Hvordan overkomme høydeskrekk (evnt. hvorledes absolutt ikke oppføre seg på tur...)

[Snutemor]

Advarsel: langt innlegg, med høy grad av selvutlevering fra forfatterens side, inkludert dårlig dømmekraft, feilvurdering av egne evner og mental stabilitet på nivå med kvikksand. For den utholdende leser anbefales pute, men det venter et seriøst spørsmål i enden av anstrengelsen, tro det eller ei.

Tidligere i sommer befant jeg meg plutselig alene på hytta nordøst i Valdres, med noen blanke, frie dager foran meg, og ingen forpliktelser å fylle disse med. Naturligvis måtte disse dagene brukes til turer, noe annet ville vært uhørt. Nå pleier undertegnede å surre rundt på tur daglig, men det er en helt annet å frihet å kunne dra ut, uten at det sitter noen hjemme og venter på å kunne klage på det man serverer til middag. Jeg begynte derfor å se utover mitt elskede Valdres, mot skumle Vågå. Fullstendig uakseptabel oppførsel, jeg vet, men det var altså ingen der til å stoppe meg. Blant alle bøker og nettsteder blinket det seg ut én særskilt tur som virket spesiell forlokkende: Knutshø. Alle som en var enige om at dette var et prakteksemplar av et fjell, men enigheten strakk seg ikke til vanskelighetsgraden på turen. Noen mente det var bare å sprette over, andre mente den kunne være litt lei for de med høydeskrekk. Er det én ting jeg har, så er det høydeskrekk. Men jeg har jo ikke bare én ting, jeg har flere. Høydeskrekken gjør liksom ikke så mye utav seg her jeg tusler til daglig nede i lavlandet på Romerike, her er det andre skrekker som skriker høyere, så den er lett å be om å ta seg en bolle i hverdagen. (Jeg vil gjerne til mitt forsvar her skyte inn at jeg har vært mye i klatreparker sammen med eget avkom, og der har vært relativt mange meter oppe i lufta, der både frivillighet, latter og livsglede har vært fremtredende. Sannsynligvis var Høydeskrekken i disse tilfellene opptatt med å spise bolle, den var i hvert fall ikke spesielt plagsom.) Den oppmerksomme leser vil allerede her kunne se katastrofen komme i mot meg som et godstog, men den leseren var ikke på hytta i det avgjørelsen ble fattet, og kunne heller ikke fortelle meg at det jeg bla annet leste her på Fjellforum, om at advarslene om Knutshøs vanskelighetsgrad var sterkt overdrevne, kanskje var skrevet av en helt annen primattype enn meg selv med dertil annerledes gripeklo og gripefot.

I følge turbeskrivelsene jeg hadde lest på forhånd skulle Knutshø være en relativt lite besøkt topp, og hvis forfatterne av disse har hatt Mumbai eller Tokyo som sammenligningsgrunnlag skal jeg være enig i at det var lite mennesker der. Men alene, det var jeg på ingen måte. Og alle andre gikk med målbevisste, fryktløse, bestemte skritt i retning toppen, mens jeg vinglet ubestemmelig i bakgrunnen. Skulle jeg forsøke? Det så slettes ikke faretruende ut nedenfra. Litt som en morsom skråning jeg stadig vekk prøver meg på hjemme. Tralala. Vi prøver. Den som kjenner Knutshø vet at den har to "litt luftige" partier. Et helt nederst, og et helt i toppen. Halvveis i den første, "morsomme skråningen" kommer et klyveparti som absolutt og på ingen måte var det minste lattervekkende morsom. Heller lattervekkende på en hysterisk måte. Høydeskrekken var ferdig med å spise bolle og hadde bestemt seg for at nå var det oss to. Høydeskrekken og jeg. Jeg oppover klyvepartiet med Høydeskrekken på ryggen, mens han visket meg i øret at et lite feilgrep, og vips lå vi langt der nede i steinura som makrell i tomat. Nå er jeg glad i makrell i tomat, men har ingen intensjon om å bli det selv. Dessuten kjentes det mer ut som om det var gelé jeg var laget av, og det tror jeg ikke er fullt så godt i tomat. Bakfra kom stadig nye mennesker helt uten geléfingre eller Høydeskrekken på ryggen, og jeg ble stående en stund og se på at oldemødre, treåringer, hunder, geiter, spedalske, vanføre og de midt i mellom spratt oppover. Eller sånn føltes det. Til slutt var det en som ikke lot seg vinke forbi, men som sa "jeg venter, jeg", og da hadde jeg ingen unnskyldning lenger. Det var nok et godt menneske, og muligens ble Høydeskrekken en smule betatt, fordi han glemte meg et øybelikk, og vips var jeg over det skumle partiet. Nå var det bare å komme seg videre før Høydeskrekken tok meg igjen, og et lang strekke gikk det "fint". "Fint" på den måten at høyre hjernehalvdel jamret over hvor bratt og langt det var ned til Gjende på ene siden og Leirungsdalen på andre siden, mens venstre hjernehalvdel holdt moralen oppe ved å fortelle at for å havne i Gjende måtte vi legge oss ned og med vilje rulle utfor kanten. Og det sto ikke på planen i noen av turrapportene jeg hadde lest, så det var helt utelukket. Og sånn gikk samtalen. (I det daglige er jeg altså langt mindre schizofren enn jeg her framstår, men jeg syntes nå venstre hjernehalvdel hadde et godt poeng, og høyre hjernehalvdel fant jeg ikke avknappen til, så jeg lot de holde på.)

Overmot er jo også mot, på sin egen særegne måte, og det skader ikke med litt hybris for å nesten nå sitt mål. Helt til man faller. Eller er redd for å gjøre det. Jeg trodde jeg ville overvinne Knutshø helt til den siste, livsfarlige, stupbratte, se-seg-selv-i-sakte-film-falle-ned-mange-hundre-meter-toppen. Den som alle oldemødrene og treåringene danset seg oppover. Der var det Høydeskrekken tok meg igjen. Og fant meg i full panikk. Panikk har aldri gjort det helt store for beslutningsevnene mine, men nå hadde jeg tre alternativer jeg måtte velge mellom: a)legge meg ned i krampegråt og ringe mamma b)ringe redningshelikopteret og be om å bli hentet ned c) snu og gå tilbake, hvilket betydde ned det første, skumle partiet. Å gå opp på toppen var uaktuelt. Venstre hjernehalvdel stemte for alternativ c), og ettersom høyre nå var i bevisstløs tilstand, ble det sånn. Tilbaketoget gikk relativt udramatisk for seg, med samme beslutningsalternativer a, b eller c øverst på makrell-i-tomat-klyvepartiet, men ned kom jeg på en måte, og den måten involverte verken redningshelikopter eller mamma, dermed sier jeg meg etter forholdene fornøyd med det.

Ned kom jeg altså, men den natten drømte jeg at jeg skled nedover fjellsider og inn i fortapelsen. Rystelsen var såpass stor at da jeg dagen etter valgte å gå på Skaget, et meget mer anstendig og typisk Valdres-fjell som bare står der og ikke gjør så mye ut av seg, var panikken aldri langt unna. Stadig så jeg meg selv ramle ned fjellsidene. Folk som vil meg vel, og som sannsynligvis er langt klokere enn meg, spør meg hvorfor jeg vil opp på disse toppene. Men det er nå gøy også. Så sant man ikke faller ned. Og det er det jeg blir så redd for at det skygger for alt annet. Og det er derfor jeg lurer så innmari på hvordan jeg skal få det til, uten å bli uhensiktsmessig, panisk redd. Jeg har tenkt meg på klatrekurs i løpet av høsten, men jeg undres på om det ikke er realistisk nok. Sånn som i klatreparken. Man kan ikke falle ned, ikke på ekte. Og det er en fin ting, altså, du verden! Men jeg er ikke sikker på om det hjelper når jeg står der på fjellet, uten sikring, og er redd for å falle...?

 

Men altså, som overskriften sier, hvordan overvinne høydeskrekk?

 

[tklami]

Fin innlevelse i historien din det. Nå er kanskje ikke jeg den som er den beste til å si noe da jeg ikke har høydeskrekk. Har nå kjent på det bitte litt av og til.

Men etter hva jeg har hørt og utifra egen erfaring så vil jeg si at en må utsette seg selv for områder som gjør at høydeskrekken får lov til å være der, men da bare litt samtidig som du er i en situasjon du føler at du mestrer. Etterhvert vil ikke dette føles så ille, og da kan du gå videre til en plass som krever enda litt mere. Og sånn kan du fortsette fortsette. Og da vil høydeskrekken bruke lengre og lengre tid før den kommer. Ens egen følelse over det å kunne mestre det en holder på med er viktig. Føler en seg trygg på seg selv så blir det meste mye lettere. Og det er bare en måte å bli tryggere på seg selv i sånne situasjoner og det er å trene på det. Men da på en plass hvor du kan klare å være sjefen over situasjonen

[Tiur3]

TS. Har ikke lest hele innlegget ditt, så jeg er muligens ikke berettiget til å kommentere. Men første spørsmål fra meg blir jo, er det noe poeng å overvinne høydeskrekken da? Det er opp til,deg.  :) Da må du trolig utfordere deg selv gjentatte genger i høyde, til du overvinner skrekken.

Selv søker jeg ikke slike utfordringer! (Kanskje da jeg var guttunge) . Men gjør det som er nødvendig,  hvis det er viktig, bl.a. i jobb med fare for eget liv. I et av tilfellene, kunne det berge ca. 45 menneskers liv, uten sikring av meg selv.  Andre nektet drittjobben, med fare for alle andre også båten.

Ikke er jeg oppatt av topper heller, jeg klarer fint å nyde naturen, uten å sitte på en topp! Men, hver sine interesser.

[Vossingen]

Snakk med ein klatreinstruktør.

 https://brattkompetanse.no/sertifikat/lister/sportsklatreinstruktor

 

 Dei har som regel masse erfaring med eksponeringsterapi.

 

[Shun]

@Snutemor: Jeg har ikke noen løsning på høydeskrekkproblemet, men vil bare si at du innehar en gullpenn. Jeg håper du vet at du er en gudbenådet skribent. 🌺

[Snutemor]

19 minutter siden, Shun skrev:

@Snutemor: Jeg har ikke noen løsning på høydeskrekkproblemet, men vil bare si at du innehar en gullpenn. Jeg håper du vet at du er en gudbenådet skribent. 🌺

Oj. Du verden. Takk! Veldig hyggelig sagt 🌹

[+Memento mori]

9 timer siden, Snutemor skrev:

hvordan overvinne høydeskrekk?

Høydeskrekk skal ikke overvinnes, det er faktisk den som holder deg i live. Går du på en "Tommy Steine" kommer du hverken opp eller ned. Noe du ikke har gjort. 

Ta samme turen igjen og det går bedre, men husk den dagen du ikke er litt redd - da er det fare på fære.

Endret 13. august 2018 av Memento mori
Link funket ikke

[tubbs]

Her bør vel forumpsykologen vår komme litt på banen ?
Hvor er du @Sovjetunionen ??  🤗

[tronn]

@graham mente Knutshøe var en enkel og grei tur for min samboer og meg. At vi har høydeskrekk var visst ikke relevant, så vi fikk oss en liten tenkepause ved første klyvepartiet. 

Da var det klinkende klart for min del at dersom vi gikk opp der, så måtte vi gå opp over toppen, for å gå ned klyvepartier er mye verre enn å gå opp synes jeg! Det var også rimelig luftig på vei ned fra toppen på andre siden, men heldigvis ingen klyving. 

Uansett artig lesning @Snutemor. Hvis jeg kan komme med et tips for å kurere høydeskrekk, så må det bli å få seg en jobb i høyden. Det har hjulpet meg litt, men fortsatt langt fra kurert. Jeg opplever det samme som deg, at er jeg sikret, så er det ikke så ille, men når det er helt opp til at jeg ikke kan drite meg ut, da slår skrekken inn ganske effektivt.

 

[kajakkpadler1]

Jeg synes det virker som om høydeskrekken din er like mye fornuft som skrekk. Hvis du kan klatre i en klatrepark med sikring, og det går greit, mens du får "panikk" et sted du befinner deg uten sikring, med reell fare/ mulighet for å falle høres ikke dette heeeelt galt ut....(Uten at jeg kan si noe om forholdene på Knutshø). Jeg har bedrevet noe klatring både med og uten sikring, og vil si at det er fornuftig at "varsellampene" blinker av og til. Det er selvsagt forskjell på hvor tidlig de slår inn, men på meg høres det ut som om det ikke er HELT på flatmark... Jeg kjenner folk som har så høydeskrekk at de nesten ikke kan gå med tjukke raggsokker. Da snakker vi om skikkelig "ulogisk" høydeskrekk, men det virker jo ikke som du er helt der...

[Gittiamo]

Først av alt. Veldig godt skrevet. Jeg flira 😂 

Jeg selv slet veldig med høydeskrekk. Jeg fiksa ikke å gå ned trapper uten å klamre meg fast til rekkverket. Så da begynte jeg å klatre. Tok innendørskurs før jeg brått endte opp med å klatre daglig og få mer angst av at neglene rakk å vokse ut og huden nesten ble myk, enn høyder. Jeg trivdes brått bedre vertikalt enn horisontalt. 

Å takle høyder er så enkelt som en treningssak. Få hjelp av noen du er trygg på og finn deg en klippe på et par meter og klyv. Lær deg å kontrollere det vertikale. Ta overtak over steinen. 

[Sovjetunionen]

1 time siden, tubbs skrev:

Her bør vel forumpsykologen vår komme litt på banen ?
Hvor er du @Sovjetunionen ??  🤗

Kommer nå! 

@Snutemor Fantastisk beskrivelse av høydeskrekken, nesten etter boka vil jeg si og veldig gjenkjennelig. Jeg har ca samme reaksjonsmønster og indre dialog når jeg går i den norske fjellheimen og da spesielt Jotunheimen, denne dødens dal fylt av onde, høye, sprikende fjell som vil lokke deg på toppen før de sender deg i døden ned stupbratte fjellsider. Ikke søren om jeg lar meg lure av denslags, holder meg pent på Vangsiden av Bygdin takk. Jeg skal ikke engang begynne å snakke om Lofoten, det var en uke der jeg var sikker på at jeg kom til å dø. 

Sånn for å komme til det faglige (og her skal jeg prøve å holde det kort): Høydeskrekk er en adaptiv frykt som man sier, den har som formål å holde deg i live. Få mennesker med høydeskrekk dør av høyder (jeg tror du allerede har illustrert hvorfor). Det betinges veldig fort, dvs at du trenger veldig få negative opplevelser med høyder før du utvikler en høydeskrekk, samme greie som med rotter og slanger i øvrig, det skyldes at det er en veldig god ide å være redd for disse tingene siden de ofte kan være farlig for oss. 

Det er imidlertid noe som heter litt for mye angst og det er kanskje det du beskriver i ovenstående innlegg. Måten man jobber med dette (dette kalles i øvrig en enkeltfobi og er noe av de lidelsene som er aller lettest å jobbe med psykologisk, det skal ofte lite til for å hjelpe folk med dette med andre ord) er ved gradvis å eksponere til det. Eksponere er et teit og langt ord som betyr å gradvis tilnærme seg, det er sånn vi lærer på psykologistudiet for å sikre at klienten ikke forstår hva vi sier 😎.

Jeg har skrevet litt om gradvis eksponering her, riktignok i sammenheng med å sove ute alene, men det er samme prinsippene: 

https://www.psykologmedsovepose.no/blogg/2018/2/2/new-series-how-to-overcome-fear-of-camping-alone-5

Faktisk tror jeg du kan bruke hele denne serien på høydeskrekken, her er serien: 

https://www.psykologmedsovepose.no/blogg?category=Overcoming fears

Det er imidlertid en ting jeg ikke har skrevet om, som er viktig for deg, og det er stikkordet GRADVIS. For meg høres det ut som du kanskje dro på litt hardt med Knutshøe. Når du skal utfordre høydeskrekken så ta det gradvis, det bør ikke være høyere enn at du kan sette deg ned, slappe av og etter hvert få angsten til gå ned. Når du kjører på med alt for høye høyder kan en av to ting skje: 1. Du blir mer redd (hørtes litt ut som du fikk denne effekten) eller 2. Du blir helt kvitt redselen. Det siste er en teknikk som kalles flooding (eksempel, ta en fyr med slangeskrekk og putt han i et bur med slanger) og det er veldig omdiskutert om den virker eller ei, ofte blir det for mye, de fleste enes om at gradvis tilnærming er greia. 

Så med andre ord: Finn en bakketopp som er passelig høy og bratt, gå opp til du merker angstsystemet begynner å reagere, sett deg ned der til du merker at det går ned, gi deg selv en kjempeklapp på skulderen, en stor bit sjokolade, en pokal og/eller andre ting. Gjenta prosessen neste gang og gå gradvis frem. 

Veldig kort innføring dette, det finnes masse smarte avslapningsteknikker du kan bruke i denne sammenhengen også, så dt kan du jo ta en kikk på. 

Sånn avslutningsvis så må jeg si at du gjør veldig mye riktig i bestigningen av Knutshøe, du utfordrer angsten, du diskterer med den indre stemmen, du forsetter selv om du har angst og du avslutter turen når angsten blir så høy at den potensielt kan bli lammende (kroppen går stort sett i flykt eller kjemp tilstand, men den kan også gå i "spill død" og lamme deg, det er alltid smart å stoppe når man merker at angstsystemet er såpass overaktivert). BRA JOBBET! 

 

 

Endret 13. august 2018 av Sovjetunionen

[Gittiamo]

Veldig fint skrevet @Sovjetunionen men jeg må arresterer deg når du sier rotter er farlige. Seriøst. De er jo bare søte 😍 

Slanger er kanskje ikke søte, men vakre og fascinerende (bare ikke kos med rotter rett før du skal leke med en sulten slange) 

Sorry for avsporing 😂 

[Sovjetunionen]

2 timer siden, Gittiamo skrev:

Veldig fint skrevet @Sovjetunionen men jeg må arresterer deg når du sier rotter er farlige. Seriøst. De er jo bare søte 😍 

Slanger er kanskje ikke søte, men vakre og fascinerende (bare ikke kos med rotter rett før du skal leke med en sulten slange) 

Sorry for avsporing 😂 

HAHA Love it! Og jeg må presisere, jeg sier ikke at rotter og fanger er farlige, men siden de evolusjonært har vært en trussel for oss skal det relativt få negative episoder med rotter og slanger til for at man skal utvikle en fobisk reaksjon på de, hvilket er noe helt annet. 

Endret 13. august 2018 av Sovjetunionen

[Gjest]

Mye fint som er skrevet her. Har selv sånn middels høydeskrekk, og det er en ting som har hjulpet meg veldig. Det er å ha med en veldig trygg person når du oppsøker litt luftige steder. Hvis du kunne tatt samme turen sammen med en eller flere som du har 100% tillit til, så blir det lettere. Har man en bak som forteller at "det grepet er sikkert" og "sett venstre fot på den steinen og ta tak der med høyre hånd", så kan man føle mestring og glede på steder man ellers ville nærmet seg panikken.

[Snutemor]

Tusen takk for alle svar! Dere er gull 🌼

Trodde jeg ville få så hatten passet for å begi meg ut på en tur jeg ikke hadde forutsetninger for å mestre. Det var en stund der oppe på fjellet jeg tenkte at mitt neste bidrag her på FF ville være å møte samlet fordømmelse for å ha satt i gang nok en unødvendig redningsaksjon...

I likhet med dere @tronn, var jeg særdeles liten lysten på å gå ned ogjen samme veien, nettopp pga det første klyvepartiet. Helt til jeg kom til den siste motbakken. Der var jeg i ferd med å gå inn i total shutdown, helt lammet, slik @Sovjetunionen beskriver, litt sånn som Tommy Steine (arme mann, han har min fulle medfølelse i klippet fra @Memento mori 😱) Da var det bare å puste med magen, snakke strengt til seg selv, og vente til beina ville bære meg ned igjen. Det gikk bra. Kjekt å ha flaks når man ikke har vett.

Men eksponeringsterapi er vel nøkkelen her. Særdeles gradvis. Aller helst sammen med en som ikke er fullt så redd. Drar tilbake til fjells til helga. Da går vi for Storen. Én gang i mitt liv må jeg få prøvd helikoptertur... (Neida 😊)

(Men @Gittiamo, tror nesten jeg tar Storen framfor rottene og slangene 😂)

Endret 13. august 2018 av Snutemor