Norge på tvers. Over Børgefjell og Tosfjellet i august.

Med en dundrende hodepine gikk frokosten bestående av müsli, frukt og melk ned sammen med et par Paracet denne morgenen. Hvis pollenreaksjonen jeg hadde fra dagen før ville fortsette, måtte jeg vurdert å avbryte turen. Men man må i det minste prøve.

Graham hadde det som plommen i egget, så derfra var det generelt sett lite klaging. Så vi satte avgårde mot Store Kjukkelvatnet. 

Det var ekstremt mye snø i området, så det ble en stor faktor i hvor vi ville planlegge rutene vi gikk. Var også bra vannføring i alt av elver og bekker.

Det tok ikke lang tid før vi måtte begi oss ut på turens første skikkelige vading. Eller.. graham bare snurpa litt godt rundt jaktstøvlene sine og trasket over, mens jeg tok av meg fjellskoa, og tok på mine fantastiske crocs. 

Etterhvert som vi kom opp i høyden mellom Govlektinden og Ratetinden kunne vi skue ut i terrenget bak oss og virkelig se hvor mye snø som ligger.

Var også mye tamrein i området.

Vi prøvde å holde oss på stein i størst mulig grad, men det ble også lange strekk på den råtne snøen som også var veldig slitsom å gå på. 

Omsider kom vi oss på høyde 1141 nord for Govlektinden, hvor vi kunne se utover Børgefjell, og spesielt bort til Kvigtinden som var ett av våre mål for turen.

At vi skulle få denne utsikten i dette været er jo helt utrolig. Allergien hadde forsvunnet, og så lenge det blåste litt holdt myggen seg vekke også.

Da var det bare å dundre på nedover Steinlægda, som helt klart inneholdt mye stein. Dette tæret litt på beina til graham. Om det hadde noe med vekta på sekken hans som startet godt over 40kg vites ikke, men jeg har eine kleine mistanke om at det kunne ha en viss relevans. 

Når vi kom til nordspissen av Store Kjukkelen var vi innom ei hytte som selvsagt var låst. Vi tipper den tilhører reindrifta. Vi gikk litt videre og fant oss en finfin teltplass med utmerket lænestein for kveldskosen.

Graham holdt seg stort sett til Real denne turen, men med innslag av en spekepølse typ chorizo eller lignende som han like gjerne kjøpte 2.5kg av. Jeg hadde noe Packit Gourmet, noe Real, og noe spekepølse med sjalottløk, chili og hvitløk.

Kveldene ble passe kalde, og jeg var veldig glad for at dunjakka ble med.

Vi begynner smått å komme oss i en rutine. Spesielt på morgenkvisten. For ordens skyld skal jeg ikke gå inn i alle detaljer, men frokost ble stort sett ordnet i hvert vårt telt, med mindre det var for varmt. Så ble det å pakke liggeunderlag og sovepose, tørre klær pakkes i pakkposer, og våte klær taes på.

Neste mål vi så for oss var Søre Bisseggvatnet og foten av Kvigtinden. Kvigtinden er for min del ett av trekkplastrene for Børgefjell dette året. Jeg har virkelig lyst til å stå på toppen der. Eneste problemet var at vi hadde valgt en rute sør for fjellet, som ikke var gunstig om man skulle nå toppen på 1699 meter.

Terrenget vi nå gikk inn i var veldig kupert. Langt mer kupert enn det vi tidligere hadde gått i.

Vi brukte mye lengre tid enn vi hadde sett for oss. Og det var veldig vindstille denne dagen, så varmen tæret også på tempoet. 

Det er heldigvis masse vann å kjøle seg ned med

Når vi kom til område der det smalner in mellom Litle Kjukkelen og Kvigtindaksla ble vi møtt av en laaang snøvegg på kanskje en kilometer. Denne måtte vi rundt, og gjorde at vi måtte ta et ganske bratt parti på nordsiden. 

Man begynner jo å lure på hvordan fremkommeligheten vil være framover. 

Vi møter et belgisk par som kom fra Tomasvatn, og som hadde slitt en del med strie elver, og skulle gå en rundtur rundt kvigtinden før de skulle tilbake til toget. Vi utvekslet litt erfaringer fra områdene vi kom fra før vi tuslet videre. Nå begynte heten å virkelig gjøre sitt, men utsikten var uansett helt fantastisk.

Nå kunne vi se bort på området vi gikk i når FF hadde tur til Børgefjell i 2013. Da var vi blant annet på Store Kjukkelfjellet som vi ser litt til høyre for midten i bildet ovenfor.

Når vi nærmet oss Bisseggvatnet møtte vi på noen fiskere som ikke hadde hatt den store lykken. Skulle visst være trådt fiske i år. Vi gikk så videre til Nordøstre ende av vannet hvor vi satte opp telt. Det var en lettelse å komme oss hit, for varmen var nesten ikke å holde ut denne dagen, og myggen var intens.

På veien innover kunne vi se inn dalen vi hadde tenkt å komme oss videre, som var ganske så snødekt.

Med så korte dagsetapper som vi nå hadde gjort, så begynte vi å tenke litt på hvor langt vi ville klare å komme inn i Lomsdal/Visten, og om det ville være like mye snø der inne som i Børgefjell. Der er det jo langt brattere, og langt færre rutealternativer. 

Dette ble diskusjonen utover kvelden, og vi ble egentlig enig om å ikke gå Kvigtinden.

Etter en god frokost ble det en ganske kort prat, før vi tømte sekkene våre for unyttige ting og la i vei opp mot Kvigtinden. Føkk den sjiten!

Graham hadde studert kartet nøye, og bestem at vi gikk strake vegen. Det var ikke helt uten hindringer, men gikk høvelig greit allikevel.

Det var varmt denne dagen også, så vi holdt et rolig tempo opp fjellsiden. At været skulle holde seg slik helt til toppturen hadde jeg ikke forventet, og på toppen hvor vi fikk sjekka litt værvarslet, så det ikke ut til å bli dårligere med det første.

Men når sant skal sies, så kom vi oss aldri opp på 1699. Den var en god halvannen kilometer nord for topp 1682 som vi hadde kommet til. Og vi var i grunn fornøyd med det. Skulle vi gått bort til toppen ville vi fort brukt et par timer hver vei, og det ville blitt kveld lenge før vi kom ned til teltene.

Men den får vi ta ved en senere anledning

Vi var uansett kjempefornøyd med den flotte toppturen, og kunne ikke gjøre annet enn å glede oss over å komme ned til leiren og ta inn inntrykket denne mektige toppen ga oss.

En annen faktor for bekymring var skoa mine. Det begynte å bil klart for et års tid siden at de ville ramle fra hverandre hvert øyeblikk. Og toppturer er noe av det verste man kan utsette de for.

Det var spesielt bekymringsfullt når vi skulle over i Vistenfjella hvor det kan være både bratt og glatt.

Gjennomsnittlig leir på turen. På flukt fra virkeligheten.

I dag skulle vi videre, gjennom et område vi var veldig usikker. Etter en skikkelig kald og deilig vading gikk vi innover dalen vest for Bisseggvatnet. Her var det mye snø, og vi skulle opp over et pass på 1050 meter som ville være ganske bratt på begge sider. 

Ble varmt i dag også.

Men turen innover dalen og over passet gikk helt greit. Var litt tungt til tider, og litt kjipt å gå på snøen i de bratteste partiene, men vi kom oss over og fram.

Her ser vi ruta ned fra passet i snøen.

Da ble det en liten hvil i sola.

Dagens mål var Sløkskardtjønnan, som anbefalt av Kjell Iver som siste stopp i Børgefjell.

På veien fikk vi fin utsikt over starten på Storelva som vi ikke hadde så veldig lyst til å måtte krysse lenger syd, så da gikk vi heller rundt i nord.

Dette ville også bli en ganske lang dag med langt mer kupert terreng enn vi hadde sett for oss, og synet av Sløkskardtjønnan var et kjærkomment et.

Senere den kvelden ble det litt god mat og fisking etter at vi bestemte oss for å ta en hviledag her.

Graham med stortorsken.

På hviledagen bestemte vi oss for å ta en tur ned til depotet vårt ved Tomasvatn. Det var like hett i dag som tidligere, og når vi kom oss ned i dalen kjente vi fort at det var veldig varmt. Dette holdt seg enda mer gjeldende når vi skulle opp igjen, og jeg var helt utslitt når vi kom tilbake til leiren.

Vi hadde litt fisk til lunsj.

Men da hadde vi til gjengeld 3 øl hver, noen cola, masse snop, potetgull, portvin, og brennevin pluss maten å kose oss med denne kvelden. Ølen og portvinen gjorde kvelden så bra den kunne bli.

I løpet av hviledagen ble vi enig om å prøve å komme oss over Seterdalen, Jervskardet, E6 og opp til Gåsvatnet på en etappe. Dette ville være tøft, men vi håpet av vi ville klare det om vi tråkka skikkelig til.

Når vi kom oss ned til Øvre Fiplingvatnet begynte det å bli klart at vi ikke ville klare målet, og tok sikte på Jervskardtjønna istedet. Jeg fikk tatt en telefon til hun der hjemme mens vi tok en pust i bakken. Ingen av oss er bygget for slike temperaturer. Termometeret jeg hadde med viste en plass mellom 26 og 27 grader når jeg hadde lagt det stå i skyggen en stund.

Det var skikkelig varmt, og etterhvert som vi gikk på grusvei begynte graham å slite skikkelig. 

Dette var kjedelig vandring, og temperaturen av uutholdelig.

På vei opp på fjellet igjen begynte jeg å lure på om vi ville nå tjønna i det hele tatt. G var helt på felgen, men det gikk med et nødskrik, og vi fant en nydelig leirplass på en bitteliten odde med en bålplass og noe kvist liggende fra forrige gjeng.

Det ble en nydelig kveld.

Vi bestemte oss for å ta enda en hviledag her. Temperaturen så ikke ut til å synke nevneverdig, og dette område var så flott at det var vanskelig å reise derfra.

Dette ble vår første skikkelige hviledag. Litt fisking, bålfyring og radio var hovedaktivitetene denne dagen.

Planen om Lomsdal/Visten var helt gruslagt nå som vi kom til å bruke 3 dager på et strekke vi tenkte å gjøre unna på en dag. Vi siktet oss heller inn på Tosenfjellet.

Største utfordringen vår var å krysse nordlandsbanen. Det valgte vi å gjøre der E6 og toglinja krysser, noe som gir oss en litt lengre omvei, men som er tryggest og best.

Det var rart å gå på asfalt, og se alle bilene som bare dundrer forbi. Vi holdt et bra tempo her bare for å komme oss vekk fra veien, tross varmen som fortsatt plaget oss.

Når vi skulle begynne stigningene innover i skogen igjen på andre siden av dalen, fikk vi et lite deja vu fra når vi gikk opp Jervskardet. Heldigvis var det mer vann rundt omkring her å kjøle seg med.

Holmvasselva.

Men redningen ble vel at det skyet over, for første gang siden vi startet i Stekenjokk, og en kald vind hjalp oss så fort vi kom over tregrensa.

Vel oppe på Tosenfjellet kunne vi såvidt skimte Jervskardtjønna med mektige Børgefjell i bakgrunnen.

Vinden tok seg godt opp, og for første gang på lenge tok vi kvelden inne i teltene våre.

Men teltplassen var ikke til å klage på.

Igjen hadde diskusjonen gått om hvor vi skulle gå til neste mål, som var Måsvatnet. Vi kunne enten velge å holde høyden, og måtte gå i mye snø, eller gå ned i dalsøkket og følge den første stien som er merket på kartet siden Ranseren.

Vi gikk for Kildalen. Der var det ei bu som vi kunne stoppe ved og ta lunsj før stigningen opp til Måsvatnet.

Når vi kom dit var det så rart med fast tak over hodet at vi tok lunsjen utendørs.

Så tok vi beina fatt siste stigningen opp til Måsvatnet som gikk overraskende lett. Vi fulgte de gamle telegrafstolpene, eller soklene som stod igjen. Uten om dem var det ikke mye som minnet om en merket sti.

Oppe ved ved Måsvatnet fikk vi opp teltene akkurat i tide til at litt regnvær slo inn. Det ble en artig forandring i det flotte været vi hadde hatt i lange tider.

Og ifølge værmeldingen skulle det komme noe skikkelig ruskevær. De meldte opp mot 17m/s og 20-40mm nedbør neste dag. Da ble vi enig om at det var like greit å komme seg ned fra fjellet og heller telte i ly av skogen eller overnatte på hytte en plass. 

Og vi ville gjerne komme oss ned den bratte nedstigningen til Tosdalen før dette været slo inn over oss.

Siste sjarmøretappe var et faktum, etter 12 netter i telt.

Vi fulgte de gamle telegrafstolpene videre mot Tosdalen.

Dette viste seg å bli skikkelig bratt og jævlig. Jeg vil virkelig fraråde alle å gå den ruta vi gikk. Da er det langt bedre å gå opp fra Tosdalen. Merkingen var ganske dårlig, slitt og variabel. Til slutt bare peisa vi på de siste hundre høydemeterne i håp om å ikke gå oss fast.

I likhet med at turen vår startet på en byggeplass i Stekenjokk, så ender den i en byggeplass i Tosendalen, hvor Helgeland Kraft driver med utbygging.

Men etter 4km med asfalt var det digg å komme fram til bilen for å sette kursen en annen plass.