Søk i nettsamfunnet

Etter forrige tur for 2 uker siden hadde jeg lovet meg selv å ikke dra til Jotunheimen igjen annet enn når værmeldingen er helt bankers, og også kun bestige skikkelige klyve/klatretopper (de andre kan tas bestiges vinterstid). Dette varte i temmelig nøyaktig i 2 uker.. Planen var å ta Tverrbotntidene med å avslutte med litt morsom klyving bortover eggen til Tverrbytthornet. Værmeldingen på yr.no sa delvis skyet og ikke noe nedbør. Da blir man rimelig deprimert over (nettopp) yr og småregn ved ankomst i Leirdalen (kl. 01.30 natt til lørdag). Jeg våknet opp et par ganger i 6-8-tiden lørdag morgen av at det regnet rett i ansiktet, men etter litt justering av soveposetrekket var det bare å sove videre og håpe på oppholdsvær etter hvert. Men det er merkelig hvor godt man sover utendørs og neste gang jeg våknet var klokken 11.30 (9 timer søvn ). Med yr og masse mørke skyer var det uaktuelt å prøve seg på en skikkelig kremtopp, kun for å snu 50m under toppen pga været. Dessuten var det såpass sent på dagen at det måtte bli en kort tur. Stetinden ble plutselig et aktuelt alternativ, særlig siden jeg mener å huske en gul trekant på den i boken til Morten+Julia, samt noe murring her på FF om luftig og bratt toppegg. Altså likevel noe å glede seg til. Ruten opp er uproblematisk fra sør, først til 1944-skaret, deretter opp til 1985-toppen, så nedover en liksom-egg til under hovedtoppen før man tar fatt på de siste 60-70 meter til topps. Dette er en artig topp, helt klart verdt å få med seg, men etter min mening er den helt på grensen til å fortjene en gul trekant. Man er knapt nok nede med hendene under oppstigningen. Sammenligner man luftighet, bratthet, utsatthet er dette en søndagsskoleutflukt i forhold til de tilsvarende ”gul trekantede punktene” på eksempelvis Mjølkedaltind, Sjogholstind, Mesmogtind, Stølsnostind (som egentlig er 2+/3 ruter og der jeg har måttet ta akklimatiseringspauser). Men Stetinden er absolutt en artig topp, og skal man se den fra den fineste vinkelen under oppstigningen og ha noe å glede seg til bør den bestiges fra sør og over 1744-skaret/1985-toppen. Returen gikk først østover bortover breen/snøfonnene, så nordover ned svaene under breen. Dette var den vanskeligste delen av turen og jeg gikk der vel vitende om at det ville begynne å regne. Ikke gjør dette! Det er ikke lett å finne en trygg rute og man er avhengig av at svapartiet er tørt. Selv om dette var en artig topp, ble det en litt kort tur, under 4 timer inkl. pauser. Stetinden hadde liksom ikke ”gjort jobben”. På vei ned Leirdalen ble det derfor en stopp ved Geitsætri for å sjekke innsteget til Bukkeholstraversen – neste turmål bare det blir bankers værmelding! Det er dårlig med bilder av Stetinden her på FF, så her kommer det noen:

Frem til nå har yr.no stort sett vist riktig vær, men på disse to dagene, var nok ikke det varslede været det som stod på pc skjermen. Til tider var det veldig vått og utrivelig i fjellet, og både Mayhassen og meg hadde nok det i tankene på torsdag da det regnet som mest, ”hva i all verden gjør jeg her oppe på fjellet nå”? Torsdag 14. august: Startet fra Gjevilvasshytta tidlig denne morgenen, og var innom Statoil Dombås for de vanlige rutinene som gjaldt å kjøpe seg en bollepose og fylle opp kaffekoppen. Været hadde ikke vært lovende frem til da fordi jeg hadde kjørt med konstant regn i halvannen time allerede. Ikke før jeg svinger inn til Leirdalen så letter det halveis opp og det slutter å dryppe på bilruten. ”Kanskje værvarselet stemmer allikevel”, tenkte jeg. Møter på Øyvind og Håvard som begge er noe lunkne til å gå i fjellet, men etter en kopp kaffe på Leirvassbu så blir det allikevel tur. Håvard skulle slappe av denne dagen siden han hadde de toppene Mayhassen og jeg skulle på. Håvard følger oss til foten av Stetind der blåløypen starter, hvor Mayhassen og jeg fortsetter videre. Det regner ikke, og til tider så får vi faktisk øye på nesten alle Raudalstindene. Rundt klokken 11.00 står vi på toppen av Stetind og får se ingen verdens ting. Tåken dekker for all utsikt, men hva gjør vell det når det er meldt bedre vær utover dagen!!? Etter en spennende elvekryssing ca 500 meter før broen ved Gravdalsdammen (for å spare tid selvsagt), går ferden mot Vestre Raudalstinden. Går i kanten av breen, og regnet viser seg ikke før vi er 500 meter fra toppen. Fjellet blir vått, og tempoet synker drastisk i det at det er glatt og sleipt, og sikten nærmer seg nesten null. Ferden går videre mot Store Raudalstinden og sikten er ikke noe bedre der. Klarer å gå en liten 360 før vi trasker videre mot Austre Raudalstinden. Hvor godt er det ikke å kunne stå på snøfonner i nedoverbakker. En kilometer før toppen av Austre Raudalstinden begynner regnet virkelig å ligne på en sur dag på vestlandet, og det er ikke mange plaggene som holder seg tørr nå. Våt mose, vått fjell og en konstant strøm av regn mot ansiktet gjør toppbesøket lite hyggelig. Vi får heldigvis hjelp av en bre til å komme oss ned de neste 400 høydemetrene, og det blir en lang marsj tilbake til Leirvassbu. Før jeg returnerer tilbake til Oppdal samme kveld. Dagens topper var: - Stetinden – 2020 moh - Vestre Raudalstinden – 2059 moh - Store Raudalstinden – 2157 moh - Austre Raudalstinden – 2086 moh Lørdag 16. august: Hadde lenge drømt om disse to toppene på Dovre, og i fint vær skulle jeg ta dem. Yr.no lovet meg skikkelig fint vær denne dagen, og jeg stod opp klokken 04.00 denne morgen for å få oppleve dovre i sol og god varme. Temperaturen synker stadig og ved nasjonalparkgrensa i tåka viser temperaturmåleren i bilen bare 4 grader celcius. Ikke akkurat noen storvarme, og med en utrolig fuktig luft og 100 meter sikt så er skepsisen til en blå himmel og fint vær tilstede. Men mye kan skje på to og en halv timers mars til foten av Larstind trodde jeg. Møter noen andre tinderanglere som spiser frokost og gjør seg klar til Snøhetta traversen. Jeg går og går gjennom Svånådalen som kan føles noe lang der jeg får se noen rein. Etter to og en halv time er jeg fremme ved en stor stein som jeg finner ved vannet som er 1642 moh. Spiser et kjapt måltid samtidig som jeg observerer Larstinden. Toppen på Larstinden er dekt av skyer, og regndråpene er i luften. Fjellet er vått og sleipt, og skepsisen for å klare toppen denne dagen er tilstede. Siden jeg går alene og usikret hadde jeg sett meg ut en rute på forhånd. For å kunne unngå å måtte gå ned det vanskelige punktet til sekundærtoppen på Larstinden (som for øvrig er Norges nordligste 2K topp), hadde jeg bestemt meg for å gå snørennen til skaret. Hadde lest på forhånd at denne rennen kunne være noe uggen, og med dødsulykken på 1990 tallet i tankene var jeg noe nervøs på forhånd. Går opp til der rennet starter, hvor jeg må ta meg opp gjennom en rennende elv og mye vått fjell før jeg får komme til rennen. Liker meg ikke spesielt godt i rennen, og det allerede før jeg kommer til snøen. Rennen ser ikke så bratt ut fra bunnen, og jeg går et par meter med bare isøks før jeg finner ut at jeg vil ikke gå her uten stegjernene. Bruker isøksen flittig, og med en klum i halsen da jeg nærmer meg halvegs i rennen. Det er veldig guffent her oppe, og med regndråpene som treffer ansiktet og vannet som sildrer nedover de blanke fjellsidene er jeg ikke mye høg i hatten. Mens jeg tar meg en liten hvil halvegs i rennen ser jeg hvor bratt det er, og det er først nå jeg ser hvor store konsekvenser en utglidning kan ha her. Starter jeg først å gli her har jeg flaks om jeg klarer å holde meg fast i snøen før jeg villet blitt kastet ned av min egen tyngde i steinura. Må sparke feste et par steder i renna der isen er synlig, og det er utrolig godt å være på fast fjell igjen. Det er allikevel ganske løst ovenfor snøen, og jeg føler ikke noen trygghet før jeg står nede i hakket mellom Larstinden og sekundærtoppen. Setter fra meg sekken i skaret, tar med kamera og noe snacks til toppen. Jeg går til toppen via venstresiden, og finner ikke de to ”tunnelene” som det har vært snakket om. På toppen mangler jeg selvsagt utsikt, og har det litt i tankene om hvordan det blir å passere rødpunktet usikret på vått fjell. Noe jeg var sikker på var at jeg ikke ville returnere via snørenna. Kommer ned til sekken, hvor jeg studerer klatrepunktet som er gradert til 3. Selv om fjellet er dyvått, så er det god friksjon. Synes ikke klatrepunktet ser så utsatt ut, og om jeg ramler, så ramler jeg ikke så langt. Skoene får godt feste i fjellet, jeg finner gode tak opp risset. Går videre og til venstre hvor vegen nesten sier seg selv. Personlig så synes jeg at renna var mye verre enn klatrepunktet, men vet ikke helt hva andre synes. Resten av turen går for så vidt ganske lett, og jeg er tilbake ved bilen etter 8 timer. Returnerer til Oppdal hvor jeg drar på den årlige ”plattdansen”. - Larstinden – 2106 moh - Nørdre Larstinden (Larseggen) – 2070 moh Takker for en spennende og våt avslutning på sommerferien.

Bonden vi leier hjortejakt hos har en 12.takker som har holdt seg rundt gården i hele sommer, noen som har tips om hvordan vi taktisk legger opp jakten for å få denne i september? Hvor stort revir har den, hvor er de vanligste liggeplassene, vil den trekke inn i terrenget ut mot høsten?? Takker for tips

En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det kan ikke bli flere turer i 2019. Broderen og jeg tok ut på nyttårsaften Etter denne turen er det slutt på turåret. Det er tid for å ønske et nytt år velkommen. Det burde være en oppsummering av året sånn like før nyttår. Nå er jeg så pass heldig at jeg enkelt kan sjekke hvile turer jeg har gjennomført og hvem som var med og hva som skjedde underveis. I følge bloggen, ble det en del flere turer i 2019 enn det jeg gått tidligere år. Det er jo skikkelig hyggelig, men..... Det er ikke vanskelig å se at mange av turen er korte og ikke spesielt «utfordrerne». Det blir også mye de samme turen, og det er blitt færre overnattinger utenom på Blåfjellenden. Turer som jeg har gått en god del ganger opp gjennom årene mangler, som for eksempel å gå ned Fidjadalen, tredagers turen: Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli og den vanlige telt-turen inn i Fidjadalen. Likevel har det blitt mange hyggelige og kjekke dager på tur. Både i selskap med andre, men også alene. Det er ikke til å unngå at det av og til sniker seg inn noen tanker om hvor lenge det vil være mulig å fortsette med 3-4 turer i uka. Selv om de blir noe korte etterhvert. Det var i hvert fall ikke slike tanker Broderen og jeg startet med, da vi kom i gang med årets siste tur. Bakken opp til Bjørndalsfjellet er både lang og av og til bratt. Det er god trening å komme seg opp disse bakkene. Denne dagen var det helst trening vi var ute etter. Vi var ikke alene. På Gramstad var det biler omtrent som på en litt grå søndag. Det var folk på vei opp mot Bjørndalsfjellet, men de fleste tok nok mot Dalsnuten. Det gikk egentlig greit oppover bakkene. Vi snakket med en kar. Om hund. Det var mange turfolk med hund. Ikke alle hadde helt kontroll på dyret. Som jeg pleier å si: Jeg har ikke noe i mot hunder, men hunde-eiere derimot.... På toppen blåste det, og selv om det var 4-5 grader ble det kaldt i vinden. Etter en kort stopp, satte vi kursen nedover mot veien. Det var ikke særlig diskusjon om vi skulle ta mot Fjogstadnuten denne gangen. Opp og ned Bjørndalsfjellet er litt «lite». Det var folk imot også mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn. Noen uten skikkelig fot-tøy. De risikerte å bli blaute på beina oppe i sorpa. Fra vi traff stien ved Revholstjørn og til vi kom tilbake til Gramstad, kom det folk i mot i flokk og følge. Helt tydelig var mange interessert i en tur på årets siste dag. For vår del var vi godt fornøyd da vi igjen sto ved bilen. Selv om det hadde kommet noen dråper, så hadde det vært en «tørr» tur, og selv om det blåste på toppen, så hadde vinden ikke hindret turen i det hele. En flott avslutning på turåret 2019. Les hele artikkelen

Den store utfordringen for meg i 2019 kommer allerede i januar - da er det Kilimanjaro som er målet Jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere på høyden, så jeg er forberedt på at jeg kan være blant dem som ikke kommer meg til topps - men forsøke skal jeg virkelig. Går det bra, kan det bli andre turer i høyden før jeg blir gammel og skrøpelig... Så må jeg ha noe som får meg ut av sofaen etter januar også : Minst 1 stk 2000-meter i Jotunheimen, forhåpentligvis en fin høsttur Minst 6 stk kommunetopper, fint fordelt utover året 7-fjellsturen i Bergen i slutten av mai må jo vandres enda en gang Minst 10 stk topper i RIL-fjelltrimmen, det meste på sommeren (10 er grensen for kaffekrus). Minst 12 stk uteovernattinger (foreløpig er Kilimanjaro-nettene lov å inkludere i tallet, mulig jeg blir striktere ). Bør være overkommelig - jeg skal skrive litt etterhvert hvordan det går

Hei Er det noen som har dagsferske bilder fra Lofoten området? Er det snø ned til sjøen, og evt. mulig å gå topptur på ski eller har det meste smeltet vekk?

Hallo Har en måneds tid til disposisjon i juli-august, har noen tips til en god langtur? Aller helst i Sør-Norge

Fredag 1.2.2019: Da var tiden kommer for helgetur. Det spøker veldig for turen, det er meldt 12m/s med vind -12 grader og det er kolonnekjøring på rv7. Jaja, vi kjører fra Bergen og tar kjangsen. Veien er heldigvis åpen, men det kan innføres kolonnekjøring på kort varsel. Ved ankomst Dyranut var været ganske heftig. Det blåser minst like mye som det var meldt, og det er mye kaldere enn meldt. Vi legger i vei ut i mørket ca. kl 18-19 med kun skibrillene og hodelyktene stikkende utenfor dunjakken. De som er på treningsleir for Expedition Amundsen er i full gang, kanskje 20-40 personer ute i terrenget. De skal jo normalt ligge ute denne natten, men det ser ut til at de trekker tilbake til Dyranut, det ble kanskje litt for heftig å sove ute i det været? Vi tar ikke hintet, og fortsetter ett par kilometer og slår opp leir. Vi treffer kun èn person resten av helgen, på scooter... Jeg lar videoen fortelle resten, den ble ikke så veldig lang. Med kulig og temperaturer ned mot 30 minus var ikke fingre og kamera alltid på lag. Men ett GoPro hero lar seg faktisk betjene fint med tykke votter Kos dere:

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Noen som har ferske førerapporter fra Hunnedalen? Vurderer en tur innover fra Lortabu i helga. Er det noe snø innover mot Sandvatn, Langevatn og kanskje ned mot Blåfjell? Og, er Strålaus en fin tur på denne tida av året?

Fjorårets tråd om Hardangervidda ble en populær tråd og jeg drister meg derfor til å starte en ny tråd med samme emne.. Selv planlegger jeg (i den grad det trengs) å dra tilbake til Vikbekkfjellet m/omegn samt en tur fra Trondsbu og innover mot Dimmedalshøgda igjen.. Så folkens; Fyr løs!!

Noen andre som skal? Vil ha en egen tråd for å få litt tips og råd langs veien, og for å bli kjent med noen andre som har gått/ skal gå Jeg har lest mye i flere år, og har gått ett par 20 mils turer før alene uten sti f.eks rundt sjølandet Femund. og Norge på Tvers sist høst spontant. Nå har det seg sånn at jeg er sabla lei tung sekk og våte fjellsko og jeg har dårlig erfaring med det. Er 33 år gammel og godt vant i fjellene rundt Røros-region Den store trenden i USA nå som sakte kommer mot norge det er jo nettop ultra lett sekk og jogge sko med vandrestav.. Tenker å prøve å starte denne turen med kun jogge-sko fra Hoka ( Speedgoat 2-3) som skal være lagd for slike oppdrag.. Tips ang dette eller diskusjon om dette eller lettvekts sekk langs NPL er det jeg er ute etter. Og litt om navigering langs ruta.. Skjønner folk vil prøve å fraråde meg å gå i jogge sko men jeg er en sta geit og jeg vil prøve noe nytt! Planen er å bruke en Osprey Exos 58 sekk på 1.2kg, en sovepose Helium 400 fra mountain equipment 850 gram ( hvis dere tror dette holder) Litt usikker på om jeg skal ha luft madrass Neoair eller om jeg skal starte med en Sol Z-lite som veier litt mindre og er billigere.. ca 500g for disse.. Skal gå turen i to etapper. Starter 18 mai i år fra sør og har satt av 2.5 mnd for dette og skal gå hjem til Røros reginonen i år. Neste år starter jeg i April Mars og tenker da pakke litt anderledes ut av erfaring fra i år, samt starte turen på ski og sette av ca 3.5 eller 4mnd.. Så totalt vil jeg bruke ca 6 mnd på turen fordi jeg vil lære meg å nyte den og ikke stresse noe.. Er også interessert i geologi så jeg kommer til å stoppe i mye sten røyser og evn ta noen fjell topp turer hvis det føles rett! Ble litt spontan post dette her, men håper den blir tolket rett hehe.. Jeg gleder meg til turen!

Har laget en artikkel fra turen rundt Tyrifjorden. Selve dag for dag tråden ble veldig lang, og med en enorm respons. Derfor en artikkel hvor også gpx sporet ligger. De som hopper rett til forumet mister ofte at det ligger artikler på framsiden. Det er også mulig å like artikler om du er innlogget. God turhelg og hyggelig lesning.

Funderer på å starte vintersesongen så smått neste helg. Enten med en liten pulktur og leirliv, eller sette opp telt og gå en/to snille toppturer. Øyungen/Lillehammer er vel kanskje fortsatt mulig på bortoverski med pulk? Noen som har status på Sognefjellet? (Nattestengt pt). Lom skifestival (topptur) avholdes fredag & lørdag den helgen men jeg har ikke mulighet til å ta fri fredag og synes da 1500,- for å bli med på en tur lørdag blir litt i overkant ift hva jeg prioriterer nå (festivalpass + tur lørdag + middag lørdag). Andre steder med mulige forhold i Sør-Norge? Har pt bare joggepinner og brede rando-planker så det setter litt føringer ift pulktur. Forsåvidt så er en betent albue på den lista også, men men om ikke det blir for mye henging i stavene så bør det gå greit. Om vinteren lar vente på seg er jo kansje "markatur" til fots et alternativ, men trives best over tregrensa. 😄 (Fikk jo tips om steder som Trillemarka og Skrim inn mot forrige helg 😊.) EDIT: Det kom et innspill via parallelle medier på om ikke vi skal ta det som en forumtur. 😃 Flytt gjerne denne under forumtreff, og tar gjerne en start på vinteren sammen med andre her inne! 😀👍

I mi jakt etter eit par smørbare ski utan stålkant, med spenn, og gjerne kortfellesystem, ringte eg til slutt til Åsnes for å klage mi naud Dette etter å ha tråla både bruktmarknad og marknaden elles. Der kunne ei blid dame opplyse meg om to ting; Breidablikk kan ikkje heilt samanliknast med Ingstad, som eg ser vert gjort innimellom, den skal ha hakket meir spenn. Det kjem ei ny ski til neste år, utan stålkant, med meir spenn enn Breidablikk, og noko slankare, om ikkja akkurat ein "kilometerslukar" ala E99 eller Amundsen så i alle fall betre eigna til "kilometer-turar". På spm om spesifikasjonar ville ho ikkje seie for mykje då skia framleis er under utvikling, men i mål ville den kanskje vere noko ala Nansen. Då måtte eg berre skrinlegge heile "klagetalen" min, og seie halleluja i staden. Endeleg ei god allround fjellski utan stålkant, med kortfellesystem. Håpar eg!

Jeg har kjøpt et Allak 2 på Finn fra 2010-12 ish. Store forandringer på modellene fra da og nå? Finner lite info. Selger har brukt det 1 gang så han hadde ikke så mye info å komme med.

Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Relevante linker for episoden Følg Tonje på: Instagram Facebook Nett Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Gå til Podcasten

In this episode, Jonathan and Mark have a chance to chat with Heather and Josh Legler, hosts of The First 40 Miles podcast, a podcast that introduces beginners to backpacking and backpacking skills. Earlier in the summer, we challenged Heather and Josh to try out hammock camping for the first time and then do a podcast episode chatting about their experience as first-timers. Heather and Josh also hosted an episode about Hammock Camping on their own podcast, which includes more about their experiences as well as a review of the gear that they used. You can find that podcast episode here. Heather and Josh share their experience sleeping overnight in their hammocks, including the positive and negative points of working through hammock camping for the first time, getting the bugs out, and their thoughts about going camping again. After discussing their first night, Jonathan and Mark talk with Heather and Josh about their different experiences backpacking and camping with kids. Mark and Jonathan also discuss full-time hanging at home and the advantages or disadvantages of it, along with some of the risks of not doing it right. Show Notes: The article about sleeping poorly the first night when traveling: Half Your Brain Stands Guard When Sleeping In A New Place Here is a link to the 2 hammock camping forums sites where you can find a group hang near you: https://hammockforums.net/forum/forumdisplay.php/44-Hangouts-Campouts-and-Trip-Planning and http://hammockhangers.net/viewforum.php?f=6 As always, we are also inviting comments and suggestions on our Facebook page – like us there at http://www.facebook.com/hyohpodcast and join the conversation. You can listen to or subscribe to the podcast from a link on our home page online at https://www.hyohpodcast.com or give us a review on our page in iTunes. If you are really enjoying our podcast and want to see us reach our goal of two podcasts per episode, please be sure to become a patron at https://www.patreon.com/hyohpodcast. If you’d rather not become a monthly patron but would still like to buy Mark and Jonathan a cup of coffee, go to https://paypal.me/hyohpocast to make a one-time donation. Thanks so much for hanging around! Gå til artikkelen

Reservetur Det var hverken frost eller snø søndagsmorgen. Det var utsikter til en bra tur. Yr nevnte noe om vind, og muligheter for nedbør, men bare oppe i bris og helst lite nedbør. Broderen ringte som vanlig, og vi fikk avtalte en tur på høgjæren. Han sliter med noen knær som ikke helt er enige i langturer og som han helst vil spare til sommeren. Og han mente en tur på gode stier ville gjøre nettopp det, spare knærne. Og det så bra ut på vei oppover, men på det siste stykket opp mot Topfdal, var det noe vemmelig hvitt som lå strødd ute i terrenget. Og det blåste. Og det for noen dråper i lufta. Vi tok på klær, og slengte sekken på ryggen, og vasset forsiktig oppover stien mot litla Synesvarden. Det tok ikke lang tid før vi begge var enige om at det ikke var videre smart å vasse i snø med glatt underlag, om hensikten var å spare knær. Oppe i bakken ble det helt om og ned til bilen. Vi diskuterte selvsagt hva vi da skulle gjøre. En tur rundt Lifjell ville være mulig, men med kjøring så ville det totalt bli litt for lang tid. Jeg hadde lest en turrapport på nettet fra Bjødnalia – Urådalen. Vi ville omtrent kjøre forbi Sælandsskogen der turen starter. Eneste minus med turen er at den ikke er særlig lang. Det er riktig nok mer enn 20 år siden jeg var på de kanter, men husker fortsatt turen som kort. I Sælandsskogen var vi alene på parkeringsplassen. Det regnet lett, men inne i skogen var det ikke antydning til vind. Her var det små om noen hindringer for en søndagstur. Første del av turen går på god sti. Oppover Urådalen, gjennom eikeskogen, er det også god sti. Det var bare det at stien for en del lå under vann. Det ble å klatre i ura enkelte deler av stien. I tillegg til at deler av stien var i bunn i elva, var også steinen skikkelig sleipe. Det var ikke mulig å stole på at skoen hang på toppen. Våt is er muligens sleipere, men jeg er ikke helt sikker. Det tok derfor tid oppover mot Bjødnali. Vi benyttet også anledningen til å prøve oss som fotografer. Det ble tatt noen bilder. Regnet holdt opp og vi kunne ta av jakkene. Det gir en liten smak av vår å kunne gå i skjortearmene. I sol og varme må turen oppover Urådalen være skikkelig fin. Her står eikeskogen tett, og den har urskogpreg. Helst litt trolsk. Det hadde tydelig regnet god den siste tiden og elva gikk stri. I de små fossefallene, var støyen opp mot godstog styrke – ikke ekspresstog, men noe lavere. Og da vi kom opp mot Bjødnali og skulle krysse elva, viste det seg at brua lå på skakke midt i elva. Det ville ikke være mulig å krysse her uten å vasse. Og elva gikk hvit. Vi tok over myrene oppover. På bøene ved garden var det grønnskjær i graset, men fortsatt is på vannet. Typiske vårtegn. Og det er da hyggelig med en vårtur i midten av februar. Vi tok en liten pause ved garden, og fortsatte så mot bilen. Men først en bakke opp, på god sti og med god fart. Nede i dalen ble det en liten svipptur oppe på veien før vi igjen tok ned til elva og skogen. Her så vi endelig spor av folk, og det kom faktisk en kar i mot. Og broderen hadde et fall. Etter å ha gått forsiktig i et par timer, og er så nær bilen at vi omtrent ser den, da svikter konsentrasjonen. Plask i dammen – langflat. Heldigvis uten skader. En kort men kjekk tur. I et terreng jeg ikke hadde sett på noen ti-år. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden