En liten epistel om å være nesten alene på tur.

[martin.m]

Denne lille epistel handler om en sensommertur for en del år siden.

Denne sommeren hadde jeg som plan om å være mest mulig ute på tur sammen med hunden min. Jeg satt med et kart foran meg og tenkte planer og turer da det slo meg; hva med å gå fra grensen i Sverige, gjennom Femundsmarka, via Alvdal og ende opp i Rondane? Dette måtte være en god plan, det ville jeg gjøre.

Som tenkt så gjort. Jeg pakket sekk, ordnet med togbillett til Røros for dagen etter og la meg spent den kvelden. Planen var å starte å gå fra østsiden av Femunden, nordover for så å komme inn i Flensmarka, gå sørvestlig og sneie innom Tufsingdalen. Deretter gikk turen til Tylldal sør for Tynset og over til Alvdal. Turmålet var satt til hytta ved Atnsjøen ved foten av Rondane.

Nå er ikke denne historien ment å være en rapport om hvor langt jeg gikk hver dag, ei heller har den bilder da jeg ikke prioriterte å pakke kamera. Nei, denne lille historien skal handle om en hendelse.

Når jeg er på tur alene og har med meg hund, så blir det, i alle fall for meg, naturlig å snakke med hunden. Jeg sier f.eks. ting som: "Her var det jaggu meg bratt, Taisa" eller "Nå er det på tide å få seg litt mat. Skal tro om dette er et fint sted å slå leir?". Slik går jeg altså og småpludrer. Godt jeg er alene, har jeg tenkt. Folk som hadde sett eller hørt meg må jo tro at: Han der, han er ikke helt god.

Da jeg hadde vært ute å gått alene i nesten tre uker uten å ha snakket med at annet medmenneske, sa jeg til hunden min Taisa, formet som et spørsmål: "Skal vi ta en stopp og spise lunsj?"

Nå er jo det en ting at spørsmålet i seg selv er idiotisk, hunden min gaflet jo i seg mat dersom den fikk lov. Men det som var skikkelig idiotisk var min reaksjon da hun stoppet og så på meg. For jeg ble irritert over at hun ikke svarte, det kom ingen replikk tilbake. Bare et litt undrende blikk. Jeg ble nesten litt sint og amper.

Der og da innså jeg at jeg måtte finne folk, gjerne på en hytte hvor man kunne få seg en pils eller liknende. Dersom hunden derimot hadde replisert verbalt, burde jeg nok ikke oppsøke folk, muligens oppsøke fagfolk... 

Som tenkt så gjort. Jeg gikk til nærmeste DNT-hytte, slo opp teltet og sosialiserte samt kommuniserte meg glugg ihjel i samfulle to dager. Så gikk jeg, mettet av inntrykk og folk, videre mot hytta for to uker til med deilig alenetid.

 

På tampen av denne lille julehilsen vil jeg dele med dere andre FFere et lite dikt, som beskriver det som jeg tror får mange av oss her inne å søke ut.

 

Skal hilse fra fjellet 
av Jon Østeng Hov 

Skal hilse fra fjellet 
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak, 
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.
 

 Kilde: Øyeblikk i naturen, Adresseavisens forlag, 1990,

 

 

Endret 11. desember 2015 av Kjell Iver
la inn mellomrom i taggen :)

[Gjest]

Fin historie! Jeg kjenner meg igjen i behovet for menneskelig kontakt etter en del dager alene.. Har selv lagt turen innom turisthytter på Hardangervidda av samme grunn.

[Kjell Iver]

Veldig bra innlegg til ettertanke @martin.m. Var det ikke en epistel i en av Lars Monsens bøker om at han hadde lignende opplevelser etter en av sine lange etapper i Canada på tvers? Tror det er bra med litt selskap i blant.

Det samme kan skje om man bare går sammen med de samme folka dag ut og dag inn... Kan være bra å treffe noen nye fjes..

 

 

[Heriks]

Ah .. Kjenner meg igjen altså, er ganske mye rart de bikkjene får høre på tur. 
Forøvrig et nydelig dikt, det er tonesatt også i flere versjoner. Selv har jeg stor sans for denne versjonen: Skal hilse fra fjellet

[GBS]

Jeg hadde garantert ikke reagert om jeg møtte på en person som snakket med hunden sin, jeg snakker jo med meg selv når jeg er lenge alene. Så sånn sett så er det vel mer normalt å snakke med et dyr   - jeg reagerer heller ikke på at du forventet svar, mulig det er jeg som er kjemperar, tar absolutt høyde for det  

Nydelig dikt som vekker lengselen etter å være på fjellet, et sted langt fra folk, jeg liker følelsen av å være milevis fra sivilisasjon i alle former. 

[martin.m]

32 minutter siden, Hufsa skrev:

Jeg hadde garantert ikke reagert om jeg møtte på en person som snakket med hunden sin, jeg snakker jo med meg selv når jeg er lenge alene. Så sånn sett så er det vel mer normalt å snakke med et dyr   - jeg reagerer heller ikke på at du forventet svar, mulig det er jeg som er kjemperar, tar absolutt høyde for det  

Nydelig dikt som vekker lengselen etter å være på fjellet, et sted langt fra folk, jeg liker følelsen av å være milevis fra sivilisasjon i alle former. 

Du er nok litt kjemperar, du også  Det var bare det at jeg ble så inderlig indignert av å ikke få noe svar, husker godt akkurat den følelsen. 

Til dere andre som har replisert. Takk for fine ord  

[qwer993]

Takk for fin histore!

[The Lone Wolf]

Bare koselig å prate med bikkja si, gjort det masse - hver dag, hele dagen om mulig  Prater en mjukt  med fine ord til bikkja så responderer den med logring, det er svar godt nok for meg. Men for en lone wolf som meg så er eget selskap mer enn nok, men  uten bikkje går det ikke i lengda. Som nå.. Men mitt sosiale behov røper seg likevel med at jeg prater med bikkja, så mer asosial er jeg nok ikke

Artig historie!

[steingrd]

Fin historie @martin.m! Jeg har ikke hund, men prater masse med meg selv på tur. Selv på dagsturer... Er jo bare trivelig det

 

[Camthalion]

Den 11. desember 2015 at 12.14, Heriks skrev:

Ah .. Kjenner meg igjen altså, er ganske mye rart de bikkjene får høre på tur. 
Forøvrig et nydelig dikt, det er tonesatt også i flere versjoner. Selv har jeg stor sans for denne versjonen: Skal hilse fra fjellet

Og denne lest av forfatteren selv. 

https://youtu.be/rqBmebR0Q2Y

[trudep]

Må smile litt  Eg har aldri hatt den gleden av å gå i fjellet aleine og opplevd den ensomheten som man får der ute. Har alltid med meg lillemann, men han har til gjengjeld virkelig fått høre en heil masse! Eller omvendt, eg har fått høre en del ifra han. Men en dag, da håper eg å få oppleve ei uke i fjellheimen aleine, berre eg og teltet, da skulle eg nok sikkert ønsket at eg hadde med meg en hund

[+Tom42]

Når jeg går med hunden snakker vi sammen hele tiden.   Men de ganger jeg går helt alene, sier jeg ikke et ord.  Noen ganger tenker jeg:  "Skal jeg si noe"?  Men etter å ha tenkt på det et par dager kommer jeg til:  " Nei, hvorfor det", og så er jeg ferdig med den diskusjonen.