Søk i nettsamfunnet

Tenkte jeg kunne tipse om at Platou Sport arrangerer teltmesse på Bergenhus festning i dag. For oss som bor i Bergen er dette en fin mulighet til å få se 100 telt fra mange forskjellige produsenter oppslått. Å linke til innlegget på Facebook var knotete så da blir det Instagram i stedet:

Hei! Eg har så smått begynt å sjå på mogelegheitene for å organisere ein ekspedisjon/tur til Grønland i området rundt Gunnbjørns Fjeld (3693moh). Målet med ekspedisjonen er å få skikkeleg villmarksfølelse, svimlande utsikt, bra skikøyring, og gjerne nokre kule toppar. Det kostar ca 300 000 kr for flyreisa t/r Island - basecamp for 4 pers med utstyr. Om det fins vesentleg billigare alternativ med ville fjell med bra skikøyring i samme område så er det veldig interessant. Er det nokon som veit om det må søkast om løyve til ein sånn tur og om det er krevjande/dyrt å få løyve? Nokon som har andre tankar eller erfaringar frå ein slik tur?

Hmm, jeg vil kjøpe et par markaski eller lette fjellski som går i preppa spor. Valget står mellom Fischer E89 eller Fischer Twin Skin Powerlite. Sistnevnte er felleski, og har såvidt testet dette før, men da var det null glid (Åsnes Race 48). Jeg trenger ikke å ha stor fart, men glid er jo kjekt. Og så hadde det vært deilig å ikke smøre. Derfor lurer jeg på om felleskiene kan være et greit valg? Og om disse også vil fungere på annet føre enn såkallt nullføre 🤔Og hvilken lengde bør jeg gå for? Noen som har erfaring med Fischer Twin Skin Powerlite? Eller er det tryggest å satse på smøreski, altså Fischer E89? Ikke lett dette her. Vil uansett gå for NNN-binding, altså ikke BC-binding - slik at jeg kan gå i preppa spor. Fra før har jeg Fischer E99 Backcountry med BC-binding og er storfornøyd med de. De er 180 cm lange, jeg er 164 cm høy og ca 60 kg. Og så har jeg et par Fischer Lite langrennsski (smøreski) - men ønsker markaski med stålkanter for bedre styring. Gode råd, og tips mottas med STOR takk. Hilde

Heisann For noen år siden opprettet vi prisen Årets Eventyrer, som også fikk med seg en Rookie-pris etterhvert. Nå løfter vi konseptet med denne prisen videre, blant annet med at det blir utdeling på Eventyraften på Chateau Neuf i Oslo 29.jan. Vi har fått inn mange gode kandidater og nominasjoner, men noe sier meg at vi ikke har nådd helt til bunns når det gjelder rookie-prisen. Prisen er spesielt tiltenkt på yngre eller nye turglade folk som har satt et artig, spennende, utfordrende eller inspirererende turprosjekt ut i live i 2019. Veldig takknemlig om det er noen du vil foreslå, i åpen eller rookie-klassen - mail meg gjerne på aleksander(krøllalfa)gamme.no.

Vel, sannelig går den fort tida og egentlig bare fortere og fortere jo eldre man blir, eller sånn føles det i alle fall. 2019 er snart historie og da er det vel på tide å oppsummere turåret 2019. Synes ikke jeg har vært så mye ute, men når jeg begynner å se nærmere på det så blir det da litt likevel. Tenker vi får starte helt på tampen av 2018, og planen var å feire nyttår sånn rundt Heimdalen et sted. Målet var vel egentlig Sandbakkbue ved Øvre Heimdalsvann, vinterstid er det jo et stykke lenger å gå inn dit enn på sommeren siden Valdresflye er stengt. Men vi parkerte nå ved Maurvangen, lasta opp pulker og la i vei oppetter vegen. Ny episode av nasjonale turistveger til fots der altså, ser potensiale for en føljetong her. Dårlig skiføre så måtte gå på beina. Hadde ei teltnatt sånn omtrent ved Heimdalsmunnen hvor det fortsatt var mulig å få inn noen røyksignaler fra yr.no. Været tilsa at det kunne bli friskt og problemer med å komme seg ut igjen, så det ble noen raske endringer og nyttårsaften på hytte i Rennebu i stedet. Tur er tur, men nyttårsturen ble da hyttetur og ikke telttur, jaja .. begynner å bli vant med å reise etter været. Perfekt start på det nye året! Teltnatt ved Heimdalsmunnen og Nasjonale turistveger til fots ... Første overnatting ute i 2019 fant sted ved Honsjøen i Maura i anledning nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ei helg i januar. Fin liten skitur med pulk og trivelig kveld med bålbrenning og skravling. Kurset ble for øvrig holdt av Lengetur – ekspedisjon for dummies og kan anbefales om man har lyst til å prøve vinterfriluftsliv, men ikke er helt sikker på hvordan, eller om man rett og slett har lyst på turselskap. Riktig så trivelig var det. Nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ved Honsjøen i Maura Februar forsvant i skidager og hundelufting. Det var skiføre på hjemmebane og jeg satt brede meier på sparkstøttingen og spente bikkjene foran. Det må jo da sies at bikkjene mine er bare passe duganes som trekkhunder og det gikk til skogen (helt bokstavelig) rett som det var. "Trekkhunder" du liksom ... høyre, venstre, samma det ... vi streiker! Mars bød på isfiskehelg i Femundsmarka, vi losjerte på Litjrennbua som ikke akkurat kan skryte på seg verdens beste isolering (type ingen) men det er vedovn der og det var en trivelig helg. Undertegnede fikk prøve seg på ski i løssnø og hadde blitt der til snøen smelta om ikke noen hadde hjulpet meg opp igjen og reisefølget tror jeg har avlagt ed på at abbor ikke skal sløyes, men flås i fremtiden. Men finfin tur og Femundsmarka må man jo tilbake til. Isfiskehelg i Femundsmarka April og påsketur startet med topptur på fjellski til Kolåstind, det er vel det skumleste jeg har gjort i år og jeg tilhører vel et lite mindretall som kan si at jeg har gått på ski opp – og på bena ned hele turen til Kolåstind på snøføre. Men pytt! Det var jo en fantastisk tur i strålende sol og resten av påsken ble jo like bra med tur til Flø, tur til Utvikfjellet, Kråkenes fyr, Sankta Synneva-hornet og snørekjøring med hund i Tafjordfjella. Drømmepåske! Påsketur til Vestlandet Et av høydepunktene i april er jo Orrhaneleik og prøver å få til en natt hvert år. Så også i år, så det ble ei natt på Finnskogen, og en påfølgende tur til Dronningens utsikt dagen etter. Har for så vidt tenkt for meg selv at jeg burde få tatt med hengekøya og tilbrakt ei natt der og få en fin soloppgang. Som tenkt så gjort så det gjorde jeg allerede helga etter, soloppgangen var riktignok så som så .. men turen og selskapet var bra. Deretter dro vi videre til Kongsvinger kommunes høyeste topp Rafjellet, Hokåsen utmarkslag har ei åpen hytte stående der så ble ei natt der også. Mai forsvant i en fei, men fikk til en tur til Nore & Uvdal og en dagstur til Dusetind (både toppen og hytta) og Dusehesten helt i slutten av måneden. Kjekt med Nore, et utall fjellturer å velge mellom så sant ikke dørstokkmila blir for lang. Dusetind Juni, året er jo allerede halvgått hvordan skjedde det? Jaja .. planen var en Sunnmøretur, men været var atter en gang ikke samarbeidsvillig så det ble Oppdal i stedet. Bårdsfjellet, Gjevilvassdalen, Ålmanberget og hytteliv. Fikk besøkt et par av Trollheimens smultringer og lekt litt turister på vei hjem. Atter en finfin tur i bra selskap. Oppdalstur Noen kommunetopper ble det også i juni, Årkjølen, Søndre fjellsjøhøgda, Bjørnholen og Kohinor ble krysset av i kommunetopplista på peakbook. En liten spasertur på Hardangervidda ble det også tid til, bare en dagstur riktignok, men med utgangspunkt fra Solheimstulen fikk jeg nå tatt meg en brukbar runde. Er fint på Hardangervidda, må vel se om jeg klarer å få tatt meg en tur over litt flere dager og med telt der på et eller annet tidspunkt. Snartur på Hardangervidda, utgangspunkt: Solheimstulen Mens de fleste andre koser seg på ferie jobber jeg hele juli, det er selvvalgt så ikke noe å klage på også er det jo deilig stille på kontoret hele sommeren og jeg reiser på ferie når alle kommer tilbake. Ble dårlig med tur da, i juli måned, men det var jo bare for at jeg skulle ta det igjen i august! For ferien skal jo selvsagt utnyttes til tur! Startet med noen fine dager i Reinheimen, hytte til hytte tur. Deretter videre på roadtrip gjennom Romsdalen, til Mardalsfossen, over Aursjøvegen og nordover til Snåsa, Leka, Brønnøysund, Vega, Herøy, Dønna og ned igjen til Fiplingdalen og en svipptur til Børgefjell Nasjonalpark. Mange mil i bil, men ble da sannelig noen kilometer og høydemeter for bena også. Finfin sommerferie! Denne står på planen til et annet besøk i Tafjordfjella Dønnamann og De syv søstre sett fra Herøy Lovund sett fra Dønna Har blitt noen returer i år også og første helga i september var en slik. Retur til kommunetopper i Sør-Hedmark, annet selskap, men like trivelig og en ny kommunetopp: Elgklinten i Åsnes. Opp grensegata for å finne kommunetopp i Åsnes Det var ikke noe utsiktstopp akkurat så vi får ta bildet ved grensevarden istedet Høsten i fjellet er så fin! Altså det er stort sett fint i fjellet, men høsten er litt ekstra fin. Høstens fjellturer har funnet sted i Sjodalen og Leirungsdalen i finfint selskap, en helg i september og en helg i oktober. Høst i fjellet: Sjodalen og Leirungsdalen Da er vel turåret oppsummert så langt, er jo en stund igjen enda så kan jo ikke sette punktum riktig enda. Må vel i gang å se på en romjulstur kanskje, og deretter er det bare å starte turåret 2020 med friskt mot.

Turidiotene Aleksander Gamme og Lars Ebbesen inviterer kjente og ukjente gjester til glade historier, solide tips, kritiske blikk og heftige diskusjoner! View the full article

Hei, søker tips for fjelltur et eller annet sted i Europa i påsken til fots (ikke ski). Det jeg har mest lyst på er en tur som går over en uke til 10 dager hvor jeg kan sove i telt -- og hvor det ikke er snø (ikke ihvertfall ikke for mye) - og ikke for kalt. Alle tips mottas med takk.

Jeg var utrolig glad for dunjakka da jeg gikk Norge på langs i fjor. Når du stopper å spiser lunsj er det fryktelig knot a dra frem soveposen for å holde varmen. Stoltrekk til underlaget kan du droppe.

Litt mosjon som forberedelse til neste ekspedisjon. Lang dag med å kjøre Horten-Rjukan, 9 timer på fjellet med småklyving, bading og rømmegrøtspising på Selstali før vi gikk ned til Rjukan. Så til Asker for å ekspedere Teskjekjerringa på toget hjem før jeg suste ut til Hvaler og mere padling. Ingen andre å se på strekningen Rjukan-Gaustatoppen opp nordvesteggen, noe kø bortetter eggen videre til tårnet. Stimen fra tårnet og ned til stidelet mot Gausdalen ble forsert i stort tempo, sikkert 200 mennesker bare på denne lille stubben. På den bratte stien ned til Gausdalen så vi ferske sykkelspor. Denne ruten på sykkel ble katogorisert med minus 10 poeng på en skala fra 0 til 10 i følge syklistene. Til sammen møtte vi ca 5 mennesker på ruten ned til Gausdalen og videre til Selstali, videre ned til Rjukan møtte vi som forventet ingen. God mosjon! Bading i et vann i Gausdalen, rømmegrøt på Selstali, og nyinnkjøpt setersmør fra Selstali i ryggsekken videre ned til bilen, der det var 50 varmegrader inni. Fin pause på toppen, selv om toppdrammen var glemt igjen

Jeg fant en slik i kjelleren på ny bolig. Den mangler et støtteben og alt unntatt selve dunken er rustent. Den lå i en boks fra Høvik. Hvor gammel kan den være? Er den interessant for samlere som ønsker å komplettere?

Desperat søken etter midtvinterslyset, skiføre og åpne fjellhytter førte oss til Haukeliseter. Værmeldingene var lovende, om enn noe kjølige. Etter at promillen hadde sunket til edruelige nivåer 1. Nyttårsdag dro Rødtopp og jeg oppover. Vi var fremme ved middagstider. Utpå kvelden ble det finplanlegging av morgendagens tur. Optimistiske og vel belåtne sovnet vi tidlig. 02.01.2009 Kistenut (1648 moh) Etter å sett på en fin soloppgang under frokosten smurte vi skiene og la ut over Ståvatn med kurs for Kistedalen. Smurningen varte 10 sekunder på den gamle harde snøen, men føret var trått så det gikk greit fremover allikevel. Når oppstigningen begynte måtte vi sette på feller. Inne i Kistedalen så vi at det hadde gått flere gamle snøras, men vi fant en farbar vei opp søkket på østsiden av høyde 1404. Landskapet var vakkert og lyset likeså. Vinden trakk med seg endel skyer vestfra og lagde snødrev. Vi krysset over vann 1449 og ség opp strake veien mot toppen av Kistenut. Det ble lunsjtid, men i snøfokket ble det ingen koselunsj. Vel oppe på toppen kom og gikk skydottene og vi fikk tatt endel stilige bilder. Så var det av med fellene og suse nedover. Føret var bedre i høyden, så det ble noen fine svinger inntil isskaren lagde problemer under 1200 moh. Turen tok ca 5 timer og var 17 km. GPS'en målte total stigning til 980 m. Nede på Haukeliseter var det godt med varm drikke. Til kvelden ble det en god treretters middag og planlegging til neste dag. 03.01.2009 Vesle Nup (1510 moh) Det var litt mildere, men vinden hadde tatt seg en god del opp i løpet av natten. Under frokosten fikk vi se en søt snømus sprette rundt rett utenfor vinduet. Vinden var ganske kraftig så vi ventet en stund etter frokost før vi startet dagens skitur. Planen for dagen var å gå mot Nupsegga. Vi satte på feller og gikk rett opp mot Lille Venaretjønn. På utsatte steder tok vinden godt tak. Vi valgte å gå mot høyde 1201 for å få litt oversikt. Jeg trodde Hardangervidda var relativt flat, men her var det småbuklete. Det gikk opp og ned i masse småsøkk og koller. Vi fikk den ønskede oversikten sammen med mye tårer i øynene. Toppene ved Store Nup og Nupsegga hadde tiltrukket seg skydotter og snødrev. Vesle Nup så ut til å ha ok vær så vi skiftet turmål. Vi trasket opp mot Vesle Nup fra sørvest. Bak en stor stein var det en grei lunsjplass og det smakte godt med litt energipåfyll. På toppen var det fin utsikt, men også kraftig vind – stiv kuling vil jeg tippe. Store Nup og Nupsegga kastet av seg skydottene et øyeblikk og viste seg frem i all sin snødekte prakt. Ned igjen tok vi litt mer direkte veg. Solen lagde fint fargespill på slutten av ettermiddagen. Vi brukte ca 4 timer på 14 km og 930 høydemeter. Øl smakte svært godt til trerettersen. Dagen etter valge vi å kjøre hjem via Rauland og studere sørkanten av Hardangervidda. Ett flott skue, men det er dårlig med nysnø.

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Hadde på lørdag en knalltur i Jotunheimen med Bjørn-Even, Sondre og Atomsilda. Med Spiterstulen som utgangspunkt var planen å ta en del topper rundt Leirhøe. Sol fra blå himmel og til tider meget behaglige temperaturer gjorde dagen helt perfekt. Vinden kunne med fordel vært litt svakere. At Birken røk pga. skade ble fort glemt. I alt ble det 9 2k-topper og 1 rett under. Tilsammen 2900 høydemeter og 30 km ble tatt på 10 t og 15 min. Rapport og flere bilder ligger på: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/storeslem-rundt-leirhe-paske-pa_21.html

Jeg overnatter som mange ganger tidligere i min høyst mobile basecamp (mobiliteten avhenger selvsagt av vegkvaliteten). Basecampen har for øvrig et eget rom til oppbevaring av ski, og ett eget oppbevaringsrom for bagasje. Er plass til to sovende, og har et stort og effektivt bensindrevent varmeapparat. Er også meget vindstabil og tåler mye vind før den gir etter. Den første natten har jeg i Visdalen fra fredag 30. januar til lørdag 31. januar (5 km før Spiterstulen ved bommen). Resten av gjengen møter opp som avtalt klokken 07.45. Mayhassen har skrevet en rapport du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15151&highlight= Lørdag 31. Januar Rapporten til Mayhassen skildrer store deler av lørdagen. For min del så gikk deler av turen min litt annerledes enn de andre så jeg legger ved et par bilder selv. Jeg gikk blant annet over til de to søre Trollsteineggjene mens de andre ville til Glittertinden. Da jeg er på veg ned snørennen til Grotbrean står Mayhassen på toppen av Vestre Glittertindoksle og ser at jeg er i tvil på om jeg tør å gå ned snørennen eller ikke. Først etter litt god og gammeldags overtalelsesteknikk fra nevnte person tok jeg tilslutt mot til meg selv og gikk ned til Grotbrean. Jeg gikk sakte over breen i frykt for sprekker og andre ulumskheter, noe som jeg i etterkant ser at jeg ikke burde ha fryktet. Da jeg står på Trollsteineggje vinker jeg til de andre som stod på toppen av Glittertinden. Med vell viten om at de andre ikke ville vente hele dagen på meg på Glittertinden, giret jeg opp, og gikk hardt på for å nå de igjen. Jeg når de igjen i skaret mellom Glittertinden og Glitter Rundhøe. Vi renner på et perfekt skiføre ned Steindalen og det tar ikke lange tiden før vi er ved bilene. Etter lite måltid på Essoen sier vi hei for denne gang. Rett etter at de kjører sørover benytter jeg sjansen til å pusse tennene, og fylle opp termosene med vann på Essoen i Lom. Ved å gjøre det på denne måten slipper jeg å fyre mer primus enn nødvendig der jeg setter opp basecampen for natten. Går egentlig veldig kjapt å sette opp basecampen, og det er egentlig bare å sette den i gir og vri nøkkelen i OFF – posisjon. Setter på brekket og da er jeg sikra på at basecampen står solid. Sulten har ikke gitt seg helt, og jeg setter meg på liggeunderlaget midt på parkeringsplassen og varmer opp en boks med Trondheimssodd mens gradestokken viser minus 18 grader. Søndag 01. Februar Etter tre runder med slumring orker jeg å stå opp klokken 07.30. Hiver i meg frokosten og en flaske med vann og smører med blå ekstra. Det er lite snø innover i Leirdalen, og jeg finner nytten av å følge et scooterspor. Etter ca syv kilometer går jeg bort fra scootersporet og går mot Storbreahøe. I etterkant ser jeg at veivalget kanskje ikke var det mest optimale da det til tider var bratt i snøsiden jeg bevegde meg i. Av denne grunnen velger jeg en litt annen rute ned. Etter hele fem lange timer står jeg på toppen, og jeg mistenker gårsdagens høydemeter har noe av skylden for at bakken til toppen av Storbreahøe føltes tung. Utsikten på toppen er bedre enn hva jeg hadde forestilt meg, og det er en befrielse å sitte der i dunjakka og drikke noen kopper med vann og spise noen sjokoladebiter. Turen tilbake går atskillig raskere, og etter to timer jeg er tilbake til bilen hvor jeg hilser godt nytt år til driverne av Leirvassbu som ankommer parkeringen med Snøscooter litt etter at jeg har fått lastet skiene i bilen. Takker for turselskapet lørdag, og ikke minst for en god start på turåret 2009

Skogsområdet mellom Eggedal og Numedalen kalles Trillemarka og er i følge naturvernorganisasjonene et av Øst-norges siste uberørte områder under tregrensa. Dette området måtte selvfølgelig utforskes. : Bilder, kart og tekst her Turhilsen

Bamse Brakar og jeg dro fra Oslo fredag kveld lastet med gode værmeldinger, optimisme og randonee-utstyr. Vi skulle treffe Dag Driveren på lørdag. Snøforholdene var dårlige nede ved hotellet. Det gikk an å gå på ski fra ca 1000-1100 moh, videre oppover til ca 1300 moh var snøen bløt og tung. Videre oppover var det mykt og over ca 1600 var snøen fast og fin. Lørdag: Store og Midtre Ringstind Parkerte nederst i Ringsdalen og bar skiene 1 km inn til enden av grusveien. Derfra var det ta på skiene og labbe iveg. Deilig vær, men noe disig. Vi ble raskt passert av to eldre ringrever med klister under fjellskiene som mente randonee-utstyret vårt var overdrevent stort og tungt. Egentlig gikk det overraskende greit oppover. Ringrevene måtte ha en liten rast etter botnen i Ringsdalen og dermed seg vi forbi. Til deres skuffelse var vi først på toppen av Store Ringstind. Utsikten er flott, særlig Store Austabotntind ser dødsrå ut fra denne vinkelen – den er himmelstrebende forlokkende. Lunsjen ble inntatt på toppen. Nedturen til Gravdalskaret var en opptur – skiene var gode og lekne. Lærekurven ble bratt og artig. Dagen var fortsatt lang nok til at Midtre Ringstind også ble avlagt en snarvisitt før vi suste videre nedover. Klarte ikke å treffe Dag Driveren før vi var tilbake på Turtagrø. Inntok en øl på trappa i kveldssola for å myke opp før middagen. Søndag: Dyrehaugsryggen Parkerte ved Skardsølen. Alle 3 var samlet på tur i dag. Det ble en del labbing i lyng og bløt snø i starten, men etter hvert ble forholdene bedre. Det ble hett i motbakken, selv i nordhellinga. De andre hadde vært på Store Dyrehaugstind før så jeg måtte gjøre ett forsøk alene. Etter litt rekognosering fant jeg ut at toppen ikke var noe for meg på vinteren, selv med fint vær, stegjern og isøks. Nedkjøringen ble enda kulere en lørdagens.

Hei, jeg og en kollega planlegger en tur fra Fundingsland til Trollgarden, deretter over til Fjellsenden også overnatting på Melands Grønahei for så å dra videre ut til Kleivaland dagen ettterpå. Er litt usikre på hvor mye snø det ligger i området. Om det er muilg å gå der nå eller om vi er for optimistiske. Området ligger på 1000-1100 m.o.h. I stedet for å gå tilbake til Fundingsland så tenkte vi å gå over fra Trollgarden til Fjellsenden og overnatting på Melands Grønahei. Er muligens lang tur den første dagen. Noen som har vært i området der nå ?.

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

Ettersom forespørselen ble så stor: Startet ved Nerskogsveien i 10 tida, ikke brøyta Heldalsvei, nydelig vakkert lettskya søndagsvær, sprettkaldt (10 minus droppet til nesten 20) og absolutt vindstilt. Som førsttemann (og eneste i fjellet..) så fikk jeg ekstra arbeid med å brøyte meg løype oppover. Fulgte min tradisjonelle trase via Badartjønna, under Langjørgen, nesten til Telvatnet, rett vest til Turistlinja og så rett nord til Topps. Nyydelig skiføre på myrene, en 5- 10centi fast helt slett puddersnø oppå dypskaren og mye snø, oppi fjellet hardere og drevbårat, alt av eksponert fjellhei fullstendig avblåst og kun dekt av 2-4 cm løs snø. Nedkjøring som slålom via åpen fjellhei, steinrøys liker jeg ikke, selv om jeg fant et styggbratt bekkefar med masse hard puddersnø, så jogga jeg heller ned fra toppen ned til myrene og det supre skiføret. 2 mil, 8 timer superflott toppskitur til ett av øst-Trollheimens absolutt beste utsiktpunkt med Trollhetta, Snota, Svarthetta og Blåhø kun på en "armlengde" unna! Videre detaljer, kart og fylldig turrapport på krovoll.net - alltid oppdatert om Trollheimen! Jeg savnet virkelig en student mm oppå der - så intenst gøy det var om søndagen å se igjen de kjente storfjell i vinterdrakt!!

Fjellene rundt Stryn er lett tilgjengelig for toppturer på ski. Man kommer forholdsvis enkelt opp til snøgrensen, selv på milde vintre som denne. Utgangspunktet for turen til Natakupa (1400m) er enten parkeringsplassen på vinter-skisenteret eller hvis vegen tillater det, Bøasetra. Sistnevnte ligger på ca 600m, og der er det som oftest godt med snø på denne årstiden. Dagen startet meget bra, til tross for diverse dystre spådommer om lavtrykk. Jeg kom fort over skoddehavet i Stryne-dalen, og da forvandlet dagen seg fra dystert mørke til en krystallblå himmel. Slik er det heldigvis ganske ofte på nordvestlandet.... For å slippe å brøyte spor, kan man med fordel følge skitraseen i alpint-løypen. Trekket er ikke åpnet for sesongen, så her var det fremdrift for egne krefter. Nytt for 2006-sesongen er at skitrekket er bygd ut, og nå fører alpinister langt opp i Steindalen, ved foten av Natakupa. Det som tidligere var en strabasiøs tur, burde nå være en formalitet selv for "late" topptur-"entusiaster". Man kan mene hva man vil om utbygging, men jeg synes nå det er litt trist at alpintanlegget har satt sine varige spor i Steindalen. Det som tidligere var en flott topptur i nesten uberørt natur, blir nå en vesentlig annerledes opplevelse med utallige høye master av metall spredt utover et stort område. Andre vil vel kanskje hevde at det er gull verdt for Stryne-regionen at man nå har utvidet tilbudet betraktelig også for vinter-alpinister (og ikke bare sommerski). Investeringen i skianlegget har også medført at det for tiden er stor aktivitet på bygging av nye hytter i området. Heller ikke det er særlig gunstig utifra hensynet om vern av naturen. Jeg må nok likevel innrømme at det hadde sin fordel å kunne følge den preparerte skitraseen til langt inn i Steindalen, forholdene tatt i betraktning. Det var skikkelig bryteføre, og det ble altså litt for fristende å holde seg til skitraseen, fremfor å slite i vanskelige snøforhold. Fra øverste mast, tar man rett til høyre og følger ryggen opp til Småeggene og videre til Natakupa. Det som tidligere var bryteføre, ble nå knallhardt skareføre. Utsikten fra denne ryggen er rett og slett storartet, og dette gjør at man fort glemmer den kalden vinden og tiltakende melkesyre i beina. Og med mp3-toner fra Queen's "Who want's to live forever" får man virkelig et ønske om at livet skal vare evig på denne rygg. Dessverre lå det en kuldetåke på toppen av Natakupa, som reduserte utsynet betraktelig. Men hva gjør vel det, når det er nedkjøringen som frister mest i et sådant øyeblikk. Dessverre fortonet nedkjøringen seg som et mareritt av ukontrollerte slag på skikkelig hardt vaskebrett-føre. Ikke altfor gunstig for en stiv muskelatur, med heller få skidøgn i løpet av inneværende år. Jo det kunne selvsagt være ønskelig med pudderføre, men man kan ikke få i både pose og sekk. Det flotte veret og opplevelsen av å komme seg høyt til fjells, var mer en nok for en underernært frilufts-sjel i denne omgang.... Noen bilder følger vedlagt, men hele bildeserien finner du her: http://distantpeak.com/simpleviewer/index.php?set=72157594431821548

Tenerife var målet i julen. Sol, varme, masse god mat og drikke er vel det de fleste kommer hit for. Vi også selvsagt. Siste gang jeg var her var for nesten 30 år siden. Alt har utviklet seg, men ikke blitt bedre. Det er etter min mening nå en 100% turistfabrikk der kun penger og egocentrisme teller. Korrupsjon også: særlig i leiebilbransjen. Jeg har heller aldri sett en større forsamling av over-fete mennesker på ett sted. De minnet sterkt om hvalrosser der de lå på solsengene. Av og til ble det rullet rundt om for å få den andre siden bakt i solen. Men det var jo egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da. Et viktig mål for meg var selvsagt Teide. Spania’s høyeste fjell. Rutinen for å ordne permit er ikke forandret siden beskrivelsene gitt av Endresen og senere Olsen. Kontoret til nasjonalparken i Santa Cruz ligger på samme sted og man får fremdeles kun permit for 1 dag med en tidsramme på kun 2 timer for å nå toppen. Hvis kabelbanen riktignok ikke er i bruk pg.a. hard vind, gjelder permitten en dag til. Min permit hadde jeg ordnet for klokken 13.00 – 15.00. Meningen var å starte tidlig om morgenen 27 desember for å kunne ta det med ro og nyte utsikten. Det ble det ikke noe av. Bilutleien + resepsjonen hadde sammen klart å rote noe utrolig med bestillingen. Først klokken 10.30 kommer jeg meg av gårde fra Playa de Las Americas. Med en liten men sprek Ford Focus går det heldigvis fort oppover. Diverse ’pensionados’ blir kjørt forbi: jeg følere meg som en Schumacher-klon. Men det er for mange pensionados og for mange svinger så det tar likevel 55 minutter opp til den lille parkeringen ved veien opp til Montana Blanca. Her er det nå selvsagt fullstappet av biler. Heldigvis finner jeg en fin plass 100 meter videre på høyre side av veien. Klokken er 11.30 og jeg må nå kontrollpunktet for permitten 1200 meter høyere og divere kilometer videre innen 3,5 time! Først går det lett via en grusvei til ’passet’ mellom Montana Blanca og hellingen oppover mot Teide. Deretter i masse svinger og med masse støv litt brattere videre. Kjedelig og endeløst. Endelig kommer jeg opp til toppen av hellingen og Refugio Altavista. Ikke åpent. Nå går det mellom brune vulkanstensformasjoner og nesten uten utsikt. Jeg har ikke tid til skikkelige pauser. Det blir bare et par slurker vann og 5 minutter av og til. 14.30 (etter tre timer) når jeg kontrollpunktet. Temmelig sure folk der. Prøv ikke med noen spøk (det gjorde jeg): de skjønner nesten ikke noen engelsk og blir (derfor?) fort irriterte og aggressive. Nå er jeg temmlig utkjørt. Opp til toppen trenger man ikke mer enn 20 minutter, men jeg tar igjen alle pausene jeg skulle hatt tidligere og bruker presis det dobbelte. Etter 3.40 står jeg på toppen an Spania’s høyeste fjell: 3718 meter over havet på en topp med en primærfaktor (som selvsagt også er) 3718. Og er ærlig talt litt skuffet. Jo da: pen nok utsikt. Jeg ser hele øya og toppen av de andre Kanari-øyene stikker opp av skyene. Men er dette alt? Jeg ser ingen andre fjell på lignende høyde eller breeer eller elver eller noen form for liv. Det er ikke rart at Star Wars og Panet of the Apes er tatt opp her. Og turen opp var kun kjedelig, støvete og slitsom. Etter 10 minutter i svovel-dampene har jeg fått nok. Ned igjen i fint tempo og bortom sekundærtoppen Montana Blanca. Jeg konstaterer samme høydemålinger som Olsen tidligere: Altavista 3280 (kart 3260) og Montana Blanca 2780 (kart 2748). Måler 20 meter PF. Er det noe som ikke stemmer helt med målingene her på Tenerife? Etter totalt 6 timer er jeg tilbake ved bilen. En uke senere vil jeg igjen stikke av fra latmannslivet i Playa de Las Americas. En kollega har fortalt meg at Montana de Guajara er en mye finere tur enn Teide. Nå bruker jeg Hertz for bilen og alt går bra. Det er en fin stor parkering ved informasjonssenteret ved Parador-hotellet. Det er ikke mulig å ikke finne dette. Det eneste bygg av størrelse oppe på slettene under Teide. Teide-området ligner litt på en slags sombrero med Teide selv som toppen og en krum fjellkjede som rand. Montana de Guajara (2718) er den høyeste toppen i denne kjeden. Fra informasjonssenteret går det en liten sti rett mot passet på sydvestsiden av toppen. Merkelig nok står det ingen ruter til denne toppen på informasjonspanelet ved begynnelsen av stien. Stien går greit mot syd ned til en vei og når denne ca. 100 meter til høyre for en liten bu. Det er nå to ruter til toppen. Jeg velger den mest interessante (den andre bruker jeg for tilbaketuren) og går rett frem (d.v.s. krysser veien) og forsetter oppover en fin sti videre mot det tidligere nevnte passet. Litt før dette tar det av en sti til venstre. Denne går først over en helling og senere over en hylle med til dels overhengende fjellside. Jeg kommer opp til kanten av et Besshøe-aktig topp-platå og derfra er man kjapt på toppen (2718, bruker denne til kalibrering av høydemeteret). Fin utsikt mot Teide og sydover. Perfekt vær også og kun brukt 1,5 time til toppen så jeg bestemmer meg for å fortsette videre over kammen mot øst. Nedover til passet på østsiden (2374, selv måler jeg 2395) går det fort og greit. Herfra er det på kartet anngitt en merket sti videre til Montana Pasajron. Det stemmer til rett under toppen. Der forsvinner stien. Det er ellers greit nok opp til det store fine topp-platået (2529 i følge kartet, egen måling 2550). Mot øst ser jeg den bratte flotte nordvestsiden av Roque de la Grieta. Virker som det er mulig å klatre langs kammen, men kanskje er det lettere fra sydøst-siden? Videre finner jeg rester av en sti. Den går ikke rett ned til neste pass (ca. 2410 på kart), men følger kanten bortover. Via en grei helling kommer jeg ned en stykke under passet selv ved et punkt der stien er lett å se. Denne følger jeg rundt sydøstsiden av Roque de la Grieta og ser at følelsen min stemte. Fra denne siden er det lett gåing opp til toppen (på kart 2576, egen måling 2600). Nå er det bare å nyte stillheten og roen. På Teide var det forholdsvis rolig opp til endepunktet for kabelbanen og deretter travelt. På Guadajara traff jeg også totalt vel ca. 10 mennesker underveis og på toppen, men videre østover er det ingen. Slik jeg liker det best. Tilbakeveien går jeg nå i en videre bue rundt og over Montana Pasajron. Igjen forsvinner stien halvveis, men det er forholdsvis greit og finne veien. I passet mellom Pasajron og Guadajara kommer den andre stien (ruten) til Guadajara opp. Denne er ideal for nedturen. I lett ’slepe-jogging’ sklir jeg nedover stien i fint tempo. Den kommer ned på en vei som følges greit i store svinger tilbake til den tidligere nevnte buen og stien til Parador. Rundtur med lange fine pauser tok meg 7 timer. Denne turen synes jeg var finere enn Teide selv. Som tidligere nevnt hadde jeg ganske store avvik ved høydemålingene. Jeg brukte Teide og Guadajara som referanser og hadde avvik fra ca. 20 – 35 meter for andre topper og pass. Er det andre som har lest noe om topp - og pass-høyder på Tenerife? Er kartene ikke bra nok (jeg brukte Kompass nr. 233, Teneriffa, 1: 50.000 og et detaljert kart for nasjonalparken med 10 meters høydekoter).

Her kommer noen bilder fra juleferien. Som i Norge var det alt for varmt i desember. Det var utrolige 3 uker uten sky på himmelen fra 8.desember til 31.desember. Så kom det litt snø men den er borte igjen siden snø smelter fort i 15 varmegrader. Nå er det mer høyfjells-topptur enn skisesong. Har gitt opp håpet om å møte vinteren i år...

Første tur, første turrapport! Jeg har det med å bli litt revet med, så det blir fort litt mye. Men det valgfritt om folk vil eller gidder å lese! Er jo artig om noen kan få glede av lesinga;) Etter å ha ventet litt på bedre værmeldinger, bestemmer jeg meg nå for å pakke sakene å dra på tur. Det skal sies at jeg fra tidligere har lite eller ingen erfaring med slike overnattingsturer i telt, verken alene eller sammen med andre, om man ser bort i fra feltøvelsene i Forsvaret. Med dette i bakhodet og det kjente faktum med bekymrede mødre, ville jeg legge turen til et tidspunkt hvor jeg hadde været på min side. I tillegg til dette så er vel heller ikke Ringstind 2 light-teltet mitt det teltet som er varmest anbefalt for vinterbruk, kanskje spesielt med tanke på at det ene stang-leddet er rimelig bøyd og antagelig er litt svekket. Ruta er lagt til en vintermerket DNT-sti i et ikke alt for avsidesliggende område, også dette på grunn av manglende erfaringer og for å unngå mer bekymringer enn nødvendig, men kartet og kompasset er selvfølgelig med. Turen skal gå fra Sandvika, langs stien over til Vera, litt videre og tilbake igjen. Etter halvannen time i bil legger jeg i veg langs stien. Det er noen små blå grader men det blåser en del, så de effektive merkes. Det blåser riktignok ikke fæl storm, så jeg berger fint. Jeg setter i marsj innover langs stien. Jeg prøver å holde et godt tempo i starten, for å få varmen etter å ha stått i ro ved bilen for å klargjøre det siste. Jeg er litt spent på terrenget og på hvordan paris-pulken min, som i all hui og hast ble klargjort i går kveld etter å ha konstatert at fars gamle Segebaden-Berg –pulk ikke var like egnet som først antatt, vil komme til å klare seg. Vinden blir sterkere, og snømengden i lufta øker. Jeg hadde heller antatt at det skulle roe seg. Nei. Jeg og værgudene blir mer og mer uenig jo lenger jeg går. Tanken på å snu og returnere til bilen slår meg ikke inn, selv om jeg etter forutsetningene kanskje burde. Jeg begynner raskt å slite med sikten. Jeg forsøker å holde følge på kartet om hvor jeg er, men med +/-100 meters sikt er det lite man kan orientere etter. Det kryr jo ikke av små detaljer på et 1:50 000-kart, og når alle små vannpytter på kartet nå i vintermånedene kan se ut som myrer i terrenget, eller omvendt for den saks skyld, så er det ikke mye hjelp å få i dette kartet i dag. Så da får jeg holde meg slavisk til disse fine røde stikkene. For jeg har jo lovet de som sitter hjemme at jeg ikke skal krysse vann. Straks finner jeg ut at også det er lettere sagt enn gjort. De røde stikkene, delvis røde merker på trestammer, står med relativt små mellomrom. Likevel sliter jeg ofte med å se neste stikke. Jeg prøver meg litt dit jeg tror stien kanskje vil gå, og som oftest finner jeg heldigvis neste merking. Det tar naturlig nok litt ekstra tid når man må lete etter merkingene, men da får det bare gjøre det. Jeg vil komme lengst mulig før jeg setter opp teltet, og jeg har nå ved hjelp av en hytte jeg passerte tatt meg igjen på kartet så jeg vet at det snart kommer et lite skoghugg i en skråning ned mot et vann. I le-siden for vinden. 70 meter unna ser jeg barskogen. Der må jeg finne et sted å sette opp teltet. Klokken har jeg selvfølgelig glemt igjen på benken hjemme men jeg antar at mørket snart faller på, og jeg håper på å få satt opp teltet i dagslyset. Jeg skimter et lite platå inne i skogen, men det viser seg at vinden tar godt også der. Pokker. Det forbanna teltet. Det er nå jeg forstår at jeg i hvertfall ikke skulle lagt ut på tur før jeg hadde fått den nye teltstanga. Hvor mye tør jeg stole på den som er bøyd? Pokker, det skulle jo bli fint vær. Da får jeg øye på noe som ser ut som en stor snøhaug. Hvorfor er det en snøhaug der?? Jeg fatter lite om hva det kan være, men nysgjerrig som jeg er så må jeg jo sjekke det ut. Det er jo tross alt bare 10-15 meter unna meg. Men.. Kødder du? Er det det jeg tror det er? I så fall passet det litt over snittet godt! Det stemte bra, det sto en nedsnødd gamme der og ventet. Uvitende om hvilken gamme dette var, lette jeg fram snøspaden opp fra pulken(som forøvrig hadde overrasket meg veldig positivt hittil), og begynte å grave fram døra. Jeg måtte i hvert fall sjekke ut om den var låst, og hva slags gamme det var. Jaggu var den åpen, og jaggu var det plass til meg der inne. Fantastisk! Da slapp jeg å bekymre meg mer for teltet i dag! Det var til og med en vedovn der inne, og på lassvis med ved! Jeg fyrte opp, og dreiset inn både sekk og pulk. For jeg hadde med en hel del forskjellig rart. Det var jo en testtur, så jeg måtte jo finne ut hva jeg ikke trenger å ha med meg neste gang! Og som en enkel og stødig løsning på pulksele tok jeg like gjerne 125liters Recon Pack’en til Norrøna, da den er fantastisk å bære samt at den har noen passende festeringer for taudraget mitt på hoftebeltet. Tørre klær, mat og litt varm drikke. Det gjorde seg! Det var virkelig godt å finne den gamma nå! Til tross for vedovnen, og fyring av stormkjøkken, ble det ikke akkurat varmt der inne. Det hadde nok vært lettere å få varmen inne i teltet. Der ville det antagelig blitt litt mer vindstille, for med betydelige sprekker både rundt døra og i taket så ble det bra med trekk. Med det kunne være det samme. Jeg hadde funnet ly, og fikk i meg næring. Det var det viktige. Og før jeg visste ordet av det, så hadde det blitt ordntli’ mørkt ute også. Utover kvelden ventet igrunn lite annet enn fyring, mat og drikke, og skriving i gjesteboka. Jeg så blant annet at et par NPL-grupper hadde satt pris på å få spise lunsj i gamma i fjor høst. Det blle litt lesing der, før jeg sovnet i håp om lettere være dagen etter. Søndag morgen, og været er uforandret. Har internett vært på fylla, eller er det noen meteorologer som skulle fått fyken...?? Nei, været gjør vel stort sett som det føler for, og det må man vel lære seg å ta høyde for. I går tenkte jeg litt på alternative utfall på turen, dersom været ikke skulle bedre seg. Det er godt mulig at teltet mitt ville ha oppført seg til tross for snø og masse vind, men jeg kunne ikke være sikker. Så om været ikke endret seg så skulle jeg gå tilbake til bilen, eventuelt bli en natt til i gamma før jeg returnerte. Utover formiddagen letter været litt, men vinden er fortsatt like sterk. Sikten er dog mye bedre, da det er vesentlig mindre snø i lufta. Jeg bestemmer meg for å ta en trugetur til svenskegrensa, gå tilbake til gamma og bli der til i morgen, så går jeg tilbake til bilen i morgen formiddag. Det blir en fin tur, og kvelden blir , etter mørket har falt på plass, mye det samme som i går. Riktignok hadde jeg ikke popkorn på gårdsagens kveldskos..! Mandag, og i dag skal jeg tilbake. Selvfølgelig skal jeg det, været har jo blitt heeelt fantastisk!! Jeg hadde telefonkontakt med hjemmefronten i går, og informerte om planendringene. De fulgte dessuten med på internett, på satellittsignalene jeg sendte fra SPOT’en som min kjære mor har investert i for både hennes og brukers trygghetsføleleser. Det går ikke annet enn å nyte turen tilbake, for dette været er ubeskrivelig. Dessverre er mye av terrenget slik at sola slipper delvis dårlig til i ruta mi, men det er uansett upåklagelig. Det er fortsatt litt ving, men med værforholdene fra de to siste dagene friskt i minne så legger jeg ikke merke til det. Alt er bare nydelig. Det er lettere å orientere seg ved hjelp av kartet nå, når man ser terrenget rundt seg. Noen steder ser jeg faktisk litt av sporene fra jeg gikk inn, og jeg kjenner igjen det meste av terrenget når jeg går tilbake. Ja, det er sikkert en fin sti på sommers tid, men med pulk, sekk og en del snø, så er det ofte besparende å gå rundt de tetteste og mest kuperte skog-kollene. Men må man følge merkingen så må man det. Med andre ord, turen tilbake var vesentlig lettere enn turen innover! Jeg kikker på graderstokken i bilen når jeg kommer dit, og den viser 10 blå. Pluss en del effektive. Det gjør ikke noe, for sola skinner og man kan ikke gjøre annet enn å nyte det! Alt i alt, må jeg si at dette har vært en lærerik tur. Jeg har funnet nye behov mpt modifisering av paris’n, og jeg har gjort meg opp litt mer formeninger om hva jeg faktisk trenger, og hva jeg ikke trenger å ha med på neste tur! Edit- Nå ble det noen bilder med her også!

Turen startet litt ploms på, da skoleundervisning ble avlyst i siste øyeblikk. Jeg visste at en kompis av meg og en av hans kompiser skulle på tur samme dag. Jeg ringte og lurte på hvor langt de hadde kommet, men fikk til svar at de ikke hadde dratt enda fordi kompisen til kompisen min måtte på sykehuset med høygravid kone. Så jeg pakka sekken i hu og hast og ble med kompisen min på tur. Komplisert, men starten på på tur! Vi kjørte så langt det gikk vei til vår destinasjon, parkerte bilen der, fikk utstyret ut av bilen og noe av de tyngste av mine saker ble pakket i pulken hans som isbor og sovepose (Denali 5-season, 21 liter og 3.8kg). Stor sak som han fikk ta, siden jeg enda bare har sekk Dere ser hans sovepose (sorte) og min (den grønne). Størrelsesforskjell, samtidig som min er komprimert fra komprimeringspose XXXL som fulgte med til nylig kjøpt XL! Vesentlig forskjell: Ingen av oss er erfarne skifolk, har vel strengt tatt ikke stått på ski siden jeg var 12-13 og nå er jeg bikka 25... Så skiferdighetene er ikke strålende, men jeg klarer fremdeles å stå oppreist med ski festa til beina : Meg med ski på beina: Vi startet ikke turen før rundt 17:00 og vi gikk i rolig tempo i et relativ flatt terreng. Vi kryssa både Gunnarvatnet og Steinvatnet. Steinvatnet i seg selv er et stort vann. Under ser du strekningen vi gikk over Steinvatnet. "Nesten" så langt øyet kan se: Vel fremme slo vi opp telt, gravde oss kuldegroper inni forteltet, pakket på stormmattene og kokte opp hver vår real turmat. Fiskehull ble boret og fiskestenger ble satt. Vi hadde håp om ørret på noen av de 6 stengene til neste dag. Så makk og maggot ble pakket på krokene og sluppet uti. Mens vi gjorde dette var klokken bekket midnatt og himmelen var krystallklar med så mange stjerner man klarte å telle og dansende nordlys i både lilla og grønne farger. Rett og slett helt fantastisk! Camp! (bildet er tatt fra dag 2): Kuldegropa i forteltet: Vi gikk til sengs rundt 01:30 og satte klokkene til ringing rundt 06:00. Vi visste vi ikke kom til å stå opp da uansett, men vi kunne jo håpe Jeg fyrte opp litt varme i teltet, pakket klær i soveposen, snørte igjen halskragen og lukka øynene. Borte på et blunk. Den natten nådde vi ca 15-16 kalde, men sov som en stein den natten, hvis man ser bort fra at jeg våknet en gang og var så varm at jeg måtte løsne litt på halskragen. Neste "morgen" våknet jeg 09:50 av ski som trosset hard skare. 2 venner av turkompisen min hadde tatt veien til vannet for å sjekke fiskeforholdene. Må jo bare si med en gang at tross 10 stenger samlet, ble det bare 2 napp og det var det hele. Skuffende, men fisk på fisketur er bare en bonus Jeg skjønner ikke hvordan det ble blitt skikkelig vått mellom soveposen og liggeunderlaget mitt i løpet av natten, men det eneste jeg kan komme på i farten er at jeg har satt meg opp og "skallet" hodet i innerduken som har vært våt av kondens mens jeg løsnet på halskragen, slik at det har falt ned der jeg i ettertid har lagt meg igjen. Skjønner ikke helt dette heller, da jeg har luftet skikkelig i løpet av natten med alle luftekanaler åpne og begge inngangende til innerteltet har hatt en 30cm glippe for å sirkulere rikelig med luft, men men... Posen måtte rett og slett henges til tørk: Fire mannfolk på et fiskevann, bare uten fisk: Vi lagde frokost. Bacon, pølser, muffins, brødskiver og alt godt som hører med Dagen gikk til å slikke sol, for det var en flott vær mens solen var oppe. Vi satt bare ute og pratet "mannskjit" i flere timer, drakk kakao og sjekket stengene ved jevne mellomrom. Så forlot de 2 som kom og vi begynte smått å pakke ned soveposer og liggeunderlag. Flott vær hvor man bare ligger på expeden med jervenduken trukket rundt og tar livet med kokende ro: Her steikes det bacon for harde livet! Nedpakking av camp foregikk vel over 3 timer, er man på tur så tar man livet med ro Turen hjem gikk greit med bare 1 fall! Begynte å blåse litt opp, men det er bare godt når man bærer tung sekk og er i kontinuerlig aktivitet... Flott tur til tross for at fisken sviktet oss.