Søk i nettsamfunnet

Noen som har erfaring med Helsport Dovrefjell 3 Camp? Faktisk et mulig telt, selv om det gikk ut av Helsport sin lineup i 2016. Teltet har mange funksjoner som tiltaler meg. I tillegg liker jeg konstruksjonen. 4 kg komplett i følge Helsport. Det blir brukt mest mai til november, men også en og annen vintertur. Ser at Helsport skriver at det er et 3-sesongs telt, men kan ikke se at det skal by på problemer å bruke teltet i desember og mars/april på fjellet. Det skal ikke bæres langt da det er et telt som skal brukes når jeg ligger i nærheten av bilen, dvs. maks 1 mil unna. Fototurer og fisketurer med 2-7 netter er det fint med et romslig telt, med god lufting. Står noe her

Hei, jeg ønsker å kjøpe meg en sovepose til kalde sommernetter og vår/høst. Har fra før en veldig tynn sommerpose fra Helsport og en skikkelig vintersovepose (Helsport Austfjorden). Jeg skulle da gjerne hatt en mellomting som ikke tar opp hele sekken (som vintersoveposen gjør) og som holder meg varm (noe sommersoveposen ikke gjør). Jeg er 160 cm og vurderer å kjøpe damemodell pga. annen passform (eller er ikke damemodell noe å gå etter?) Kan gjerne være litt romslig pose, så den ikke blir trang. I tillegg vil jeg kjøpe et liggunderlag som er komfortabelt, men som og hjelper på med varmen, da jeg tidligere kun har brukt et sånt tynt svart som du ruller sammen. Jeg har også et billig Bergans tunneltelt (Trysil tror jeg?) 3-manns, men føler det blir mye å bære alene. I tillegg til at jeg har veldig lyst på kuppeltelt med mulighet for litt utsikt fra soveposen. Tenker 2-manns kan være greit for å kunne dra på tur alene med stor sekk og en hund? Turene blir for det meste på fjellet ved myr og vann og ved foten av fjell feks, så kjekt med mulighet for å sette det opp selv ved hardt underlag. Noen som har noen tips? Jeg har liksom noe utstyr fra før, men på grunn av pakkvolum/dårlig varme i den minste soveposen gjør det at jeg vegrer meg mot å dra på tur. Derfor har jeg lyst på ordentlig utstyr som holder meg varm og som jeg makter å bære (og som det er plass til i sekken). :- )

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Jeg har for det meste vært vant til billige soveposer og telt på tilbud fra clas ohlson og lignende uten noe spesiell tanke på kvalitet og vekt. Men jeg tenker jeg har lyst til å for en gangs skyld investere i noe ordentlig utstyr som jeg kan ha glede av i mange år, og prøve meg litt på tur og overnatting. Jeg har ikke så veldig mye turerfaring fra før, men utstyret skal brukes vår, sommer og høst, mest tiltenkt helgeturer på fjellet. Det jeg legger vekt på er at utstyret ikke bør veie for mye, da det ikke er kjekt å bære på en blytung sekk. Men det bør likevel være ting som tåler litt, og ikke gå for mye utover komforten. Det gjør ikke noe om jeg må opp et hakk eller to i pris for å få lettvekt og god kvalitet, men vil heller ikke betale unødvendig mye. Tenker å handle på XXL da de har en grei butikk i nærheten, og jeg får rabatt der. Telt: Tenker et litt romslig telt til 2 personer, men som ikke er for stort til at det også kan brukes alene (Tenker da at et lettvekt 3-mannstelt kan være greit?). Kommer ikke til å ta turen ut når det er meldt orkan akkurat, men det bør likevel tåle litt uventet uvær. Sovepose og liggeunderlag: Jeg er ca 185 høy. Jeg er usikker på hvilken type liggeunderlag jeg bør velge, og om jeg skal gå for oppblåsbart eller skumgummi, eller kanskje en kombinasjon av begge deler. Hva foretrekker dere? Jeg har vært på overnattinger (innendørs hos venner) på oppblåsbare madrasser med dyne, og synes da det blir veldig kaldt under kroppen da det ikke er isolasjon der, og all varmen forsvinner inn i hulrommet i madrassen. Men man har vel gjerne ikke samme problemet når man ligger i sovepose? Jeg er også litt usikker på hvilken komforttemperatur jeg bør velge på soveposen, men tviler på det blir mye overnatting i minusgrader, selv om det kanskje kan rime litt på de kaldeste vårnettene. Pleier den oppgitte komforttemperaturen vanligvis å stemme greit med virkeligheten, eller bør man velge en sovepose med litt margin?

er et klikk i fra og handle Bergans Helium Dome 3, eneste jeg lurer på er, hvor godt tåler det regn? står vannsøyle på 3000mm på ytterduk, vil dette være helt vanntett om det skulle regne over flere dager? Takker for alle svar

Hvor kan jeg finne info om Helsport sine telt som er utgått? Har kjøpt et Snota 3+ Camp, men finner ikke noe info om det på nettet? linker som ligger på nettet er bare blinde Er det 3 eller fire sesongs? Luftesystem ser ut som 4 men stengene ser mere ut som 3 sesongs. Noen som vet?

Er det noe verdi i den? Sliter med å få den til og brenne rent. Slokker og tenner som den selv vil!? Nåla? Har lagt inn messing? Kobber? Pakning under der kulfiber pakningen var. Det hjalp på men får det ikke til å fungere optimalt. Takker for svar.

Tror jeg har greid å legge igjen en isøks på parkeringsplassen til Leirvassbu da jeg skulle hjem 4.mai. Den dukket ikke opp da jeg pakket ut av bilen... Er det noen som har sett den?

Drømmer er gratis Jeg kunne godt tenke meg å reist 4 uker i den canadiske villmarken. Kombinert gå/padle/fiske tur med packraften. Start/slutt med Yelloknife. Andre som tenker i samme baner? Swiss

Hei! Har tidligere hatt Fjällräven Everest 2 fra 70-tallet. Det hadde noen svakheter, først og fremst at de store rektangulære teltsidene sagget. Men jeg likte godt at det hadde innganger på begge sidene. Nå vurderer jeg å kjøpe noe mer moderne, gjerne et kuppeltelt for å få god plass og inngang på begge sider. Jeg er klar over ulempen med slike telt at det ikke er noe stort fortelt til matlaging etc. Teltet skal brukes til korte overnattingsturer 3 sesonger, ikke ekspedisjoner. Har sett litt på Fjällräven Akka Dome 3 som er på tilbud hos GMax til kr 3700 eller noe slikt. Men jeg liker ikke at det veier over 4 kg. Jeg vil helst at det ikke skal veie stort over 3 kg. Andre - og lettere - kandidater er MSR Elixir 3 og Exped Gemini III. Black Diamond Mari og North Face Talus 3 er også av denne typen. Er også fristende å spare endel kr med det billige Marmot Limelight 3p. Takknemlig for innspill!

17. mai tog på 18. mai. Bynuten i finvær, men ikke alene. Det har blitt en del turer til Bynuten opp gjennom årene. Sjelden helt alene, men det har forekommet. På denne turen var vi ikke alene. Normalt vil det være tre fire biler på parkeringsplassen ved Seldalsheia når vi kommer. Denne gangen var det nærmere 20. Og været får ta mye av skylda. Sol, lite vind og høy temperatur. Vi var ikke mye i tvil om at det ville bli varm i bakkene oppover. Kort ullbluse var påkrevd. Egentlig kunne vi ha tatt på kortbuksa også, men det kan være betydelig kaldere helt øverst. Så sånn for sikkerhets skyld gikk vi i langbukser. Og godt var det, for vi hadde antakelig blitt solbrent på lår og legger – det får være trøsten. For varmt var det. Vi hadde selvsagt bestemt oss for å ta det med ro opp bakkene. Og med så mange på tur var det også noen som startet rett før oss. Vi holdt nesten samme rolige fart som et par, men tok forsiktig innpå. Etter en stund var vi i ryggen på paret, og skulle normalt ha glidd forbi. Det ble ikke slik, farten ble satt opp og vi måtte da enten presse oss forbi, eller bli etter. Og ikke overraskende, vi presset på. Det fikk også innvirkning på resten av turen. Startes turen i god fart, blir det litt fart i sakene videre. Og vi for forbi en god del folk oppover mot toppen. Nå var det forhold til å gå fort. Tørt i bakken og på steinene. Øverst oppe trakk det litt, vi snakket med en kar som satt og spiste, men hev i oss saften (kald denne gangen) og snudde på hælen. Nedover møtte vi selvsagt de samme som vi hadde passert. Og vi tok også igjen noen som hadde startet på nedturen litt før vi kom ut til toppen. På nøyaktig det stedet der jeg hadde sagt vi ville ta de igjen. Litt nede i bakken gikk vi på kjentfolk, og fikk en liten prat om hei og tur. Det er alltid hyggelig å treffe fjellfolk igjen. Alt i alt var det bare hornorkesteret som manglet for at det skulle være et forsinket 17. mai tog. Alle som kom imot oss var ikke i like god form. Noen er tydelig kjørt alt før de er kommet halvveis. Mens andre bare kjører på, og helst springer opp bakkene. Og hyggelig nok. Det var mange hunder med, og de aller fleste ble holdt i band. På slutten av turen ned de siste bakkene, var ikke beina like myke som da vi startet, og det ble bare å holde jevnt tempo. Nede på veien kunne vi telle over 80 biler, det er ikke mange gangene vi har vært på tur til Bynuten i selskap med så mange folk. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Kirkeklokker og fjelltur Dagens tur ble innledet med kirkeklokker. Det ringte til ”preik” i det jeg tok fatt på de første bakkene. Og det måtte bli en tur ute langs kysten denne søndagen. Inne i landet ville det ”pisse”regne. Men ute ved kysten skulle det være en del opphold. Og det er ikke vanskelig å velge opphold fram for regn. Regn har jeg hatt nok av denne vinteren. Det kan ikke være mange skikkelige fjellturer som går så nær sentrum av en av Norges større byer, som denne. Turen fra Dale til Resasteine og videre ned til Dalevann og så til Lifjell, bymarka og tilbake til Dale, vil normalt ta 6 timer. Står vinden fra vest, som i dag, så er det mulig å høre kirkeklokkene stort sett hvor som helst på turen. Selv om det ikke skulle regne noe særlig, ville det blåse. Nå tok værfolkene feil når det gjelder regn, og også for vinden. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og vinden var så avgjort ikke av kuling styrke. Med andre ord, det ble en bra tur værmessig. Utover langs brinken tok vinden, og jeg måtte ta det litt med ro for å holde kontrollen. På kanten tok vinden så pass i at det kjentes litt skummelt. Med stup til høyre, fortrekker jeg å ha kontroll.Fra Jødestadfjellet og ned til Dalevann er det bratt. For folk (meg) med en mild form for høydeskrekk, er det en utfordring. Men jeg kom da ned denne gangen også. Oppe i lia kunne jeg kjenne lukta av bål. Nede ved Dalevann satt det en gjeng og hadde varm kaffe klar. Det var unger og voksne. Det var god turstemning rundt bålet. Jeg hilste pent, ønsket god tur ned og fortsatte mot Lifellet. Det var en del folk opp mot toppen, men så snart toppen var passert, ble jeg igjen alene. Det var spor – både samme vei som meg, og mot, men jeg så ikke folk. Bakken ned mot Bymarka går greit, men det er en del meter ned, og med en del timer på beina, kjennes det i kneet etter hvert. Vel nede, og et stykke vider, er det en liten bakke med et tau til hjelp. Pulsen kommer fort opp, når hele kroppen tas i bruk. Skikkelig pesing på toppen hører muligens med. Fra Einerneset og inn er det bare 30-40 minutter å gå. En del av denne tiden blir brukt til å tenke på bakken opp i Revesdal. Lurer på om det hjelper å tenke positivt? Men jeg kom opp, og kunne ta fatt på det siste stykket inn mot mål… eh Dale. På vei innover langs Gandsfjorden, står bjørka grønn. Det er kjekt å se, etter en ikke så lang vinter. Og så er det påskeferie i snøhaugen? Forstå det den som kan. Sola kom fram i innspurten, bare for å skikkelig understreke at dette hadde vært en tur med godt vær. Men sorpet var det, buksa var skitten til langt over kneet. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hei. Har en arbeidskamerat som skal kjøpe seg telt. Han er 188cm, har kone og et lite barn. Han ser etter telt, da primært 3 sesongsbruk. 3mannstelt skal vel være nok. Anbefalte han å se etter telt med 2 fortelt, for å få rette vegger siden han er lang. Noen tips? Prisklasse 2-5000kr. På forhånd takk.

http://fjelltopper.no/tour/1101/Trongedalsnuten.html

Jeg er på utkikk etter noen fine fine turtips til et par som ikke er altfor fjellvandte, men vært med på kortere turer med andre tidligere. - Kjøreavstand fra Oslo-området - Overnatting i fjelltelt - 2-3 dager - Ikke superlangt å gå, men gjerne en liten topptur der man evt kan legge fra seg telt, stor sekk, osv i bunnen. - Ok merkede stier, ikke breer el l - Fin natur og ikke altfor traffikert Tidligere har jeg vært på et par veldig bra helgeturer i Jotunheimen, men er også åpen for andre forslag. Tenker meg en tur i sommer, kanskje i august!

Trur verken far eller Irene er enige med meg i denne påstanden, men det får bare stå til. Rondane hadde tatt på seg den absolutte finstasen som besto av snøtopper og knallvær og gjorde hva de kunne for å gi to førstegangsvandrere i området et perfekt førsteinntrykk. Snakk om flaks, denne turen var jo på mange måter avtalt et år i forveien, far skulle feire overgangen til pensjonistenes rekker med å bli kjent i området han mener har landets kanskje fineste navn. Det starta jo på en måte heller labert på fredagen med ustabilt vær på kjøreturen oppover. Var det ikke nå det skulle bli så fint da? Her var kun ørsmå blå flekker, truende skyer og regn å spore. Dette bedret seg heller ikke på Straumbu, så det var bare å legge trøstig i vei og håpe at knallværet var en smule utsatt. Bjørnhollia var akkurat like koselig som jeg husket fra påska i fjor. Her kunne vi se at yr spådde kjempevær for morradagen, og sjøl om jeg har blitt litt påvirket av andre forummedlemmer og er skeptisk til yr så var jo dette langt å foretrekke framfor et fælt varsel om grå sky med nedbør. Og etter at mørket falt på åpenbarte en fantastisk stjernehimmel seg... Lørdagen opprant med så bra vær at jeg for min del hadde vært villig til å droppe frokosten. Men vi dro omsider av gårde. I rolig loffetempo kom vi langt om lenge til Langglupdalen, og spesielt ved brua over bekken (ja det står faktisk bekken og ikke åi på kartet) er jo synet av snødekte Rondslottet i bakgrunnen med all vegetasjonen og vassføringa i forgrunnen en klassiker. Det var bare å ta av seg hatten og si det rett ut at dette er norsk natur på sitt beste og vakreste :) Vi skulle prøve oss på Høgronden. Det ble til at jeg lot far rusle i forveien mens jeg sjøl holdt meg sammen med Irene for å gi henne mest mulig støtte. Inni meg var jeg ekstremt skjelven for at vi ikke skulle rekke til topps, for ting tok tid. Med oppmuntrende ord som ”detta klarer du!” gikk det iallfall oppover. Men hvordan ville det bli når snøen overtok? Der traff vi til alt overmål to damer som hadde snudd fordi de hadde hørt at det gjensto 2,5 time til toppen. Irene lot seg heldigvis ikke skremme, og jeg helte bensin på bålet hennes ved å si at det var umulig å bruke så lang tid herfra. Heldigvis var ikke underlaget av samme kategori som på vei til Eggi et drøyt døgn seinere, så det gikk forholdsvis greit sjøl om enkelte pauser måtte til. Etter noen små mishagsytringer kom vi omsider til topps, og der sto allerede far og gliste fornøyd. Flere andre folk var der også, så det var ikke noen vanlig topptur etter mitt regnskap, men man kunne jo ikke vente annet. Rondane er populære, og i knallvær som detta da gitt! Egentlig burde man selvsagt blitt i evigheter på toppen, men trivialiteter som siste bordsetning gjorde sitt til at vi måtte tenke på klokka. En halvtime ble det tross alt der oppe, og panoramaet mot Rondslottet, Vinjeronden og Storronden var helt fantastisk! Storronden er jo bare kjempealpin og elegant fra denne siden! Merkelig fjell dette, fra Mysuseter-Rondvassbuområdet er den jo bare ei diger og rund hø. Fra Vinjeronden blir hø-preget vanna ut med det gedigne stupet mot Storbotn på en slik måte at man føler man blir stirra på av et digert troll uten ansikt. Et klønete og fascinerende fjell Storronden, men sett fra Høgronden kan til og med vestlendinger og nordlendinger som foretrekker tindespir og alpine rygger bli imponert, trur jeg. Ellers var jo selvsagt Rondslottet blikkfang nummer en, og en gedigen koloss! Ja dette var en digresjon, og jeg bør jo nevne utsikten mot S-formede Atnasjøen langt der nede, det var jo en fryd for øyet å se den og det grønne lavlandet ellers. Spesielt far lot seg begeistre. Nedturen startet litt trøblete, som det nesten måtte bli for Irene som bortsett fra to turer til Rambera knapt er vant til steinur, og denne var jo attpåtil snødekt. Godt det var rondeur og ikke jotunur i det minste. Nok en gang sendte vi far i forveien, og etter hvert fortonte nedturen seg som en lek for Irene også. At den var slitsom for henne er en annen sak. Syntes iallfall at hun var tapper jeg! Vel nede viste det seg at vi faktisk hadde brukt omtrent det samme som står i tidsangivelsen på kartet. Strålende fornøyde var det bare å benke seg foran en herlig middag. Sliten eller ikke sliten, alle var enige om at denne dagen hadde vært flott tross alt. Far hadde bevist at manglende trening de siste to tiåra kunne kompenseres med manglende søthunger og inntak av purre, paprika og hvitløk så å si hver dag gjennom et helt arbeidsliv, og det hadde han høstet fruktene av i dag. Søndagen ble det en virkelig bedagelig rusletur tilbake til Straumbu. All reinlaven og furuskogen med Rondane i bakgrunnen var et vakkert syn som fulgte oss så å si helt tilbake til bilen. Vemodig var det å vinke Rondane farvel. Men vi kommer igjen! Spesielt far har blitt hekta på Rondane og har begynt å tenke på selveste Slottet ved neste anledning…

Jeg skal på 14 dagers safari i Kenya og Uganda til sommeren, og trenger i den forbindelse blant annet en sekk. Jeg har ikke noe erfaring med sekk av denne typen, men den skal være behagelig å romme alt jeg må ha med meg på turen, inkludert sovepose. Er det noen som har forslag til sekk? Den vil maks ha 20 kg i seg, siden det er alt vi får lov til å ha med av våre kjære flyselskap

Hei, har lyst til å gå på en tur med ca 4 overnattinger i vinter. vil gå skeikampenområdet, og i preppeteløyper eller kvistete løyper. vi er en med mye ski erfaring og en med helt grei ski erfaring, dagsetapper på 25-30 km er grei lengde. vi skal dra pulk, sove i telt og bære med det vi trenger. noen som har forslag til rute eller ruter?

http://fjelltopper.no/tour/1489/Svellnosbrean+rundt.html Denne turen går glatt inn på topp 5 lista av slitsomme og farlige turer jeg har gjennomført. For Øyvind som hadde feber var det enda verre! Den første snøen er skummel... Men været var upåklagelig.

Det nærmeste vi Oslofolk kommer en følelse av høyfjell i nærområdet er Bislingen nord i Nordmarka. Den klassiske skituren fra Bislingen til Oslo starter nettop her. I påsken er det fint for småbarnfamiler å stabbe rundt på Bislingen, sette seg i solen å få et snev av villmark og fjellstemning. Nå planlegges vistnok et vindkraftverk og et Bislingen Naturhotell på denne toppen: http://www.bislingen.no/ : "Hotellet skal ha 180 rom, SPA integrert i naturen, innendørs svømmebasseng, peis- og ski stuer, konferansesenter, to restauranter, Alpinsenter og unike ski- og turmuligheter, både vinter og sommer. På hotellets takterrasse som svever 12 etasjer over bakken, vil du kunne se Gardermoen, Tryvann, Norefjell, Hadeland, Jotunheimen og Rondane." Hvis man fra dette hotellet i framtiden kan se Tryvann, Norefjell og Rondane....må vel det bety at dette lysende høybygget på toppen av Bislingen (hvis bygget) kan bli et lysende landemerke som kan skues fra fjærn og nært. Når man er på telttur en klar vinternatt i "vilmarka" nord i Nordmarka er vel et lysende hotellbygg det siste man ønsker å ha utsikt mot. På hjemmsiden er det en illustrasjon med en elg som kikker opp på hotellet....poenget er vel ment å være at turistene kan kikke ut på naturen fra sine luksusrom....men det illustrerer også at hotellet blir svært synlig for elg og friluftsfolk. Greit med luksushotell i skogen....men dert er da mange skogområder på Hadeland hvor et hotellprosjekt ikke blir så voldomst som på toppen av Bislingen. Nåværende fjellstue på Bislingen er ikke synlig på lang avstand rett og slett fordi det er en vanlig bygning på 2-3 etager og ikke 11 etager ! Øvre grense for et framtidig hotell på Bislingen bør være maks 3 etager. Er det noen som kjenner mer fakta om prosjektet ? REVIDERT INLEGG: 26/11 la jeg inn meningsmåling.

Hei, Har forsøkt å finne reviews på nett, men har ikke lykkes.

Etter å ha sett bilder av Trollfossen på Google Maps, bestemte jeg meg for å ta en tur og se det med egne øyne i dag. Trollfossen er en liten foss som ligger langs blåmerka sti fra Buvasskoia (DNT). Vi pakket sekken og satte kursen mot Sokna og Strømsoddbygda. Etter Strømsoddbygda er det bomvei hvor man må betale med mynter (kr 50). Vi parkerte ved Buvatnet, og labba langs vannet til Buvasskoia (DNT). Buvatnet er faktisk veldig idyllisk, med steinstrand og fine bademuligheter. Derfra gikk det gjennom skogen, og på et hogstfelt traff vi på en stor rådyrbukk som sto og stirret på oss kanskje 100 meter unna. Den får være i fred til bukkejakta begynner. Så begynte oppturen, relativt bratt, langs blåmerka sti mot Bukollen. I krysset Bukollen/Buvasskollen tok vi til venstre, og fortsatte forbi Fjellandvollen. 500 meter lenger bort kom vi til et skilt med "Trollfossen" på, og derfra var det bare noen få meter inn til dette vakre vannsystemet. Uheldigvis er sålene til La Sportiva Elk ikke til å stole på når det kommer til litt vått fjell, og det endte selvfølgelig med en flygetur ned mellom steinene hvor jeg forstua skulderen. Gjorde vondt der og da, og innbiller meg at jeg hørte noen knekkelyder, men etter en stund gikk det relativt greit. Vi hadde sol hele veien, men en skikkelig regnskur meldte sin ankomst da vi satte oss ned. En boks snurring og en banan ble kameratslig delt mellom meg og Thomas (bikkja, altså), før vi begynte på turen ned igjen. Vi stoppet ved Buvatnet og slukket tørsten (23 grader er tross alt i varmeste laget når man går på tur) før vi tuslet rundt vannet og til bilen igjen. Hjemme igjen kjenner jeg at den skulderen blir verre, får håpe det går over innen neste helg. Speider etter ørret ... Buvatnet Bambi - du vil ikke se meg igjen når bukkejakta begynner. Trollfossen. Trollfossen. Trollfossen. Å gå på tur i 23 varmegrader gjør at man trenger mye væske. Vi beklager dersom vannstanden i Buvatnet er uvanlig lav de neste dagene. Sporlogg. Totalt ble det 12 kilometer.

Søndag 11.juli Folarskardnuten. Lettskya, men litt skodde på toppane ved start frå Raggsteindalen. Oppe ved Folarskardtjørnan kom regnet, ganske lett først, men meir etter kvart. Gjekk innom Lordehytta, og vurderte å snu, men det gjekk jo ikkje når ein har reist så langt. Fekk litt problem opp frå vatnet i skodda, men heldigvis hadde eg isøksa i sekken. Ei bratt og hard snøfonn måtte passerast. Etterpå fann eg merkinga, og det var berre å spasere til topps. Null utsikt, så det var berre å gå vidare. Valgte retur via Veslebotnen til Raggsteindalen, men fekk problem i skodda så det vart ein lang tur tilbake. Nesten nede i Raggsteindalen møtte eg ei flomstor elv, som ikkje lot seg passere der stien gjekk. Måtte følge den nedover eit stykke, der det var mulig å vasse over. Mandag 12.juli Gaustatoppen. Låg skodde rundet toppen då eg køyrde oppover til Stavstø. Tok rett opp lia og gjekk i retning toppunktet for Hjartdal kommune. Vart mykje stein oppe på ryggen, men kom etterkvart inn på "motorveien" mot toppen. Skodda var vekk, og det var berre å spasere bortetter egga, og ei fantastisk utsikt. Ikkje mange som tok turen bort frå hytta, men nokre utenlandske turistar koste seg i sola. Berre ei katastrofe: kameraet låg igjen i bilen. Tysdag 13.juli Vassdalsegga. Frå Gaustatoppen bar det rett til Haukelisæter. Starta med å gå stien mot Holmvassbu, men tok av etter første brua. Holdt så langt opp under fjellet som mulig, og gjekk på dyretrakk innover lia mot Lisledalen. Måtte vasse elva ved utløpet av det små vatnet. Runda vatnet, og tok så oppover mot egga, som eg nådde på ca 1500 m. Lang egg innover mot toppen. Skodde denne dagen òg, men den letta etterkvart, uten at det vart skikkeleg utsikt. Etter toppen fortsatte eg på andre sida, for så å runde vestover igjen. Kom etterkvart tilbake til stien frå Holmevasshytta, som eg følgde tilbake til Haukelisæter. Det vart ein dryg tur viste det seg, så totalt ca 9 timar på tur, men godt tilfreds med tre fylkestoppar på tre dagar.

Hei! Vurderer å kjøpe Bergans Compact Light 3 telt. Er det noen som har erfaring med dette teltet. Går det an å bruke det om vinteren.

Prolog Botolfsnosi, Rolandsnosi Kalvedalen, Skoddedalen Har du som jeg, sittet mange ganger og sett på kartet over Vest-Jotunheimen og drømt deg på tur til disse bortgjemte stedene? Hvem var forresten de to, Botolf og Roland? Og visste du at Skoddedalen fikk sitt navn nettopp 21. juli 1876, da Slingsby, Mohn og Lykken famlet seg fram der i tett tåke på vei til førstebestigningen av Storen? Maradalen, Midtmaradalen Jeg har lenge kjent en dragning etter å besøke den bortgjemte Maradalen med sin fantastiske bre, omkranset av det som kanskje er Hurrunganes mest alpine skyline. Midtmaradalen var jeg så heldig å bli godt kjent med, da vi var på gjennomreise i 1996, men et nytt stevnemøte har lenge stått høyt på ønskelisten. Centraltind, Gjertvasstind Maradalsryggen, Styggedalsryggen Bare hør på navnene! Nok til å romme fjelldrømmer for flere år, og noen av landets høyeste, mest alpine og mest utilgjengelige tinder og traverser. Etter at jeg begynte å klatre for 6-7 år siden, har Hurrunganes høyeste tinder stått på agendaen år etter år, men dårlig vær har satt en stopper for forsøkene. Det store gjennombruddet kom i 2010, da vi gikk hele Skagastølsryggen, riktig nok uten å ha godvær. Uttalt mål for sommerens topptur var derfor å toppe fjorårets prestasjon og gå hele Styggedalsryggen, etter min mening et strå hvassere enn Skagastølsryggen, særlig pga. de varierende snøforholdene i Gjertvasskardet. Sammenliknet er Maradalsryggen Hurrunganes desidert mest krevende travers, med de vanskeligste klatrepartiene mellom Mannen, Kjerringa og Jernskardtind. Tindene på denne sørligste delen av ryggen ligger imidlertid under 2000m og er derfor sjeldnere besøkt av ”toppsamlere” enn de langt høyere naboene. Imidlertid er det en irriterende knaus over 2000m, med så vidt over 30m signifikant høyde lenger nord på ryggen, om lag midt mellom Jernskardtind og Centraltind. Nordre Maradalstind lyder navnet - egentlig mye vakrere enn tinden selv. Tre døgn i EVENTYRET Tenk deg å få oppleve disse fantastiske stedene. Tenk deg tre tettpakkede sommerdøgn, med teltliv, godvær, knapt med søvn og godt kameratskap. 12.-15. juli fant vi et etterlengtet værvindu og opplevde selve EVENTYRET, høyt og lavt blant disse Hurrunganes mest bortgjemte daler og tinder. Det ble fullklaff og våre livs mest fantastiske fjellopplevelse så langt. Vil du være med og dele denne opplevelsen med oss, så heng på videre! Dag 0, tirsdag 12. juli Vi brukte reisedagen fra Haugalandet godt og ankom Turtagrø i godvær, akkurat som meldt. Videre var det meldt et to til tre døgns høytrykk over Sør-Norge, noe vi ville trenge om hele planen skulle gjennomføres. Allerede kl. 14:00 var vi pakket og klare for avgang fra Helgedalen. Vi var de samme tre som gikk Skagastølsryggen i fjor, dvs. kameraten min og sønnen hans foruten meg selv. Teamet hadde fungert utmerket sist, og alle var topp motiverte for utfordringen som låg foran oss. Og litt av en utfordring var det vi hadde planer om! Styggedalsryggen er uansett en logistikkmessig hodepine, sammenliknet med Skagastalsryggen, simpelthen fordi man har så lang anmarsj (evt. retur) og må starte (evt. avslutte) i ”feil ende” ift. Turtagrø, som er det naturlige utgangspunktet. Mange går begge ryggene i ett, enten østfra med utgangspunkt øverst i Gjertvassdalen eller vestfra med utgangspunkt ved Tindeklubbhytta. Atter andre starter østfra over Gjertvasstind og avslutter over Storen. Vår ambisiøse og spennende plan, ideell logistikkmessig, men utfordrende på alle andre måter, var som følger: Anmarsj fra Helgedalen til teltleir ved Botolfsnosi eller nede i Maradalen. Så litt søvn og tidlig revelje. Neste dag opp Maradalsbreen, helt til topps på Maradalsryggen. Så travers over Nordre Maradalstindar, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind, med retur til teltleiren. Om det fortsatt var saft igjen i oss, til slutt en lang omvei hjem gjennom Midtmaradalen og over Bandet til Turtagrø. Som vanlig var det kameraten som trakk det lengste strået når det gjaldt opplegg og regi, stabukk som han er. Jeg må innrømme at planen hans var svært dristig i mine øyne, med minst to kritiske passasjer, nemlig Maradalsbreen og Gjertvasskardet. Etter å ha sett bilder av den oppsprukne breen og den bratte bakken opp på Maradalsryggen, så fristet det bare sånn måtelig å gå opp der med kun tre mann i tauet. Var det to isskruer og ett snøanker vi hadde til rådighet? Og slik planen var lagt, skulle vi krysse det alpine Gjertvasskardet fra vest mot øst, i den antatt vanskeligste retningen. Og enda verre; vi kunne risikere å måtte krysse skardet og finne veien opp til Gjertvasstind i mørke og kulde, på hardfrosset snø eller is. Min variant var etter mitt syn enklere og tryggere; nemlig å ha teltleir øverst i Gjertvassdalen, starte over Gjertvasstind og passere det alpine skardet i dagslys, fortsette over Styggedalsryggen og avslutte over Storen. Dermed ville jeg også få oppfylt drømmen om utsikt fra Storen, som vi gikk glipp av i fjor. Takke meg til Storen igjen, sammenliknet med den 30m knausen på Maradalsryggen! Men som sagt ble min plan skrinlagt - heldigvis skulle det vise seg - og vi var altså på vei mot Botolfsnosi denne ettermiddagen. Sekkene var strippet så godt det lot seg gjøre, men likevel tunge av alt klatreutstyret. Vi hadde kun klatresekkene denne gang, og derfor måtte mye henges utenpå; heldigvis ikke noe problem i finværet! Vi valgte for enkelthets skyld T-stien over Keisarpasset; turen gjennom Styggedalen får heller vente til en annen gang. Vi var så heldige å treffe på en Lustring som var lokalkjent, og han gav oss råd om hvor vi burde krysse elva i Gjertvassdalen og runde sørover mot Botolfsnosi. Vi kom oss greit og tørrskodd over elva om lag der det er markert stikryssing på kartet og holdt et godt stykke nedover langs elva før vi rundet opp- og sørover mot høyde 1318m ved Kalvedalen. Det var flott å være her oppe, med utsikt mot Skogadalsbøen, østover i Jotunheimen og både opp- og nedover Utladalen. Kalvedalen var dessverre uten dyreliv denne kvelden, men navnet har nok sitt klare opphav. Vi krysset dalen og nærmet oss spent Botolfsnosi. Vi visste at synet som ville møte oss derifra, ville bli skjellsettende. Og plutselig var vi ute på brinken, og Maradalen åpnet seg under oss i all sin prakt: den veldige bretunga med den dramatiske brebakken vi skulle opp – farlig mye blåis i den bakken såg det ut til! Mannen og Kjerringa i heftig passiar som alltid, fulgt av Jernskardtind og Nordre Maradalstindar. Og så - først og sist - hele nordsiden av tanngarden med Storen, Centraltind, Styggedalstind og Gjertvasstind glefsende opp mot det tynne skylaget. Det var en blandet følelse av ”WOW, for en fantastisk dal!” og ”Grøss og gru, kommer vi opp der, da?”. Vi bestemte oss raskt for å telte akkurat her og ikke slippe oss ned i dalen med all oppakningen. Vi fant en perfekt basecamp med hele den eventyrlige utsikten fra teltåpningen og rennende vann like ved. Vi hadde brukt snaue 5½ timer fra Helgedalen, og nå smakte det godt med en dose Real turmat. Det var om å gjøre å bare slappe av og innta kalorier før vi krøp i posene. Men før det, tok vi den grøvste delen av pakkingen for toppturen dagen etter. Dag 1, onsdag 13. juli, E-dagen Det ble en kort natt, med lite søvn. Spente følelser og utallige tankerekker i kombinasjon med revelje kl. 03:15 er ingen oppskrift til skjønnhetssøvn. En rask kikk ut av teltåpningen bekreftet værmeldingen; kun litt morgendis på de høyeste tindene! Litt mat og drikke ble presset ned, en drøy niste ble smurt og utstyret sjekket for n’te gang, og kl. 03:45 salet vi på sekkene for topptur. Dette skulle bli E-dagen - E for det store EVENTYRET! Det gikk bratt, men forholdsvis greit ned i Maradalen. Det var mye vegetasjon ned denne sørvendte lia, med bregner og fjellplanter av mange slag. Morgenlyset var også kommet, så vi kom oss helskinnet ned. Dalbunnen oppover mot bretunga var preget av mye stein, helst en del grove morenerygger samt to elveløp. Vi fulgte hovedelva, det nordligste løpet, opp til brefronten, hvor vi ankom etter en times gange fra teltplassen. Nå hadde solstrålene allerede lekt en stund på de høyeste toppene. Maradalsbreen Etter en kort mat- og vanningspause salet vi på med seler, tau og stegjern og begav oss opp den nokså bratte bretunga, som var av rein (eller skal vi si skitten) blåis. Da sjansen for å finne drikkevann på resten av turen var liten, hadde vi fylt opp mellom 4 og 5 liter vann hver, noe som skulle vise seg å være passelig for de fleste. Risikoen for lemenpest måtte vi bare forsøke å glemme, for koking av alt drikkevannet var helt uaktuelt på en langtur som den vi hadde foran oss. Breturen oppover ble et eventyr i seg selv denne vakre morgenen. Det var like vakkert på alle kanter, både ut dalen mot den etter hvert varmende sola; mot Mannen og Kjerringa i sør, med det dramatiske Maradalsskardet; inn i bunnen av dalen mot Centraltind og mot nord og Gjertvasstind. Det gikk etter hvert over fra blåis til fast og fin snødekket bre. Vi steg jevnt oppover og holdt oss i en bue rundt en del rasblokker fra Styggedalsryggen. Etter en god matpause midt på breen, gikk det brattere oppover mot det vi kan kalle innsteget for brebakken, som etter planen skulle bringe oss opp på Maradalsryggen. Brebakken hadde sett bratt og skummel ut, både på kartet, på bilder og på avstand, men som det ofte er i fjellet, virket utfordringen mer overkommelig på nært hold. Og det faktumet at solen nå begynte å kikke fram bak Gjertvasstind med sine velgjørende stråler, gjorde det til en sann drøm å være på bretur. Vi tok sikte på å runde et parti med sprekker og istårn inn mot fjellveggen på høyre side, og det gikk helt utmerket; stegjernene satt som støpt i den faste snøen. Og det som hadde sett ut som blåis på avstand, var visst bare skitten, gammel snø. Det gikk bratt oppover et stykke med forsøk på å praktisere ”fransk teknikk”, og etter hvert forstod vi at vi nærmet oss toppen av bakken. Så kl. 07:15 kunne vi runde opp på Maradalsryggen, gratulere hverandre med første lagseier og pakke bort breutstyret. Første kritiske passasje var i boks! Nordre Maradalstind Å stå på Maradalsryggen denne morgenen i godvær og sikt, på et tidspunkt da folk flest sitter ved frokostbordet, var ingen dårlig deal. Nå fikk vi også første utsikten ned i den mektige nabodalen i sør, den lange, dype og breløse Midtmaradalen, med elva langsomt buktende som et sølvbånd. Og på den andre siden av dalen hadde vi orkesterplass mot Midtmaradalstindane, med Store selvskrevet som blikkfang. Vi kunne kjenne med alle sanser at vi befant oss midt i eventyret! Litt næring ble presset ned, og så begynte utfordringene, eller det de høydesterke kaller ”moroa”; berg-og-dalbanen over de Nordre Maradalstindane. Vi hadde ikke kløvet langt oppover mot første fortopp før det trengtes tausikring for min del, opp en 3-4m lang skråhylle på Maradalssiden. De to andre kløv opp usikret og firte det ene tauet ned, så jeg enkelt kunne kravle oppover samme vei. Da ingen av oss har spesiell interesse for knauser med signifikant høyde under 30m, passerte vi nok både en og to fortopper umerket. Men da vi stod foran S1, siste fortopp til Nordre Maradalstind på sørsiden, visste vi straks at denne ikke lot seg spøke med. Flankert av ingen ringere enn Storen og Centraltind, som nå var kommet til syne, dannet S1 med sin bratte hammer en magisk troika. Vi hadde ingen ambisjoner om å gå direktevarianten opp hammeren, men tok sikte på svaene som leder under og rundt fortoppen på sørsiden. Men først måtte vi ut i dagens første rappell, som med sine 8-10m gikk helt programmessig. Fra bunnen av rappellen traverserte vi nordover et stykke i kanten av en snøfonn, før vi kløv litt opp og satte første standplass; det kom ikke på tale å gå usikret opp svaene i dag. Nå var vi nemlig i den kalde skyggesiden mot Midtmaradalen, og et tynt islag dekket stedvis svaene oppover. Det var en god følelse å begynne den skikkelige klatringen; det var tross alt klatretur vi var ute på! Det gikk rolig og fint, og isen bød ikke på nevneverdige problemer de 3-4 korte taulengdene. Da vi var vel oppe på siste standplass, sprang jeg i forveien av ren nysgjerrighet mens de andre kveilet opp tauene. Jeg var spent på om kysten var klar videre mot hovedtoppen, og ganske riktig kom jeg enkelt opp i skardet på sørsiden. Jeg droppet å gå oppom S1, som jeg angrer litt på i ettertid pga. utsikten sørover Maradalsryggen, og foretrakk heller å klyve direkte opp på hovedtoppen. Så kl. 11:00, drøye 7 timer etter avgang fra teltet, kunne jeg glede meg over dagens første virkelige fjelltopp; Nordre Maradalstind med sine 2160moh, en av landets mest utilgjengelige over 2000m. Etter en matbit og fotografering på toppen fortsatte vi i samlet følge videre nordover til neste rappellhammer. Den viste seg å være mye lengre enn forventet; vi nådde akkurat ned med et av halvtauene på 50m, men vi kunne nok tatt den i to omganger eller kløvet ned deler av den. Veien videre over Maradalsryggen husker jeg simpelthen ikke så detaljert, men vi tok enda to rappeller på 8-10m hver, hvor den siste var temmelig luftig ned fra den siste ”taggen” på ryggen. Nå stod vi imidlertid foran dagens andre vanskelige - om ikke kritiske - passasje, nemlig å komme oss opp i vestflanken på Centraltind. Her var det nemlig en bratt skråhammer som måtte forseres, enten helt på nedsiden eller mer direkte. Vi forsøkte det første alternativet en stund, men endte opp med å klatre temmelig krevende opp en mer direkte renne om lag midt på hammeren. Kameraten som ledet, gjorde en kjempebragd opp den tynt sikrede passasjen. Med fjellsko, full sekk og en mengde isenkram i selen måtte han helt ned i kjelleren, men klarte å kjempe seg opp i bedre stil enn noen av oss som kom bak og hadde drahjelp av tauet. At dette var dagens største idrettsprestasjon i Hurrungane; det er jeg helt sikker på! Vi hadde brukt altfor lang tid før og under denne klatrepassasjen, og først kl. 14:45 var alle vel ovenfor skråhammeren, dvs. oppe i flanken på Centraltind. Nå hadde vi utrolig flott utsikt sør-og vestover mot Midtmaradalstindane, Ringstindane og Austanbotntindane, men Storen og Mohns skard var delvis tilslørt av skyene. Turen videre oppover flanken gikk greit, men det var stedvis luftig ut mot Slingsbybreen. Siste passasje opp til ryggen vest for Centraltind bød på noen glatte partier med is og snø, hvor det var behagelig med litt psykisk drahjelp. Centraltind Så stod vi endelig på vestryggen, med dramatisk utsikt vestover Skagastølsryggen, bokstavelig talt ”nord og ned” Styggedalsbreen og alt vi ellers kunne drømme om. Nå var også Vesle og Mohns skard fri for skyer, mens toppkronen på Storen fremdeles var tilslørt. Et par greie opptak senere, og vi kunne spasere opp på den vennlige toppflaten av kongerikets 10. høyeste fjelltopp kl. 16:00, Centraltind med sine 2348moh. Det var et stort øyeblikk for alle tre, virkelig på toppen av verden! Vi hadde altså brukt 5 timer fra Nordre Maradalstind og drøye 12 timer totalt, og vi visste meget vel at det ville gå mot sene kvelden før vi stod på Gjertvasstind. Likevel måtte vi nyte denne magiske stunden og den formidable utsikten fra Centraltind, Norges kanskje mest utilgjengelige 2000m-topp. Nå ble det tydelig hvor høyt oppe vi var, med den buktende Maradalsryggen mange hundre høydemeter nedenfor. For øvrig låg Fannaråken, som vanligvis ruver i landskapet, som en ubetydelig steinrøys der nede i nord. Men suget vi kjente mest på, kom av utsikten mot Styggedalsryggen videre, dit vi skulle! Ikke bare ruvet selve Styggedalstind med sine to markerte toppunkt; men stupet ned mot laveste del av ryggen og vissheten om at vi skulle ut der i fire luftige rappeller, framkalte et stort følelsesregister. Ikke vanskelig å kjenne at man lever i et slikt øyeblikk, nei… Heldigvis gikk de fire relativt korte, men luftige rappellene uproblematisk. Vi fant greie fester som var brukt før, og det eneste vi stresset med, var å unngå en ufrivillig pendel ut over stupet mot Maradalsbreen; det hadde ikke vært godt for nervene å måtte teste taugang på ”prussik” dinglende utover der… Store Styggedalstind Endelig nede av rappellhamrene ble vi overrasket over hvor smal eggen var videre. Etter en del meter med balansering og ridning på ryggen, ble den heldigvis mye bredere. Faktisk var det så enkelt et stykke videre, at vi for første gang på lenge kunne slappe helt av og nyte å være på tur. Solsteiken gjorde heller ikke stemningen dårligere. Men neste utfordring låg like foran oss; nemlig hvordan vi skulle komme opp på selve Styggedalstind. Vi visste at normalveien går ut i sørflanken og følger et drag oppover mot vesttoppen, men fra Maradalsryggen hadde vi sett noen bratte snøfenner klistre seg fast akkurat der vi hadde tenkt oss forbi. Vi stod snart ved den første av fennene, men heldigvis var snøen passelig opptint av sola, så vi hadde godt feste selv uten stegjern. Med isøksa og tiden til hjelp kom vi oss greit oppover, og til slutt stod vi på tørt land et stykke øst for vesttoppen av Store Styggedalstind. For første gang denne dagen hadde vi gått raskere enn klokka, syntes vi, og kl. 19:30 stod vi på vesttoppen, bare 3 ½ time etter at vi stod på Centraltind. Utsikten fra toppen, som er ca. 10m lavere enn hovedtoppen i øst, var formidabel; både nord- og nedover mot Gjertvassbreen, sørover mot Maradalsryggen og ikke minst bakover mot Centraltind og Skagastølsryggen. Vi tok oss god tid østover Styggedalstind, med en god matpause om lag midt mellom toppunktene. Selve ryggen var veldig grei, med unntak av en mye omtalt eksponert hammer nær østtoppen. Etter litt improvisert sikring opp og ned denne, kunne vi småspringe opp på toppunktet på 2387moh og gratulere hverandre med dagens tredje kremtopp. Det er vanskelig å finne dekkende uttrykk for hva man føler i en slik stund, men det sier seg selv, uten mange ord. Klokka var 20:30 og kveldssola forgylte himmelen, utsikten var 360 grader og vi stod på Norges 4. høyeste fjell. Bedre kan ikke fjellivet bli, og det kjente vi på med hele oss! Gjertvasstind Det er ikke så enkelt å la roen senke seg 100% når man står på toppen av Store Styggedalstind, selv under så perfekte forhold som vi hadde; til det er returen for krevende, uansett hvilken vei man skal. Men selv om Gjertvasskardet hele tiden hadde stått for oss som turens desidert mest kritiske passasje, var det som om vi roet oss mer nå når vi faktisk stod der. Vi hadde kommet oss greit et stykke nedover fra østtoppen og stod etter hvert ansikt til ansikt med veststupet på den mektige Gjertvasstind, et uforglemmelig stevnemøte som gjør menneskekrypet lite og ydmykt. Utsikten ned i det alpine skardet og den hengende Gjertvassbreen tok bokstavelig talt pusten fra oss, og østover var det som om hele Jotunheimen låg for våre føtter. Å skulle være på vei ned i Gjertvasskardet så seint på kvelden, hadde vært ett av mine skrekkscenarier på denne turen, men alt gikk så fint og kontrollert for seg, at det ikke ble anledning til å engste seg. Vi fant en ideell nedgang til bunnen av skardet ved å følge hamrene direkte. Dermed omgikk vi det bratteste partiet av snøfeltet øverst på Gjertvassbreen; det som ender like i de gapende sprekkene man ellers må runde i 45 graders helning. Jeg har sett nok bilder derifra til å ha både mareritt og drømmer, skremmende alpint og uendelig vakkert som det er, på samme tid. Vi fulgte altså hamrene direkte, og klarte oss med én kort rappell nederst. Her tok vi på oss breutstyret og kunne spasere rimelig uanstrengt ned til bunnen av Gjertvasskardet, hvor vi stod kl. 22:00. Det var et magisk øyeblikk, forgylt av solen på sin vei ned over Jostedalsbreen en plass i nordvest. Tenk å få stå i dette skardet, et av landets mest alpine, under slike forhold; et minne for hele livet! Det mest geniale med situasjonen, som vi ikke hadde beregnet, var egentlig at Gjertvasskardet er vestvendt og dermed hadde hatt kveldssol i lang tid. Snøen var simpelthen helt perfekt, og stegjernene formelig sugde seg fast. Vi kom oss derfor lett opp snøfeltet på den andre siden av skardet og stod snart foran den truende bregleppa under nordflanken på Gjertvasstind. Ikke søren om noen av oss skulle nedi der! Kameraten ledet som vanlig taulaget mesterlig, kom seg greit over en snøbro med stramt tau og fikk satt standplass i tørt fjell. Herifra tok han oss andre opp, så vi til slutt stod trygt og fast på rette siden av sluket. Kameraten visste hvor det letteste innsteget på første taulengde var, opp den venstre av to kaminer, noen lange meter til venstre for standplassen vår. Han fikk ikke satt noen mellomforankring før kaminen, og slet også med å komme seg videre oppover. Men etter en stund som virket veldig lang for oss som stod og småfrøs i snøen, kunne han melde at kysten var klar. Jeg løste meg ut av standplass, bad om stramt tau og bad samtidig høyere makter om ikke å la meg skli ut nå. Det ville ha betydd en nydelig pendel lukt nedi bregleppa, og redning fra bresprekk kunne jeg tenke meg å øve på under mer avslappede forhold. Vel i lodd med første mellomforankring mobiliserte jeg alle krefter og fikk karret meg opp kaminen med alle hjelpemidler, og ikke lenge etter kunne jeg klikke karabineren inn i neste standplass. På dette tidspunktet var klokka blitt om lag 23:15, og de siste solstrålene glødet bak horisonten. Det var helt magisk å sitte der med orkesterplass til den dramatiske snøflanken på Styggedalstind og samtidig vite at Gjertvasstind i praksis var vår. Da tredjemann var oppe, tok vi på oss stegjern igjen og forserte resten av nordflanken på den faste og fine snøen, som nå var frosset til. Vi brukte fortsatt klatremetoden, ikke løpende forankringer, men vi sparte en del tid på å følge på begge to samtidig, tre fulle taulengder opp snøfeltene. Drøye 4 ½ timer etter at vi forlot østtoppen av Styggedalstind stod vi endelig på Gjertvasstind kl. 01:15, en av Norges desidert vakreste fjelltopper og landets 9. høyeste. Og denne julinatta omfavnet oss og ønsket oss hjertelig velkommen til topps; til perfekt fullmåne, nesten vindstille, et gnistrende snødekke og 360 grader rundskue på 2351moh. En av våre store fjelldrømmer var gått i oppfyllelse, et eventyr vi knapt hadde tenkt var mulig å oppleve. Da vi omsider begav oss nedover fra toppvarden, hadde vi vært på tur sammenhengende i nesten 22 timer, og E-dagen var allerede gått over til ”E-dag +1”. Men vi hadde fortsatt over 1000 høydemeter å gå ned til basecamp ved Botolfsnosi, og det skulle bli en veldig lang natt før vi var ”hjemme” igjen. ”Norges lengste nedoverbakke” Om det skyldtes trøttheten, lavt blodsukker, mørket, kulden eller en kombinasjon av disse faktorene vites ikke, men turen ned den bratte snøkammen ble uventet krevende, selv om vi gikk med stegjern og isøks i beredskap hele veien. Personlig psyket jeg ut på det bratteste partiet av frykt for å komme på gli nedover Gjertvassbreen på venstre hånd; sikkert helt uaktuelt med blodsukkeret i vater og på høylys dag. Det gikk greiere da vi kunne ”safe” oss nedover mot røysa på høyre side, men vi brukte langt over en time før vi var helt nede av snøkammen. Da var det deilig å ta av seg stegjern, gamasjer og hansker og vite at snøen stort sett var unnagjort på denne turen. Og det var en mektig opplevelse å ha matpause med frontalutsikt mot den nydelige snøkammen, som mer enn noe annet er kjennetegnet på Gjertvasstind. Videre nedover gikk det greit, men langsomt i natta, som nå var på sitt mørkeste. Vi hadde hele tiden hjelp både fra den trillrunde månen og sola som forgylte horisonten i nord, så det ble aldri mer enn halvmørkt. Vi ble litt overrasket over hvor bratt og forholdsvis krevende det var å finne veien ned skrentene under høyde 1982; mulig at vi ikke fant letteste vei, men opp og ned her må det da være krevende under mindre optimale forhold! Vel nede av det bratte partiet passerte vi 24 ½ timer sammenhengende på tur, og kunne nyte ”den første sol på Galdhøpiggen” i øst. Selv om vi var stuptrøtte og mer enn 600 høydemeter gjenstod ned til teltet, gjorde det godt å få igjen dagslyset. Vi kom oss greit videre nedover, og holdt etter hvert på skrå mot høyre og Botolfsnosi, hvor normalveien mot Skogadalsbøen holder mot venstre. Det var utrolig drygt nedover ”Norges lengste nedoverbakke”, og junior holdt på å sovne hver gang vi tok oss 5 minutter. Etter et par drøye timer var det deilig å komme så lavt at vi fikk gras og mose under fjellstøvlene igjen. Og endelig kl. 06:30 på det som var blitt høylys dag, etter 26 ¾ timer på tur, kunne vi slenge av oss sekkene ved teltet, gi hverandre ”five high” og stupe ned i lyngen for en velfortjent strekk. Men det sier litt om hvor tomme vi var for energi, at vi tok oss tid til å varme en god før-frokost med Real turmat før vi sovnet som steiner i teltet. Dag 2, torsdag 14. juli Vi våknet heldigvis etter 3-4 timers svett søvn i det steikende teltet. ”Heldigvis” fordi dette skulle være den aller beste dagen værmessig, og da var ikke teltet noe blivende sted. Utenfor strålte det samme perfekte tindepanoramaet imot oss, mot en knallblå og skyfri himmel, og med den blåhvite tunga på Maradalsbreen veltende midt imot. Forskjellen fra i går morges, var at nå var vi velkjent og venner med hele det fantastiske skuespillet. Vi tok det selvsagt helt med ro noen timer og bare nøt tilværelsen. Alle slags kalorier ble inntatt, slitne føtter pleiet og plastret, sekkene ble tømt og utstyret sortert igjen. Men man har ikke Maradalen i finvær som utgangspunkt så ofte at en slik dag kunne sløves bort, så vi bestemte oss lett for å fortsette eventyret vårt etter planen; neste overnatting ville bli i Midtmaradalen! For andre gang på litt over et døgn kom vi oss greit ned i Maradalen, hvor vi befant oss kl. 14:00, denne gangen med fullpakkede sekker. Planen var å gå over Rolandsnosi, ned den avsidesliggende Skoddedalen og runde sørover og inn i Midtmaradalen. Det eneste vi var litt spente på, var elvekryssingene og hvor bratt det var rundt brinken mot Utladalen. De to løpene av Maradøla lot seg krysse med litt kløktig stedsvalg et stykke oppover mot breen; ja faktisk kunne vi hoppe tørrskodde over. Videre gikk vi tydeligvis på tvers av de tidvis grove moreneryggene, for det ble mye klyving opp og ned blant små og store steiner, noen av dem virkelig gigantiske. Vi hadde sett oss ut noen greie snøfenner å følge oppover mot Rolandsnosi, og dette viste seg å være et bra veivalg. Vi holdt bra tempo oppover, og ca. to timer etter avgang fra teltet kunne vi ta en velfortjent strekk på varme svaberg på det høyeste punktet ved Rolandsnosi. Det var tungt å bryte opp en slik pause i drømmeværet, men vi ville gjerne nå så langt inn i Midtmaradalen som mulig i løpet av kvelden. Vi fortsatte spent ned i Skoddedalen, som jeg knapt har hørt eller sett noen beskrivelse av, annet enn den fra Storens førstebestigning i 1876. Vi kom ned omtrent i enden av dalen, hvor førstebestigerne fortsatte mot høyre og opp mot foten av Mannen og Maradalsryggen. Vi ante at denne avsidesliggende dalen kunne være tilholdssted for den lille villreinstammen i Hurrungane, og ganske riktig ble vi vár en flott bukk nede i dalbunnen. Vi hadde trekken imot og kunne studere den lenge på brukbart hold. Skoddedalen er kort sammenliknet med sine naboer, den tre mektige Maradalene. Går man ut dalen, som vi gjorde, har man flott utsikt mot Stølsnostind og Falketind; bakover mot Mannen og Styggedalsryggen. Selve dalen har mye spredt stein øverst, men blir etter hvert grønn og ganske frodig. Elva fosser nedover en del terrasser og tar en pause i tjernet omtrent midtveis. Langt ute i dalen fant vi en nydelig badekulp under et vakkert fossefall, som fristet storlig til en dukkert. Det var flott å komme ut på brinken mot Utladalen, og vi fikk vidt utsyn oppover dalen, bl.a. mot Skogadalsbøen. Vi var litt spente på hvor enkelt det ville bli å runde ”nosi” mot Midtmaradalen, men det gikk utmerket på slake gras- og lyngbakker. Imidlertid måtte vi slippe oss helt ned fra 1100 til 850m pga. et bratt parti til høyre for oss. Det ble derfor en del kjemping gjennom fjellbjørkeskogen til vi var nede, like ovenfor det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. En flott kronhjort som vi skremte opp, hadde derimot ingen problemer med å holde farten opp gjennom skogen. Nå var ringen sluttet for min del, da vi gikk gjennom Midtmaradalen, ned Kyrkjestigen og opp Utladalen for 15 år siden. Men jeg gledet meg til å komme opp i selve dalen igjen og gå den motsatt vei, både for den vakre dalens egen skyld, og ikke minst utsikten mot Storen. Vi kom oss greit opp lia og opp i dalmunningen, hvor Midtmaradøla får sin første fartsøkning etter rolige svinger ut gjennom dalen. Her får de som kommer vår vei første blikk inn i den herlige Midtmaradalen, med den monolittiske Storen fra en av sine vakreste og mest dominerende vinkler. I det varme kveldslyset var det en opplevelse å komme opp i denne grønne dalen og bare nyte inntrykkene. Om man er fjellvant, men ikke kjenner seg kapabel til tinderangling i Hurrungane, vil jeg på det varmeste anbefale et besøk i Midtmaradalen. En tur mellom Turtagrø og Stølsmaradalen/Vetti med teltovernatting i dalen, er et minne for livet. Turen er ikke lenger T-merket, og partiet ned i dalen fra Bandet kan være litt krevende over et svaparti, men ikke verre enn at det går for fjellvante. Et tips kan være å ta med et tau for nedfiring av sekkene. Midtmaradalen virker merkelig kort utenfra, og ditto lang sett innenfra. Men det er innenfra man innser sannheten, for dalen er dryg med sine 6 km i nesten rett linje. Vi tenkte å komme lengst mulig innover i dalen før vi campet denne kvelden, men kl. 20:30 var vi simpelthen trøtte av å gå og dumpet ned på en fin slette med rennende vann i nærheten, like under stupet av Søre Midtmaradalstind. Da hadde vi brukt over 6 timer fra teltplassen ved Botolfsnosi. Vi slo opp teltet og langet inn en ladning Real turmat og andre kalorier igjen. Vi ble liggende lenge i fjellgraset og nyte disse mektige omgivelsene, som bare kan oppleves ved selvsyn: Stupet av Midtmaradalstindane i sør; Søre Dyrhaugstind, Bandet, Storen og Slingsbybreen innover i dalen; hele Maradalsryggen i nord og så den vakre Midtmaradøla i sakte slyng langs den flate dalbunnen. Når alt dette innrammes av blå himmel og varm kveldssol en slik julikveld, kan man ikke ha det bedre i den norske fjellheimen, eller i livet for den del. Dag 3, fredag 15. juli Etter en forholdsvis lang natts søvn til å være på denne turen, våknet vi til nok en flott dag i fjellet, selv om det var litt overskyet vestover. Beina var stive etter strabasene, og vi gledet oss ikke akkurat til den lange stigningen opp til Skagastølsbandet; 650 høydemeter opp gjennom ur og sva. Om turen opp, er det ikke så mye å si, annet enn at den var forholdsvis krevende med tunge sekker. Først slet vi litt med å finne vardene oppover gjennom røysa i dalbunnen; så måtte noen av oss ha litt psykehjelp av tauet over det bratteste svapartiet. Videre oppover sva og snøfelt til Bandet gikk det greit, men belgen, pumpa og lårmusklene fikk kjørt seg heftig. Vi ankom Skagastølsbu på 1758m kl. 11:45 i flott vær, fortsatt helt alene etter nesten tre døgn på tur. Det ble en god matpause på denne kremplassen, som står så sentralt i norsk tindehistorie. Det var kjekt å være her i finvær for første gang på 15 år, spesielt med tanke på den krevende returen vi hadde fra Storen i fjor, ned oversvømte sva og grusrenner. Etter studier av den fristende Midtmaradalsryggen og en god kikk inni hytta, salet vi opp sekkene igjen og tok fatt på nest siste etappe ned mot Tindeklubbhytta og Turtagrø. Det gikk oppskriftsmessig usikret over breen, ned gjennom morenelandskapet og forbi fremste Skagastølsvatnet. Vel nede ved Tindeklubbhytta tok vi nok en matpause, men med fare for streikende bein tok vi ikke sjansen på å bli sittende lenge. Siste etappe ned til Turtagrø ble ingen fornøyelse, men etter 1 ¼ time kunne vi slippe av oss sekkene utenfor hotellet og ta hverandre i hånden etter tidenes fjelleventyr. Da var klokka blitt 15:15 og vi hadde vært på tur i litt over tre døgn. Jeg har ankommet noen fjellhytter opp gjennom årene, men aldri før opplevd at folk bivåner en ankomst som vår. Det var mange bil- og bussturister som ”beundret” sekkene våre med tau, hjelmer og stegjern; riktige fjellklatrere som vi tydelig nok var. De ante nok at vi hadde vært med på noe stort! Epilog Turplaner i Hurrungane har en tendens til å bli påvirket av været, og det har også vi erfart mange ganger. Når da alt klaffer 100% samtidig, både vær, planer, timing, utstyr og dagsform, kan det bare bli storslått. Når jeg fortsatt sitter og suger på denne karamellen av en fjellopplevelse mer enn to måneder etter, innser jeg at dette blir vanskelig å toppe. Det er noe med å ha de uoppnåelige målene foran seg, en annen sak å ha vært der. Vi gikk tre strålende julidøgn blant Hurrunganes flotteste daler og tinder, og vi møtte ikke et menneske mellom Keisarpasset og Skagastølsbreen. Jeg gjorde meg også noen refleksjoner på vei opp gjennom Midtmaradalen for andre gang. Jeg fikk en følelse av at stien knapt hadde vært brukt på de 15 årene siden sist. Vi traff ingen på vår ferd, og vi såg spor etter kun ett eneste menneske. Det var til ettertanke å gå gjennom Norges kanskje vakreste dal og innse at denne herligheten oppsøkes av ytterst få, bare fordi det krever litt ekstra. Slingsby beskriver noen fenomener i boka si ”Norway, the northern playground”, som også er til ettertanke i et hundreårsperspektiv. Under førestebestigningen av Storen i 1876 observerte de ferske bjørnespor både i Maradalen og utrolig nok helt oppe på Slingsbybreen. Slingsby beskriver hvordan bamsens spor loset dem opp gjennom brefallet før de tok hver sin vei; bamsen mot høyre i retning flanken på Centraltind (!), de selv videre opp i Mohns skard. Ut fra forfatterens beskrivelse av Maradals-, Slingsby-, Midtmaradals- og Skagastølsbreen kan man også slutte hvor enormt disse breene har trukket seg tilbake siden den gang. På sin vei mellom Maradalen og Skoddedalen beskriver han at de ”like ved brefronten snudde mot venstre for å krysse ryggen av Rolandsnosi”, noe som indikerer at Maradalsbreen den gang strakte seg 2km lenger utover enn i dag. Videre beskriver han hvordan Skagastølsbreen ”stakk snuten i et trolsk tjern og forsynte det svarte vannspeilet med et mylder av skakke isfjell”. I dag er det mange hundre meter både i avstand og høyde mellom breen og Fremste Skagastølsvatnet. That’s all, folks! Vi blir små i den store sammenhengen. Lykke til med dine fjelldrømmer; jeg håper både dere og vi får flere av dem oppfylt i årene som kommer. Det er heldigvis mye å ta av, både over og under 2000m. Men det kan bli en stund til det neste virkelige EVENTYRET, slik vi fikk oppleve det denne sommeren…