Myriameter

Har gått til innkjøp av West System Norge sin største kanotralle, Nordmarka XL. Justerbar bredde, og med god bakkeklaring. Ganske romslige dekk og. Den er nå til modifikasjon, slik at den i første omgang kan brukes som varetralle på fjellhytta, dernest til turbruk langs slep på Hardangervidda, samt kulturlandskap som i Trollheimen. Blir og å teste ut i mer terreng og med sykkeldrag. Ett par dudler til å spenne på hjula, for lettere å komme over myr og fonner, er og en enkel løsning å ha i bakhånd. Mener dette kan være kjekt, for også å få andre ut på tur med vond rygg. Å være litt i forkant av egen alderdom, er heller ikke dumt. Her vist med 95 cm bredde(klarer 75-102 cm) og variant med par staver, men kun for lettere oppaking. Tralla tåler 80 kg, veier 12. Sammenleggbar! https://www.westsystem.no/p/15829/nordmarka-xl (Bildet på nettsiden viser annentype hjulsett enn det jeg fikk. Lik lillebroren Nordmarka, men med 50 cm diameter på dekk.)

Jo...angående løypevalg nedstrøms Røa, så følger "Kanostien" en morenerygg som er lettgått på sørenden langs vassdraget. Å padle ned ville jeg ikke gjort.

Strekket fra DNT stien i overkant av Langeggtjønnan, i nerkant av eskeren, har jeg tro på for egen del. Esker kan fort bli 20 meter i høyden med kampestein, noe jeg prøver å unngå. Vedlagt kvartærgeologisk kartutsnitt (kartet fås som vedlegg i NGUs fagtidskrift "Gråsteinen 2")

Det er sjeldent jeg lander en dagsmarsj, etter at sola har gått ned. Men det skjer. Ikke minst når man har en sommer hvor det balanseres mellom regntunge skyer og kjølig vær med blåst. Hvor man roter rundt i flott natur med lengre dager. En fin, men trang kjøretur fra Vikøyr, stoppet brått på kaia i Arnafjord. Et aldeles fortryllende lite sted med bryggehus som ga assosiasjoner til større fiskevær. Kulturlandskap drevet frem gjennom generasjoner. Da det ble spurt etter vei til sti, og skryt av denne sjeldne stille perlen, var tilsvaret "ta av til høyre ved ras-minnesmerket dere passerte" og "ja, vi liker å holde det slik". Det siste med et glimt i øyet. Hytteboka på Vatnane underbygget dette siden. Besøkstallet lå på rundt hundre i året, og området ble mest brukt av lokalfolk, ble det sagt. Minnesmerket var en lafta bu, et lite museum etter raset i 1811 som tok 45 menneskeliv. Parkeringen var rett bak, ved en jordbæråker, der innhøstinga var i full gang. Ompakking fra bil til sekk tok som sedvanlig en halv time. Og da vi passerte bonden på vei til seterstien, syntes han vi var lovlig sent ute, etter å ha kastet et blikk på oppakninga og dernest magen min. "På en god dag gikk de nå opp på ett par timer". Vi brukte seks. I ettertid har jeg aldri spurt en sauebonde om slike ting. Planen var en rundtur med to overnattinger på stølen. Godt under 2 mil, men med stigning på 1000 meter over relativt kort strekke, minte det meg på at på vestlandet drar man ikke til fjells...man går. Kulturlandskapet med innslag av Revebjelle som vokste opp fra under steiner og beitemark mellom Or la vi bak oss. Skiltinga, der man tar av fra traktorveien, var noe puslete. Men det holdt. Utsikten økte i takt med meteren, og støtt var det å snu seg, for ikke å gå glipp av noe. Sekken på 25kg tok litt på kondisen, så dama insisterte på å få låne noen kilo. Jeg protesterte ikke. Og oppe ved setra slapp bjørkene taket og det flata mer ut i terrenget. Setervollen var fortsatt i bruk, og vandrende kunne søke ly der, mot å koste etter seg. Sympatisk, og sto i stil med folka i bygda der nede. Etter en pust i bakken og noe rask mat, var det å finne stien videre. Noe utydelig, da sauene hadde grassa vekk det som var av antydninger. Men vi gikk etter tips og fant den til høyre i bakkant av steinbua. At stien gjemte seg og tittet frem etter dette, var egentlig sånn det skulle være her. Til tross for at DNT mener at dette er en rødmerka løype, var det ingen røde T-er eller steiner som var satt opp. En og annen snøfonne var det å passere. Av den typen du ikke har lyst til å skli på, for da bærer det over kanten. Noe innpå platået seg mørket på. Etter en liten nedstigning fant vi hyttene i ett tiden, mellom snøfonner og sauelort. Vi gleda oss til klesskift og toalettbesøk, men utedoen var ikke å finne. Vi åpnet opp de buene på stølen det gikk an å titte inn i, sjekket inne om det var noe info om slikt. Men nada! Det ble litt desperat etterhvert, inntil jeg skimtet et mørkt felt i snøfonna. Og der sto den og tinte seg vei opp i snøen. Mulig form for lokal humor å gjemme den der. Dagen derpå var utsikten derifra upåklagelig. En dagstur på platået mot Finnafjorden ga nok et sug. Siden jeg ikke er spesielt glad i slikt som er glatt og bratt, ble fotoseansen deretter. Men fikk glimt av spredt bebyggelse som lå der nede og klora seg fast ved fjorden. Siden fikk jeg høre at gården som Synnøve Finden kom fra lå der. Og senere dro jeg kjensel på området i en av Monsens mange episoder, der han dro med seg en kjendis fra fjord til fjell. Etter nok en kveld med god mat, litt spill og morro, sto nedturen for tur. Fra Vatnane måtte en elv passeres, noe vi hadde bange anelser om. Skodd og kledd med forsvarssjefens gamle gamasjer, staver(alltid to med på tur) og befaring dagen før(vi ville jo helst gå rundtur og ikke tilbake), så sto det sin prøve. Litt flaut faktisk å gjøre så stort nummer av det, da vi sto rimelig tørre på andre siden. Vandringen ned var luftig, der man så ned på en ørn som letta og seilte av sted, etter å ha dukka under tåkehatten som lå over fjella. Skiftene her var raske med tanke på vær. Sola poppet og opp etterhvert. Det gjorde lårmusklene og. Nok en gang...staver er et must. Rimelig bratt, og vedvarende. Nede ved fjorden og Tenne, bar det tilbake til Nese på landevei. Type landevei som fantes for 50 år siden, der vei ikke nødvendigvis går over i grøft, men grass og blomster og eng. (By the way...en gård kan ses på andre siden av fjorden, opp i fjellsiden til venstre. Traff på noen som kjente litt til historien rundt stedet. De kunne fortelle at noen år etter at hus og låve sto ferdig, brant det ned. Og to-tre år etter sto bygningene der igjen. Plank og alt på rygg og kløv. Men det er lenge siden folk holdt til der. Respekt!)

For meg sto det mellom Gregory og Osprey(storsekkene), men landet på sistnevnte, da jeg leste en anmeldelse hvor Osprey hadde flest innstillinger. Gjorde det noe mindre risky da å shoppe på nett. Knallsekk!

Det skulle du kunne klare på halvannen time. Om det er vestavær...som jeg har inntrykk av at det som oftest er i det strøket, så har du le, slik at bølgene ikke har bygd seg opp. En pack-craft for to er ganske stabil, og tar bølger ganske godt, med sekken i front. De minste roterer og dupper mer.

Bra humor! Viktig på tur. Ikke minst når alene i fjellet.

Har sverget til Mygga, men heller nå mer mot denne karen; https://www.magasinet.no/ballistol-stikkfri-myggspray-100ml Ingen skadelige stoffer, og med solfaktor. Synes for meg å fungere bedre mot knott og...og tildels klegg. Hjortelusflua, som stanger så langt opp som noe sør for Røros, har ingen middel mot. Eneste er at jeg har smurt meg inn med Sitronmelisse, og ikke fått noe(men de var kanskje et annet sted da). Har endt opp på mer eller mindre høyfjell sensommeren. Lite med sopptur mao

Godt med litt ekstra med tid. Etter to mil i fjellet, blir en halv mil ekstra fort halvannen time på toppen av en vandring. Blir sikkert fint👍

Det har vært tynt utvalg i Helsports internettbutikk lenge nå. Preget av overgangen til storkonsernet. Fikk dem til å sy ny bunnduk på mitt snart 40 år gamle tunelltelt RUNDHØ i fjor, før de stengte dørene og dertilhørende kompetanse...trodde jeg. Når jeg nå ser at datter og datterdatter av de gamle drifterne viderefører denne tradisjonen, blir jeg positiv til at BARENTS kan bli et merke som står for å ta vare på det man har, samt at det appellerer med 150 års erfaring. "Den nye bedriften får navnet Barents Outdoor AS, og deres første satsing blir konseptet «Ut Igjen», som og skal bli et service- og reparasjonssenter for en hel sportsbransje. - Dette skal bli starten på noe stort. I sportsbransjen generelt har kundene alltid vært opptatt av, ønsket og forventet at man kan få reparert produktet og forlenget levetiden, sier Helliksen."(MN24) "Når Barents lanserer telt, er det snakk om å måle seg med konkurrentene på kvalitet fra første dag. Alle telt er i utgangspunktet vanntett, men Barents har valgt å gå opp i vanntetthet målt mot de aller fleste konkurrenter, for å bedre levetiden på teltene sine.- I tillegg har vi en litt annen utforming på design. Vi har blant annet sett på utformingen av glidelåsinngang og tatt enkle grep for å unngå komplikasjoner, og vi har jobbet mye med ventilasjonssystemet, som er årsak til mange reklamasjoner. Både visuelt og utforming skiller seg betydelig fra andre telt, sier Helliksen."(MN24) At telt kan ligne eldre varrianter, skyldes nok at gamle ringrever som var med på å utvikle og produsere HELSPORT teltene i drøye 40 år, fortsatt er med på Melhus.

Noen her som har tatt seg østover fra Revsjøen til DNT stien sør for Stormyråsen? Har sjekket kart og satellitt-foto. Ser ingen sti, og har rota meg ut i Femundens blokkhav før...og vil særlig ikke det nå, siden dette er forslag på "gutta-tur". Destinasjon Røvollen.

La oss endelig håpe at Monsen ikke hadde hovedansvar for klippingen mot slutten. Man forlater vel ikke en turkompis i fjellet med skada bein og tung sekk, og ber ham sende en SMS når nede i bygda. SMS i fjellheimen!? Får håpe for Monsenes skyld, at de fulgte Mattis ned til følgebilen( den som plukka opp utstyret de letta seg for nedstrøms Saltfjellet). Rimer mest med tanke på dårlig tid og innholdsløs avslutning gjennom Børgefjell. Noen som har hørt fra Mattis forresten?!