Søk i nettsamfunnet

Dag -1 Da er ruta lagt ved hjelp av Lommekjent.no , og sett på vanlig kart. 121.3 km -3206 meter stigning - starter på 16 mai og regner med å bruke 12 dager på turen. Starter litt utenfor Hønefoss i enden av steinsletta for de som er kjent i område. Går mot klokka. Grunnen til dette er at det sikkert er tørket mere opp på Holleia, kontra Finnemarka, Vestmarka og Krokskogen. Blir litt Npl-følelse på turen med hensyn til veivalg og info. Kommer også å passere ca 2 km i luftlinje hjemmenfra, blir også litt rart. Pakket mat, kart og dopapir etc og sendt post restante til lokalbutikken i Sylling. Har også kjørt ut et depo med mat og kart som er i Vikersund. På den måten blir det maks mat for 5 dager i sekken. Satser på at været blir bra hele turen, og med slik solnedgang som her, tatt forrige kvelden fra Krokskogen over mot Finnemarka og sola er over Holleia!

Jeg har en ukes fri mellom 5 og 12 Juni, og jeg har lyst til å bruke det på en 4-7 dager lang fisketur. Helst i fjell landskap, men jeg er litt usikker på hvilke områder jeg burde vurdere. Er det noen fjellområder som er isfrie litt tidligere enn andre her i landet? Gjerne med både ørret og røye tilgjengelig.

In this episode, Jonathan and Mark have a chance to chat with Heather and Josh Legler, hosts of The First 40 Miles podcast, a podcast that introduces beginners to backpacking and backpacking skills. Earlier in the summer, we challenged Heather and Josh to try out hammock camping for the first time and then do a podcast episode chatting about their experience as first-timers. Heather and Josh also hosted an episode about Hammock Camping on their own podcast, which includes more about their experiences as well as a review of the gear that they used. You can find that podcast episode here. Heather and Josh share their experience sleeping overnight in their hammocks, including the positive and negative points of working through hammock camping for the first time, getting the bugs out, and their thoughts about going camping again. After discussing their first night, Jonathan and Mark talk with Heather and Josh about their different experiences backpacking and camping with kids. Mark and Jonathan also discuss full-time hanging at home and the advantages or disadvantages of it, along with some of the risks of not doing it right. Show Notes: The article about sleeping poorly the first night when traveling: Half Your Brain Stands Guard When Sleeping In A New Place Here is a link to the 2 hammock camping forums sites where you can find a group hang near you: https://hammockforums.net/forum/forumdisplay.php/44-Hangouts-Campouts-and-Trip-Planning and http://hammockhangers.net/viewforum.php?f=6 As always, we are also inviting comments and suggestions on our Facebook page – like us there at http://www.facebook.com/hyohpodcast and join the conversation. You can listen to or subscribe to the podcast from a link on our home page online at http://www.hyohpodcast.com or give us a review on our page in iTunes. If you are really enjoying our podcast and want to see us reach our goal of two podcasts per episode, please be sure to become a patron at https://www.patreon.com/hyohpodcast. If you’d rather not become a monthly patron but would still like to buy Mark and Jonathan a cup of coffee, go to https://paypal.me/hyohpocast to make a one-time donation. Thanks so much for hanging around! Gå til artikkelen

In this episode Mark and Jonathan get to talk to Gresh and Junebug about their experiences starting up the world’s first social club organized to support hammock campers. If you’ve ever been to a group hang, or thought about taking it to the next level, this is the podcast for you – they discuss why and how they created the PSH, and many of the options available to campers who want to “hang together”. We also discuss food options for car camping for groups, and then Mark and Jonathan chat about some of the suspension choices available to the modern hanger and a few reasons why you might not want to stick with the stock suspension supplied with the hammock you just got as a gift from your significant other. Acknowledgements go this month to 2 episode sponsors – Haute Hammock, a designer of fine hammock-related t-shirts who are currently running a special kickstarter campaign with some amazing new designs. Also thanks to Yukon Outfitters, a Tennessee-based manufacturer of hammock camping gear, along with a line of outdoors-related products. Show Notes: The best way to learn more about the PSH is to visit their Facebook page at https://www.facebook.com/groups/PalmettoStateHangers. As always, we are also inviting comments and suggestions on our Facebook page – like us there at http://www.facebook.com/hyohpodcast and join the conversation. You can listen to or subscribe to the podcast from a link on our home page online at http://www.hyohpodcast.com or give us a review on our page in iTunes. If you are really enjoying our podcast and want to see us reach our goal of two podcasts per episode, please be sure to become a patron at https://www.patreon.com/hyohpodcast. If you’d rather not become a monthly patron but would still like to buy Mark and Jonathan a cup of coffee, go to https://paypal.me/hyohpocast to make a one-time donation. As always, thanks so much for hanging around! Gå til artikkelen

Hei! Eg har så smått begynt å sjå på mogelegheitene for å organisere ein ekspedisjon/tur til Grønland i området rundt Gunnbjørns Fjeld (3693moh). Målet med ekspedisjonen er å få skikkeleg villmarksfølelse, svimlande utsikt, bra skikøyring, og gjerne nokre kule toppar. Det kostar ca 300 000 kr for flyreisa t/r Island - basecamp for 4 pers med utstyr. Om det fins vesentleg billigare alternativ med ville fjell med bra skikøyring i samme område så er det veldig interessant. Er det nokon som veit om det må søkast om løyve til ein sånn tur og om det er krevjande/dyrt å få løyve? Nokon som har andre tankar eller erfaringar frå ein slik tur?

Jeg har kjøpt en garmin instinct solar pulsklokke, den har fungert helt bra før siste oppdateringen på iPhonen. Noen som vet hva det kan komme av eller vet hvordan jeg får ordnet det?

Heisann For noen år siden opprettet vi prisen Årets Eventyrer, som også fikk med seg en Rookie-pris etterhvert. Nå løfter vi konseptet med denne prisen videre, blant annet med at det blir utdeling på Eventyraften på Chateau Neuf i Oslo 29.jan. Vi har fått inn mange gode kandidater og nominasjoner, men noe sier meg at vi ikke har nådd helt til bunns når det gjelder rookie-prisen. Prisen er spesielt tiltenkt på yngre eller nye turglade folk som har satt et artig, spennende, utfordrende eller inspirererende turprosjekt ut i live i 2019. Veldig takknemlig om det er noen du vil foreslå, i åpen eller rookie-klassen - mail meg gjerne på aleksander(krøllalfa)gamme.no.

Vel, sannelig går den fort tida og egentlig bare fortere og fortere jo eldre man blir, eller sånn føles det i alle fall. 2019 er snart historie og da er det vel på tide å oppsummere turåret 2019. Synes ikke jeg har vært så mye ute, men når jeg begynner å se nærmere på det så blir det da litt likevel. Tenker vi får starte helt på tampen av 2018, og planen var å feire nyttår sånn rundt Heimdalen et sted. Målet var vel egentlig Sandbakkbue ved Øvre Heimdalsvann, vinterstid er det jo et stykke lenger å gå inn dit enn på sommeren siden Valdresflye er stengt. Men vi parkerte nå ved Maurvangen, lasta opp pulker og la i vei oppetter vegen. Ny episode av nasjonale turistveger til fots der altså, ser potensiale for en føljetong her. Dårlig skiføre så måtte gå på beina. Hadde ei teltnatt sånn omtrent ved Heimdalsmunnen hvor det fortsatt var mulig å få inn noen røyksignaler fra yr.no. Været tilsa at det kunne bli friskt og problemer med å komme seg ut igjen, så det ble noen raske endringer og nyttårsaften på hytte i Rennebu i stedet. Tur er tur, men nyttårsturen ble da hyttetur og ikke telttur, jaja .. begynner å bli vant med å reise etter været. Perfekt start på det nye året! Teltnatt ved Heimdalsmunnen og Nasjonale turistveger til fots ... Første overnatting ute i 2019 fant sted ved Honsjøen i Maura i anledning nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ei helg i januar. Fin liten skitur med pulk og trivelig kveld med bålbrenning og skravling. Kurset ble for øvrig holdt av Lengetur – ekspedisjon for dummies og kan anbefales om man har lyst til å prøve vinterfriluftsliv, men ikke er helt sikker på hvordan, eller om man rett og slett har lyst på turselskap. Riktig så trivelig var det. Nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ved Honsjøen i Maura Februar forsvant i skidager og hundelufting. Det var skiføre på hjemmebane og jeg satt brede meier på sparkstøttingen og spente bikkjene foran. Det må jo da sies at bikkjene mine er bare passe duganes som trekkhunder og det gikk til skogen (helt bokstavelig) rett som det var. "Trekkhunder" du liksom ... høyre, venstre, samma det ... vi streiker! Mars bød på isfiskehelg i Femundsmarka, vi losjerte på Litjrennbua som ikke akkurat kan skryte på seg verdens beste isolering (type ingen) men det er vedovn der og det var en trivelig helg. Undertegnede fikk prøve seg på ski i løssnø og hadde blitt der til snøen smelta om ikke noen hadde hjulpet meg opp igjen og reisefølget tror jeg har avlagt ed på at abbor ikke skal sløyes, men flås i fremtiden. Men finfin tur og Femundsmarka må man jo tilbake til. Isfiskehelg i Femundsmarka April og påsketur startet med topptur på fjellski til Kolåstind, det er vel det skumleste jeg har gjort i år og jeg tilhører vel et lite mindretall som kan si at jeg har gått på ski opp – og på bena ned hele turen til Kolåstind på snøføre. Men pytt! Det var jo en fantastisk tur i strålende sol og resten av påsken ble jo like bra med tur til Flø, tur til Utvikfjellet, Kråkenes fyr, Sankta Synneva-hornet og snørekjøring med hund i Tafjordfjella. Drømmepåske! Påsketur til Vestlandet Et av høydepunktene i april er jo Orrhaneleik og prøver å få til en natt hvert år. Så også i år, så det ble ei natt på Finnskogen, og en påfølgende tur til Dronningens utsikt dagen etter. Har for så vidt tenkt for meg selv at jeg burde få tatt med hengekøya og tilbrakt ei natt der og få en fin soloppgang. Som tenkt så gjort så det gjorde jeg allerede helga etter, soloppgangen var riktignok så som så .. men turen og selskapet var bra. Deretter dro vi videre til Kongsvinger kommunes høyeste topp Rafjellet, Hokåsen utmarkslag har ei åpen hytte stående der så ble ei natt der også. Mai forsvant i en fei, men fikk til en tur til Nore & Uvdal og en dagstur til Dusetind (både toppen og hytta) og Dusehesten helt i slutten av måneden. Kjekt med Nore, et utall fjellturer å velge mellom så sant ikke dørstokkmila blir for lang. Dusetind Juni, året er jo allerede halvgått hvordan skjedde det? Jaja .. planen var en Sunnmøretur, men været var atter en gang ikke samarbeidsvillig så det ble Oppdal i stedet. Bårdsfjellet, Gjevilvassdalen, Ålmanberget og hytteliv. Fikk besøkt et par av Trollheimens smultringer og lekt litt turister på vei hjem. Atter en finfin tur i bra selskap. Oppdalstur Noen kommunetopper ble det også i juni, Årkjølen, Søndre fjellsjøhøgda, Bjørnholen og Kohinor ble krysset av i kommunetopplista på peakbook. En liten spasertur på Hardangervidda ble det også tid til, bare en dagstur riktignok, men med utgangspunkt fra Solheimstulen fikk jeg nå tatt meg en brukbar runde. Er fint på Hardangervidda, må vel se om jeg klarer å få tatt meg en tur over litt flere dager og med telt der på et eller annet tidspunkt. Snartur på Hardangervidda, utgangspunkt: Solheimstulen Mens de fleste andre koser seg på ferie jobber jeg hele juli, det er selvvalgt så ikke noe å klage på også er det jo deilig stille på kontoret hele sommeren og jeg reiser på ferie når alle kommer tilbake. Ble dårlig med tur da, i juli måned, men det var jo bare for at jeg skulle ta det igjen i august! For ferien skal jo selvsagt utnyttes til tur! Startet med noen fine dager i Reinheimen, hytte til hytte tur. Deretter videre på roadtrip gjennom Romsdalen, til Mardalsfossen, over Aursjøvegen og nordover til Snåsa, Leka, Brønnøysund, Vega, Herøy, Dønna og ned igjen til Fiplingdalen og en svipptur til Børgefjell Nasjonalpark. Mange mil i bil, men ble da sannelig noen kilometer og høydemeter for bena også. Finfin sommerferie! Denne står på planen til et annet besøk i Tafjordfjella Dønnamann og De syv søstre sett fra Herøy Lovund sett fra Dønna Har blitt noen returer i år også og første helga i september var en slik. Retur til kommunetopper i Sør-Hedmark, annet selskap, men like trivelig og en ny kommunetopp: Elgklinten i Åsnes. Opp grensegata for å finne kommunetopp i Åsnes Det var ikke noe utsiktstopp akkurat så vi får ta bildet ved grensevarden istedet Høsten i fjellet er så fin! Altså det er stort sett fint i fjellet, men høsten er litt ekstra fin. Høstens fjellturer har funnet sted i Sjodalen og Leirungsdalen i finfint selskap, en helg i september og en helg i oktober. Høst i fjellet: Sjodalen og Leirungsdalen Da er vel turåret oppsummert så langt, er jo en stund igjen enda så kan jo ikke sette punktum riktig enda. Må vel i gang å se på en romjulstur kanskje, og deretter er det bare å starte turåret 2020 med friskt mot.

Lars og Aleks oppdaterer på vinterferien og river seg i håret over hamsterhjulet. Hva er best - ferdig pakketur eller selvorganisert? Aleks blir mer kjent med Lars sin mangfoldige bakgrunn, fra backpacking i Asia, Grønland, sydpolen og opprettelsen av Hvitserk. Hvorfor velger Lars å hjelpe alt og alle som skal ut på tur? Og hva skjedde da Lars sin mage gikk amok på Nepal Airways? Vi får også høre historien om da sydpolekspedisjonen til Lars, Odd Harald og Cato Zahl meldte om isbjørnangrep i Antarktis til Aftenposten i 1993. Hæ, isbjørn i Antarktis? View the full article

Hei, søker tips for fjelltur et eller annet sted i Europa i påsken til fots (ikke ski). Det jeg har mest lyst på er en tur som går over en uke til 10 dager hvor jeg kan sove i telt -- og hvor det ikke er snø (ikke ihvertfall ikke for mye) - og ikke for kalt. Alle tips mottas med takk.

Ingen langtur, Ble knapt svett. Og selv om turen gikk gatelangs i Benidorm hadde jeg hele tiden målet for øye, fjellene i bakgrunnen med Puigcampana som raget 1408 moh. Men er jeg heldig og om gode råd nr 517 slår til så kanskje jeg igjen får en tur dit før 1 april da vi setter kuren hjemover. Godt å ha noe å strekke seg etter. For veien til «Godt råd nr 517» har vært lang. Sist jeg var på Hardangervidda var i mai 2017, en tur som endte med at jeg måtte bytte kne 30 juni samme år. Og tiden etter har vært et langt smertemareritt forårsaket av at en nerve ble skadet under operasjonen, og som har ført til at jeg stort sett har vært inaktiv. Men så var det «godt råd nr 517» da: Stram støttebandasje rundt kneet. Når sant skal sies har jeg gått med denne noen dager, og faktisk i løpet av en dag lagt i snitt over 5 kom bak meg. Og jeg har gjort følgende erfaringer: I begynnelsen tok jeg den av om natten, men straks den blir tatt av melder Pinex Fortesmerter x 2 seg ganske så umiddelbart. Derfor tar jeg den kun av i korte perioder for å lufte beinet. Om jeg er smertefri? Langt i fra, men så lenge jeg ligger rett under behovet for Paralgin Forte så er jeg fornøyd. Og nå er jeg spent: For det kan ende med et gedigent magaplask. Eller det kan også hende at i august 2019 står jeg utenfor bilen, fester bildet for mitt indre øye . og sier ennå en gang: «Holken here I come. Men da må jeg doble og doble dette bildet mange ganger:

Jeg var utrolig glad for dunjakka da jeg gikk Norge på langs i fjor. Når du stopper å spiser lunsj er det fryktelig knot a dra frem soveposen for å holde varmen. Stoltrekk til underlaget kan du droppe.

Litt mosjon som forberedelse til neste ekspedisjon. Lang dag med å kjøre Horten-Rjukan, 9 timer på fjellet med småklyving, bading og rømmegrøtspising på Selstali før vi gikk ned til Rjukan. Så til Asker for å ekspedere Teskjekjerringa på toget hjem før jeg suste ut til Hvaler og mere padling. Ingen andre å se på strekningen Rjukan-Gaustatoppen opp nordvesteggen, noe kø bortetter eggen videre til tårnet. Stimen fra tårnet og ned til stidelet mot Gausdalen ble forsert i stort tempo, sikkert 200 mennesker bare på denne lille stubben. På den bratte stien ned til Gausdalen så vi ferske sykkelspor. Denne ruten på sykkel ble katogorisert med minus 10 poeng på en skala fra 0 til 10 i følge syklistene. Til sammen møtte vi ca 5 mennesker på ruten ned til Gausdalen og videre til Selstali, videre ned til Rjukan møtte vi som forventet ingen. God mosjon! Bading i et vann i Gausdalen, rømmegrøt på Selstali, og nyinnkjøpt setersmør fra Selstali i ryggsekken videre ned til bilen, der det var 50 varmegrader inni. Fin pause på toppen, selv om toppdrammen var glemt igjen

Hei Tenkt meg på tur fra Finse til Rjukan i uke 16 (to uker etter påske) på ski med pulk. Veldig enkelt spørsmål: Er det nok snø på den tiden til å gjennomføre den turen? Noen som vet?

Hi folks! Grunnet flytting denne sommeren har dessverre ikke blitt skikelige toppturer. Kolsåstoppen tells ikke som en topptur Er det innafor å gå Rondvassbu - Trolltinden - Rondvassbu til helgen? Formen er ok, men er mer bekymret for sommerdekk og snøfall Kjøre opp fredag ettermiddag og slenge opp telt, gå lørdag og evt overnatte til søndag? Forstår at man kan kjøre helt inn til Rondvassbu, men jeg syntes det er litt stas å telte bort, vekk fra bilen. Tips mottas

Hei jeg trenger hjelp med å finne steder i Norge der dette produkte selges. Så det hadde vært fint å få litt hjelp. Mvh Max

For en del år siden satte jeg meg et mål, jeg skulle stå på toppen av Mont Blanc det året jeg fylte 40 år, og for to år siden gjorde jeg et forsøk. Da måtte vi snu på ca 4362 meter, drøye 400 høydemeter fra toppen pga meget sterk vind. Da vi snudde, var vi alle enige om at det skulle gjøres et nytt forsøk om ikke alt for lenge. To år senere, nærmere bestemt torsdag 13 august kl 0950, tok vi flyet til Genève igjen og var fremme i Chamonix på ettermiddagen. Vi tok en rask tur opp til Aiguelle du Midi for å “sparke i gang” kroppen i forhold til høyden, egentlig en alt for kort akklimatisering, men det var det vi hadde tid til. Etter en god natts søvn (viktig, for den neste natten ville det antagelig bli svært lite søvn) ble det en rolig dag i Chamonix før vi møtte guidene ved heisen opp til Aguille du Midi. De tok umiddelbart en sjekk av våre sekker og sa bare “too heavy”, så her var det bare å tømme sekken og legge tilside en god del av det ekstra tøyet vi hadde pakket med oss. Vi trodde virkelig vi hadde vært strenge med oss selv, men den gang ei. Etter hvert bar det av gårde opp til Aguille de Midi (3775 moh), på med breutstyr og tau og ut på den smale ryggen ned på breen. Fra første skritt får man følelsen av hvor mektige disse høye fjellene er, de ruver mot deg og tar pusten fra deg ikke bare på grunn av høyden, de er fantastisk flotte å se på. På vei ned den smale ryggen var de første skrittene litt nølende, det er ganske luftig og man møter folk på vei opp. Men ganske raskt følte jeg meg trygg og så meg rundt, ned til Chamonix nesten 3000 m lengre ned og bort på fjellene vi skulle opp neste dag. Så var det en kort tur over breen bort til Cosmiques hut (3616 moh) hvor vi skulle ha en meget kort natt. Det er en flott hytte som er utgangspunktet for de fleste som går The Three Monts Route til Mont Blanc (en del ligger i telt nede på breen). Lørdag kl 0200 var det på med breutstyr og hodelykt og klar for tur. Et fantastisk vær, akkurat slik værmeldingen sa, stjerneklart og omtrent vindstille. Vi så en lang rekke av lys foran oss på vei oppover mot platået rett til høyre for Mont Blanc du Tacul (4120 moh). Vi gikk ned på breen og til laveste punkt på vei til toppen, Col du Midi (3532 moh), så startet det tunge arbeidet. Rolig fart, oppover og oppover. Vi hadde startet omtrent sist av de som skulle av gårde rundt kl 0200, men guidene våre ville helst litt lengre frem i køen, så det ble litt forsering i feltet på vei oppover. Kanskje litt unødvendig, men vi måtte jo bare henge med. Etter utallige svinger oppover den relativt bratte bakken passerte vi en artig breformasjon, hvor breen hang utover. Et punkt hvor våre guider ville ha oss raskt forbi, for denne vil før eller siden brekke og da bør man ikke være der. Litt etter var vi opp første av tre tunge partier, og gikk ned til Col Maudit før vi skulle ta fatt på turens mest krevende og risikable parti. Etter en kort pause (guidene ville fortsatt komme seg foran flest mulig), startet vi på den bratte stigningen opp til Col du mont Maudit (4345 moh). Det gikk fra bratt til brattere og vi gikk sikksakk oppover og oppover. Etter en drøy times tid ble det full stopp, vi var kommet til “brattbakken”, 50-60 meter med 50 grader helling og mer eller mindre is hele veien. Her var det kø, og vi skjønte nå hvorfor guidene ville ha oss lengst mulig frem i køen. Det raste stadig små isklumper og noen traff hjelmene våre. Guidene våre holdt seg unna “massen” til det var vår tur. Da var det bare å starte klatringen oppover, først over en liten sprekk og så oppover langs et tau som var satt ut. Men det raste stadig isklumper, og det likte ikke guidene spesielt godt, så etter kun noen få meter oppover klatret vi ut til siden og rett oppover på siden av alle de andre. Fordelen var at vi ikke risikerte at noe kom i hodet på oss og skapte farlige situasjoner. Det var ikke spesielt vanskelig, isøksen og stegjernene satt godt i isen og vi var ganske raskt oppe. Når man kommer over kanten ser man rett opp på Mont Blanc, vi kunne skimte toppen i mørket og så at de første nærmet seg toppen. Et fantastisk vakkert syn. Relativt raskt gikk vi videre til Col de la Brenva (4303 moh). Vi stoppet så den rødglødende solen komme opp, først en lang rød stripe og en stor tumulus-sky et stykke unna, så sakte men sikkert steg solen opp. Nok et utrolig vakkert syn. Det var fortsatt 500 høydemeter igjen, og jeg begynte å bli ganske sliten. Må innrømme at jeg gru-geldet meg litt til den siste etappen opp, for det ville bli tungt samtidig som jeg nå var sikker på at vi ville nå toppen denne gangen. Første del av siste stigningen er ganske bratt, opp til Mur de la Côte, så er det litt slakere opp de siste drøye 300 høydemeterne. Så endelig, kl 0730 var vi oppe. Sliten, men veldig godt fornøyd. Og hvilken fantastiske dag (morgen) å komme opp på Mont Blanc. Bedre kan det ikke være. Omtrent vindstille, knallblå himmel og temperatur rundt 0 (kanskje en minusgrad eller to). Noen spratt champisen, men det fristet ikke meg. Jeg var rett og slett for sliten, men en cola, det var virkelig godt. Vi var på toppen kanskje en halv time, så startet turen ned. Vi skulle gå videre til Goûter, og første del var ned dit vi snudde for to år siden, Vallot Shelter (4362 moh). Det er en lang smal rygg, men under slike forhold som vi hadde opplevde jeg den som en bred og god. Litt luftig de få gangene vi måtte ut på siden for å slippe andre som var på vei opp forbi. Turen videre nedover til Goûter hut (3817 moh) gikk veldig greit, og der var det på tide med en lengre pause, samt at breutstyret ble tatt av. Nå skulle vi 600 m bratt ned, egentlig ikke noe annerledes enn å gå ned bratte fjellsider i Norge. Forskjellen var at her var det vaiere å holde seg i og guider som fortsatt ville ha oss i tau. Siste parti av denne nedstigningen skal man krysse en renne som kan være skummel, her raser det ofte stein. Det raste flere ganger mens vi var på vei ned. Selve kryssningspunktet er på 40-50 meter, og rask gange samtidig som man ser og hører godt etter er nødvendig. Vi kom greit over og det var “bare” 900 høydemeter igjen nedover. Jeg fikk det skikkelig i bena den siste timen, ble utrolig stiv, så bremsemusklene var tydeligvis for dårlig trent. Men så var vi endelig nede, ca 11 ½ time etter at vi startet. En fantastisk tur, et minne for livet. Er det noen som tenker på å ta denne turen eller andre turer i området og trenger guide, så har jeg noen som kan anbefales.

Verstingtur til landets enkleste 2k topp Lørdag formiddag møttes 13 glade fjellvandrere på Juvasshytta til snøbyger og vind. Værmeldingene ga håp om at det skulle letne litt utover dagen, så vi startet med å gå langs nordsiden av Juvvannet. På Juvfonne lå det hardpakket snø og til dels is, men vi valgte allikevel å krysse fonna. Selv om det ikke var farlig ble det litt skummelt når man gled og datt mens vi gikk oppover. Å komme av fonna ble et samarbeidsprosjekt siden det var mye is langs øvre kant. Etter hvert som vi kom høyere blåste det mer og mer. Sola tittet nesten gjennom tåkeskyene av og til, men snøen kom som hissig peeling for huden. Ved varden til Kjelen blåste det stiv kuling og det var vanskelig å gå rett frem. Vi trykket i oss litt mat og sjokolademuffins i ly fra toppen før vi satte kursen ned igjen. Vesljuvbrean ble rundet på sørsiden og det gikk raskt ned igjen til Juvasshytta. Overnatting var på Sæta i Vågå hvor vi skulle feire Christin og Bjørn. Kvelden ble trivelig, fin og solvarm sammen med mange turvenner i alle aldre. Godtur til Vesle Galdhøpiggen Selv om det kom litt regn i løpet av natten, våknet vi til lett skydekke og sol. Deretter bar det opp til Juvasshytta igjen for å fortsette turen der vi slapp. Det ble bare 5 av oss som ville opp langs Vesljuvbrean, resten gikk til Galdhøpiggen. Det gikk fort oppover, mens skyene trakk seg lenger og lenger unna. Over 2000 moh lå det mer enn 5 cm nysnø. Vi vandret i en lys, hvit verden og fikk påskefølelse. Galdhøe er en rund enkel topp fra nord. Etter å ha berørt varden satte vi oss i sørhellinga og koste oss med lunsjen i sola mens vi studerte Galdhøpiggen i all sin velde. Da vi hadde pauset ferdig gikk vi ned til Løyftet og opp nordøsteggen på Vesle Galdhøpiggen. Denne eggen var spennende og passe luftig klyving. Utsikten på toppen var verdt turen. Galdhøpiggen i sør var mektig og rundskuet i alle andre retninger spektakulært. Vi kunne også vinke til resten av gjengen på Galdhøpiggen. Det ble en lang fotosesjon på toppen. Nedturen gikk ned eggen og så bestemte vi oss for å følge brekanten av Styggebrean nedover. Det gikk raskt og greit selv om det var litt isete rett før vi kom inn på Juvflye. Stien videre fra Styggebrean var bred og lettgått og om ikke lenge var vi nede ved bilene igjen.

Ble en tur til Sykkylven og Straumshornet på lørdag, Det ble en artig tur med delvis vanskelige forhold pga snø og is. Ble mildt sagt bergtatt av Hammersettindene på motsatt side av dalen, fikk virkelig lyst til avlegge dette området et besøk Legger ut noen bilder fra turen. Stilig utsikt rett på Hammersettindene

Selv om det hadde vært mange turer til Vøllestad på grunn av elgjakta måtte jeg en tur til Drangedal igjen. Værmeldingene var bra og Rødtopp valgte også å bli med. Langtur over Grandalsfjellet Vi våknet til gnistrende vakkert høstvær, men lot oss ikke stresse til frokost allikevel. Vi fikk en vakker soloppgang over Bjørnliknatten ved frokostbordet. Etterpå kjørte vi opp til alpinsenteret og parkerte der. Vi gikk forbi det nye rulleskiskytteranlegget og opp den merkede DnT-stien mot Kyrkjebygdheia. Det gikk greit oppover og vi passerte Kvitebergsheia, Jørunskarsheia, Dei Store Tjennane og Sinsenkrysset på veg opp på Lillegrønnli. Der sa vi farvel til DnT-stien og gikk opp på Grønnlivarden. Luften var klar og vi så langt i alle retninger: ut mot havet og opp på Gaustadtoppen. Vi ble stående en god stund selv om vinden var sur. Toppen var ikke noe til lunsjplass, så vi gikk ned forbi Steintjenn og ned i Grandalen mellom de to Grandalstjennane. Der fant vi en fin solfyllt knaus og fyrte bål. Det var koselig og varmt i sola. Vi lot bålet brenne helt ned før vi gikk videre opp på Grandalsfjellet. Her krysset vi DnT-stien og rundet Treungskveven før vi fortsatte mot Sveigvann. Oppe på rabbene kunne vi se Sveivannsnuten kneise, men det var høyde 615 nedenfor som fanget oppmerksomheten, en knaus så glatt som et svaberg ved sjøen og helt grønn av kartlav. Her satte vi oss og spiste sjokolade mens vi så sola sige lavere mot horisonten og undres over hvor annerledes Gautefallheia er i forhold til andre fjellområder vi har gått i. Tilslutt var sjokoladeplaten borte og vi føk opp de 60 høydemetrene til Sveigvannsnuten og gikk på høydedragene bort til Jørunskarsvarden. Vi droppet å gå ned i Himmelrike siden den allerede hadde blitt skyggenes dal og gikk heller via Kvitebergsheia ned til bilen. På rulleskiskytteranlegget drev de på å trente og skjøt på blinkene, selv om det var blitt skumring. Vi gikk totalt 18 km og 900 høydemeter. Vel nede på Vøllestad lagde vi taco, noe som smakte godt etter en lang tur. Søndagstur til Solhjulet Det hadde vært skikkelig nattefrost og dagen startet like bra som førdagen. Vi kjørte opp til avkjøringen til Bleka hyttefelt og parkerte bilen der. Vi tok DnT-stien sørover mot Havrefjell. Først går det på grusvei gjennom hyttefeltet, så inn på Gamlevei, som egentlig er en gammel sti. Det er en bratt kneik gjennom skogen før terrenget flater ut og skogen åpner seg opp. Det blir flott og åpent rundt Holmtjenn og Daltjennene. Tjennene hadde et tynt islag fra nattens kulde. Stien snirkler seg rundt vann og over svåer ned mot Reinsvann. Stien går mot Benkane og deretter rundes Reinsvannsnuten på nord og vestsiden. Selv om man går bare 5-600 moh føles det mye høyere siden skogen er glissen og landskapet åpent. Det er lett å gå mot Stolvannsnuten som skal bli lunsjplassen vår. På sørsiden av toppen er det et stup på 60-70 m. Her er det flott utsikt, fin bålplass og varmt i sola. Fjellet er fint og fast og stupet ser ut til å ha potensiale som en fin klatrevegg. Klatring er ikke vårt ærend i dag, så vi går videre ned og passerer en gammel heller med gamle navnespikk på pinner. Så bærer det over masse flotte sva til vi er nede ved solhjulet fra bronsealderen. Solhjulet er en helleristning, men den gjør ikke så mye ut av seg. Uansett er den spennende nok når man tenker på at det var folk i dette øde området for så lenge siden. Vi snudde ved solhjulet og fulgte samme vei tilbake til bilen. Selv om det var en søndagstur ble den like tøff som lørdagen. Det ble 20 km og 800 høydemeter.

Som flere andre rapportskrivere lot også jeg og Tor Erik oss lokke til fjells av optimistiske værprognoser for fjellheimen, spesielt lørdagen. Gjendeosen en travel lørdagsmorgen Vi ankom ca. halv åtte og første båten skulle gå kvart på åtte. Allerede ved ankomst står køen langt inn på rundkjøringen og Gjende III har allerede lagt fra kai med en full last Besseggengåere på vei inn til Memurubu. Like reiser Gjendine med kurs for Gjendebu. Vi er vel en nærmere 200 personer som står igjen på kaia. Heldigvis har de et kølappsystem så vi får utdelt kølapp med beskjed om avgangstidspunktet. Vi kommer oss avgårde ca. 09.25, mens enkelte må vente helt til kl. 11 før dem får plass. Synd ikke flere vurdere å gå ned Besseggen og rundt Bessvatnet tilbake. En fin tur som inneholder nesten det samme som klassikeren, helt kjemisk fritt for dette båttkaoset og ventetiden. De hadde jo vært ved Besseggen innen de omsider kan borde båten de venter på. Yr er Ør Dagen begynte grått og regntung, men det blir nok snart bra skal du se. Yr alias Det norske metereologiske institutt har sagt så. Joa, regnet avtar en del og enkelte solgløtt varmer godt noen fattige minutter, men i det store og hele er det en tung og fuktig værtype. Kommer det en sky seilende over hode, kan du være sikker på at den drypper litt på deg - det er den typen vær. Yr får gjennomgå flere ganger i løpet av dagen. Teltleir ved Hesttjønne Den nye tilrettelagte stien opp fra Memurubu er laget til ganske smal i starten. De har dessuten tilrettelagt deler som for det meste var veldig bra fra før og, og ikke gjort noe med den biten som virkelig kunne trengt en hjelpende hånd lenger oppe. I motestening til på Gjendesheimsiden, er det fra Memurubu noe nær fellesstart og en sammenhengende kø, siden alle kommer omtrent likt. Denne dagen var det dessuten to båter som losset Besseggenistene omtrent på likt. Ca. 180 hvorav majoriteten nokså kjapt begynte på sin Besseggen. Med smal sti og folk som stort sett går midt i stien, eller til nød to i bredden, er det ikke lett å komme forbi. Det blir liksom feil uansett. Blir man liggende i køen går det uendelig smått. Presser man seg forbi, virker man som en anmasende idiot, og går man helt utenfor stien er man vegetasjonsvandal. Det er derfor deilig når vi omsider forlater stien og bakenfor første åskam har fjellet for oss selv. Etter ca. halvannen time kan vi slå opp teltet på nordsiden av Hesttjønne. En fin teltplass med Tjønnholstinden og Tjønnholet rett i mot, hadde bare ikke alt vært pakket inn i klamme regnskyer. Surtningssue I - Etappe 1 til Søre Surtningssue Jeg har ikke vært så veldig bevegelig etter en mageskade tidligere i sommer, og dette var i grunnen første klyveturen, så jeg var spent på hvordan det ville bli. Lastet med et tau og noen slynger bega vi oss opp mot Søre Surtningssue. Først en anelse til venstre for ryggen mot platå på ca. 1820 moh. og så bratt opp flanken mot et lite skard på ca. 1970 moh. Videre mot Søre Surtningssue er det en del morsom klyving før det hele vider seg ut til et skråplatå innover mot toppen. Nytt for denne turen var en Leica Disto A8, som Ranglefanten her på forum har begynt med til å måle skardybder på mindre topper. Det er en laseravstandsmåler med innebygget helningssensor med en nøyaktighet på + / - 0,15 grader i følge produsenten. Nå skulle den prøves for første gang. På toppen av Søre Surtningssue (S2) setter vi i gang, Tor Erik ikke så veldig entusiastisk, men han trasker i vei med reflektorplata som nesten er et must for å få det til. Først et strekk på vel 4,8 meter og så et strekk på vel 10,1 meter ned i skaret. Totalt 15 meter + / - noen titalls cm. Tidligere oppgitt p.f. på 25 meter, trolig basert på avlesning fra kart er ergo feil, og Alek (og andre 20m p.f. samlere kan stryke toppen fra lista si.) Surtningssue I - Etappe 2 til "ny topp" Distoen viser seg vanskelig å bruke i praksis. Med en gang avstanden til reflektorplata blir en del titalls meter gir den minste bevegelse så store utslag i laserprikken at den forsvinner ut av reflektorplata. Hver gang det skjer, får man bare en feilmelding og ikke en avstand. Og det skjer en del ganger. Navlelavefjellet over ryggen er dyvått og såpeglatt. Ned den kvasse eggen mot skaret tar vi det veldig med ro. Jeg husker den godt fra sist tur i 2005. Den var akkurat som sist. Lett men utsatt. Langt nede til venstre ser vi etter omgåelsen som noen foretrekker. Det ser ikke noe fint ut. Man må ganske langt ned, og selv der nede virker det både bratt og løst. Nei takke meg til denne ryggen da. Snart kommer vi til en ny topp, en fin hump på ryggen som domineres av en stor steinblokk med en bitteliten varde på. Utsikten ned mot Gjende kunne vært fenomenal, men ikke i dag. Distoen må frem igjen for å måle: Ca. 6,9 + 1,1 gir ca. 8 meter, altså ingen listenotering på denne. Terrenget her er en blanding av lavdekte sva og grove blokker, litt ekkelt å ferdes på i vått vær. Litt senere passerer vi en kul hvor det er virkelig bratt ned på venstre side og eneste fornuftige vei går over. På andre siden er det et lite spenningsmoment ned i hakket, men alt går vel så langt. Bare magen som murrer litt hver gang kroppen forsøker å være litt akrobatisk. Så kommer neste topp, egentlig siste markerte kul på eggen før siste kneika til Sørtoppen. Frem med Distoen igjen. Tor Erik er en utålmodig fyr og har så som så med forståelse for dette tullet. Det går heller ikke lang tid før Distoen blir omdøpt til Dustoen. Strekket er på 40 meter, men jeg sliter med å treffe plata nede i skaret. Feilmeldinger kommer på løpende bånd og sytingen og klagingen nede i skaret blir bare mer og mer høylydt. Omsider får jeg treff: 9,55 meter. Jeg befinner meg på et knekkpunkt litt nord for toppen og høyeste punkt er lenger sør. Siden reflektorplata har reist sin vei må jeg måle strekket uten, også det en utfordring. Måler og måler hhv. 0,55 m, 0,61 m og 0,71 m. De to første ble gjort nedenfra og opp, dvs. at reell høyde er høyere siden jeg aldri klarte å råke høyste spiss på toppen, mens den siste er gjort nedover med feilmarginen andre veien. Så reell høyde på dette strekket er mellom 0,61 og 0,71 m. Reflektorplata hadde underkant i skaret, dvs. at reell høyde på målingen er 9,55 meter + 0-0,2 meter avhengig av hvor høyt eller lavt på plata målingen satt. Så p.f. er 10,16 m + 0-0,3 m altså den ligger i intervallet 10,16 - 10,46 m. Stort mer nøyaktig klarer ikke jeg å måle den, og selv med feilmarginene til Leica er den innenfor med de lengdestrekkene det her er snakk om. Men hva skal man kalle noe slikt? Man kan jo kalle det Sør for Sørtoppen. Teit blir det uansett. Surtningssue I - Etappe 3 inn i drittværet - og ned til teltet. Nysnøen lå nå mellom steinene. I den bløte nysnøen ble støvlene raskt vasne og kalde. Ikke nok med det, snart begynte det å sludde, og innen kort tid sluddet det tett. Sikten var laber og besøket på Sørtoppen en tvilsom fornøyelse. Planene om å dra ned derfra mot øst ble skrinlagt og vi trasket videre i snøen til selve Surtningssue. Dette var 4. gangen jeg var her, og 3. gangen i "null sikt". Tydeligvis ikke min topp. Frosne og litt skuffede (mest over YR) får vi en positiv overraskelse nede ved Surtningssubue. Her har det vært snekkere på ferde. Svein på Memurubu har lenge hatt planer om å restaurere den forfalne steinhytta på over 2200 moh. og nå bare noen uker før vi ankommer har dem visst fullført arbeidet. Taket virker nytt, døra er liten og trang, men ny og fin. Hele hytta er kledd med panel med unntak av gulvet. To benker kan gjøres om til to sengeplasser og et forholdsvis stort bord gjør det til et ypperlig pausested for inntil fire personer. Returen går ned merket sti og senere ut Hestdalen til teltet vårt. Surtningssue II - På'n igjen Tor Erik har pådratt seg en lei forkjølelse og jeg har vondt i magen. Sammen er vi et litt demotivert team som glatt hadde blitt liggende værfaste om himmelen hadde vært grå, men det er den ikke. Knall blå himmel møter oss søndag morgen. Klokka er for mye for et støt mot Memurutinder, så det blir opp samme veien mot Surtningssue igjen. Strålende sol og denne gangen i kortbukse for mitt vedkommende. En litt annen rute fører oss opp helt ytterst på spissen av Sørryggen. Men hvor lenge var gutt på tur i paradis? De første små kondensdottene siver opp fra dalene, og så noen til, og så noen større, og så snart kjempeskyer. Halvveis bortetter ryggen mot Sørtoppen er vi inne i tett tåke og blir der det meste av veien opp til Sørtoppen. Iskald vind og sur yr (ordentlig yr og ikke en tullete værtjeneste (apropos det vi så en statsansatt tv-metereolog på Gjendeosen klar til å ta båt dagen før, så kanskje de trodde på det selv?)) gjør at klatreplaner blir droppet. Vi klargjør rappellen og kommer oss ned. Bortsett fra en del løst er det fint å rappellere. En diger blokk på kanten utgjør et bombefeste og man kan klyve seg greit rundt og ned på nedsiden slik at man får en behagelig start. Vi har et 60 meter tau som rekker fint ned. 50 meter går muligens også, men det kan bli litt spennende. På vei ned prøver jeg å tenke klatring. Denne hammeren har jo også tidligere vært en nøtt, og den ser ikke så mye bedre ut nå. Ovenfra begynner det med 4-5 lette klyvemeter, så 2-3 mer krevende klveklatremeter innen man kommer inn i en trang sjakt på 3-4 meter. Den virker ikke bare bare, bl.a. innsteget ser tungt ut. Deretter er det et enklere parti med noen større avsatser før den siste biten, vel 5 meter ned en 10-30 cm bred sprekk med ganske glatt "betongfjell" på begge sider. I bunn ser jeg også den utsatte varianten jeg og Lena gikk i skumringen sist sommer uten at vi kom oss opp på noen måte da. Nei dette er en nøtt, men får komme tilbake igjen med utstyr, frisk kropp og annen innstilling en annen gang. Inntil videre får jeg bare måpe av Mayhassen som gikk ned og senere opp her en sommerdag i fjor i mildt sagt utrivelig vær. Jeg fatter det ikke. Litt lenger oppe, sør for rett på ruta vi rappellerte henger en kile med karabin i. Hvorfor henger karabinen? Vår umiddelbare tanke er at noen har klatrer på led og ikke kommet lenger og trengt en sikring for trygt å komme seg ned. Nei den er ganske kontant denne her og ikke åpenbart lettsikret. I alle fall ikke i nedre del. Det bedrer seg noe lenger oppover. Inntil videre vil jeg konkludere med at om man ikke har klatreambisjoner er passasjen definitivt å foretrekke fra vest mot øst, dvs. med en rappell. Returen var en drøm. Litt bratt klyving ned fra laveste punkt på ryggen mot Midtre. Deretter et kort enkelt stykke på fin "skligrus" og så på passe myk snø ned i kant av breen og senere flere fonner. Det gikk i det hele tatt temmelig raskt tilbake til teltet. Siden jeg nå har skrevet mye mer enn jeg ville, avslutter jeg her. Noen bilder kommer senere.

Hei! Vi er to jenter på 16 år som skal på Kilimanjaro til sommeren. Vi lurte på om noen har tips og komme med til valg av jakke. Temeraturen er jo en del forskjellig fra begynnelsen, og på toppstøtet. Er det flere fordeler med å velge en allvæsjakke foran en dunjakke, eller omvendt? Hvis noen har andre tips når det gjelder Kilimanjaro, evt. noen som har vært der før med erfaringer? Vi tar gjerne imot tips

Her er gutter som er kreative, og slitne ble de og http://www.ringblad.no/nyheter/article4155700.ece

Ånderdalen nasjonalpark på Senja er en nokså liten nasjonalpark, sammenlignet med mange av de andre nasjonalparkene rundt omkring på fastlandet, på 125 km2. Den domineres av ganske typisk nordnorsk kystlandskap, for det meste golde fjell og glissen bjørkeskog. Sentralt i nasjonalparken ligger Åndervatnet, og landskapet rundt dette vannet er en liten perle. Her er det innslag av furuskog og landskapet rundt er nydelig. Her er noen bilder fra en fottur jeg hadde der i helga.