Søk i nettsamfunnet

Vi hadde jo planer om å enten ta et Hedmarksraid eller en hyttetur i Åmotsdal med Brattefjell på menyen, og egentlig skulle vi ha med enda flere turdeltakere. Men diverse ting kom i veien for de 2-3 andre, og værmeldinga ble bare verre. Da ble det Sondre og meg igjen da, som så ofte før på "småturer" på østlandet. Det er jo alltid hyggelig det, og så håper vi at vi får samla resten av gjengen på en forhåpentlig Telemarkstur neste måned. Sondre ivret etter Rudskollen og Grønknutkoia, og det hørtes ut som en perfekt nødløsning i mine ører! Jeg stortrives i all natur som har tilknytning til Krødsherad og Ringerike, og jeg så jo fram til å lese det jeg skrev i hytteboka der oppe 20.juli i fjor. Denne helga var typisk grå på alle måter. Det mest fristende er å forbli i sofakroken, men nok en gang beviste Buskerudskogene at det beste er å komme seg på tur Her er resten av rapporten: http://fjelltopper.no/tour/4044/Koietur+i+Holleia.html

En dagstur i Jotunheimen med Turbo-Henrik(på ff). Det var planlagt å gå opp norvestryggen på Visbretind men endte opp med den luftige østeggen direkte opp Skagsnebb (2003moh) (fortoppen). Mye utsatt, men artig klyving! Har skrevet rapporten med bilder og en videosnutt fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=193 Anbefaler å gå dit å lese for en bedre helhet I kjent stil kom vi oss ikke fra Oslo før klokka var bortimot 22 på fredagskvelden pga jobb. Vi hadde en lang kveld/natt foran oss. Det skal ta litt over fem timer å kjøre opp til Leirdalen. Dette har vi nesten blitt vant til, så det var helt greit. Vi la kursen opp E16 gjennom Hønefoss, Fagernes, Beitostølen og Valdresflya. På toppen av Valdresflya ble vi møtt med snøfauk og islagt vei. Siden det ikke er noe særlig til sjakktrekk å kjøre 90 mil på bar asfalt med piggdekk skifta jeg til sommerdekk dagen før. Hva som var et bra sjakktrekk ble plutselig til et middelmådig et. Vi kjørte i gangfart innimellom og det heldigvis uten problemer. Planen var å kjøre så langt inn mot Leirvassbu som mulig. Leirvassbu er stengt på denne tiden av sesongen og vi hadde hørt rykter om en kjetting over veien på vei inn dit. Vi håpa bare den ikke var så alt for langt ned i dalen. Vi så aldri noen kjetting, men ved Geitsætre møtte vi en bom som var låst med hengelås. Et stort "nei" og litt mild bannskap lød i natten. Vi parkerte like ved bommen og bestemte oss for å sove her og heller bestemme hva vi skulle bruke helga på i morgen. Vi er jo omringet av fjell, så det skulle ikke bli noe problem. Mens vannet til kveldsmaten koka opp i kjelen kasta vi alt av utstyr og sekker fram i bilen, pumpa opp liggeunderlag og fant fram soveposer. Vi slokner ganske raskt etter kveldsmaten er inntatt. Klokka er rundt 3-4 og det er nesten blitt lyst igjen. Det blåser kraftig denne natta. Vinden uler og bilen gynger godt i kastene. Dagen etter, i 10-tiden våkner vi til liv i det vi hører et par andre biler som kommer kjørende. Disse blir også selvfølgelig møtt med bommen. Tipper det var litt mildt bannskap i det selskapet også. Etter noen minutter snur de og drar igjen, det skal ikke vi, vi skal på tur. Vi får fyrt opp primus mens vi tar en titt på fjellene rund oss. Det var til dels dårlig sikt. Vi kikka opp på Loftet og Skagsnebb på den ene siden, Sauhøe og Dumhøe på den andre. Det ble i grunn et enkelt valg. Skagsnebb er en mye mer karakteristisk topp enn de andre nevnte. Iallefall fra vinkelen og med den sikten vi hadde. Den så bratt og skummel ut der den ruvet foran oss. I og med at det var litt klyving og spenning opp Visbretinds nordvestrygg vi kom for kunne jo ikke dette være feil. Av klyveerfaring fra før hadde vi tatt klyveseksjonene på Kyrkja, men det skulle vise seg å være en veldig miniatyr av Skagsnebb. Vi hadde ikke lest en døyt om fjelltoppen i forveien, det var jo ikke denne vi skulle opp på. Uten å dvele noe særlig over valget pakka vi sekkene med det vi trodde vi trengte. Vann, en ekstra fleecegenser, litt sikkerhetsutstyr som hodelykt, vindtett fjellduk, spade, førstehjelpsutstyr mm, isøks og stegjern. Jeg foreslo å ta med primusen og litt posemat, men det ble nedstemt. Vi spiste en pose før vi begynte å gå. Bakkene begynner like etter broa over Leira. Mens vinden sendte oss små kast med litt snøfauk ble første lille klyving tatt, nesten helt nederst, opp en liten bergknaus. Skikkelig kos! Videre gikk turen langs en morenerygg som førte oss et stykke opp nordøstsiden på fjellet. Dette var fint gåterreng i stein. På toppen av denne moreneryggen måtte vi over i snødekt terreng. Vi tok en liten pause for å ta på gamasjer og fjerne et lag med klær på overkroppen. Det snødde en del nå, sideveis. Veien videre var veldig morsom, med bratt gange, klyving og etter min mening på grenselandet til ren klatring. Vi prøvde å holde oss på snødekte områder. Det er lettere å ta seg fram på bratt snø enn på glatt og løs stein med snø og is. På en del plasser måtte vi allikevel opp klyveseksjoner, noen vanskeligere enn andre. Ved ett tilfelle måtte vi gi opp og finne en annen rute opp. Klyvingen besto av å få tak med isøksa på stein og berg som lå under snøen for så å dra seg opp etter den. Det var ikke mange plassene vi fikk brukt venstre hand til noe særlig annet enn støtte eller å holde seg fast så det hadde vært veldig greit med to isøkser. Før den siste klyvingen var det et særdeles bratt felt med snø. Her måtte vi gå litt langsmed fjellet. Det vises på bildet til venstre der ruta tar en sving til høyre under berget. Her tok vi på stegjernene. I ettertid skjønner vi ikke hvorfor vi tok de på før. Det er jo et hav av forskjell på hvor godt man sitter. Vi tok ut en snøprofil og trykktesta lagene før vi begav oss ut på denne biten. Det så fast og trygt ut. Vi gikk sideveis bortover og staka isøksa ned foran oss for å få litt ekstra støtte og sikkerhet. Snøflanken var noen få meter høy. Hadde vi glidd ut her hadde vi vært av snøen og videre på tur ned i ura før vi rakk å blunke. Tror ikke vi hadde fått stoppa før fjellet hadde slakka ut, omtrent der vi hadde på gamasjene noen hundre høydemeter under. Over denne snøflanken var det nok en klyveseksjon. Denne ble ekstra luftig og eksponert på grunn av at det var så bratt under. Vet ikke helt hva som gjorde at vi kjørte på videre her, men det gjorde vi altså, uten så mye som en tamp av tau.. Mener bildet nedenfor er fra toppen av denne skumle klyveseksjonen. Med tanke på hvor luftig det var under føltes ikke alle klyvinger helt komfortable. Eksempelvis ved ett tilfelle løfta jeg meg opp med albuen på en stein og isøksa så vidt hektet på en bergnabb, uten feste med føttene. Tok i med det jeg hadde. Tørr ikke å tenke på hvordan det hadde gått om øksa hadde glippet på slike tidspunkt.. Mot toppen kom vi til en smal egg og det ble slutt på klyving. Her var det til en forandring for det meste å gå på to. Med tusen meter ned til Leirdalen på venstre side hadde vi respekt for snøkantene. En skikkelig sjarmøretappe opp til "toppen". Toppen i gåseøyne på grunn av at den toppen vi kom til var en fortopp til Skagsnebb. Helt opp til Skagsnebb kom vi ikke. For å komme dit via den ruta vi gikk måtte vi ha tatt med tau og rappellert eller klatret ned en ca 5 meter høy vegg for så å klatre videre. Men for all del, vi var på en topp! Sikten var veldig begrenset fra toppen. Vi kunne ikke beskue en eneste topp, annet enn Skagsnebb selv. Det var også en del vind der oppe. Det ble derfor en ganske kort visitt før vi starta på nedturen. Vi fant en jakke fastfryst i berget under litt snø. Jeg skvatt med det samme da jeg trodde det lå en hardfrosset mann der. I jakken lå det mobil og bilnøkler. Vi tok med dette ned igjen. Vi fant også noen slynger og litt tau. Henrik hadde sett for mye på Bear Grylls til å la dette ligge igjen. Veien ned ble omtrent den samme som vi gikk opp. Vi klarte å gå utenfor noen av klyvepartiene ved å gå rundt. Klyving er en del verre nedover enn oppover. Ved et par tilfeller fikk vi faktisk bruk for tauene vi fant. Brukte slynger rundt steiner og holdt tauet i den ene handa og øksa i den andre. Ganske moro. Der det var forsvarlig satte vi oss ned og rutsja. Farten ble kontrollert med stegjernene og isøksa; skikkelig artig I ettertid fikk jeg liv i mobilen vi fant på toppen og fikk kontaktet eieren. Det viste seg å være jakken til en kar som hadde vært på toppen i et utdrikkingslag i september i fjor. De hadde brukt tau og sikringer på sin tur. Det hørtes fornuftig ut. Tipper det var surt å komme ned til bilen uten bilnøkler.. Dagen etter hadde han gjort et forsøk på å nå jakken uten sikringer, men hadde blitt høyderedd, gitt opp og snudd for så å ringe etter annen transport hjem. For å summere ble dette en grensesprengende og spennende tur for oss begge. Vi har hatt en voldsom eskalering av luftighet og vanskelighetsgrad på våre turer i det siste. I bilen på vei hjem ble det snakk om å ta en særdeles rolig tur i femundsmarka eller noe lignende. Ligge på rygg, slappe av, fiske og bare ta livet med ro. Vi får se! En ting vi må bli flinkere på er å spise mer mat. Vi gikk i 8 timer opp og ned ca 900 høydemeter på krevende terreng på kanskje 600 kcal fra en real turmat og litt sjokolade på veien. Det er skammelig lite. Vi hadde sikkert brukt 7-8 ganger så mye, om ikke mer. God tur!

Dette ser jeg fram til. Håper på klarvær. I tillegg til å ha fri akkurat da har jeg for første gang muligheten til å overvære det hele på fjellet hvor det er langt til nærmeste gatelys. Så nå er det bare å krysse fingre for at vi får et nydelig vær denne natta. Er ingen utendørssover om vinteren, men det går fint an å stå opp på natta og komme seg ut for å se dette. http://www.astronomi.no/maane210208.html

Klatregalla i Universitetets Aula Norsk Tindeklub er 100 år i år, og byr på et helaften multimedia-program 21. februar, KL 19. Her kan du blant andre høre Stein P. Aasheim, Jon Gangdal, Robert Caspersen, Cecilie Skog og Ralph Høibakk. Det blir klatreopplevelser som aldri før er servert på ett brett. Les mer om programmet på www.ntk.no

En tirsdag morgen kom jeg aleine til Finse, og etter litt dilldall på stasjonsområdet begynte eg vandringen langs merket rute mot Ragsteindalen. Poenget var å sette opp teltet litt innforbi, for så å møte en venn på stasjonen på kvelden. Været var fint, og ettersom påsken nettopp var forbi (og det tydligvis hverkan hadde snødd eller blåst siden da), var ruten godt opptråkket. Jeg satte pris på dette der og da; med all maten i sekken var den på 25 kg, så det var greit at den første oppoverstigningen ikke var verre enn den måtte være. Ruten går under Jomfrunuten, og gamle minner dukket opp da jeg passerte området hvor speiderne i sin tid hadde snøhulekus, og hvor jeg lærte mine første telemarksvinger. Nostalgien forsvant raskt da det dukket opp en enorm høystpentledning som krysset traseen. Men sånn er det med den saken. Planen var å sette teltet opp i området rundt et mindre vann ca 4 km fra finse. Kartet hang i mappen sin rundt halsen, og jeg fulgte med så godt jeg kunne. Forvirringen økte likevel etterhvert. Vannet kom ikke, og plutselig sto jeg på toppen og så ned på krysset til Geiterrygghytten eller hva den nå heter. Kartet snus her og der, og forvirringen øker til mild panikk da det skyer til og Hardangerjøkulen forsvinner i tåke. Tanken på å sette opp teltet alene i kuling langt vekk fra folk var jeg ikke helt komfortabel med. Uroen var unødig. Været forble stabilt slik det var meldt. Heldigvis; det muliggjorde en krysspeiling for å finne ut hvor jeg var. Da kom jeg på noe jeg hadde lest; "traséen kan variere"... Krise var det jo aldri, for ruten var jo tett staket hele veien, men alt dette resulterte i at eg satt opp teltet bare 50 m fra løypen. Da jeg innså at det var skammelig nært orket jeg ikke flytte på det. Vennen ankommer, og ca. kvart på syv drar vi nå sammen fra finse. Det mørkner til etterhvert som vi går, men det er igjen blitt klarvær så det er ren fornøyelse. Uvitende om at vi får en tøffere kveldstur dagen etter, nyter vi det spesielle blåaktige lyset mens vi labber innover. Vi har hørt at natten før var det 30 blå på finse. Vi er derfor noe spent på natten som kommer, selv om det ikke var meldt så fryktelig kaldt. Siden har jeg funnet ut at det var rundt -20 på det kaldeste den natten. Inni teltet har det nok vært enda varmere, for kameraten min hadde hevet snø oppetter teltduken, og snøret igjen alle ventilasjonsåpninger for at å holde varmen inne. Tror heller ikke at kondensen fra pusten frøs på soveposen. Noe som var litt spesielt var at, da det var blitt skikkelig mørkt, det "snødde" fra skyfri himmel. Med hodelykten på glinset det i superlette snøfnugg som seilte med den lille brisen som var, nærmest for å understreke stjernenes glimt fra oven. Om det var føyk fra langt vekke, eller luftfuktighet som frøs vet vi ikke, men vakkert var det i hvertfall. Dagen etter får vi en skitur som jeg ikke kan beskrive. Solen stråler fra skyfri himmel, og ikke et vindpust er å ane. Det har visst snødd ila natten, for det ligger 10 cm ny pudder. Turen fra finse og gjennom Raggsteindalen må oppleves. Mer vil jeg ikke si om den saken, bortsett fra at når man kommer ut av Kyrkjedøren, så må man snu seg og se tilbake. Det er et syn som har festet seg for livet. Føret var rett og slett konge. I Raggsteindalen har det snødd mer, slik at i de to nedoverbakkene som fins kunne man skikkelig leke seg med telemarken. Det tar litt i lårene med tung sekk på, men det får man heller ofre. Det eneste jeg angrer på er at jeg konstentrerte meg om å kjøre sikksakk mellom stakene, i stedet for å ta ut til siden å nyte det uberørte. En lunsjpause på myren under Raggsteinnuten gir påfyll til oppstigningen som ligger foran, trodde vi. Tanken var å ta av fra løypen, og ta snarveien inn mot Folarskardet. Det er da jeg får ideen om å krysse over, i stedet for under, Grønehallnuten, som ligger på 1415 moh i forlengelse av Folarskardnuten ned mot Strandavatnet. På den måten håper vi å spare noen kilometer. Planen videre var å enten telte under Folarskardet, eller oppi, eller sove i Lordehytten. Den siste biten opp mot Grønehallnuten viser seg å være tyngre enn antatt. Men det går. Og når vi kommer opp er det verdt det. Skrenten opp mot Folarskardnuten står stor og mektig med skavler på mens man rusler bortover flatene. Det viser seg imidlertid at man ikke sparer så mange mye likevel, blant annet for å ikke gå farlig nær under skrenten, og for det andre fordi det har bygget seg opp mindre skavler som strekker seg ut fra skrenten som man likevel må gå rundt. Men dog; opplevelsen av fjellet er sterkere der oppe enn under så jeg angrer ikke. Så er klokken blitt ca fem, og er det bare knappe fem km igjen til Lordehytten. Derfor satser vi på å overnatte der. Imidlertid viser det seg at vi er blitt slitne av den siste oppstigningen. Tom for energi bruker vi tre timer frem til Lordehytten. Antagelig var det feil kombinasjon av fett og karbohydrater i kostholdet, pluss den harde oppstigningen, som tok knekken på oss. Jeg hadde planlagt maten, og visste at det er fler kalorier per gram i fett. Ergo masse fett og mindre karbohydrater. Men stakkars oss er visst ikke innstilt på å brenne fett... Likevel er naturopplevelsen fantastisk. Mens vi langsomt trasker inn gjennom dalen, ser vi solen gylne toppene i øst. Snur man seg legger skyggene seg langstrakte over heimen i nord, mens åsene og Reinskarvet skinner som gull. Så står vi ovenfor den siste bakken. nesten 200 høydemeter skal forseres. Stjernene har begynt å titte frem, fellene detter av skiene. Det går bare treigere og treigere. Til slutt finner vi ut at vi likegodt kan ta av oss skiene og tråkke rett opp. Underlaget er hardt nok til det. Krypende på alle fire, med melkesyre som river i lårene, nærmer toppen seg langsomt inntil vi tilslutt står seirende på toppen. Gleden av å være oppe bruser. Og så ser man opp. Mellom Storeskuta i øst og Folarskardnuten i vest ser man ned på Hardangervidda som bader i knall blått kveldslys. Det slår alt eg har sett av utsikter. Sliten og glad står jeg der lengst mulig. Vennen min husket hvor Lordehytten lå, så vi finner den raskt, selv om den ikke er lett å skjelne fra gråsteinen der den ligger nedsnødd i mørket. Heldigvis er døren todelt, så vi kan komme oss inn gjennom øvre luke. God middag og nattesøvn venter, og en aldeles avslappende tur ned til Haugastøl dagen etter.

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag. Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...? Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe. Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter? Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag. Tung start Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt! En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi. Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller. Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen. En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare! Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss. Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt! Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur! På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork! Ingen «walk in the park» hjem heller Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre! Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette. God Jul alle sammen!

Det har vært vanskelig å få seg skikkelige fjellturer i Sør-Norge i sommer, så etter studier av værmeldingen fant Rødtopp og jeg det best å reise til fjellene i Nordland. Å bestige Nord-Norges høyeste fjell Oksskolten (1916 moh) fristet selvsagt også. Dag 1: Kjøretur Når man gjør slikt på sparket, så blir det lange kjøreturer. Vi startet tidlig på morgen og smurte niste, fylte drivstofftanken og feide nordover. Lunsj spiste vi på i Kvikne, middag i Namsskogan og etter nesten 90 mil fant vi overnatting i Mosjøen. Et overaskende hyggelig sted med koselig trehusbebyggelse i sentrum. Dag 2: Forsiktig start Vi spiste frokost uten å stresse med å komme i gang. Kjørte til Korgen og prøvde å få tak i kart. Det gikk ikke så bra, men vi regnet med at kartet på GPS'en fikk holde og at vi hadde nok batterier. Så kjørte vi inn Leirskardalen til Leirbotn hvor vi parkerte bilen. Dalen over til Kjensvatnet var frodig og grønn. Det var deilig å kunne strekke ut beina på tur igjen. Lunsj tok vi ved et stort sva ved ca 600 moh. Innerst i Leirbotnet var det ett spennde pass. Her traff vi også en enslig nordlenning på tur. Det var en vandreglad dame som testet løypa for Okstindan Fjellmaraton siden hun ikke hadde tid til å være med på selve maratonet. Naturen var vill, men terrenget lettgått, så etter ca 4 timer hadde vi unnagjort de 10 km fra bilen til Kjensvasshytta. Det går kjørevei til hytta, den har også strøm og innlagt vann. Til alt overmål var det også kjøleskap og fryser der. Rene luksusen, men som de fleste hyttene nordpå er den selvbetjent og maten må medbringes. Derfor ble det havregrøt, knekkebrød, rett i koppen og real turmat på oss. På hytta bodde det en tysk dame som hadde gjort nordlending av seg og en gjeng svenske brevandrere. Svenskene hadde vært på Oksskolten denne dagen, men hadde hatt tåke og generelt ufyselig på toppen. Dag 3: Oksskolten 1916 moh Solen lyste inn på soverommet om morgenen og ga ekstra piff. Dermed var det å hive i seg frokost og trekke seg selv opp til Austre Okstindbrean. Det går T-merket sti til brekanten, så det var enkelt å finne vei. Ved ca 835 moh var det en stor teltleir med svensker på brekurs. De var veldig opptatt og så knapt opp når vi passerte. Så var det på med stegjern og isøkser. Siden vi hadde fått rapporter om at det bare var blåis hadde vi lagt igjen bretauet ved bilen. Over breen gikk det fint og vi fulgte en snørenne opp til ca 1000 moh. Videre oppover var det mye berg i dagen som var lett å gå på opp til ca 1500 moh. Da ble det mye ur, men også denne var relativt grei å forsere. Det ble merkbart kaldere jo høyere vi kom opp og i skyggene lå det litt snø. Okstindan ligger for seg selv og på toppen av Oksskolten ga det virkelig følelesen av å stå på toppen av verden med utsikt til alle kanter. Selv om det var litt kaldt fant vi en lun grop oppe på toppen for å spise niste. Etter en stund ville ikke vinden gå med på at det skulle sitte folk så høyt oppe og fant veien ned i vår lune grop. Ned igjen gikk vi akkurat samme vei som vi hadde kommet opp og snørenna ble en artig sklibakke. I lia ned mot Austre Kjensvatnet var det mye molter. De smakte godt. Etter å ha blitt stekt av sola på vei nedover var det fristene å teste badetemperuren. Vannet var bedøvende kaldt, men det føltes veldig deilig etterpå å ha skylt av seg svetten. Dag 4: Spjeltfjelldalen Været var på vår side også denne dagen. Det var solskinn, godværsskyer og passe temperatur. Perfekt for en virkelig langtur. Målet var å gå helt til Steikvasselv langs Gressvatnet og ned Spjeltfjelldalen. Vi startet og gikk raskt på grusveien frem til demningen ved Gressvatnet. Riddaren og Gressfjellet danner en trang slukt hvor vinden fikk skikkelig fart over vannet. Stien virrer litt opp og ned langs vannet og det var litt trått å gå. Først når vi passerte reingjerdet ved Oksfjellhumpen ble det lettere å gå. Her ble det også fantasisk utsikt mot Okstindane som vi skulle se nesten hele resten av turen. Stien går litt utenom Gressvasshytta, men vi kunne skimte den mellom fjellbjørkeskogen. Da vi hadde rundet høyde 789 og gått litt inn mot Spjeltfjelldalen Naturreservat fant vi en solvarm bakke. Et perfekt lunsjsted. Videre gjennom naturreservatet var en langdryg tur i fantastiske omgivelser. Det var tungt å sige ned ryggen fra Artfjellet og slepe seg 2 km langs grusveien frem til Steikvasselv Gård (http://www.stekvasselv.com/). Der ble vi tatt godt imot av Kari og Håkon. Vi ble servert en fantstisk middag med røye fra Røssvatnet. Dag 5: Gråfjellet Håkon ga oss haik til Innerdalen dagen etter. Det var godt å korte litt ned på dagsettappen. Gårsdagens tur kjentes i beina. Været holdt seg fortsatt fint og turen opp til Gråfjellhytta var også flott. Turistforeningshytta på Gråfjellet er en av de fineste vi har vært innom. Angrer litt på at vi ikke planla å overnatta der. Vi spiste lunsj i solveggen før vi gikk videre mot bilen. Passerte brefallet på Vestisen. Oppe på kanten var det utsikt mot Oksskolten slik at vi kunne ta ett siste farvel med toppen før vi tippet ned i Leirbotn til bilen. Derfra ble det ned i lavlandet for litt hvile.

Tenker meg på en firedagers fjellvandring, og lurer på om valget faller på Femundsmarka. Starter i Synnervika. Er det mulig å gå i denne marken til fots uten å vasse i råtten snø? Hvilke områder burde jeg holde meg unna til fots? Kommenter gjerne angående alle slags høydemetre og områder

En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det kan ikke bli flere turer i 2019. Broderen og jeg tok ut på nyttårsaften Etter denne turen er det slutt på turåret. Det er tid for å ønske et nytt år velkommen. Det burde være en oppsummering av året sånn like før nyttår. Nå er jeg så pass heldig at jeg enkelt kan sjekke hvile turer jeg har gjennomført og hvem som var med og hva som skjedde underveis. I følge bloggen, ble det en del flere turer i 2019 enn det jeg gått tidligere år. Det er jo skikkelig hyggelig, men..... Det er ikke vanskelig å se at mange av turen er korte og ikke spesielt «utfordrerne». Det blir også mye de samme turen, og det er blitt færre overnattinger utenom på Blåfjellenden. Turer som jeg har gått en god del ganger opp gjennom årene mangler, som for eksempel å gå ned Fidjadalen, tredagers turen: Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli og den vanlige telt-turen inn i Fidjadalen. Likevel har det blitt mange hyggelige og kjekke dager på tur. Både i selskap med andre, men også alene. Det er ikke til å unngå at det av og til sniker seg inn noen tanker om hvor lenge det vil være mulig å fortsette med 3-4 turer i uka. Selv om de blir noe korte etterhvert. Det var i hvert fall ikke slike tanker Broderen og jeg startet med, da vi kom i gang med årets siste tur. Bakken opp til Bjørndalsfjellet er både lang og av og til bratt. Det er god trening å komme seg opp disse bakkene. Denne dagen var det helst trening vi var ute etter. Vi var ikke alene. På Gramstad var det biler omtrent som på en litt grå søndag. Det var folk på vei opp mot Bjørndalsfjellet, men de fleste tok nok mot Dalsnuten. Det gikk egentlig greit oppover bakkene. Vi snakket med en kar. Om hund. Det var mange turfolk med hund. Ikke alle hadde helt kontroll på dyret. Som jeg pleier å si: Jeg har ikke noe i mot hunder, men hunde-eiere derimot.... På toppen blåste det, og selv om det var 4-5 grader ble det kaldt i vinden. Etter en kort stopp, satte vi kursen nedover mot veien. Det var ikke særlig diskusjon om vi skulle ta mot Fjogstadnuten denne gangen. Opp og ned Bjørndalsfjellet er litt «lite». Det var folk imot også mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn. Noen uten skikkelig fot-tøy. De risikerte å bli blaute på beina oppe i sorpa. Fra vi traff stien ved Revholstjørn og til vi kom tilbake til Gramstad, kom det folk i mot i flokk og følge. Helt tydelig var mange interessert i en tur på årets siste dag. For vår del var vi godt fornøyd da vi igjen sto ved bilen. Selv om det hadde kommet noen dråper, så hadde det vært en «tørr» tur, og selv om det blåste på toppen, så hadde vinden ikke hindret turen i det hele. En flott avslutning på turåret 2019. Les hele artikkelen

Den store utfordringen for meg i 2019 kommer allerede i januar - da er det Kilimanjaro som er målet Jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere på høyden, så jeg er forberedt på at jeg kan være blant dem som ikke kommer meg til topps - men forsøke skal jeg virkelig. Går det bra, kan det bli andre turer i høyden før jeg blir gammel og skrøpelig... Så må jeg ha noe som får meg ut av sofaen etter januar også : Minst 1 stk 2000-meter i Jotunheimen, forhåpentligvis en fin høsttur Minst 6 stk kommunetopper, fint fordelt utover året 7-fjellsturen i Bergen i slutten av mai må jo vandres enda en gang Minst 10 stk topper i RIL-fjelltrimmen, det meste på sommeren (10 er grensen for kaffekrus). Minst 12 stk uteovernattinger (foreløpig er Kilimanjaro-nettene lov å inkludere i tallet, mulig jeg blir striktere ). Bør være overkommelig - jeg skal skrive litt etterhvert hvordan det går

Hei Er det noen som har dagsferske bilder fra Lofoten området? Er det snø ned til sjøen, og evt. mulig å gå topptur på ski eller har det meste smeltet vekk?

Hallo Har en måneds tid til disposisjon i juli-august, har noen tips til en god langtur? Aller helst i Sør-Norge

Fredag 1.2.2019: Da var tiden kommer for helgetur. Det spøker veldig for turen, det er meldt 12m/s med vind -12 grader og det er kolonnekjøring på rv7. Jaja, vi kjører fra Bergen og tar kjangsen. Veien er heldigvis åpen, men det kan innføres kolonnekjøring på kort varsel. Ved ankomst Dyranut var været ganske heftig. Det blåser minst like mye som det var meldt, og det er mye kaldere enn meldt. Vi legger i vei ut i mørket ca. kl 18-19 med kun skibrillene og hodelyktene stikkende utenfor dunjakken. De som er på treningsleir for Expedition Amundsen er i full gang, kanskje 20-40 personer ute i terrenget. De skal jo normalt ligge ute denne natten, men det ser ut til at de trekker tilbake til Dyranut, det ble kanskje litt for heftig å sove ute i det været? Vi tar ikke hintet, og fortsetter ett par kilometer og slår opp leir. Vi treffer kun èn person resten av helgen, på scooter... Jeg lar videoen fortelle resten, den ble ikke så veldig lang. Med kulig og temperaturer ned mot 30 minus var ikke fingre og kamera alltid på lag. Men ett GoPro hero lar seg faktisk betjene fint med tykke votter Kos dere:

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Noen som har ferske førerapporter fra Hunnedalen? Vurderer en tur innover fra Lortabu i helga. Er det noe snø innover mot Sandvatn, Langevatn og kanskje ned mot Blåfjell? Og, er Strålaus en fin tur på denne tida av året?

Fjorårets tråd om Hardangervidda ble en populær tråd og jeg drister meg derfor til å starte en ny tråd med samme emne.. Selv planlegger jeg (i den grad det trengs) å dra tilbake til Vikbekkfjellet m/omegn samt en tur fra Trondsbu og innover mot Dimmedalshøgda igjen.. Så folkens; Fyr løs!!

Noen andre som skal? Vil ha en egen tråd for å få litt tips og råd langs veien, og for å bli kjent med noen andre som har gått/ skal gå Jeg har lest mye i flere år, og har gått ett par 20 mils turer før alene uten sti f.eks rundt sjølandet Femund. og Norge på Tvers sist høst spontant. Nå har det seg sånn at jeg er sabla lei tung sekk og våte fjellsko og jeg har dårlig erfaring med det. Er 33 år gammel og godt vant i fjellene rundt Røros-region Den store trenden i USA nå som sakte kommer mot norge det er jo nettop ultra lett sekk og jogge sko med vandrestav.. Tenker å prøve å starte denne turen med kun jogge-sko fra Hoka ( Speedgoat 2-3) som skal være lagd for slike oppdrag.. Tips ang dette eller diskusjon om dette eller lettvekts sekk langs NPL er det jeg er ute etter. Og litt om navigering langs ruta.. Skjønner folk vil prøve å fraråde meg å gå i jogge sko men jeg er en sta geit og jeg vil prøve noe nytt! Planen er å bruke en Osprey Exos 58 sekk på 1.2kg, en sovepose Helium 400 fra mountain equipment 850 gram ( hvis dere tror dette holder) Litt usikker på om jeg skal ha luft madrass Neoair eller om jeg skal starte med en Sol Z-lite som veier litt mindre og er billigere.. ca 500g for disse.. Skal gå turen i to etapper. Starter 18 mai i år fra sør og har satt av 2.5 mnd for dette og skal gå hjem til Røros reginonen i år. Neste år starter jeg i April Mars og tenker da pakke litt anderledes ut av erfaring fra i år, samt starte turen på ski og sette av ca 3.5 eller 4mnd.. Så totalt vil jeg bruke ca 6 mnd på turen fordi jeg vil lære meg å nyte den og ikke stresse noe.. Er også interessert i geologi så jeg kommer til å stoppe i mye sten røyser og evn ta noen fjell topp turer hvis det føles rett! Ble litt spontan post dette her, men håper den blir tolket rett hehe.. Jeg gleder meg til turen!

Mitt mål er og greie alle de 50 forskjellige turene som er i opplegget. Disse posten står i 3 år. 2018-2021. Bronse kravet er 15 forskjellige turer Sølv Kravet er 25 forskjellige turer Gull er 40 forskjellige turer. Postene ligger stort sett i markene rundt Oslo.

I mi jakt etter eit par smørbare ski utan stålkant, med spenn, og gjerne kortfellesystem, ringte eg til slutt til Åsnes for å klage mi naud Dette etter å ha tråla både bruktmarknad og marknaden elles. Der kunne ei blid dame opplyse meg om to ting; Breidablikk kan ikkje heilt samanliknast med Ingstad, som eg ser vert gjort innimellom, den skal ha hakket meir spenn. Det kjem ei ny ski til neste år, utan stålkant, med meir spenn enn Breidablikk, og noko slankare, om ikkja akkurat ein "kilometerslukar" ala E99 eller Amundsen så i alle fall betre eigna til "kilometer-turar". På spm om spesifikasjonar ville ho ikkje seie for mykje då skia framleis er under utvikling, men i mål ville den kanskje vere noko ala Nansen. Då måtte eg berre skrinlegge heile "klagetalen" min, og seie halleluja i staden. Endeleg ei god allround fjellski utan stålkant, med kortfellesystem. Håpar eg!

Jeg har vært så heldig å få arve en Radius 21 etter min samboers bestefar. Den har stått i en kasse på låven og vansmektes i sikkert 30 år. Jeg snublet nærmest over den ved en tilfeldighet i sommer, på leting etter noe helt annet. Den har vært hardt brukt og så begredelig ut ved første øyekast. Den var både rusten og møkkete, men jeg ble raskt overbevist om at jeg sto med en liten perle i hånden. Etter noen runder med rustfjerning, gnikking og gnuing, så sto den opp igjen som en liten fugl føniks og brenner atter en gang med kraftig blå flamme og hveser som et lite jettfly. Den har bestått både prøvebrenning og felttest med glans. Den blir et absolutt fint supplement på brennersiden og ligger an til å bli en liten favoritt til fotturer i sommerhalvåret der jeg ønsker en litt større brenner en Svea 123’en. Akkurat min Radius 21 med forniklet tank, ble trolig produsert omkring 1962. Radius AB la ned produksjonen i 1963. Det er vel snakk om renovering fremfor restaurering med denne primusen, men kjekt å ha den skinnende og blank igjen. Her er uansett bilder fra før og etter, samt noen bilder fra felt. Vann til kakao og sånn på kvelden. Pannekaker til frokost.

Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Relevante linker for episoden Følg Tonje på: Instagram Facebook Nett Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Gå til Podcasten