Søk i nettsamfunnet

Takk for svar og innspill! Har ikke helt funnet årsaken, eller mer presist, har mistanke på bakgrunn av manuell undersøkelse. Venter fortsatt på videre utredning for å se om såler eller operasjon blir løsningen. Men akkurat nå går det greit med 2-3 timer med sekk, så lenge jeg tar en fridag mellom turene. Så optimist Har Sole såler i noen av skoene mine. Disse passer godt i sko med "nordisk lest", som Alfa og Hagløfs. For Keen skoene, og et par Lowa Renegade Wide som jeg testet ut i dag blir Sole for smale. Nederst i dette blogginnlegget - http://www.tursiden.net/2012/05/optimistiske-turdrommer/ - er et bilde som viser forskjellen på Sole og Keen sålene (og litt over er skorekken i boden...). Lowa Renegade Wide virker lovende. Forskjellen mellom standard og wide er ca 1/2 cm.

10. juni reiser vi 2 stk til Kaukasus for å prøve oss på Elbrus (5642m) - Europas høyeste. Vi skal bruke ski der det er mulig. Juni er visst eneste måned det er "mulig" å kjøre fra toppen. Vi har planer om ikke å benytte guide, transportmidler eller hytter. Vi har 11 dager til disposisjon der nede og planlegger å bruke ca en uke på selve fjellet. 23. juni går turen hjem igjen, forhåpentligvis etter å ha vært på toppen. Følg oss på http://www.facebook....ermanntilelbrus

Var det ikke denne siden det ble linket til tidligere? :http://www.extremtextil.de/catalog/Accessories:::23.html. Ellers så har vel lokale tekstilbutikker og skomakere (Der det finnes) slike kroker.

Seffern Kjell Iver Skagadalen 21 -23.Sept 2012 På: Meg selv og Dr.Henky. S&D: Andrews Renne, Store Skagastølstind. En flukt fra virkeligheten inn i en mer virkelig virkelighet; Alpinismus. Forhold: Vintercrispt og litt damp i toppen av renna lzm. Vindstille. Skyfritt. Et ganske feilaktiv førsteinntrykk for Henky hehe. Foto: Dr.Henky og meg selv. Halv fredag, så bat out of Trondheim. E6 og VPG kaffe. Shoppe shoppe, høstveger mot fjellene med tiltagende Montanafaktor. Toppet seg da vi rundet vannskillet i solnedgang. Hurrungane i tjuefirekarat rett i fleisen. Hvorfor er jeg tilbake først etter tolv år? Jeg bor jo bare fire og en halv time unna… Snublet oss opp til Klubhytten i mørket. Vindstille og med snøskille ca ved hytten. Opp syv på lørdan. Planen var Nordøstflanken på Store Dyrhaugstind etter inspirasjon fra denne bloggen og denne. Ruslet av gårde i nitiden med minimalt rack og god tid, trodde vi. Nesten oppe ved breen innså vi at snøen vi vasset i til knærne kanskje var et tegn på en viss skredfare oppi flankene. Der lå snøen tykt, nedre toer partiet var nesten helt dekt av snø. Bestemte oss kjapt for å heller prøve Storen. Gå opp mot hjørnet med opsjon på enten Heftyes eller Andrews. En vinn-vinn-situasjon. Jeg tok lett på det. Men det krevde mer rack og to tau til retur. Jeg løp ned til hytten mens Henky pløyde opp breen. Nerover gikk det unna. Kastet utover racket i hytten og dro med meg en masse stål, aluminium og nylon. Følte meg fit som føkk oppover. Hihiii så sprek jeg er! Helt til breen. Der fikk jeg en skikkelig smell. Glad for å følge Henkys spor opp til Bandet der han ventet. Et skred dundret i Dyrhaugssiden og bekreftet at vi hadde gjort et klokt valg. Snødybden økte med høydemeterne. Stegjern på nesten rett ovenfor Bandet. Hadde undervurdert forholdene på anmarsjen. Vi var slitne begge to men vi kom oss jevnt og trutt opp mot hjørnet. Solen stekte bra så vi valgte Andrews som fortsatt lå i skyggen. Tre taulengder med Winter Wonderland. Masse kule flytt, graving, banning, banking av bolter, banking av hexer, alt som er gøy på en gang. Åssen kom jeg opp her for fjorten år siden med bare en øks? Nei miksklatring på lette ruter er gøy ooooo mæææææn. I Skaret under toppen var sola på sitt høyeste. Hele Storen dampet og vi ble innhyllet i særdeles lokal tåke i noen minutter. Toppen var pakket i tørrsnø som nesten skjulte pissflekkene fra nordtindaspirantene. Vi sugde inn utsikten og det lille av drikke vi hadde igjen. På toppen av Skandesfjellene. På toppen av verden. Alpinismus Alarm! Jeg var usikker på å rote meg ned til helikopterslynga, så vi valgte samme vei ned som opp. Fant ikkeno etablert anker, samme hvor mye vi gravde. Dem blokkene vi fant stolte vi ikke på, så vi satte tre fine kiler og firte oss ned i solnedgangen. De neste to ankerne var etablert fra før. Nederst i renna backet jeg opp en gammel slagbolt med en kile og vi kom oss trygt ned selve klatringen. På svaet under sugde snødekte sva med vestveggen som hoppkant. Vi satte nok et anker en siste rapell bragte oss ned til flatere snøbakker. I boblen fra hodelyktene malte vi i vei nerover breen. Lykkelige men mer slitne enn forventet. Ved hytta hadde Henky entrecote, lammekotelletter og potetstappe fremme på fem minutter. Det smakte så jeg nesten begynte å grine. Øllen var så god at jeg skalv. Overload av gode inntrykk absorberes av en uttørket og frynsete kropp. 11 timers kvalitetsøvn på Schjelderubens rom, seng nummer fire. Alpinismens bakrus er den beste rusen. Jeg står opp, åpner døren og ser rett på Slingsbys isøks der den henger på veggen. Under det innrammede lommetørklet med hellig snørr fra den store tindebestigeren. Jeg bukker ærbødig og går mot kjøkkenet. Der slår en vegg av bacon og kaffe meg nesten i svime. Setter oss ut i solveggen med Skagadalen som reflektor. Megasun on steroids. Vi spiser en frokost som går over i lunsj og middag. Alle kombinasjoner er lov. Øl, eplekake, bacon, kaffe og mer øl. Så varmt at jeg slår hull i isen og tar et bad. Himmel på jord. Vi holder hviledagen hellig. Et taulag på tre kommer nedover. De har startet i griseotta fra Turtagrø og bailet fra V-Skaret. Klokt valg da de hadde med kun en isøks hver og nok forventet litt mindre vinter. Etter å ha gjort opp hytta går vi høye på alpinismus ned til bilen. Storen i hvitt over oss. Høsten er gul under oss. I dag er jeg fortsatt høy på turen. Alpinismens bakrus er den beste rusen. <CR Slutt>

Lesset ned med andre oppgaver ble det ikke akkurat noen turhelg på oss denne helga, men vi fikk sneket oss til fjells to ganger likevel. En gang på lørdag ettermiddag / kveld hvor vi dro opp over Valdresflya og gikk Knutshø, stort sett i regn, tidvis i "dampende" varme. Temperaturene var ikke de store, men varmt var det! Snøen var stort sett borte, og den som lå var klissvåt og pillråtten. Leirungsåe gikk flomstor. Midt i mai i fjor gikk vi inn munningen til Leirungsdalen på blovåks og knall vinterføre. Likevel ble 2003 et av de hardeste årene for breene i Norge noensinne. Hvordan skal vel 2004 bli? I kveld drog vi en liten tur til Rundemellen 1345moh her i Valdres. Også her var stort sett all snøen borte, omtrent som vi normalt finner det sist i mai. Innover i Jotunheimen var det hvitt, men med mye sorte flekker innimellom. En spørs seg om dette bare blir værre og værre, men det er nok ikke bare generelle klimaendringer. En titt på Europakartet for i dag bekrefter at det er også en ekstrem værsituasjon som vi har. Island har feks. med 14 grader, 5 grader mer enn østerrike, og 3 grader mer enn Berlin. Kanariøyene har 19 grader og Athen 22, mens Oslo er Europas varmeste med 23 grader. På bakgrunn av det er det ting som kan tyde på at vi har fått slengt en varmluftsboble innover oss som ikke vil vare, men likevel - det skal mye til at ikke 2004 blir det hardeste året for isbreene i Norge i manns minne. En slik start på smeltinga som i år, er det knapt noen som kan minnes, enten de er 20 eller 90. Så i en tid hvor vi normalt snører skiene og går på ski har vi nå i helga hatt årets to første fjellturer med fjellstøvler.

Det har jo tjent deg trofast i 23-24 år da...... Ville egentlig vært ganske fornøyd da, jeg... Historien var forresten drivende godt skrevet

05:30 går vekkerklokka hjemme i Skrautvål. Litt før ni er jeg ved Spiterstulen hvor Peder K., trivelig turfølge for dagen, venter. PK er litt redusert etter Galdhøpiggtur dagen før, så vi tar det med ro. Jakten på et sted å komme over Visa er i gang. Thommessens turguide lurer oss til å prøve langs østbredden. Vi kommer til det nevnte Reinspranget, hvor jeg i alle fall ikke har lyst til å hoppe, mens PK godt kunne tenkt seg det. Noen nevnt klopp ser vi i alle fall ikke. Vi passerer Hellstuguåi på bro og finner et sted hvor vi med hjelp av gamasjer kommer tørrskodd over Visa (sikkert værre når den er flomstor) Den planlagte oppgangen direkte i østflanken opp til 2186 blir ikke noe av (Noen som har gått den?) og vi rusler opp langs bekken fra skaret mellom Styggehø og 1865 moh. Været var knallfint i starten, men kaldt. Iskalde vinder blåser og nå skyer det på med et kaldt gufs ned fra Bukkeholsbreen. Bukkeholstindane forsvinner etterhvert i tåka og ved brekanten begynner det å snø. Den enkle steinur (evt. snørenne) adkomsten opp sydflanken dropper vi, siden nordlige Bukkeholstinder er en del av målet for turen. Vi holder brekanten til vi er oppe på bandet mellom 2011 moh og Styggehø, går over denne og setter sekkene igjen ved foten av den videre ryggen. Det går enkelt opp ryggen, til toppen noen kaller for Bukkeholstind N2, men en bratt hammer sperrer den videre adkomsten for oss her (Noen som vet noe om den reelle vanskeligheten her? Kim?). Vi går et stykke til bake og holder på breen innover (vil man unngå bre kan man runde nederst på noen fjellhyller. Adkomsten opp i skaret mellom N1 (neppe 10m topp) og N2 er veldig grei, men vi fortsetter på breen, etterhvert på en markert kam oppe over en opptil 10 meter dyp vindgryte. Vi tar opp i skaret mot Nordtoppen (2149 moh). Det er enkelt opp her, men jeg får alltid litt småangst for slike enorme steinblokker som ligger på en slik måte at det virker som en mygg kunne fått dem til å rase. Før nordtoppen kommer man opp til en slags "fortopp", her venter PK mens jeg går opp det siste stykket. En liten hammer (ikke vanskelig, men en smule ekkelt med løs grus øverst og våt mose nederst) må klyves før de siste 30 m bort toppeggen. Før vi returnerer svipper jeg bort (knapt opp) til N1 og konstaterer også fra oversiden at det er enkelt å komme opp hit fra andre siden via Bukkeholsbreen. Etter en pause ved sekkene fortsetter vi mot Styggehø. Ryggen brekker bratt av mot venstre, men høyresiden er langt mindre bratt. Et stykke før toppen kommer vi til en hammer av et lysere bergslag, veldig ru og som danner en del overflate sand og grus ved forvitring (Noen som vet hva slags bergslag?). Vi går litt ned i siden for enklest å komme ut i ei bratt snørenne. (Noen som vet hvordan det er å gå rett over hammeren og følge eggen? og noen som vet hvordan det er å passere her når snøen enten er hard eller borte???) Snørenna er fin og gå. Snøen er myk. Vi forlater den litt for tidlig og kommer til et sted med veldig ustabile steinmasser (et av mine største fjellmareritt), hele steinura begynner å romle og jeg hopper raskt tilbake. Litt til opp snørenne og så ut på steinmasser som virker mer stabiler. Herfra rusler vi enkelt opp til toppen 2213 moh. Jeg rusler videre bort til Østtoppen, 2200 moh fordi den så så selvstendig ut. Borte ved østtoppen begynner jeg virkelig å lure. Det går jo knapt ned fra denne mot vest. Disse 10 meterstoppene! (Noen som har målt her?). Tilbaketuren går greit. Snørenna er bratt, men snøen myk og fin å gå. Ved foten er klokka allerede blitt sent og PK sender meg i vei, slik at jeg skal komme meg i seng hjemme i Skrautvål før midnatt (noe jeg ikke klarte). I sitgningene ned mot Visdalen begynner kneet å protestere på en slik måte det absolutt ikke skal gjøre og de 4 siste km. ned Visdalen er nokså vonde. Alt i alt en flott tur med snøbyger og oppholdsvær, men lite sol. Tidvis dårlig utsikt, men også tidvis god utsikt. Været var kaldt den dagen. PÅ 2000 moh Bukkeholsbreen kunne man høre suset av tørr snø som ble drevet over flata av vinden, og i den bratte snørenna laget vi ikke noen sørpeskred fordi snøen var alt for kald og "fastfrossen".. Man følte virkelig her at det ikke var mye over null i lufta. Altså en skikkelig kald 7. juli. Sola tømmer likevel eggene raskt for snø. I dag 8. juli er det et knallvær fra morgenen av, men med kneet mitt hadde jeg ikke fått utrettet noe likevel (håper det skyer på og regner masse i morgen så får jeg være klar til helga igjen.)

Här är mina 8 etapper i Dovrefjell 23/7: 6km utmed E4 Oppdal-Risan (ingen lift så tidigt på dagen!) därpå huvudsakligen orösat till Pershöe, nära Dindalen. Inte helt trivialt att hitta rätt där leden lämnar älven, med två obetydliga höjder som huvudsakliga orienteringspunkter. Något enformig etapp. Hopplöst att hitta ledens början under trädgränsen, men efter ett tag upptäckte jag *vägar* som inte fanns med på kartan. 24/7: T-leden mot Loennechenbua, men valde läger vid Urdvatnet söder om bua. Mycket fina tältplatser. 25/7: Mot Åmotsdalshytta över bl a Urdvassbekken (MYCKET bred stengång), in i Snöhettamassivet, utmed Langvatnet och till läger vid älven strax norr om Lesjöen. Ljuvligt område. Hagelskurar när jag slog läger - plötsligt inte SÅ noga med hygienen. 26/7: Kanonetapp mot Grövudalen, med läger vid stigskiljet Raudbergshytta-Aursjöhytta, 200 höjdmeter ovanför dalen. Brant snöfält som måste kringgås och mycket akrobatisk blockterräng utmed den sista sjön efter detta snöfält. 27/7: Mot Raudbergshytta där jag efter en dl tvekan valde att gå söderut igen, genom Håkodalen till Håkodalstela med både vackra och mindre vackra utsikter. 28/7: Förbi Aursjöhytta mot Miutjönnin. Aursjöhytta förskräcklig plats, krafledningar, väg med tung trafik av lastbilar och arbetsfordon. 29/7, 30/7: Miutjönnin-Gravdalen-Bjorli. Se inlägg om Reinheimen 1997 gjorde jag min förra Dovretur. Den gav mig spektakulärt vackra etapper (i spektakulärt vackert väder) genom Stroplsjödalen och Skirådalen men också trist vägvandring mellan Vangshaugen och Jenstadjuvet; vidare passerade jag Snöheim som väl hör till det fulaste i Dovre. Inget av detta kom med på årets tur som jag dock tyckte hade en överlägsen komposition och fördelen av tält alla nätter. En lustig iakttagelse, om det beror på genomsnittshöjden, eller på speciella vattenförhållanden: under 8 dagar gick jag över en dammur och endast två broar (den ena onödig), men icke en enda bro över trädgränsen och icke ett enda egentligt vad (dvs. alla bäckar på den höjden kunde stengås) I vilket annat område kan man uppleva detta? il C.

Fest er gøy for de som er med. Men på en turisthytte skal det mye til at alle er med. I så fall bør det være om vert/vertinne drar i gang festen og det er klart for alle gjester at det faktisk er fest, og at det er vertskapet som har styringa slik at det ikke tar av til fortrengsel for de som vil ha det rolig. Skjønner det er uteulvene som herjer her i forum - pussig at ingen har fått med at turisthyttene til DNT har et regelverk som sier at fra 23 til 7 skal det være ro på hytta... Da har folk misforstått kapitalt når de sutrer over "sure vertinnemegger" som stopper festen klokka 23. Om det er gjester på hytta som ønsker å sove fra 23 til 7 så skal faktisk resten ta hensyn til det. Eller dra seg ut og fortsette festen så langt unna at de som er på hytta ikke sjeneres. Utenfor sesong går det for mange TFs vedkommende an, om man er en gjeng, å "reservere" en selvbetjent hytte for et festelig lag. Dvs man må akseptere at andre kommer innom, men turistforeningskontoret vil da advare andre som forhører seg om hytta. Og kommer det likevel "outsidere", får man inkludere dem i festen på en hyggelig måte. Inklusive spandering av ildvann og festmat, som dissse neppe har med seg. Slik funka det i gamle dager i TT i alle fall, vi var en gjeng som feiret nyttår på Dindalshytta en del år. Så vidt jeg vet har flere andre gjenger fortsatt den trad. Ved Gjendebu blir det visst forresten lagt ut ei hytte for salg snart... (se tråden https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1783 ) Må jo være en ypperlig festplass, akkurat passe unna Gjendebu.

Hvis du bestemmer deg for å gå Josten på langs fra Erdalen til Fjærland kan du finne inspirasjon og informasjon her: http://breogfjellsport.no/articles.php?articleID=176&sectionID=5 Der finner du en artikkel, bilder og en 23 min lang video fra Nordfjord folkehøgskule sin Josten på langs tur i april 2002. Hvis du velger å laste ned filmen bør du åpne den i Windows Media Player. I Winamp blir fargene feil.

Påskesolo Fra Finse til Haukeliseter Klokka er litt over fire på morgenen. Toget er i rute til Finse stasjon denne skjærtorsdagen i påsken 2003. Siden Geilo har jeg tittet ut på en fantastisk fullmåne som bader vidda i gyllent lys. Her blir det ikke snakk om å sove et par timer på Finse - denne stemningen må nytes: Der ute! Derfor starter påskens soloprosjekt ganske tidlig. Av Lars Selvfølgelig er det flere som skal gå sørover, men alle forsvinner inn i Finsehytta for å sove litt. Derfor er jeg helt alene når jeg passerer DNTs kjempehytte. Bare månen holder meg med selskap. Og for et selskap. Jeg tror månen må være full denne natten. Føret er skarpt, og smurningen fyker av. Det er ikke så nøye - her er det rimelig flatt og fint. Tid har jeg nok av - ingen savner meg før tirsdag kveld. De tolv milene ned til Haukeliseter må jo være unnagjort til da! På ryggen har jeg alt som trengs - frihet i en ganske tung sekk, som vi kaller det. Telt, sovepose, mat for 3-4 dager, mye førstehjelpsutstyr og ellers det som trengs. Hadde håpet å komme under 20 kg, men det gikk ikke. Med halvannen liter vann og maten stoppet vekta på 23 kg. Det er nærmer en fjerdedel enn en tredjedel av kroppsvekten, og egentlig ganske greit. Har hatt atskillig tyngre bører denne vinteren (se Vinterfjell). Men, tilbake til viddene sør for Finse. Månen nytes. Lyset beundres. Fjellene som bryter mot himmelranden. Etter hvert lysner det fra øst. Solen er på vei! Aldri har vel meteorologisk institutt meldt bedre vær enn denne påsken. Og det holder stikk! Akkurat i det sola dukker opp over horisonten tar jeg en stopp. Henger på stavene og ønsker den velkommen! Det er bare oss, enda en time. Så blir jeg tatt igjen av førstemann. Klokka sju er jeg fremme ved løypedelet Kjeldebu/Krækkja. Her blir det frokost, og tredjemann i løypa dukker opp. Sola varmer nesten allerede - det er helt fantastisk! Putter klisteret i underbuksa mens jeg spiser, i håp om at det skal bli litt lettere å få på skia… Velger å gå gjennom Helvetesjuvet (den vestre løypa) ned til Kjeldebu. Det er ikke noe sjakktrekk. Fremdeles er klokka VELDIG tidlig, så det er beinhardt. Jeg er utrolig forsiktig ned bakkene. Hadde ikke vært kult å ligge her med brekt bein eller hofta ut av ledd… Bauting nedover er et skikkelig sjakktrekk, men det er sporete og rister fælt. Men, det går bra! Er på Kjeldebu litt før 11. Ganske spesielt. Bare fem timer. For noen år siden brukte jeg nesten 11 timer med diaré fra Finse om Sommeren på samme distanse. Ski er fint! Får i meg litt mat, skriver meg inn i boka, og snakker litt med hyttevakta. Kreftene kommer tilbake, og det er jo ingen vits i å sitte her… Derfor får jeg på meg sekken igjen, og legger av gårde til Dyranut, som jeg ankommer et par timer etter. Her blir det en hamburger og litt prating. Dekning er det også i området. Faktisk helt til Kjeldebu, og nesten ei mil sør for Dyranut. Litt nedtur. Skal jo liksom være i ødemarak, og den er som kjent definert som et område uten GSM-dekning. Men, det er nå koselig med SMS fra venner og kjente også… Effektivt går jeg to og en halv time til, og ender sør for Langevatnet. Da er klokka litt over 17, og jeg er ganske kjørt. Har vært på farten i 13 timer, og gått ca 5 mil. Teltet kommer fort opp, og det blir Real turmat og kakao. Deilig! Prøver også å finne vann etter grave-metoden, men det funker ikke… Vet ikke helt hvorfor - smelter snø. Påskesnø smaker IKKE godt! Ligger i teltåpningen fra halv åtte. Har ikke tatt med noe lesestoff, ingen radio. Bare nyte. Slappe av. Ser sola forsvinner i horisonten. Flott solnedgang. Jeg forsvinner inn i drømmeland, og blir der. Lenge… Våkner nemlig ikke før 10 på langfredag. Har ikke vært på do engang. Kroppen min tar som regel den hvilen den trenger. 13 timers tur i går, krevde altså 13 timer søvn i natt. Er heller ikke så effektiv denne morgenen. Nyter frokosten foran teltet. Frokostblanding med varmt vann. Ikke så deilig de første gangene, men nå er jeg vant til det. Halv ett er jeg klar for avgang, og tusler videre mot Sandhaug. Dit ankommer jeg klokka to, og spiser en karbonade. Sitter i sola og snakker litt. En av de jeg snakket med mente han hadde sett flere skutere enn skiløpere. Jeg tror kanskje ikke det var helt sant, men det var mye skutertrafikk mellom Dyranut og Sandhaug. I en av bakkene ble jeg kjørt forbi av en skuter som snørekjørte med tre skiturister bak. Er det sånn det blir å gå fra hytte til hytte om noen år? Jeg håper så absolutt ikke det… Bessø ses fra Sandhaug, og du går fint dit på under en time. Langfredag var det skutere på tunet, og stanken lå tett i solveggen. Jeg var bare innom for å fylle vann. På vei opp til hovedløypa ble jeg kjørt forbi av en skuter med en mann i t-skjorte. Antagelig hadde det blitt for varmt i solveggen. Derfor måtte han kjøre seg kald igjen. Dette ble gjort ved å "harve opp" kvista løypa den neste kilometeren. Nå var snøen så råtten, at dette passet dårlig. Skiene mine sank nedi til midt på leggen, og jeg forbannet lystkjøring med skuter ganske friskt… Fra Bessø til Litlos tok det sin tid, og jeg var ikke der før litt over 20. Gikk innom for å skrive meg inn i boka. Greit å vite hvor jeg ble borte, hvis jeg nå skulle bli det… Da jeg setter på meg skiene, lurer noen på hvor jeg skal nå. "Må vel litt videre", sier jeg. "Har telt og middag i sekken, det er sånn jeg liker det!" "Get a life!", sier de. Ja, vi har nok litt forskjellige preferanser. Nå skal det sies at jeg er veldig glad i DNTs hytter, men i påsken blir det altså for fullt. Da er det mye frihet i et lite telt, selv om sekken da veier litt mer. I skråningen ned til Litlosvatnet fant jeg en bar flekk (!) hvor jeg slo opp teltet. Det ble første natta med barmark under teltet i år. Kuttet ut middag denne kvelden, da jeg hadde spist ganske kraftig med havrebomber rett før Litlos. Brukte heller litt tid på å finne vann. Gravde 5 hull nærmere og nærmere bredden. Til slutt fikk jeg stukket hull med staven i isen. Kult - da har jeg tilgang til godt vann! Pumpa til MSR Dragonfly-apparatet virker lekk. Den står i flaska hele veien. Før i vinter har jeg brukket to stykker. Det blir nok Primus eller et annet merke neste år. MSR sin platdingspumpe er rett og slett for dårlig. Hvis du skal kjøpe kokeapparat, så råder jeg deg til å se nøye på pumpa - virker den solid? Å leve på vinterfjell uten kokeapparat er kjipe greier… Kryper inn i teltet 22, og får nok en natt med deilig søvn! Våkner litt over ni av at folk kommer på ski ned på vannet nedenfor teltet. Teltet har rimet veldig i løpet av natten, så det å sette telt på bar flekk er antagelig ikke det lureste du gjør. Men, det var koselig! Det tørker likevel fort opp i sola. Jeg har et telt som står av seg selv (Hilleberg Unna), så det er bare å snu det rundt i sola ettersom det tørker. Underfrokosten lar jeg skiene stå med sålen mot sola. På den måten brennes smørningen inn i skia. Kjører en blanding av universalklister i bunnen, og rød sølv voks oppå. Om morgenen bruker jeg mer universal (men det er fremdeles bakglatt), og om ettermiddagen mer rød sølv (da er det ok). En del av de jeg snakket med anbefalte noe som het VR75 på ettermiddagen - det får testes ut neste år… Frokosten nytes i t-skjorte, og jeg smører meg godt med solkrem. Dagene er jo helt skyfrie, men jeg tror det går bra. Bruker vannfast solfaktor 16. I dag kompletterer jeg med sinksalve på leppene og nesa. Ingen vits i å bli brent. Blir nok bruk nok… Avgang litt over 11. Ferden over vannene går som en lek, og det er en tent undertegnede som gyver løs på moten ved enden av vannet. Før siste oppoverbakke til Hellevassbu blir det lunsj i sola. Finner et nydelig sted i lyngen. Spiser havrebomber og fløtemysost som vanlig… Så sovner jeg! Heldigvis ikke noe særlig mer enn en halvtime. Her kunne det fort blitt kokt hummer… Selv i t-skjorte blir det VELDIG varmt oppover, og bakken ned til Hellevassbu gjør godt. Her nede blir det nok en innskriving i boka. Snakker litt med hyttevaktene. Mye folk. De forteller at det arrangeres "NM i kroppslyder" hver kveld klokken 23. Kan ikke si jeg savner verken deltagelse eller overværelse av det mesterskapet… Tar med meg litt vann fra vannhullet ved Hellevassbu, og begir meg videre sørover. Dårlig råtten snø, og bølger som sporet går over. Men, halv sju er jeg midt på Årmot Vatni. Her slår jeg leir på vestsiden 50 meter fra kvista løype. Utsikt mot Vesle Nup, og lett tilgang til vann i bekken nedenfor. Kjenner at kroppen er ganske kjørt for væske, og drikker en del vann. I tillegg går det med ei ny pakke Real turmat (dyr luksus) og to gode kopper kakao. Nå er det ikke igjen mer enn ei drøy mil til Haukeliseter. Denne natta settes en personlig rekord. Antagelig er det ikke et menneske nærmere enn en mil denne natta! Før hadde jeg nok kjent meg litt usikker på grunn av det, men nå bare nytes det. Ligger og ser på Vesle Nup forandrer farge i solnedgangen. På natta blir jeg stående med buksa nede. Stjernene gnistrer fra himmelen. Det er utrolig flott. Til slutt kjenner jeg at det er kaldt, og finner veien tilbake i posen. Men, jeg drar opp hele fronten på teltet, og fortsetter å nyte. Utrolig så mange stjerner denne natten. Jeg kan et par stjernebilder, men her er det altfor mange stjerner til å skille det ene fra det andre for mitt vedkommende. Men, er det så nøye? Det er flott - storslagent! Jeg føler meg fryktelig liten der jeg ligger. Det lyset jeg ser fra disse stjernene ble sent ut lenge før jeg ble født! Det er jo helt sprøtt… Våkner halv ni av de første fra Hellevassbu. De må ha startet tidlig, men skal sikkert rekke 12-bussen fra Haukeliseter. DET gidder ikke jeg. Sola skinner fremdeles, og frokosten inntas i lang underbukse! Likevel drar jeg også av gårde klokka 10. Satser på litt soling nord for Haukeliseter. Stigningen opp bak Veslenup er ganske drøy, og dette er eneste gangen på turen jeg gjerne skulle hatt feller. Blir nok kortfeller på neste tur her… Så kommer utfordringen - må jo levende ned på andre siden også… Bauting, bauting og atter bauting. Snøen holder overraskende bra, fordi det har begynt å blåse litt. Derfor er det på med anorakk, og den har ikke blitt brukt mye disse dagene… Ved Store Venaretjørn tar jeg en svipptur bortom der vi lagde snøhule med skolen (se Vinterfjell). Ingenting kunne skimtes av hulene nå, bare litt møkkete snø der vi hadde helt ut mat. Det er også merkelig å se hvor annerledes landskapet er med mye mindre snø. Går tilbake til sjøen, og graver en liten levegg. Her blir det lunsj, og nesten en time slumring. Blåser kaldt, men ligger i le. Etter hvert dukker den første skya opp, og da er det like greit å ta siste bakken ned til Haukeliseter. Den er ganske snøfattig, og det blir igjen mye bauting. Her er det såpass mye stein, at det blir ekstra forsiktig. Hadde ikke vært spesielt kult å skadet seg på de siste par hundre meterne… Vel nede på Haukeliseter møtes jeg av kjempemasse biler. Fjellturisme av i dag er jo ofte i bil… Bruker litt tid på å finne et tidspunkt da det ikke er milelang kø for å få middag. Kjøttkaker gjør godt etter frysetørrede middager… Bussturen til Bø blir lang. Nå er det over: Friheten, det "gode slitet" og nærheten til naturen. Hjemme venter prosjektoppgave og eksamener… Vidde og ski skal byttes med PC og bøker. Går nok greit, men slike overganger tar gjerne noen dager… Denne artikkelen er publisert med bilder, galleri og litt faktainfo på www.adrenaline.no

Jeg bukker absolutt for fjellet når vi møtes, og fjellet blir glad når jeg kommer, hehe. Det at man bygger på hyttene ser jeg ikke som noe problem. Det synes jo bare hvis man er innenfor en omkrets av et par hundre meter. For øvrig synes jeg Visdalen er frisk og fin. Gjertvasstind er en ganske drøy dagstur fra bilen. Det samme er Nordre Sagi. Men det er klart at du har rett i at man stort sett kan ta toppene på dagsturer, ja. I hvert fall om sommeren. Men det finnes områder i Norge som er mer øde, dersom man skulle føle behov for å besøke slike. Jotunheimen har vært nasjonalpark i 23 år, og det kommer neppe til å skje store forandringer fremover. For å være ærlig er jeg glad for veien innover Leirdalen.

Hallo! Temperaturen inne i teltet er veldig avhengig av volum i telt, vindforhold og tykkelse på soverposer. Jo bedre soverposen isolerer jo kaldere blir det inne i teltet. Jo større teltet er jo mer blir det å varme opp osv. En annen ting som også spiller inn virker å være aktivitetsnivået enn har hatt forut og likedann hvor "lenge" en er i døseland. Når man snakker om natttemperaturer(som ofte er min. ) er det kropsvarmen som sørger for oppvarminga. På morgenskvisten kan sola gjøre det virkelig komfertabelt inne i nylonboligen selv om det er -30 utafor. Her er noen målte verdier inne i en Helsport Svalbard 3camp. (Det har ligget to personer inne i teltet) Min ute/Min inne: -40/-23, -43/-20, -23/-19,-10/-2. For spesielt intereserte er det bare å slenge inn epostadresse så skal jeg sende måledata for et par mnd. Konklusjon: Det er iallfall varmere inne enn ute. Håper det var litt oppklarende.

Strålende vær og fine forhold for toppbestigninger. Se bilder og beskrivelse her http://www.mitandi.com/omoss/utpatur/lom_breheimenfeb06/?imagegalleryid=1760&imagegalleryback1760=1

Eg er veldig fornøyd med min Lowe 80+15 L Cerro Torre (fra ca. 1997). Enkelt å justere bæresystemet (som er likt det som er på dagens sekker). Faste puter i reimer og hoftebeltet, i motsetning til de norrønasekkene eg har prøvd (men de er noen år gamle). Bærer greit 23 kg. Det er beina som blir trøtte, ikkje ryggen. Uansett MÅ du prøve med 15 kg i butikken.

Tangering av lengste med 23 bokstaver!: Kaldholsetervegaskillet - vegkryss i Øyerfjellet/Oppland.

SÅ har jeg vevd Grånebba: http://www.krovoll.net/Vassnebba/ Aldri trodde jeg at en slik Indian Summer nå i Trollheimen kunne virkeliggjøre sommerfoturer langt over 1. november, tørt og fint og snøfritt over det hele ! Haldis kan sikkert forklare nøye om den skal hete Vass eller Grånebba, likeså - kunne du repetert turbeskrivelsen utfra billedserien ?

Hei Julie Jeg har gått med en billig hodelykt fra Biltema (ca 50kr) med vanlig lyspære (ikke lysdiode, de gir ikke helt det samme type lys i mørket som glødepære). Det ligger også med en ekstra lyspære inne lampa. Denne gir helt greit lys for meg som går i trikkespor i Oslomarka på kveldstid der det ikke er lys. Jeg er glad i å gå på ski og tar meg gjerne en tur på kvelden selv om det er mørkt. Jeg har også vurdert det samme som deg. Alle selgere vil gjerne overbevise deg om at du MÅ ha ditten og datten, noen ganger har de rett men slettes ikke alltid. I dette tilfellet vil jeg anbefale deg å kjøpe en billig lykt og se om det duger. Billige bra batteri får du på Ikea. Jeg har alltid ett ekstra sett med batteri i lomma når jeg går på ski. Det er lett å skifte batteriene på min lykt, det er viktig i mørket. Husk å skifte batteriet når du merker at det begynner å bli dårligere lys. MEN det er klart at har du kontoen full av grunker kan du gjerne kjøpe inn flombelysningen du ble anbefalt, sikkert kjekt å imponere andre med Dersom du har noen venner som har noe lignende så vær litt frempå og spør om deres erfaring og spør om du kan få låne/teste det selv en kveld. PS! Bare slik at ikke noen misforstår, jeg skjønner at noen få som jager på ski nesten hver dag bruker noen flere kroner mere på slikt utstyr, DA er det verdt det. Men det er altså ikke alle som har like store behov. 20/1-05: Denne lykta som jeg bruker heter 'Sport Man' og sluker ikke mye batteri. Jeg går ca. 1,5 timer på ski hver tur og bruker lykta kanskje 45 minutter. Husker ikke nøyaktig hvor mange turer det går før jeg må skifte batteriet, men det er helt akseptabelt.

Svein har et vesentlig poeng her. I skikkelige kuldeperioder er det som regel kaldere i lavere strøk enn på toppene. Om en da i tillegg legger turen i soleksponert terreng kommer en godt ut av det. Har et godt eksempel fra februar noen år tilbake. Ved start i Skorgedalen (ca. 300 m) nord for Ørskogfjellet var det -23. Et par timer seinere satt vi og spiste på vestryggen av Trolltind i 1000 m høyde med bare hender Langrenn er noe annet, da synes jeg det det er kaldt nok med 5 minus. Er i allefall forsiktig med hardtrening om det blir noe særlig kaldere. Husker Marcialonga i fjor.....-15 på start, og nærmere -20 og frostrøyk langs elva innover Val di Fassa. Det blei noe hosting og harking etterpå ja Hmm, ikke ski på beina sier du. Bor ikke du i Norges snøhøl nr. 1 i vinter ?? Grensa for langrennskonkurranser er såvidt jeg husker -18, men der blir det nok brukt litt skjønn. Luftfuktighet, varierende temperatur gjennom løypa o.s.v. Var det forresten ikke -18 på start i Birken i fjor ? Huff, var som å gå i potetmjøl

I denne artikkelen http://www.cicero.uio.no/cicerone/06/1/cicerone06-01.pdf#page=22 Skisseres muligheten for at 1600 av Norges breer (dvs. nesten alle) er smeltet bort i løpet av 100 år. At breene våre smelter bort er vel ikke noe nytt, men så mye. Det må ikke bli slik selvsagt, men det er en tankevekkende artikkel skrevet faglig ekspertise, men baserer seg naturligvis på forutsetninger som ikke er garanterte (f.eks. en temperaturhevning på vel 2 grader i løpet av 100 år).

Sleepy Gonozales Tenkte starte å gå når det ble ganglys. Var ikke sikker på når det inntraff, men gjettet på et sted rundt fem/halv seks. Skulle prøve å sove litt på kvelden før jeg dro, men det var plent umulig. Sto til slutt opp igjen, var rastløs og dro litt for tidlig. Ankom Spiterstulen kl. 04:20. Der var det lett rimet på bakken, et tindrende kosmos lå nesten nedpå hustakene, det var vindstille og dønn stappende mørkt. Men nå var jeg blitt stuptrøtt, så jeg tenkte blunde litt i bilen til det lysnet. Jeg dro over meg et pledd, og gikk rett i koma! Våknet i fullt dagslys kl. 06:20. Shit! Forbanna på meg sjøl fór jeg en time forsinket innetter Visdalen, idet sola treffer Bukkehøe høgt der inne over Tverråbreen. Jeg går meg varm, og stopper for å ta av jakka oppe i bakkene langs Heillstuguåa. Mens jeg står der klipper en tårnfalk med kjappe vingeslag nordover dalen, og minuttet etterpå ror en diger kongeørn seg tversover Visdalen og forsvinner oppi Stygghøe et sted. Sola hvitner nå på alle stortoppene omkring meg, som er dekket av 6-7 cm nysnø ned til ca. 1850 moh. Men jeg skal motstrøms og sørover langs åa, helt til enden av Heillstugubreen, hvorfra jeg skulle ta fatt på mine tallrike mål for dagen: Først kandidattoppen på ryggen øst for Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218, som Morten og Lena nylig har sjekket opp til ca. PF11-16 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697), reéll høyde ca. 2070. Morten spør om navnsetting i den rapporten, og jeg synes Heillstugupiggen er et passende navn, både grunnet dens utseende, samt at toppen er noe alá Portpiggen under Galdhøpiggen. Jeg velger ihvertfall å kalle den det videre i denne rapporten, altså Heillstugupiggen/45.2/2070. Videre er løypa tenkt i rekkefølge slik: Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136, Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120, Memurutind V3/37.0/2243, Memurutind V4/42.0/2230, Memurutind V5/93.0/2140, Memurutind V6/93.2/2049, Memurutind V5-N1/93.1/2090, Memurutind V2/37.1/2238, Memurutind V1/26.0/2280 og Memurutind V0/26.1/2255. I alt 11 stk. 2k, noe som skulle bli vél ambisiøst til slutt, bla. grunnet min forsovelse og et litt kronglete vegvalg... Klundrete start Stien inn langs Heillstuguåa er flott, helt til man når morenelandskapet 1,3 km før isen. Derfra blir stien mer flekkvis over småstenet ur, men overraskende greit likevel. Isfronten på Heillstugubreen er snøfri, og et vakkert oppsprukket parti blåner over utoset av breelva. Jeg tar noen bilder her, før jeg setter på stegjerna og knaser iveg oppover breryggen. En km inne på isen, som her huser lite snø, dreier jeg høyre mot tørt land og rota på fjellryggen som fører opp til Heillstugupiggen/45.2/2070. Jeg tenker gå opp nordflanken på ryggen. Denne er bratt, men jeg ser meg ut et veivalg opp ifra ei snøfonn nedunder bratta. Derfra drar et steinra opp, et litt flatere bånd som krysser fjellryggen på tvers. Foruten dette båndet ser nordflanken bergete og litt svapreget ut. Problemet er bare at når jeg når opp til snøfonna, som ligger klemt mellom fjellkammen og brebassenget nordafor, så er det så bratt opp til venstre at jeg ikke lenger ser starten på båndet jeg tenkte følge. Jeg må derfor gjette på hvor dette er, men bommer, og havner oppi noen bratte småsva 20-30m for langt opp (vest) på ryggen. Her sliter jeg litt. Berget er glatt, og 6 cm nysnø gir intet fotfeste, snarere tvert imot. Tar meg først opp 30 hm etter sneglemetoden, ved å nærmest å åle meg for max friksjon over bratte bergufser, før jeg prøver ei nesten vertikal renne opp til høyre. Jeg kommer 4 m opp, men der er det stopp. Jeg senker meg nedatt, studerer renna, og prøver på ny m/ litt andre tak, men feiler igjen. Prøver også en tredje gang inni en sprekk i høyrekanten av renna, men klarer ikke å presse meg igjennom m/ ryggsekken på. Gir opp, søker nedatt 10 hm, og lister meg så vestover et par sylsmale hyller 50 hm over breen, så et lite 2+ crux i en minihammer, før det hele løser det seg opp og det blir greit videre til toppryggen. Der møter jeg endelig sola, men jeg har somlet bort 45 min på det feiltatte vegvalget. Heillstugupiggen/45.2/2070? Som sagt, i mangel av fastsatt navn, kaller jeg den for entydighetens skyld dette. Ryggen videre SV mot piggen smalner sakte av, og slagskyggen av egga kastes forreven og mørk ut på breflata nordafor meg. Jeg runder først en lys liten hammerknupp m/ en del glitrende svovelkis i, og bestemmer meg samtidig at fra denne skal jeg etterpå slippe meg nedatt mot sør til Heillstugubreen. Like bortenfor meg peker nå spissen på Heillstugupiggen bent til værs, foran det monumentale øststupet på Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218. Herfra ser den spiss ut, og i nord er det kun glatte fjellveggen endebent nedatt på breisen. Men jeg vet at sørsida er farbar, så jeg vagler egga videre i den gnistrende høstsola, som ennå varmer godt. Sørover hvitner breflatene kritthvite og rene, og breahestene steiler svarte og stolte opp av den bratte og oppsprukne iskappa som omgir dem. Så lekkert! Jeg lister meg utpå ei blokk på kanten av nordstupet før piggen, og tar noen bilder. Deretter klyver jeg forsiktig skarpkanten fram, og runder til slutt 4 m ned i sørsida og opp på piggen. Yeeiii, dagens første, og i pur glede legger jeg en ny sten til Lenas beskjedne og nybygde varde på toppunktet. Uten sikt målte Morten PF 11-16 i tåke, visuelt i finværet tipper jeg PF 12-13. Så tar jeg en fem-minutter, nyter en banan og litt vann, mens jeg lytter på det ulende vingesuset fra to lekende ravner i stupveggen under Nørdre. Ellers er landskapet uten lyd. Totalt vindstille, tindrende sol, og rundt meg en glassklar ovstor fjellverden - hvit, ren, og pustslående vakker. Og alt dette er bare mitt, jeg rår min verden alene... En stor hvit bre, og et lite svart høl Men jeg er jo snart to timer bak skjema, så jeg returnerer til den lyse hammerknuppen, og tar så ned røysryggen nedunder denne. Høyre del av røysa er lysegrå og løs, så jeg holder meg på den svartlavvokste venstresida, hvilket jo indikerer fastere stenmasser. Jeg tar peiling på brekanten nedenfor et sprekkområde rett ned for Heillstugupiggen omtrent. Breen videre oppover ruta var snødekt derfra. Fra oven hadde jeg vurdert at jeg burde gå ca. rettlinjet til kanten av vindgryta under Nørdre Heillstugubreahesten, fordi det få meter utpå isflata derfra syntes å ligge digre igjendrevne sprekker under snøen. Men disse var ikke lette å detektere når man først sto i motlyset nede på isflata. Jeg hadde forsøkt å memorere sprekkmønstret, og mente jeg nå nærmet meg disse stygt, siden jeg snarlig ville nå nederste buen på vindgryta som her lå 10 m til høyre for meg. Så, et sted syntes jeg snødekket på breoverflata endret seg hårfint, frostkrystallene sto ørlite mer oppreist på et vis, og jeg ble mistenksom. Jeg stoppet og myste meg rundt, tok et nølende skritt til, og proddet så isøksskaftet ned i snøen 50 cm foran meg. "Svoshh", ingen motsand, og kun et bunnsvart lite høl sto igjen i den 15 cm tjukke nysnøbrua! "Javel..." sa jeg til meg selv, rygget et par meter, kantet vinkelrett høyre, og gikk helt ut på kjelkanten av vindgryta. Deretter fulgte jeg kanten fram i 50 meter, og var atter på trygg is. Jeg sikret meg så et par bilder av den flotte vindgryta, før jeg fornøyd med ferden så langt føttet meg videre mot sør under brefallet mellom hestene. Jeg passerte nær det blå brefallet, og vurderte et øyeblikk faktisk å gå rett opp dette istedet for å runde rundt det hele i sør. Men jeg visste at oppe på øvre brekket gapte noen massive sprekker, som kunne bli arbeidsomme å komme over eller rundt. Så jeg slo det fra meg, mer utfra tidsbruken enn selve breferden egentlig... Deretter var det å jabbe opp på sprekkfri og snødekt is i bratta nærmere Søre breahesten. Sank 10 cm i fast og pudret snø, halvtungt å gå i dette. Vel oppe verste mota flater isen mer ut mot østveggen på Midtre Heillstugutind/2339. Her slenger jeg av sekken, og tar bare med fotobagen videre til Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136. Dette er en artig sak. En liten 4-meters hammer ligger midtveis oppe langs vestryggen. En stående 5 cm sprekk midt langs fronten, samt små men knallgode bøttetak, gjør den frydefullt god å klyve . Nørdre hesten gir også knallutsikt, omgitt av storfjell og breer trill rundt som den er, og med et slankt og nydelig toppunkt. Faktisk et av de flottere toppunktene jeg har vært på! Knipse knipse, så retur til ryggsekken. Jeg går derfra kloss i øverkanten av stygg og uryddig is, og inn på sadelen vest for NVE sin lille forskningshytte, som står bardunert fast på stenryggen vest for Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120. Her begynner det brått å blåse fra NV, og fjernt i sør ser jeg at fjella vest for Svartdalen plutselig er halvt borte i skydekket. Jeg piler medvinds ut til toppen på breahesten, hvor vinden hviner rundt øra på meg. Tar noen bilder, forsøker å støtte kameraet ved å sitte ned i røysa, men det river godt nå. Så returnerer jeg til hytta, og sitter i ly av denne og tar en matbit. Det uler hult og øde i bardunvaierne, og snødrev soper i store lave flak nede på breisen under meg. Oppe på himmelranda på selve Heillstuguryggen skimtet jeg nå en tåkebanke som lå og rullet på baksiden. Den steg og sank, kom og gikk, men var på nippet til å bikke over fjellrekka. Det var surt, jeg hutret og satt ikke lenge, for tida rant like fort som snødrevet, og jeg hadde laaangt igjen... Fra hestene til "kupongen" Videre skal jeg nå krysse hovedisen på Heillstuggubreen, på vannskillet mellom denne og Vestre Memurubreen. Men alt er jo et og samme brekompleks, bare navnet forskjellig i hver sin fallretning fra vannskillet. Først breahestene altså, nå over til de Vestre Memurutindene, med navn som en gammeldags hestekupong; V0... V5, V6. Jeg har aldri gamblet på hester før, men mumlet nå til meg selv: "Huff - jeg vedder på at dette blir et langt og urent trav!" Jeg gikk ned på breen sør for Søre breahesten, rett nedunder et sprekkparti ved hytta, og derfra ned til flata på hovedbreen. Den var flat som mjøsisen, og snart sto jeg innunder fjellryggen som huser de Vestre Memurutindene. Jeg hadde sett meg ut en røysrygg opp bratta, for å ende opp på laveste bandet like SØ for V3. Planen videre nå var hele ryggen fra V3 - V6, for ved dagens slutt å returnere østre Memurubreen nordover, og avslutte med regla V2, V1 og V0. Men før stigningen opp røysa tok jeg en kort rast. Fant en stenstol i sola hvor jeg satt i ly og uendelig godt, lukket øynene og bare lyttet til det ødslige store vindsuset over fjellene - og presterte å sovne ! Ikke lenge, men da jeg minutter senere bråvåknet, var Heillstugguryggen forsvunnet i tåke, og snart sto breahestene for tur. På V3 ovenfor meg skaptes skodde over egga, og den drev fort! Vinden tiltok mens jeg med forsiktighet forserte den relativt storstenete ura, som var overraskende fast. Kun et mindre parti med lysere ur 50 hm under egga var løst. Brått nådde jeg kanten og øststupet, og fikk skikkelig vidsyn over Austre Memurubreen og Austre Memurutinder. På disse sopte tåka allerede godt nedpå, og både over bandet nordafor mellom V2 og V1, samt over nordflanken på V4 sørafor meg, jagdes store fykende drevsnøflak av vestavinden. Jeg la igjen sekken på laveste, og kløv over den vesle, men spenstige hammertoppen like før V3. Artig og luftig parti der, på fast solid klippe. Jeg kikket også inn i østveggen på V3, der Robert og Morten gikk opp som beskrevet i "bibelen", og skjønte det var bra de ikke hadde nysnø opp der! Nordveggen på V3 så også spenstig ut, men v/ rett vegvalg sannsynligvis ikke over 3-tallet. V2 og V1 kom og gikk mellom snødrev og tåkebanker, og det blåste rivhardt på toppen. Noen kjappe bilder, og jeg returnerte til sekken, nedunder hammeren i SV-sida denne gangen. Så var det bare å pile medvinds over stenørkenen mot V4. Fjella ute i både sør, vest og nord var nå halvt borte i et stadig synkende skydekke, og det hele tok til å mørkne litt. Jeg håpte at det ikke skulle bli for ille, værmeldinga sa jo kun tilskyende med litt nedbør til kvelds... Dårlig tid Jeg skjønte nå at tida rant fra meg. Da jeg nådde toppen på V4, ble det enda tydeligere, for det syntes langt ut til V6, som jeg derfra kun skimtet over ryggen på V5. Og fra V4 gjensto ennå hele 6 stk 2k etter planen! Så jeg tok iveg videre på direkten, fulgte egga drøyt en halv km før jeg så slapp meg ned på isen østafor, og gikk beneste over til bandet mellom V5 og V5 N1. Der slengte jeg atter av sekken, og besteg enkelt V5 vi ura opp østryggen. Ryggen videre mot V6 så kvek ut, sikkert artig klyving der, men nå hadde jeg ikke tid. Så jeg strenet tilbake til sekken, og videre ned på isen sørafor, i bassenget mellom V5 og V6. Dette er merkelig nok kartlagt som barmark (!), men er akkurat like mye bre som skåla mellom V4 og V5. Jeg gikk i en vid bue langs kurvaturen over isen for ikke å tape så mye høyde her. Flanken opp til V6 er full av løs stein og småsva, og var litt småekkel i den sleipe grunne nysnøen. Endelig nådde jeg så dagens vendepunkt. Langt under meg sjoet det tungt av vind og vann fra Murudalen, og den kraftig erosjonsbestrødde bretunga på Vestre Memurubreeen gloret i hard svarthvit kontrast til det mjukt gråbrune dalføret. Store sprekker lå som hvite årringer i bremassen langt oppover fra brefronten. Lyset ebbet fort nå. Bak meg hadde tåka nå slukt både breahestene og V4. Jeg hastet tilbake til sekken, og skar så ut til Memurutind V5-N1/93.1/2090 (også kalt Nord for V5). Iskald vind iblandet sludd gøv på tvers av ryggen, og jeg myste nordover det lange brestrekket jeg herfra skulle gå over Austre Memurubreen. Det så tilforlatelig ut, selv om sikten stadig minket, og lyset likeså... Mørkt ja! Så jeg nødet bare på mot nord, i beinhard motvind. Stedvis måtte jeg bare stå stille og stemme imot for ikke å blåse overende, og hetta ramlet som en tanks på brolagt veg! Under V4 brattnet breen på, og det ble glatt. Jeg slapp meg derfor ned på flatere is nedenfor, gikk uten stegjern her. Så var det bare å gå og gå og gå... Tåka nådde helt nedpå fjellfoten u/ V5, og bandet jeg skulle til, mellom V2 og V1, var søkk vekk i gråa, som det meste annet. Jeg navigerte mest på bakkehellingen, og satte meg nye delmål etterhvert som en og annen ny sten på breflata grodde ut av skodda foran meg. Måtte også være våken på bremønsteret, er jo tross alt aldri noen fasit på isen... Siste kneika mot bandet var bratt, og drevsnøen hadde pudret seg tett og tung ned på breflata, 10 cm djup. Tungt å vabbe motbakke i slikt. Omsider når jeg så bandet. Planen var nå først å ta V2, som nå lå til venstre og sørafor meg, deretter mot nord over V1 og endelig V0, med retur til Heillstuggubreen derfra. Men kl. var blitt 20:00, det blåste som besatt, det snødde litt, det var klapp tjukk tåke, og det mørknet raskt. Å ta de siste tre fristet, de var jo gripende nær, men medførte tross alt ytterligere 250 hm og 3 km stenrygg. Ikke turde jeg legge att den svarte ryggsekken på bandet heller, var redd jeg ikke skulle finne den igjen i halvmørket og snødrevet. Dessuten ante jeg ikke hvordan komme meg av fjellet og nedatt til Heillstugubreen. Den sida er bergete, løsuret og uren. Ville helst ha ganglys for å lete opp en nedgang der nede. Men jeg gikk noen runder rundt meg selv og tverket, før jeg sa til meg selv: "Nei, nå tar du til vettet. Disse får du ta senere!" Så svarte jeg mutt "Javel da..." , og bikket motvinds over laveste i retning brefonna i vestflanken. Der tok jeg på stegjerna, og gampet ned den glatte isen mot dalen og storbreen. Jeg hadde myst meg ut et mulig vegvalg fra Heillstugupiggen før på dagen, langs nordsida av ei snørenne i fjellveggen. Jeg lette opp denne, og kom meg ned der, i søkkløs smågranulert røys. Sto og hølet på hæla og skjøv halve røysa med meg i farta. Måtte bare passe på å unngå å sette større sten i fart. Nærmest lettet over min egen sjefsavgjørelse, vandret jeg så ned breisen, som her var meget "rennete" av grove djupe vannårer. Lenger nede måtte stegjerna på igjen, ble svært glatt etterhvert. Samtidig gikk lyset. Fra da av var min verden begrenset til ei lita stråle av kaldtblått diodelys fra hodelykta. Et sted gikk jeg på en bunnløs smeltebrønn midt ute på isen, 10 m² stor. Kikket nedi, og sa bare "Grøss!" til meg sjøl. Detter man nedi der alene, så dukker man først opp igjen v/ brefronten om tusen år! Etter noe traversering og hopping over digre sprekker, er jeg tilbake ved brefronten. Regnet kommer i susende kast gjennom mørket, og ut dalførene grovorienterer jeg i stappmørket kun etter lyden av elvene, intet, absolutt intet var å se. Etter en tanketom, gjennomsliten og lang utmarsj nådde jeg endelig bilen kl. 23:20, etter 17 t på løpen. Et minutt senere ringte en meget bekymret Roger (kun han visste hvor jeg var - alle bortreist hjemme). Han hadde ventet meg nedatt før, men mine to bortkastede timer i starten kostet meg altså 3 stk. 2k - og Roger en liten bekymring. En ikke helt rettferdig fordeling, spør du meg!

Riktig, tauet er forankret nede og du klatrer oppover mens du legger inn mellomforankringer/runnere i et desperat forsøk på å begrese konsekvensene av et fall. For ordens skyld bruker jeg et semistatisk tau som er egnet både til jumarering og friklatring. Edelrid softstatic dry, bruddstyrke 33,8 kN, kan ta opptil 23 fall og strekker seg da 4,6 % ved 1,5 kN belastning. Bruker det både til grotting, teknisk klatring, friklatring, clogging og whatever jeg får behov for. Håper dette besvarte spørsmålet ditt tilfredsstillende.

Vi var 4 stykker som gjorde ett forsøk i 1999. Desverre så ble været rett sagt uggent fra midnatt, med sludd og underkjølt regn. Tynnkledd, i bare joggesko og med "noe" vanskelig orientering så så sklei vi rundt på steinene uten at vi helt hadde kontroll på hvor vi var. Det hele ble litt for hasardiøst, så vi droppet Storronden, og kom ned igjen på rundt 23 timer. Nå viste det seg i etterkant (GPS logg) at vi bare hadde vært på en fortopp til en av de bakre (manglet 200 meter). Så vi døpte om hele turen til Upper 8,5, var såre fornøyde med oss selv og kommer sannsynligvis aldri til å prøve dette igjen. Skal turen gåes anbefales staver, bra lykter, GPS, sommerstart og mellomstive sko. Under turen husker jeg godt at jeg tenkte : "Jøss, 12 timer og nesten ikke sliten". Men så kom natta og styggværet.....I mål: "Jøss, åssen er det mulig å bli så sliten ".

Det har blitt lite sykling i år, men no skull det skje: Skull prøv en tur fra Østerdalen te Gauldalen selv om det itj e vei/sti heile veien. Har i flere å planlagt å gå en tur nor igjennom området mellom Østerdalen og Gauldalen, og da æ satt og så på kartan over området slo det mæ at det kunn vær mulig å ta det som en sykkeltur. Det va to trilleetapper på ca. 3 km hver, så viss underlaget va samarbeidsvillig skull det kunn gå. Og dagen etter den her spekulasjonen løst det eine problemet sæ; Adressa hadd en artikkel om en sykkeltur i Forollhognaområdet og der va trillinga mellom Singsåssida og Hessdalsida beskreve. Tok kontakt med forfatteren, fjelloppsynet og folk i Dalsbygda som igjen henvist mæ te en som hadd gjort turen på 1970-tallet. Fjelloppsynet gjor mæ oppmerksom på at det itj e tillatt å sykle i Forollhogna nasjonalpark, men det vise sæ at det e et uttrykkelig unntak fra forbudet i den strekningen æ skull passer. Planen va opprinnelig å ta med telt og bruk 2 daga, og kanskje fortsett fra Singsås over Samsjøen te Lundamo(den turen har æ tatt på sykkel tidligar, og her e det itj trilling - unntatt i de brattaste motbakkan). Men som vanlig kjæm det ting i veien, og planen vart endra te en 1-dagers tur med slutt i Singsås - men med mulighet for å ta snarveien gjennom Hessdalen ned te Ålen. Kl. 05:20 sto æ klar på jernbanestasjonen i Trondheim, og første utfordring va å få med sykkelen på toget. Lokal- og regionaltog har begrenset plass for baggasje, og spesielt sykler. Selvølgelig va det enda en med sykkel . Men konduktøren lot nåde gå for rett, og vi kom begge med, men æ mått vær forberedt på å stå av på Røros. Itj verdens undergang, men 1,5 mil ekstra langs veien villa ført te den alternative løsningen til Ålen. Men æ vart med te Os, og kl. 08:40 starta æ turen med å stikk innom den lokale bensinstasjonen for å kjøp lappesaker - så itj heilt sjarmen med risikoen for å stå inne på fjellet med punktering og uten lappesaker - heldigvis vart det itj bruk for dæm . Deretter gikk turen over ei riktig så sjarmerende gang-/sykkelbru over Glomma før klatringa mot Øvre Dalsbygda tok te. Den øvre veien gir fler høydemeter, men utsikten e så my finar at det va verdt det. Inne i Dalsbygda dele veien sæ, og æ fortsatt på den veien som går innover Kjurrudalen( som kartverket insistere på å kall Tjurudalen). Fin vei innover og etter hvert ei bompengebu - men det va ingen sats for sykla, så æ kjørt bare forbi. Været va itj helt i tråd med værmeldinga, det va my skya og lavar temperatur enn meldt. Men vært vart likar med sol, men mytji vind - heldigvis medvind Det e satt opp skilt som vise te all sætervollan innover i dalen - og det e mang av dæm - men i det krysset æ skulla tatt av i retning den innerste veien på østsida av Kjurrua va det itj skilta med noen av de navnan æ hadd pugga. Dermed vart det en tur ned bakkan te Gammelvollen som ligg på motsatt side av elva. Skjønt det da æ kryssa brua, og etter en drikkepause va det bare å ta fatt på bakkan oppover igjen. I krysset der æ skull ta av, snakka æ med lokale som kom kjøran forbi, og fikk bekrefta veivalget pluss et tips om å sjå etter en rød bom. Etter hvert dukka bommen opp, og det bar innover en traktorvei som var helt grei å kjør. Te slutt gikk den over te en temmelig utydelig sti, men som gikk i riktig retning. Stivalget va riktig og æ kom frem te ei hytte som itj va navngitt på kartet, og uten navneskilt, så æ veit fortsatt itj ka den hete. Der vart det en god matpause, og spekulering på ka som venta de nærmeste kilometran. Første utfordring va kryssing av Kjurrua, men det va itj grunn te å gru sæ, det va knapt nok en skikkelig bekk. Rådet æ hadd fått va å hold mæ te myra nordover, og det gikk ganske greit med støvla på. En og anna omvei for å unngå vierkrattet, eller blautområdan, men det va rimelig enkelt å kom frem. Men tungt vart det, svetten silt, og fordi æ hadd lagt igjen tilleggshodeplagget mått æ behold sykkelhjelomen på for å unngå å bli solbrent oppå toppen der det skulla ha vært litt mer hår enn det e Et eller anna sted i den her strekningen passert æ vannskillet mellom sørnorge og trøndelag - så plutselig at vannet rant nordover. Skjedd vel omtrent der æ så en stor fugl fly opp, fikk noen bilda, men veit itj om det e godt nok te å identifiser den. Kan det ha vært en Trane? Målet for trillinga va Heggsetvollan, men det va et par volla litt før - merka 828 på kartet - og der burde æ ha gått opp etter som det kom en traktorvei fra de her vollan frem mot Heggsetvollan. Fra Heggsetvollan va det fin grusvei nedover Kjølidalen mot Hessjøen og det gikk radig unna. Fra Hessjøen hadd æ planlagt å ta en snarvei forbi Kirkhusvollan frem te Øyungsveien, men klart itj å finn den, så fortsatt ned te bommen for Øyungsveien og tok vurderinga om å fortsett, eller å avbryt for å kjør ned te Ålen langs fylkesveien ned gjennom Hessdalen. Opprinnelig plan va å ta en buss fra Singsås kl. 18:00 og med glatt ferd videre va det en mulighet for å nå det ved å sykle rundt Øyungen og trille langs Forravassdraget(kartverket: Forda-). Så fristelsa vart for stor, æ skull prøv. Men allerde den første bakken burde gitt signal om at dette var dumt Det ble bakke opp og bakke ned og så en lang seig bakke opp mot Meiåvollan. Men det va først no at problemen vart påtrengan; Det va en nesten usynlig sti innimellom kjerr og kratt, og første utfordring va å finn den. Med hjelp av ei hyggelig dame som ropt og dirigert mæ kom æ inn på rett sti. For å ta det beste først; Det va my lettar å trill sykkelen her enn i Kjurrudalen, men kjerret va nesten ugjennomtrengelig Men etter en "uendelig" vandring i kjerret og en god matpause attmed elva, kom æ frem te Øyavollan og traktorstien videre mot Fjesetvollan. Helt grei å sykle på, men vart hefta av tre saua som absolutt skull samme vei som æ, og som itj villa slipp mæ forbi. Villa itj spreng dem, så farten vart laber. Etter ca. 2 km på lettsykla vei fra Fjesetvollan kom æ te bommen, og trudd at no va det bare nedoverbakka te Singsås. Men den gang ei, skulla selvfølgelig telt høydekotene på kartet likar, men med 20-meters kota e det fort å oversjå dem Men omsider, 1 1/2 time forsinka kom æ te Singsås og valgt å tilkall transport fra heimefronten. Gangtid på 7 1/2 time og drøyt 3 timers pause på drygt 8 mil merkes på en utrent kropp. Men for å spar litt tid kom æ på den tåpelige ideen om å sykle videre te Støren for å bli henta der. Det vart 2 1/2 mil langs riksveien med mange pausa for å avlast baken. Va redd for at æ mått stå og skriv den her rapporten, men selv i min alder tar kroppen sæ igjen og glemme fort Konklusjon: Det her e en tur som e godt gjennomførbar, men æ vil itj anbefal de to trilleetappan. Neste gang - viss det bli nån - satse æ på å gå over Forollhogna te Budalen.

Fascinerende landskap, enig med Morten om bilde 01.jpg.