Vinnerliste

Om dette er den ultimate turkniv gjenstår å se, men jeg tipper typen har gjort sin research da han LAGDE denne! Ja, han har laget en kniv til meg til jul. Herlighet! Måtte bare skryte litt jeg. Reinhorn og bjørk i håndtaket. Slire av skinn. Knivblad fra Julius Petersen. Jeg er så heldig :))

Null frost, og greit vær. Lørdag ble det en tur rundt Lifjellet – som vanlig. En grei tur, både som trening og for å få en runde i fjell og natur. Hva med søndagsturen? Bestyrerinnen var ikke klar for tur på morgenen. Det henger fortsatt igjen noen krystaller en eller annen plass. Helsa bestyr mye, så hun valgte å stå over denne gangen. Broderen var klar for tur. Han er for tiden under opptrening etter et mindre avbrekk, og ser ikke syn på langturer. Han så gjerne for seg en tur med litt bakker... Som vanlig bestemmer været mye. Det var vått på terrassen, og termometeret utenfor kjøkken-vinduet viste 4 grader. Jeg mente det kunne være mulig med tur til Gramstad for å komme seg litt opp i høyden. Eller det kunne i det minste bli en tur på Høgjæren. Bestyrerinnen, som hadde tatt ut på kort strandtur, ringte og advarte om glatte veier og speilblanke fortau. Broderen kom, og hadde skrapet rutene på bilen. Det var frost bare litt lengre inne i landet. Hvor skulle ta ut? Vinterturen, når alt ellers er hvitt eller dekket med is, er som oftest fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En ganske lang tur. For lang mente broderen. Alternativet måtte bli en strandtur – fra Reve til Orre og retur. En helt vanlig tur på flate stranden. Turen er nok ikke mer enn 9-10 kilometer og vi pleier å gå på litt under to timer. Nesten for kort og lett for en søndagstur. Muligens passe for to pensjonister.... Det var ikke antydning til frost og is helt nede ved sjøen. Vi var heller ikke alene. Det var en god del biler på moloen, og vi kunne se folk i sjøen. Surfing er populært, men det må da være kaldt? Da vi startet fra Reve havn var det ikke andre spor sørover. Vi hadde både sol og trekk rett i mot. Det første stykket gikk på mark, og enkelte plasser var det litt myr og bløtt. Ute på stranden kunne vi se at det hadde blåst litt siden forrige gang vi gikk her. Enkelte plasser, som tidligere var sandstrand, var nå dekket med grus og singel. Feltene med rullestein var også mye lengre. Og stranden var mye smalere. Det kunne henge sammen med at det var både høyvann og over normal vannstand. Sist vi spaserte på stranden, var det enkelt å komme fram. Fin hard strand og det var bare å legge ut. Denne gangen var det bløt sand og tungt. For både broderen og meg, ble det tungt å holde farten oppe. Vi måtte ned i tempo, omtrent som i lange oppoverbakker. Vi hadde tenkt å stoppe ved Friluftshuset for en kopp te. Huset er under opprusting, og det var ingen servering denne søndagen. Vi labbet videre – tilbake mot Reve. Nå med trekken bakfra, og mørke skyer ute i sjøen. Det ble en litt enklere tur nordover. Vi gikk på «innsiden» og over dyrket mark. Flatt og fast. Siste halvpart ble likevel lik både «nedover» og «oppover» Det ble ikke en lang tur denne søndagen, men siden det var is andre plasser, var vi likevel fornøyd med søndagsturen. Les hele artikkelen

For an lang tid tilbake la jeg inn en bildeserie av en tur jeg hadde høsten 2016. Nå er den gjort om til en sammensetning av bilder og video med musikk til. Enjoy!

På ski bruer jeg klatresele fra Petzl. Ikke prøvd noen spesifikke hundebelter som føles bedre enn den. Jeg bruker ikke kjørestrikk, men line. 6 mm hulflettet tau, samme baklina som jeg bruker på sprintsleden. 2,5 meter så har du litt å gå på. Ene ( har to alaska husky ) hunden min hater å gå med strikk og trekker ujevnt og dårlig med det, men trekker som en drøm med line. Er vel ingen fasit ang. line og strikk Husk ski uten stålkant, så slipper du å kutte av beina på bikkja. Hurtig avkobling, som du nevner, høres ut som en dårig idé i mine ører. Å slippe bikkja løs, i løype hvor det kanskje er andre folk ( som sansynligvis ikke er veldig fornøyd med ei løs bikkje i full fart ), mens bikkja er på "jobb", kan fort bli kaos. Og du kan få en lang skitur for å finne igjen bikkja, hvis du finner den igjen i det heletatt... Og vil du i det heletatt rekke / klare å løse ut den når noe skjer fort, og du har staver og greier å holde styr på? Start heller rolig i relativt flate løyper, så tenker jeg det kommer til å gå som en drøm i løpet av et kort tid! Lykke til, og god tur

Hei alle sammen, I 2007/08 laget jeg to bøker til Aust- og Vest-Agder. Den ene har vært utsolgt i flere år, og den andre (Aust) har jeg heller ikke mange igjen av. Derfor har jeg nå tastet inn alle waypoints fra bøkene og gjort de fritt tilgjengelig på google-map: https://drive.google.com/open?id=1YRxUYnTM0HCN4N66Gr_Cb1Dk-Jpox1XW&usp=sharing Hvis noen av dere er i dette området, så setter jeg stor pris på tilbakemeldinger. Dataene er som sagt over 10 år gamle, og jeg ser for meg at ganske mye kan ha skjedd. Tilgroing av leirplass, nye opparbeidede leirplasser og ikke minst endring av P-betingelser (her er jeg redd det ikke dukker opp så mange flere, men at det er en knappere og knappere ressurs). Padleled er i ferd med å bli like aktuelt som kyststi, og det skjer mye på dette området. Her er det Vestfold fylke som ligger i tet.

Joda, jeg kan godt moderere meg på den men om man ikke går på fryktelig lange turer der vekt er alfa omega ser jeg ikke helt hvorfor man skal gå særlig smalere i dag. De få grammene man sparer går stort sett kraftig utover kjøreegenskaper er min erfaring. Til trådstarter så tror jeg du har gjort et godt kjøp. Full pakke til 1700kr er rett og slett et kupp.

Finn.no og et slag for miljøet ♻️ Kjøpte brukt barnepulk, brukte den 3 sesonger og solgte den på nytt for akkurat samme pris som den ble kjøpt for. Gjør det samme med skiutstyret. Stort sett even steven med salg og kjøp av brukt skiutstyr til barn når du først har kjøpt deg inn på markedet, eventuelt litt penger til posten for frakt 😊 Som det bli bemerket lenger oppe er barnepulken sikret endel mot velt, både med veltebøyler og skjerm. Ville ikke vært foruten noen av delene med såpass dyrebar last!

Det ble Black Crows Camox (den tunge versjonen, ikke Freebird..). Med vekt på 1800 gram for skia og relativt tunge bindinger ble dette litt mer å dra på enn jeg hadde tenkt, men når jeg fikk muligheten til å få tak i pent brukte ski til 1.700 med feller ble det vanskelig å la være. Så får jeg heller selge om jeg finner ut at jeg trenger noe lettere eller bredere. Litt spent på hvordan det blir å gå fra 170 cm jeg har på carvingskiene til 177cm. Skal teste i Wyller i morgen, så blir det Høgevarde med forhåpentlig litt offpiste i romjula og kanskje en tur til Sogn for å jakte løssnø rett over nyttår.

Barometer måler trykk. Høyde kan fastslås ved å beregne forskjellen mellom trykk ved havoverflaten og trykk på nåværende posisjon. Dersom man ikke legger inn lokalt trykk ved havoverflaten (i luftfart kalt QNH) vil trykket ved havoverflaten antas å ha trykket til en standard atmosfære (1013 hPa). 1 hPa tilsvarer omtrent 10m i høydeforskjell, men dette er ikke en lineær funksjon. GPS kan også beregne høyden ved triangulering slik den fastslår posisjon, og beregne seg frem til at du ikke befinner deg ved havoverflaten.

Skismørning smaker sikkert også dritt 🤣

No begynner eg å syns litt synd på VG sine journalistar på Lance. Dei var nok ikkje forberedt på å feire jul på Lance då dei mønstra på! Det gjeld vel ein del andre om bord óg.

https://www.outdoorgearlab.com/topics/camping-and-hiking/best-personal-locator-beacon/buying-advice https://lotsafreshair.com/2018/06/04/spot-vs-plb-vs-inreach-comparison/ I tillegg til markedsføring som @Marius Engelsen nevner, tror jeg at noe av det som trigger kjøp av annet enn PLB er muligheten til å sende egendefinerte meldinger + annen funksjonalitet ut over å være en nødpeilesender. (Som da er ment for pårørende/andre som har behov for å holde seg oppdatert.)

Jeg har inreach fordi jeg vil ha toveiskommunikasjon. Anser det som langt mer sannsynlig at jeg trenger å komme i kontakt med noen type, været er grusomt men vi sitter på hytte og har det bra eller jeg klarer ikke å komme ut på egenhånd, men det står ikke om livet enn at jeg trenger å aktivisere hele bøtteballetten for å komme å hente meg. Skulle jeg hatt noe kun for nødfunksjonen hadde jeg også muligens gått for nødpeilesenderen.

Jeg kom meg på tur i går! Jeg forsov meg kraftig, så det var slett ingen selvfølge. Den såkalte blåtimen varer egentlig i mange timer nå når sola er borte vekk. Det er en utordring for kameraene, men ellers blir det jo fine turer av det, sånn som i går. At det er ekstra mange ørner å se er dessuten stor stas. Gårdagens søndagstur ble rett og slett veldig fin, og ligger HER i bloggen nå.

Har blogget en av de siste, godt mulig den siste, turen med litt solgløtt underveis før den forsvant for i år. Kjekt å vite at det bare noen dager til det begynner å gå oppover igjen og bli lysere. Fint gjensyn i mellomtiden, å minnes denne turen. Var på yttersida denne gangen, og fant ei blåse - årets siste, antagelig. Ligger HER i bloggen nå.

Lifjellet rundt. Alt lå til rette for en ny tur rundt Lifjell denne lørdagen. Været var bedre enn vanlig for desember. Det vil si at det ikke regnet og ikke blåste verre enn en bris. Temperaturen var 5 grader hjemme. Det ville være litt vått, etter regnet i uka. Jeg valgte likevel å ta «småsko» - lave tursko, i stedet for de fine nye, og nypussede fjellskoene. Det ville antakelig gå helt greit å komme rundt i lave sko, mente jeg... Optimismen – og temperaturen steg på vei innover mot Dale. Det var hele 6 grader og det var tørr asfalt. Dette så ut til å bli en helt grei lørdagstur. Det var en god del biler på Dale. Gjengen som ofte er på tur i dette området var alt på gang. Denne gangen så jeg bare sporene. De tar som oftest tur opp Sprettraubakken og så på umerket sti gjennom terrenget. Sikkert greit for «ungdommen», men litt for mye for meg – pensjonisten. Det var folk i Sprettraubakken da jeg kom ut dit. Jeg så bare så vidt et menneske helt øverst. Jeg treffer ofte folk ute ved stidelet for turen rett opp, eller videre mot Bymarka. Videre mot Einerneset og Bymarka var det ikke mye spor. Jeg traff ikke folk i det hele tatt. I henget med tauet, ute ved Bymarka, hørte jeg folk bak meg. I det jeg forsiktig «rappellerte» ned henget sprang tre karer forbi, rett ned. Uten å ta i tauet. De bruker antakelig en time rundt.... Inne i skogen var det mulig å se at det hadde blåst litt tidligere i uka. Det var noen trær som lå nede, men mest var det greiner og kvister i stien. Jeg ryddet vekk noen plasser. Det er antakelig jeg som bruker denne stien mest, og ryddingen gir bare bedre tur neste gang. Var formen blitt bedre i det siste? Det gikk lett og greit opp bakken mot toppen. Antakelig var det bare resultat av to dager uten å belaste beina. Det kjentes uansett bra ut å kunne gå oppover med litt fart. «Snarveien» helt øverst var omtrent helt gjengrodd tidligere. Det kan ikke ha vært mange som benytter denne veien opp mot toppen. Etter å ha gått det noen ganger, og vinteren har fått vekk litt av det som skjuler stien, var det denne gangen helt greit å se hvor jeg skulle sette beina. Oppe i bakken kom dagens overraskelse. Hagel og frost. Det var jo 5-6 grader nede ved sjøen. Oppe mot toppen var det is på pyttene og det lå hvitt i gresset. Det ble svinekaldt. Jeg gikk i bare ullblusen opp bakken til toppen. Hele vinterutstyret kom på. Fleecejakke, vinterlue og vanter. Det var, nesten som vanlig, is og glatt enkelte plasser i «den fordømte bakken». Helt greit å komme fram siden jeg har gått her noen ganger før. Det ble ikke noen stopp på toppen av «den fordømte bakken». Jeg fortsatte ned lia mot Dalevann og videre mot Dale. Turen hadde gått i et greit tempo. Det hadde blitt noen stopp, både for å ta på, og av, klær, for å rydde litt og for å ta bilder. Jeg var ikke helt sikker på hvor lang tid jeg hadde brukt, men mente det hadde gått «som vanlig». Nede ved bilen kunne jeg se at farten hadde vært «som vanlig». Kjempegreit, for jeg hadde ikke lagt vekt på å gå fort. En kjekk tur midt i desember. Les hele artikkelen

Med Broden på en kjapp tur. Siden det ble en liten tur på søndag, var jeg ikke sikker på om jeg skulle på tur mandag. Det var egentlig planen å ta en runde. Broderen og jeg avtalte turen på fredag, men den var selvsagt avhengig av været. På fredag så det ut til å bli dårlig vær på søndag og turvær på mandag. Det ville vi utnytte. Søndagsturen fikk vi utsette til mandag. Var planen.... Været på søndag, mens vi var på tur, var bra. Det blåste, og derfor ble turen lagt til Njåskogen. Værmeldingen for mandag endret seg, og plutselig var det snakk om store nedbørs mengder og vind. Nå fikk YR rett i at det ville bli vind – men ikke opp mot kuling. Broderen, som ikke hadde vært på tur søndag, ringte og vi avtale en kjapp tur rundt Sælandsskogen, Bjødnali og Sjelset. Vi har gått denne turen noen ganger, men i vind, er det få plasser som gir en grei rundtur uten å blåse av. Så det ble tur på mandag også. Det var min tur til å kjøre. Jeg troppet opp hos broderen på avtalt tidspunkt, og vi satte kursen mot Sælandsskogen. Der var vi så godt som alene. En bil utenom vår. Vi var klar over at det ville være vått. Det hadde tross alt regnet «katter» på natten. Til vår overraskelse fikk vi sol i ansiktet et stykke før vi tok oppover Urdådalen Det er mye stein opp over dalen, og den kan være glatt når det er vått. Selv om det var tørr stein enkelte plasser, gikk det likevel ganske sent å komme opp mot Bjødnali. Vi stoppet et lite stykke før garden og satte kursen mot Sjelset. Det ble diskutert å ta rundt hele Engjavannet. Broderen ville bort til «Skogen» for å ta noen bilder. Jeg fikk ikke helt med meg hva han mente og vi tok korteste veien. Det var vind på toppen av bakken. Det blåste neppe mer enn liten kuling, selv i kastene. I alle fall var det helt uproblematisk å komme fram. Etter å ha gått mange slike korte turer, begynner vi begge, muligens å bli skikkelig i form – for nettopp korte turer. Denne gangen var verken broderen eller jeg nor spesielt stive eller støle etter turen. På parkeringsplassen var vi begge enige om at det hadde vært en grei mandagstur. Les hele artikkelen

Var en tur ute og padlet på søndag, det ligger nå i bloggen HER. Det er altså sannelig ikke lysere enn det må være for tiden, men det holdt akkurat til en kort tur. Laget et par filmsnutter også, jeg har fått bredbånd det går å laste opp ting til nett med nå, så da må jeg lære meg redigeringsprogrammet igjen. Husker ikke allverdens merker jeg, men det går seg vel kjapt til når man begynner å ta det i bruk igjen.

Jeg har brukt msr windburner i minus 10 hvor gassbeholderen stod ute hele natten (sov uten telt). Brukte msr sin egen gass. Det virket fint, men hadde kanskje vært enda bedre om jeg hadde lagt en varmepose inntil gassboksen. Windburner virker litt annerledes enn vanlige gassbrenner og varmer med glødenett og ikke direkte flamme. Storebroren msr reactor virker på samme måte, men har større effekt. Den brukes på høyfjells klatreekspedisjoner verden over. Selve gassblandingen har noe å si også. Ikke bare at det er et papir på toppen av gassen.

4 på tur. Bestyrerinnen har vært plaget med noe krystallgreier i det siste. Beskjeden er at hun igjen vil bli frisk, men at det tar noe tid. Og i mellomtiden skulle hun ikke gjøre for mye... Det har med andre ord blitt få turer på oss sammen. Nå er ikke det helt feil å gå tur alene. Det blir liksom en litt annerledes tur når jeg ikke har følge. Jeg blir mye mer konsentrert rundt det å komme fram. Neste bakke og neste stein blir «viktige». På søndags morgen tok tålmodigheten slutt – ikke min, men Bestyrerinnen sin. Hun var lei av å sitte inne og se ut. Anne Lise ringte og spurte om vi ikke ville være med på en liten tur i Njåskogen. En tur i skogen, var det noe for meg en søndag i desember. Været bestemte. Det var meldt både vind og regn, og helst dårlig vær for en tur. Mandagen skulle bli bedre. Jeg planla å ta det rolig på søndag, og ta ut på tur mandag. (Nå kom det en skikkelig storm inn mot land på mandagen, som gjorde tur vanskelig...) Jeg bestemte meg – plutselig – for å bli med Anne Lise, Sigbjørn og Bestyrerinnen. Det ville blitt en lang søndag om jeg skulle holde meg inne hele dagen. Det hadde regnet skikkelig mye om natten. Det regnet så vidt på morgenen, men vi hadde opphold og greit vær så lenge vi var ute og gikk. Været var egentlig ingen hindring for tur – i skog. Sist vi gikk i Njåskogen i januar, ble det en tur på opp mot ni kilometer. Det ble ikke fullt så langt denne gangen, men Sigbjørn kunne sjekke på App`en og den viste 8,5 kilometer. En vesentlig grunn til å ta turen i skog denne søndagen, var været. Det blåste hjemme. I skogen merket vi ikke mye til vinden. Enkelte plasser fikk vi litt vind på oss, men stor sett merket vi ikke været i det hele tatt. Bestyrerinnen hadde alt fra starten av, gitt beskjed om at hun måtte tenke på helsa, og at vi derfor måtte ta det med ro. Det ble en grei tur. Lite bakker og noe vei, gjorde at det ikke ble tungt eller stresset i det hele tatt. Det var andre ute denne dagen. Det litt spesielle med Njåskogen er om jeg skal si «hei» til de vi møter. Njåskogen ligger midt i mellom steder der folk går søndagsrunden, og en plass der folk går tur.. Nå hadde ikke jeg sekk eller annet med, så vi var vel egentlig bare på søndagstur. Det ble likevel en hyggelig tur i godt selskap. Over 8 kilometer får bli «godkjent», men egentlig burde en søndagstur være på over to timer. Vi manglet noen minutter på det. Denne dagen hadde jeg tenkt å ta det rolig. Bli hjemme å slite stolen. Nå ble det tur i stede. En flott tur egentlig, men uten de store utfordringene. Bestyrerinnen var også godt fornøyd. Det er håp om flere turer ut over vinteren. Les hele artikkelen

Viktig å benytte seg av de siste dagene uten snø i Oslomarka. Da ble det tur til Barlindåsen lørdag. Utrolig flott vær. Tåka lå tykk over Maridalsvannet og innover Maridalen. Her ser vi fra Barlindåsen mot Oslo. Fra Barlindåsen mot det jeg tror er Øyungskollen. Maridalsvannet bader i tåke.

Blandingsvær, - nesten vinter. Desember er en trist turmåned. Det er slutt på sommersesongen 2019, og lenge til det igjen er mulig å komme opp i heia på beina. Det frister ikke med ski, og det er heller ikke skiføre innover heia. Det er selvsagt mulig å gå tur men det må bli i lavlandet, og helst nær heimen. Fordelen er selvsagt at det ikke blir så mye kjøring. Det blir sent lyst på morgenen, og kvelden kommer fort. Om sommeren kan det lett bli to timer kjøring og seks timer på beina. Midt i desember er det ikke dagslys så lenge. Det er lite snø og is nede ved kysten. Gradestokken er godt over nullpunktet, selv om det bare er noen få grader på natten. Det er forhold for «vinterturer». «Vinterturen» frem for noen er rundt Lifjellet. Den turen går jeg omtrent en gang i uka. Delvis fordi den er passe lang, og delvis fordi det er en god del høydemeter. Det er bra å holde formen ved like. For mange turer på flate Jæren gir dårlig kondisjon. Noe som jeg ikke trenger opp bakker... Det var en del biler på Dale. Mer enn vanlig på en lørdag, men folk så jeg ikke mye til. Jeg traff tilsammen 3 stykker før jeg kom til toppen. Denne gang var det mest «kjentfolk» jeg gikk på. Ved Dalebukta kom det en enslig jente springende. Vi har blitt kjent gjennom mange møter ute i terrenget gjennom flere år. Og fikk også denne gangen en hyggelig prat. Ved Sprettraubakken kom det en voksen kar og en litt yngre jente i mot. Det var også «nesten» kjentfolk. Han spurte om jeg var broderen eller rett person. Jeg syntes ikke det var noe kjent ved karen, så jeg svarte at jeg nok var «broderen». Noe som viste seg å stemme. Han hadde jobbet sammen med Broderen. På vei innover mot Dale, hadde jeg regn. Det så lysere ute i vest, og på Dale var det sol. Jeg hadde jakken i sekken, og da jeg nærmet meg Einerneset lurte jeg på om det ville være mulig å hive fleecen. Det er selvsagt helt feil å håpe på bedre vær. Det trakk fort over, og bare noen minutter etter haglet det. Det var bare å stoppe opp å få på Gore-Tex`en. Det var en våt og trist dag etter det. Ikke så mye regn, men heller ikke direkte flott vær, som jeg hadde håpet på. Denne gangen hadde jeg på de nye ALFA Impact skoene. Etter en stund fant jeg ut at disse skoene faktisk hang på vått berg. Jeg kunne gå omtrent som på tørt fjell. En betydelig forbedring i forhold til de gamle Walk King. Det kan selvsagt være at det er samme sålen, men jeg husker en gang med nye Walk-King, der det ble omtrent såpeglatt på vått berg. Jeg hadde bestemt meg for å ta en rolig tur denne dagen. Utover mot Einerneset stoppet jeg opp flere ganger for å se meg om. Det ble også en rolig tur oppover bakken mot toppen. Ikke helt i «full fart», men i bra tempo. Uten å få puls og pust i 100. Nedover mot Dale gikk det som vanlig, men litt enklere enn normalt i vått vær på grunn av skoene – som hang på våte steiner. En grei desember tur i desembervær. Vått og uten frost. Les hele artikkelen

Det er mange ganger ikke så mye som skal til. Like bortenfor hvor jeg bor er det skog nok til mange fine turer. Etter dagens gjøremål hjemme var unnagjort ble det tid til en tur for far. Ei lita runde på Ca 3 km før jeg fyrte bål og lar roen senke seg. Svartkjelen, ett par stykker ribbe fra middagen her om dagen, ei lita turøks, er nok for en ettermiddags tur før lørdagskvelden og pitsa med familien står for tur. Veien ut til bilen er enkel nok med hodelykt etter siste kafffekopp er drukket. Kan anbefales 😃 latitude

Eg e tilhenger av å halde ting enkelt og funksjonelt. En stor piteraq packbag eller to halve, eller trekk alt etter kva pulk. Enkel bedding uten lommer på enkelte turar. Ting pakka i store og små vasstette pakkposar. Glidelåser strategisk plassert på pakkbag slik at eg i ei handvending kan løyse fremste stropp på bedding, lette den opp og dra fram thermos, dunis osv. I kombo med taudrag er det for meg det som gir minst tid brukt på dill. Eg har aldri falt for prinsippet med å dra rundt på fleire kilo med "oppbevaringsremedier", som til overmål i tillegg er plasskrevjande og motverkar mine tiltak for å pakke med lågt tyngdepunkt.

Jeg kalkulerte mitt forbruk for noen mnds tid siden. Da havna jeg på 0,03 - til sammenligning var gjennomsnittet for en nordmann på 9..... https://www.carbonfootprint.com/calculator.aspx https://footprint.wwf.org.uk/#/

Jeg bor miljøvennlig, bruker vannbåren varme til oppvarming ved behov, senker innetemperatur til 18 grader, flyr ikke, spiser knapt nok rødt kjøtt, meget lavt bensinforbruk etc. Man skal være miljøvennlig - ikke slutte å leve.

Jeg ser stort sett fordeler av at man reduserer forbruket av olje, rødt kjøtt og flyreiser. Nordmenn er jo blant de som flyr aller mest i hele verden. Norsk sauekjøtt som beiter i utmark er kanskje blant det røde kjøttet som forurenser absolutt minst om det blir spist i Norge (håper alle kjøper norsk sau til jul, og ikke importert). Kutter man norsk olje vil man øke forbruket av kull i eks. Storbritania, det er ikke nødvendigvis en positiv effekt. Men jeg ser ikke negative miljøeffekter av at jeg prøver å kjøre mindre bil, og har byttet ut min 30 år gamle båt med stor motor mot en robåt.

Jeg blir stadig forundret over at folk som ikke kjenner på skam føler en sånn trang til å formidle at det er et problem at andre gjør det. Skam er en følelse som kommer innenfra, og er ikke noe man kan påføre andre.

Det er vel her vi havner vi som ikke føler skam for alt vi har kjøpt og gjort.

Grundig feil! Det er vi, ikke de høye herrer, som bestemmer. Det mest forurensende med ei goretexjakke er produksjonen, og den er det forbrukeren som er skyld i. Det havner ikke-nedbrytbare kjemiske forbindelser i naturen, som er kreftfremkallende og skader våre reproduktiv evner. Disse hopes opp og det er ingen som vet hva slags effekt dette gir på lang sikt. Å kaste jakka er på langt nær så forurensende som å produsere den. Som forbrukere må vi derfor bruke opp de klærne vi har, og sørge for å kjøpe giftfritt neste gang. Skismøring med fluor er enda verre. Den sender ut gift både når den produseres og når den brukes. Dette er også forbrukerens valg å bruke, ikke de høye herrer. (Eliteløperne tjener ett minutt på mila på å bruke fluor.) Og ja, det er bare å stemme MDG hvis man vil ha politikere som har baller nok til å ta valgene som er til beste for naturen vår. (Og -det- var ikke ironi!)

Om vinteren foretrekker jeg telt uten bunn. Jeg vil også slå et slag for bomullsteltet om vinteren fordi det ikke er så tett som de syntetiske teltene. Snowtrekker-teltene regnes som et av de beste og letteste vinterteltene som man kan fyre med vedovn i. Min modell har soveplass til 3, og det er full ståhøyde. Vekt 10 kg.