Gå til innhold

PetterS

Passivt medlem
  • Innholdsteller

    26
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Du kan si til kona at om du får denne turen så får hun tilbake ham hun giftet seg med, antagelig i en litt mer moden utgave.... og garantert kjempefornøyd uansett om du når toppen eller ikke Det er jo tross alt det at man gjør sitt beste etter forholdene som er det viktigste Herligheten i seg selv er ikke spesielt dyr. Følger du med på fly, leier bil på den franske siden i Geneve, leter etter passe rimelig hotell så er basisutgiftene på plass. Så har du guide (750 euro pr guide, to personer pr guide) og heisutgifter, overnatting på hytter. Rundt regnet ble det 11 - 12 000 pr hode for oss totalt sett. MEN, det krever jo en del mer enn det da. Stikkordet er utstyr... Det er en del du MÅ ha, og min erfaring er at her er det fornuftig ikke å tenke for mye på pris. Kvalitet er stikkordet. Aner ikke hva du har av utstyr fra før, men du skal jo være på bre i en del timer da, og været vet man aldri hvordan blir. Høyden gikk bra for oss.... en tur opp i høyden dagen før og så en kort natt.
  2. For en del år siden satte jeg meg et mål, jeg skulle stå på toppen av Mont Blanc det året jeg fylte 40 år, og for to år siden gjorde jeg et forsøk. Da måtte vi snu på ca 4362 meter, drøye 400 høydemeter fra toppen pga meget sterk vind. Da vi snudde, var vi alle enige om at det skulle gjøres et nytt forsøk om ikke alt for lenge. To år senere, nærmere bestemt torsdag 13 august kl 0950, tok vi flyet til Genève igjen og var fremme i Chamonix på ettermiddagen. Vi tok en rask tur opp til Aiguelle du Midi for å “sparke i gang” kroppen i forhold til høyden, egentlig en alt for kort akklimatisering, men det var det vi hadde tid til. Etter en god natts søvn (viktig, for den neste natten ville det antagelig bli svært lite søvn) ble det en rolig dag i Chamonix før vi møtte guidene ved heisen opp til Aguille du Midi. De tok umiddelbart en sjekk av våre sekker og sa bare “too heavy”, så her var det bare å tømme sekken og legge tilside en god del av det ekstra tøyet vi hadde pakket med oss. Vi trodde virkelig vi hadde vært strenge med oss selv, men den gang ei. Etter hvert bar det av gårde opp til Aguille de Midi (3775 moh), på med breutstyr og tau og ut på den smale ryggen ned på breen. Fra første skritt får man følelsen av hvor mektige disse høye fjellene er, de ruver mot deg og tar pusten fra deg ikke bare på grunn av høyden, de er fantastisk flotte å se på. På vei ned den smale ryggen var de første skrittene litt nølende, det er ganske luftig og man møter folk på vei opp. Men ganske raskt følte jeg meg trygg og så meg rundt, ned til Chamonix nesten 3000 m lengre ned og bort på fjellene vi skulle opp neste dag. Så var det en kort tur over breen bort til Cosmiques hut (3616 moh) hvor vi skulle ha en meget kort natt. Det er en flott hytte som er utgangspunktet for de fleste som går The Three Monts Route til Mont Blanc (en del ligger i telt nede på breen). Lørdag kl 0200 var det på med breutstyr og hodelykt og klar for tur. Et fantastisk vær, akkurat slik værmeldingen sa, stjerneklart og omtrent vindstille. Vi så en lang rekke av lys foran oss på vei oppover mot platået rett til høyre for Mont Blanc du Tacul (4120 moh). Vi gikk ned på breen og til laveste punkt på vei til toppen, Col du Midi (3532 moh), så startet det tunge arbeidet. Rolig fart, oppover og oppover. Vi hadde startet omtrent sist av de som skulle av gårde rundt kl 0200, men guidene våre ville helst litt lengre frem i køen, så det ble litt forsering i feltet på vei oppover. Kanskje litt unødvendig, men vi måtte jo bare henge med. Etter utallige svinger oppover den relativt bratte bakken passerte vi en artig breformasjon, hvor breen hang utover. Et punkt hvor våre guider ville ha oss raskt forbi, for denne vil før eller siden brekke og da bør man ikke være der. Litt etter var vi opp første av tre tunge partier, og gikk ned til Col Maudit før vi skulle ta fatt på turens mest krevende og risikable parti. Etter en kort pause (guidene ville fortsatt komme seg foran flest mulig), startet vi på den bratte stigningen opp til Col du mont Maudit (4345 moh). Det gikk fra bratt til brattere og vi gikk sikksakk oppover og oppover. Etter en drøy times tid ble det full stopp, vi var kommet til “brattbakken”, 50-60 meter med 50 grader helling og mer eller mindre is hele veien. Her var det kø, og vi skjønte nå hvorfor guidene ville ha oss lengst mulig frem i køen. Det raste stadig små isklumper og noen traff hjelmene våre. Guidene våre holdt seg unna “massen” til det var vår tur. Da var det bare å starte klatringen oppover, først over en liten sprekk og så oppover langs et tau som var satt ut. Men det raste stadig isklumper, og det likte ikke guidene spesielt godt, så etter kun noen få meter oppover klatret vi ut til siden og rett oppover på siden av alle de andre. Fordelen var at vi ikke risikerte at noe kom i hodet på oss og skapte farlige situasjoner. Det var ikke spesielt vanskelig, isøksen og stegjernene satt godt i isen og vi var ganske raskt oppe. Når man kommer over kanten ser man rett opp på Mont Blanc, vi kunne skimte toppen i mørket og så at de første nærmet seg toppen. Et fantastisk vakkert syn. Relativt raskt gikk vi videre til Col de la Brenva (4303 moh). Vi stoppet så den rødglødende solen komme opp, først en lang rød stripe og en stor tumulus-sky et stykke unna, så sakte men sikkert steg solen opp. Nok et utrolig vakkert syn. Det var fortsatt 500 høydemeter igjen, og jeg begynte å bli ganske sliten. Må innrømme at jeg gru-geldet meg litt til den siste etappen opp, for det ville bli tungt samtidig som jeg nå var sikker på at vi ville nå toppen denne gangen. Første del av siste stigningen er ganske bratt, opp til Mur de la Côte, så er det litt slakere opp de siste drøye 300 høydemeterne. Så endelig, kl 0730 var vi oppe. Sliten, men veldig godt fornøyd. Og hvilken fantastiske dag (morgen) å komme opp på Mont Blanc. Bedre kan det ikke være. Omtrent vindstille, knallblå himmel og temperatur rundt 0 (kanskje en minusgrad eller to). Noen spratt champisen, men det fristet ikke meg. Jeg var rett og slett for sliten, men en cola, det var virkelig godt. Vi var på toppen kanskje en halv time, så startet turen ned. Vi skulle gå videre til Goûter, og første del var ned dit vi snudde for to år siden, Vallot Shelter (4362 moh). Det er en lang smal rygg, men under slike forhold som vi hadde opplevde jeg den som en bred og god. Litt luftig de få gangene vi måtte ut på siden for å slippe andre som var på vei opp forbi. Turen videre nedover til Goûter hut (3817 moh) gikk veldig greit, og der var det på tide med en lengre pause, samt at breutstyret ble tatt av. Nå skulle vi 600 m bratt ned, egentlig ikke noe annerledes enn å gå ned bratte fjellsider i Norge. Forskjellen var at her var det vaiere å holde seg i og guider som fortsatt ville ha oss i tau. Siste parti av denne nedstigningen skal man krysse en renne som kan være skummel, her raser det ofte stein. Det raste flere ganger mens vi var på vei ned. Selve kryssningspunktet er på 40-50 meter, og rask gange samtidig som man ser og hører godt etter er nødvendig. Vi kom greit over og det var “bare” 900 høydemeter igjen nedover. Jeg fikk det skikkelig i bena den siste timen, ble utrolig stiv, så bremsemusklene var tydeligvis for dårlig trent. Men så var vi endelig nede, ca 11 ½ time etter at vi startet. En fantastisk tur, et minne for livet. Er det noen som tenker på å ta denne turen eller andre turer i området og trenger guide, så har jeg noen som kan anbefales.
  3. PetterS

    Kjeragbolten

    Mange takk
  4. PetterS

    Kjeragbolten

    Jeg har et enkelt og greit spørsmål, er det noen som har bilder av baksiden av kjeragbolten? (Altså der man går ut. Har hørt det er ganske smalt og bratt, men det er ikke mulig å se da alle bilder er tatt fra forsiden.....)
  5. PetterS

    Hvilken GPS bør jeg kjøpe?

    Tusen takk for mange tilbakemeldinger Antar det blir en Garmin, så får vi se om batterilevetiden er akseptabel snart
  6. PetterS

    Hvilken GPS bør jeg kjøpe?

    Har tenkt å kjøpe meg en GPS til bruk i fjellet og lurer på hvilken jeg bør kjøpe. Er det noen forskjell i prisen på kart til de forskjellige modellene, eller går disse om hverandre? Håper det er noen som kan gi meg noen tips
  7. PetterS

    Kveldstur på Kyrkja (03.05.08)

    Knallfine bilder, selv om jeg kjøpte speilreflekskamera i fjor, har jeg et stykke igjen Men øvelse gjør mester har jeg hørt
  8. PetterS

    Vårskitur(er) fra Krossbu 1 - 3 mai 2008

    Her måtte det maskinkraft til, lå noen ganske store steiner i veien også
  9. Så er årets vårskitur over De største smilene kom lørdagen, da var det knallvær Turen fra Grimstad til Krossbu er lang, veldig lang, men hva gjør man ikke for å komme seg opp i de herlige norske fjellene Vi kom opp sent onsdag kveld, med håp om godvær selv om yr.no sa at vi måtte smøre oss med mer tålmodighet enn solkrem de første dagene. Vel vel, torsdag morgen gikk turen opp mot Store- og Vslebratind. Det var faktisk mindre snø enn jeg hadde regnet med, selv om det var nok i massevis. Og så regnet det, og regnet og regnet.... Vi gikk ryggen oppover mot Veslebreatind, og skrådde bortover mot Storbratind. Det ble virkelig tjukk tåke. GPS, har jeg ikke, men har da brukt kart og kompass så lenge jeg kan huske. Men det å ha full kontroll på høydemetrene er ikke så enkelt da. Fant ut at det beste var å gå opp til Veslebratind først, og da vi først dreide om viste det seg at vi bare var ca 50 høydemeter under toppen, og plutselig var vi oppe. Men tåka var tett, vi så ikke mer enn tre-fire meter forran oss så det var litt ubehagelig ned mot Storbreatind. Kom ned på sadelen og gikk oppover mot Storbreatind, men da ble det om mulig enda verre. Så ikke en d.... så da snudde vi. Skrådde nedover med feller på og kompasskurs, og på ca 1850m var vi under skylaget igjen. Fikk av fellene og skle ned igjen til Krossbu. Ingen bilder fra denne dagen.... Dag to gikk til Veslefjelltind. Været var enda dårligere og kompasset var definitivt nyttig. Men jeg tror aldri jeg før har vært så usikker på om jeg virkelig var der jeg trodde jeg var. På ca 1800m var tåka temmelig tjukk, og tjukkere ble det. Vi holdt på å snu da det kom 6 tøffe damer oppover (om de leser dette, jeg var imponert over dere både dennedagen og dagen etter:-) ), da kunne selvfølgelig ikke vi snu heller. Så da var det bare å labbe i vei oppover mot toppen. Men om det hadde vært tjukk tåke dagen før var det enda verre denne dagen. Vi så absolutt ingen ting på slutten. Da det flatet ut på toppen var jeg skikkelig usikker og nærmest listet meg frem, vel vi tror da vi var på toppen Kjørte veldig forsiktig nedover i sporene våre, møtte på damene som hadde tatt en rast og bestemt seg for å snu lengre ned og skle tilbake til Krossbu nok en gang Dag tre, SOL Gravdalstind, Søre Smørstabbtind og Sørvestre Smørstabbtind er målene :D . Endelig, lett skydekke og værmeldingen sier bra utover dagen. ca 0930 var vi på vei, fant fort ut at det ble en varm dag, så rimelig fort var det kun ultrøya som var igjen på overkroppen (noen tok'n helt ut denne dagen... lurer på hvor rosa de egentlig ble ) Vi tok stadig igjen folk oppover til Leirbrean, og etter en kort stopp var vi på vei igjen. Fulgte "løypa" over Leirbrean og over på Smørstabbrean til vi var omtrent på høyde med Kalven, da skrådde vi over mot nordvestryggen til den vestre av de Søre-Smørstabbtindene. Det var to grupper forran oss og fine spor Vi kom også igjennom skylaget omtrent på denne høyden (1800m). Vel over breen og opp ryggen, veldig fast og fin snø. Så var vi oppe. Der så vi over mot hovedmålet for dagen, Gravdalstind. Den så virkelig jomfruelig ut, ren og hvit. Vi kom oss ned til bandet mellom de to Søre smørstabbtindene og opp på den neste. Så var det bare å ta veien opp til Gravdalstind. Det gikk veldig greit i den bratte brekanten opp mot selve ryggen opp til Gravdalstind. En del pulsslag senere var jeg oppe. En fantastisk utsikt. Herlig Tok også med noen sekundærtopper underveis, så dagen var absolutt en perfekt avslutning på tre maidager på fjellet. Ellers var det hyggelig å få hilse på EAA og andre fjellfolk. Det var riktig så hyggelig der oppe denne dagen. Jeg er sikker på at det var minst 50 personer over en eller flere av disse toppene den dagen Så takk for en hyggelig dag der oppe til alle sammen:-) På vei ned fra Krossbu ble det også tid til en "pause". Det hadde gått ras i veien og det var kun tålmodigheten som hjalp... men vi kom oss da nedover etter hvert
  10. På tide å begynne planleggingen av årets vårskitur, satser på første helgen i mai dette året også. Så nå er jeg ute etter noen tips fra dere her inne. I fjord tok jeg de "enkle" toppene fra valdresflya (Rasletind, austre- og vestre kalvehøgde og Tjønholsoksle), gjenstår riktignok et noen aktuelle skitopper i området, men tenkte å satse på et annet område denne gangen. Første alternativ jeg har tenkt på er en rundtur runt Trolsltein-Rundhøe, Svartholshøe, Gråhøe, og Store Trollsteinhøe. Det står i boka til Helgesen at Svartholshøe er mindre godt egnet, men det ser tilsynelatende greit ut. Synes også turen ser veldig grei ut i forhold til å komme seg raskt og enkelt ned om turen blir for drøy (dagstur). Det er mulig at det er bedre å gå turen motsatt vei? Noen som har noen tips/kommentarer om denne turen ? Alternativ 2 er fra Krossbu. Der er det vel mange muligheter. Men det står at Loftet er mindre godt egnet. Noen som vet hvorfor ? Turen til Smørstabbtindene og Gravdalstind er vel greie? Det samme er vel også de fra Store smørstabbtinden og bortover mot Loftet? Hvordan er det å gå på Smørstabbrean på denne tiden? Antar det er lite sprekker på denne tiden? Andre alternativer ? Kom gjerne med forslag. Ser for meg dagsturer. Petter
  11. PetterS

    Urdadalstindene fra Spiterstulen

    Leste artikkelen din om turene, veldig bra Men en liten ting må presiseres, "akestedet" er etter stortoppen på ryggen ned mot Spiterstulen.... går du rolig og spiser sjokolade der så..... Gleder meg til å lese om dine neste turer
  12. Så var årets "fjelluke" over for denne sommeren. Lå i telt ved Spiterstulen fra søndag til onsdag og håpet på godvær, men kontakten med værgudene er tydeligvis ikke av de beste for min del.... Tanken var å gå Urdadalstindene den fineste dagen, og søndag kveld var det tirsdag eller onsdag som så best ut. Det ble onsdag, med ikke så fint vær som jeg hadde ønsket. Mandag og tirsdag benyttet jeg til å gå på Styggehøe og Leirhøe. Var mye vann i elvene bortover til Styggehøe, men jeg kom da over på et vis... Er virkelig glad for at det var relativt mye snø, spesielt ned fra Styggehøe, det var virkelig godt for bena å skli snøbakkene i stedenfor å trampe i stein. Men det var Urdadalstindene jeg skulle skrive om. Mandag snakket jeg med guidene på Spiterstulen om turen og de fortalte villig vekk. Leste også i boka til Helgesen for å være best mulig forberedt. Planen var å starte tidlig for å rekke mest mulig av finværet (skulle være finest fra morningen av), men da jeg sto opp kl 0700 regnet det. Drøyde da til rundt kl 0930 (pakket ned telt osv så jeg var reiseklar når jeg kom tilbake i mellomtiden da) og da så det lettere ut. Det er vel ca 7 km mer eller mindre flatt bortover til Urdadalen, gikk rimelig raskt innover og tok igjen en som skulle over samme ryggen. Planen var for oss begge å gå så mye av ryggen som vi syntes vi mestret. Jeg holdt min "kjappe" marsjfart og krysset elven som renner ned Urdadalen etter ca 1 time tenker jeg. Da jeg kikket oppover ryggen, syntes jeg det så vrient ut å følge selve ryggen helt fra starten av, og gikk et stykke på østsiden av ryggen i starten. Det var i alle fall en tabbe, var helt sikkert enklere å gå selve ryggen helt fra starten av. Men jeg kom jo greit opp på ryggen og gikk oppover. Alt gikk helt fint til jeg kom til et veeeeldig smalt parti (husket ikke å ha lest eller hørt noe om dette). Vel, jeg stoppet opp et lite øyeblikk før jeg akte meg forsiktig over. I tillegg til at det var smalt var det veldig glatt pga tåke og regn, så for meg var det nervepirrende. Like etter var det et enda smalere parti som jeg også akte meg over. Og like etter det kom jeg til et parti hvor man måtte gå ned til høyre. Det hadde jeg lest om/hørt så det gikk greit. Resten av turen opp var uproblematisk, men tåkete.... så ikke spesielt mange meter forran meg. Vel opp på toppen var det tid for mat, og etter en stund kom karen jeg hadde tatt igjen. Vi ble enige om å gå sammen videre. Jeg vurderte å nøye meg med hovedtoppen på midtre i tillegg og så gå tilbake og ned fra skaret. Dette mest pga klatrepartiet mot sørtoppen. Videre bortover eggen var det enkelte partier som kilte en del i magen. For det første var det ganske så luftig på de to "piggene" rett før midtoppen, måtte jo innom dem. Fra midttoppen og videre mot sør var det temmelig luftig med en gang. Vi gikk ned til venstre selv om det sikkert er mulig å gå over for de som er trygger enn meg på slikt. Og når vi var kommet forbi den hindringen kom vi til renna som må klatres (2 + i følge boka til Helgesen). Renna var enkel å klatre (selv for meg som er så godt som helt uten erfaring i klatring) med gode tak og fotfester. Vi brukte ikke noen form for sikring opp der, og følte ikke noe ubehag ved det. Når vi først var oppe der var resten av ryggen mer eller mindre spasertur, selv om glatta gjorde at jeg var ganske forsiktig noen steder. Det var deilig å sette seg ned på siste toppen og plutselig se sola, ja for da dukket den opp en liten stund Tilbake til Spiterstulen gikk jeg ryggen et lite stykke nedover før vi dreide ned mot Urdadalen så fort det lot seg gjøre, fant noen fine snøbakker ogskle på skrå nordover ned lia slik at jeg kom ned mellom de to vannene. Det var virkelig godt å få gress under føttene igjen, og de ca 10 km tilbake til Spiterstulen gikk greit. Reinsdyr så jeg også For meg ble dette en bra utfordring og jeg lærte det er klart best å gå slike rygger sammen med minst en annen. For de av dere som har gått mange slike rygger/traverser, tar jeg gjerene imot tips om hvilke som er på samme nivå som denne og som er de neste jeg kan prøve meg på. Har lagt ved noen bilder fra turen
  13. PetterS

    Mont-Blanc juni 2007

    Skal ikke fortsette å fyre oppunder Diamox-debatten på disse sidene, men poenget mitt er, som Erik har skjønt, informere om hva vi gjorde og hvordan vi opplevde turen og dermed andre trekke nytte av våre erfaringer. For de fleste av oss er det nå en gang slik at det ikke er nok tid til alt man ønsker å gjøre her i livet, og i forhold til da å gå på Mont Blanc er etter min mening (og da en del andres også) greit å bruke Diamox for å få en bedre opplevelse av turen. Jeg har det nå en gang slik at jeg ikke kan ta ukesvis med fri for å gjøre tilvenning til høyden etter boka osv. Bådde jobb og familiesitasjonen gjør det umulig, i tillegg skal jo en slik tur planlegges slik at den passer for flere og da er tidsperpektivet enda vanskeligere. Og for å avslutte Diamox i forhold til dopinglistenb, så står Diamox på listen fordi det benyttes for å skjule annen doping. Det er ikke prestasjonsfremmende i seg selv, men et vanndrivende middel som da gjør det vanskelig å avsløre bruk av andre dopingmidler. Det gir altså ingen fordel for den som evt skal delta i konkurranser etterpå. Er du toppiddrettsutøver kan du selvfølgelig ikke benytte Diamox annet enn i nødstilfeller, og da må det selvfølgelig meldes fra om det når så har vært nødvendig og antagelig får man da en karantene før man kan konkurrere igjen og må sikkert testes ørten ganger. Takker forresten for alle tilbakemeldinger, og det ble ingen tur til Lodalskåpa denne gangen, men derimot noen turer fra Spiterstulen i dårligere vær enn ønskelig....
  14. PetterS

    Mont-Blanc juni 2007

    Gratulerer, snakk om flaks (og bra gjort å gripe muligheten). I følge guiden vår er det veldig mange nordmenn som bruker diamox....
  15. Turrapport er nå lagt ut
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.