Søk i nettsamfunnet

Hei Er det noen som har tips til fine 3 dagers tur i Jotunheiem / Hardangervidda eller Rondane? Vi ønsker i hovedsak å bo på betjente hytter.

Syns jeg bare må dele en godbit jeg kom over for noen år tilbake. Har siden blitt brukt sommer og høst, som tidlig vinter for turer i Jotunheimen. Ligger der Sjoa starter, hvor de legger ut rafting båtene, og fine fiskeplasser er det der og. Plassen luner når det blåser til fjells, så enten man har dette som base en uke eller som overnatting før fjellturen, er det et nært og rimelig sted(75,- pr natt). Vannpumper og elva rett ved, samt to sanitæranlegg. Benker og bålplasser med romslig avstand, og fine muligheter for teltplass, samt annen camp om man har bobil eller vogn. Stort sett aldri overfylt. Og Lavskrika har fast tilhold der. Den lander gjerne på middagsbordet for en godbit. Kort vei til små dagsturer som Ridderspranget eller Hulderstigen med sine eldgamle furuer. Vakkert! Steinholet leirplass, andre avkjøring til høyre når du kommer fra Hindsæter retning Randsverk; https://www.vaga-fjellstyre.no/steinholet-leirplass

For an lang tid tilbake la jeg inn en bildeserie av en tur jeg hadde høsten 2016. Nå er den gjort om til en sammensetning av bilder og video med musikk til. Enjoy!

Hello there all, Intro At first my apologies that my topic is in English. I thought about making it in Norwegian language, though it would end up being a rather bad translated story i'm afraid. I'm a fit guy in my twenties that likes nature, being outside and making hikes and bike tours like probably the most of you out here!. The reason I'm posting here, is because i'm wondering if some of you perhaps could give (and love to) share some tips of a hike plan i've made up for the summer in your special country. I've already made some hikes in my life, but those were just day hikes and this will be my first hike that will be multiple days in a row (out in nature). However, i'm quite convinced it will suit me perfect. Global Plan I'm planning to make a +/- 7 day hike through national park Jotunheimen in the summer (end July/beginning of August) with probably 1 or 2 other folks. I'm going for camping in the wild every night without any use of the DNT huts and I will be dependent of my own food supply that I will have to take with me for those days. I've already read and watched quite alot about Jotunheimen, what to pack for such a hike and the differences in nature and heights there. I made made a route with google maps and openmaps to see if there already trails there and it seems like a good route. But i'm still a bit unsure about my time schedule of 7 days considering the length of the route + differences in height in the area. My route (simple google maps picture) will be in : In openmaps program I already found that there are trails enough following this routes and the total length is about 80km (without taking in the differences in heights ) + the search for tent spots also aren't calculated and I will probably wander into areas like skogadalen and storutladalen as well. My questions? I'm not sure about the starting point yet (from Ovre Ardal camping ---> Gjendesheim (camping maurvangen eventually), or the other way around. And whether the time schedule of 7 days walking (6 nights in the area) is enough, or too much days for this route? However, like most of you will notice, the route also doesn't consist North Jotunheimen with Galdhoppigen and Glittertind for example, and i'm not sure yet if it will be a big miss or not. Perhaps if 7 days for this route seems to long and I could easily add climbing Galdhoppigen in my time schedule, I would do it as well! Any tips, suggestions about my route/time schedule and your experiences are more then appreciated! Thanks for reading and helps!

Er det nokon som har vore i Jotunheimen siste veka eller så? Vurderer Olavsbu frå Leirdalen neste helg, men ser det er varierande føreforhold i fjellet for tida

Hei, Vi er en gjeng studenter i 20-30-åra som har satt av 4 eller 5 dager for en tur i Jotunheimen i sommer. Vi har litt varierende fjellerfaring, men alle er i god form og i stand til å gå lengre turer med mange høydemeter. På turen ønsker vi å gå fra hytte til hytte, gjerne med noen toppturer over 2000 meter, men ikke over bre eller der det er nødvendig med tau og sikring. Er det noen som har forslag til hvor vi kan gå? Alle tips mottas med takk!

Hei, Noen som har gått topptur til Glittertind eller Galdhøpiggen i det siste? Skal oppover ca 6-7. Juli og har veldig lyst til å ta en topp eller to mens jeg er i området! Juvasshytta blir utgangspunktet i så fall!

Vi er to jenter som planlegger en rundtur i Jotunheimen fra 30.07, og ser for oss at den skal ta 4-5 dager. Vil gjerne bo på DNT hytter, for å slippe den ekstra vekten et telt tar i sekken. Noen som har tips og anbefalinger til en rute vi kan følge? Har sett for oss disse stedene som eventuelle utgangspunkt: - Fondsbu - Gjendebu - Bygdin - Spiterstulen vet ikke hva som lønner seg, i og med at vi kommer kjørende, så er nødt til å ha et sted å parkere bilen også. Er veldig takknemlig for svar!

Hei. Er det noen som har noen bemerkninger i forhold til denne ruten - eventuelt et alternativ på en eller flere av strekkene som gjør turen bedre? Planlagt rute er Fondsbu - Olavsbu via Skogadalen - Skogadalsbøen via Sløtafjellet - Fondsbu. Den må gås på tre dager og er planlagt fra førstkommende lørdag. Kjøring hjemmefra (Fredrikstad) kl. 06 og start fra Fondsbu ca. kl. 13. Kjøring hjem fra Fondsbu etter retur fra Skogadalsbøen mandag ettermiddag/kveld. Den eneste av de tre hyttene jeg har vært på før er Skogadalsbøen, men da kom jeg fra Fannaråkhytta og gikk videre til Sognefjellshytta.

Hei! Vi har tre separate ferieuker i år, den første i slutten av mai/begynnelsen av juni, midten av juli og ei i begynnelsen av august. Og vi har så veldig lyst til å bruke de på fjellet. Ønskemålene i år er rondane, jotunheim og kanskje Dovre. Siste uka har vi allerede fastsatt at blir på Hardangervidda. Det jeg derfor lurer på er om det er mulig å bruke den første uka på å gå i noen av disse områdene? Med hund og telt, og til fots. Supert hvis noen har erfaringer eller tips!

Fredag dro jeg til Turtagrø og gikk op Nordre Skagastølstind på kvelden for å drikke øl. Fin slush nedover. Lørdag opp Styggedalstind med Martine og Signar. Vi gikk over til Vesttoppen, morsom, liten eggtravers med en del snø. Kjørte ned fra Østtoppen og traverserte inn i nordflanken uten å sjekke forholdene først. Det var ikke smart. Det var hardt og 45-50 grader med klippe/sprekker under. Det gikk bra og nok en bevis at men skal helst gå opp ruta før man kjører ned. Lite snø i Hurrungane. Sesongen nærmer seg slutten!

Hei Trenger turtips Jotunheimen?! Personleg liker eg ikkje di større betjente hyttene, eg er vant med å enten få hytta for meg sjølv (med eller uten følge) eller yterst få gjester. (den gang det var over 10 når eg kom frem, gjekk eg bare forbi til neste. Så lige vel mest di meir rolige hyttene... Mine venna derimot tror eg mest sansynleg lige vellkjente (populære plasser) Så det eg lure på er om noen har noen tips til plasser eg/me burde ha vore? Tippe første dag går mest i reising til startpunkt. Så fint å kun gå i rundt 3 timer første dagen. Rundt 6++t andre dagen å max 6 t siste dagen? Me vil helst gå i ein runde slik at vi går i nytt tereng hele tiden. Men ender tilbake til bilen. Tipper der ikkje er let å gi tips sån på stående fot. Men har noen en link til et betre kart i jotunheimen en det eg har funne? Å uanset vist noen kan si du bør ha vore der å der så finne me det på karte:) Eg vet timabruken komer veldi an på kim så går. Men me e av den typen der 3 t gange for oss ville ha vore 4 t gange i turistforeningens rekning:)

Etter en tids intens planlegging, mislykkede forsøk på å treffe været, var det klart at sesongen var i ferd med å ebbe ut. Et lovende meteorogram på Turtagrø sine nettsider dannet startskuddet for en tur som var ferdig planlagt siden juni. Relativt spontant ble et supersterkt team bestående av en fjærlett, iselskende østerriker og hans to, ikke fullt så fjærlette, norske klienter satt sammen. For Oslo-folk, som helst vil tilbringe så lite tid i fjellet før og etter sine tøffe bestigninger, blir slike turer temmelig slitsomme: Coni, østerrikeren, heretter bare omtalt ved navn, startet sitt maratonløp i Oslo ca. kl. 15. Morten, den ene av de to, ikke helt fjærlette, norske klientene, startet på formiddagen med bl.a. å pakke, og å forberede middag for Coni. Nils, den tredje, som kom i følge med to andre som for anledningen hadde andre litt lavere fjellplaner, begynte sitt "maratonløp" i Nittedal ved 22-tiden. Kort fortalt om anreisen: Coni kom til Valdres, spiste og drakk og tok med meg. Deretter kjørte vi til Turtagrø hvor han fikk lokket meg inn i peisestua. Han mente at jeg absolutt trengte en øl før en slik tur så han spanderte like gjerne en halvliter før han forsvant inn i bibilioteket og hentet et praktverk om alpenes 4000 meter. Det ble en trivelig kveld med mye skryt av tidligere bestigninger før vi kjørte inn til bommen i Helgedalen. En liten tørr gressplett, mellom saftige kuruker, dannet sengen for anledningen. Ingen grunn til å slå opp telt i den milde natta. Det ble mye stjernekikking og så som så med søvn frem til mobiltelefonene skrek opp rundt halv fem. Halvt i koma, i noe nær stummende mørket, begynte aktivitetene. Coni som er vant med å fumle i mørket på allskens alpehytter midt på natta var raskt ferdig, mens jeg knapt ble klar til grålysningen. En eller annen gang i løpet av pakkingen kom for øvrig en bil kjørende med tre trøtte karer. Nils, den ene, forlot nølende den trygge varme kupeen, for å legge ut på en ukjent tur, med ukjente folk. Litt skeptisk i blikket kanskje, men tappert smilende. Mer eller mindre våkne ruslet vi i vei innover Helgedalen en eller annen gang litt over klokka 5. Det gikk selvsagt ikke langt tid før et av temaene ble vår fellesnevner: Fjellforum. Tilfeldighetene ville ha det til at det like i forkant hadde vært en opphetet debatt i forbindelse med føring til Store Skagastølstind om hva som var en gyldig bestigning og hva som var GOD STIL. Begrepet god stil ble raskt adoptert og dannet grunnlaget for mang en liten latter dagen gjennom. Allerede på vei innover fablet vi om hvor genialt det ville være å hatt sykler på anleggsveien, men det ville vel ikke være helt god stil? Da de kritthvite Hurrungtindane åpenbarte seg, nedlesset av tonnevis med nysnø, ble vi raskt enige om at kortbuksebestigniner i augustsola egentlig var dårlig stil. Det var dette som var god stil å kjempe seg til topps under ordentlige høyalpine forhold. I det hele tatt, det var ikke få ting vi plasserte i kategorien god eller dårlig stil i løpet av turen. Selvsagt var alt vi foretok oss gjennomført i utsøkt stil Ingen kan beskylde oss for å ha gått veldig fort, men med ekstra sett brestøvler hengende over sekken, dobbelt sett isøkser, gåstaver, 4 kg kamerautstyr og mye annet isenkram ble sekken skrekkelig tung. Vi trøstet oss med at det definitivt var GOD STIL å bære tungt til topps. "Ultralight"-bestigninger ble raskt definert som dårlig stil. Støttet opp av vissheten om at vi var ute i virkelig god stil ble vi drevet frem og opp og kunne notere for en bestigning av brekanten på Jervvassbreen på rekordraske 4 timer. Det hersket bred enighet om at å ikke vinne høyde for raskt var god stil, og sikkert litt sunt også? Dessuten hadde allerede minnekortet fått 30-40 nye bilder. Etter en litt grå start opplevde vi en nydelig soloppgang ved demningen. Litt lenger oppe på ryggen ble vi pakket inn i tåke igjen og da vi var på breen, forskriftsmessig bundet inn i tauet, var sikten nesten Zero. Vår hittil så eminente fører begynte nå å vise "svakhetstegn". Uhyggelige minner fra hans forrige bestigning i 1999 dukket opp på netthinnen. Han mumlet noe om rasfare, store sprekker og vanskeligheter med å finne veien. Jeg og Nils konkluderte raskt med at dette var typisk utenlandsk beskjedenhet. Som de vikinger og etterkommere av berserkerne vi er, ble vi enige om at det måtte da være skikkelig god stil å ta seg opp Jervvassbreen i stinn tåke. Coni lot seg imidlertid ikke overtale og satte seg ned på sekken før ordet "vente" ble gjentatt mang en gang. Hva skulle vi finne på nå da? Kort eller Yatzi hadde vi ikke med, og det er grenser for hvor mye tre karer som sitter fast i tåka på Jervvassbreen har å snakke om, mens de fortvilet titter ut i tåka etter lysninger. Det lå en del nysnø på breen (rundt 40 cm.) og sikten var dårlig. Allerede ganske tidlig hadde vi et par mindre gjennomtråkk i noen småsprekker, så man skulle vokte seg vel for hvor man satte foten. Omsider lysnet det såpass at vi klarte å få vår østerrikske venn på beina, og med Coni først, jeg i midten og Nils som snøanker bakerst ruslet vi videre. Først på ei bro mellom to gigantiske sprekker. Den ene var vel en 8-10 meter bred på det bredeste. Et sterkt syn for to trauste Jotunheimvandrere, helt normalt for en blasert alperangler. Sterke inntrykk ble det flere av, for like etterpå, gjennom et hull i tåka, så vi Styggedalsryggen langt der oppe. Badet i sol, som et Soria Moria slott glinsende i en tung kappe av nysnø. Der oppe var kong vinter i ferd med å flytte inn. Jeg svelget. Det var langt opp. Det var flott. Å gå glipp av en slik opplevelse, det må vel nesten sies å være dårlig stil? Jeg har opplevd mye flott i fjellet. Mye flott som er vanskelig å holde opp mot hverandre, men akkurat der og da skled denne visuelle åpenbaringen rett inn på topp tre lista. For å få litt progresjon i artikkelen så gjorde vi bra fremskritt. Coni laget trinn, men siden han ikke veier noen ting sank jeg og Nils ytterligere 5-10 cm. ned i sporene hans. De var likevel til stor hjelp. Vi passerte under en markert fjellskrent og kom oss greit over et sammenhengende sprekkbelte på venstre side av denne før den bratteste kneika tok til. Det lå så mye snø av god konsistens av vi kom oss opp den bratteste kneika både i god stil og uten sikringsbehov. Utglidning kunne blitt kjedelig, men det var nesten umulig å skli ut. Ved isete forhold ville det vært totalt annerledes. Mens tåka kom og gikk arbeidet vi oss flittig oppover mot Jervvasskardet og vips, der stod vi. Han Coni, han Nils og han Morten. Nå skulle det smake med mat og drikke, men slik gikk det ikke. Tåke. 2 plussgrader og kraftig vind var liksom ikke det vi trengte for å nyte maten. Vi gikk litt til før vi tok en rask, kald pause. Som den Snømannen Coni er, var det aldri noe alternativ å følge ryggen mot Styggedalstind fra skardet. Dessuten var det mye enklere å gå på breen i dag. Vi fulgte en bratt(!) snøbakke og kom opp på eggen drøyt hundre meter før toppen. I strålende sol. Været var svært omskiftelig. Skyer over hele Jotunheimen, men Styggedalsryggen ble skyfri! Dessuten stakk Galdhøpiggen, Glittertind og et par andre "storinger" opp av skyene. Kritthvite de også selvfølgelig. Opp til Østtoppen var det enkelt og vi lot tauet ligge igjen, men da et nedsnødd, bratt og utsatt hakk litt lenger vest satte en stopper for videre fremskritt måtte jeg tilbake og hente tauet. Coni mente at 15 meter primærfaktor ikke var noe å jobbe for. Nils og jeg fikk imidlertid overbevist Coni om at både Røyne og små primærfaktorer i enkelte tilfeller, som her, er forbundet med MEGET GOD STIL og så klatret vi opp fra dette hakket. Sikkert bare passe skummelt om sommeren, men nå om vinteren var det et par utfrodringer ekstra. Jeg forsikret Nils om at det var både gyldig bestigning og GOD STIL før jeg lånte bort en skulder til ham det første opptaket slik at han kunne fungere som stol for Coni. I riktig GOD STIL kom vi oss opp alle mann og fortsatte lystig videre til Nils fant enda en hammer. Tauet hadde vi nok en gang lagt igjen, og denne gangen var det ikke snakk om å hente det. Coni som elsker snø, jo brattere desto bedre, begynte med en gang å gå ned i siden ut mot nord på en 40-45 graders snøflanke. Ikke så bratt sier du? Men 2 meter nedenfor var det en kant, og så var det 60 graders akebakke videre nedover. Langt nedover!!!!! Nils fulgte etter. Han hadde vel ikke vett på å være redd den karen, og så satt jeg der igjen da. Jeg hadde egentlig litt lyst til å bli sittende da, men flertallet ville vel kalt det dårlig stil, så jeg krøp nølende etter. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke på at under snøen så var det glatt fjell. Tråkket jeg for hardt ville kanskje hele snøflanken skli ut, og jeg med den. Trenger jeg å si at jeg listet meg stilt på tå bortetter denne flanken? Og akkurat der og da dreit jeg i stilen. Videre var det enkelt helt til kort før vesttoppen. Her var en liten, enkel hammer, som takket være all snøen ble litt mer utfordrende (ja utfordringer er god stil). Ingen av oss tenkte på stilkarakterer der vi akte oss opp ved hjelp av alle kroppsdeler. Vesttoppen var vår! Det gikk i grunnen kjapt tilbake til Jervvasskardet. Kjapt kom tåka igjen også, og snart var utsikten til Storen i vinterskrud bare et minne. I Jervvasskardet ventet vi optimistisk en hel halv time på at tåka skulle forsvinne, slik meteorogrammet til Turtagrø hadde lovet oss. Å fingre med sikringer i vind og tåke opp mot Jervvasstind fristet ikke, og til slutt måtte vi bare innse at i dag ble hun ikke vår. I frykt for at tåka skulle fordufte og at sola skulle gjeipe oss i nakken ovenfra, begynte vi på nedstigningen. Det virket nesten brattere ned enn opp, men fortsatt veldig uproblematisk med den supre snøen. Vi kom oss faktisk helt ned til Turtagrø uten at en Jervvasstind på noe tidspunkt ertende tittet ned på oss. På Turtagrø skiltes vi i god stil. Coni og Nils for å ta fatt på hver sin prøvelse av en biltur, mens jeg ble hentet av Julia før vi fortsatte på tur med koret vårt til Skjolden.

Værmeldinga fredag kveld tilsa tidleg start på lørdag, så kl 06.00 kjørte eg frå Øvre Årdal. Parkerte på gamlevegen aust for bommen, og gjekk frå bilen 06.35. Ein strålande morgen i fjellet, sola hadde så vidt nådd dei høgste toppane. Gjekk inn i Hurrungbotnen, og opp på ryggen nord for vatnet på 1512. Vidare opp på sjølve ryggen, og strake veien til toppen av Store Soleibotntind. Oppe kl 08.15, nesten vindstille og sola lågt over alle Jotunheimens toppar i aust. Fantastisk rundskue, men langt i vest låg alt truande skyer. Var borte og såg på ruta vidare mot søre, men ingen ting for ein amatør som meg. Returnerte same vegen, til vatnet, gjekk så sørover ryggen på vestsida og opp i ura på sørsida. Greit å ta seg litt mot aust, og så langs egga på sva rett til høgre for breen. Så oppover ryggen til Vestre Austabotntind. Med fjellfilmfestival på Turtagrø vart det etter kvart folksamt på toppen, men dei fleste skulle vidare til Store. Ein del nysnø i nordflanken, berre toppen av egga var snøfri det meste av vegen opp. No nerma truande skyer seg innover Sognefjorden, og etter ein kort pause var det berre å returnere. Tok litt for langt mot nord ved høgde 1483, men kom ned uten alt for store problem. Så vidt tilbake i bilen, kom dei første regndropane, så "timinga" var perfekt. Med litt sikring går det kanskje an å prøve seg på toppen neste gang? Agnar Å.

Med base på Krossbu ble tre topper innen rekkevidde valgt ut. Første dag gikk til Skeia i Smørstabbtindene. Fin start på dagen med utsikt mot Horungane. Leirbreen med Skeia til høyr Vi gikk opp til laveste punkt på eggen mellom Veslebjørn og Skeia. Morsom klyving langs eggen til toppen. Taulag på vei opp sydvesteggen. Neste dag dro vi til Berdalsbandet for å gå på Austabottind. Storen dukker opp gjennom Soleiskar. Mye folk på grunn av kurs. Greie kursledere som lot oss gå forbi taulagene. Kursleder hadde lagt ut tau på toppen, men lot oss velvillig passere. Siste dag gikk til Svellnostind (Ymelstind) fra Juvasshytta via Porten og Storjuvbreen. En del rein på Styggebreen. Mye blokker på breen inn mot Porten.Har ikke sett slikt tidligere. Bratt ned fra Porten og ut på Storgjuvbreen. Nedstigning fra Svellnostind. Torden og regn nede i Bøverdalen mens vi hadde oppholdsvær. Så kom tåka. Trist å se at snøkappen på Glittertind er nesten borte.

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Det var en grå dag i Jotunheimen. Skyene lå der tunge og dyttet på fjelltoppene. Vi gikk fra Leirvassbu gjennom Kyrkjeglupen til dalen begynte å butte nedover mot Visdalen. Regnet kom og gikk og skyene lå ned til rundt 1500 moh. Glimtvis så vi Kyrkja og Tverrbytthornet ruvende på hver sin side av dalen. Opp ryggen mot Visbretind gikk det over fra byger til bare regn. Vi tok det med ro og nøt den friske fjellufta. Ute på brefallet til Visbrean holdt noen brevandrer på med å ta seg frem. Fra ca 1850 moh økte bratthetsgraden på ryggen og vi måtte ta henda til hjelp enkelte steder. Videre smalnet eggen av og et par luftige punkt måtte passeres. Ryggen ble fulgt til topps på første topp i dag, Visbretind N-2. Ned fra denne var det bratt, men opp til neste topp var det bare steinrøysa igjen. N-1 er en fin topp selv om vi ikke så mer enn 20 meter. Begge disse toppene har tydelig primærfaktor, noe Torgeir også har bevist med sine målinger på hhv. ca 10 og 11 meter. Vi gadd ikke gå videre i regnværet og tåka. Returen ble lagt ned på vestsiden av eggen på lettere terreng. Mye løst, men ikke annet enn det. Fra ca 1800 moh kunne vi følge snøflekker nedover, faktisk helt ned til 1500 moh. Så var det bare å labbe tilbake til bilen. Og Torgeir: fine topper, flott at du har målt! Nå er det litt lettere å se hva som faktisk er 10 meter i fjellet.

Denne helgen hadde Jakob og jeg planlagt tur over Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. Trusler om vestavær og kaldfronter som skulle passere i løpet av helgen, gjorde at vi trakk oss lenger øst i Jotunheimen med en annen klatretur som mål: Burchardts tind, nordre og midtre Knutsholstind, med avslutning over nålene på Knutseggi. Søre nål (Kjerringa med staven) var utvilsomt toppen vi var mest spent på, og som gjorde at vi hadde med tau og annet sikringsutstyr. Etter en regnfull natt på Gjendesheim, hadde været lettet betraktelig denne lørdagsmorgenen. Vi var meget positivt overrasket over alt det blå over oss; dette lovet bra! Heldigvis var det ikke altfor mange mennesker som sto og ventet på Gjende-båtene da vi ankom kaia en halv time før første båt skulle gå. Vi skulle komme med denne gangen også! Litt før kl 9 var vi på Gjendebu, hvor vi inntok frokost før vi pakket om sekkene og satte igjen alt vi ikke trengte på dagens tur. Kl 0930 var vi igang på en velkjent sti som var lagt om siden vi sist var her. Nå måtte vi en halv km oppover Vesleådalen før stien tok av mot Torfinnsbu. Like ved stidelet var brua, så bar det på skrå oppover i østlig retning på en sti som var ny for oss. På ca 1150 moh møtte vi gamlestien igjen, og vi tok fatt på den seige bakken til Svartdalen. Der stien krysser elva i Svartdalen (Svartdalsåe) tok vi av, og dreide mot nord for så å passere litt sør for vann 1590 moh. Etter hvert kom til nordkanten av breen som ligger nord for Knutseggi. Først prøvde vi å gå på morenerygger oppover, men fant fort ut at det var mye raskere å gå ut på snøen og så følge nordøstkanten av breen mot dagens første topp: den bortgjemte Burchardts tind (2125 moh). Nå stekte faktisk sola, og mens vi sakte tok oss opp urda mot Burchardts tind var himmelen stort sett blå over det meste av øst-Jotunheimen. Like før toppen kom vi opp på en litt luftig rygg som vi selvsagt måtte følge direkte til topps; vi trives jo så godt med luft under vingene. Burchardts tind (eller Knutsholstind, på NØ-eggen, som den også kalles) er en morsom og ganske spiss topp. Videre mot nordre Knutsholstind (2185 moh) stupte det bratt ned, og vi visste at det mest fornuftige var å ta ned på nordsiden igjen, og runde toppen på vestsiden. En rappell ble vurdert for å gjøre veien noe kortere, men vi hadde egentlig med utstyr kun beregnet for søre Nål, så vi sparte på utstyret og gikk ned og rundt toppen. Vi var litt spente på hvordan det var opp mot nordre Knutsholstind; det hadde sett litt bratt og ekkelt ut fra Burchardts tind, men jeg hadde lest at det skulle være ganske greit å ta seg fram så sant det ikke var is. Delvis på løs snø tok vi oss opp med enkel klyving, og nordre Knutsholstind ble nådd etter drøyt 5 timer på farten. (Se vedlagte bilde.) I strålende sol ruvet store Knutsholstind i sør. At været skulle bli sånn hadde vi ikke trodd! Etter en matbit ruslet vi nedover mot midtre Knutsholstind (2170 moh). Vi satte igjen sekkene i skaret nord for denne, og fulgte ryggen over et par klyvepunter til topps. Tilbake ved sekkene igjen, var neste mål nålene på Knutseggi. Herfra så søre Nål meget spennende ut og var virkelig en nål! Vi holdt høyden nordover og nådde igjen breen nord for Knutseggi. Nå var vi øverst på breen, og fulgte kanten av denne ned mot nålene. (Se bilde nr.2) Søre Nål (Kjerringa med staven): I skaret sørøst for søre Nål, hvor det også er mulig å ta seg ned på skrå mot Svartdalen, tok vi fram tau og sikringsutstyr. Vi sto nå ved begynnelsen av en skarp egg som ledet opp mot selve nåla. På østsiden av eggen lå en snøfonn som nå ikke nådde høyt nok opp til at vi kunne bruke den for å lett komme innunder nåla. Med sele på og alt klatreutstyr med gikk vi først løs på eggen. Oppover var det et par trinn som var meget bratte og utsatte, før det smalnet av og vi valgte å ake skrevs over eggen et par meter. Fallhøyden var selvsagt meget stor ut mot Svartdalen, mens det mot øst bare var noen meter ned i snøfonna, men høyt nok til at et fall ikke fristet særlig. Sikring føltes allikevel ikke nødvendig her. Det var meget gode tak hele veien og god friksjon i fjellet. Høy grad av forsiktighet og konsentrasjon holdt. Vi kom så til stedet hvor nåla reiser seg rett opp og klatringen begynner. Jakob, som har masse erfaring med bruk av sikringstutsyr, skulle lede opp. Først klatret han rett på og opp 4-5 meter, mens jeg sto på standplass og serverte tau. Var dette rett vei tro? Vi ble i tvil, for rett ovenfor han var fjellet nesten utoverhengende med lite tak, og til sidene var det heller ingen særlig farbar vei. Han kom ned igjen til meg. Fra standplass gikk det nemlig en hylle ut mot Svartdalen som han hadde sett ville lede til en eventuell ny standplass mer på vestsiden. Han satte en sikring ved første standplass og smøg seg ut på hylla, rundet fjellet og ble borte. Etter en stund ropte han ”standplass” og var klar til å sikre meg. Jeg ga han resten av tauet, løsnet kilen han hadde satt og kom etter. Det var gode fingertak rundt hylla, men fryktelig langt ned mot Svartdalen. Der vi nå sto (på 2. standplass), gikk en renne rett opp med en stor sprekk og en mindre sprekk til høyre som gikk litt sikksakk oppover. Helt øverst helte fjellet litt utover, så dette så meget spennende ut. Vi tittet til venstre også, om det var lettere mer mot nordvest, men det så ikke noe mindre ekkelt ut, så vi satset på renna ovenfor oss. Jakob klatret oppover ganske greit til han var øverst i sprekken. Nå var han ved den litt utoverhengende steinen, og brukte litt mer tid. (SE BILDE NR.3) Etter litt plundring kom han seg over, og var så på toppen. Så var det min tur. Jeg både gledet og gruet meg. Ved å bruke den store sprekken, noen små fotfester og fingertak ellers, gikk det nokså fint oppover, samtidig som jeg tok ut sikringene Jakob hadde satt. Jeg slett også litt helt øverst, men fikk dratt meg over, og der satt vi begge to på denne særdeles luftige toppen. HERLIG! Her var det ikke rom for noen jubelsprett, men stille nytelse av utsikt, før vi gjorde klar for rappellen. Den skulle vi ta samme veien som vi kom opp. Jeg først, og dette hadde jeg bare gjort en gang tidligere merket jeg. Fomla litt med å komme i gang, men da jeg først hang i tauet og kjente at jeg hadde full kontroll med tauet, var det bare å slippe seg ned. Vi rappellert rundt hylla igjen også, tilbake til 1. standplass. Jakob tok rappellen en del mer elegant enn meg, og var raskt nede. Så forsiktig ned den utsatte eggen igjen til sekkene sørøst for søre Nål. Videre bar det mot midtre Nål, som har oppgitt samme høyde som søre Nål: 2050 moh. DET KAN UMULIG STEMME! Den var merkbart lavere enn søre Nål. På søre Nål viste høydemåleren på klokka 2060 moh, mens den på midtre sto på 2050 meter. Klokka er absolutt ikke nøyaktig, men det skilte altså ca 10 meter. (Se forøvrig bilde nr.2). Vi kløv også over de nordre nålene. Som Kim Dahlen også har nevnt i sin turbeskrivelse over nålene på bergtatt.net, stiller jeg også spørsmålstegn ved om de nordre har 10 m i pf. Uansett, de var litt morsomme å klyve over, og den lengst mot nord var nokså spennende med 3 små pigger. Ned igjen småløp vi på vestsiden av breen som vi tidligere hadde vært utpå og tok raskt noen høydemeter, så sør for vann 1590 moh og samme vei tilbake til Gjendebu. Etter 12 timer på tur fikk vi i siste liten middag på Gjendebu kl 2200, selv om siste middagsservering egentlig var kl 2030. God service det der! Søndag morgen våknet vi til nysnø ned til ca 1800 m og langt kjøligere vær, så vi kunne ikke vært mer heldig med været denne helgen. En fantastisk tur med en del klyving og litt klatring i nydelig vær!

Fredag 30.juli Etter 3 uker i tynnere luft i Alpene, anså jeg det som greit å gjennomføre denne 2 dagersturen på 1 LANG dag. Jeg bestemte meg for å begynne med Jervasstind, fordi jeg har hørt så mange "historier" om det beryktede Jervass skaret. Greit å tilbakelegge dette problemet så tidlig som mulig på en så lang travers. Jeg startet fra Turtagrø Hotell kl 03 om natten, og det varte ikke så lenge før dagslyset kom og hodelykten kunne skrus av. Jeg synes det var utrolig drygt opp til Keiserpasset. For å ikke miste altfor mye høyde forlot jeg DNT-stien ved ei hytte nedenfor Keiserpasset, og fulgte en direkte linje til foten av Jervasstind. I dalen var det en elv som måtte passeres, og den falt jeg uti med vann opp til knærne, og helt våte sko som resultat. Ryggen opp til Jervasstind var også drøy i bløt snø (etter en mild natt). Nådde ikke toppen før kl. var 09. Jeg hadde aldri trodd at det skulle ta meg hele 6 timer til topps fra Turtagrø. Nå var tidskjemaet mitt iferd med å sprekke. Kl 0930 hadde jeg fått på meg stegjern og sikringsutstyr. Det øverste 2/3 delene ned til Jervasskaret gikk jeg usikret og baklengs. Heldigvis var der noen spor fra før som jeg dro litt nytte av (medlem Vårdøl?). Et par steder var det sprø is på sva og jeg hadde hjertet i halsen men det gikk greit. Den nederste 1/3 delen rapellerte jeg fordi det var et snø og isparti forbi klipper jeg overhodet ikke stolte på. Etter ca 1 time nådde jeg skaret, og jeg fant også en hvit hjelm der Opp til østtoppen av Styggeldalstind gikk det veldig greit i bløt snø og jeg nådde toppen kl 11. Deretter tok det meg nok en halvtime å nå vesttoppen. Noen ekle partier på toppskavler var det bort hit. Videre mot Centraltind så det litt værre ut, ettersom det var mye snø og is langs hele ryggen bortover. Dessuten var det ingen tegn til at andre hadde gått her tidligere i sommer, meget jomfruelig terreng med andre ord. Gikk usikret hele veien ned til skaret. Jeg var dritredd for utglidninger eller at den bløte snøen på toppen av ryggen skulle kollapse, men jeg hadde ikke tid til å solo sikre alle disse passasjene. Opp til Centraltind var det flott klatring. Jeg kunne ikke slippe meg ut på den lettere høyresiden pågrunn av snø/is så jeg måtte følge den litt mer teknisk krevende ryggen helt til topps. Jeg sikret den meget utsatte første passasjen, mens de 2 neste taulengdene gikk jeg usikret. Kl 13 stod jeg på toppen av Centraltind med flott utsikt mot Storen. Videre mot Vesle Skagastølstind er det 2'er klatring, men pågrunn av snø/is viste det seg å bli en del vanskeligere. Siste loddrette passasjen før skaret kunne jeg ikke omgå på høyresiden pågrunn av meget farlig snø/is, så her prøvde jeg meg på usikret 3'er klatring nedover den loddrette ryggen med mye løs stein. En av disse steinene som jeg brukte som håndtak løsnet og pulsen økte til 200. Det var bare en utvei, jeg måtte klatre opp igjen. Ikke faen om jeg klatrer ned den passasjen engang til, så jeg bestemte meg for en rapell. Fra skaret betraktet jeg ruten videre mot Storen via hyller til Mohns skard. Her var det snø, is og masse smeltevann så jeg fant ut at det ville ta meg evigheter å solo sikre. Det var også flere bratte snøpartier opp til Storen som sannsynligvis måtte sikres. Så jeg bestemte meg for å droppe Storen, pågrunn av tidsnøden jeg nå hadde. 14.30 står jeg på toppen av Vesle. Egentlig hadde jeg trodd at vanskelighetene nå skulle begynne å avta, men når jeg så alle de snø og ispartiene bort til Midtre skjønte jeg at dette ville ta TID. Alle disse partiene gikk jeg usikret med meget høy puls, med unntak av Halls hammer som jeg rappelerte ned. Måtte grave frem et rapellfeste med isøksen her !!! Ikke før kl 16.30 står jeg på toppen av Midtre etter uendelig mange problem passasjer på snø, is eller våt klippe. Og ned fra Midtre står problemene i kø. Først et bratt snøparti på sva som ender i store stup. Her ble det flere rapeller. Omsider når jeg Berges Stol og med 2 luftige rapeller er jeg nede i V-skaret. Man føler seg ganske liten når man står der nede i skaret. En ganske jævlig plass å oppholde seg på. Endog ned i skaret til Nordre Skagastølstind var det flere ekle passasjer på snø og is. Men derfra og opp til Nordre gikk det meget greit og kl 19.30 nådde jeg toppen etter flere lange pauser. Fra Nordre og nedigjen til Turtagrø er det ikke mye å berette om. Men jeg vil klassifisere dette som den værste steinuren jeg noensinne har gått i. Heldigvis skal jeg ALDRI opp denne steinuren til Nordre igjen. Kl 22 var jeg tilbake i bilen. Utslitt som aldri før, etter å ha vært 19 timer på tur. Konklusjon: Forholdene på ryggen var langt fra ideelle. Alt for mye snø, is og smeltevann. Vent minst 3 uker før dere begir dere utpå denne klassiske traversen !!

Sol, varmt og vindstille – optimale forhold. Over brua ved Geitsætri, krysset vi ganske raskt elva Hurra fra Hurrbrean, og siktet oss inn på et skar langt ned på NØ-ryggen til Skagsnebb. Vi fulgte så østflanken oppover, hele tiden ganske nær NØ-ryggen, og kom til slutt greit opp på eggen. Vi hadde ikke gått lenge på denne før en bratt hammer krevde en liten rapell på 5-6 meter. Et ferdig rapellfeste gjorde at vi ikke brukte mange minuttene på å fortsette bortover eggen. Rapellen var ikke spesielt utsatt, og en omvei – hvis det går uten klatring – virket betydelig. Videre opp til toppen av Skagsnebb (2003m) var det greit. På eggen videre mot Vest-1 virket noen digre hammere ganske truende, men vi så muligheter for å omgå disse på sørsida – hvilket viste seg å være riktig. Lett over V-1 (2093m) og bortover bred rygg, som smalnet av kraftig. Et par små hammere på 2-3 meter måtte vi omgå her – på sørsiden. Bortover og etter hvert oppover egga mot V-2 helt greit. Vi valgte å svinge av på snøen sør for V-2, (spare noe tid, besøkt før). Så greit opp på Veslebretinden (2092m), ned snøhelling og opp på Storbreatinden (2018m). På vei ut mot Jervefonni ventet vi et svært utsatt punkt, men heller ikke noe mer. Overraskelsen var derfor stor da vi så en som satt og sikret en annen. Da vi kom nærmere så vi at denne hammeren krevde rapell. Dobbel overraskelse: Jeg kjente jo han som sikret! Morten Helgesen – god dag! Vi ble raskt enige om at det burde stått litt om denne hammeren i Thommessens og Skogheims turguide. (Sjekket i ettertid, og boka nevner en farbar utsatt rute på skråhyller i sida mot Storbreen for å omgå denne hammeren. Vi burde lest bedre!) Vel, vi hadde tau, og det var bare å rapellere, skjønt denne rapellen var mer utsatt enn sist gang. Vi slet litt med å få ned tauet, før vi fortsatte på smal og artig egg nedover. Etter hvert ble det bred rygg opp til Jervefonni (2001m). Ned fra toppen er det bred bakkehelling mange steder, og vi valgte en direkte østlig retning, tidvis på snø – mest i begynnelsen. Dessverre var det lite med snø etter hvert, eller snøbakkene var vel bratte og harde (vi hadde ikke isøkser). Omtrent halvveis nede var det noen bratte partier som tvang oss over på nordøstlig retning (Breamillom står det på kartet), men så slake partier med ”sårfotvennlig” gress. Men det var problematisk å komme seg over Storbregrovi. Snaut 50 meter før dennes utløp i Leira - et sted Storbregrovi er delt i tre - fant vi en passasje over den største av de tre. Jeg trengte 3 minutter på å psyke meg opp til kjempespranget, for det var ganske langt, og jeg landet på en ikke-plan våt stor stein. Det gikk bra, og Snurre Sprett ville blitt imponert om han hadde sett meg… Så på bru over Leira, der klatrerne vi møtte oppe på eggen alt var nede ved bilen sin. De anbefalte heller å gå ned fra Jervefonni i sydøstlig retning, og krysse Storbregrovi ved utløpet fra breen. Helt sikkert en bedre løsning! Men nå fikk vi haik 3 km tilbake til Geitsætri – det var godt for såre bein! Etter akkurat 10 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.

Fredag morgen bestemte Henrik (Parbat) og jeg oss for å legge storbyens fristelser tilside for noen dager og istedet rusle litt på noen topper rundt Leirvassbu. Leirvassbuområdet har flere fordeler. Man starter relativt høyt (1400 meter) og mange av toppene er såvidt over 2000 meter høye. I tillegg er anmarsjene korte. Litt klyving er det her og der, men særlig vanskelige er det få av toppene som er. Etter en litt lang kjøretur i godværet hadde vi veldig lyst på en topp allerede fredag ettermiddag. Valget falt på Stetinden som er en grei og morsom tur fra Leirvassbu. Vi valgte ruten som begynner langs veien inn Gravdalen og opp lia i retning sørtoppen. Etterhvert passerte vi i overkanten av det svære snøfeltet man ser fra Leirvassbu. Her er det ikke bare løse blokker og store blokker, de er både løse og store på en gang, så det er greit å være litt forsiktig. Hovedtoppen ser mørk og fullstendig ubestigelig ut herfra. Toppeggen på Stetinden er kort og grei og krever egentlig ikke klyving under gode forhold. Men stupet på venstre side og skrenten mot høyre gjør at det i hvertfall føles litt luftig et par steder (bilde). En litt stor stein på eggen valgte vi å passere på en liten hylle på venstre side. Her er man vel nesten på utsiden av selve stupet, i hvert fall føltes det sånn. På veien ned så jeg forøvrig at steinen kunne omgås på den andre siden, eller at man faktisk kunne gå rett over toppen på den, men det var jo ikke noe moro det da. Toppen (som er overraskende diger) ble nådd halv åtte om kvelden. To timer og ti minutter tok det, men så er det jo bare snakk om 600 høydemeter. Det var fortsatt behagelig temperatur og veldig fint å sitte å kikke på toppene rundt. Jeg ruslet en tur ned mot nordsiden av toppen hvor jeg hadde hørt at det skulle finnes en passasje ned. Det er vanskelig å bedømme slikt ovenfra, men det så jo overkommelig ut med unntak av et kort bratt parti som det sikkert er lurt å sikre. Noen som har gått her og vet noe mer ? Med et lett regnskyll som motivasjon gikk turen ned igjen overraskende fort, og allerede ved ni tiden var kaffekannen i peisestua på Leirvassbu innen rekkevidde. ... Dagen etter våknet vi av et strålende vær (bilde) og av en masse bittesmå mygg. Dagens mål var Høgvagletindene. Gårsdagens formtopp var tydeligvis et blaff for mitt vedkommende for det gikk ualminnelig tregt innover. Kan det ha vært varmen ? Heldigvis hadde jeg med kamera slik at jeg kunne bruke fotografering som en unnskyldning for litt vel mange pustepauser.... Etterhvert passerte vi et vann (Øvre Høgvagltjern) og forlot stien mot høyre i retning av den første tinden (1916). Elva her var litt tricky, men lot seg etterhvert passere med et noe dristig kvantesprang. Opp lia mot 1916 har man en bre på hver side. Terrenget er rimelig sva-ete men ikke særlig vanskelig. Litt løst er det riktignok enkelte steder. Den fineste ruta følger et markert galleri (eller dal) på skrå langt ut til venstre for deretter å følge et nytt et på skrå mot høyre. Disse hyllene er svære, man ser dem helt fra spisesalen på Leirvassbu. Ruten vi valgte gikk noe mer mot høyre, og bød på en fin utsikt over Høgvaglebreen. Det må være VELDIG morsomt å kjøre ned den breen på ski om vinteren. Fra 1916 gikk det flatt noen hundre meter over en liten haug (1925) og bort dit toppeggen på hovedtoppen begynner. I det enkle terrenget fikk jeg nesten igjen pusten. Herfra er det omtrent 100 høydemeter med enkel klyving mellom svære steinblokker. Det blir egentlig aldri vanskelig eller luftig opp her. Tvert imot er det en av de fineste ryggene jeg har gått på tror jeg. Ble nesten skuffet da toppvarden omsider dukket opp. Fra toppen kan man enten returnere samme vei eller fotsette mot Vestre Høgvagletind som er en spiss og fin nut som ligger litt for seg selv. Vi var litt usikre på om det gikk an å gå fra denne og videre ned til Leirvassbu. Dersom det ikke gikk måtte vi jo gå hele greia tilbake igjen og det ville bli fryktelig langt. Nedover mot Simledalen så det imidlertid slakt og fint ut så det kunne nok brukes som en nødløsning (Simledalen ligger på feil side av fjellet, så konsekvensen av å gå ned her ville nok være en svært sen middag...). Vi la i vei og håpet på det beste. Skaret mellom Høgvagletindene viste seg å være dypere enn planlagt. Terrenget her er lett og behagelig, men bakkene opp mot Vestre tok på uansett. Litt duskregn gjorde heller ikke ønsket om å finne en nedgang noe mindre. Utsikten fra toppen var skuffende. En bred rygg strakte seg vestover med en lang snøskavl hengende utover til høyre. Bratt var det og. Intet tydet på at det fantes noen grei vei ned her. Langt der nede lå Leirvassbu og gliste, men hvordan komme seg dit ? Heldigvis hadde vi passert noe som kunne se ut som en nedgang like før toppen. Jeg mente å ha lest et sted at Vestre Høgvagltind skulle ha en nordøstrygg som muligens var farbar. Det var i hvert fall verdt et forsøk. De første metrene gikk på noen sva med litt mose, men med gode tak på den ene siden, deretter noen meter med ordinær klyving ned mot en kant. Men hva befant seg under kanten ? Det kunne jo f.eks være et digert stup, eller det kunne være helt greit. Dette var spennende! Det viste seg å være en mellomting, nærmere “greit” enn “stup”. Heldigvis. Noen meter til med klyving (eller kanskje “kløning” er et bedre ord), og terrenget ble greiere igjen. I bunnen av ryggen dukket det igjen opp et brattere parti. Det passet usedvanlig dårlig. Dessuten begynte det å regne på ordentlig slik at svaene ikke lenger var gøyale å gå på. Vi valgte litt forskjellige ruter ut ifra preferanse for underlag. Mitt valg var neppe det beste for jeg måtte litt opp og ned flere ganger, og ved en anledning var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle komme meg videre overhodet. Men tanken på middagen på Leirvassbu ble for sterk så jeg klarte da omsider å finne et sted å snike meg ned. Det morsomme med å passere slike steder er når man har kommet helt ned og kan snu seg og tenke “dæven, har jeg virkelig gått ned DER??”. Som ego-massasje fungerer det glimrende! Men ryggen er gøyal nok den, og jeg kommer gjerne tilbake hit, men da fortrinnsvis i nogenlunde tørt vær. ... og et par timer senere viste det seg at reinsdyrsteken på Leirvassbu smakte helt greit, etterfulgt av noen særdeles velplasserte pilsnerøl i solnedgangen. mvh Bjørn Revil

Etter to fine turer ved Leirvassbu med Bjørn/Panda på fredagen og lørdagen, bar det over mot Turtagrø på søndagen. Jeg hadde i siste liten hengt meg på en guidet tur opp nordøstflanken på midtre Dyrhaugstind. Søndag formiddag ønsket jeg Bjørn god tur hjemover mot Oslo, og slo opp teltet i nærheten av Turtagrø. I løpet av kvelden møtte jeg fører + de to svenskene som opprinnelig hadde bestilt turen. Alle virket som trivelige folk, og med en skyfri kveldshimmel virket utsiktene for morgendagen svært lovende. Etter noen timer dårlig søvn og en kjapp frokost var det avmarsj fra Turtagrø klokken 0500. Vi hadde følge med et lag som skulle på Storen innover Skagastølsdalen. Den kjølige morgenluften var behagelig å gå i, og vi gjorde god fart innover forbi Tindeklubbhytta og Skagastølsvannet. Før vi kom til Bandet var det på med seler og tau før vi passerte over Skagastølsbreen. Når vi var nesten over breen og innunder Dyrhaugsryggen dukket solen frem bak Storen og traff oss for første gang - og det var første gang(av utallige) jeg forbannet at jeg hadde valgt Gore-buksa, og ikke annet "lettere" antrekk. Det hadde vært et spørsmål om man foretrekker å bli våt innenfra eller utenfra, og på en dag som denne hadde jeg klart foretrukket utenfra. Vel over breen var det noe klyving på klippe, deretter en enkel taulengde(2'er) før vi var oppe på snøfeltet. Her var det fire taulengder gøyal og enkel klatring på 45-50 graders snø. På dette tidspunktet sto solen rett på snøfeltet og det føltes som en bakerovn. Solkremen rant av like fort som den ble påført. De to neste taulengdene var litt mer krevende ettersom det var mer avsmeltet og derav mer is. Muligens var det bare jeg som begynte å bli sliten(og svett!), men det føltes også som om det ble noe brattere. Den siste taulengden var morsom, med litt mix-klatring over klippe og noen mindre snøfelt i en renne, før vi endelig nådde ryggen mellom Store og midtre Dyrhaugstind. Derfra fulgte vi ryggen tilbake til Store og hadde en laaang lunsjpause der, mens vi betraktet de som toppet ut på Storen. Så behagelig var det på toppen, med sol og ikke et vindpust, at føreren holdt på å sovne. Tilbaketuren kan kort beskrives som lang og varm. Tok ikke bilder selv, men på disse bildene fra Mortens side synes ruta godt http://www.etojm.com/Galleri/Galleri81_90/G85Storen2003/Dyrhaugsryggen.htm Snøfeltet midt på ryggen, midt mellom store og midtre. http://www.etojm.com/Galleri/Galleri21_30/G24Hurrungane2/Dyrhaugsryggen3.htm Her synes hele feltet, med "innsteget" ved breen nederst i venstre kant av bildet. Forøvrig var snøfeltet langt mindre i år, og mye mer avsmeltet i øverste del. Som en anekdote kan det nevnes at feltet flere ganger er kjørt på ski(imponerende!). Føreren kunne også fortelle om en person som hadde kjørt ned hele feltet, men ikke hadde med utstyr for den siste rappellen, og derfor måtte klatre opp igjen(!)

Julia satt og jobbet med noen sider, da vi fastslo at fra Trollsteineggi, der manglet vi en del bilder. Da værmeldingen åpnet for et lite gløtt i alt møkkaværet på søndag formiddag, stilte vi vekkerklokka på tidlig i det vi gikk til sengs lørdagskvelden. Jeg var helt potetmos da klokka ringte og sjeleglad for at Julia kunne kjøre. Jeg rigget meg til i passasjersete med en diger hodepute og husker fint lite av turen. Parkeringen i Veodalen var stappfull av biler, egentlig litt overraskende siden det var såpass sent og atpåtil i en periodem ed mye grumsevær. Toppene var kritthvite, spesielt i nordhellingene - nysnøen hadde lagt seg stedvis i tykke lag. For å komme til Trollsteineggi er det enklest å gå inn i Trollsteinkvolven, eller "Kvolven" som jeg og Julia kaller den. Vi gikk temmelig rett opp lia ovenfor bilen og skrådde senere over i retning Kvolven. Været var brukbart, en litt disig himmel, men ellers ok. Julia så dvergfalk, fjellvåk, rødstilk og en haug med ryper og annet smårask, og var fornøyd med det. Et sted rundet vi over en kam og med et "buldret og flakset" det i det omlag 10 ryper skvatt opp i luften på en gang, og de var ikke en gang mange meterne unna. Vi holdt høyre side av dalen innover, tok en del bilder ved et lite vann før vi tråklet oss opp gjennom en masse morenestein opp til brekanten. Brekanten var lett og gå på opp til Grotbreahestens sørside. Denne hesten ble dagens bestigningsmessige beholdning, på en tur som egentlig var uten store toppambisjoner. Seinere gikk vi ned, og rundt det vesle brevatnet på vestsiden for å ta noen bilder der. Været var i mellom tiden blitt temmelig mye tjukkere, og det var i grunnen greit å tråkke utover dalen igjen. En hvitrumpet brunhare (reddhare var den også), spratt opp og for forskremt avgårde foran oss, mens langt mindre lettskremte var kuene i Veodalen. På vei ned mot bilen stod et helt fjøs med kuer og gresset innimellom Toyotaer og Peougeot'er og andre firhjulinger. Da jeg var en hundre meter fra bilen, kikket de "alle" opp mot meg, og som på signal begynte de å traske i retning meg og før jeg visste ordet av det var jeg omringet av rautende firbeininger i brunt og sort. Da jeg var bevæpnet med to stk. gåstaver følte jeg ingen frykt, dessuten virket det som om den angripende horde raskt glemte sin taktikk, et par myndige utfall fra vår side og hele sirkelen av angripende kyr åpnet seg i den ene enden slik at vi kunne komme oss greit ned til bilen, senere huset hvor lasagne, dusj og filmtitting stod på programmet.

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.