Søk i nettsamfunnet

Nils, ryggen ser nok mer dramatisk ut enn den virkelig er. Jeg gikk usikret hele veien, men så at de andre teamene valgte å rappelere ned fra det øverste partiet av Stecknadelhorn, og forøvrig bevege seg innbundet i tau, hvor tauet som oftest legges innom steiner og utspring som løpende forankring. I Martin Moran sin guide er ryggen mellom Hoberghorn og Stecknadelhorn gradert til AD- (II og III passasjer). Etter min mening må det ihvertfall være en veldig svak 3'er. Ved gode snøforhold ville nok eventulle III passajer (pinnakler) kunne omgås litt ned i vestsiden (skyggesiden av bildet), men det vil nok være vel så eksponert. Tur/retur Hoberghorn til Durrenhorn, ville medføre 400 høydemetere ekstra i ganske tidkrevende terreng (II og kanskje III). Dette ville nok tatt 3 timer ekstra. Jeg var ikke komfortabel med å returnere til snø/is passasjen mellom Stecknadelhorn og Nadelhorn solo/usikret så sent på dagen. Det skal også legges til at Durrenhorn, pga klimaforandringer, nå er blitt en svært så utilgjengelig topp. Skal jeg ta denne senere, må det bli et år med gode forhold i snørennen opp til Durrenjoch (40-50 grader), eller så må det bli nordfra i et langt og endeløst scramble-prosjekt (gradert til AD og III) fra Bordierhytten. PS! Jeg startet alltfor tidlig fra min bivuakk ovenfor Michabelhytte (litt etter kl 02), hvilket medførte at jeg ankom Nadelhorn i stummende mørke (kl 05) og måtte vente der nesten 1 time på mer lys, for å vurdere ruten videre mot Stecknadelhorn. Dessuten satt jeg og ventet 1 time på Hoberghorn, før å høre om neste taulag visste noe om forholdene i snørennen fra Durrenjoch. Av dem fikk jeg vite at forholdene var svært vanskelig og farlig. De hadde ikke tenkt seg videre, og dermed bestemte jeg meg også for å snu. Litt ergerlig, men....

Jeg likte ikke siden i det hele tatt, rotete og uoversiktlig! Menyene som er laget av noe wordart lignende grafikk er ikke pent, ikke spesiellt lett å lese ei heller så fine. Fargevalg og slikt var heller ikke det beste ved tanke på lesbarhet. Jeg ville konsentrert meg om å rydde opp i siden designmessig og heller tenkt mer på innhold enn grafikk. Det er ingen vits i å "skryte" av dårlig koding og bruk av grafikk, husk at en nettside skal være informativ. Jeg som bruker skal kunne klikke meg inn på siden og i løpet av noen sekunder forstå hva dette dreier seg om og deretter gå videre inn i siden hvis det er interessant. Jeg gadd ikke å klikke meg videre på siden for forsiden var rett og slett plagsom nok som den var og det er jo førsteinntrykket. Husk at jeg skriver dette for å hjelpe dere, husker selv at når jeg skulle få kritikk på mitt førsteutkast på ei hjemmeside var ovenstående kritikk ganske lik det jeg selv fikk. Dette var av den enkle grunn fordi sida mi minnet litt om deres. Jeg hadde akkurat lært noen filter i photoshop og et par kule .css koder og skulle vise frem dette Ikke meningen og demotivere, derimot motivere dere til å lage en bedre side og det tror jeg dere klarer. Ellers så er http://norskwebforum.no/viewforum.php?f=23 et bra sted å få kritikk på, her er det mange som virkelig er kvalifisert for den jobben også Ellers så er jo initativet bra og lykke til videre!

De fleste steder er det slik at grensene er satt noen kilo for høyt for å unngå skyting av for stort dyr. Det er rett og slett ikke meningen at man skal skyte dyr som ligger helt på grensa. Gjøres det blir resutatet at man skyter vekk halvstore bukker. Og du kan banne på at samme jegeren går og sutrer over at det finnes for lite storbukk, uten å se sammenhengen. For en som er uerfaren (for andre også for den del) med rein er det vanskelig å se forskjell på dyr som ligger rundt 50 kg (slaktevekt), særlig når dem påtreffes alene. Bruk masse tid på observasjon av rein i flokk, og merk deg ulike størrelser. Har du mulighet til å ta med deg en med erfaring så er det gull! Vedkommende vil kunne peke ut kjennetegn for deg, og med en viss nøyaktighet anslå ca slaktevekt. Skal du allikevel gå alene så vil jeg anbefale å heller skyte et dyr som du er sikker på er innefor rammen første gangen. Et tegn kan være å sammenligne bukken med ei simle. Er den mye større enn simla kan det være greit å la den gå. Men som ellers i dyrelivet er det heller ikke her noen absolutte faktorer. Ei simle kan jo veie alt fra 23 til 47kg, og kanskje mindre/ mer enn det også. Som du skjønner så er ikke dette lett, iallefall ikke pr nett... Uansett, som førstegangsjeger etter rein vil det antagelig være viktigere for deg å få positive opplevelser og erfaringer enn å være en marginal kjøttjeger. Skitt jakt!

Går utifra at det er i Trondheimsområdet dere er mest interessert i info om, i og med at det er der du har oppgitt at du bor. Området mellom Stjørdal-Meråker-Tydal-Selbu er et lett tilgjengelig område med kollektivtransport som det ikke tar for lang tid å reise til fra Trondheim. Her finnes det også turistforeningshytter hvis dere ønsker et alternativ til telt. Dette området har nylig blitt nasjonalpark: Skarvan og Roltdalen nasjonalpark Buss fra Trondheim til Tydal: 16-316 Trondheim-Stjørdal-Selbu-Tydal Buss fra Trondheim til Meråker: 23-651 Trondheim-Stjørdal-Meråker-Storlien Tog fra Trondheim til Meråker: Trondheim S - Storlien - Östersund

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Vi var der i begynnelsen av desember 05. Dette var etter en forholdsvis snørik vinter, ellers hadde skiene blitt igjen hjemme. Etter det jeg har hørt er det mye snø i år og, men ikke så mye som in 05. Det er uansett bare tull med ski på Tupungato i januar/februar. Stegjern og isøks må imidlertid være med. Staver er også svært kjekt, og ta med regulerbare staver. Såvidt jeg vet kommer man ikke over ca. 5000 m på Annapurna circuit og Kili må regnes som en enkel 5800m topp. Likevel tror jeg Tupungato vil være en passende topp som neste prosjekt, særlig når det er en guidet tur. Det er ingen store tekniske utfordringer men været kan være litt kjipt, på samme måte som det er på Aconcagua. Forholdene ser selvfølgelig bedre ut på bildene enn i virkeligheten. I januar/februar vil det være mindre snø, tørrere og mer goldt, støvete og nesten litt ørkenaktig. Likevel er det en spesiell opplevelse å være der. Tupungato er uansett et av kongefjellene der nede og er i samme klasse som Aconcagua, Pissis og Mercedario. Det er også andre like høye fjell, men etter min mening er de er ikke like estetiske.

Fortsatt mange gode tips her Fått disse produktene på ønskelista nå; Telt: http://www.oslosportslager.no/produkt/the-north-face-ve-25-23-manns-telt-11419.aspx Liggeunderlag: http://www.oslosportslager.no/produkt/downmat-9-dlx-liggeunderlag-dun-5395.aspx Sovepose: http://www.oslosportslager.no/produkt/glacier-1000-dunsovepose-170-cm-8898.aspx Pulk: http://www.sportsnett.no/ Paris pulken Primus: http://www.oslosportslager.no/produkt/omnifuel-multifuelbrennergassbrenner-5299.aspx Blir noen kroner for alt sammen, men sikkert mulig å shoppe litt rabatter. Sportsnett hadde nylig 25 % på hele sortimentet. Det hjelper litt!

Hei, Jeg var på Gullfjellet søndag 25/01. Gikk fra Bjørndalen. Skiføre hele veien fra parkeringen. Avblåst fra Redningshytten til Korketrekkeren, men det gikk helt fint og gå på ski. Det var mange som gikk til fots opp til Redningshytten så det var ganske humpete på veien. Det er mindre snø enn det pleier på denne årstiden, men mere nok til en skitur Espen

29 august i år dro jeg til England for å gå den ruta som Alfred Wainwright har gjort så populær blant "walkers"; fra St. Bees ved Irskesjøen til Robin Hood's Bay ved Nordsjøen, rundt 190 miles eller i overkant av 300 km. Ved hjelp av litt søking på nettet hadde jeg funnet fram til en turoperatur med bagasje-eskorte som guidet små grupper gjennom denne ruta. Vi skulle bruke 13 dager på å komme oss fra a til å, noe som skulle tilsi ganske overkommelige dagsetapper på gjennomsnittelig 23-24 km. Bagasjen vår ble hele tida fraktet fra ett overnattingssted til det neste, hovedsakelig Bed & Breakfast, men et par ganger også på noe mer lukseriøst og hotell-lignende. Bakgrunnen for valg av tur var et ønske om å oppleve Yorkshire-heden, et ønske som faktisk har vært tilstede helt fra barndommens litteraturdykk i "Den hemmelige Hagen" og som ble forsterket da jeg på et litt seinere tidspunkt grøsset meg gjennom "Hunden fra Baskerville". Da jeg fant fram til Wainwright og full pakke fra coast to coast, meldte jeg meg like godt på. Ruta er veldig variert og også ganske annerledes enn det jeg er vant til fra Norge. Den starter i Lake Districkt, fortsetter gjennom West Yorkshire og Yorkshire Dales, kryper opp til North Yorkshire Moors og ender helt nede ved Nordsjøen, i den lille - og ytterst sjarmerende - landsbyen Robin Hood's Bay. Fjell, lavland, åser, beitemarker, skog, hede, klipper, kyst. Gruppa var på ni stykker pluss guide, med ett frafall underveis. Guiden vår gjorde forresten dette på helt frivillig basis, han fikk knapt nok dekket utgiftene sine og dette var hans fjerde coast to coast i år. "Because I love walking!" Ellers bestor gruppa vår av to stykker fra England, seks fra Australia pluss meg fra Norge. Den ene jenta fra Australia kastet imidlertid inn håndkledet etter ganske få etapper. Vi startet fra St. Bees den 31 august, dvs. de andre startet, jeg måtte en tur på emergencien på sykehuset i Whitehaven grunnet en hornhinnelidelse som plutselig fant det for godt å lage krøll. En meget irriterende strek i regningen å gå glipp av første etappe, selv om denne ikke fører særlig langt avsted i og med at den liksom går i en sløyfe i landskapet ved St Bees. Etter behandling dro jeg til neste overnattingssted og møtte gruppa der. Øyet var mye bedre allerede. Dagen etter tok vi fatt på det vakreste landskapet i hele England, the Lake District. Da jeg i forkant googlet bilder fra Lake District fant jeg myke, gresskledde fjell som nærmest lignet fløyel. Myke, vennlige og innbydene. Mer høydedrag enn fjell, egentlig, små tuer man rusler rundt på i avslappet tempo. Yeah, right. Vi holdt en overraskende bra marsjfart, - særlig på flatene - noe som jeg personlig opplevde som gledelig da jeg har en naturlig rask gange uavhengig hvor jeg går. Oppover og nedover, samt i myr/gjørme gikk det saktere med de fleste, men det gikk mer på dårlig balanse enn manglende kondisjon. Jeg lå som regel i front sammen med de to engelskmennene, men gikk det bratt oppover på fint underlag ble jeg som regel passert av to av australierne. Til gjengjeld kan jeg trygt si jeg var gruppa ener når det gjaldt å krysse elver/bekker/oversvømte områder, klatring opp eller ned eller generelt å bevege meg raskt i ulendt terrreng. Jeg hadde ikke et eneste fall på hele turen, og jeg hadde tørre støvler helt til jeg sto til knes i Nordsjøen. Og det var virkelig en bragd i et flomherjet England! Fjellene i Lake District var ganske bratte, og flere steder var det lagt store steiner oppover stien som en slags trappetrinn. De var mer til hinder enn til hjelp etter min mening, jeg holdt meg for det meste på kanten og griste meg som best jeg kunne oppover Loft Beck, Kidsty Pike, Lining Crag og hva de het alle sammen. En formiddag var spesielt hard med piskende regn og vind som bare økte på mens vi klatret de seks miles-ene opp til dagens første topp, siste delen gikk bratt oppover i en slags steinrøys og hvor vinden på toppen omtrent slo oss overende. Vi var tre stykker som nådde toppen først, og det gikk en hel liten evighet av tid før resten av gruppa kom pesende opp og veltet seg over steingarden på toppen. Vi andre hadde benyttet ventetida til å kline oss inntil steingarden for å få bittelitt le for uværet mens vi forsøkte å ikle oss enda et lag eller to med ull. Det var da jeg bestemte meg for å investere i gore-tex vanter - med eller uten ullfór - det er lenge siden jeg har vært så kald som jeg var på den toppen. Lake District var virkelig vakkert, og selv om fjellene var gresskledde så var de langt mer utfordrende enn det google-bildene klarte å formidle. Særlig var den steinete stien og bratte, bratte nedstigninger en utfordring for mange. Et par ganger gikk vi også langs fjellene, på smale, smale stier mellom bratte skråninger og stup. På de stiene var tåka på stupsiden kjærkommen, jeg var ikke spesielt interessert i å se ned i det bunnløse. Ikke i det hele tatt. Fra Lake District gikk landskapet over i "rolling hills and farmland" og rutebeskrivelsene endret seg fra "Strenous" til "Long & Moderate". Det var nå vi begynte å merke ekstremværet, ikke bare høljet det ned på de fleste etappene, men det hadde også regnet mer eller mindre kontinuerlig i hele august. Farmlandet var myrete og sugde energi ut av deg, og det eneste avbrekket var da vi måtte krysse enda mer gjørmete partier, "bog" på lokalspråket, eller forsere beitemarker fulle av digre okser. Jeg likte forøvrig gjørmepartiene godt, og hadde en instinktiv følelse av hvor jeg skulle trå, men det hendte folk sto til knes i elendigheten og til og med opp til hofta en gang. Oksemarkene kunne jeg styre meg for, jeg er rett og slett drita redd for disse dyra og holdt på å pisse meg ut mer enn en gang. De står der og bare glor på deg, følger deg med stirrende øyne og lett senket hode mens du skjelvende krysser deres område med hele halsen full av ur-angst. Alan, engelskmannen, forsikrer meg gang på gang om at okser ikke kan lukte frykt. Vi nærmer oss North Yorkshire Moors og kan skimte lillatonene i det fjerne. Den dagen vi virkelig skal opp på heden for alvor starter med litt rollercoasting, opp og ned og opp og ned..jeg har pådratt meg et såkalt downhill knee og sliter litt nedover, men ignorerer det så godt jeg kan og kommer meg enda fortere ned. For å få det overstått. Jeg elsker forøvrig slike rollercoaster-turer, variasjonene er meget kjærkomne etter farmland-perioden og jeg gleder meg til heden! Etter flere timer når vi Blakey Moors og de siste 13 km går på en nedlagt jernbanestrekning over endeløs lilla hede. Det blåser såpass at det uler rundt ørene, og det er jo sånn det skal være på heden. Heftig! Jeg ser mengder av grouse, (hva heter den fuglen på norsk?) og spiller av reklamesnuttene for Famous Grouse inni hodet mitt. Favorittreklamen på Eurosport for noen år siden. Kneet krangler nå også på flata, men jeg ligger fremdeles i front sammen med Pam. De andre i gruppa har også sine greier, mye gnagsår, litt knær og Lynn på 1.58 m har stadig problemer med "pace'n". Fordelen med å ligge i front er at du har tid til å gå på do uten at hele gruppa passerer deg. Du lærer deg også å pakke energibars og annen snacks i midjebeltet på sekken sånn at det er lett tilgjengelig. Kamelen sørger for drikke, jeg er litt overasket over at det bare er sam og jeg pluss guiden som benytter dette systemet. For mye styr å stoppe og ta av sekkene eller lete i lommene på jakka hver gang du skal ha tak i noe. Jakka blir tatt av og på ørten ganger i løpet av de fleste etappene, bare én dag er helt regnfri mens tre dager høljer det uten stopp. Det ble en lang avslutning på hede-dagen og jeg er ubeskrivelig lettet da jeg endelig kan halte meg over dørstokken til Englands høyest beliggende vertshus fra 1500-tallet, The Lion Inn. Vi kommer ned i lavlandet igjen, og mer og mer av ruta går på små asfaltveier, country lanes. Eller lavland og lavland, siste etappe åpner med en bakke på 33% ut fra Grosmont, en lang, lang bakke som vi bruker 40-45 minutter på å komme oss opp. Jeg tenker at dette må da være en godbit av en knekker å ha med i Tour of Britain! Siste del av siste etappe går langs klippene mot Robin Hood's bay. Som vanlig regner det, men det er som det skal være. Vi er for lengst slutta å følge med på værmeldinger, vi vet hva vi kan forvente oss. En siste bratt nedstigning inne i selve byen, og vi er ned ved Nordsjøen. Der kaster vi uti den lille steinen vi plukket opp i St. Bees og fortsetter tradisjonen med å væte støveltåen i havet. Støvlene er usannsynlig møkkete og som en forventningsfull surfer venter jeg på den perfekte bølgen som skal skylle over støvlene til anklene sånn at de blir litt reinere. Plutselig står jeg til knærne i nordsjøvann og høster stor applaus for at jeg endelig har klart å bli våt på beina! Da gjenstår det bare å smette inn i Wainwrights Bar like ved, ta et gruppebilde, signere i boka og skåle for et eventyr av en tur! Har ikke hatt så mye tid til å sortere bilder, men legger ved noen fra lake District. Drar til Italia på lørdag i ti dager for å gå litt mer i fjellene pluss få med meg VM i sykling, så jeg har heller ikke hatt anledning til å blogge turen, men gjør det nok i løpet av høsten. Kan legge inn link hvis noen vil lese en litt mer omfattende turrapport. Ciao!

Haugesund Turistforening har mange forslag til turer i dette området, se http://www.turistforeningen.no/haugesund/trip.php?gr_id=23&fo_id=2705 Svandalen - Løkjelsvatnet http://www.turistforeningen.no/haugesund/trip.php?tp_id=295&fo_id=2705 og "Tur i kraftnatur" http://www.turistforeningen.no/haugesund/trip.php?tp_id=8562&fo_id=2705 er greie å gå. Boken Opptur Hordaland har også mye bra, http://www.friluftsliv.no/node/287

Jeg tjenestegjorde på Elvenes i i 05/06. Jeg trivdes veldig godt, både under utdanningen inne på GSV og det halve året ute på grensa. Det vil alltid være noen du misliker og liker mer enn andre, både soldater og befal, inne på GSV og ute på grensa. Det vil også være mennesker der du vil være kompiser med for livet og veldig mye bra befal. Dette gjelder uansett hvor du havner i forsvaret. Ute på grensa er soldatene mye ute på egen hånd og har lite kontakt med befalet. Mye handler om å gå inn med et åpent sinn, vær positiv selv om ikke alt det du må gjøre ikke er så logisk eller fullt av mening. Godta heller det du må gjøre, og se på det med humor. Sånn tenkte jeg og kom ikke på kant med noen. Gjør en innsats, befalet blir fornøyd! Soldatene på grensa løser et oppdrag, og for at dette skal løses optimalt kreves det trivsel. Både blant soldater og befal og forholdet de i mellom. Befalet gjør derfor lite lurt i herse med soldatene ute på grensa, men de stiller krav, noe som er rett og rimelig. Du må være motivert for en slik tjeneste. Det er likevel på ingen måte umenneskelig! Edit: Skriveleif

Jeg ER ingeniørstudent. Sikkert mange i klassen som kommer til å sitte på kontor, men også mange som blir arbeidsledere med svært lite kontortid. (Om nå bare tidene blir bedre så byggeaktiviteten øker igjen...) Det var maks 10% som kom direkte fra gymnaset. Vi andre hadde jobbet eller studert andre ting først og veldig mange var 23-24 år da vi begynte. Du kan altså si "Ja takk-begge deler".

Du skjønner ikke dette. Det er et STORT antall forskere som bekrefter at det har skjedd en global oppvarming. Det er et FÅTALL forskere som bestemmer at årsaken er menneskeskapt. Klimaforskningen er tverrfaglig, de aller fleste er aldri involvert i CO2 studier. Og de har dermed har de ikke kunnskap til å kunne si noe om sammenhengen du påstår at de har grunnlag for å si noe om. Det finnes også mye forskning som antyder at sentrale og viktige moment pro CO2 hypotesen i beste fall er betydelig mer uklare enn det som blir påstått (i hovedsak sedimentstudier). Et velkjent fenomen er at innad i en organisasjon/virksomhet vil det utvikles krefter som jobber for egne interesser på tvers av organisasjonens interesser eller mandat. Dette finnes massevis av forskning på. Det har formodningen mot seg at klimaforskningen er annerledes. Santer er et levende bevis på at de er villig til å gå svært langt for å vinne saken. Mann er et annet eksempel. Dette er søppelvitenskap der selektiviteten og manipulasjon sitter i framsetet. J.Hansen er et tredje eksempel på en sentral person der det er massevis av kontrovers pga endringer i fysisk foretatte målinger og flytting av målestasjoner. Alle er like sentrale innen verdens klimaforskning som Stoltenberg/Kollberg er for AP. Svært mye makt på få hender. Vedr J.Hansen (NASA) er det i dag en ny bloggside som viser seks års utvikling i global temperatur, sammenligning mellom satellitter og bakkemålinger. http://wattsupwiththat.com/2009/01/18/giss-divergence-with-satellite-temperatures-since-the-start-of-2003/ Før noen i det hele tatt gidder å snakke om useriøse kilder, så er alle data oppgitt med referanser. Du klarer ikke å skille her. Skillet sosialist/liberalist var for å vise hvem som tror/ikke tror. OG hvem som sto i bresjen da IPCC ble dannet. De som er aktive innad i slike organisasjoner ER i stor grad sosialister. Klimaforskere selv har uttrykt bekymring for de tette båndene mot politikken, dette er ikke noe jeg finner på. At organisasjoner som f.eks Bellona sitter i samtaler med Norske myndigheter viser hvordan ting har endret seg på få år. Bellona har fått fra sivil ulydighet til lobbyvirksomhet, FORDI det gir en vesentlig større effekt å påvirke beslutningstagerne enn å prøve en vinne en sak gjennom media. IPCC her politikk, de har en agenda. Agendaen vises gjennom arbeidsgruppe III. Bottom line her er at innholdet av 1/3 av økningen av CO2 i atmosfæren har kommet de siste 10 årene. Samtidig skjer det ingen økning i temperaturen hvis en legger satellittmålingene til grunn. De store temperaturøkningene skjedde gjennom 1980- og 1990-tallet. I samme periode som NAO og PDO var i varme faser, begge i helt normale intervaller på hhv ca 40 års og 25-30 års varme trender. Begge er nå såvidt over i kalde faser på like mange år, og antagelig derfor har vi også sett at temperaturen har flatet ut og ikke lenger stiger. Jeg finner det ufattelig morsomt at havendringer ikke er inkludert i klimamodellene, når vi ser hvor stor påvirkning et blaff av El Niño og La Niña kan gi. Sistnevnte senket global temperatur med godt over en halv grad for vel et år siden. De samme klimamodellene klarer ikke å forklare økningen i temperatur de siste 30-40 år, samt at de skal fortelle oss at vi skal få ytterligere 1,5 - 4 grader de neste 90 årene. Haha. Og samtidig påstår de samme klimaforskerne at minst 80% av global oppvarming har kommet gjennom havets absorbering av solinnstråling. Dobbelt haha. Hvordan klarer de å skille naturlig og ikke-naturlig påvirkning fra havet når de ikke engang klarer å innarbeidet havsyklusene i modellene? (Ps, kunnskapen om endringer i sykluser og styrken i disse er dårlig). Du spør om jeg forventer å bli tatt seriøst. Jeg skal svare når du er villig til å sette deg inn i disse sakene i stedet for å bare svare at du må stole på flertallet.

Hei Gikk strekningen Solobua og Strutåsen tirsdag den 23 desember. Snakket med en der oppe som sa at strekningen var kjørt opp lørdag den 20 des. Når jeg gikk der var det dårlige spor og isete løyper. Men når man kommer inn på løypa mellom blestua og fagerfjell var det helt topp for treningsturer. Så løypa fra solobua er mest egnet for transportetapper

Det er bare 23 som løper rundt på en fotballbane...

Det var strålende meldinger også for søndagen, så jeg planla en ikke altfor lang tur pga et ørlite trøblete kne... Vurderte å slenge meg med Arnt mfl, men jeg fant ut at det var bedre å gå i eget tempo alt etter hvordan formen til leddet midt på venstre fot føltes. Siktet meg dermed inn på Lisjetinden (1239) ved Bondalseidet. Samtidig ville jeg også ta med 2 andre toppunkt på samme rygg, Eidstuva (782) og Grøthornet (1058). Enkelt terreng til Eidstuva fra Kvanndalssætra, litt einer og bjørkeskog underveis men ikke noe som voldet særlige problemer. Eidstuva har flott utsikt, og kan godt være et turmål i seg selv. Videre mot Grøthornet (1058) er det også bedagelig terreng. Jeg følger ryggen videre mot Lisjetinden, som nå ser ut som en liten pyramide - men den ruver ikke i terrenget pga de bakenforliggende toppene, bl.a Storetinden (1408). Enkelt til topps, må såvidt bruke hendene noen steder. På returen prøver jeg østryggen (jeg hadde studert kartet på forhånd, kotene sto ikke altfor tett..), det er såpass bratt nedover at jeg ser ikke mange meterne om gangen. Kort fortalt, en del mose, bratt, klatring grad 2-3 i de nedre delene lettere klyving i øvre del. En bør ha med seg en taustump på denne ruta... vurderte å gå opp igjen sørryggen (den såg enkel ut), men lot det være, det var nok høydemetere for kneet for denne gang. Litt luftig å gå egga videre sørover, men også denne enkel. Nydelig utsikt fra alle tre toppene, interessant terreng i nærområdet med mange spennende rutevalg Mer om turen på http://www.fjellinordvest.net/content/view/37/32/

Forord: La det være sagt med én gang - dette er en voksen rapport. Men så var det en voksen tur også, over 9 rå 2k-topper, i et av Norges røffeste landskap. Hele 35 timer på farta, 24 av dem over 2000 moh. Et vell av mektige og pulsdrivende inntrykk, som ikke lar seg koke ned til et fåtall setninger, ikke engang så nøkternt beskrevet som her. Og ikke med et fåtall bilder heller. Men bildevalget er da også ment å være både representativt, illustrativt og ikke minst informativt, da visse av veivalgene våre er lite bekrevet fra før. Så derfor kan noen av bildene kanskje være til hjelp for andre som vil gå samme runden en gang - hvilket i høyeste grad anbefales! Så vil du være med så heng på - en tur som glatt topper alt hva jeg har gått av fjellturer til dags dato… Ut av allfarvei Klokka var blitt 03:45, og det var så smått blitt ganglys. Vi - Robert, Nils og meg - hadde allerede pakket sekkene v/ bilen på Skardstølen sør for Turtagrø, og fordelt litt på klatrestæsj, tau ol., og tok nå ivegen inn Skagadalen i retning Tindeklubbhytta. Litt oppe i lia ser vi et glimt av ei hodelykt, og oppdager et følge på en 5-6 personer foran oss. ”De skal sikkert på Storen” sier vi, noe som senere viste seg å stemme. Mens vi jobber oss opp motene innover dalen, pensles langsomt et rosa strøk av fjærskyer ut på nordhimmelen bak oss, og idet vi når Tindeklubbhytta forgylles toppen av St. Dyrhaugstind/2147 av morrasola som bikker over kanten av Skagadølsryggen, som rager høg og svart på vår venstre side. Langt der oppe ser vi konturen av Halls hammer, men det skal gå noen timer før vi er der... For vårt mål er ikke det enkleste denne dagen. Vi akter å gå hele Maradalsryggen til endes nordover fra Maradalstind S-3, derfra rett opp i Sentraltind via SV-flanken, og endelig ut hele Skagadalsryggen fra Sentraltind til Nordre Skagastølstind - ei regle på 9 kronglete 2k-topper, 4 stk. langs Maradalsryggen og 5 stk. langs Skagastølsryggen (hvis ikke Sentraltind er å regne til Styggedalsryggen da). Videre vet vi nesten intet om vegen fra Maradalstind Nordre til Sentraltind, ruta er svært lite beskrevet, så vi er jo spente på om dette er gjennomførbart med vår ringe klatrekompetanse. Vi ser folk foran oss på Skardstølbreen, og det kommer også flere bak oss. En del folk susler og klargjør seg til tur ved teltene sine rundt Tindeklubbhytta, så det ser ut til å bli en folksom dag i fjellet i godværet. Vi fyller opp vanntankene fra en bekk i røysa før vi går ut på Skardstølbreen, i den tro at dette kanskje er siste sjanse. Det skulle vise seg senere at vi faktisk kunne ha ventet helt til etter Slingsbybreen med dette... Skardstølbreen er som alle andre breer våt og blå i sommer, så vi tar på stegjerna på glatta oppover der. Øverst mot bandet krysser ei breglippe tversover stien, men den er enkel å komme over. Vi raster v/ hytta på bandet, og både hører og ser folk overalt oppi Storen allerede. Men vi skal ikke dit. Der de andre tar til venstre og følger ”mainstream” opp mot Storen, skal vi halvt ned mot høyre og ut av allfarvei, retning Berges chaussé og Maradalstinder. Og utover der gikk ingen andre enn oss denne dagen... Berges chaussé Etter en rast v/ hytta på bandet, søker vi nedover halvt til høyre, skrått over steinrøysa nedenfor svaene under Storen. Ingen sti eller tråkk er å se, men vi mener vi skal ned en 40-60 hm for å nå inngangen på Berges chaussé, den lille fjellhylla vi må finne for å traversere SØ over fjellveggen retning Slingsbybreen. Etter hvert oppdager vi en unnselig liten varde litt nedenfor og 150m foran oss. Vi tar peil på varden, og setter samtidig opp en liten ny en langs veien. Nede ved varden holder vi så høyden videre sørøstover, og snart gir Berges chaussé seg selv - ei drøyt meteren bred graskledt hylle i bergveggen dukker opp foran oss. Vi rusler iveg utover denne, og opplever den som helt udramatisk. Litt vann sikler ned og gjør torv og sva noe våte, men ingen vanskeligheter av den grunn. Halvveis fyker to ryper på vingene, og på pynten over hodene våre blir to andre ryper bare sittende mens vi passerer rett under dem på 6-7 m hold. Snart når vi den mye omtalte stenblokken som sperrer hylla, men også denne er slik vi opplever den totalt udramatisk, vi går alle tre ubekymret rundt den på utsiden. Chausséen framstår i det hele for oss slik Robert ynder å uttrykket det: ”A walk in the park!” - ja til og med med gras under bena! Slingsbybreen Vel forbi Berges chaussé kommer vi til ei bratt og solmjuk snøfonn, som vi greit tusler over til kantmorenen på Slingsbybreen. Denne ligger snøbar og blå i sola, men er i partier temmelig oppsprukket. Her klargjør vi tauet, tar på seler og stegjern, og med godt overblikk bestemmer vi oss for vegvalget over breen. Deretter går jeg først i tauet utover isen. Isen er helt grei å gå på, og vegvalget unngår de verste sprekkene. Faktisk hadde vi trodd dette skulle bli verre, for breen oppleves ikke på langt nær så bratt som vi hadde fryktet, og kryssingen er også kortere enn vi trodde. Et sted må vi hoppe over en sprekk på drøye meteren, men djup er den ikke, så alt er såre vel - bare ren nytelse dette, og vi stresser ikke. Vi har jo hele helga å ta av! En gang høres tunge rumlelyder fra brefallet rett nedenfor oss, men ingen bevegelse å se. Bak oss rager mektige Storen, og tidvis hører vi rop som gjaller i fjellstilla der oppe fra. Til høyre sjoer det tungt av rennende vann uti Midtmaradalen, og til venstre luter nå Maradalsryggen over oss, forreven og svart i sin egen slagskygge. Den uryddige ville eggen drar så over i Sentraltind, som risper det tynne cirrus-skylaget pokkerivold over hodene våre. Det hele ser nesten truende ut, og spenningen stiger i oss. Vil vi finne en veg oppi der? Hvor står vi når lyset engang ebber ut utpå kvelden? Og kommer vi ikke fram - klarer vi da å komme tilbake..? Etter selve Slingsbybreen snirkler vi oss nedover mellom sprekkene over ei større snøflate, mot svaene på andre siden. Ute på barmark igjen, drikker vi fra en friskt rislende smeltebekk, som strømmer ut over svaene fra fonna. For å spare bæring, kan man trygt vente med å fylle vann til man står her i hvert fall. Stegjern og isøks hadde nå gjort nytten sin for denne turen, og kom ikke mer i bruk. Mot Maradalsryggen Vi lister oss direkte tversover svaene, noe som var kurant nå på det knusktørre føret. Men det er såpass bratt at på tynn snø eller i regnvær bør man nok krysse svaene på et smalere og mer stenet parti ca. 70-80 m lenger ned. Derfra skrår et markert, bredt og stenlagt drag oppover mot Maradalsryggen. Vi piler over svaene til draget, og følger så dette oppover et godt stykke. Lenger opp nærmere Maradalsryggen ligger et tilsvarende drag parallellt ovenfor oss, men adkilt fra draget vi kommer i av et parti med svapregede bratter og småknauser. Dette øvre draget når nesten Maradalsryggen oppunder "innsteget" vårt til egga, mens draget vi kom i bunner i noen hammere. Vi søkte derfor å komme opp i dette øvre draget, og fant hver for oss litt forskjellige vegvalg over knausene opp dit. Jeg forlot det nedre draget først, og hadde ingen problemer med å forsere knausene opp til det øvre. Robert kom seg over noe lenger opp, mens Nils krysset øverst av oss alle (var det ikke slik'a, Nils?). Han måtte der ha litt tauhjelp fra Robert, som allerede hadde kommet seg over, så det lønner seg nok å forlate den nedre renna relativt tidlig her… Spooky punkt Vel oppe den øvre renna, når vi etter få klyv brått selve egga på Maradalsryggen. Her møter Styggedalsryggens enorme sørstup øyet, en vegg så massivt stor og så rå at man nesten mister pusten! Vi ser også folk i siluett oppå Styggedalsryggen, hvor to personer på veg vestover rappellerer en liten hammer midt ute langs ryggen. Og til høyre rager Gjertvasstindens monumentale sørstup som en monolitt over den ødslige og grovt oppsprukne Maradalsbreen. I sørøst svartner Mannen og Kjerringas råhugde profiler, og mot nordvest ligger dagens utfordringer på rekke og rad langs egga… Phuih - spennende gitt! Østsiden av Maradalsryggen er mildt sagt stupbratt, ja delvis overhengende over Maradalsbreen, og høgden øker raskt mens vi klyver oppover den skarpe eggen. Ikke langt oppover langs denne, så når vi den første reélle utfordringen - en liten hammer som synes vanskelig å forsere. Men i dens loddrette høyreside (NØ) finnes en mulighet, ei spesiell og særdeles luftig hylle kan man si, for der løfter en 6-7 m lang og halvt liggende kamin seg skrått oppover i den ellers svaglatte hammersiden. Tenk deg en smal kanal helt uten høyrevegg, 70 cm høg og 50-60 cm bred, som stiger 30 grader, og der gulvet heller 10-15 grader utover mot den visse død, representert ved breen 200 meter loddrett ned… Og inne i kanalen finnes ingen håndtak, kun flekkvis et grunt og knapt fingertjukt riss mellom gulvet og venstreveggen, så her må man stole på friksjonen alene... Lene seg max mot venstre, unngå at sekk og isøks dunker eller hugger tak noe sted, kun konsentrere seg om å maksimere kontakten mot underlaget med skospisser, knær, underarmer og hender. Sekker på 17-18 kg gjør én ikke akkurat stødigere heller. Robert først, så Nils, så meg. Glem høyresiden, psyke den vekk, konse kun på mjuke, glidende og velbalanserte bevegelser… Tjoih - pulsen kom ikke bare av motbakken her nei! Ikke lenger ”A walk in the park!” Etter denne pangstarten er det kurant videre til dagens første 2k, Maradalstind S-3/2080, som vi iflg. Nils’ tidtaking når kl. 12:22. Smalt, utsatt og eksponert javel, men gode håndtak og fast fjell, så greit likevel. ”Yeii!” , da er vi i gang, så vi toger raskt iveg mot neste, Maradals S-2/2091. Vi fortsetter dit på samme måte, mjukt og konsentrert, masser av spenstig klyving, som ikke rommer marginer for feil. For her er det sylsmalt, og langt ned på begge sider! Vi er vel framme på S-2/2091 kl. 1300, og tar her en kjapp rast. Vi ser herfra rett inn i neste utfordring, S-1/2148, men før denne ligger både en rappell og en stygg hammer gradert til 5. Ute på pynten før dagens 1. rappell (10m), vurderer vi om vi kan omgå 5’er hammeren noe sted. Til høyre kan bare glemmes, men vi mener vi kan gå mot venstre ut av skaret etter rappellen, for så å traversere opp de bratte svaene på hammerens SV-side, og nå ryggen nord for toppen. Vi satser på dette, da vi helst vil unngå tidsbruk på den vanskelige klatringen, for å kunne nå lengst mulig før mørket. Vi vet jo på dette tidspunkt heller ikke hva som kan vente oss lenger fremme i Sentraltindens bratte SV-flanke… Rappellen går fint, bare godt å komme skikkelig i gang med slikt. Vi dreier så av egga mot venstre, og klyver over ei mindre røys fram til de glattslepne svaene. Her blir det forsiktig å famle seg fram på blyanttjukke riss og småkuler, samt hele tiden å søke mest mulig friksjon på skosålene. Kun aktuell rute under knusktørre forhold dette! Veeeldig sakte vinner vi meter for meter over de bratte bergflatene, og kan etter hvert tråkke inn på bergkanten ovenfor svaene og følge denne opp igjen til hovedryggen. Herfra oppdager vi en enslig person som langsomt jabber seg direkte opp Slingsbybreen langs pionérruta mot Mohns skar. Dristig ja - en utglidning her, og man skyter som ei tomflaske ned breen og rett i grovura langt der nede! Vel oppe igjen på hovedryggen går vi greit tilbake til toppen på S-1/2148 - kl. er da 14:34. Noen bilder, og vi skjener videre mot Nordre/2160 som ikke er langt unna, og som da skal være den 4. og siste 2k-toppen på Maradalsryggen. Denne nås greit kl. 14:50. Vi begynner så smått å bli vant til konstant å være utsatte og eksponerte nå, blir flinkere til å konsentrere oss og psyke faremomentene vekk. Men man skal vokte seg vel for å psyke farene helt vekk - for de er så visserligen der i fullt monn likevel, hele tiden! Selve Nordre/2160 er sylspiss, og et pittelite flatt platå på nordsiden består av store blokker, der man alle steder igjennom ”gulvets” mange sprekker ser rett i breene på begge sider. Føltes ikke særlig betryggende liksom… Og breflata nede på Maradalsbreen er virkelig grovbarket her inne! Vi tar en matpause her, men jeg har som vanlig null matlyst i høgfjellet, drøvtygger i evighet på en munnfull, og må til slutt nesten ta meg sammen for i det hele tatt å få svelget stasen. Drikke må rasjoneres, inntar vel ca. 1 dl i timen i snitt. ”Point of no return” Fra Nordre skuer vi nå Sentraltind. Et sted langs dennes søregg eller SV-flanke må vi opp. Vi vet at neste rappell sannsynligvis er vårt ”Point of no return”, går vi ned den klarer vi ikke å klatre oss tilbake. Og finner vi da ingen veg videre opp i Sentraltinden, ja da må vi lete opp en retur ut stupene mot den stygge Slingsbybreen i SV . Etter nøyere vurdering, mener vi å kunne følge søregga i Sentraltind opp et stykke, for så å traversere et stendrag ut til venstre, over mot en stor skråttliggende hammer litt ute i SV-flanken. Hammeren ser ut til å kunne omgås via nedre spissen til baksiden, så kanskje vi kan komme videre opp derfra? Ingen andre alternativer ser tilforlatelige ut fra Nordre, så vi satser på å omgå skråhammeren. Vi rusler av Nordre, og møter igjen, som vanlig, en ny utfordring tvert. Et 3m djupt hakk i egga må forseres, og etter litt sondering trekker vi ned i SV-siden også her. Derfra må vi opp igjen via en trang sprekk med et litt klønete opptak. Jeg vurderer å krype igjennom en tynn nordvendt tunnell under/mellom blokkene i stedet, men det blir så jeg dropper dette (hadde nok gått, tror jeg). Robert tar imot sekken, og jeg klatrer samme vei som de andre. Kandidat Maradalstind N-1 Dagens 3. rappell ned fra Nordre er av det luftige slaget, vertikal og stedvis uten fotfeste. Men alle kommer greit ned, og vi besøker så det vi bestemt mener er den femte 2k-toppen på Maradalsryggen. Kandidaten måler nok 12-13m i PF, har høyde ca. 2130, og nås kl. 16:50, 13 timer etter at vi forlot bilen. Høydemålerne til både Nils og Robert slår over fra 10m til 15m høydeforskjell nede i skaret. Selv om disse bare har 5m oppløsning, indikerte begge målerne klart mer enn 10m. Etter denne gyver vi på atter en rappell, ca. 10m, den 4. langs ryggen. Nå gjenstår kun en liten tagg, og vi vil være over i Sentraltind. Men selv denne lille taggen huser en utfordring. Her må vi ta av sekkene, og Nils åler seg rett ned en lang sylsmal kamin, med langt imellom fothyller og håndtak, ca. 5m ned taggens nordside. Vi sender sekkene ned til ham m/ et langt slyngebånd, før Robert og jeg åler oss samme vei. Ok, vel av Maradalsryggen nå - so far , so good! Opp Sentraltind Vi klyver så bratt opp langs sørryggen på Sentraltind/2148. Temmelig bratt, og partivis litt dårlig med tak her, men tørt og fint, så framdriften er bra lell. Snaut 100m lenger opp kjenner vi igjen skråhammeren til venstre, og vi trekker over et parti m/ sten og småsva dit. Den lange hammeren skrår nedover til venstre, og har en del grove sprekker over ryggen. Men ingen av disse ser ut til å lede til noe vettugt vegvalg, så vi står tilbake m/ to alternativer. Alt 1: Opp til høyre i hammeren drar et langt glatt drag opp mot himmelranda ovenfor. Draget er ca. 25m langt, og holder anslagsvis klatring grad 3, hvor en ”laidback” teknikk nok kan benyttes i en 10-15 cm bred sprekk mellom gulvet og veggen til venstre. Ellers dårlig med sprekker og sikringsmuligheter, i hvert fall av det vi kunne se. Alt.2: Sjekke en omgåelse nesten helt nederst på hammerspissen, via den aller siste sprekken som krysser hammerryggen. Vi blir enige om at fjellreven Nils skal snuse på alt.2, mens Robert og jeg ser an standplassen for klatredraget i alt.1. Robert og jeg vil avvente hva Nils finner ut før vi legger arbeid i standplassen, men det varer og rekker og ingen Nils er å se. Jeg rygger derfor ned igjen fra standplassen, for bedre å kunne se nedover langs hammersiden etter Nils. Vel ute på småsvaene igjen oppdager jeg tvert en blid Hiawata oppe på toppen av hammeren, mot himmelen ovenfor klatrealternativet! Stifinneren hadde krysset hammeren nederst, og havnet der i noen partielle sylsmale hyllegallerier, høgt over stupsvaene over Slingsbybreen nedenfor. Dog fantes relativt gode håndtak, og galleriene kunne traverseres over hammerveggens bakside, og inn til ei stenfylt renne som ubrutt dro seg videre langt opp i Sentraltindens SV-flanke! Vi fulgte rask etter, og herfra så resten bent fram enkelt ut! Opprømte og fornøyde over løsningen, strener vi videre oppover renna, og når etter hvert oppunder selve frontveggen på Sentraltind. Denne lar seg nok også greit klatre tror vi, mange hylle-, sprekk- og renneformasjoner krysser fronten, der klatring på 3-tallet er sannsynlig ved riktig vegvalg. Men vi skal langt ennå, og kl. har blitt 19:30 allerede. Vi viker derfor ut venstre, og følger spent erosjonsrøysa innunder fronten rundt neste sving… Heldigvis ser også vegen videre grei ut, så vi holder oss inntil hammerveggene videre oppover røysa, som ligger som et bredt drag i retning Skagastølsryggen mellom Sentraltind og rappellhammeren på dennes vestrygg. Det er bratt, det er løst og delvis vått. Langt oppe ligger en snøflekk, og her smelter såpass at vi kan drikke noen kopper fra vannsikkelet. Herfra ser vi fortsatt folk i Storen, vi ser dem både i Mohns skar, på toppen og v/ Hjørnet. Like ovenfor snøflekken dreier ei smal renne halvt høyre og bratt opp mot himmelen, og like etter står vi plutselig på egga oppunder selve toppen på Sentraltind! Jiihah, oppe! Vi kuter til topps, og kan tilfredse konstatere at uvissheten og de verste vanskelighetene er tilbakelagt. Kl. har blitt 19:50 idet vi bestiger Norges vanskeligst tilgjengelige tinde ! Vi fotograferer i hytt og pine. Mot sør og øst ruver Styggedals- og Maradalstinder, hvor vi nå kan beskue dagens utfordringer fra oven. I vest hytter Storen sin veldige knyttneve mot himmelkvelven, mens Skagastølsryggens tannede knivblad skjærer augustkveldens fargeteppe i fillebiter, og syr tåkeslør av kveldsvinden som uler ødslig over egga… Men en nær forestående skumring presser oss videre i retning Vesle/2340, men først må vi ned atter en rappell, ut hammeren på Sentraltindens vestrygg. Denne kan vissnok kunne omgåes ut i nordveggen, men vi finner det minst like greit å rappellere. Etter dette ligger et kort litt bredere parti opp mot Vesle, og det føles godt, etter så mange høykonsentrerte timer, å endelig kunne slakke ørlite på årvåkenheten, presisjonen i fot-isettene og balanseringen. Men snart smalner det av igjen mot toppen, som nås kl. 21:20. Og synet av Storen herfra?! Søkke ta for et fjell, sier jeg bare..! Etterpå må et av dagens verste punkter krysses. Vi må runde Vesle/2340 litt nedenfor toppen og ut i sørsiden. Der ligger et heller spenstig klyvepunkt, med absolutt nulltoleranse for feil. Her må man i en forflytning et øyeblikk henge i begge henda på en liten stennakke i ei vertikalrenne over stupet, mens kun en fotspiss uten feste berører blokka på andre siden av renna. Deretter svinges kroppen etter hendene over avgrunnen, og man sklir seg så skrevsover blokka på motsatt og i sikkerhet. Det er hundrevis av meter i lodd rett ned, og det hele ser ganske skummelt ut. Nils går først, langsomt og konsentrert, med velberegnede og presise bevegelser. Igjen føles ikke sekk på 18 kg som noe sjakktrekk! Så er det min tur. Da stikker Nils hodet fram fra bak hjørnet på andre sia og sier med et skjevt halvglis: ”Her døde det én i 1992! Han glapp taket med henda…” Litt av et pedagogtalent, den gutten du! Men vi kommer greit over alle tre, og nå skurmrer det fort. Vi søker videre nordover egga, og finner snart ei lita hengerøys på lésida mot Styggedalen, kun noen metre før Halls hammer. Her ordner vi oss noen løsstener som sete, og tar på oss det vi har av klær, dvs. ei ekstra trøye og ei lang underbukse. Soveposer/fjellduk har vi ikke, så det vil bli ei hustrig natt. Vi tømmer ryggsekkene og bruker disse som sitteunderlag, snører alle snorer og hetter, luer og votter, og setter oss for å prøve å blunde litt mellom vindrossene som hvirvler ned over egga bak oss. Men før vi dupper, sikrer vi oss med hver vår slynge til fjellet, ikke plassen for å snu seg eller gå i søvne på dette… Nils ”Rattlesnake” Haugene Jeg dupper av etter hvert. Våkner igjen av at jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Prøver å sitte så stille som mulig, sånn midt inne i klea liksom, og unngå enhver bevegelse som vil fjerne den smule varmluft man måtte ha samlet under vindklærne. Jeg tar til og med opp regntrekket til ryggsekken og trer mine korslagte armer inn i dette, og drar trekket opp over skuldrene. Dette hjelper faktisk litt, selv om det samler kondens. Utpå natta har jeg nok endelig duppet av litt, og våkner av en underlig lyd. ”Frrrrrrhh” sier det, ”frrrrrrhh... frrrrrrrhh... frrrrrhhhh” - en tynn og tørr raslelyd, omtrent som klapperslangene i gamle dagers westernfilmer. ”Jøss”, tenker jeg, ”hva pokker er det der?” Jeg tar av hetta for å høre bedre, og oppdager at det er Nils som ligger og skjelver! Han rister så skallbekledningen nesten freser, stakkars mann! Men han har likevel sovnet for en stakket stund. Jeg kan også tid om annen høre Robert som sitter bak og over meg, da han er oppe å gymmer for å holde varmen. Vi målte 3,9 grader om natta, og sure vindstøt falt hele tida ned på oss over egga. Ikke bare gromt å sitte i svette klær å hutre på en kald sten på 2250 moh hele natta da! Siden vi kjørte opp forrige natta, ble dette i praksis andre natta på rad uten søvn. Ulidelig langsomt begynner det endelig å lysne. Ved 4-tida bråskvetter vi av et skremmende tungt brøl fra Styggedalen, idet et svært så voksent isras drønner ned stupveggene og strør seg tilslutt utover Styggedalsbreen. Men kl. 5 orker vi ikke sitte lenger, det er lyst nok til å gå egga videre. Så vi pakker sekkene i en fart, og hutrer så videre mot Halls hammer, fortsatt gående i alt vi eier og har av klær… Frisk åpning Opp kl. 0500, og ti minutter senere henger førstemann i rappellen ned Halls hammer. Kvek åpning på dagen, spør du meg! Hammeren er imponerende, kan godt skjønne at salige hr. Hall ble deppa da han møtte denne på veg opp! Men ned går det greit, og vi føtter oss forsiktig videre egga ut til Midtre/2284. Herlig å få leet seg litt, å få lenket våre støle legemer i gang igjen, og å få igjen varmen i skrotten! Sola gyller Skagastølsryggen bak oss nå, og Halls hammer kneiser gullbrun og utilnærmelig foran Storen. Ser temmelig vilt ut tilbakeblikket fra Midtre ja! Framme på Midtre er kl. blitt 06:25, og her myser 4 trøtte og smaløyde fjellfanter overrasket på oss, på sine tjukke oppblåsbare underlag og i tjukke soveposer. Sikkert godt ja, men mye å drasse på også, når man skal på Storen. Vi veksler noen ord, før vi piler videre nord og ned ryggen, og finner et fint rappellfeste helt uten slynger ute på brekket til høyre. Her knyter vi ei båndslynge, før vi heiser oss ned på Berges stol før V-skaret. Mot fullførelse Ned til V-skaret venter to luftige 25m rappeller etter hverandre. Begge disse går helt greit, selv om vi på hylla imellom måtte vente på to klatrere som kom motsatt veg. Her kunne potensielt tauet ha kilt seg i en lite gunstig sprekk like ut for rappellfestet. Jeg var sistemann ned, og var obs på taudraget, så jeg prøvde best mulig å styre tauet vekk fra faren, og det gikk heldigvis greit. Vel oppe på første hylla etter bunnen av V-skaret, pakket vi omsider ned tau og seler, og lettet litt på klærne. Etter et par bratte opptak opp av skaret, var vi på Skagastølsnebbet/2222 kl. 09:50, og fór raskt videre ut den siste ryggen langs stupkanten i øst, og endelig opp til Nordre Skagastølstind/2167. Klokka var blitt 10:25. Målet var nådd! Håndtrykk og ”Give me five!” . Ni nye 2k godt hermetisert i boksen, og hele ruta over Maradalsryggen, videre opp til Sentraltind og deretter ut igjen Skagastølsryggen var gått uten å sette en eneste sikring underveis! Så vi må vel si oss fornøyde med våre vegvalg. En fantastisk, lang og luftig tur var snart over, og vi var så fornøyde som vi overhodet kan bli! Og hvor godt det nå var, å endelig kunne slippe den mentale påkjenningen det tross alt er å måtte være så utsatt, så eksponert, og så konsentrert - så lenge som 24 t i strekk med nær null søvn! Kvalitetsdupp Nå gjensto kun den lange og digre røysa nedatt til Tindeklubbhytta. Her møtte vi fortsatt folk som skulle på Storen, enda klokka var snart 12. Og det i shorts og joggesko med ullsokker! Midt i den seige stenrøysa nedatt Nordre gikk jeg tom for vann, min 3l Camelbak var gått tom. Bra dosert det, for om kun om en times tid ville vi stå ved bekken nedmed hytta. Skjønt stå og stå fru Blom, vi deiset der nede av oss sekkene, dro av fjellstøvlene, og flatet rett ut i den solvarme mjuke lyngen langs bekken v/ hytta. Jeg duppet også undersåttene i det svale vannet, og vi drakk begjærlig av den solglitrende klukkende fjellbekken (men heldigvis i motsatt rekkefølge da!) . Og mens vi lyttet til den voggende lune fjellvinden som hvisket gjennom graset, og nøt solvarmen i fjellstilla, sovnet vi raskt alle tre... Der på lyngbakken sov vi som søkkstokker i tre kvarter, før vi i radig marsj turet ut dalen og ned til bilen på Skardstølen. Da var klokka allerede 15:05. En kattevask i bekken der, på med tørre klær, og vi tok av mot Årdal for å handle junkfood. Med min fraværende matlyst inntok jeg på hele turen bare 4 brødskiver og 8-9 kjeks, pluss 3-4 liter vann. Så gjensto kun det farligste på hele turen - kjøringen hematt i kokvarmen uten søvn på nær 2½ døgn i forkant, i tillegg til en formidabel trimøkt på halvannet døgn. Jeg kjørte til Aurdal i Valdres hvor bilen til Robert ventet. Imens kjempet både han og Nils tappert imot søvnen nedover dalene, mens hodene kanglet og slang som dusken på ei sliten topplue! Men det gikk jo bra da - det óg. Hjertens takk for eminent turfølge, Nils og Robert! Dette var for meg alle turers mor. Hele 9 2k, 35 timer, hvorav 24 over 2000 moh. Og jeg har selv nå, mer enn 14 dager etterpå, fortsatt ikke landet..!

Siste uka i juni, og første uka i juli i år var satt av til Alpene. Vi (Sondre på 19 og Lars-Petter på 11) ville gå noen enkle turer over 4000 m, og lære områdene litt å kjenne. Vi ville også kjenne hvordan stor høyde virket på kroppen. Vi hadde mål om å bestige Mt Blanc, men dette ble forkastet da erfarne lokale fjellfolk klart advarte mot å ta med barn på denne turen. Planleggingen Jeg er svært grundig av natur, og benyttet våren til å lese masse på nettet om området. Det var lite å finne på norsk, men med engelsk og tysk fant jeg informasjon i overflod. Særlig var disse sidene nyttige: http://4000er.de/ og http://www.summitpost.org/ Jeg savnet imidlertid oversikt i form av kart, inntil det virkelig STORE FUNNET på nettet ble gjort: http://www.swissgeo.ch Denne sida hadde en eksportfunksjon, som ga kart i A4-størrelse i pdf-format. Målestokken kan man selv velge, helt ned til 1:25000. En kjemperessurs – helt gratis! Ypperlig i planleggingen av fjellturer i Alpene. Vi sleit en stund med å ta et valg i forhold til reisemåte, men det avgjørende ble at Ryan Air hadde økt bagasjekvoten til 30 kg. Vi fikk gode priser på turen Torp-Bergamo, og prøvepakket noen sekker og bagger for å sjekke vekta. Det var positivt, og vi fikk med oss alt utstyr (se utstyrsliste nederst) innenfor kvotene. Ryan Air tar 60 kr per bagasjekolli hver vei… Vi leide bil hos Hertz på flyplassen i Bergamo (forhåndsreservert). Fiaten var ikke stor (Panda), men med bare en 11-åring i baksetet fylte vi opp bilene til randen med bagasje – det gikk bra! 2580 kr for 14 dager var mye billigere enn å leie i andre land i nærheten!!! Turen i korte trekk Torsdag 22/6: Landing i Bergamo. Kjørte motorveien forbi Milano, til Aosta, og gjennom Mt Blanc tunnelen (snaut 300 kr t/r) til Chamonix. Framme ca kl 21. Overnatta på dårlig campingplass (2 stjerner) noen km etter tunnelen. Fredag 23/6: Turistkontor i Chamonix. Handla klatreutstyr: MYE billigere enn i Norge (opp mot halv pris!) Kan få igjen momsen (nesten 20%) ved å be om eget omstendelig skjema – men får dette aldri igjen på flyplassen fordi vi ikke reiste hjem med alt utstyret samtidig (Sondre dro en uke før). Taubane til Montenvers, og bretur til Leshaux-hytta (egen turartikkel). Lørdag 24/6: Div trening på breen, og Montenvers-banen tilbake til Chamonix. Finner ny og FLOTT CAMPINGPLASS (3 stjerner) litt utenfor Chamonix, i Les Praz. Anbefales! Søndag 25/6: Trener lett klippeklatring på det flotte treningsfeltet nesten i Chamonix by. Mandag 26/6: Aiguille du Midi og bestigning av Mont Blanc du Tacul (egen turartikkel) Tirsdag 27/6: Kjører til Cervinia og ser Mt Cervinio (Matterhorn) fra italiensk side. Dårlige campingmuligheter her => lite hotellrom. Onsdag 28/6: Labert vær gjør at vi kjører helt til Bergamo, og finner en campingplass 1 t fra byen, ved innsjøen Lago Iseo. Håpløs varm og fuktig natt i telt. Torsdag 29/6: Sondre reiser hjem. Lars-Petter og jeg kjører over til Saas i Sveits, og tar taubanen opp til Hohsaas på 3200 m. Fredag 30/6: Går klettersteig på Jegihorn. (se egen turartikkel) Kjører til Visp, der vi finner flott campingplass like ved et utendørs badeland. Lørdag 1/7: Reiser til Zermatt, og går Breithorn. (egen turartikkel) Resten av dagene kjørte vi til - og rundt på - den franske rivieraen og slappet av på stranda! Erfaringer utover det som er nevnt til nå: · Kjekt å ha på biltur: Engangsutstyr (tallerkener, kniver, gafler, teskjeer, krus) · Italia var ikke alltid så lett å finne fram i. Motorveiene effektive, men dyre (regn med minst 50 kr per 100 km). Du har alltid en som ligger i baken på deg og vil forbi – de kjører ikke akkurat pent. Italia har de beste veiene. Mange i Nord-Italia kan verken tysk eller engelsk – var noen ganger et problem. · Bensinprisene i Italia, Sveits og Frankrike omtrent som i Norge. · Frankrike har små og trange veier (i sørøst), og skiltingen av motorveiene (blå) har akkurat motsatt farge av Italia (I Italia betyr grønne skilt motorvei klasse A, mens de blå er mindre veier) · I Sveits kjører folk penest, men det går også langsomst. Engangsavgift for all bruk av motorvei er kr 200. Da får du et oblat å feste på frontruta. (Kan kjøpes på bensinstasjon.) Liste over utstyr vi tok med: Klatre- og breutstyr: Hjelm, sele, hodelykt, klatresko, klatretau, skrukarabiner, isøkser, slynger, stitch og åtter, isskruer, tauklemmer, karabinkroker, stegjern og gamasjer, fotløkker, kiler/kamkiler. Overnatting: Sovepose, liggeunderlag (+ pute), 3-mannstelt Stormkjøkken (kjøper noe engangsutstyr) + konsentrert spylevæske i flaske Ett kompass + div kart Solbriller og solkrem + shorts og caps Toalettsaker, barbermaskin, håndkle, litt dopapir, letherman Tøy: Superundertøy – over- og underdel, tykke og tynne sokker, vindtett bukse/jakke, varm genser, vinterlue + votter, ekstra tøy for skift, fjellstøvler Pass, bankkort, internasjonal førerkort (for leie av bil – ble aldri etterspurt) Strømomformere/adaptere, fotokamera, videokamera, mobil Vottene polstra isøksa i en stor bag på reisa, og stor varm genser ble rullet rundt stegjerna. Se gjerne de 4 turartiklene knyttet til denne turen!

Helt klart enig med deg, Etsvends. Deler samme erfaring med deg. Brrr. Personlig har jeg ikke opplevd mere enn -23 grader utendørs, skjønner at jeg er nybegynner når jeg leser alle svarene over Men det var forsåvidt kaldt nok for meg. Jeg skjønner meget godt at folk som er glad i naturen blir fasinert av å overvinne naturkrefter som feks. kulde. Er det noen som kan skrive litt om forskjellen på -23 og -40? Pleier å ha med vindtette klær og en haug med ullklær. Fungerer dette i -40 også? Eller må jeg satse mere på tykk dun jakke e.l.? Hva med votter og lue? Og ski støvler da? Fryser på tærne bare av å tenke på det

Et intervju med Nils Faarlund om stillhet: http://www.07-06-05.com/765/1217.htm "Stillhet betyr ikke at det er stille, men at det er fravær av støy. I et helt stille rom, for eksempel et lydstudio, er det ikke stillhet, men et trykkende fravær av lyd. Stillheten akkompagneres derimot av naturlige lyder, det kan være susing i trær, rasling i løv eller risling i en bekk." Ok, han virker som en sur gammel grinebiter av en elitist, men jeg synes dette hørtes litt interessant ut likevel.

(Read the posts at the end of page 2) In this post there is a copy of some pages in the german edition of the travelguide "Lonely planet Norway" Edit: Just a copyright remark: The pages belong to Lonely planet and will be removed when not relevant for this thread Edited 09.10 2006: Lonely planet page copies has been removed beacuse they are no longer highly relevant in this thread, as indicated when posted. --------- A quick read-trough give me the impression that Spiterstulen-Gjendebu-(possible boat to Memrubu)-Bessegen-Gjendesheim would be the most interesting hiking trip to do. Gjendebu's season this summer is 23 June – 17 September, so it was closed around 4th of june. When not serviced, there are a self-service hut. Normally this kind of huts are often locked with a "DNT standard key" and this one is marked as locked, but I know by own experience that this hut wasn't locked this winter, so it could have been open. Anyhow, one could easily get the impression that the huts generally were serviced in Jotunheimen at the time, due to the fact that Spiterstulen was fully served, and therefore not worrying about the possibility of closed tourist huts. As the above NRK article states, one theory is that she could have misstakenly turned up towards Hellstugubreen, instead of Urdadalen. It's only about 2km between thoose two tracks, so a wrong turn here might be possible I think. -----------

Det var sikkert bedre i 97, men våren 05 var nok ganske bra i vest Jotunheimen. Jeg husker det var mye snø på Sognefjellet selv om det var lite nede ved Turtagrø. Var på skitur til Kalven 20.06 den sommeren, og da var det nok snø på Krossbu til å gå hele veien inn til breen med ski. Men var nok bra i høyden i Hurrungane også. Jeg var på tur i Hurrungane sent i August 05, og breene var da enda godt dekket av snø, bildene fra den turen viser også tusnetalls store og små snøfonner som fremdeles lå solide i fjellområdene rundt, og det så langt ned som 1200 meter.

Etter å ha blitt lurt av dårlig vær og dårlige værmeldinger til å holde meg innendørs i lange tider, dro vi en tur til fjells på middels bra / dårlig værmelding. Vi kjørte til Bygdin og hadde med snøskuffe i bilen. Etter et kvarter iherdig måking av en snau meter dyp og hardpakket snø kunne vi kjøre bilen inn i lomma si og legge ut på tur. Dette var for øvrig første skitur utenfor oppkjørte løyper denne sesongen. Været som var vindstille og nydelig på Beitostølen endret seg raskt. Tiltakende vind og skydekke gjorde det hele litt surt, men vi håpet på en bedring. Uten feller, men med et tjukt lag blåvoks ble det nokså tungt i den løse snøen, med mye sikk-sakk som resultat. Det var overraskende mye snø og knapt noe som stakk opp av det hvite teppe. Vi siktet oss inn på et band på ryggen mellom Synshødn og Fagerdalshøi, men da vi var nesten oppe hadde det blåst opp og skyet til så mye at vi valgte å snu, noe jeg i ettertid angrer på, for kveldssola den kom den, mot alle ods. Men hadde vi ikke snudd, hadde den nok ei heller kommet. Kraftig vestavind feide med seg store snømengder over Mefjellet og Kongsliknuppen. Med solskiva i bakgrunnen ble føyka ekstra tydelig. Den fylte lufta over store areal. Gigantisk snøføyke i motlys er et fascinerende skue. Legger ved et par bilder. Det er nok en katastrofevinter for de fleste, men i sørøstjotunheimen er det nå mer snø enn det var store deler av vinteren 05 / 06.

En flott sommer og høst her på nordvestlandet har gitt mange fine turer i år, og når snøen fremdeles lar vente på seg og solen skinner uforskammet fra en blå himmel, så må en benytte muligheten Skålatårnet er en flott utsiktstopp og med gode værvarsel, så var det sjanse for utsikt både mot sunnmørsalper og mot jotunheimen. Blå himmel og varmt var det lørdag når vi startet å gå det som reklameres som Norges lengste motbakke, med sine over 1800 høgdemeter. Bra med folk på stien med ulike ambisjoner på hvor langt de skulle gå. Noen også med joggesko og lett påkledning. Rundt 2 timer hørdes ut som den vanlige tiden for de... 4-5 timer er det som er gitt opp som normaltid. Turisthytten på toppen minner om slottet i Kardemomme by, eller slottet til mummitrollet, for de som er kjent med barnelitteraturen... Et flott byggverk fra 1891, med sin runde form og over meteren tykke stenmurer. Kun etasje skille og taket er i treverk. Sengene i 2. etasje er også et kapittel for seg, 3 etasjes fellesseng der hver etasje har form som en halvsirkel. Denne helgen var det ingen som sloss om sengeplass, siden de andre besøkende skulle ned att til hotellet for vin og boblebad... Vi fikk nøye oss med en jeger og et fantastisk lys da solen gikk ned i vest... En anelse vinter på toppen med snø og lav temperatur. Innetemperaturen i hytta var 1 grad da vi begynte å fyre i 17:30 tiden. Kl 23 hadde vi klart å få den opp i 7,5.... Mye sten som skal varmes opp. Toppen såg ut som å danne værskille, der skyene kom sigende i vest. I øst mot Jostedalsbreen var det fremdeles blå himmel. Likedan var det dagen etter, blå himmel i øst og skyer i vest og nordvest. En spesiell følelse å stå over skydekke og se mot sunnmørsalper Legger ved noen bilder

25: Torfinnstindane, Mesmogtinden og Langedalstinden. 26: Slettmarkhøe 27: Slettmarkpiggen 24: Tjønnholstindne og Steinflytinden 23: Høgdebrotet 19: Høgste Veotinden 20: Austre Memurutinden 21: Memurutinden V1 22: Memurutinden V2 og V3 28: Litt usikker, men må vel være Galdebergtinden I alle fall noen. Men nord for Glittertinden kunne du jo også godt puttet på noen nummer