Søk i nettsamfunnet

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Påsken 2007 la vi til Femundsmarka. I fire dager, fra mandag til torsdag, skulle vi – tre gutter, én jente og én Alaska malamut – loffe rundt. Og loffing ble det, ca. 10 km hver dag, med bål hver kveld og morgen. Start- og returpunkt var Elgå. Vi gikk nordover og snudde på høyde med Haugen (som er et kjent sted ved Femundens østbredd). Vi så dyreliv: hare, tiur og reinsdyr. Gjess fløy over og meddelte at våren er kommet. Det var lite snø på vidda. I skogen var det omtrent halvmeter’n, men under trærne i sørhellingene fantes det bare flekker som vi kunne slenge oss ned på – en skikkelig smak av årstiden vi alle venter på. Onsdagen gav oss appelsinvær. Humoren var som alltid ufattelig bra. Bildene forteller det som gjenstår å si:

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

Våknet opp til godvær på Monte Rosa-Hütte. Planen i dag var i utgangspunktet en rusletur oppover mot Monte Rosa massivet til 4000 moh, men bena var tunge så vi valgte heller en bretur til den oppsprukne Zwillings Gletscher. Gikk først ned til Grenxgletscher og krysset denne og fulgte brelabyrinten opp til Zwillings. Ifølge bøker skal det nesten være umulig å krysse Zwillings Gletscher sommerstid på grunn av enorme tverrsprekker, men med to Petzl Quark isøkser, stegjern og godt mot fant vi en rute. Fint med litt nysnø oppå blåisen slik at vi fant veien tilbake når vi skulle snu. Utrolig varmt i dag, sola reflekterte mye varme i nysnøen så det var som å gå i en bakerovn. Et lite øyeblikk vurderte vi å gå så langt opp mot Felikjoch som mulig, skaret mellom Castor og Liskamm Westgipfel. Om vi fant en vei opp dit kunne vi neste natt starte på en evt todagerstur over Liskammtraversen. Men da kom opp på flaten rundt 3200 moh var det mer snø og snøbruene var pill råtne. Etter å ha gått gjennom sprekker tre ganger på ett minutt var valget tatt om å snu. Uansett ble dette en fin og morsom dag på en av Alpenes mektigste isbreer. Turdata: 4t 30min 515 hm Flere bilder her: http://peakbook.org/tour/17197/Breleik+opp+til+Zwillings+Gletscher.html

Vi hadde jo planer om å enten ta et Hedmarksraid eller en hyttetur i Åmotsdal med Brattefjell på menyen, og egentlig skulle vi ha med enda flere turdeltakere. Men diverse ting kom i veien for de 2-3 andre, og værmeldinga ble bare verre. Da ble det Sondre og meg igjen da, som så ofte før på "småturer" på østlandet. Det er jo alltid hyggelig det, og så håper vi at vi får samla resten av gjengen på en forhåpentlig Telemarkstur neste måned. Sondre ivret etter Rudskollen og Grønknutkoia, og det hørtes ut som en perfekt nødløsning i mine ører! Jeg stortrives i all natur som har tilknytning til Krødsherad og Ringerike, og jeg så jo fram til å lese det jeg skrev i hytteboka der oppe 20.juli i fjor. Denne helga var typisk grå på alle måter. Det mest fristende er å forbli i sofakroken, men nok en gang beviste Buskerudskogene at det beste er å komme seg på tur Her er resten av rapporten: http://fjelltopper.no/tour/4044/Koietur+i+Holleia.html

En dagstur i Jotunheimen med Turbo-Henrik(på ff). Det var planlagt å gå opp norvestryggen på Visbretind men endte opp med den luftige østeggen direkte opp Skagsnebb (2003moh) (fortoppen). Mye utsatt, men artig klyving! Har skrevet rapporten med bilder og en videosnutt fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=193 Anbefaler å gå dit å lese for en bedre helhet I kjent stil kom vi oss ikke fra Oslo før klokka var bortimot 22 på fredagskvelden pga jobb. Vi hadde en lang kveld/natt foran oss. Det skal ta litt over fem timer å kjøre opp til Leirdalen. Dette har vi nesten blitt vant til, så det var helt greit. Vi la kursen opp E16 gjennom Hønefoss, Fagernes, Beitostølen og Valdresflya. På toppen av Valdresflya ble vi møtt med snøfauk og islagt vei. Siden det ikke er noe særlig til sjakktrekk å kjøre 90 mil på bar asfalt med piggdekk skifta jeg til sommerdekk dagen før. Hva som var et bra sjakktrekk ble plutselig til et middelmådig et. Vi kjørte i gangfart innimellom og det heldigvis uten problemer. Planen var å kjøre så langt inn mot Leirvassbu som mulig. Leirvassbu er stengt på denne tiden av sesongen og vi hadde hørt rykter om en kjetting over veien på vei inn dit. Vi håpa bare den ikke var så alt for langt ned i dalen. Vi så aldri noen kjetting, men ved Geitsætre møtte vi en bom som var låst med hengelås. Et stort "nei" og litt mild bannskap lød i natten. Vi parkerte like ved bommen og bestemte oss for å sove her og heller bestemme hva vi skulle bruke helga på i morgen. Vi er jo omringet av fjell, så det skulle ikke bli noe problem. Mens vannet til kveldsmaten koka opp i kjelen kasta vi alt av utstyr og sekker fram i bilen, pumpa opp liggeunderlag og fant fram soveposer. Vi slokner ganske raskt etter kveldsmaten er inntatt. Klokka er rundt 3-4 og det er nesten blitt lyst igjen. Det blåser kraftig denne natta. Vinden uler og bilen gynger godt i kastene. Dagen etter, i 10-tiden våkner vi til liv i det vi hører et par andre biler som kommer kjørende. Disse blir også selvfølgelig møtt med bommen. Tipper det var litt mildt bannskap i det selskapet også. Etter noen minutter snur de og drar igjen, det skal ikke vi, vi skal på tur. Vi får fyrt opp primus mens vi tar en titt på fjellene rund oss. Det var til dels dårlig sikt. Vi kikka opp på Loftet og Skagsnebb på den ene siden, Sauhøe og Dumhøe på den andre. Det ble i grunn et enkelt valg. Skagsnebb er en mye mer karakteristisk topp enn de andre nevnte. Iallefall fra vinkelen og med den sikten vi hadde. Den så bratt og skummel ut der den ruvet foran oss. I og med at det var litt klyving og spenning opp Visbretinds nordvestrygg vi kom for kunne jo ikke dette være feil. Av klyveerfaring fra før hadde vi tatt klyveseksjonene på Kyrkja, men det skulle vise seg å være en veldig miniatyr av Skagsnebb. Vi hadde ikke lest en døyt om fjelltoppen i forveien, det var jo ikke denne vi skulle opp på. Uten å dvele noe særlig over valget pakka vi sekkene med det vi trodde vi trengte. Vann, en ekstra fleecegenser, litt sikkerhetsutstyr som hodelykt, vindtett fjellduk, spade, førstehjelpsutstyr mm, isøks og stegjern. Jeg foreslo å ta med primusen og litt posemat, men det ble nedstemt. Vi spiste en pose før vi begynte å gå. Bakkene begynner like etter broa over Leira. Mens vinden sendte oss små kast med litt snøfauk ble første lille klyving tatt, nesten helt nederst, opp en liten bergknaus. Skikkelig kos! Videre gikk turen langs en morenerygg som førte oss et stykke opp nordøstsiden på fjellet. Dette var fint gåterreng i stein. På toppen av denne moreneryggen måtte vi over i snødekt terreng. Vi tok en liten pause for å ta på gamasjer og fjerne et lag med klær på overkroppen. Det snødde en del nå, sideveis. Veien videre var veldig morsom, med bratt gange, klyving og etter min mening på grenselandet til ren klatring. Vi prøvde å holde oss på snødekte områder. Det er lettere å ta seg fram på bratt snø enn på glatt og løs stein med snø og is. På en del plasser måtte vi allikevel opp klyveseksjoner, noen vanskeligere enn andre. Ved ett tilfelle måtte vi gi opp og finne en annen rute opp. Klyvingen besto av å få tak med isøksa på stein og berg som lå under snøen for så å dra seg opp etter den. Det var ikke mange plassene vi fikk brukt venstre hand til noe særlig annet enn støtte eller å holde seg fast så det hadde vært veldig greit med to isøkser. Før den siste klyvingen var det et særdeles bratt felt med snø. Her måtte vi gå litt langsmed fjellet. Det vises på bildet til venstre der ruta tar en sving til høyre under berget. Her tok vi på stegjernene. I ettertid skjønner vi ikke hvorfor vi tok de på før. Det er jo et hav av forskjell på hvor godt man sitter. Vi tok ut en snøprofil og trykktesta lagene før vi begav oss ut på denne biten. Det så fast og trygt ut. Vi gikk sideveis bortover og staka isøksa ned foran oss for å få litt ekstra støtte og sikkerhet. Snøflanken var noen få meter høy. Hadde vi glidd ut her hadde vi vært av snøen og videre på tur ned i ura før vi rakk å blunke. Tror ikke vi hadde fått stoppa før fjellet hadde slakka ut, omtrent der vi hadde på gamasjene noen hundre høydemeter under. Over denne snøflanken var det nok en klyveseksjon. Denne ble ekstra luftig og eksponert på grunn av at det var så bratt under. Vet ikke helt hva som gjorde at vi kjørte på videre her, men det gjorde vi altså, uten så mye som en tamp av tau.. Mener bildet nedenfor er fra toppen av denne skumle klyveseksjonen. Med tanke på hvor luftig det var under føltes ikke alle klyvinger helt komfortable. Eksempelvis ved ett tilfelle løfta jeg meg opp med albuen på en stein og isøksa så vidt hektet på en bergnabb, uten feste med føttene. Tok i med det jeg hadde. Tørr ikke å tenke på hvordan det hadde gått om øksa hadde glippet på slike tidspunkt.. Mot toppen kom vi til en smal egg og det ble slutt på klyving. Her var det til en forandring for det meste å gå på to. Med tusen meter ned til Leirdalen på venstre side hadde vi respekt for snøkantene. En skikkelig sjarmøretappe opp til "toppen". Toppen i gåseøyne på grunn av at den toppen vi kom til var en fortopp til Skagsnebb. Helt opp til Skagsnebb kom vi ikke. For å komme dit via den ruta vi gikk måtte vi ha tatt med tau og rappellert eller klatret ned en ca 5 meter høy vegg for så å klatre videre. Men for all del, vi var på en topp! Sikten var veldig begrenset fra toppen. Vi kunne ikke beskue en eneste topp, annet enn Skagsnebb selv. Det var også en del vind der oppe. Det ble derfor en ganske kort visitt før vi starta på nedturen. Vi fant en jakke fastfryst i berget under litt snø. Jeg skvatt med det samme da jeg trodde det lå en hardfrosset mann der. I jakken lå det mobil og bilnøkler. Vi tok med dette ned igjen. Vi fant også noen slynger og litt tau. Henrik hadde sett for mye på Bear Grylls til å la dette ligge igjen. Veien ned ble omtrent den samme som vi gikk opp. Vi klarte å gå utenfor noen av klyvepartiene ved å gå rundt. Klyving er en del verre nedover enn oppover. Ved et par tilfeller fikk vi faktisk bruk for tauene vi fant. Brukte slynger rundt steiner og holdt tauet i den ene handa og øksa i den andre. Ganske moro. Der det var forsvarlig satte vi oss ned og rutsja. Farten ble kontrollert med stegjernene og isøksa; skikkelig artig I ettertid fikk jeg liv i mobilen vi fant på toppen og fikk kontaktet eieren. Det viste seg å være jakken til en kar som hadde vært på toppen i et utdrikkingslag i september i fjor. De hadde brukt tau og sikringer på sin tur. Det hørtes fornuftig ut. Tipper det var surt å komme ned til bilen uten bilnøkler.. Dagen etter hadde han gjort et forsøk på å nå jakken uten sikringer, men hadde blitt høyderedd, gitt opp og snudd for så å ringe etter annen transport hjem. For å summere ble dette en grensesprengende og spennende tur for oss begge. Vi har hatt en voldsom eskalering av luftighet og vanskelighetsgrad på våre turer i det siste. I bilen på vei hjem ble det snakk om å ta en særdeles rolig tur i femundsmarka eller noe lignende. Ligge på rygg, slappe av, fiske og bare ta livet med ro. Vi får se! En ting vi må bli flinkere på er å spise mer mat. Vi gikk i 8 timer opp og ned ca 900 høydemeter på krevende terreng på kanskje 600 kcal fra en real turmat og litt sjokolade på veien. Det er skammelig lite. Vi hadde sikkert brukt 7-8 ganger så mye, om ikke mer. God tur!

Dette ser jeg fram til. Håper på klarvær. I tillegg til å ha fri akkurat da har jeg for første gang muligheten til å overvære det hele på fjellet hvor det er langt til nærmeste gatelys. Så nå er det bare å krysse fingre for at vi får et nydelig vær denne natta. Er ingen utendørssover om vinteren, men det går fint an å stå opp på natta og komme seg ut for å se dette. http://www.astronomi.no/maane210208.html

Klatregalla i Universitetets Aula Norsk Tindeklub er 100 år i år, og byr på et helaften multimedia-program 21. februar, KL 19. Her kan du blant andre høre Stein P. Aasheim, Jon Gangdal, Robert Caspersen, Cecilie Skog og Ralph Høibakk. Det blir klatreopplevelser som aldri før er servert på ett brett. Les mer om programmet på www.ntk.no

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag. Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...? Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe. Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter? Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag. Tung start Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt! En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi. Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller. Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen. En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare! Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss. Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt! Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur! På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork! Ingen «walk in the park» hjem heller Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre! Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette. God Jul alle sammen!

Tenker meg på en firedagers fjellvandring, og lurer på om valget faller på Femundsmarka. Starter i Synnervika. Er det mulig å gå i denne marken til fots uten å vasse i råtten snø? Hvilke områder burde jeg holde meg unna til fots? Kommenter gjerne angående alle slags høydemetre og områder

En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det kan ikke bli flere turer i 2019. Broderen og jeg tok ut på nyttårsaften Etter denne turen er det slutt på turåret. Det er tid for å ønske et nytt år velkommen. Det burde være en oppsummering av året sånn like før nyttår. Nå er jeg så pass heldig at jeg enkelt kan sjekke hvile turer jeg har gjennomført og hvem som var med og hva som skjedde underveis. I følge bloggen, ble det en del flere turer i 2019 enn det jeg gått tidligere år. Det er jo skikkelig hyggelig, men..... Det er ikke vanskelig å se at mange av turen er korte og ikke spesielt «utfordrerne». Det blir også mye de samme turen, og det er blitt færre overnattinger utenom på Blåfjellenden. Turer som jeg har gått en god del ganger opp gjennom årene mangler, som for eksempel å gå ned Fidjadalen, tredagers turen: Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli og den vanlige telt-turen inn i Fidjadalen. Likevel har det blitt mange hyggelige og kjekke dager på tur. Både i selskap med andre, men også alene. Det er ikke til å unngå at det av og til sniker seg inn noen tanker om hvor lenge det vil være mulig å fortsette med 3-4 turer i uka. Selv om de blir noe korte etterhvert. Det var i hvert fall ikke slike tanker Broderen og jeg startet med, da vi kom i gang med årets siste tur. Bakken opp til Bjørndalsfjellet er både lang og av og til bratt. Det er god trening å komme seg opp disse bakkene. Denne dagen var det helst trening vi var ute etter. Vi var ikke alene. På Gramstad var det biler omtrent som på en litt grå søndag. Det var folk på vei opp mot Bjørndalsfjellet, men de fleste tok nok mot Dalsnuten. Det gikk egentlig greit oppover bakkene. Vi snakket med en kar. Om hund. Det var mange turfolk med hund. Ikke alle hadde helt kontroll på dyret. Som jeg pleier å si: Jeg har ikke noe i mot hunder, men hunde-eiere derimot.... På toppen blåste det, og selv om det var 4-5 grader ble det kaldt i vinden. Etter en kort stopp, satte vi kursen nedover mot veien. Det var ikke særlig diskusjon om vi skulle ta mot Fjogstadnuten denne gangen. Opp og ned Bjørndalsfjellet er litt «lite». Det var folk imot også mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn. Noen uten skikkelig fot-tøy. De risikerte å bli blaute på beina oppe i sorpa. Fra vi traff stien ved Revholstjørn og til vi kom tilbake til Gramstad, kom det folk i mot i flokk og følge. Helt tydelig var mange interessert i en tur på årets siste dag. For vår del var vi godt fornøyd da vi igjen sto ved bilen. Selv om det hadde kommet noen dråper, så hadde det vært en «tørr» tur, og selv om det blåste på toppen, så hadde vinden ikke hindret turen i det hele. En flott avslutning på turåret 2019. Les hele artikkelen

Den store utfordringen for meg i 2019 kommer allerede i januar - da er det Kilimanjaro som er målet Jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere på høyden, så jeg er forberedt på at jeg kan være blant dem som ikke kommer meg til topps - men forsøke skal jeg virkelig. Går det bra, kan det bli andre turer i høyden før jeg blir gammel og skrøpelig... Så må jeg ha noe som får meg ut av sofaen etter januar også : Minst 1 stk 2000-meter i Jotunheimen, forhåpentligvis en fin høsttur Minst 6 stk kommunetopper, fint fordelt utover året 7-fjellsturen i Bergen i slutten av mai må jo vandres enda en gang Minst 10 stk topper i RIL-fjelltrimmen, det meste på sommeren (10 er grensen for kaffekrus). Minst 12 stk uteovernattinger (foreløpig er Kilimanjaro-nettene lov å inkludere i tallet, mulig jeg blir striktere ). Bør være overkommelig - jeg skal skrive litt etterhvert hvordan det går

Hei Er det noen som har dagsferske bilder fra Lofoten området? Er det snø ned til sjøen, og evt. mulig å gå topptur på ski eller har det meste smeltet vekk?

Hallo Har en måneds tid til disposisjon i juli-august, har noen tips til en god langtur? Aller helst i Sør-Norge

Fredag 1.2.2019: Da var tiden kommer for helgetur. Det spøker veldig for turen, det er meldt 12m/s med vind -12 grader og det er kolonnekjøring på rv7. Jaja, vi kjører fra Bergen og tar kjangsen. Veien er heldigvis åpen, men det kan innføres kolonnekjøring på kort varsel. Ved ankomst Dyranut var været ganske heftig. Det blåser minst like mye som det var meldt, og det er mye kaldere enn meldt. Vi legger i vei ut i mørket ca. kl 18-19 med kun skibrillene og hodelyktene stikkende utenfor dunjakken. De som er på treningsleir for Expedition Amundsen er i full gang, kanskje 20-40 personer ute i terrenget. De skal jo normalt ligge ute denne natten, men det ser ut til at de trekker tilbake til Dyranut, det ble kanskje litt for heftig å sove ute i det været? Vi tar ikke hintet, og fortsetter ett par kilometer og slår opp leir. Vi treffer kun èn person resten av helgen, på scooter... Jeg lar videoen fortelle resten, den ble ikke så veldig lang. Med kulig og temperaturer ned mot 30 minus var ikke fingre og kamera alltid på lag. Men ett GoPro hero lar seg faktisk betjene fint med tykke votter Kos dere:

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Noen som har ferske førerapporter fra Hunnedalen? Vurderer en tur innover fra Lortabu i helga. Er det noe snø innover mot Sandvatn, Langevatn og kanskje ned mot Blåfjell? Og, er Strålaus en fin tur på denne tida av året?

Fjorårets tråd om Hardangervidda ble en populær tråd og jeg drister meg derfor til å starte en ny tråd med samme emne.. Selv planlegger jeg (i den grad det trengs) å dra tilbake til Vikbekkfjellet m/omegn samt en tur fra Trondsbu og innover mot Dimmedalshøgda igjen.. Så folkens; Fyr løs!!

Noen andre som skal? Vil ha en egen tråd for å få litt tips og råd langs veien, og for å bli kjent med noen andre som har gått/ skal gå Jeg har lest mye i flere år, og har gått ett par 20 mils turer før alene uten sti f.eks rundt sjølandet Femund. og Norge på Tvers sist høst spontant. Nå har det seg sånn at jeg er sabla lei tung sekk og våte fjellsko og jeg har dårlig erfaring med det. Er 33 år gammel og godt vant i fjellene rundt Røros-region Den store trenden i USA nå som sakte kommer mot norge det er jo nettop ultra lett sekk og jogge sko med vandrestav.. Tenker å prøve å starte denne turen med kun jogge-sko fra Hoka ( Speedgoat 2-3) som skal være lagd for slike oppdrag.. Tips ang dette eller diskusjon om dette eller lettvekts sekk langs NPL er det jeg er ute etter. Og litt om navigering langs ruta.. Skjønner folk vil prøve å fraråde meg å gå i jogge sko men jeg er en sta geit og jeg vil prøve noe nytt! Planen er å bruke en Osprey Exos 58 sekk på 1.2kg, en sovepose Helium 400 fra mountain equipment 850 gram ( hvis dere tror dette holder) Litt usikker på om jeg skal ha luft madrass Neoair eller om jeg skal starte med en Sol Z-lite som veier litt mindre og er billigere.. ca 500g for disse.. Skal gå turen i to etapper. Starter 18 mai i år fra sør og har satt av 2.5 mnd for dette og skal gå hjem til Røros reginonen i år. Neste år starter jeg i April Mars og tenker da pakke litt anderledes ut av erfaring fra i år, samt starte turen på ski og sette av ca 3.5 eller 4mnd.. Så totalt vil jeg bruke ca 6 mnd på turen fordi jeg vil lære meg å nyte den og ikke stresse noe.. Er også interessert i geologi så jeg kommer til å stoppe i mye sten røyser og evn ta noen fjell topp turer hvis det føles rett! Ble litt spontan post dette her, men håper den blir tolket rett hehe.. Jeg gleder meg til turen!

Mitt mål er og greie alle de 50 forskjellige turene som er i opplegget. Disse posten står i 3 år. 2018-2021. Bronse kravet er 15 forskjellige turer Sølv Kravet er 25 forskjellige turer Gull er 40 forskjellige turer. Postene ligger stort sett i markene rundt Oslo.