Søk i nettsamfunnet

Når er Rondane på sitt mest fargerike om høsten? Vil på tur med kamera

Video from our recent trip, hiking six days through Alvdal Vestfjell and into the Rondane

Tenkte det kunne være til nytte for noen som skal den veien? http://t.co/EbxUPEqk5o http://t.co/w3Uz7tG6wA

Klokken er... Jeg aner ikke hva klokken er. Solen har gått ned og jeg har tilbakelagt etappen fra Mysuseter og inn til Rondvassbu og opp til Fremre Illmanntjønne. Bak meg troner Storronden. Jeg innrømmer det gjerne, jeg synes sjelden det er behagelig å dra på vintertur. Skiformen er langt fra på topp, det blir fort tung oppakning og… vel… det er kaldt. Nå hadde jeg slept den nye parispulken inn til hjertet av Rondane. Dagen etter skulle den utallige ganger falle sidelengs mens jeg dro meg gjennom skrålier og oppover en li i et mislykket forsøk på å komme meg over til musvordalen. Deretter skulle jeg slepe alt tre mil ned til hytta på kvamsfjellet. Men. Vanligvis dreier jo vinterturene seg om at det er fint å være på tur og, vel, da må man komme seg ut om vinteren også. Og jeg har aldri angret på at jeg tok en natt utendørs. Men, nå. Nå er teltet slått opp og jeg har nesten leselys fra måneskinnet. Det er helt vindstille. Jeg tar en tur ut av teltet, bare rusler rundt på snøen og ser. Det er mange minusgrader, men i fleecebukse , dunjakke og dunfotpose fryser jeg ikke. Inne i teltet har jeg varmt vann og en varm sovepose. Akkurat nå er det veldig ålreit å være på vintertur.

Gikk fra Teigekrysset ved Goppollen i retning av Trosviksetra og videre opp mot herratind og høgtind. Kanonvær! Skyfri himmel, utsikt til rondane og skareføre! Til helgen skal jeg inn til Lyngen og gå samme vei opp mellom høgtind og herratind, som jeg gjorde i dag. Blir ikke mye skriverier i dag, men legger ved noen bilder fra dagens tur! Høgtind, toppen bak varden Lyngkampen, høyeste hvite fjellet i bakgrunnen Rondane

Vi har tenkt å legge ut en tur til Formokampen i morgon, søndag. Pga de vekslende temperaturforholdene er jeg litt spent på eventuelt skredfare i dette området. Rondane er ikke med i varsom.no ennå. Er det noen her som har ferdes der i det siste og har gjort noe observasjoner? Andre tips? Takk på forhånd! Jaap

Nydelig topptur til Fremre Illmannhøe (1602moh), sør-øst for Rondvassbu DNT hytta, Rondane. 2,1 mil t/r fra Mysusæter, 17 deilige blå. Video: https://picasaweb.go...feat=directlink

Har skrevet en liten skildring av en sykkeltur gjennom Grimsdalen i Rondane. På bloggen min har jeg også laget en liten guide, et google-kart og flere bilder. http://sykkelopplevelser.wordpress.com/2012/02/29/pa-hjul-gjennom-grimsdalen/ --- - --- Sykling i den norske fjellheimen blir ikke mye bedre enn en tur gjennom Grimsdalen. Idet vi ruller ut av skogen åpner Rondane-panoramaet seg. Høye fjell med myke former rammer inn den brede dalen. En og annen hvit flekk på toppene har fortsatt ikke gitt etter for solas varmende stråler. I bunn bukter elva Grimsa seg fram som en slange uten ende. Noen falleferdige gamle setrer forteller historien om Norge slik det var, mens noen velholdte forteller at tradisjonene fortsatt lever. Hit har ikke moderniteten trengt seg fram, i hvert fall ikke fullt og helt. På Turistforeningens nettsider er Grimsdalen nord i Rondane beskrevet som en av Norges vakreste seterdaler. Jeg hadde aldri vært i Rondane og disse ordene gjør meg lysten på tur. Jeg inviterer to av mine faste turkamerater til å bli med på sykkeltur gjennom dalen. Som vanlig er de ikke vonde å be. Nå er vi her. Det er dette synet vi har sett fram til, synet vi har bygd opp så høye forventninger til. – Dette er jo bare helt nydelig, sier Geir, vanligvis en mester i bruken av uventede adjektiver, men nå redusert til en simpel klisjébruker. Og på sett og vis er det greit, vi andre nikker stumt. Enige. Vi suser innover dalen. Himmelen er mer blå enn hvit. Nærmest ingen biler, bare oss og syklene. Frihet på to hjul. Det går raskt unna til tross for at veien heller svakt oppover. Stillheten brytes kun av dekkenes monotone susing i møte med den gruslagte veien, i tillegg til en og annen sauebjelle. Sanseapparatet mitt står på vidt gap og suger til seg sårt tiltrengte naturinntrykk etter litt i overkant mange dager i tettbygde strøk. Mange har sagt mye klokt om lykke, men denne julidagen er lykken å sykle på en avsidesliggende grusvei i den norske fjellheimen. Turen vår startet på Hjerkinn på Dovrefjell. Derfra er det først 30 lettsyklede kilometer til Folldal langs fylkesvei 29 etterfulgt av åtte kilometer på fylkesvei 27 før vi er rede til å entre Grimsdalen. Underveis bryter noen spredte gårder opp furuskogens ensformighet. Det er deilig å rulle rolig nedover med elva Folla som flyter rolig ved siden av veien, men strekningen framstår mest som en transportetappe fram til Grimsdalen. – På tide med en pause snart? spør vår tyske venn Huhni. – Jeg trenger kaffe. Om lag to mil inn i Grimsdalen ligger Grimsdalshytta fint til litt oppe i fjellsida. Der får Huhni tilfredsstilt koffeinbehovet med utsikt mot der vi kom fra. Hytta sto ferdig i 1923 og er modernisert flere ganger, senest i 2008. Den tilhører Turistforeningen og er et naturlig sted å overnatte på vei fra Hjerkinn til Dombås. Terrenget rundt hytta byr på flere muligheter for flotte fotturer. Sommeren 2012 er hytta betjent fra 22. juni til 16. september. Denne perioden sammenfaller godt med når det er best å gjennomføre en sykkeltur i disse traktene. Videre oppover mister dalen mesteparten av sin bredde. Dalsidene blir brattere. Landskapet føles mer dramatisk, men det er fortatt frodig. I boka Hyttene i Rondane skriver Per Roger Lauritzen at det i Grimsas nedslagsfelt er påvist nesten 400 plantearter. Når vi nærmer oss enden av dalen åpner den seg på nytt. Etter at vi har forsert turens lengste motbakke er vi oppe på snaufjellet. Belønninga for å være oppe er todelt. Først skuet mot Jotunheimen der både Galdhøpiggen og Glittertind kan skimtes på skyfrie dager. Dernest det som må være blant landets lengste og bratteste nedoverbakker. I snaue ti kilometer går det unna så tårene spruter ned mot Gudbrandsdalen. Slipper vi opp bremsene, er farten oppe i 50-60 kilometer i timen på få sekunder. Knokene hvitner av det faste grepet rundt styret og underarmene blir stive av all bremsinga. – Heeerlig! hører jeg plutselig meg sjøl rope. Lettere forbauset over mitt eget utbrudd konstaterer jeg at det nok er ekstasen som store mengder vind i håret skaper som må ut. Nede i dalen følger vi Øverbygdsveien mot Dombås. Vi tar inn på hytte den siste natta i det uovertrufne vertskapet til Liv og Sæmund Vigenstad på Skeie fjellgard. De gir oss rabatt fordi vi sykler og forsyner oss med melk rett fra kua til morgenens frokostblanding, en avslutning på turen som står helt i stil til de flotte opplevelsene underveis.

Med noen få bilder: http://peakbook.org/tour/24987/Telttur+i+Rondane+i+november.html Det åpnet seg en liten turmulighet helgen 4. - 6. november. Etter å ha sett værmeldingene så endte vi opp på å reise til Rondane, og gå eggen mellom Veslesmeden og Storsmeden. Reiste fra Oslo etter jobb på fredag, og kjørte opp så langt vi kunne inn mot Rondane etter Mysuseter. Fikk parkert og gikk inn til vi fant en fin teltplass et stykke før Rondvassbu. Opp med teltet og inn i soveposene for en god natts søvn. Våknet dagen etter i den forventede tåken. Etter frokost var det å pakke sekker og traske i vei mot Veslesmeden, og tåken gikk vi i til vi var tyve meter fra toppen, da kom vi over skydekket, og fikk toppen i knallgod novembersol. Siden eggen over til Storsmeden badet i tykk tåke, bestemte vi oss for å ikke gå den, så vi koste oss på toppen en stund før vi tuslet ned til teltet igjen, hvor vi fyrte opp bålet. Det å kose seg ute i Rondane med bål, biff og rødvin i november var bare fantastisk. Regor

Dag 1: It was a very auspicious start, the sun was out, people were greeting us on the trail and the path was fairly good. Unfortunately the excellent path and the sunny weather did not last. Halfway up the valley the path started to get wetter and wetter. I was prancing around like a mountain goat, getting used to my new Gossamer Gear LT4's, trying not to get wet feet. We'd hardly been walking an hour before I realized wet feet was something to get accustomed to as I knew I would. I was simply not used to it and for the entire trip I think I unnecessarily tried to avoid getting wet. Halfway up the valley we stopped for lunch at Tverrhaugen (Cross hill), I refilled our water using my Aquaguard Eliminator water filter, which I've had for a while but not used in anger yet. The reason we chose to filter our water was because this year turned out to be a lemming year, with dead lemmings and droppings everywhere. Not long after leaving Tverrhaugen we were approaching the tree line and the first drops of rain were streaking towards us. We stopped to answer the call of nature, put the pack covers on and get our matching Haglöfs Ozo's on. Not long after we get passed by a Norwegian couple in shorts. We'd started the day in trousers and as we got out of the valley and onto Flatfjellet we were glad we had. In the valley there was the low shrub that we wanted to avoid, while up on the moor there was a cold wind that was kept off our thighs. In my mind there was a vague recollection from when I was 15 of Flatfjellet being quite wet, and we soon found out how wet. The area is quite flat and the water drains quite slowly towards the valleys causing the occasional morass of knee deep (or on one occasion deeeper) mossy bog. At one point Lande cries for help as she's slowly sinking past her knee and I wade over as fast as I can to help her get out. At this stage her boots were as wet as mine and I figure that on the whole trip her feet were probably as wet as mine. Her boots kept her dry longer being Gore-Tex, however mine dried faster being just mesh. The last part of the path towards Rondvassbu is a supply road, and just as we got on it the weather started taking a turn for the worse. Unfortunately we weren't clever enough to see which way this was going and failed to put on our water proofs in time. As we were trudging along the road, greeting families of bikers coming the other way against the wind and with rain bucketing down, we got in view of Rondvassbu. We went started heading straight towards our camp for the evening, but quickly realized that we were on the wrong side of a stream and that the rain was making it a bit swollen. To top this of Lande really doesn't like fording waters so we backed up and crossed a bridge further down. The water was still dropping out of the sky as out of a bucket and Lande was starting to get cold. We decided to cut our day short, an easy decision seeing as we'd be passing our approach to the mountain we'd be climbing the next day. As we approached Fremre Illmanstjønne we started casting around for a good camp site, however there were no perfect spots and we settled for a previously used site on a very slight slope. I guess the rocks helped keep us in place to some degree, however we still had a tendency to slide to the bottom of the tent. As we finished setting up the excellent Scarp 2 the skies cleared and we got a bit of sun. This is the one and only time I dug out the heavy boots out of my pack, so that I could take the laces and set them up as a clothes line. Forord og dag 1 med bilder og litt mer tekst kan du finne her: http://blog.continually-evolving.net/2011/08/trip-report-rondane-preface.html http://blog.continually-evolving.net/2011/08/trip-report-rondane-day-1.html Kommentarer på skrivestil og utforming er hjertelig velkomne. Er ikke akkurat et naturtalent når det kommer til prosa så forslag til forbedringer når jeg skriver de neste tre delene blir jeg glad for. Innholdet er på engelsk ettersom innholdet er hentet fra bloggen min og dama er engelsk. Tor Magnus

Rune og jeg hadde egentlig tenkt oss over Svartisen denne uka, men etter elendige værmeldinger og web-kamera rundt om i nordland viste lav skyhøyde utsatte vi det prosjektet og tok turen til Rondane heller. Værmeldingene for Rondane var de beste for hele landet denne uka. Det skulle holde stikk, bortsett fra en grå og våt dag som ble tilbrakt i teltet under Digerronden. Svartisen får vente til neste år.

Endelig ble det tur til Trolltinden. Toppen jeg manglet i Rondane. Det hadde vært mye frem og tilbake med denne turen, men endelig fikk vi trommet sammen noen her på Fjellforum som ville være med. Molby, Gal Krokfot ble med og også Olav her fra Gjøvik ville være med. Jeg synes det er kjekt med et slikt forum der man kan få nye turvenner/kamerater. Helt topp det! Det ble en tøff tur. Lang innmars fra Mysuseter og himmelen var grå og det var litt tåke på toppene. Kunne dette bli noe særlig da??? Heldigvis så snudde været da vi kom opp mot Steet og det ble en kongetur med mange spenstige ryggtraverser....bratte snøflanker, meget bratt renne....i det hele tatt...en skikkelig vinterbestigning! Legger ut en video fra turen som kanskje viser litt hvordan forholdene er blant Rondene nå... Dessverre hadde ikke "Gal Krokfot" med seg stegjern og isøks og det var uaktuelt for han å bli med videre da vi skulle begynne klyvingen av eggen opp mot "1897" toppen. Kjekt verktøy å ha med på tur Vi brukte 6t30min opp til Trolltinden og totalt snaut 10 timer på turen og turen var på 30km http://www.youtube.com/watch?v=Nc9IS2cYZmY

Hei! For en par uker siden hadde jeg en fin tur som jeg hadde hatt lyst på ei stund. Jeg startet fra Mysusæter i Rondane, og målet var Femundsenden. Tanken med turen var å få sett seg rundt i ukjente områder for meg - Rondane og Alvdal Vestfjell. Samt å ende opp i landets fineste plass etter min mening, Femunden. De første dagene i Rondane var preget av snø, og relativt mye folk overalt. Som usosial, sær skoging tråkket jeg på for fullt for å komme meg til roligere strøk. Etter 2 dager var Rondane unnagjort, og jeg gikk løs på Alvdal Vestfjell. Alvdal Vestfjell er en skikkelig perle, med lite folk, lettgått terreng og fantastisk natur. I Alvdal Vestfjell hadde jeg også en natt på DNT-hytta Korsberghytta. Etter mange års medlemskap var det første gang jeg benyttet meg av hyttetilbudet, men det blir nok ikke den siste. Jeg styrte innom Alvdal for å fylle sekken med mat igjen. Det ble også litt fråtsing på den lokale butikken i form av cola, sjokomelk og skolebrød! Etter Alvdal ble det noen tøffe dager for beina. Veien videre gikk gjennom Tylldalen og Brydalen, så det ble mange høydemeter både opp og ned for beina. Så gjenstod bare sjarmøretappen inn til Femunden. De siste 3-4 dagene gikk jeg i boxern i strålende solskinn! Terrenget var lettgått, og jeg tok meg tid til noen tyribål som sikkert ville gitt oppsynsmannen hjerteinfarkt på stedet! Alt i alt en fantastisk fin tur gjennom både høye fjell og furuskog. I tillegg var jeg for en gangs skyld heldig med været! Fisket var greit, men ikke noe å henge på veggen. Jeg forsøkte å holde meg litt vekk fra stier og veier, men DNT-nettverket var alltid i nærheten. Jobb og stress ble ikke ofret en eneste tanke på hele turen, og etter første dusjen og første middagen hjemme ønsket jeg meg tilbake til fjellet. Dette var forresten første turen jeg brukte SPOT daglig. Tanken var ikke akkurat å benytte meg av nødfunskjonen, men å kunne holde de hjemme orientert om hvor jeg var og at jeg hadde det bra. SPOT fungerte feilfritt, og ble høyt verdsatt av dame, foreldrene og venner.

Denne kraftanstrengelsen har jeg lenge siklet etter å gjennomføre. For to år siden ble det planlagt at jeg og Carl Fredrik skulle forsøke oss på dette, å bestige alle de 14 2000-metringene i Rondane på under ett døgn. Han aktet å gå for rekord, mens jeg ville være fornøyd om jeg fullførte. Så var tiden kommet, meteorologen spådde oppholdsvær med gløtt av sol. Forberedelsene var ikke av de beste (2 uker på sofaen med feber og forkjølelse), men jeg hadde nå fått en tur over Maradalstindane https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21785 og en hardintervall i den lokale slalåmbakken etter sykdomsperioden. Carl Fredrik måtte stå over på grunn av forberedelser til løpet ”Etape Bornholm”, men Jan Petter (JPV) var ikke vanskelig å få med. Dagen i forvegen syklet vi inn til Rondvassbu. Jeg ankom hytta ved midnatt og måtte nøye meg med litt slumring på sofaen uten dyne eller sovepose. Klokka 08.00 peip vekkerklokka og etter å ha fått i oss noen brødskiver begynte vi smått å varme opp. Været var OK med litt tåke på toppene, men ingen nedbør. Om det begynte å regne ville det ha ødelagt alt, våte steiner i Rondane er det verste som finnes. Med meg i sekken hadde jeg: 15 brødskiver med pålegg (nugatti, honning med brunost, kaviar, skinkeost og kyllingsalat), en halv grandiosa, tre vafler med sukker, en pakke Café Cookies med bær, en stor fruktnøtt sjokolade (ble ikke spist), 1l XL-1 lime drikke, 9 dl Red Bull og en Maxim lime gel. Drikke fylte vi jevnlig i bekker undervegs. I dag skulle jeg ikke gå tom for næring! Av klær løp jeg i shorts, t-skjorte og terrengjoggesko. Ekstra skift, gps, mobil og kamera var med i sekken. Begge hadde musikk på ørene, så noen sosial tur ble det ikke annet enn litt skitprat i pausene. Vi skulle følge hverandre så lenge farten var noenlunde lik. Målet var å fullføre på 15-20 timer, ingen av oss hadde forestilt oss at vi faktisk ikke var langt unna å kunne ta rekord så vi tok oss derfor god tid på spisepausene. Startskuddet gikk klokken 08.45 ved brua på Rondvassbu. Første topp var Veslesmeden, en stigning på snaut 900 høydemeter. Vi jogget rolig innover Rondhalsen, men ved stiskillet mot Rondvassdalen måtte vi konstatere at det fortsatt var langt igjen og kreftene måtte spares. Resten av veien til topps gikk vi jevn gange. Etter 1t 12min tok vi på toppvarden og unnet oss en god matpause. Tåken streifet rundt den råe Smedeggen. Jeg har ikke vært i Rondane siden 2002 så det var moro å komme tilbake hit. Eggen opp til Storsmeden (og Storsmeden Nord) gikk greit for seg, enkelte plasser bød på klyveklatring, men det er vi vant med fra tidligere 2k-topper. Jan Petter snublet og slo kneet sitt i en stein, så vi måtte roe ned et lite parti. Jeg var usikker på om vi stod på Storsmeden Nord så jeg gikk litt nordover mot Søre Smedhamran for å sjekke. Jada, Storsmeden Nord går man automatisk over. Selve Storsmeden ble nådd etter 1t 51min. Ura ned til skaret mot Steet var ikke særlig morsom. Vi holdt til venstre for eggen og her var det mye løse steiner (som det i grunn er i hele Rondane). På eggen ut til Trolltinden sklei jeg og slo leggen min inn i en skarp stein. Faen! Det ble en skikkelig revne i leggen, og benet kom til synet. Men jeg tok meg sammen og ville prøve litt til. Litt ømt var det, men såpass må en tåle. Vi tok det litt forsiktig opp den løse flanken til Trolltinden. På toppen møtte vi et hyggelig eldre ektepar fra Trøndelag som vi slo av en prat med. Damen hadde med seg plaster som leggen min fikk låne av. Tusen takk! Etter mat og drikke surfet vi ned en snøfonn litt nordvest for toppen. Deretter traverserte vi nordøstover og ned til Langholskridu der drikkeflaskene ble fylt. Vi holdt en lett jogg rundt Smedmassivet og bort til Bergedalen, der vi hadde en ny drikke- og matpause. Snart ventet en hard stigning i småløs ur opp til Digerronden. Den føltes lang ut, og Jan Petter kjente at lårene begynte å bli i overkant sure da vi nådde varden etter 6 timer. Jeg ga ham litt Red Bull som nok gjorde susen en liten stund fremover. Vi slo av en prat med en hyggelig gjeng som kom fra Dørålseter. De syntes vi var gale som ønsker kroppen vår så vondt. Kanskje de har et poeng… Det gikk greit videre over de fire Midtrondene (vi måtte ha med sekundærtoppene også), men vi måtte passe på å holde et moderat tempo. Til slutt stod vi nokså slitne på Høgronden! Her kjente jeg regndråper...! Heldigvis kom det ikke mer enn at steinenes friksjon ikke ble redusert. Vi fikk litt gløtt av utsikten nordover mens vi tok en velfortjent matpause. En fin topp dette her! Ura ned til Langglupdalen var ikke akkurat noe å rope hurra for, men vi kom oss nå ned. Her tømte vi tankene, fylte vannflaskene og spiste godt med mat. Jeg tittet på klokka og ble overrasket over hvor kort tid vi hadde brukt. 15 timer burde vi klare lett nå, faktisk så det ut til at vi kunne klare det på 12 timer også! Jeg ble noe utålmodig i bakken opp til Rondslottet, men jeg så på Jan Petter at han hadde spist og drukket for lite. Etter en stund bestemte vi oss for å skille lag og jeg stakk i forvegen. Deilig var det å komme seg på toppen av Rondslottet, her gomlet jeg i meg en skive, litt vann og gel. Det var rimelig tett tåke og ikke lett å se hvor stien gikk videre mot Vinjeronden. Etter litt surring kom jeg meg opp på Vinjeronden Nord og hovedtoppen. Da jeg skulle ned til skaret mot Storronden oppdaget jeg at jeg gikk i feil retning, jeg var på vei mot Svartnuten og måtte derfor gå på skrå ned i sørflanken for å komme tilbake på T-stien. Jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor Jan Petter. Jeg var jo den eneste som hadde med GPS. Tenk om han ikke finner veien ned! Etter å ha tenkt litt bestemte jeg meg for å gå videre og håpe på at han er flinkere til å følge T-er enn meg. På GPS-navigasjon fant jeg veien opp til Storronden. Nå var det bare å slurpe i seg de siste Maxim gel dråpene og løpe det jeg var kar for ned til Rondvassbu. Et par steder vrikket jeg foten, men jeg skulle ned! Endelig nådde jeg brua ved Rondvassbu og kunne stoppe klokka på overraskende 11t 42min kl. 20.30! Jøss, dette var over all forventning… For at kroppen ikke skulle føles helt ødelagt neste dag valgte jeg å ta en rask dusj før jeg syklet meg rolig ned tilbake til Spranget. Jan Petter gikk seg heldigvis ikke bort, fikk tatt seg sammen og kom ikke lenge etter meg på tiden 12t 8min. Godt jobba! Jeg så på GPSen at vi hadde 1t 46min i stopptid, så denne persen skal vi nok klare å slå om vi får motivasjon til å ta runden en gang til. Pf10-toppene kan også utelukkes ved et nytt forsøk. Camelbak er også noe jeg bør skaffe til da. Regner uansett med at Carl Fredrik fort ender nede på 10 timer om han prøver seg i august. Takk for ”turen” Jan Petter! Turdata (meg): 11t 42min 10sek 43,5 km 4685 høydemeter 14 topper (pf 10) > 2000 moh.

Jeg og Dag G - Evje hadde et par uker i forveien planlagt fellestur i Rondane. Traversen Digerronden - Høgronden skulle forseres i knallvær med uforglemmelig utsikt både sørover mot Rondslottets nordstup og den store senkninga hvor Rondvatnet befinner seg og nordover mot Folldalområdets rolige linjer. Været har jo vært knall i ca en måned nå, men jeg kjente en tiltagende uro i kroppen og frykta at det snart var tid for væromslag. Siden jeg tillegger været menneskelige egenskaper så ba jeg på mine knær at det iallfall kunne vente EN eneste dag til før det slo over til søppel og dritt. Men neida, det ønsket gikk selvsagt ikke i oppfyllelse, så lørdagen ble heller en salig blanding av middelmådig vær, storm, frustrasjon og en aldri så liten dose dramatikk. Fredagens ettermiddagstur innover fra Mysuseter var jo så fin! Rondane en perfekt vinterdag er og blir en klassiker, og etterhvert som solnedgangen farget toppene rosa ble det hele reint poetisk. Men inni hodet kvernet et forferdelig ordtak om aften rød gir morgen blød, eller bløt eller våt eller alt mulig dritt. Prøvde å skyve vekk de dystre tankene og stirret heller på de nydelige Rondetoppene jeg virkelig har fått sansen for i løpet av det siste året. Etterhvert passerte vi Rondvassbu, og kort tid etter var tida inne for å slå teltet opp på Rondvatnet, det var såpass mørkt at vi ikke burde drøye mer med å komme i gang med leirarbeidet. Dag fiksa primusvarme mens jeg sleit med å få ski og snøplugger til å sitte i det tynne snølaget oppå isen. Men det ble ikke så verst siden vinden var fraværende. Det ble endel trivelig fjellprat, og vi var begge enige om at livet kunne vært langt verre. Men vi burde vel ant uråd siden det var så stille, det står jo nøyaktig det samme i boka til Monsen da han og Strømdahl skulle krysse den høyeste toppen i mils omkrets i nærheten av Reisadalen og finskegrensa for ca 20 år sia.... Det blåste litt utover natta, men vi var begge ved relativt godt mot da vi pakka sakene og rusla over Rondvatnet. Men vinden bare tiltok i styrke, og etterhvert så jeg skyer som slukte de øvre delene av Rondhalsen, dette var et dårlig tegn. Snøfillene begynte å komme, så da vi hadde kryssa noen småhauger etter vannet bestemte vi oss for å søke ly og slå opp teltet for å avvente situasjonen. I sterk vind festa Dag en bardun til ei ski, og så var det bare å prøve å få teltet under kontroll. Men etter å ha fått på plass første teltstang begynte problemene. Neste teltstang ville liksom ikke lystre, og årsaken var et bardunkaos med knuter og styr som strammet altfor mye. Å ordne opp i det var håpløst, for vinden gjorde arbeidsforholdene umulige. Dag kutta heller trådene, så fikk vi skjøte de seinere. Men da vi hadde fått inn de siste stengene og prøvde å reise teltet bare sa det knekk. Håpløst dårlige stenger altså! Egentlig var situasjonen ikke så rent lite dramatisk, men på grunn av at jeg de siste par månedene har kjøpt en rekke gode vinterklær så holdt jeg kroppen varm og hodet kaldt. Uten de nye klærne trur jeg panikken fort hadde kommet. Nå begrensa det hele seg til banning og frustrasjon. Idiotisk nok glemte jeg å ta med slalåmbrillene jeg fikk av Erling på fjorårets Rondetur, så jeg så ikke stort pga snøen som føyka innunder de vanlige solbrillene. Dag måtte derfor brøyte løype med meg hakk i hæl. Innimellom når jeg snudde meg kunne jeg med hevede øyebryn se over brillekanten at Digerronden lo hånlig av oss der oppe i delvis blå himmel med drivende skyer og annen jævelskap. Da vi endelig skulle renne ned mot Rondvatnet og vinden i tillegg hadde avtatt så skjedde uhell nummer to. For fjerde gang i livet skjedde dette forbaskede tullet med at bindinga løsner fra skia. Plutselig følte jeg at noe ikke stemte, og ganske riktig: der sto jeg med ei ski på høyrefoten og bare bindinga på venstrefoten. Venstreskia var bare en meter bak, men uten hjelpemidler måtte jeg komme meg videre vekselvis til fots eller med ei ski på Rondvatnet. Dag bandt den andre skia til sekken sin. Det varte og det rakk før vi nådde fram til Rondvassbus sjølbetjeningskvarter, men underveis tenkte jeg på at halve Gjende to ganger i 2008 tross alt var mer langtekkelig. På Rondvassbu fant vi ingen skrutrekker som kunne hjelpe meg med bindinga, men koselig var det iallfall å få opp varmen. Det var tidlig på ettermiddagen, og jeg kunne iallfall hvile ut før morgendagens synketur til Mysuseter. Noe sa meg at den kunne bli tung og klønete. Det ble endel trivelig fjellprat igjen, og vi fikk oss en etterlengtet middag. Etter en stund kom en engelskmann inn døra, han hadde gått fra hytte til hytte i området med randonneski. Han skulle prøve lykken på ski ned diverse skråninger. Jeg er ikke verdens beste til å snakke engelsk, av den enkle grunn at jeg aldri praktiserer det, lese og forstå er en ting, å prate selv noe helt annet. Men det ble da litt prat. Etter ei god natts søvn var det på tide å forlate hytta søndag formiddag. Dag brøyta i forveien mens jeg vekselvis halta og hinka bak. Det er jaggu ikke lett å gi jernet når man går såpass ustabilt og nærmest forventer å synke for hvert skritt. Men alt peset gjorde at svetta strirant. Jeg gikk rundt og holdt ei tapper maske, og med oppmuntrende kommentarer fra Dag ble det stort sett enkelt å holde den. Men innvendig var jeg i opprør. Jeg fantaserte om bindingen på skafottet, om hoggestabba på hytta og fiskarsøksa jeg alltid bruker på skauen. Etter et par-tre kilometer tok Dag helt uoppfordret over teltet, og etterhvert også snøspade og stegjern (stegjerna var tiltenkt glatte partier på Digerronden) og fikk dermed blytung sekk mens min ble lettere. Det hjalp endel, og enkelte partier gikk det "så det suste". Men så kom et par kilometre med gjennomslagsføre så det holdt. Jo nærmere Mysuseter jo verre ble det. Jeg brukte den gamle regla som dreier seg om et skritt om gangen, og mens jeg gikk rundt og hatet så nærmet slutten på lidelsene seg. Dag kom tilbake og tok sekken bort til trikkeskinnene og suste etterpå avsted i forveien for å varme opp bilen. Jeg tok av den siste skia for å slippe å skli ukontrollert ned de verste utforbakkene. Etterpå var det herlig å sitte i bilen og glede seg til brus i store mengder på Otta. Dette ble en lærerik tur sjøl om vi ikke fikk det vi drømte om. Takk til Dag for å ha vært et veldig hyggelig turfølge Bilder kommer etterhvert fra Dag. Kameraet mitt er nok ødelagt, det bare lader seg ut uten at jeg ber om det...

Jeg hadde lenge tenkt på en tur til Rondane for å prøve meg på alle toppene der, og når jeg tirsdag morgen våknet til strålende sol var det bare å kaste seg rundt å komme seg av gårde! Buss til Ringebu og ny buss videre derfra til Straumbu før jeg tuslet inn til Bjørnhollia tirsdag ettermiddag akkurat i tiden til middagen Grunnlaget for turen var elendig da jeg ikke hadde fått trent noe i det hele tatt i vinter, men med god tru på meg selv og gammel seighet hadde jeg lagt opp til følgende plan : Onsdag : Bjørnhollia – Høgronden – Midtrondene – Digerronden – Dørålsæter Torsdag : Dørålsæter – Trolltind – Storsmeden – Veslesmeden – Rondvassbu Fredag : Rondvassbu – Storronden – Vinjeronden – Rondslottet – Straumbu og buss hjem til Oslo kl 16. Slik skulle det ikke gå… Onsdag morgen våknet jeg til tåke og lavt skydekket, som lettet raskt i det jeg la i vei mot Høgronden. I løpet av kvelden hadde jeg studert mitt nyinnkjøpte kart og oppdaget at det var lengre enn jeg trodde og dypere mellom toppene en jeg hadde håpet og allerede etter en time begynte jeg å kjenne antydningen til gangsår og måtte legge på litt beskyttelse…fryktet at dette skulle bli en lang og vond dag.. Stigningen fra elvekryssingen i Langglupdalen og opp til Høgronden var lang syntes jeg, men jeg kom meg da opp til slutt og stor var overraskelsen når jeg sjekket klokken og hadde brukt ”bare” litt over 4 timer mens DNT stipulerte tiden til 5 timer + pauser. Var jeg i bedre form enn jeg trodde? Kunne man hvile seg i form en hel vinter? Oppmuntret av tidsforbruket satte jeg i marsj ned fra Høgronden for å begi meg i kast med de andre toppene. For å gjøre en kort historie kort så gikk det veldig greit å gå hele ryggen, men for meg var tungt å gå de mange høydemeterene opp/ned pga dårlig treningsgrunnlag og ikke minst fordi det fra Midtronden øst til Midtronden vest regnet/haglet temmelig mye og gjorde steinene såpeglatte. Jeg skled/falt flere ganger selv om jeg var ytterst varsom og oppmerksom. Det deilig var dog at hver gang jeg kom opp på en topp så var sikten upåklagelig!! Til slutt var jeg kommet meg bort til Digerronden og kunne ta fatt på nedstigningen mot Dørålsæter og middagen der. På vei ned begynte jeg virkelig å kjenne gangsåret og det elendige (fraværende) treningsgrunnlaget. Det tar på å gå så mye nedover!! Lårene og leggene var så stive at jeg måtte støtte meg opp trappa når jeg endelig kom frem til Øvre Dørålsæter, hvor middagen var utsatt en halvtime i påvente av at jeg skulle komme Om kvelden regnet det temmelig mye og jeg bestemte meg for at om det fortsatt var utrygt for regn når jeg våknet så ble det ingen tur over Trolltinden/Storsmeden/Veslesmeden. Ville ikke gå over der på såpeglatte steiner. Noen som antyde tidsforbruk på denne turen med full sekk Når torsdagen kom så var valget enkelt. Skyene lå lavt over fjellene i vest og jeg bestemte meg for å gå rake veien til Rondvassbu via Rondhalsen evt med en avstikker oppom Veslesmeden om jeg orket. Turen til der hvor stigningen opp mot Rondhalsen begynner gikk greit, men når oppstigningen begynte skjønte jeg fort at det ikke var snakk om å gå fra Rondvassbu til Bjønhollia nesten dag, da såret bak på den ene foten gjorde så ufattelig vondt at her gjaldt det bare å stavre seg over og rekke bussen ned til Otta. Litt tidsforbruksinfo for de som lurer på slikt ; Bjørnhollia – Høgronden : 4 timer (inkl 3-4 mat/sårbehandlingspauser) Høgronden – Midtrondene - Digerronden : 3,5 timer (Inkl lunsj) Digerronden – Dørålsæter : 2,5 timer (på meget melkesyretunge ben…hehe) Dørålsæter – Rondvassbu : 5,5 timer (Inkl lunsj. Delen over Rondhalsen 2,5 timer) Litt synd at jeg ikke fikk gjennomført mer enn 1/3 av planen min, men jeg fikk to fine dager i fjellet og siden 2/3 av planen gjenstår så må jeg jo tilbake Til slutt : Fredrik, Yatzy seiren din over Marius på Bjørnhollia er den tredje største gjennom tidene! Du er dermed registret på listen ”All Time Top Twenty Yatzy Fri Greatest Victories”. Du står dermed med en bronsemedajle i Medaljeoversikten og 15 ”olympiske” poeng

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Lå en kjølig fredagsnatt i bilen på Spranget, og så skyene lette tidlig på morgenen mens sola kom opp kl 07.00. Fantastisk! Nysnø på toppene. Sprang ut med mitt nye kamera og fikk noen pene bilder sammen med et par andre ivrige fotografer som alle sto vendt samme vei, før en simpel frokost hutrende ble inntatt foran panseret på bilen. Motivasjonen var nå - av flere grunner - blitt stor for å tråkke innover på sykkel til Rondvassbu – 40 min tok det. Nå var det varmt nok til å kaste jakke og lue, og bare nyte turen i godværet innover mot nordvest. Den bratte Svarthammeren ble rundet langs t-stien, som etter hvert ble mindre og mindre sti og mer og mer stein, skjønt røde t-er holdt stø kurs i ura. Storsmeden tok seg fantastisk ut herfra, med nysnø på toppen (se bilde), men jeg lurte spent på om det kom til å smelte snart i høyden – hvis ikke skulle det bli spennende på eggen inn til Trolltinden… Spennende ble det, eller mer presist; glatt. Fra bandet vest for Storsmeden (snaut 2 timer inn hit), tok jeg rett vest opp mot en høyde dekket av 2-3 cm isglasur, og vurderte alt å snu, alene som jeg var. Heldigvis var det ikke bratt her, men tiden gikk fort, da jeg måtte gå ekstremt sakte oppom toppen og forsiktig nordover og ned i det første lille skaret. Det så bedre ut bortover eggen nordvestover mot høyde 1896 meter – hvis ikke hadde jeg snudd. Skyer kom og gikk, og gjorde sitt til å hindre sola i å leke og kjæle med isen, samtidig som de dekket de fleste av stortoppene i området. Ble det bra vær – eller ikke? Heldigvis var det virkelig noe bedre føre opp søreggen på 1896, men årvåkenhet krevdes hele tiden, da til og med samme stein kunne være både tørr og glatt av rim samtidig – ikke alltid lett å se heller! Framdriften var likevel grei nok og klyvinga lett, også ned i skaret før Trolltinden. Her var det solvendt og helt tørt, og jeg koste meg bortover i bratta forbi de tre rennene nevnt i turbeskrivelser. Ved GPS-punkt 32 V 537264 6864665 på 1755 meter viste spredt varding at kursen endelig kunne settes rett oppover, og jeg holdt innimellom litt ekstra mot høyre (øst) for å få litt klyving og småklatring på tørre klipper. Litt luftig (og ekstra moro) på punkter nær stupet mot øst, men hele tiden lett ”å regulere” etter ferdigheter og ”behov”. Vel oppe var det steinur omtrent til topps. Nær 4,5 time opp hit, og etter ”skjema” – jeg kunne nok bare glemme Smedeggen seinere på dagen. Det var for mye is og rim. Utsikten var litt skuffende fordi et dekke av skyer lå over alle toppene i øst, men i vest var store deler av Jotunheimen åpen – og Glittertiden og Galdhøpiggen var begge lette å identifisere. Så fikk jeg da litt bruk for den nyinnkjøpte telelinsa, og et fotostativ hadde jeg også drasset med meg i sekken – innpå 2 kg ekstra har blitt standard på tur nå! Et dumt valg Etter en lang og solid foto- og matpause på toppen, ville jeg fortsette ned nordeggen – det ble dagens dummeste valg: 500 høydemeter fordeler seg på 1,2 km, men ura er løs og svært grov. Verre var det at føret var aldeles forrædersk, og de følgende 2,5 timer ned denne nordeggen, helt uten pause, dypt konsentrert hele tiden, skriver seg inn i historien som en av de verste nedstigninger jeg har hatt. Godt det gikk bra, men jammen var jeg forsiktig også. Jeg ville ikke skade så mye som en finger, alene som jeg var i denne forholdsvis lite brukte delen av Rondane. Tre trøndere forsiktig på vei opp møtte jeg likevel. Det var nok verre å gå nedover her i dag! Vel nede ved nordvestenden av Langholvatnet var jeg godt fornøyd med stein, ur og rim, og bestemte meg for å knalle på tilbake over bandet ved Storsmeden og ned til Rondvassbu. Inkludert sykkelturen tilbake til Spranget tok dette snaut 3 timer. Fælt å reise fra Rondane når neste dag (søndag) var meldt like fin, men sånn er det å bli ”mett.” Allerede i dag angrer jeg litt… Men en haiker fra Sunnmøre ble i alle fall glad, og kom seg ned fra Spranget til Otta Skysstasjon…Og hele familien fikk en fin tur på Bitihorn dagen etter…

Jeg og en kamerat startet Mandag 06.00 fra Trondheim,og kjørte rettning Folldal.3 t senere var vi framme ved en plass som heter Straumbu.Spant på skia og pakket sekken 09.40 og la av sted rettning Rondeslottet.Tempen var -17 grader,men det gikk helt fint.Været var litt overskyet,men absolutt fint turvær.Ingen vind.Hadde med kamera begge to på denne turen,og ville ta en del bilder.Så det ble ganske rolig i starten,med mange øyeblikk festet på bilder og video.Artig å se på senere. Va bra føre også,og det var flere som hadde gått før oss for noen dager siden.Så det var bare å følge oppgått løyper.Brukte 2t før vi hadde passert tregrensa,og da fikk vi se Rondeslottet.Defra og helt til foten av fjellet gikk det ca.2t.De var utrolig seige kilometre,slakt oppover og 15cm løs snø.Men virkelig hærlig.Og fra foten og opp brukte vi 2t.Siste 1t tok vi av oss skia og festa de på ryggen,og gikk opp.Pga det var utrlolig bratt og steinete.Da vi endelig var på toppen var klokka ca 16.00. Og som bonus like før toppen viste seg,så åpnet himmelen seg og sola tittet fram,og skyene forsvant. For et syn..All slite med å komme seg opp var nå glemt.Og vi kunne nyte utsikten på 2178 m.o.h.Var ikke et eneste vindkast på toppen.Helt stilt var det. Tok litt mat og en del bilder på toppen før vi tok bena fatt nedover igjen.Jeg gikk ned og forbi steinen på toppen,og spant på med skia der.Fikk testet de nye fjellskia mine fra Fisher med stålkant.De fungeret fint ned den bratte skrenten fra toppen.Kjørte sikk sakk hele vegen nedover bakken,noe som var ganske artig.Og etter hvert kom vi ned den værste biten,og ned på den lange slake nedoverbakken mot tregrensa.Her var det 15 cm puddersnø hele vegen,,og bare å leke seg nedover. Brukte 4 timer fra tregrensa og opp,,nedover gikk det unna på 55 min. 8 t senerer var vi begge kommet tilbake til bilen,etter en fantastisk tur i Rondane.Litt slit var det selvfølgelig,men det blir fort glemt når turen er over.Anbefalles iallfall denne turen.Viss været er noen lunde bra så er utsikten helt fantastisk.

Jeg og Rødtopp fikk med oss Ms. M på tur. Værmeldingene for fjellet var litt ymse, men ikke verre enn at vi dro opp til Rondane og gikk inn til Rondvassbu på kveldsøkta. Det var så klart at stjernene kastet skygge. Lysten på å prøve Rondeslottet var stor og iveren ble ikke mindre da sola snek seg høstsent opp på morgenkvisten. Vi la i vei før alle andre og raskt innover Rondholet. Ved ca 1900 moh passerte vi den første snøen. Utsikten fra Vinjeronden (2044) var flott selv om den ligger inneklemt mellom Rondeslottet og Storronden. Sola begynte etter hvert å skinne gjennom tynne slørskyer, noe som vanligvis ikke er så bra tegn. Dermed travet vi videre opp på Rondeslottet (2178). Det en blåste en kald frisk bris på toppen, men varden var stor nok til å gi greit ly til alle tre. Det passet med utsiktslunsj. På vei ned traff vi mange andre hyggelige fjellfolk. Siden vi var tidlig ute bestemte Rødtopp og jeg oss for å prøve Storronden også, mens Ms. M gikk ned til Rondvassbu. Det var bratt opp fra skaret og ca 10 cm snø gjorde det tungt å gå. Oppe på Storronden (2138) så vi at skyene begynte å tetne seg til og at det gikk byger rundt omkring, særlig rundt Dovre. Vi fikk tatt noen utsiktsbilder og skyndte oss nedover. Det begynte ikke å regne seriøst før vi var nede av fjellet. Vi var veldig spent på hvordan søndagen skulle bli, men også denne dagen kom med morgensol. Frokosten ble unnagjort i en fei og vi langet ut oppover mot Veslesmeden (2015). Vinden var surere enn dagen før, men det hindret ikke oss. Sekkene satte vi igjen ved topp 1871. Vel oppe på toppen fikk vi tatt noen utsiktsbilder før vi gikk ned til sekkene og spiste en kjapp lunsj. Ned til Spanget tok vi korteste vei ned i Kaldbekkbotn og over Satansrivilen. Toppene i Rondane prøvde å kle på seg hatter av tåkeskyer, mens snøbyger lagde slør. Vi rakk ned til bilen i tide uten å bli plaget for mye av nedbøren. Det ble en flott og spennende tur.

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Hei!! Dette er jo en tur som sikkert er godt beskrevet fra tidligere så jeg lar heller bildene tale for seg!! Det var en fantastisk dag i fjellet. Endelig!! Reiste alene fra Gjøvik kl. 0500 og var klar til sykling fra Spranget kl. 07.20. Brukte 2t og 25min til toppen av Veslesmeden og 1,5 t mellom Veslesmeden og Storesmeden med innlagte spisepauser. Artig å gå "Smedeggen" som jeg har hørt så mye om. Et par plasser var det litt vanskelig klyving pga. litt snø og is ellers så var det bare artig. Var nede på Spranget etter akkurat 6timer. Endlig fikk jeg en flott tur i Rondane igjen!!

Påskeplaner med endringer Påskeplanene var lagt angående toppturer og fjellturer, hvor at jeg har måttet ty til alternative planer grunnet dårlig vær i de fjelltraktene som jeg har planlagt turer for. (Dovre og Lom).. Etter å ha gjennomført den ene av primærturene mine (Gråhø 31. Mars), så måtte jeg ty til det alternativet som var å finne ut hvor i Norge det fantes fint vær. Etter værkartene å bedømme skulle det fine været befinne seg østafjells, med liten bygeaktivitet og kuling på utsatte fjellområder. Eneste fjellområde som lå østafjells i følge min stedsans måtte være Rondane. (Kravet er at det befinner seg fjell i områdene som er over 2000 meter). Jeg og en venn Svein, blir enig om at det høres ut som en grei alternativ plan til Dovre som var orginalt planlagt, hvor at det er tre topper som stikker seg ut som reisemål i Rondane. I rekkefølgen vi hadde tenkt å bestige de var Storronden, Vinjeronden og Rondslottet. En god plan, hvor at pakninger blir tilpasset en dagstur. Jeg ser på været klokken 01.00 (halvannen time før vi kjører fra Tomrefjord), hvor ei blid TV-2 værdame sier at været østafjells vil bli perfekt med lite vind. Med dette i hodet setter vi oss i bilen, og kjører med snøfokk og dårlig sikt i to og en halv time før det løser seg opp ved Dombås klokken 05.30. Ved Otta ser været fortreffelig ut klokken 06.15, hvor at vi labber avgårde fra Mysussæter klokken 06.30. Det som etterhvert viser seg når vi begynner å nærme oss Rondvassbu er at det fokker over fjellet, og at det kommer snø fra noen okkluderte fronter. En hyggelig dame i resepsjonen på Rondvassbu sier at det vil blåse opp i sterk kuling på toppene, og at det neppe er noen familietur idag. Hun fraråder oss samtidig å gå eggen fra Storronden til Vinjeronden med snø, is og stiv kuling, noe som jeg forstod meget godt i det vi stod på toppen av Storronden. Temperaturen på Rondvassbu er da samtidig minus 6 grader C.. Med enkel hoderegning (temperaturfall på 0,65 grader per hundre med med normal luft), så måtte temperaturen på toppen ligge på cirka minus 12 grader. Med stiv kuling i kastene så blir chill-effekten meget stor. Det blåser godt hele veien til toppen, hvor at det hele nesten ender i tragedie da vindvotten pluteselig hopper bortover noen snøhauger. I det jeg har hoppet og sprunget 50 meter veldig fort i frykt for å fryse på hendene så klarer jeg å kutte meg opp på skaren i det jeg får tak i votten. Jeg kan nevne det med chill-effekten en gang til: Det jeg faktisk hadde mest problemer med på grunn av den sterke vinden var at jeg tok bilder, og klarte ikke å ta bilder med vind-votter på. Selv ikke etter å ha jobbet en sommer på fryseriet på et slakteri (temperaturer ned mot minus 40 grader) kunne sammenlignes med smerten på toppen. Jeg klarte å ha hendene ca 15 sekunder ute av votten før de begynte å miste følelse. Brrr Alt i alt ble turen veldig bra, hvor jeg får oppleve Rondane fra en litt hard side med kuling, snø skiftene skydekke. Neste gang blir nok til sommeren hvor at resten av 2000 meters toppene skal bli tatt samtidig

Kjørte gjennom Atndalen i ettermiddag, og fant ut at jeg kunne ta en liten kveldstur på Gravskardhøgda, 1767 moh. Sola var snart på veg ned bak stortoppene i Rondane da jeg begynte oppstigningen i Atnsjølia, så jeg skjønte fort at 1000 høydemeter for å nå til topps kunne bli for hardt. Klokka var passert 17.30 da jeg la ut med nydelige forhold. Skremte ut en hare i lia, der jeg gikk opp, var mye spor etter både rype og hare i nysnøen. Hadde ikke tid til særlig med pauser på veg opp gjennom fjellskogen og videre opp Gravskardbekken. Karret meg opp på Blåkampen, 1621 moh., sola var forlengst borte og kveldsmørket var på veg til å ta over. Måtte selvsagt ta til fornuft å snu der, på "forposten" til Gravskardhøgda. Hele turen ble unnagjort på rundt 2 raske timer, for å nå toppen av Gravskardhøgda så må en nok regne med vel 3 timer. Gravskardhøgda er en fin og luftig skitopp med godt og vel 1000 høydemeter rett opp fra riksvegen i Atndalen. Snøforholdene er ofte av det absolutt beste du finner i dette nedbørfattige området øst for Rondane. Og for telemarkkjørere er nedkjøringen knallbra, med mange muligheter og 1000 høydemeter. Legger ved noen bilder jeg knipset på turen opp.

Friluftslivklassen ved Hurdal Verk folkehøgskole returnerte i går fra en svært vellykket tur i Rondane. Vi startet fra Vollum i Sollia på mandag. Første etappe gikk opp lia og inn til Vulludalsbua. Mye løs snø i lia og en kombinasjon av snø og vind høyere opp gjorde det til en relativt strabasiøs etappe, gruppa tatt i betraktning. På veien opp så vi en flokk på ca 50 reinsdyr. Spesielt var det at det bød på problemer å krysse leva Vulua. Vi måtte lete ei god stund før vi fant ei ok snøbru. Etter en fin kveld og natt på hytta gikk vi videre innover Vulludalen. Lett snøfall og vind som økte noe utover dagen gjorde at de fleste elevene fikk en ny opplevelse. Fra Vullutjørna og over til Hornflågådalen ble det å gå på kompasskurs, ettersom sikten var for dårlig til å bare bruke kartet. Telta ble slått opp i Hornflågådalen. Onsdag fortsatte vi i retning Rondvassbu. Været lettet etterhvert og sola kom fram og ga oss etterhvert nydelig utsikt innover mot stortoppene. Varmt ble det også antrekket ble etterhvert ulltrøye med oppbretta ermer! Steminga ble også adskillig bedre enn i gråværet kvelden før. Rondvassbu ble nådd i god tid før en bedre treretters middag. Torsdag begynte vi med å flytte ut i telt igjen. Nydelig vær og flott føre! Noen brukte det meste av dagen til å nyte sola. Andre ville opp på en topp. 5 kom opp på fortoppen før Veslesmeden og 2 gikk helt til topps. Dette var en dag alle 12 deltagere var svært fornøyd med. Også nr 13, bikkja, som slapp pulken denne dagen. Fredag skled vi ned til Mysusæter. En flott tur som kan anbefales!