Vinnerliste

Denne uka så har jeg vært på tur i Sulitjelmafjellene i Fauske kommune. Området er mest kjent for sin gruvedrift som nå er nedlagt. Her er det flotte fjell og mange fine turstier å gå. DNT har flere hytter, så her kan man gå fra hytte til hytte, avstanden mellom dem er sånn passe for en dagsmarsj. I området så er nordnorges nest høyeste fjell Suliskongen på 1908 moh. omgitt av sitt hoff med Dama og Knekten. Sulitjelmaisen og Blåmannsisen ruver godt i terrenget. Litt lengre mot sør er Nordre Saulo på 1768 moh. som er det høyeste grensefjellet mellom Norge og Sverige. Turen som jeg har gått passer for ei langhelg. Stiene er lettgåtte og godt merket med røde T. Dag 1: Overnatting på Ny-Sulitjelma, onsdag 16. august 2023 Kjørte bil til DNT hytta Ny-Sulitjelma og overnattet her. Dag 2: Fra Ny-Sulitjelma til Muorkihytta Når jeg startet om morgenen så var det tåke og grått. Men etterhvert så forsvant tåka og det ble sol. Gikk på sørsiden av Lomivatnet og Eidevatnet. Stien følger vannkanten. Det kan være kjedelig å gå langs etter vann, men ikke her for det går litt opp og ned. I tillegg så var det fine omgivelser med Suliskongen og hoffet mot nord. Denne ruta er rundt 20 km. Muorkihytta er ca. 1 km fra grensen. Jeg tok en liten tur utenlands den kvelden. Dag 3: Fra Muorkihytta til Tjalalveshytta Deler av ruta følger stien jeg gikk dagen før. Ved Fagerlibukta så gikk jeg over fjellet retning sør. Her er det litt stigning før det flater ut og går sakte nedover. På toppen så var det god utsikt i alle himmelretninger. Denne delen av turen er på ca. 18 km. Dag 4: Fra Tjalalveshytta til Ny-Sulitjelma Retur til bilen. Lengde ca. 16 km. Muorkihytta: Suliskongen: Fra min Sverige tur: Kveldsstemning på Tjalalveshytta: Morgenstund. I bakgrunnen midt på bildet er Ørfjellet 1751 moh. som er Saltfjellets høyeste fjell:

Er helt enig i at det er en uting, men er ikke så sikker på om det er så mye verre nå enn før. Idioter har det alltid vært. Husker å ha kommet til ubetjente hytter på åttitallet som så forferdelig grisete ut.

Reinheimen var inntil nylig et ukjent fjellområde for meg. Nysgjerrig søkte jeg derfor etter informasjon og da dukket det opp et navn som jeg festet meg ved: Dordiholet. En mektig hesteskoformasjon med 300 meter høye klippevegger. Både navnet og bildene fristet til et besøk. En grå tirsdag i august starter jeg turen fra Lesjaskog, forbi Grønfossen og opp vestsiden av Grøndalen. Det småregner og det ser tungt ut oppover fjellet. På vel 1200 meter bestemmer jeg meg for å slå leir. Sekken min er 15.5 kg og i frykt for tung bør stod valget mellom dab-radio eller kikkert som luksusartikkel. Jeg valgte radio. Når middagen tilberedes skal jeg kose meg med litt munter jazzmusikk, men radioen får ikke inn et eneste signal fra eteren. Det er ikke dekning på telefonen heller. Neste dag ser været litt lettere ut. Men noen lumske regnbyger gjør at jeg bygger meg en gapahuk av teltet når jeg koker lunsj. Det tar litt ekstra tid, men det er utrolig digg å ha tak over hodet. Etter lunsjen bryter skydekket opp. Det lover godt. Yr har lovet gnistrende pent vær på torsdag og fredag. Det er ikke noen merkede stier i området, men navigasjonen er enkel. Det er bare å følge elva Veslegrøna helt til kilden, som er Dordiholet. En bratt og mørk klippe kommer til syne. Dette er innkjørselen til Dordiholet. Da passerer jeg også noen merkelige brune steiner. Det ser ut som store ruker i landskapet. Helt ved det innerste vannet slår jeg leir. Jeg kan kjenne et kaldt gusf i fra storbreen. Kanskje jeg skulle valgt meg en litt lunere leirplass istedet? Her oppe henger tåka fortsatt over de høyeste toppene. Et ravneskrik er det eneste som bryter den voldsomme brusingen av vannet som fosser ut fra breen. Her trengs det jammen litt munter jazz. Men radioen er selvsagt stum som en østers. Jeg våkner i sekstiden og må tisse. Det er kaldt og frister ikke å krype ut fra den lune posen. Men heldigvis står jeg opp, og får se solen akkurat på vei over horisonten. Den bader den mørke og dystre fjellveggen i et gyllent skjær. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Etter frokost ser jeg meg litt rundt før jeg pakker sammen. Dordiholet beach.... Storbreen... Og så pakker jeg sammen og legger Dordiholet bak meg. Jeg sikter kompasset inn mot Krokuttjønne og labber gjennom steinrøysa. Snart er jeg i mer rolig og lettgått landskap. Krokuttjønne, som jeg tenkte skulle være dagens mål, er jeg fremme ved i fem tiden. Jeg bestemmer meg for å traske videre. Plutselig forandrer terrenget karakter. Det er mye stor og kantete ur. Og etter VM i steinrøys kommer jeg frem til en god leirplass. Kveldssol og utsikt. Herlig. Neste morgen våkner jeg til en ny fin dag. Jeg ligger i posen og spiser frokost. Knekkebrød med spekepølse og mye kaffe. "Dette er livet", tenker jeg. Bare litt rolig jazz i bakgrunnen..... Men nei, ikke noe signal her heller. Av alle fjellheimer i kongeriket må Reinheimen være den med dårligst dekning. Siste etappe går opp til stien mellom Lordalen og Grøndalen. Jeg sikter meg opp på høyeste punkt, 1602, og får et siste blikk av Dordiholet før jeg begynner nedstigningen. Sakte men sikkert blir det mer vegetasjon. Snart har jeg vennlig bjørkeskog rundt meg. Og ikke fullt så vennlig: etappen ned østsiden på Grøndalen er seigere enn forventet. Det er kupert og delvis gjenngrodd. Siste leir blir noen hundre meter fra Grønfossen på en tørr knaus under noen furutrær. Jeg må rekke en buss klokka 8 morgenen etter og ønsker overkommelig avstand til den. Og nå blir jazz. Dette er DAB-radioenes rike. Jeg må tilbake til reinheimen, for dette var et flott område. Men da med kikkert istedet!

Frem og tilbake langs samme sti. Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt. En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023. Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden. En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover. Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i. Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå. Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen. Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen. Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst. Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott. Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl. Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh. «Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten. Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta. Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene. Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover. Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.

Kan såkalte «spider buckles» fra AdventureXpert være et alternativ? Dual adjust spider buckle - Adventurexpert (15, 20 eller 25 mm) Spider buckle with cam 20mm - Adventurexpert (kun 20 mm) Jeg har ikke prøvd disse selv, men de ser jo ut til å være litt mer hanskevennlige enn mange «vanlige» spenner?

Takk for turrapport Reinheimen er flott plass, og det ser ut til at du hadde en flott tur 👌 Har dessverre ikke vært tilbake siden 2014, da omdøpte @tronn og jeg den sånn aller midlertidig om til 'Steinheimen' 😏

Har samme teltet. Det er meget bra, og kan brukes både når det er kaldt og når det er varmt Vi får plass til 4 liggeunderlag, det går helt fint. Som 3manns telt er der luksus. Jeg har dog gamle utgaven med 4 barduner. Jysla mye telt for pengene, men tar jo litt plass i sekken og veier mer enn oppgitt.

Ang Marmot: Vi har et Vapor 4P i familien, og selv om man kan trøkke sammen 4pers (inkl meg på 206cm), er det et finfint 3manns telt. i motsetning til mange andre av Marmot sine telt har det ingen mesh i innertelt, men dørene kan åpnes med mesh. Også gode luftemuligheter og 6 barduneringspunkter gjør at det er mer enn bare et godværstelt. Forteltene kunne dog vært større… 3799,- på XXL as we speak.

Dordiholet i Reinheimen:

Knubben (& Knubben Vest) i Aure kommune (Møre og Romsdal) har stått på listen min over topper jeg ønsker å besøke. Har kjørt forbi mange ganger, men det har enten ikke passet pga. latskap, dårlig vær, manglende motivasjon og en haug annen grunner til å IKKE gå på fjellet. I dag ble det nytt forsøk. Startet veldig tidlig på morgenen for å prøve å unngå den værste solsteken. Var usikker på om hunden Warg (Yorkshire terrier, 1,5 år) ville greie turen, da han normalt ikke gidder aktivitet i mer enn 2,5 timer før han vil sove. Selv er jeg i veldig dårlig form, og jeg håpte vell litt på at Warg ikke ville gå hele veien, for da hadde jeg en unnskyldning for å ikke gå helt opp. Meeeen, Warg dro i båndet hele veien opp. Og vi kom oss opp. Kjempeflott utsikt. Skulle ha tatt turen lengre bortover også, men vi var begge slitne og det var veldig varmt. Det kom to jagerfly i lav høyde et lite stykke unna, det var tøft. Filmet det, trodde jeg. Men det viste seg at jeg hadde tatt et bilde istede for å slå på videoopptak. 😕 Denne turen blir første og siste gang jeg tar, for det var veldig vått, masse gjørme før man kommer seg godt opp i høyden. Såpass mye at det irriterte meg. Klissvåt på begge beina. Skulle ha valgt fjellsko som var bedre/høyere. Etterpå kjørte vi noen minutter til en fast fiskeplass for å prøve å få tak i frokost. Etter ca. 15 minutter hadde jeg fått 5 makrell av god størrelse. Kjempegodt med fersk fisk og remulade som sen frokost etter fjellturen.

Jeg har sett tendensene lenge. En ny type vandrere tar til fjells og denne sommeren på Hardangervidda ble dette tydelig. Nå kan det sies at denne steinbua ligger kanskje litt for lett til, bare 2 timers gåing for en sprek ungdom. Jeg bruker 3. Det har i alle år stått ei plastbøtte i bua for å hente drikkevann med, men jeg har merket meg for noen år siden at noen begynte å bruke den som søppelbøtte. Og dermed gjort den ubrukelig som vannbøtte. Nå i sommer så jeg at ei ny bøtte, ei staselig ei i rustfritt stål og merket med "Drikkevann" , var plassert i bua. Ved siden av "søppelbøtta" som er overfylt. Men noen har allerede konvertert den til søppelbøtte og i bunnen ligger aske gravet ut av peisen. Som glatt kunnet blitt drysset ute. Det er bare god gjødsel. Hva er denne greia? Det er ikke nødvendig å legge igjen ei brukket fyrstikk som søppel noe sted i fjellet. Dry Tech og annen populær turmat kommer i lett emballasje og med en liten dedikert plastpose sekken produserer en ukes tur knapt ett par hundre gram søppel. Det er null pes å ta det med. Disse steinbuene har ikke noen housekeeping som kommer og rydder etter gjestene. Det er bare ett ord som passer for disse som gjør dette. Begynner med idi og slutter med oter. Denne gangen stod det bare 2 tomme gassbokser igjen på gulvet. Det har til tider vært flere. Jada, jeg vet att alle gassbrenner brukerne bedyrer at de tar med de tomme boksene hjem. Men jeg vet bedre, og har opparbeidet meg kraftige fordommer mot gassbrennere. Det som virkelig tok kaka var signaturen på veggen. Det har vært tradisjon i denne bua å risse navn i veggene. De eldste signaturene er snart 100 år gamle og det har gitt denne bua en trivelig atmosfære. Dragerne i taket er fra 1890. Hvor mange hundre år steinbua er vet ingen, men det kan dokumenteres at den ble rehabilitert med nytt tak i 1890. Den har stått åpen for alle i alle disse årene, ett både trivelig kulturminne og ett takknemlig ly for en våt & kald vandrer. Men nå har barbarene oppdaget den. Den ender kanskje med å bli dekorert som busskuret utenfor ungdomsskolen oppi bakken her. Ikke noe å glede seg til. Heldigvis har jeg mange gode minner også fra denne steinbua...