17 innlegg i emnet

Artig patent. Hvordan opplevde du at pluggene "holdt" i snøen? Ser for meg at brøytestikker i plast kan være glatte og dermed vanskelig å få til å holde seg nede når de plasseres stående.

(Bowline heter forresten pålestikk på norsk.)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Inspirerende ! Mulig det blir hjemmelagede snøplugger her også ☺

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg var også noe skeptisk til at de glatte pluggene skulle holde i snøen. Men på den lille test-turen min gikk dette overraskende bra, og jeg trengte ikke å vente til dem fryste fast til at de holdt. Snøen var "halvkram", og gradestokken viste 4 blå. Med det mener jeg at den ikke var kram og det var ikke pudder, men jeg kunne forme en svak snøball. Snøballen tålte ikke mye trykk før den gikk i oppløsning igjen.

Det var heller ikke dyp snø, og siden jeg spadde vekk litt snø før jeg satt opp teltet ble det desto mindre. Men dette gjorde ingenting. Noen av pluggene satt jeg ned på skrå som vanlige teltplugger. Et par av disse uten å bruke S-kroken, og dette gikk fint. De fleste andre la jeg ned vannrett. Der det var lite snø hardpakket jeg ganske enkelt litt mer snø oppå til bare kroken stakk ut. 

Når jeg skulle ta de opp igjen sparket jeg bare bort snøen til jeg så de oransje pluggene.

Det gjenstår å teste de i ulike typer snø, men nå som jeg har prøvd de en gang er jeg positiv.

 

sandress og K-nitraM liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Må tilføye at å bruke S-krok var en ide fra en kompis, så han ikke arresterer meg for å ta kredibilitet når han ser dette :ahappy:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Laget ganske likt oppsett selv. Men kuttet de slik jeg fikk refleksen med på pluggene. Syns de ble litt upraktisk da de fyltes med snø/is og tok ganske mye plass og volum. Skulle kanskje modifisert de litt bedre selv. Gøy å prøve da.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har laget omtrent samme selv, men bruker noen rimelige lastestropper istedenfor tau. Kapper de på midten og har dermed 2 elastiske tau med krok i enden. Synes dette funker best for å stramme de nederste teltfestene (får spenn på dem når kroken kan hektes innpå etter at pluggen er gravd ned).

Kunne vært artig å lage noen alternative der man kapper brøytestikkene på langs på for eksempel båndsag for å spare vekt og plass. Bør nok da plassere kroken på innsiden av buen slik at motstanden i snø og sand blir størst

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
31 minutter siden, Tom42 skrev:

Lurer på hva brøytebilsjåførene sier når brøytestikkene er borte?

 Tviler på at de handler inn brøytestikker på Biltema...  

Haugelarsen og Tom42 liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Et tips for brøytestikker er å stikke innom en vegstasjon. Da har de som regel en hel haug som er knekt og skal kastes. Jeg fikk mine fem på den måten

Tom42 liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har sett på disse, gjort meg noen tanker og bygget videre på idèen for å lage ett nytt (og bedre?) produkt.

1. Ved å dele de i to halverer man vekten på selve pluggen og det vil ikke samle seg snø og is inne i pluggen.

2. Ved å dele de i to resuseres styrken (brukte stikksag) Dette kompenseres med å endre på innfestingen fra ett punkt midt på pluggen, til to punkter ca. 5 cm. Fra senter av pluggen (10 cm mellom hvert hull).

3. Ved å lage en løkke som er stor nok til å trekke pluggen opp av snøen i enden, samt knyte denne sammen inntil pluggen kan man også bruke den nesten som en "vanlig" teltplugg i snøen.

4. Ved å lage ett hakk i toppen av pluggen og en lite hull nede på pluggen kan man ha lengre tau på pluggen, og fremdeles "surre opp" tauet.

Konstad: Tau (myk polyester fra europris) hadde jeg, brøytestikker er knekte saker som jeg fant i veigrøften. S-krok koster 2kr pr stk på biltema, jeg bøyde de til med skrustikken enkelt.

Tips: tauet fra europris er veldig sterkt, selges også i sort. Det er glatt, knuter henger ikke godt. Pålestikk holder greit, men bør sikres litt ekstra. En dråpe lim på knuten til slutt anbefales.

IMG_0240.thumb.JPG.c1330393bc1a3660f0420c129dda390c.JPGIMG_0241.thumb.JPG.eb111cab6c63196514db69289f104e81.JPGIMG_0242.thumb.JPG.187f3b4341979eea913387443930ece4.JPGIMG_0243.thumb.JPG.3cd0af1d54cb73a4c53f0811a96e3c62.JPGIMG_0238.thumb.JPG.a00b4f9e91cd2a15b288ca292bec8cc8.JPGIMG_0237.thumb.JPG.29d209267f4a734015270a9464795a81.JPG

Terka, SnorreL, whistler og 1 annen liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Smarte løsninger! Likte godt løsningen med å dele rørene i 2 på langs.

Hva med å f.eks bruke PP rør fra Biltema (Diameter 32 mm og oppover) som man deler i 2 på langs? Da får man litt stivere rør som er bedre å banke ned i hard snø. 

Endret av Terka
Mareng liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fordelen med dedikerte brøytestikker er at da får man plast som er beregnet på å holde i kulde uten å bli sprøtt..

Ellers liker jeg å lage dem i uhøvlet tre. På alle byggevarehandlere har de masse sånne små "lekter" som de bruker til å legge mellom lagene i plankestablene. Disse får man gratis. Når de er uhøvlede fryser de ekstra lett fast i snøen. De er også veldig lette.

JanRH og PTG liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Lompa skrev:

Fordelen med dedikerte brøytestikker er at da får man plast som er beregnet på å holde i kulde uten å bli sprøtt..

Ellers liker jeg å lage dem i uhøvlet tre. På alle byggevarehandlere har de masse sånne små "lekter" som de bruker til å legge mellom lagene i plankestablene. Disse får man gratis. Når de er uhøvlede fryser de ekstra lett fast i snøen. De er også veldig lette.

Blir vel litt tyngre om de blir våte?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Joda, sikkert, men det har jeg egentlig ikke opplevd. Har skrapt is av dem noen ganger.. På våren, når det er mest våt snø, så er det som regel ikke behov for like mye plugger.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har forsøkt mine snøplugger ved Finse i stiv kuling i helgen, det var løs snø med litt omdannet frossen snø og skare, og jeg fant ut følgende:

1. De er mer enn sterke nok.

2. Tauet fra europris er sterkt nok, men det tåler dårlig skarpe kanter (spaden f.eks. Da kuttes tauet lett)

3. Tauet i toppen til å trekke de opp av snøen burde vert lengre, og helst sort for synlighetens del.

4. Å sette/grave de sidelengs ned i snøen fungerte dårlig. Vanskelig å få på plass, vanskelig å få opp og de hang mye bedre om jeg bare trakket de rett ned i snøen vertikalt.

5. Å sette de ned i en løkke inne ved teltduken fungerte sånn passe, siden jeg ikke har en kant på toppen av de.

Derfor har jeg laget "Mariuspluggen versjon 2.0"

Sett forfra:

IMG_0074.thumb.JPG.bf6ab4989de4b4a007bc1a59cd526257.JPG

Sett bakfra:IMG_0075.thumb.JPG.5d393a4732de620bee3f080f4c8dbedc.JPG

Brukt som vertikal plugg for bardunfeste:

IMG_0076.thumb.JPG.de0fc6bf2e2422399082e1001ae660fe.JPG

Kan fortsatt brukes liggende, selv om tauet blir litt kort:

IMG_0077.thumb.JPG.75c9a893afec1afa45184a04ef65209a.JPG

Brukt som pluggfeste nær teltduken metode 1 (den hvite strikken er pluggfestet på teltduken):

IMG_0078.thumb.JPG.82040e1afde01aa8e65e563abfd6f7b9.JPG

Brukt som pluggfeste nær teltduken metode 2. Låser plugfestet på teltduken litt lengre nede på snøpluggen: 

IMG_0079.thumb.JPG.c33b23a0fc281c2c92a12caf88bfa55a.JPG

Festet til nedpakking, slik at de ikke vikler seg sammen.

image.thumb.jpg.3e42f0aefc9d1ef66955a27d0fb60f00.jpg

Da gjenstår det å se om versjon 2.0 er bedre og lar seg bruke enkelt mes tykke votter. (Jeg tror det).

nesning og whistler liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Lignende innhold

    • Av ahh777
      Hei! Jeg har ganske nylig kjøpt Helsports Varanger 8-10 lavvo og lurer på om jeg skal skaffe meg innerteltet til lavvoen. Noen med erfaringer med innertelt som kan si noe om fordeler ved å bruke det? Jeg vil bruke lavvoen både sommer som vinter, og i sommer planlegger vi å campe i et område med mye mygg. Vil innerteltet hjelpe på comforten og myggangrepene? Hva med innertelt vinterstid? Har brukt lavvo uten innertelt vinterstid, noe som fungerte bra, derfor er jeg litt i tvil om kjøp av innertelt vil gi turopplevelsen i lavvo enda mer glede og comfort (vinter og sommer) som er verdt prisen jeg må betale, billigste ser ut til å være til 1999,- på XXL, Skjult lenke - logg inn for å se den 
       
       
    • Av Þróndeimr

      Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia
      Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter.
      Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten.
      Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen.

      Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass


      På tur opp mot Illecillewaet Glacier

      Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887.
      Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre
            
      Bilderekke fra venstre:
      Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co.
      Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co.
      Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives.
      Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives.

      Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette.


      Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten

      Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen

      Mount Dawson/Hasler
      Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her.
      Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet.


      Glacier Circle Cabin under tung vårsnø
      Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund.
      Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club.



            

      Bilderekke fra venstre:
      Bilde 1: Historikk i veggene
      Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood.
      Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket!
      Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson

      Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse!
      Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta.
      Historiske bilder fra Dawson Range

      Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co.
       
      Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen.
      Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området.
      Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski.
      Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m.

      Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson.


      Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle
       
      Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden.
      Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta!


      Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen


      Under Fox Glacier


      Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak


      En av mange snøras/sørperas den dagen

      Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i.
      Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House.
      Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under)
      Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil.
      Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere!


      Tabbe!


      Ved Fox-Dawson Col på 2800m


      En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn


      Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson

       
      Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen.
      Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold.
      Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen.
      Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps.


      Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest


      Det første klyvepartiet


      Panorama fra toppen av Dawson/Hasler


      Panorama fra Mount Selwyn


      Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m


      Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson

      Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong!
      Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs.
      Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag.
       
      Historiske bilder fra Glacier House
            

      Bilderekke fra venstre:
      Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker
      Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson
      Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives.
      Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux

      Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte!
            
            

      Bilderekke fra øverst venstre:
      Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass
      Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter
      Bilde 3: På brua over Asulkan Brook
      Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern.
      Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range
      Bilde 6:  Mt. Wheeler (3333m)
      Bilde 7: Purity Mountain (3169m)
      Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
    • Av ahh777
      Hei! Har nettopp kjøpt Helsports Varanger lavvo 8-10 og er på utkikk etter en god, trygg, praktisk og ikke altfor dyr vedovn til lavvoen. "Alle" her bruker Helsport sin vedovn som fungerer bra. Har dere erfaringer med den sml med andre ovner. Leste litt om G-Stove som virka veldig bra. Er ute etter trygg ovn i bruk som er praktisk og gir god varme kalde vinterkvelder i Finnmark. I helga som var krøp gradestokken ned til -20, heldigvis uten vind, men begge deler kan forekomme samtidig når vi er på tur. Gleder meg til å lese ærlige og gode råd fra dere mer erfarne brukere!
    • Av ahh777
      Jeg planlegger å kjøpe Mammut Tyin MTI Vinter - sovepose til mine to ungdommer. Noen som har erfaringer med den posen? Sønnen er 15 og dattera 17. Sønnen er allerede litt lengre enn søstera, men blir nok ikke lengre enn pappaen som er 180 cm. Jeg har selv 200 cm sovepose (samme merke, men 5-season) og tror det er lurt å kjøpe samme lengde på 200 til sønnen. Mora er 163 høy og dattera ca 160-162 nå når hun nettopp har fylt 17. Bør jeg gå for 180 cm til dattera som er «normalt» tynn/slank. Hva tror dere basert på egen erfaring og sunn fornuft og fakta over? Fordelen med 180 er jo også at den er lettere og jeg tror hun har god nok plass i den. Hun vokser vel heller ikke (mye) mer i høyden nå ☺
    • Av Mizzy
       
      Jakten på påskefjellet (Sognefjellet) 2017
       
      Turen startet på tirsdagsmorgen da vi hadde noen mil å legge bak oss. Vi forlot Trondheim i skikkelig rufsevær og sludd, og så litt skeptisk på mange mil i slikt føre. Heldigvis endret det seg når vi kom lenger sør. Ned Dovre var det sol og forholdsvis bare veier, og våren møtte oss sakte, men sikkert inn mot Lom.
      En rask tur innom det berømte bakeriet i Lom (Morten Schakendas bakeri) måtte til før vi satte nesen mot Påskefjellet. Det sies at mannens vei til hjertet er gjennom magen, så dette smakte akkurat litt bedre enn forventet, og både jeg, samboer og barn var veldig fornøyde. Anbefales!
       

       Det var stålende sol og skikkelig vårvær i det vi kjørte inn mot Lom, så vi var spente på om vi kom til det påske- vinter - været vi hadde ønsket oss.
       

       Bildet over viser utsikt og vær fra Bakeriet
       

       
      Videre innover fjellheimen åpenbarte det seg et snødekt landskap og temperaturen sank drastisk. Entusiasmen var stor, og nå gledet vi bare oss til å komme frem til hytta og nyte den fine påsken langt borte fra all bylarm og mas.

      Her er rett ved bommen ved Rustasætra, der alle bilene må parkere da RV55 er vinterstengt. En herlig April dag og perfekt start på påskeferien.
       
      Vi ble omsider hentet med scooter, og hadde derfor antagelg pakket med oss altfor mye og skulle likevel få oppleve litt luksus under primitive forhold. Vel fremme på hytta kunne vi bare starte fyringen med en gang, for å få varme, og mens hytta varmet seg kunne vi starte gravingen av uthuset som med sin plassering rett under en fjellskråning hadde som forventet blitt nedsnødd. (Beklager, men her mangler jeg bilde 😂). Det ble hentet masse snø vi kunne tine og sikret oss vann for resten av kvelden. Vel utslitte den første dagen ble det enkel middag og rett til køys.
      Utsikten fra hytta var upåklagelig. Hvitt på hvitt i alle slags nyanser. Solbriller, solkrem og votter var et must.

      Panorama med utsikten fra hytta utover mot Fanaråken og Prestesteinsvatnet mot høyre og smørstabbstindene helt bakerst mot venstre.
       
      Kvelden kom og vi kunne nyte en god middag med vin, og ta frem påskegget.

      Påskeegg til store og små, og viltgryte med medbrakt elgbiff og en god flaske rødvin.

      Vi hadde varierende vær hele uken, og onsdag og torsdag var det ganske overskyet. Så noen langturer ble det ikke. Gutten ble syk, og vi fant ut at vi kunne pleie han og kose oss innedørs. Det endte jo selvsagt med at alle mobilene og pader gikk tom for støm på kort tid, og reserve laderne (4stk) streiket og tapte strøm på grunn av kulden. (?!) Dab radioen vi hadde med levde også sitt eget liv og kunne ikke hente inn noen nrk kanaler i det hele tatt. De andre kanalene kom og gikk etter forholdene utenfor hytteveggen. Bøker, kortstokk og magasiner var veldig gode å ha🙂
      Om morgenen var vi oppe tidlig for å holde fyr i ovnen, og kunne se flere fine, hvite ryper i sin vinterprakt rett utenfor hytta, og virkelig oppleve en stillhet vi sjelden får i byen. Alt var helt stille rundt oss, og snøen lå som et urørt vinterteppe så langt øyet kunne se. Kuldegradene holdt oss i aktivitet, og vi fikk kjenne på vinterens mange sider.
      Torsdag fikk vi besøk på hytta av to pensjonist kompiser fra østlandet som hadde vært på samme tur i flere tiår. De hadde tenkt å søke ly bak hytteveggen for å spise lunsj, men jeg inviterte de inn på en god varm kopp kaffe slik at de slapp sitte ute i snøfokken. Veldig koselige karer som det skulle vise seg at vi møtte igjen siste dagen på fjellet.
      Samme kveld slo været om vi kunne for første gang se konturene på Fanaråken på andre siden av vannet. (Les: isen) og virkelig nyte utsikten av landskapet rundt oss. Solnedgang, sternehimmel og sikkert -15 minus.
      Langfredag skinte solen og det ble en fantastisk dag på fjellet. Vi fikk gått på ski og gikk i både oppkjørte løyper og ned i dalene. Fikk til og med tatt en utepils i det herlige været. Samboer labbet ned på ski til nærmeste turisthytte med ladere, og jeg og gutten koste oss og slappet av etter skituren.
      Dette er tydeligvis en populær ferieplass for folk som er glad i ski og toppturer. Hele dagen var det folk på løypene, og i godt humør- Mange så ut som de var godt kjente og brukte denne til gode treningsøkter.
      Strekningen er fra Krossbu i Lom kommune til Turtagrø i Luster kommune.
      Lørdag ble det en liten tur på ski halveis rundt vannet og på toppen ved Fanaråken, der vi bare nøt utsikten, så tilbake over isen.
      Gutten hadde ikke blitt noe bedre, så vi valgte pakke sakene og dra tilbake til sivilisasjonen i Krossbu for å overnatte der. Det var veldig godt å finne en god varm dusj og få seg et godt måltid før vi fant køya og bilen neste morgen.
      Det ble heldigvis tid til å ta fine bilder både med mobilen og med kamera. (Noen ligger allerede ute på instagram. )
       

      (Fanaråken og Prestesteinsvatnet tatt med telezoom linse, så distansen virker mye nærmere enn det egentlig er.)
       

       
       
      Anbefaler definitivt sognefjellene til dere som er glade i ski og skikkelig vinter. Vi fikk desverre litt varierende vær, men når solen skinte så var det uten tvil en av de mest magiske øyeblikkene på fjellet. Men det er viktig å planlegge turen da det var rene hodebryen med transport innover til hytten med scooter. Grensen går midt i fjellet der vi var og det er endel byråkrati i forhold til løyver, persontransport og stenging av veiene. Om sommeren er veiene åpne for trafikk.
       
      Vel hjemme er jeg blitt syk og liker å skylde på den dårlige bylufta. Er nok ikke lenge til jeg skal på tur igjen, kjenner jeg😀
       
       
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive