommer tilsynelatende rett ut fra fjellveggen, eller kanskje det er en bekk som følger en sprekk i fjellet? Ferden gikk videre i retning Storkvolvbua på DNT merket sti, denne skulle vise seg å ha ganske så slitte markeringer og tidvis langt mellom merkene. Plutselig var jeg over i ett dyretråkk. Men før det så passerte jeg denne steinbua. Når jeg oppdaget at jeg ikke lenger var på DNT stien mellom Langsubua og Storkvolvbua, så søkte jeg med ned mot en annen sti. Etter hvert fant jeg stien som er merket mellom Liomseter og Storkvolvbua, fulgte denne til jeg tok av mot Storkvolvtjønnet. Her gikk jeg rett på en perfekt teltplass. Det føltes godt etter 21 km på og utenfor sti. Det var multe i fjellet, men dessverre bare kart, så den måtte jeg la være. På torsdagen var planen å gå ned til Nonstjønnan, og tilbringe en natt der. Men stadig regnvær gjorde at jeg endret planen og vandret direkte til Liomseter og bilen. Stien fra Nonstjønna til Liomseter har mey vådområder, her burde det vært kloppet, folk vil selvsagt holde seg mest mulig tørre og lager nye stier rundt. Det var store åpne sår i disse områdene. Stien fra Liomseter til Langsubua har mye mindre fuktighet og var derfor bedre å gå, men nesten dobbelt så lang. Jeg var dyktig sliten ved ankomst Liomseter og jeg må nok vurdere litt næringsopptaket. Men fasiten ble en fin tur i veldig flott natur, jeg skal helt sikkert tilbake.

En uke som hyttevakt. Det er noe eget ved å stå på Nilsebudammen og gjøre klar for turen inn til hytta, og vite at det vil være en uke til vi reiser tilbake. Vil været bli bra, og kommer det gjester, og er gjestene grei å ha med å gjøre – noe de stor sett alltid er. Denne gangen var værmeldingen full av nedbør og regn, men heldigvis ikke mye vind. Fjellvann kan være lumske i sterk vind. Både Bestyrerinnen og jeg foretrekker sol når vi er på Nilsebu som hyttevakt. Min bror Sverre fortrekker å være på hytta uansett. Nilsebu ligger nydelig til i enden av Nilsebuvannet, som er regulert og derfor er det ofte høye strandkanter. Dette året var det nesten fullt magasin, men det ble tappet en meter den uka vi var der. Hytta er opprinnelig fra 1911, men ble skikkelig renovert i 2021, og fremstår nå som en nesten ny hytte. Det var også denne gangen full båt innover, selv om vi bare var tre i følget. Det er mye som skal til for en uke på en turistforeningshytte – og enda mer «kjekt å ha». Jeg er ikke sikker på hvor mange år vi har vært hyttevakt på Nilsebu, men en liten kikk i arkivet, viste at vi var innover alt på nittitallet. Det har alltid vært en kjekk uke, selv om det kunne se ut til å bli en våt uke denne gangen. Siden vi har litt kontroll på hvor mange gjeste som dukker opp på de forskjellige dagen, viste vi at det ville være mye folk natt til søndag. Det ble nesten full hytte med 26 senger i bruk. Tirsdag regnet det, og dagen ble benyttet til innesysler. For bestyrerinnens del betød det vask av håndklær og filler. Vi har som fast tradisjon å lage komler på tirsdagen den uka vi er på hytta. Vi er aldri helt sikre på hvor mange som dukker opp, men denne gang hadde vi en viss peiling, og tok med nok for 15-16 stukker. Det holdt denne gangen fordi mange av gjestene var barn. Det smakte bra med stekte komler til lunch dagen etter. Det er gjestene som gjør at oppholdet på Nilsebu er trivelig. Fjellfolk er jo alltid hyggelige, og nesten alle har en historie å fortelle, eller kan fortelle hva de arbeider med, og hvilke ting som betyr noe. Mange pensjonister er i god form, og dra på langtur om sommeren. Vi får besøk av en del av disse på Nilsebu. Dette året fikk vi besøk av fire stykker, med store sekker og som var på langtur. Det er likevel familier med unger som virkelig drar opp antallet. Vi hadde flere familiegjenger på besøk. Dagsetappene fra «dammen» til Stakken, og så videre til Nilsebu er så pass greie at selv ganske små barn kan gå hele turen. Etter å ha hatt besøk av mange hyggelige folk, fått hytta på stell, og gjort en del av de småjobben som var nødvendige, var det tid for å dra. Noe som alltid er både trist og kjekt. Det er egentlig nok med en uke langt inne i fjellet. Selv om det blir vask og bading i vannet, så er det greiere med en dusj hjemme. Likevel er det så pass hyggelig og kjekt å være på hytta, at det er litt vemodig å dra. Det vil jo være minst et år til neste gang vi får anledning til å være hyttevakt på Nilsebu.

Hurra for hjortelusflua! Nå blir det mye lettere å få være helt alene på de fineste plassene framover.