Maitur med telt i Fidjadalen.

[REJOHN]

Jeg  fikk igjen oppleve våren inne i Fidjadalen

Hva har en eldre mann (midt mellom 70 og 80) å gjøre, alene inne i Fidjadalen. Med tung sekk – telt sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, kokeutstyr og mat. Totalt opp mot 17 kilo. Bare sekken, en Norrøna para ranger, veier nesten 5 kilo.

Det lurte både Bestyrerinnen og jeg på, men det var nettopp det jeg gikk og planla. Værmeldingen var bra, med sol og uten frost, og våren var antakelig bare så vidt kommet innen for Månastølen.

Jeg var langt fra sikker på om en telttur var et godt påfunn, men det kan lett bli få dager fremover, som gir mulighet for en slik tur. Det var – muligens – nå eller aldri mer, bokstavelig talt.

Nå ville det jo selvsagt vær mulig å snu, eller legge seg ned en plass nær Mån eller Månvatnet. Jeg var i tvil om tung sekk og meg, hører sammen. Det ble til at jeg bestemte meg for å forsøke.

Det er gode grunner til å velge Fidjadalen. For min del er det «tradisjon», selv om det har vært nok så mange år uten vårturen til innenfor Månastølen. Andre grunner er også naturen. Det er virkelig flott å komme innover dalen med bare så vidt grønne bjørker, blå himmel og fjell med snø på toppene. Det minner mye om postkort, og jeg setter pris på å få oppleve et slikt sted.

Det er ikke lett å komme til min vanlige plass for teltet. Det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen ved Eikeskog og opp til Mån. Selv om det er både trapper og kjettinger, så er det tungt.

Tilretteleggingen er for de som vil opp å se Månafossen. Det er Rogalands høyeste foss – uten inngrep, og fallet er på nesten 90 meter. I snøsmeltingen, som da jeg gikk innover, er det imponerende masse vann i fossen.

Nå er det også flere utfordringer på vei innover dalen. Først er det den storsteinete ura under Månvatn som må krysses. Her gjelder det å holde øye med merkingen og stien. Så er det bakken opp til over Månvatn. Ikke fullt så lang som bakken opp til Mån, men bratt nok og drøy nok, for meg med 17 kilo på ryggen.

Det gikk greit for meg å komme opp første bakken. Jeg traff på kjentfolk, faktisk familie, med små unger, og det ble til at jeg tok følge oppover en stund.

På Mån var det mye folk, men så snart jeg hadde lagt sletta bak med var det få andre. Ved elva, hvor stien i snøsmeltinga er langt under vann, ble det klatring i veggen for å komme videre. Her traff jeg tre andre - de på vei nedover, men også de måtte klatre forbi elva.

Det gikk smått opp bakken fra ura, og det gikk ikke spesielt fort innover mot Månastølen heller. Noe skyldes alt det som lå i veien i stien. Det var mer en 20 trær som lå over stien, og som jeg måtte klatre over, gå rundt eller under.

Det var helt greit med en stopp en plass jeg vet det er dekning, og ringe hjem for å fortelle at det blir en overnatting inne ved elva – som planlagt. Det viste seg å være dekning nede ved elva også. En endring i forhold til tidligere

I solskinn og varme var det ganske kjekt å være på tur i Fidjadalen. Nede på sletta ved elva, rett ovenfor Huldrehaugene der jeg pleier å sette opp teltet,var det fortsatt sol da jeg kom ned. Det ble te og skoleboller, med sol i ansiktet.

Det er litt arbeid med å få etablert leir, koke og spise middag, men det var likevel god tid til cola og nøtter – og lesing ut over kvelden. Jeg hadde glemt sudokuen.

Alt i ti- tiden ble det mørkt nede i dalen, og ikke lenge etter slukket jeg lyset. Det er ikke lett å få en god natts søvn i sovepose, med lyden av elva rett utenfor, samt alle andre lyder.

Som vanlig ble det skikkelig kaldt ut over natten. Kaldraset fra Blåfjellenden i toppen av dalen gjør at temperaturen faller ganske mange grader når sola forsvinner. Jeg har en pose for minus tre grader, og det kunne godt ha vært en litt varmere pose denne natta.

I to tiden ble jeg vekket av et skikkelig brak. Det var steinsprang i fjellsiden over meg. Antakelig ikke store steinen, men det smalt skikkelig da den nådde fjellveggen under stupet. Det er litt nifst å ligge slik å høre etter om det kommer stein ned i nærheten – eller på teltet...

En time senere, og da hadde jeg bare så vidt sovnet igjen, smalt det en gang til. Denne gangen litt lengre ute i dalen, men med større steiner. Det tok litt tid før jeg fant roen.

Med Huldrehaugene som nærmeste nabo, er det selvsagt slik at de underjordiske ikke liker folk, og hiver stein nedover for å skremme vekk vandrerne. Dette har jeg opplevd noen ganger på turer innover dalen tidlig på våren. Fidjadalen er egentlig ikke stedet for de som ikke liker at de underjordiske hiver sten.

Det ble tidlig morgen. Alt i åtte-tiden var jeg opp og laget frokost. Litt over ni begynte jeg på turen tilbake, som fulgte samme spor og sti som på veien inn.

Jeg hadde tenkt at denne turen ville bli skikkelig strevsom, og var ikke helt fremmed for tanken på å snu, eller legge meg til litt lengre ute i dalen, Det ble en tur som mange ganger før. Strevsom, ja vist, men helt greit gjennomførbar. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen.

Jeg brukte nesten tre timer inn til Huldrehaugene – ca fem kilometer inne i dalen, men med en god del bakker opp.

[+rayun]

Vel gjennomført @REJOHN og for en plass og sette camp😀  Siden jeg ikke opplevde å bli kastet stein etter, syns jeg dette så veldig idyllisk ut. Takk for at du delte👍

[+Luesveis]

Imponerende, og vel gjennomført!

Selv er jeg bare nærmere 60 enn 50, likevel kjenner jeg på at jeg må få unna en del drømmeturer før helsa og alderdommen tar meg.

[REJOHN]

rayun skrev (33 minutter siden):

Vel gjennomført @REJOHN og for en plass og sette camp😀  Siden jeg ikke opplevde å bli kastet stein etter, syns jeg dette så veldig idyllisk ut. Takk for at du delte👍

Det er virkelig en flott plass, og litt senere trekker de underjordiske lengre inn i fjellet....

[REJOHN]

Luesveis skrev (26 minutter siden):

Imponerende, og vel gjennomført!

Selv er jeg bare nærmere 60 enn 50, likevel kjenner jeg på at jeg må få unna en del drømmeturer før helsa og alderdommen tar meg.

20 år gir mange muligheter for flotte turer  -'.det er bare å stå på.

[Fjellfilmeren]

Luesveis skrev (56 minutter siden):

Imponerende, og vel gjennomført!

Selv er jeg bare nærmere 60 enn 50, likevel kjenner jeg på at jeg må få unna en del drømmeturer før helsa og alderdommen tar meg.

Jeg har ikke bikket 40 en gang og strever litt med midtlivskrise og en sterk følelse av dårlig tid før eventyret er over 😅 Ikke nok tid til å besøke alle verdens vakre steder, og nå må det prioriteres.

[maxkrone]

Gøy å lese Rejohn! Vil svært gjerne ta denne turen selv. Dette var god inspirasjon. Takk for at du deler

[REJOHN]

maxkrone skrev (3 timer siden):

Gøy å lese Rejohn! Vil svært gjerne ta denne turen selv. Dette var god inspirasjon. Takk for at du deler

Mange takk. skikkelig hyggelig å høre.

Turen inn til Huldrehaugene er flott, men det er også mulig å gå fra Hunnedalen og ned til Eikeskog. Dalen er flott hele veien.