Søk i nettsamfunnet

Absolutt gøy med utstyr. 😊 Men sjokolade er enda morsommere. 4 mesh poser a' 43 gram nærmer seg fort ei stor plate... Og det er bedre å knaske på i Lyngen foran teltet enn mesh🤣🤣

Jeg burde kanskje nevnt at jeg ofte har med barn på tur, det er jo ganske vesentlig for hvor mye og hva man har med. Med 3 soveposer, 3 skumunderlag, stort telt, 3 skift etc. blir det oftest en stappfull 95 liters sekk og en IKEA pose i hver hånd (til liggeunderlag, soveposer, bamser) 😅 De trenger fortsatt ekstra klesskift selv om vi holder oss til ett minimum, det er alltid noe som blir vått av den ene eller andre grunnen. Jeg kan velge mellom å dele opp i veldig mange pakkposer, eller dumpe alle klærne i en. Noen av plassene vi drar til er dessverre også uten drikkevann, eller vann som kan kokes trygt, så da har jeg litt ekstra baggasje der (i tillegg til ett par bøker og bamser). På kanotur er det enkelt, da pakker jeg bare i plastkasser og bager, og ungene finner selv det de trenger. Er jeg alene på tur er det ett mindre «problem», men jeg synes fortsatt det er greit å slippe alle pakkposene, når det finnes disse «pakkboksene» jeg har blitt gjort oppmerksom på lengre oppe i tråden 😀 Virker veldig fine til dagsturer også, som det blir mest av.

Tirsdag 23.07.19 gjør jeg noe jeg har gledet meg til i lang tid; jeg og kona mi drar til Island for å gå på fjelltur. Dette har vært planlagt siden senhøsten i fjor og forventningene er rimelig høye. Tidlig i planleggingen er det selvsagt lett å bli oppmerksom på Laugavegur og områdene rundt. Dette er vel Island sin mest populære tur, og derfor til tider ganske overfylt. Kanskje litt som Besseggen frykter jeg. Drømmen er jo en øde lavaslette. Sånn omtrent. Etter å ha rundet internettet faller endelig øynene mine på Kerlingarfjøll. Dette er en fjellkjede på høyfjellsplatået mellom isbreene Hofsjøkull og Langjøkull. De høyeste fjelltoppene er over 1400 meter og det er mye geotermisk aktivitet i området. Det er relativt få turister og forbindelse med buss fra Reykjavik. Solgt!! Etter en obligatorisk dag i hovedstaden står jeg og konemor nede på bussterminalen i Reykjavik klokka 07:30 onsdags morgen. Klare for eventyr. Etter 3 timer humper bussen fra asfalt og over på grove grusveier. Fra bussvinduet får vi visuell kontakt med den mektige isbreen Langjøkull, som reiser seg opp fra det brune ørkenlandskapet. Omsider svinger vi inn ved Åsgard, inngangen til Kerlingarfjøll. Der er det 8-10 små hytter og et service bygg. Det er mulig å overnatte der, og bruke det som base for å gå dagsturer. Vi tar en rask sandwich og kaffe før vi spenner sekkene på oss. Min sekk veier 15 kilo og jeg er glad jeg ikke har lastet den tyngre. Så går vi løs på Åsgardsryggur. Det er delvis skyet og 12 grader med en svak vind i luften. Vi kommer snart opp i et goldt landskap med grus og stein i ulike farger. Alt i fra beige, kakaobrunt, sennepsgult, grått og sort. Bortsett fra en mystisk kryptonittgrønn mose som gror langs rolige bekker finnes det nesten ingen vegitasjon her. Vi har beveget oss opp fra 700 til 950 meter og tar av vestover fra hovedstien. Vi følger vestsiden av fjelltoppen Mænir ved 950 meter og må til stadighet krysse snøfonner som fyller kløfter og raviner. I dette området er ikke ravinene så dype, men det vi ikke vet er at et tilsvarende landskap vil skape vanskeligheter for oss neste dag. Etter 7-8 km kommer vi til Slettaskard; en enorm steinete flate mellom fjellene Mænir, Øgmundur og Høttur. En stor snøfonn sørger for en livlig bekk med krystallklart smeltevann. Her slår vi leir. Et lyseblått Fjellreven Abisko endurance 3 tunelltelt reises. Det er mest stein og sand i grunnen så jeg legger store steiner over pluggene for å få Onkel Blå til å stå fint. Her skulle jeg kanskje tatt med Tante Grønn? (Det selvstående kuppelteltet Vaude invenio 3 ul.) Etter litt jobbing står teltet fint og kakao og brødskiver nytes innendørs i ly fra en økende kald vind. Jeg våkner uthvilt og klar, men et grynt fra koneposen forteller meg at vi må ta det rolig og at hun forventer frokost på sengen. Det blir servert havregrøt med nøtter og eple, kaffe og Anton Berg marsipanbrød. Planen er å gå til Hverabotn, slynge oss opp til topp 1232 og ned til Hveradalir før lunsj. Fra Hverabotn tar plutselig landskapet helt av; sennepsgult og okerfarget med kokende kilder og svovelgasser som damper opp fra overflaten. Dette er som å gå på en annen planet. Venus kanskje? Nå skal 300 høydemeter klatres på kort tid. Det er svært bratt her, og vi må hjelpe til med begge hendene. Det tar lenger tid og koster mer krefter enn forventet. Og da vi endelig står på topp 1232 finner vi ut at planen må forandres. Tanken på å gå ned 300 høydemeter til Hveradalir og opp i høyden igjen via Langafønn er ikke særlig fristende. Vi bestemmer oss for en snarvei. Med den gode utsikten ser vi hvor svær, bratt og nifs Langafønn ser ut. Store sprekker har den også. Jeg setter kompasskurs på stien rett over snøfonna. Her oppi høyden vokser det absolutt ingenting. Ingen lyder fra fugl eller insekter. Bare knasing av stein under fjellsko. Og vinden. Når vi kommer ned til stien oppdager vi at det ikke er noen sti videre. Noen løyper i Kerlingarfjøll er merket med kjepper som er slått ned i bakken. Dessverre er ikke alle disse merkede stiene tegnet inn i kartet jeg bestilte fra Island. (Kerlingarfjøll 1:50 000, Mal og menning) Kartet skiller heller ikke mellom merket og umerket sti. Så videre er det umerket og heller ikke noe synlig sti eller tråkk. Vi tar en pause og koker risotto og kaffe. Det er nydelig utsikt mot sør der vi ser Svarthyrna og Gråkollur som bærer navnene sine med rette. Svarthyrna er beksvart og onde krefter holder med stor sannsynlighet bolig der. Plutselig får vi øye på en vegg av regn i det fjerne som har retning mot oss. Regntrekk på sekker og regnbukse må på. Nå får vi etter hvert problemer med dype bratte raviner og kløfter og vi må lete en stund etter trygge veier ned og opp. De ligger på rekke og rad bortover i landskapet, og motet og humøret synker i regnværet. Vi må forbi, ellers havner vi ned i Kerlingardalur med sine altfor høye og steile sider. Endelig kommer vi til den siste ravinen med en elv som må vades. Vi har crocks med oss. Etter dette blir det lettere å gå, og vi er snart nede på sletta mellom Svarhyrna og Gråkollur. Etter mine beregninger skal vi ved Gråkollur komme inn på merket sti igjen, og det er en god følelse å endelig se kjeppene som snor seg rundt foten av fjellet. Her nede er Kerlingadalur litt mindre bratt, så etter enda mer vading i crocks og klatring slår vi leir ved en trivelig liten bekk. Det blir fest i teltet med hjemmelaget chili con carne og istè. Etterpå litt kryssord i posen før vi døser inn. Vi er veldig spente på hvordan været vil bli denne dagen, da vi hører lett tromming av regn mot teltduken da vi spiser frokost. Vi har vært uten dekning siden vi forlot Åsgard og har derfor ikke kunnet sjekke værmeldingen. Da vi bryter leir er heldigvis regnet borte og vi kan til og med skimte blå himmel. Planen i dag er å følge merket sti gjennom fjellpasset som går mellom Øgmundur og Høttur. På kartet er det ikke tegnet inn noen sti her, men et nedlastet kart på appen Mapy har heldigvis oppdatert informasjon. Etter at en litt mør setemusklatur løser seg opp går marsjen lett og fint og vi er oppe på det høyeste punktet tidligere enn vi regnet med. En flott utsikt er det her i fra, med blåne på blåne bakover i horisonten. l Etter en liten pause med energibar, nøtter og tørket frukt begynner nedstigningen. Alt går lett og fint i dag og snart kommer vi ut ved snøfonnen der vi slo leir i forgårs. Ruta videre går vestover rundt Kerlingartindur, der det står en 20 meter høy bauta midt i fjellsiden. Det er denne rare steinen som har gitt fjellene navnet sitt. Kerling betyr kjerring. Kjerringfjellene. Og vi skal nå møte kjerringa sjøl....Men først må vi ned fra 1000 til 700 meter. Det føles plutselig tyngre å gå. Landskapet er småkupert og går etter hvert bratt nedover. Vi får øye på bautaen i det fjerne som står og speider gåtefullt utover viddene. Vi ser også den altfor bratte stien som går omtrent 100 høydemeter opp løsmassene. Og vi kjenner det er på tide med litt mat. Vi koker nudler og skjærer opp en krydret spekepølse som jeg legger oppi. Knekkebrød og kaffe har vi til dessert. Vi lurer på om det er tryggere å runde fjellet ved foten, og heller gå opp på baksiden der det ikke er så bratt, men da får vi øye på et reisefølge på 3 personer som kommer ned fjellsiden. Dette er de første menneskene vi har truffet siden vi startet turen. De er fra Tyskland og er på dagstur, og kan fortelle at det var bratt ned men føltes greit nok. Så da prøver vi også. Det er tungt, og mye løs grus og kjennes på grensen til hva jeg er komfortabel med. I ettertid tenker jeg at vi burde gått lenger nede. Så står vi ansikt til ansikt med den enorme steinen. Dette er jo Påskeøya møter Island. Synd Thor Heyerdahl ikke visste om denne her. Han hadde nok oppklart en og annen hemmelighet tenker jeg. Vi fortsetter rundt Kerlingartindur og får utsikt over slettelandet. Dagens etappe avsluttes ved å vade Fremri Åsgardså, og der får vi for første gang se gressbakker. Jeg gjør som jeg pleier når teltet reises; sender "alt vel"-melding med spoten min. Da får den sende 20 til 30 minutter til leiren er etablert, og sekkene pakket ut. Det jeg ikke vet nå, men oppdager når vi kommer til Åsgard er at bare 1 av alle meldingene med nødpeilesenderen gikk gjennom. Så der mister den en kunde.... Onkel Blå får en perfekt flate å stå på. Og i grevens tid. Det kommer mye regn denne kvelden og natten. Makaroni med fløtesaus, skinke og erter står på menyen, og nytes mens regnet dundrer ned. Mens jeg ligger og halvsover i posen får jeg plutselig øye på en diger dam som er i ferd med å samle seg på taket av teltet. Da må jeg ut og stramme opp og endelig kan roen senke seg. Jeg sovner raskt. Neste dag har vi bare noen få kilometer å gå. Siden de andre dagene hadde gitt oss overaskende utfordringer, ville vi være ute i god tid for å rekke bussen tilbake til Reykjavik. Spesielt siden den bare går annenhver dag. Det var litt småregn i luften på starten av dagen som tryllet frem litt regnbuemagi. Deretter gikk stien opp på fjellet igjen med frisk vind og endeløse vidder. Det hadde heldigvis sluttet å regne. Og så er vi plutselig ved veis ende. De grønne takene på hyttene ved Åsgard kommer til syne. En eventyrlig turopplevelse.

Har kjøpt meg et Nikon Z6, med tilhørende 24-70mm f/4. Det er ikke et dedikert turkamera, men et kamera som jeg som fotointeressert kommer til å bruke mye til alt innen hobbien. Foto har ligget brakk lenge, men ting skjer utover. Enig i din vurdering. Selv CyberShot DSC-RX100 V koster nær 10k, så små og gode turkameraer koster også dessverre mye. Den nyeste koster RX 100 VII koster 13k - hinsides dyrt.

Hei folkens! Mitt første innlegg her i fjellforum. Må si at det er et fantastisk forum for turfolk! Har lest en haug med innlegg som gir meg mange ideer. Sitter her og planlegger en tur over Hardangervidda fra Haugastøl til Rjukan neste år. Vi tenker å ta båten fra Halne over Halnefjorden til Skaupa. Derifra gå mot Raudhelleren. På veien mot Mogen tenker vi å campe 3-4 netter. Og lurer på fiskemuligheter. Fra Skaupa (første stopp båt Halnefjorden, hvis jeg ikke tar feil?) Går turstien mot Raudhelleren og ser et område som heter Kolvetjønnan. Mange småvann i området som ser lett tilgjengelige ut. Litt myr her og der, men ikke utenfor komfortsonen :). Så spørsmålet er: Er dette et område med matfisk? Eller bør vi fortsette forbi Raudelleren mot vanna som ligger lenger sør? En ydmyk finnmarking ber om råd Morten

Her er det bare en ting å gjøre, og 3 ting å spørre om: 1: Hvilke pumpe har du? 2: jeg tar utgangspunkt i at lekkeasjen også er tilstede om du pumper trykk på flasken, og legger den på siden, uten brenner tilkoblet? 3: Hvilke drivstoff bruker du (og er det rett dyse, hvis det er flere?). 4: Følg instruksjonene fra MSR i vedlikeholdsfilmene til pumpen og den aktuelle brenneren. De finnes på youtube. Inspiser nøye o-ringer og pakninger.

Sommervarme sent i august. Nesten som i gamle dager. Søndagstur til Sandvatn, etter en frem og tilbaketur til en annen hytte på lørdagen. To gode turer i helga. Likevel ikke helt som vanlig. Broderen var ikke med. Han hadde snakket om å ta turen innover mot Sandvatn. Jeg håpet å få følge. Det var en stund siden vi hadde hatt en skikkelig søndagstur sammen. Jeg var likevel ikke sikker på om jeg virkelig skulle ta mot Sandvatn på søndagsmorgen. Turen til Taumevatn, satt fortsatt i beina, men ble enig med meg selv om at jeg skulle «følge planen». Opp og ned lørdag og det samme på søndag gjennom bommen i Øvstebødalen. Bompengene alene gjør det dyrt å ta på tur, men det er muligens «arvingen» som betaler. Det blir bare mindre å dele når den tid kommer.... Det var en hel haug med biler ved Lortabu da jeg kom dit. Jeg så også folk på vei oppover bakken i Lysebrekka. Med så mange biler burde det også være en god del folk på hytta. Et stykke oppover kom det en gjeng i mot. Av alle ting var dette folk jeg hadde truffet omtrent på samme sted i fjor. En gjeng som tar en tur til Sandvatn en gang i året. Samtidig med meg. Ved stidelet mot Blåfjellenden sto det også en gjeng. Uten sekker, så jeg lurte på hva de holdt på med.... Det var en del av STF`s nye turledere på kurs. Selvsagt var Atle med. Han treffer jeg jo omtrent hver gang jeg går mot Sandvatn. På hytta sto det 10-11 ryggsekker utenfor, og ingen folk – ute eller inne. Folkene var ute i terrenget og øvde på å være turleder. Jeg tok inn på hytta for å lage saft og te. Denne dagen var varm. Det var sommer i heia. Turen gikk i kortbukse og en tynn ullbluse. Selv med en bris i mot ble det ikke kaldt. Ulempen med slikt vær er at jeg ikke helt har kontroll på hvor mye jeg svetter. Det merket jeg først da jeg kom til hytta og svelget en liter saft på styrten. Etter en drøy halvtime salet jeg opp og tok fatt på tilbaketuren. Det var fortsatt varmt, og jeg merket etterhvert at det var andre dagen på langtur. Det gikk litt smått i de bratteste bakkene, selv om pust og puls ikke kom helt på topp. Jeg tok igjen noen som jeg også hadde møtt på veien innover. Det ble ingen stopp ved badekulpen, selv om det etter hvert ble skikkelig varmt. Jeg var ved en steikvarm bil før klokka 4. At det var varmt i heia denne dagen er sikkert. I tillegg til en liter på styrten ved hytta, ble det mye påfyll av vann og Pepsi Max utover kvelden. Sauesankingen er i gang. Et tydelig høst tegn. Det er litt trist. Det ble litt venting på en drift som var på vei nedover. Neste uke er det sauene ved Blåfjellenden som skal ned til lavlandet. Les hele artikkelen

Det ble en meget vellykket tur. 1 mil til første camp på fredag. 2,9 på lørdagen, og 3,4 i dag. (viktigste for meg å gå) Ikke gått så langt med så mye på ryggen. (4 mil med dagstursekk, er jo lekende lett og vell så set) Eksperimenterte med ulike innstillinger av ulike stropper. (sekken min kan justeres til det "uendelige") og ulike pakkinger med tanke på vekt. (er jo fersk i dette) Begynte å kjenne mot slutten av 2. etappe. Så på dagens ble mye prøving... uten at jeg følte at noe var nevneverdig bedre. Kjenner naturlig nok på skuldrene. Noe er nok tilvenning. Trur jeg stikker innom butikken og får noen tips der. Var et par ting jeg vet jeg kan sløyfe til neste gang. Og kanskje jeg skal være mindre kresen å kjøre enklere mat på lengre turer. Jeg spiser jo ute i marka nesten hver uke fra mars-okt, så jeg får jo mer en nok av den god følelsen.

Sen sommer eller tidlig høst? Var det muligens tid for å besøke Taumevatn? Denne hytta ligger omtrent 1 1/2 times kjøring + 2 timers tur fra meg. En lang kjøretur og en kort tur... Jeg pleier likevel å besøke hytta en eller to ganger i året. Til nå har det ikke blitt en tur innover Flatstøldalen. Våren er over før jeg får sukk for meg. Sommeren går knallfort, og høsten pleier heller ikke å vare spesielt leng. Årene går fortere og fortere... Det gjelder å nytte alle brukbare dager til tur. Brukbare dager er dager uten regn eller minusgrader. Den siste tiden har det vært nok av regne. Plutselig varter YR opp med noe som kan ligne på Indian summer. Det er snakk om sol og over 20 grader, men for lørdagen var det bare meldt overskyet og over 17 – 18 gradet – i Sirdal. Det trenger ikke å være sol for å gå tur. Siden lørdag har vært turdag i noen år, ble jeg fort enig med meg selv om at tur til Taumevatn var en god ide. Kjøreturen gikk greit. Jeg tenkte litt på bommen i Flatstøldalen, men da jeg kom dit var bommen oppe. Det var mange – skikkelig mange – biler ved Holmavatn – ved start for turen. Jeg fikk forklaringen litt senere. Det var jegere som hadde en eller annen form for konkurranse. Det var spor i sorpa innover i stien. Helt ferske . At andre var på vei innover, var ikke så urimelig. Det var jo en god del bil. De må ha startet tidlig hjemmefra – tenkte jeg. Det så ut som en hel gjeng. De tar jeg fort igjen var det som slo meg. Men.... Sporene ble tørrere og mer utvisket. Gikk gjengen fortere enn meg???? Etter en stund kikket jeg nøyere på sporene. Det var bare et spor innover. Gjengen hadde kommet i mot og var reist før jeg parkerte. Omtrent halvveis kom det en gjeng i mot. De hadde vært på Storevatn. Fra samme arbeidssted, og noen av gjengen hadde vært på jakt, med en bukk som resultat. Det er igrunnen bare en måte å få ut kjøtt på. På ryggen. En av gjengen gikk med stor sekk og gevær. Det er en femtimers tur fra Storevatn og ut. På hytta møtte jeg «kjentfolk». Det vil si at sønn til «tilsynet» var på hytta, og jeg kjente jo godt faren. Når jeg treffer andre som gjør en innsats som «tilsyn», har vi alltid noe å prate om. Det ble en god times pause før jeg tok fatt på tilbakeveien. Ved Anlaugbekken traff jeg folk. Et følge på 16 stykker, unger, ungdom voksne og godt voksne. De inn til hytta. Det er bru over Anlaugbekken i dag. I gamle dager, i min ungdom, da jeg knapt var 50, måtte alle komme seg over bekken på glatte steiner. Det kunne være en skummel opplevelse om det var mye vann. Sommeren er så avgjort på hell. Det var alt høstfarger i myrene, og en del bjørker sto med gule blad. Det er bare å ta ut på tur så sant været er brukenes. Vinteren kommer alt for fort. En tur fram og tilbake til Taumevatnhytta er ingen lang tur, men går greit unna på 3-4 timer. Det var en kjekk lørdagstur. Les hele artikkelen

Mountain Equipment Helium 800 tåler endel mindre ser jeg, men litt dårligere fillpower. Fyllmateriale: 90/10 sporbart andedun Fyllvekt: 766g (reg) 804g (XL) Comfort: -4°C (EN13537) Comfort Limit: -11°C (EN13537)

Ser at Rab Neutrino 800 er på tilbud på fjellsport nå. RAB-limit er jo veldig vanskelig å bli klok på (synes jeg). Når det står RAB-limit på -22 (unisex), er det rimelig å forvente en T-comf på rundt minus 8? Jeg skjønner at dette er veldig individuelt, men som en omtrentlig pekepinn.

Her er ingen fasit, men du kommer til å gjøre fantastisk læring på turen. Av alle ting man kan få tips om så er dette så individuelt som du får det. Du kommer til å gjøre god læring som gjør at du finner ut at du burde kuttet ned 2 kilo eller fint kunne lagt til 5 kilo ekstra luksusmat (og pute) om noe av turen for deg er å kose deg med mat mellom marsjene. Andre synes det er luksus å få være så sliten at man bare spiser 4 energibarer og kryper rett i posen etter dagens marsj. Null problem å dra med 3 kilo mat. Det er ikke uvanlig at vi drar med oss til f.eks koke en skikkelig finnbiffgryte første eller andre kvelden. Der har du et par kilo bare der

Kommer vel helt an på din fysiske form. Jeg veier under 60 kg og ikke en eneste av mine turer i sommer har jeg bært mindre enn 22 kg. Klarer fint å gå en mil med det. Gidder ikke spare på luksusen for en eller to netter. Drar på tur for å kose meg jeg.

Ang kondensproblemer i reinsfjell, så opplever jeg svært lite selv med 2 pers og 3 hunder i en 2 mannsvariant når jeg bruker footprint

Er kjempefornøyd både med Osprey Talon 22 og Osprey Kestrel 38. Sistnevnte kunne jo være i "nedslagsfeltet" ditt? Men, jøsses; det er jo mye å velge blant i den størrelsen. Smart å få prøve flest mulig.

Jeg er litt seint ute siden du allerede har kjøpt nytt da men... Jeg har både 3-d 7 og hl 7 (tror det er likt som ul 7 bare mumie fasong) Ingen tvil om at 3-d er bedre, kjennes mer solid ut og tåler ca 10 minus mer enn hl /ul. Det tar vesentlig mer plass som du sier. Hl tar ca 1/4 I volum av 3-d. Ul har litt større volum enn hl. 3d lager mindre lyd og stoffet er mye kraftigere enn ul. Så lenge man har plass til 3d og syns prisen er grei ville jeg ha valgt det. Men på turer med plassmangel ville jeg ha valgt ul.

Da har jeg fått underlaget. I forhold til synmat UL 7 virker det MYE mer solid i stoffet, og det har en glatt og en myk side. Ang «3-D formen», så gir det kanskje litt bedre støtte helt på kanten av underlaget, men det er ikke snakk om store forskjellen. Liggekomfort er ganske lik ellers, kanalene er like høye som på UL 7. Synmat UL 7 MW: 560 gram, 3,3 i r-verdi. Synmat 3-D 7 MW: 880 gram 4,9 i r-verdi (48% høyere enn UL), mens pakkvolumet er nær det dobbelte. Vektforskjellen var mindre enn jeg forventet, volumet litt større enn forventet og stoffet på synmat 3D virker veldig mye bedre og bråker litt mindre. Kommer ikke til å ta med chairkit som beskyttelse på denne, hvis jeg ikke har veldig lyst å bruke den som stol. Ventilplasseringen er litt mer praktisk på 3D utgaven. Sammenlignet med vanlig Synmat XP 7, tenker jeg det er pris som bør avgjøre valget. Jeg beholder fortsatt UL, selv om det er litt lekkasje. Etter mange liter såpevann og steinhardt trykk i underlaget har jeg enda ikke klart å lokalisere microlekkasjen som gir ca 50% trykktap over natten, men kun hvis jeg ligger på det...

Årets tur blir Jotunheimen i høstferien, hvor mulige overnattingssteder er med utgangspunkt Vargebakkan. Tar gjerne imot tips om gode teltplasser i området. Andre alternativer er Gjendesheim, med tur til Bessvatnet (ish 3 km). Tips ønskes også her. Dersom det faller seg slik kjører jeg inn mot Tyin som avslutning på turen. Hjemveien legges over Hemsedal. Føles ut som en road-trip, men en realistisk starttur. Base et sted som er superfint, med dagsturer fra teltet er også av stor interesse.

Jeg tolker det dit hen at jeg er på bærtur Det som spoila det for meg var at jeg var så dum å velge "3-sesongspose" med 600 gram dun og fillpower på 900 Edit: Det jeg prøver å si er at mange 3-sesongsposer har samme dunmengde som før, men hvor fillpower har blitt høyere, 800 er ikke uvanlig og noen er oppe i 900 cuin. Da mener jeg bruksområdet flyttes bort fra sommer, mot vår og høst, t.o.m mildere vinternetter.

Til mitt bruk, i hvertfall tidligere bruk brukte jeg to soveposer for vår, sommer og høst. Synes en 3-sesongs dunpose med høy fillpower bare duger om vår og høst, samt på kalde sommerdager. Kle seg etter været som du skriver er lurt. Jeg ender opp med sommerposen min og vår og høstposen min.

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Kjøp mine bøker på VIPPS #137581 (Randulf Valle Naturformidling) Relevante linker for episoden Villmarksbarna på Facebook Villmarksbarna på nett Filmen Villmarksbarna – en eventyrlig reise på filmweb Friluftsbokfestivalen 2019 Nettside Facebook Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Gå til Podcasten

Jeg er 202 og kan bekrefte at det er lett ekstra plass til dine 4 cm ekstra. Men igjen, blir du misfornøyd kan du selge det med fortjeneste på Finn.

Er det bare Arc'Teryx Theta som hadde SVX-modellen? I så fall er det den jeg har brukt til den bruken du skisserer de siste årene. Jeg bruker den også på uværsdager på jakta og ettersom jeg går en del støkkjakt på lirype så er jeg gjerne bulldoser i busker og kratt. Jakka er like hel. Har den siden 2015. Like hel. Det skal sies at jeg bruker den bare når jeg MÅ. F.eks jakter jeg gjerne i bare genser når det duksregner, men tar den frem når regn og vind i kombinasjon blir for mye. Samme på vinteren. Går helst uten, men tar den på når man må. Bruker den f.eks aldri på tur i godvær osv. Ønsker å bevare den typen plagg så lenge som mulig. Modellen var vel den lengste de hadde og er noe av det som vil være mest sammenlignbart med alternativene dine. MEN: Det er skall = du blir klam i høy aktivitet selv med all lufting åpen. Det blir jeg med alle skallplagg og ikke noe mer i denne enn noe annet. Når det er sagt så har den fungert som værrustning for meg og en trygghet om at om man sakker ned tempo og ikke jobber for hardt så holder den meg tørr om jeg må. Holdt meg tørr i drittvær på snaufjellet på jakt hele helgen som var: Holdt meg visst tørr på jakta i fjor også: Hadde uten å nøle handlet maken i morgen. OBS: Har ikke fulgt med på jakke markedet siden jeg handlet min og har vel hørt rykter om at modellen har gått ut, men dette var den lengste utgaven (og kraftigste) på tidspunktet jeg handlet fra denne produsenten? 2019-10-06 13.21.32.mp4

Tenkte det samme, men valgte allikevel å bytte Svalbard 3 med Spitsbergen 3 for å få to innganger og rette endevegger i innerteltet. Bare testet på barmark foreløpig, men gleder meg til å teste så fort snøen kommer. Tipper det kommer til å gå helt fint. Veldig mange som er fornøyd med Hilleberg Keron f. Eks uten matter.

Skal du ha high end kan du også se på Feathered Friends. Har ikke derfra selv men en jeg kjenner har. Han bestilt custom derfra. En stor quilt og trekk til underlag. Så han setter sammen 2 stk Downmat LW i trekket og så kneppes quilt fast rundt så han har dobbeltseng og stor dyne Bruker det i et 3 manns telt når han er på fisketur og det er bilcamp. Spurte ikke hva det kostet.