Gå til innhold
  • Bli medlem

Tatt av snøskred


Kjell Iver

Anbefalte innlegg

I dag klarte jeg det helt store... Nemlig å bli tatt i snøskred! Det er ikke så mange som overlever slike hendelser, og i ettertid er jeg bare så glad for at det gikk bra!

Værmeldingene for Sørhelgeland var veldig gode, og jeg tenkte å være 3-4 dager oppe ved Tosenfjellene. Jeg hadde observert fine snøforhold der da jeg passerte på mandagen. Fast og fin sne, men noe is.

I går la jeg i vei som planlagt. Delvis skyet og fint vær.... Men i natt kom det store mengder snø, og det slo om til plussgrader og blåste opp til Sørøstlig sterk kuling. Når jeg våknet i teltet bestemte jeg meg for å gå tilbake til bilen - ca 5 timers gange. De toppene jeg hadde tenkt meg på fikk vente til en annen gang.

Når jeg da gikk fra teltplassen i 8 tiden så jeg at det hadde gått en del ras, og var særs forsiktig med valget av trase. Men det var total "white-out" og avstandsbedømmelse var veldig vanskelig. Jeg blåste overende to ganger, men jeg fulgte ryggene bortetter. Etter en pause legger jeg i vei i det som for meg ser ut som en hvit slette. Jeg merker at skiene går fortere og at jeg er i en unnabakke, og før jeg får kastet meg ned skjer det!

Sneen brytes opp i flere lag og jeg merker at føttene dras unna meg. Jeg faller med kroppen til høyre mens føttene peker nedover og merker at det går fortere og fortere, og at føttene mine dras ned i snemassene og vrir kroppen motsatt vei. Jeg forsøker et lite byks men det er håpløst. Mens jeg dras ned i snemassene kommer jeg på noe jeg har lest en plass, om å prøve å "svømme" mot overflaten og bevege armen foran ansiktet. Jeg tar å løfter høyrearmen og det er det som berger meg.

Skredet stopper og jeg har en liten lomme foran ansiktet. Jeg ligger i 45° vinkel, helt fastlåst som i en skrustikke, men jeg har høyrearmen fri. Med den klarer jeg å få ryddet unna ansiktet. Jeg blir liggende slik lenge og kjenne etter, og hvile, før jeg møysommelig klarer å rydde meg løs av snømassene. Når jeg får løsnet sekken finner jeg spaden og da er det greit å spa ut resten.

Etter denne hendelsen fortsetter jeg min ferd. Jeg ser nå at det fjellpartiet som jeg dagen før hadde passert med letthet, var dekket med store snøheng. Det blåste fortsatt sterk kuling og snøbygene og fokket gjorde at det var særs vanskelige forhold.

I stedet for å ta noen sjanser på steder jeg er usikker på, tar jeg av meg skiene og bærer dem opp, men steinene er isete, og etter bare 60-70 høydemetre ser jeg at jeg må passere flere store snøfelt før jeg er oppe på toppen som jeg må over for å komme ned til bilen. Andre alternative ruter ut er på mange dagsmarsjer.

Jeg tar frem mobilen for å sjekke om det er dekning og jammen er det litt dekning! Nå er gode råd dyre. Jeg setter meg ned og tar en lang diskusjon med meg selv. Veien videre er så usikker at etter den opplevelsen jeg hadde ikke tør passere de store snøhengene.

Jeg finner ut at jeg skal ringe 112 og spørre dem til råds. De sjekker opp kartposisjonen min, og etter en lengre rådsslagning (hurra for ekstrabatteri til mobilen) bestemmer de seg for å undersøke med redningshelikopter. Når dette er ordnet får jeg en skikkelig nedtur. Jeg hadde hatt all fokus på å mestre oppgaven med å komme meg hjem, men når det nå så ut til å finne en løsning gikk det for fulle opp for meg hvor utrolig flaks jeg tross alt hadde hatt! En slik "nær døden" erfaring.....

For å gjøre en lang historie kort: Kl 1430 i dag ble jeg da plukket opp fra min håpløse situasjon/posisjon. Nødrakettene som jeg kjøpte etter råd her på forumet kom til sin rett. Piloten sa de hadde hatt problemer med å se meg uten dem.

Så ble jeg altså løftet over fjellryggen av et helikopter. De parkerte like godt helikopteret på riksvegen, rett ved bilen min, og tilbød seg å hente den for meg til der de parkerte, mens trafikken over fjellet ventet. Service det!

Denne hendelsen vil sitte i hos meg i lang tid. Sikkert hele livet. Jeg vil også spørre meg selv om det var nødvendig å bruke helikopter for redning? Jeg var ikke skadet annet enn en vridd ankel, som fungerte da (men ikke nå!). Men mest tror jeg nok at jeg hadde fått en knekk psykisk. Det var ikke lenger et blivende sted for en ensom fjellvandrer, og jeg anså risikoen for snøskred som veldig stor. (mens jeg ventet på helikopteret gikk det 2 snøskred i området)

Uansett: Jeg vil dele denne historien med dere mens den er fersk. Ikke så mange som overlever skred, og den følelsen det var å være fullt bevisst men helt fastlåst vil aldri slippe. Heller ikke den følelsen det var når jeg kjente at høyrearmen var fri! Det var det som berget meg.

Kjell Iver

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Oi! Det der er jo skrekken for alle som ferdes i vinterfjellet. Følelsen av å miste kontroll og at du bare blir dratt inn i massene må være mildt sagt ubehagelig. Tanken på å bli liggende helt fastlåst er liksom noe som ikke frister. Utrolig bra at du greide å tenke klart og på den måten fikk lommen foran ansiktet, og at den ene armen var fri.

Godt det gikk bra kjiver! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En sjelden gang går det heldigvis bra......du hadde definitivt marginene på din side...

Dette var et tørt flakskred ?

Jeg har også engang blitt fanget av skred, riktignok et våtsnøskred. Kom meg greitt løs etterpå, men følelsen av å miste kontrollen en stund var ikke noe god :D

For erfarne fjellfolk flest sitter det antagelig ganske "langt inne" å tilkalle hjelp. De gangene det allikevel blir gjort, er jeg ganske sikker på at det er det eneste fornuftige i gjeldene situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemeldinger!

Ettersom jeg er litt kjent i området, hadde det vært interessant å vite hvor dette skjedde.

Jeg legger inn et kart så du kan se. Legger også inn et bilde tatt på sommeren mot det samme området.

Forøvrig ser man et flott oversiktsbilde på Arnt sin side over samme området. Omtrent der han har skrevet N Jordbruvann skjedde det.

http://impact.ii.uib.no/arnt/pics/rismal_13ridgerouteH.jpg

Samme område på min side

http://www.kjiver.no/images_rismaalstind/DSC_1527.JPG

Eller du kommer kanskje ut med en webside?

Arnt.

Er i tvil om jeg skal det Arnt. Får se hva dagene bringer. Skal begynne på den så får jeg se.

En kompis av meg sa umiddelbart "heller dø enn å ringe etter helikopter!", men når man da nesten dør blir slike ordtak bare tomme ord.

Men jeg føler meg selvsagt ikke særlig smart etter en slik historie... Det må jeg innrømme. Jævlig flaut... men jeg vet med meg selv at det var rett å bli hentet ut.

post-497-133474410794_thumb.jpg

post-497-133474410803_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var et tørt flakskred ?

Jeg tror nok det må kalles et våtskred, men det er jeg ingen ekspert på. Toppen av skredet var klumpete, med fokksnø under. Enkelte klumper var på over en halvmeter.. flak.. og skredene gikk langt ut.. De hadde stor fart selv ved liten hellning i terrenget. Temperaturen var rundt null.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er i tvil om jeg skal det Arnt. Får se hva dagene bringer. Skal begynne på den så får jeg se.

Det tok 3,5 år før jeg skrev om min svært pinlige tur til Lifjell ( http://impact.ii.uib.no/arnt/Peaks/lifjell.html )

selv om den på langt nær hadde samme dramatikk.

La det modnes :D

Din beslutning må stå som den riktige. Det er ingen som kan overprøve den, da det bare var du der ute.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for opplysningene, Kjiver. Disse traktene har jeg opplevd som meget snørike. På tur nordover til sommerferie et år (rundt 10. juli) skulle jeg gå utover fjellene til Velfjorden. Kom med nattoget til Majavatn og fikk et lokaltog om morgenen til å sette meg av på Holmvassås. Jeg hadde lest om Jordbruvann og Elgviddevann som gode fiskevann og var godt utstyrt med fiskestang og mat for flere dager. Jeg fulgte dalføret oppover langs Jordbruelva i nydelig vær med nærmere 30 graders varme. Kleggen satt i tykke lag på bukselåret. Min første overraskelse fikk jeg der dalen brekker av mot sydvest. På kartet som den gang (syttitallet) var av de gamle gradteigskartene i målestokk 1:100000 så det ut som en fin dalbunn som elva fulgte. I stedet møter jeg et ganske stort vann som jeg måtte gå rundt. Dette hadde altså gått kartmakerne hus forbi. Den andre overraskelsen fikk jeg da jeg kom opp i høyfjellet. Fjellviddene vestover var fullstendig dekket av snø så langt øyet rakk, og Jordbruvann var dekket av tykk is. Dette var så visst ikke terreng for en fottur med fisking under slike forhold selv om det var høysommer. Enden på visa ble at jeg måtte bryte av turen og ta meg ned til Tosbotn hvor jeg slo opp teltet og tok bussen neste dag til Brønnøysund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt at det gikk bra. Det ser jo helt flatt ut der skredet gikk. Det viser at høye og bratte fjellsider ikke nødvendigvis er de farligste, selv om skredene blir størst her. "Små" skred og skavler som brekker kan være like farlig.

Hvor langt blei du ført med nedover?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var så visst ikke terreng for en fottur med fisking under slike forhold selv om det var høysommer..

Etter snørike vintre ligger isen til langt ut i Juli her.. Også ut i August mange steder. Dette bildet ble tatt mot Elgviddvannet den 4 Juli i fjor.. Grunnvassdalen som Elgviddfossen renner ut i er jo bare helt rå. Det er ikke mange som går der i løpet av et år! Jeg var forøvrig ikke tenkt meg helt dit på min tur ;)

http://www.kjiver.no/images_lomsdal2005/DSC_0850.JPG

Ruten du gikk den gangen er ikke så helt ulik den trase'en jeg skulle ta. Den turen du beskriver står også på Turistforeningens sine sider...

http://www.turistforeningen.no/turplanlegger/trail.php?tr_code=she11

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor langt blei du ført med nedover?

Det var flatt ja. Hadde kommet meg 40-50 høydemeter opp fra vannet og tenkte jeg rennte rett frem, men så skrådde det altså, og jeg ble ført en 20 -30 meter, fort. Høyden jeg falt var sikkert ikke mer enn 7-8 meter. Når jeg så meg tilbake etterpå så jeg en 3-4 meters fjellskrent på siden av der jeg hadde blitt dratt, men jeg tror ikke jeg ble ført utfor denne.

I grunnen er det en del ting og detaljer som ikke helt fester seg. Var opptatt av så mye annet, og det var tett snødrev og sterk vind. Alle åpninger i jakke, sekk, gamasjer, sko, lommer, innerlommer, rygg, lue og hette var fulle av tettpakket snø. Hadde heldigvis slalombrillene som var gull verdt da for i det hele tatt å se noen ting

Det området jeg måtte passere på veien opp over ryggen til der jeg hadde bilen var 200 høydemeter med slakt skrånende svaberg-stein, med delvis is og fokksnø og våt snø oppå det igjen...

Det er egentlig utrolig hvor etterpåklok jeg er blitt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi! for en opplevelse. Godt det gikk så bra ;)

Å ringe etter helikopter var det eneste riktige å gjøre. De vil mye heller hente deg ut levende enn død!

Er man kommet i en farlig situasjon men kan få hjelp til å redde seg ut uskadd, er det direkte tåpelig å skulle la "æren" vinne over fornuften...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt det gikk bra.

Veldig fornuftig å ringe redninstjenesten, føre var ikke flaut ,men tøft.

Vi skal ut nå etterpå å gå fra Norefjell til Geilo kommer nok til å tenke på deg om kveldene.

God bedring med ankelen.

Hilsen Atle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt det gjekk bra med deg, Kjiver. Sjølv om ein gjer alt rett så langt det let seg gjera, kan dette likevel skje. Sjølv har eg opplevd for ein del år sidan å ramla fleire meter utfor eit stup, men merkeleg nok skada eg meg ikkje. Kva som skjedde har eg aldri forstått, men eg vel og ikkje vita det. Dette har ikkje skjedd fleire gonger.

Helsing Stuttjukken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opplevelsen din viser bare at det er hold i teorien bak at alle skrenter på 5 meter eller mer er potensielt SKUMLE.

Under riktige forhold så trenger dem ikke være så høye engang.

Det har du helt rett i. Følelsen jeg hadde i de tidels sekundene det varte, kan sammenlignes med den følelsen man har når man kommer ut av en slik badeland sklie... Bare at denne gangen var det i snø, og jeg kom ikke opp igjen...men var låst fast... kommer til å tenke på det neste gang jeg er i et badeland...

post-497-133474410857_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter snørike vintre ligger isen til langt ut i Juli her.. Også ut i August mange steder. Dette bildet ble tatt mot Elgviddvannet den 4 Juli i fjor.. Grunnvassdalen som Elgviddfossen renner ut i er jo bare helt rå. Det er ikke mange som går der i løpet av et år! Jeg var forøvrig ikke tenkt meg helt dit på min tur 8)

Artig å se igjen bilder av Elgviddevatnet og den flotte fossen under utløpet. For mange år siden etter å ha lest en bok fra disse trakter av forfatteren Arvid Sveli, skulle en kamerat og jeg utforske dette området. Gikk inn fra Tosbotn til Elgviddevatnet hvor vi prøvde fiskelykken med lite hell. Vi hadde fått inntrykk av at denne Grunnvassdalen nærmest var ufremkommelig, men hadde lyst til å prøve oss. Den flotte fossen under Elgviddevatnet kom som en stor overraskelse. Vi var veldig spente på om vi skulle komme oss fram. Det var derfor en stor lettelse da Nedre Grunnvann og Lomsdalen åpnet seg foran oss. Vi hadde en flott uke i fjellet, og i Lomsdalen ble det også fisk å få både i elva og i de mange småtjernene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

En slik opplevelse gir rom for ettertanke og kan gi deg økt forståelse og respekt. For de fleste av oss er snøras noe man leser om eller ser i fjellside lang unna der en sjøl står - og det er vanskelig å fatte helt hvor alvorlig det kan være og ikke minst at en sjøl også kan bli rammet av det. Det gjør at man i mange situasjoner ofte tar en sjanse når man går og tenker at det går nok bra..og som oftest gjør det jo det.

Litt tidligere i vinter ble ett tysk ektepar tatt av ett lite ras i en bekkedal nær Sota seter. Heller ikke det var ett ras av størrelse som gir fete avisoverskrifter, men alvorlig nok. Gå rygg være trygg blir ikke lengre bare en frase.

Jeg har ikke selv vært tatt av ras, men opplevde under vinterøvelse Anchor Express i 1986 at 16 soldater døde i ett snøras, Vassdalulykken. Vi var på samme fjell, men var noe høyere i terrenget, også der registrerte vi ras på alle kanter. Jeg hadde kompiser i kaserna som var med å gravde de frem og vi tok alle del i avskjedseremonien på flyplassen. Det gjorde ett fryktelig inntrykk og vil for alltid ligge i bakhodet som en del av vurderingene en gjør når en skal igjennom ett utsatt terreng.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En slik opplevelse gir rom for ettertanke og kan gi deg økt forståelse og respekt.

Jeg håper også at det at jeg deler min skrekkopplevelse kan medføre at man tenker seg om i vinterferien. Det er nemlig meldt om ganske stor snøskredfare...

http://www.snoskred.no/default.asp?action=artikkel_skredvarseluke8

For øvrig hørte jeg at en jeger lenger nord i nordland ble ført 80 meter ned et ras, men overlevde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt at det gikk bra med deg, og at du deler med oss her på forumet!

For øvrig hørte jeg at en jeger lenger nord i nordland ble ført 80 meter ned et ras, men overlevde.

Det er ganske mye tilfeldigheter som bestemmer om det går bra eller ikke. For noen år siden leste jeg ei bok av en Stenmark fra Sverige. Han lå begravd i snøskred i 8 døgn og overlevde tror jeg. Hvis det er av interesse kan jeg få frem ref på boka. Tror den het "En rypjegare berettar" eller noe...

-lars

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noen år siden leste jeg ei bok av en Stenmark fra Sverige. Han lå begravd i snøskred i 8 døgn og overlevde tror jeg. Hvis det er av interesse kan jeg få frem ref på boka. Tror den het "En rypjegare berettar" eller noe...

-lars

En beretning om dette sto for mange år siden i "Det Beste". Det som reddet Stenmark var at han i sin lommebok fant en rød kinobillett. Denne festet han til enden av skistaven og presset den opp gjennom snøen så langt han klarte. Enden på skistaven rakk da bare centimetre over snøoverflaten. Det var denne røde kinobilletten som letemannskapene oppdaget og dermed klarte å redde Stenmark. For øvrig hadde han to ryper i sekken som han spiste rå i løpet av den drøye uka han lå i raset. Det eneste men han fikk, var at han måtte amputere noen tær som hadde forfrosset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.