Gå til innhold
  • Bli medlem

Bukkeholstinder i all slags vær. 21.08 2005


morten

Anbefalte innlegg

Vekkerklokka ringte 03:45. 3 timer etter at vi tuslet til køys. Hodet var fortsatt ødelagt og motivasjonen laber. Kun en enorm stålvilje fikk oss opp. Dvs. Julia karret seg opp. Av erfaring vet jeg at Julia bruker litt lenger tid på ting og tang om morgenen (kvinner!) så jeg krøllet meg sammen under dyna enda et verdifullt kvarter.

Værmeldinga var ikke spesielt oppløftende. Vi håpet at ved å reise grytidlig ville vi raske med oss oppholdsvær.
Morgengry over Valdresflya er et vakkert skue. Så stille. Slikt et eventyrlig lys. Aleine på landeveien. Julia slumret ved siden av, mens jeg koste meg med fjellet.

Kaldt i Leirdalen. Virkelig kjølig var det, men ennå rester av blå himmel. Klokka 7 kunne vi rusle rolig oppover lia. Vi tittet litt etter et sted å hoppe over S.Illåe, men styrte ikke stort med det. Til slutt var vi oppe ved bretunga og selv der sprutet vannet friskt, men her kom vi i det minste over elva uten å bli nevneverdig våte på skolissene.

Kart er kjekt å ha. Spesielt hvis man husker å ta det med. Her ved bretunga oppdaget vi at kartet lå på kjøkkenet i Skrautvål. Kult dersom det skulle bli tåke (noe det ble). Alle rutealternativer annet enn tidligere kjente veier ble utelukket og vi ruslet oppover på skrå mot sidemorenen til den vesle breen mot Beukkehø.
En og annen rypefamilie spratt opp mellom steinene ellers var det bare breelva som bråket i fjellheimen. Vind var fraværende. Julia fant en fjellblomst hun ikke hadde sett før og måtte knele med kameraet.
Vi sikk-sakket opp middels bratt terreng, vekselvis på mose og vekselvis på steinur og kom opp til høyre for den markere sidemorenen.

Svartmose er sprø og knaser godt når den er tørr. God friksjon gir den også. Når den blir vassen får den en brunlig farge og friksjonen nærmer seg 0 (null). Jeg hater brun svartmose. Det samme gjør Julia. Det ble mye hating denne dagen. Riktignok var det opphold og tidvis solgløtt, men det hadde regnet dagen før og natta hadde vært kald. Slike svamper tørker ikke akkurat raskt.

Bukkehø droppet vi. Jeg hadde vært der før, og så spennende er det ikke. I tillegg vill vi komme så langt som mulig før møkkaværet ankom. Vi landet oppe på ryggen litt sør for toppen, vel 2200 moh, og ruslet i retning alle disse Bukkeholstindane med til forveksling like høyder.

Overrasketl ble vi over skrenten ned mot første skard. Av en eller annen grunn hadde vi innstilt oss på en rusletur, nærmest med henda i lomma, over de vestlige Bukkeholstindane. En hammer av et åre med en lys, nesten hvit, bergart sperret veien oppe på ryggen (klatring). Vi ble henvist til å snirkle oss ned fjellsiden til høyre for ryggen og brukte langt tid ned det løse terrenget. Julia likte seg ikke så veldig. Jeg syntes egentlig det var fint her, til og med enkelte tørre steiner her i solhellinga!!

GPS'n var med. For en gangsskyld med fulle batterier, så veipunkter ble flittig lagret underveis. Og etter en liten lett rygg var vi på den første av Bukkeholstindane. Nå var det liksom på tide med mat da, og litt knipsing. Sola skinte på høer, rygger og tinder og det var flott å være i fjellet. Bukkeholstindane er et bredominert området. På alle kanter er det breer. Vi studerte allerede Søre Illåbre fra fugleperspektiv og så at vi kunne gå på firn / blåis sammenhengende fra øvre band i sørøst og i sørøstsiden hele veien ned.

Stress oppstår fort på tur. Noen er flinkere enn andre til å holde det på avstand, men det er mange faktorer som kan føre til stress. Egne motivasjoner. Folk som venter. Klokka generelt. Og i vårt tilfelle en "nedadgående" værmelding som ble bekreftet av det vi observerte rundt oss. Skyene ble flere. De gikk lavere. Og solgløttene ble færre. Vi ville komme oss litt videre før svartmosen ble enda brunere, så det ble en kort matpause, nærmest en ikke-pause.

Raringene som teller topper med en primærfaktor på 10 meter har funnet ut at det ligger en liten topp uti breen, en avstikker fra tinderekka som skal være med. Jeg sendte Julia videre på the Bukkeholstind highway, mens jeg selv ruslet over breen på en markant vinddannet snørygg og kontrollmålte toppen. Det var ikke langt unna 10 meter nei. Så skal Espen få sove om natta, må nok Torgeir ta med seg laservaterne sine og besøke området.

Været var nådeløst. Først noen snøfnugg, og snart haglet det tett. Lufta var elektrisk og tuppen på isøksa mi knitret og sang. Skosålene seilet i uønskede retninger på de såpeglatte steinene rett som det var. Tempoet ble etterhvert så imponerende at det kunne være nærliggende å tro at disse to søkkvåte skapningene i gule jakker tilhørte skilpaddefamilien.

Toppene ble plukket en etter uten at vi så så mye. Halg gikk over til snø. Snøfiller store som snøballer er vel å overdrive, men det var noen enorme snøfiller. Du kjente nesten vekta av dem når de traff jakka.
Et eller annet sted mellom den første V'n og den siste M'n (litt internt men ;-) ) kom det en skikkelse oss i møte. Han så nesten like søkkvåt og stakkarslig ut som oss. "Det var første mann i dag", sa jeg og han sa vel omtrent, "Takk i like måte".

På den neste toppen skilte vi lag. Julia kledde seg om og gjorde seg klar til tjeneste som toppvakt, mens jeg skulle fortsette mot Store Bukkeholstind. Turen opp til Store Bukkeholstind ville utvilsomt vært dagens høydepunkt var det ikke for været.
Først over 2154 så ned, så over en liten topp, så opp på enda en liten topp over en rygg og opp på store. En ganske tørr beskrivelse, men den burde kanskje heller vært våt. For det var vått. Jeg hadde på hansker for å spare fingrene, men det hjalp ikke mye. Hver gang jeg knyttet hendene, ble en kvart liter vann presset ut av hanskene. Noen sier denne eggen skal være luftig. Jeg var pakket inn i tåke og ante bare bratte fjellsider. Hadde egentlig nok med å pusle meg fremover. Men forsiktighet på dette føre, det var voldsomt nødvendig!
Annenbestigningen min av Store Bukkeholstind ble omtrent som første gang, tåke og vått vått vær, enda kaldere denne gangen.

Snøværet slo seg jublende løs på toppen og i løpet av 5-10 minutter var den mørkegrå, klissvåte fjellryggen omdannet til et lyst hvitt fjell. Våt snø i så store mengder at den ble liggende, men samtidig så våt at det i praksis kunne vært regn. Jeg måtte ake på rompa en del steder og med ullstilongs på bar jeg nok noen kilo ekstra vann etterhvert. Vann som den dehydrerte kroppen nok heller ville hatt innabords.
Et annet litt nifst fenomen, jeg ikke har opplevd i fjellet før, var en intens, elektrisk lyd. Det er omtrent som når man er ute i snøvær ved en høyspentlinje, men enda mer syngende - en slags syngende, elektrisk hvinende lyd. Jeg følte meg ikke vel og gikk med bøyd hode selv om det selvfølgelig ikke hadde noe å si.

Tilbake ved Julia var hun klar for å gå videre. Denne dagen var visstnok ikke for pauser. Hun fortalte at den andre mannen på fjellet hadde kommet tilbake og hadde gjenkjent oss fra internett. Kim kjente han også til (du er kjendis Kim).

Evigheter er lenge, men det var da også fryktelig lang tid vi brukte ned ura i retning bandet mot Tverrbotntind. Våtere steiner enn dette finner du ikke i Jotunheimen (eller på Høgronden for den saks skyld Panda). Kneet mitt hadde slått seg vrang. Fingrene var stivfrosne og den meterologspådde nordvesten hadde begynt å blafre rundt ørene våre.

Nå er jeg lei av å skrive, og de som evt. enda leser med er sikkert leie av å lese. Turen ned Illåbreen gikk som en drøm, til tross for litt tåke. Det var nok noe av det tryggeste vi hadde gjort denne dagen. Flat bre. Noen få sprekker, men alle sammen synlige og generelt veldig lite sprekker. Vil anslå at mellom 80 og 90% av breflata var snøfri. Tragisk for en breelssker ;-)
Kneet gjorde usannsynlig vondt på alle mulige steder og jeg startet allerede å kutte i lista over turplaner utover høsten.
Stivfrosne nede ved bilen halv åtte var det godt å få skiftet. Litt somling og en burger i Lom gjorde at det hadde vært mørkt en stund da vi kom hjem.
Trenger jeg å fortelle at et varmt bad gjorde godt både for kropp, sjel og ikke minst kne?

post-3-133474387127_thumb.jpg

post-3-133474387135_thumb.jpg

post-3-133474387142_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Våtere steiner enn dette finner du ikke i Jotunheimen (eller på Høgronden for den saks skyld Panda)

Kanskje jeg skal ta meg en tur på disse Bukkeholstindene slik at jeg kan sammenligne ?

Rondesteiner er flate og ekle slik at de blir glatte når de er våte. Jotunsteiner derimot er kantete og fine å gå på. Rene luksusen!

Høres ut som en fin tur forresten, er deilig å merke at været virker som det skal. Blir inspirert av å lese slikt. Hvis været holder seg blir det garantert Jotuntur til helgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rondesteiner er flate og ekle slik at de blir glatte når de er våte. Jotunsteiner derimot er kantete og fine å gå på. Rene luksusen!

Kan ikke si meg enig der, uten at dette skal diskuteres for mye. Rondane er svært lettgått, også på våte steiner. Jotunheimens runde/kantete og rullende steiner er sleipere enn i Rondane ved vått vær...

Det varmer i hjertet mitt når jeg endelig får høre at Morten har kommet seg på tur. Var redd denne mannen skulle bli sittende inne å prompe hele sommeren...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Rondanestein er fæle, de er der for å skade meg. Jotunsteiner derimot, er deilige, de tar i mot meg med åpne armer, har pen lav og ligger alltid like støtt :wink: Helt enig med panda

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kim: For å holde meg til sakens kjerne - Prompe kan man gjøre på tur også. Spesielt fint i litt vindstille vær dersom magen er spesielt dårlig og man går med sprekere folk. Da tar man en liten kort spurt slik at man kommer seg rett foran sprekingen, så slipper man lasten slik at den blir hengende igjen til sprekingene kommer. Gjør man dette en del ganger så vil etter hvert sprekingene komme ned på et formnivå omtrent som en selv. Det kan selvfølgelig hende at sprekingene ikke ønsker å gå flere turer med en dersom man driver slikt, men noen sjanser må man ta her i verden.

Panda: Jeg siktet til den berømmelige Høgrondeturen din Panda. JEg og Julia gikk høgronden i regn / sludd / nysnø sist høst og føler jeg sitter på et godt empirisk materiale. Rondane består av mye heller. Rondane har mest grønn kartlav. Den blir våt, men ikke så glatt som svartlaven eller andre lavarter som finne i Jotunheimen. I tillegg går normalveien til Høgronden opp en sti hvor steinene er noe slitte og mye mer lettgåtte. Nei, med Kim på laget her så blir det en klar 2-1 seier jotunstein over rondstein. Uavhengig av om du får tatt deg en felttur til bukkeholstinder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, med Kim på laget her så blir det en klar 2-1 seier jotunstein over rondstein.

Såvidt jeg kan se har Espen scoret slik at stillingen i øyeblikket er 2-2

JEg og Julia gikk høgronden i regn / sludd / nysnø sist høst og føler jeg sitter på et godt empirisk materiale.

Tiddelibomføre blir jo litt annerledes . Vil tro at Jotunsnø ikke er veldig forskjellig fra Rondesnø.

Alminnelig logikk tilsier jo også at flate steiner er glattere enn ruglete da. Ikke bare er de glatte å gå på, men de sklir også i forhold til hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Logikk til side og fakta på bordet. Mengde og type på vegetasjonen mener jeg er viktigst her. I tillegg hjelper det at det nevnte sted har en noe satt trasé som består av en del grus, avslitt vegetasjon o.l. Kan for øvrig bare snakke fra egen erfaring. Høgronden var sandpapir i forhold :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såvidt jeg kan se har Espen scoret slik at stillingen i øyeblikket er 2-2

Vi trenger flere stemmer!

Alminnelig logikk tilsier jo også at flate steiner er glattere enn ruglete da. Ikke bare er de glatte å gå på, men de sklir også i forhold til hverandre.

Jotun-steiner er ikke nødvendigvis mer ruglete. Men de rundere, har mer lav og ligger mindre i ro. Med litt trening kan du surfe nedover på Ronde-steinene, mens Jotun-steinene får du bare over deg eller går på tryne nedimellom. Rondane er et fjellområde skapt for familier og nybegynnere i fjellet. Mest pga. at steinene er så fine å gå på :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rondane er et fjellområde skapt for familier og nybegynnere i fjellet. Mest pga. at steinene er så fine å gå på :wink:

Nei Kim, Rondane er et fjellområde skapt for nybegynnere fordi fjellene er slakere og rundere og fordi de fleste stiene er godt merket.

Forresten Kim, hvis du misliker steinene i Jotunheimen så sterkt som du hevder her, hvorfor flyr du rundt på en masse topper i Jotunheimen da ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten Kim, hvis du misliker steinene i Jotunheimen så sterkt som du hevder her, hvor flyr du rundt på en masse topper i Jotunheimen da ?

Jeg har ikke skrevet noe om at jeg misliker steinene i Jotunheimen. Jeg skriver at de er sleipere enn de i Rondane. Jeg elsker både Jotunheimen og Rondane.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er et veldig godt spørsmål Geir.

Folk har forskjellig motivasjon for å gå på fjellet. Noen synes det er en trivelig ting å gjøre sammen med andre mennesker slik at det sosiale egentlig er det viktigste. For andre er fjellet en mulighet til å slippe vekk fra folk.

Noen vil bare gå når været er trivelig og solen skinner, mens andre ønsker utfordringen med dårlig vær og vanskelige forhold. Noen bruker gjerne så lang tid som mulig mens de kikker på blomster og tar bilder og spiser sjokolade, mens andre durer avgårde med stoppeklokke og laservater og det som verre er.

Jeg synes det er helt ålreit jeg at folk har forskjelllige begrunnelser for å gå i fjellet eller på fjellet eller nedi dalene. Det viktigste er jo at man selv er fornøyd med det man holder på med, enten det er å samle topper etter en liste eller sammenligne årgangene på maltwhiskyen i bibliotekbaren på Turtagrø, mens man leser om fjellets helter og skotter ut på skydotten som alltid henger nedover toppen av Storen selv om været ellers er bra.

Min opprinnelige motivasjon for å gå på topper var at jeg sluttet og røyke og trengte noe annet som var dyrt, farlig og helt unødvendig å fylle livet med. Siden har progresjon vært viktig. Altså det at man behersker stadig vanskeligere forhold på en fornuftig måte. I blant betyr det at jeg må snu på en eller annen topp, men nesten bestandig har jeg kommet tilbake året etterpå og gått hele veien opp. Det er faktisk en veldig motiverende form for progresjon.

Og kommer man ikke opp så gjør det ingen verdens ting. Så lenge man ikke har det for seg at man MÅ på alle 300 toppene, trenger man jo bare gå på de man vil. Og hver topp man kommer opp på er en seier og hver topp man ikke kommer opp på er en unnskyldning for å jekke et par trøstepils etterpå.

Så til det opprinnelig spørsmålet om hvorfor vi ikke bare går på tur når steinene er tørre. Vi gjør det og, men stort sett er de jo våte og man kan ikke la vær å gå på tur for det.

Bjørn R

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stort sett enig i dine betraktninger Panda.

Synes bare den dype diskusjonen om friksjonen på steiner i Rondane vs Jotunheimen var verdt en kommentar.:)

At steinene i fjellet stort sett er våte er jeg derimot ikke enig i. Har inntrykk av at de fleste her ofte planlegger turene etter været , og da kan dette umulig stemme ?

Husker forøvrig ura på norsida av Sagtinden (Rondane) som noe av det mest mobile jeg har vært borti. Tørt eller ikke tørt.

Geir

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant beskrivelse Morten. Jeg har vært der oppe jeg også, bortsett fra Store Bukkeholstind. Men det på en vårskitur med pent vær.

Jeg har aldri vært på topper i et slikt grisevær du beskriver. Jeg lurer på om det finnes noen motivasjon for dette, og om du fant noen turglede underveis :) Jeg forstår ikke formålet med en slik tur, bortsett fra at dusjen etterpå sikkert var behagelig.

"Solskinnsturisten Erling"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Uten at jeg er morten, så kan jo fjellturer i dårlig vær gi like, kanskje vel så store opplevelser. Alt blir mer dramatisk, spennende og du føler kanskje en større grad av mestring på en drittvær-tur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk i hvert fall mye mosjon og frisk luft den dagen, og vi håpet som sagt at været skulle holde litt lengre enn det gjorde. Noen ganger drar man på tur på tvilsom værmelding fordi man ikke alltid har anledning (ta seg fri fra jobben etc) når sola skinner og det er bombe værmelding (sånn som i dag :) ).

Julia innlogget som Morten

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fatter ikke hvor du henter motivasjonen fra, Morten. For å traske opp på en topp, hvor du attpå til har vært før, i et slikt vær, skal en være usedvanlig motivert. I det hele tatt har din fjellaktivitet i sommer vært imponerende. Har du tenkt på hva du skal gjøre i fjellet de neste førti årene. Det er riktignok mye å ta av, men med dette tempoet har du jo feiet over hele jordkloden før du er førti. Og ennå har du like lang tid igjen. Selv er jeg blitt mer og mer solskinnsturist. Det heter så friskt at ”det finns ikke dårlig vær, bare dårlig klær”. Dette er ikke min erfaring. Det blir en helt annen tur i finvær. Når regnet siler ned og du knapt ser ”hånden foran kjeften” som vi sier nordpå, er det ikke særlig koselig oppe i steinura. Da drømmer en om å sitte i solskinn og shorts oppe på toppen.

Noe annet kan det være med uvær i vinterfjellet. Da er ting tørre, og det kan være riktig spennende å ta seg fram til neste hytte mens de andre sitter inne på hyttene og spiller kort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke helt enig, Ods, bare litt :? . Det er klart at turer i solskinn frister mer. Men noen ganger går du glipp av helt fantastiske stemninger, som når tåka letter, eller du sitter på en topp ovenfor en lav skydekke, når sola finner et hull i skydekket eller lignende. Og som det har blitt sagt før, det er så mye deiligere å komme frem til en varm dusj etter en ruskeværtur. Ren fjellopplevelsesmessig kan denne gi like mye.

Som Morten har nevnt før, så holder vi på med et prosjekt som bl.a. ikke bare innebærer turene, men også mye fotografering, og det er kjedelig å bare ha godværsbilder av fjellt. Realistisk er det heller ikke, for det er tross alt mer dårlig vær en godvær der.

For de som lurer: akkurat nå er Morten på vei over Uradalsryggen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ingenting som er bedre enn variert vær på tur. Variert vær er alltid spennende og gir turen mer innhold. Selvfølgelig er det turer hvor det bør være bare godvær med tanke på fremkommeligheten, sikkerheten og tiden. På lettere turer, som de fleste av 2000-meterne, er det bare ekstra morsomt med skiftende vær. Det beste er grå start og så oppklarning. Det gir alltid herlig og frisk luft. Men også når regnet kommer etter en skikkelig langtur i godvær føles det godt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

MORTEN:

Sitat:

"Raringene som teller topper med en primærfaktor på 10 meter har funnet ut at det ligger en liten topp uti breen, en avstikker fra tinderekka som skal være med. Jeg sendte Julia videre på the Bukkeholstind highway, mens jeg selv ruslet over breen på en markant vinddannet snørygg og kontrollmålte toppen. Det var ikke langt unna 10 meter nei. Så skal Espen få sove om natta, må nok Torgeir ta med seg laservaterne sine og besøke området." Sitat slutt

JEG VIL VELDIG GJERNE IKKE BLI FREMSTILT SOM RARING I DIN BOK

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JEG VIL VELDIG GJERNE IKKE BLI FREMSTILT SOM RARING I DIN BOK

Du kommer ikke til å bli nevnt med et ord Espen, og for øvrig er det ytringsfrihet i dette landet, så jeg kommer til å skrive akkurat det JEG MENER, når og hvis jeg kommer så langt. For øvrig innbefatter dette meg selv også, men jeg er jo rar da, så det er ikke noe problem :?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg uttrykte meg nok vel bastant om solskinnsturer vs regnværsturer. Jeg går selvfølgelig på tur om det ikke er sol og knallblå himmel. Det var mer turer hvor regnet siler ned hele dagen, jeg tenkte på i mitt innlegg.

Jeg er enig med deg, Julia, i at mange motiver fra naturen kan være mer stemningsfulle når det ikke er solskinn og blå himmel. Mot slutten av sommerferien et år kom vi kjørende inn Sykkylven mens tåka lå og svevde mellom tindene og dekket det meste. Plutselig dukket Trollkyrkjetindane opp over tåka, og når du ser fjelltopper med tåke under, ser de mye høyere ut enn i klarvær. Dette må ha sammenheng med at terrenget er mye brattere i virkeligheten enn hva man forestiller seg. Størst inntrykk gjorde likevel Brunstadhornet for tåka eksponerte den imponerende raden av pinnakler på nordryggen på en helt annen måte enn når du ser det i klarvær. Dette synet gjorde at vi bestemte oss for at neste sommer skulle vi starte ferien med å dra til Sykkylven.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Størst inntrykk gjorde likevel Brunstadhornet for tåka eksponerte den imponerende raden av pinnakler på nordryggen på en helt annen måte enn når du ser det i klarvær. Dette synet gjorde at vi bestemte oss for at neste sommer skulle vi starte ferien med å dra til Sykkylven.

Ett av de beste bildene jeg har tatt er nettopp herfra under slike værforhold når tåken akkurat holder på å lette. Nærmere bestemt fra Fetvatnet i blikkstille oppover mot Brunstadhornet og antagelig Dalmannshornet. Når havtåken ruller inn over Mørekysten kan det være kjempeflott med fjellturer over tåkehavet.

Ellers synes jeg også det kan være spennende å gå turer i ruskevær, kanskje helst om vinteren for å teste både utstyr og meg selv. Men jeg gidder som regel ikke gå oppom topper i slikt vær - utsikten er for meg et vesentlig poeng ved toppturer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 11 måneder senere...

Takk for morsomt referat!

Jeg gikk Tverrbotntindane i fjor, og vurderer en tur opp om to uker (må innom Øya-festivalen og et bryllup helgene før) for å gå sånn ca alle Bukkeholstindane. Gjerne Bukkehø også. Det spørs jo litt på været.

Jeg håper noen kan svare på:

1) Er det litt seint, kanskje?

2) Hvor lang tid tar traversen? Jeg tenkte å starte fra veien til Leirvassbu, og avslutte dagen på Leirvassbu.

3) Er det noe spesielt jeg burde huske på? Det virker som det går greit uten rappellering og denslags, men kanksje jeg burde huske på noe annet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1) Seint? Neppe. Kan naturligvis være en "arktisk værbølge" akkurat da, men normalt er slutten av august en av de fineste tidene i fjellet.

2) 12-16 timer via Bukkehøe. Er du et kondisfantom som skyr pauser og fotografering, samt "løper" med joggesko bruker du muligens mindre.

3) Vær forsiktig, si i fra hvor du går og pass deg for løs steinur. Luftig er det noen steder. Løst er det noen steder, men direkte vanskelig er det knapt noe sted på ruta hvis forholdene er tørre og fine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.