Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'reisadalen'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winteractivity
    • Cano, kayak and packrafting
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Children in the outdoors
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • Knives and axes
    • Kano, kajakk og packraft
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

Found 3 results

  1. Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!
  2. Turen går fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015. Etappe 2, 15. - 20. juli Overnatting: Cikenaljavrrit (telt) Nedrefosshytta (Troms turlag DNT) 2 netter Reisadalen/Mollisfossen, telt Telt ved Cieknaljavrrit. Mellom Masi og Biddjovaggi er det mye myr og kratt, og knapt stier. Når det byr seg en mulighet for bilskyss fra Masi til Biddjovaggi, så takker jeg ja. Sparer ca 4 mil med ikke så spennende terreng, og kommer meg inn til de nedlagte gruvene ved Biddjovaggi. De fleste som skal inn i Reisadalen fra Kautokeino, velger merket sti i dalen inn. Jeg har i stedet lyst til å fortsette Finnmarksvidda til den stuper ned i Reisadalen. Det blir et godt valg. Går en 6-7 km inn til innsjøen Cieknaljavrrit, fin teltplass hundre meter fra vannet. Her har vært folk før, dessverre en del søppel. Har sekken full av god mat etter proviantering i Masi, og det er såpass kaldt at myggen holder seg unna. Her er til og med litt ved, så jeg fyrer bål og innvier ny kaffekjele som er innkjøpt hos kjøpmannen i Masi. Totalt la jeg igjen nærmere 3000 kroner der, i mat, kjele, ny kniv, 1 kg tørket reinkjøtt (smaker fantastisk godt men kilopris på linje med rent gull). Får ingen kontakt med fisken i vannet, men ser flere fine vak. Morgenen etter derimot, får jeg en liten pannefisk i elveoset jeg krysser. Har akkurat spist frokost, men tar den med som lunsjmat. Kaffekjelen er ny fra Masi, den blir aldri så ren som her igjen. Eagle products minste type, det ble fristende å spare 100 gram på å kjøpe en ny kjele. Turen mot Reisadalen blir en av de fineste på hele turen! Nærmere 25 km, siste rest av vidda, og når Reisadalen åpner seg er det Norge på sitt vakreste. Det karakteristiske fjellet Jierta er hugget ut i landskapet og en god veiviser. Jeg kommer meg ned i Reisadalen på sørsiden av Imojohka, etter å ha fulgt dalsøkket Luvddidgorsa (som mer og mer blir en liten canyon), det er bratt på slutten, men veldig fin tur. Fra vidda og først ned gjennom bjørkeskogen og så ned i den gamle furuskogen, her er kontraster. Mye elgmøkk, og hører store dyr som flytter på seg. Her slutter Finnmarksvidda, og Reisadalenn åpner seg. Det blir seint før jeg kommer meg til Nedrefosshytta. Der er det ingen, det passer bra for jeg er sliten. Satser på to dager her, og dagstur til Imofossen i morgen. Det er helg, så antagelig kommer det folk på hytta. Tror jeg, men det skal vise seg at jeg har hele hytta for meg selv i to netter. Mulig det er myggen som holder folk unna. Joda, det er en del mygg langs Reisa, men ikke alltid så ille som her. Godt å gå med lett sekk i retning Imofossen, etter å ha jaget mus på hytta om natta. Jeg tåler mus, men liker ikke at de romsterer rundt i sekken min. Turen opp mot Imofossen går i vilt og ulendt terreng, og selve fossen er flott skue. Det er første gang jeg er i Reisa nasjonalpark, og det er mektige inntrykk. Dette er virkelig en canyon! Vilt terreng oppe ved Imofossen. Jeg bruker to dager ut til Saraelv. Ingen steder er Nordkalottleden så dårlig som fra Nedrefoss og ut dalen. Jeg skjønner opplegget, folk får skyss med elvebåt, så nesten ingen går stia. Jeg har også mulighet for båtskyss, men velger å gå. Dette er laksefiskernes domene, og flere steder ser jeg tålmodige laksefiskere i elva med en enda mer tålmodig båtfører på land. Ingen får fisk, jeg sniker meg til noen kast i ei bukt, i håp om en smålaks eller ørret. Det blir ikke noe på meg heller. Jeg får noen timer med høljaregn, og får testet utstyret. Med høyt "ormegress" som blir søkkvått, blir det en våt tur ut dalen. Mye insekter, jeg slår opp telt når jeg skal spise. Ettermiddagsluren strekker seg helt inn i nattetimene, det spiller ingen rolle, det er uansett lyst. Dessuten har jeg det ikke travelt. Siste dagen før Saraelv kommmer sola, og det er godt å tørke telt og støvler, dessuten lade opp batterier. Har med solcellelader, det fungerer ganske greit. Reisadalen ved Nedrefosshytta.
  3. Heisann! Jeg legger ut en link til turen jeg var på i sommer, til dere villmarkinger! Vi startet i Reisadalen og vandret innover viddene til finsk villmark. Dette er spennende områder med villmark og godt fiske. Når vi viste samene vi møtte på veien kartet vårt og viste hvor vi skulle hen, sa de "dokker skal inn i ødemarka dokker"! Jeg er ingen skjønnlitterær mann! Så jeg skriver rett fra levra! Håper dere syns det er interessant! http://heftig-villmark.blogspot.com/p/17-dager-i-samisk-lappland.html NB: HELE TURRAPPORTEN HAR JEG SKREVET UNDER HER, MEN DEN STÅR OGSÅ PÅ BLOGGEN MED BILDER. «SAMENES GJEMTE VILLMARK» Jeg og Petter skulle på en tur til sommern. Vi ville rett og slett oppleve eventyret. Et halvår i forveien var allerede planlegginga i gang. Jeg har sittet hjemme forran pcen å studert kart i flere sammenlagte timer for å bli «kjent» med områdene i nord for å danne meg et vist bilde av hvor vi skulle dra henn. Til slutt ble på en eller annen måte stedet vi skulle dra til valgt. Vi skulle starte i Reisadalen og bykse oss bortover og over finskegrensa. I disse øde områdene på kartet lokket store vidder som strakk seg over endeløse områder uten å bli brutt av veier eller bebyggelse, her kan vi finne eventyret, forhåpentligvis. Vi bestilte tidlig flybilletter til Tromsø og da var det bare å drømme seg bort å sette i gang forbredinga. Etter en ulidelig lang tid sto vi endelig på Gardermoen med tungt ladet sekker. Etter litt klabb og babb med innsjekkinga satt vi på flyet mot nord. Begge med stort mot, sommerfugler i magen og jeg hadde sterk forskjølelse og petter en sterk hodepine. «Jaja, vi skal nok gå det av oss.» I Tromsø var vi innom vinmonopololet og kjøpte noe av det sterkeste de selger for 19åringer på polet, Baylis. «Til å ha litt mjælk til kaffen!» som vi sa. Bussen fra Tromsø kjørte i tre timer til tettstedet Storslett. Herfra går det buss kunn to dager i uka på sommeren innover i Reisadalen. Vi skal fem mil innover og bussen går ikke før dagen etter. Vi vil gjerne innover i dag å spør busssjåføren om han veit om noen lokale som kanskje kan tilby skyss. Han var visst lokal og skulle se hva han kunne ordne. Senere kommer han tilbake med den gode nyheten, «æ ordna dokker skyss, men det e av ei samedame så dokk må vær snill!». «Flotters!», sier vi. Samedama er lita, rund og blid og veldig pratsom. Hennes mann kommer kjørende og vi får sitte i hver vår bil. For å holde samtalen gående spør Petter i vei med alt av spørsmål. Uviten spør han samedama, «hvor mange reinsdyr har dere?» Som en innøvd replikk svarer hun tilbake, «kor mange pænga har du i banken?». Disse samene bor innerst i dalen der veien slutter og er lommekjent i Reisadalen nasjonalpark, vi kunne ikke vært heldigere. Ettersom tonen var så god og samene virket så interessert i våre gjøremål i dagene framover blir vi bedt på kaffe og tørka reinskjøtt. Fikk også smake på reinbeinmarg, noe som rett som det var smakte smult. De kjørte oss til hvor et firhjulingspor skulle føre oss opp til vidda. Vi takket for den gode gjestfriheten og samen tok motvillig mot et par hundre kroner for skyssen. Med litt tørka reinkjøtt rikere bar det opp bakkene, vi er meget fornøyde med en så god start. Så var det myggen da. Den var til stede med en gang. Horder av mygg. På med myggolje å gå så fort en orker. Litt oppi dalen slår vi opp camp nr. 1. Begge er trøtte, slitne og smålig syke. Om 17 dager går går flyet hjem fra tromsø igjen. Jeg og Petter har gått på skole sammen i to år. Vi kjenner hverandre kunn gjennom skole. Begge hadde friluftsliv som programfag og der «fant vi hverandre». Bortsett fra det er det lite vi kjenner hverandre. Det blir spesielt og leve oppå hverandre så tett framover og innerst inne vet vi at det bare er et spørsmål om når det blir gnissninger og irritasjon mellom oss. Men vi er begge positivt innstilt og begge er gira på dagene foran oss. Det grunnleggende suget mot og interessen for naturen har vi begge. DAG 2 OG 3, INNSTILLE SEG TIL DET FRIE LIVET Det blir ikke så mye gåing. Vi slår camp etter noen få timer ved det store vannet Carajavri. Nå er vi oppe på vidda og nå skal vi hive stanga litt. Vi hiver og hiver og jeg starter turens fiskeopplevelser med ei fin røye på 300 gram. Ved dagens ende hadde vi fått 4 smukke røyer rundt samma størrelsen. De smakes og likes. Neste camp ligger ved et flott vann som het Ghakkojavri. Her klarte jeg å lure ei røye mens Petter fikk en Ørret. Kald norravind råder området og myggen er borte. Vinden løyer til kvelds og myggen er tilbake. SJØSAMER, LØS STORRØYE OG VÆRFAST Jo lenger vi går, jo mer følelsen av å være i ødeland får vi. Naturen er viddepreget med slake fjell rundt oss. En hævv av fiskevann linket sammen av små elver og bekker og frodig og grønt. Det er midt på slutten av juli og sommern steker, svetten renner og myggen surrer. Vi føler vi er i gang. Når vi har passert et fjellpass ligger en bred dal forran oss med et et vann som er delt i to. Tilsynelatende ser det ut til at vi kan krysse dem i midten for å sleppe å gå rundt. Det er slike feil man lærer av. På vei ned mot vannet får vi øye på et telt. Vi blir enige for å gå bort å hilse. Etter å ha vasset med vann opp til lårene og brukt unødvendig lang til på å krysse innsnevringen av vannet, går vi mot folkene. Jeg hopper lett over en liten bekk. Petter derimot skal kludre det til. Han tryner så mye som det er over hode mulig å gjøre i den lille bekken og ender på mirakuløst vis med hele kroppen under vann. Pesende etter luft stikker han hodet og kroppen opp det ser ut som han har svelget alt for mye vann. Jeg må le!! Vi hilser på de to fiskerne Lars og Nils. De er lokale og byr tvert på nykokt røye. «Ja takk!». Etter et par minutters løs prating står jeg med ei vodka flaske i hånden. Den går rundt og rundt mens praten pågår. Etter en god del runder og en god porsjon røye har tonen blitt såppas god at vi blir tilbydd å slå teltet rett ved deres. Kvelden blir lang og fin og etter å ha mista et par store røyer jeg hadde på kroken fant vi omsider fram til soveposen. Dagen derpå gikk tregt i starten. Nils kunne ikke sagt det bedre, «å ha med sprit på fjelle e det værste man kan finn på, man ork it å gjør en dritt dagen etter...» Nils og Lars er hva man kaller per definisjon sjøsamer. De har begge fast jobb men viser tegn til å ha levd et liv med mye fisking. Både i fjellet og på fjorden. Lars har mye kunnskap om samenes historie og nåværende situasjon og er like ivrig i å fortelle som vi er til å høre på. Utover dagen kvikner vi til og været viser seg fra sine beste sider. Sol, sol og stekende sol. Myggen trives også i dette været. Rastløsheten siger på og lysten på å vandre videre melder seg. Sekken pakkes og litt vemodig forlater vi våre nye kamerater. Det var virkelig et sterkt møte og gjestfriheten vi har møtt hittil gjør at vi vandrer videre i en lykkerus mens kveldssola farger landskapet. Det går jammen meg bra nå, vil hellet vare? MED BLIKKET RETTET MOT FINNLAND Det første målet vi har satt oss er ei hytte som som ligger på finskegrensa. Der har vi som mål å fiske, fråtse og bli et par netter. Et par dagers vandring og vi når hytta, Sidusghoppi. Her gluper vi i oss medbragt risengrynstgrøt og går over på finsk side for å fiske. Vi klatrer over reingjerdet som går langs grensa og får straks øye på turens første reinsdyr. Det er oppløftende for oss søringa. Vi hiver ut mark og dupp. Petter får småfisk. «DUNG!» så rykker det hardt i stanga mi. Pulsen min er høy og jeg skjelver av adrealinet når jeg trekker inn snøret og kjenner at det er en sværing jeg kjemper mot. Omsider ser vi beistet av en ørret. Petter anslår at gubben er på to kilo. Spenninga er høy og begge har ikke roen og handler stresset. Hoven er ikke med så Petter går ned mot vannet for å ta den i mot med henda. Jeg drar den opp mot en stein slik at en tredjedel av fisken stikker opp av vannet. Petter er tydelig preget av spenninga og handler ikke så rolig og kontrollert som han burde. På en eller annen måte glepper han fisken. Den piler av gårde med marken og kroken. Vi banner høyt mens vi ennå er preget av adrealinkicket. Petter har fisket mye før og fått mye fisk, jeg derimot har aldri fått en over kiloen. Sånt skjer og jeg hadde sikkert gjort det samme. Men det er ikke lett og «let go». Vi forbanner oss over tapet resten av kvelden og litt morgenen etter. NY DAG NYE MULIGHETER Vi er på samma plassen dagen etter. Vi har bestemt oss for ørret til lunsj og har tatt med oss gryta. En time senere har vi fått flere fine ørret fra halvkiloen og ned. Så var det Petter sin tur. «BÆMM!» duppen går under vann og Petter rykker til i stanga. «Ojojoj, en sværing!» Petter haler den inn mens jeg står ivrig klar med hoven. Den fås på land uten nevneverdige problemer. Petter løfter den opp og stønner og seirer mer enn hva som er ansett som sosialt akseptabelt. Men det er greit, han må gi utslipp for adrealinet. Den veies og lander akkurat på en kilo, kilogrensa er nådd og brutt. Overmett på ørret må jeg prøve litt indianer fiske i elva. Jeg tar med mark og søkke og vandrer oppover. Inni meg har jeg et ønske om å få en kilofisk, men jeg tørr ikke si dette til Petter i tilfelle jeg skulle reise hjem uten å oppfylle dette ønsket. Jeg hiver ut marken i elva og har egentlig lite troa på fisk. Det napper straks i snøret. Jeg drar i land en fin stekefisk. Og en til. Å fiske i elva var litt mer spennende. Jeg hiver nok en gang ut, setter fra meg stanga i myra og vandrer litt rundt. I det jeg snur meg rykker det betydelig i stanga, «å hælvette!», jeg løper og rigger til meg stanga. «Dette er en fin bekkeørret detta!» Tenker jeg. Omsider løfter jeg den opp og det er en vakker ørret på halvkiloen. Jeg er hoppende glad! Hadde ikke forventet så fin fisk i den lille elva. ELVEKRYSSING. Vi vandrer så inn i den finske villmarka. Med god tro på nye opplevelser. Vi vandrer nedover en i en villmarksdal hvor det vokser glissen bjørkeskog. Har ikke sett trær på en ukes tid nå så er fint med litt skog. Nederst i dalen er villmarksbildet komplett. I horisoten rager det bratte steinete fjellfomasjoner med innslag av noen snøflekker, med grønn bjørkeskog nederst i dalen og en elv som slynger seg gjennom landskapet. Blå himmel og sol gjør det hele uvirkelig sammensatt. Vi har vært sammen 24 timer i døgnet i en uke nå, Petter er det siste trynet jeg ser når jeg legger meg, og det første trynet jeg ser når jeg står opp. Og det mårratrynet ekke pent. Ikke lukta heller, spesielt når det blir som en finsk sauna inni teltet om mårran med stekende sol utenfor. Og mitt mårratrynet er ikke noe særlig bedre, men lukta mi er jeg sikker på er litt mildere. Irritasjoner oppstår. Jeg ender til slutt opp med å bli irritert over hver eneste ting Petter gjør og sier. Så oppstår en situasjon opp i alt dette. Elva nederst i dalen må krysses for å komme dit vi ønsker. Denne elva er både stor, bred, dyp og stri mange steder. Ingen av oss har noe særlig erfaring med elvekryssing. Dette er en utfordring jeg ser svært positivt på og er bestemt på å gjennomføre. Petter tenker litt mer konsekvens og stiller seg litt mer negativ til denne oppgaven. Det ender med at det blir litt småkrangling om elvekryssinga. Jeg tråkker på gjennom helvettesbuskaset til jeg kommer ved elva. Den er ikke mulig å krysse, vi må lenger opp. Dagen etter er stemninga noe lettere. Vi har forberedt oss på at vi sansynligvis ville bli lei trynet til hverandre og bestemt oss for å snakke åpent om det underveis hvis noe slikt oppstår. Derfor prøver vi på det. Vi går oppover dalen og planlegger å gå langt for å krysse elva lenger opp i dalen. Midtveis hører vi tegn på mennesker. Jøssenamn er det sannelig meg en finsk familie på tur. «Tarvi!» sier de. «Hello hello», svarer vi. «is it good to cross the river further up stream?» spør vi. «Yes, but its also good to cross 100 meters down there.» svarer finnen. «Thank you very much!», sier vi og går til utsetning på elvekryssinga. Elva flater seg ut på dette stedet og deles opp av mange små øyer. Vi hopper fra sten til sten. Et sted måtte vi vasse med vann helt opp til midjen men kryssinga gikk bra uten de store problemer. På andre siden var ei lita koie hvor flytta inn. Petter slapper i hytta og leser sin krimbok, mens jeg hiver meg avgårde for å bestige et alt for fristende fjell. HARR Villmarksdalen vi er i er et populært område i Finnland. Dets øde og uframkommelige plassering gjør at det ikke kommer massevis av folk gående helt hit. Dette pga nærmeste sivilasjon er drøye 3 mil unna. Derfor har nærmeste sivilasjon disponert med både vannfly og helikopter. Jada, på den hverste tida midt på dagen er det ikke å overdrive å si at vi hørte minst et fly eller helikopter i timen. Jeg og Petter ble enige om at dette var litt kjipt og ødela litt følelsen av å være dypt i villmarka. Men det stoppet oss ikke fra å nyte den fantastiske naturen, sommeren og fisket. Elva vi krysset heter Rommaeno. Petter har gjort hjemmeleksene og kan fortelle at dette er en svært god fiskeelv og at det går harr i elva. Jeg har aldri sett en harr men Petter sier det er en sportsfisk og god matfisk. Fra dagboka mi: Før vi dro herfra måtte jeg prøve harrfisket. Vi har kastet litt i går uten hell. I dag dro jeg til en flott kulp i elva. Her må det værra fæsk! To halveis engasjerte kast og jeg får napp. Mistern helt oppe ved land... Etter flere mer engasjerte kast sittern på igjen. Denne er fin tenker jeg. Etter et drøyt minutt ser jeg beistet, dæven fin harr! Medvillig drar jeg han på land. Dæven steike fin harr! Hmmm, kan dette være over klioen? Jeg er mett på fiske, mer fisk trenger vi ikke, mer klarer vi ikke å spise. Petter ligger i soveposen. Skal det værra lunsj? «Ojoj, fin harr!» sier petter. Den veies... 1,5 kilo harr. Jeg jubler triumferende og Petter har stor begeistring i blikket. Petter fyker ut av soveposen og ned mot elva. GLUPSK FISK Vi vandrer videre og nyter det frie liv. Irritasjonene har gått over og vi nyter bare tilværelsen og tenker på hamburger, cola og øl som om bare noen dager skal inntas. Oppå fjellet camper vi ved et stort og fint fjellvann. Slår opp telt og fram med fiskestengene. Petter prøver seg med dupp og mark. Ser ikke ut til og funke helt til å begynne med. Petter sveiver inn og helt inn ved land skyter et monster fram og sluker i seg duppen til Petter. «Detta er en sværing!» roper Petter. Jeg kommer løpende med hoven. «Faen er gjedde detta!» sier petter. Jeg fanger det glupske monsteret i hovet. En ekte høyfjellsgjedde på to kilo. Den får kniven tredd gjennom hodet og Petter må pilke ut duppen som den hadde slukt. Av ren nysgjerrighet skår vi opp tarmene dens for å se hva den har spist. Sannelig lå det en liten fuglunge av noe slag (sikkert en andunge kom vi fram til) i tarmen på den. Glupsk gjedde! Like etter drar jeg jo selvfølgelig opp en harr på 1,2 kilo. Herved kaller Petter meg harrfiskern! Vi eter både gjedda og harren, blir stappmette. Herregud så luksus vi har det, blå himmel og sol også. NY VILLMARKSDAL NYE UTFORDRINGER Den nye dalen vi vandrer ned i mer vid og langstrakt. Ikke ser vi tegn til at noen sleppes av i helikopter eller fly heller. Et helvette viser det seg også å være når vi skal gå i terrenget. Ikke akkurat tilrettelagt for vandrere. Enten er det våt myr, steinrøyser, kratt, ellet tett bjørkeskog eller alt på en gang. Vi når bunnen av dalen hvor en elv slynger seg gjennom. Vi begynner med et å skjønne hvorfor det ikke ferdes så mye folk rundt her. Vi synes også at en bjørn ville passet perfekt inn i omgivelsene rundt oss men ser ingen tegn på bamse. På kvelden får vi besøk av en reinsdyr flokk på andre siden av elva. Vi koser og nyter underholdningen liggende ved bålet. Det er ca. 4. august og vi opplever frostnatt. Etter et par dager nede ved elva uten fiskelykke skal vi vandre opp dalen og mot nærmeste landsby, Kilpisjavri! Det skal jammen si seg enklere sagt enn gjort. Åjada, her skulle vi møte på utfordringer terrengmessig. Myr, Steinrøys, kratt, kratt og kratt. Jungelkratt tykke som trær som rager to meter over hodet på oss og tett som krussedull. Vi må bukke under for at det er slitsomt men vi liker tanken av å oppleve dette også. Dette gjør oss til barske menn, føler vi! MOT SLUTTEN Vi når en hytte hvor vi telter rett utenfor. Her er det også andre folk, bare finner. Dagen etter blir vi kjent med våre finske naboer. De er unge og er kommet for å fiske og nyte villmarkslivet. Vi slår ann tonen lett og de deler litt whisky til kaffen. Det blir kveld og regn og surt vær før vi drar videre. Dagen etter planlegger vi å være i Kilpisjavri. SIVILISASJON Kilpisjavri er en liten finsk landsby. Hit kommer nordleningene når de skal på harryshopping. Hit kom vi tidlig på formidagen og var mega sultne på hamburger, øl og cola. Rett inn på den første kroa vi går forbi. «A burger and a beer!» sier jeg barskt. Vi sluker mat til vi blir ubehagelig mette. Vi telter nede ved det store vannet Kilpisjavri på en liten halvøy med en teltplass. Det kommer svømmende lemmen fra alle kanter så vi velger å kalle øya for «the Lemmenisland». Veien er kort til baren, restauranten og supermarkedet, det er også hovedsakelig dette landsbyen består av. Vi er fornøyde med det. Etter et par dager vill festing i denne byen drar vi bakfulle med bussen til Tromsø. I Tromsø drar vi rett til utkanten av Tromsøya hvor det er mulig å slå opp telt. Gudbedre for en flott utsikt. Tromsø er en vakker by. Omringet av ragende fjell og fjorder over alle kanter. Vi hiver ut stanga, en...to...tre, BANG! Så satt fisken. Torsk etter torsk dro vi opp, og en lyr. Det er noe anna enn å fiske i Oslofjorden. Vi er mega ultra fornøyde med oss selv. Vi klarte å gjennomføre turen. Vi har opplevd fantastiske fiskeopplevelser, møtt samer og sett fantastisk nordnorsk natur. Vi har gått lange distanser og vi har klart oss utrolig bra. Vi begge mener at all den flaksen vi har hatt ikke er bare tilfeldigheter. Petter mener at samedama vi møtte først må ha bedt samegudene hjelpe oss på veien. Jeg mener at siden vi turte å følge drømmen vår fikk vi fortjent med den flaks vi trengte. Hjemme venter et nytt år med skole for oss begge. Allerede tenker jeg på neste prosjekt. Neste sommer. Tanken på at dette ble gjennomført styrker tanken på enda større prosjekter! Alexander Strand
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy