REJOHN

Det er ikke vanlig at vinteren, med kulde og vind, varer en måned. Januar var usedvanlig tørr – og kald, og februar fortsetter med mye samme vær. Det kom riktignok noen fjoner på søndag. Det ble så vidt hvitt der snøen blåste sammen. Vinden vil ikke gi seg. Når det i tillegg er kuldegrader, frister det ikke med tur på stranden. Det blir fort en kald fornøyelse. Broderen bruker Njåskogen som turområde. For egen del har det blitt noen runder rundt Gruda. Den turen er for kort til å bli med i loggen, og selv om det tar godt over en time, og det er en bra bakke på rundturen, så blir det liksom ikke «tur», men trening. Det hadde passet å få vanlig vintervær, mellom 5 og 10 grader og regn. Selv på turen rundt Gruda er det noen skikkelige si-svuller som jeg må rundt. På siste turen fra Gramstad vær det mye is nedover mot «Skaret». Det gikk egentlig greit å komme fram, men det hadde passet med mindre is. Jeg gikk og tenkte på en tur ut fra Sælandsskogen. Det burde være mulig å ta fra Skaret og opp til Bjødnali. Det er jo grus elle asfalt på hele strekningen. Det er i hvert fall ikke is. Det ville muligens også være mulig å utvide turen ved å ta rundt Engjavatnet. Selv med en runde rundt Engjavatnet ville det antakelig ikke bli mer enn 8-9 kilometer. I tillegg kunne det jo være vanskelig å komme over Skogsånå på grunn av is. Det fristet likevel med en tur, spesielt siden vinden gjorde det kaldt å gå på stranden. Jeg pakket sekken, og tok på mer klær enn vanlig. Vindtett ytterst, både hodeplagg og hansker. Ekstra mellomplagg under Reconjakken. I sekken tok jeg med både te på termos og varm saft i isolert pose. Jeg tok mot Sæland, men var ikke sikker på om jeg ville starte fra den vanlige plassen eller fra Skaret. Jeg kjørte rett forbi Skaret og videre mot Sælandsskogen uten å tenke meg om. Det ble den vanlige plassen denne gang også. Det var andre biler enn min på parkeringsplassen. Utenom vinden var det jo ganske bra vær med sol inne i mellom, og Sælandsskogen er grei i vind. Jeg tok en liten tur oppover mot Stølssletta, men der var det store is-svuller i stien. Det ble til at jeg tok mot Sjelset og bakken opp til Jærbuskaret. Det blåste skikkelig på toppen. Antakelig opp mot 14 m/sek, og med noen få kuldegrader ble det kaldt, men det ville jo bli bedre etter hvert. På toppen bestemte jeg meg for å ta direkte mot Skogen. Det ville i så fall bli en vanlig tur, men i motsatt retning. Nedover mot Engjamyrene, var det masse is. Det var likevel greit å gå rundt. Skogsånå laget heller ikke spesielle problemer. Det stakk opp steiner i bekken og jeg kunne greit komme over, selv om det ble en litt annen plass enn vanlig. Ved Skogen var dyra på plass i vinterkulden – uten å ha noen plass å trekke inn. Det virket kaldt. Jeg var i hvert fall glad for å ha på godt med klær. Som planlagt tok jeg turen bort til Bjødnali og fikk bildet av treet til broderen. Jeg hadde hele tiden tenkt å gå veien tilbake til Sjelset og bilen. På vei ned fra garden, tok jeg en liten avstikker for å se om det var mye is ved den lille brua rett før Bjødnali. Det var ikke is i det hele tatt. Jeg viste det hadde gått folk oppover Urdådalen, og la raskt om planene og tok stien nedover Urdådalen og mot Taksdalsvatnet. Det var bare en plass jeg måtte ut av «veien» for å komme rundt en issvull. Midt på den issvullen sto det ei jente som var på vei oppover. Jeg møtte også andre på tur denne dagen også. Det kom et par i mot, og nede på parkeringsplassen snakket jeg med en kar som også ville opp Urdådalen til Bjødnali. Med noen ekstra avstikkere, ble turen på omtrent 10 kilometer, og med noen små stopp og litt frem og tilbake, tok det meg nesten tre timer. Det var en kald og vindfull tur. Det var likevel kjekt å være på tur uten sand.

Fortsatt vinter med kuldegrader og vind. Det er fortsatt vinter. Siste turen gikk i det vanlige terrenget ut fra Gramstad, og der var det en hel del is i stien. Det var greit å komme fram, men det tok mer tid enn vanlig. Det var likevel greit å få sjekket at jeg fortsatt kan utfordre forholdene og komme meg på tur på tross av «litt» is. Nå er det ikke lenge til Bestyrerinnen og jeg skal på vår – etter hvert – vanlige tur til Gran Canaria. 14 dager i sol og sommer, med tur nesten hver dag. Det skal bli kjekt å igjen kunne gå i bare lite sommerklær. Fra Puerto Rico er det en skikkelig bakke opp til platået inn mot «Norskeplassen» og de andre «plassene» videre i terrenget. Det er fortsatt bakker, men mesteparten av turene går i nok så flatt terreng, og enten på grusvei eller god sti. Det er mer snakk om utholdenhet enn kondisjon på turen der nede. De blir ofte på 15 kilometer eller mer. Her hjemme er det en lang tur. Det kunne – på mange måter – passe bra med en sjekk av formen for slike lange litt flate turer før vi reiser. Da passer det fint med en tur i sjøkanten, og gjerne på sandstrand. Slike forhold har jeg jo bare 5 minutter fra kjøkkendøra. Planen var å gå strekket fra Hellestø til Sandsenden som er det sørligste punktet på Borestranden og tilbake. På vei nedover mot Hellestø, fant jeg ut at det egentlig er det samme hvor jeg starter, så lenge jeg likevel skal gå i samme spor begge veier. Det ville være likegreit å ta til Bore og så gå sørover før jeg snudde og gikk nordover mot Hellestø. Det ville spare meg for omtrent ti minutters kjøring... På parkeringsplassen ved Borestranden var det kaldt. Det blåste ikke mye, men med en temperatur på 4-5 kuldegrader, ble det fort hvite fingre. Det gikk fort det første stykket sørover til Sandsenden. Nå kom vinden fra sørøst, slik at jeg hadde den fra siden på omtrent hele turen. Heldigvis er det sanddyner som dekker for nettopp østavind. Det ble til og med litt varmt i sola, der vinden ikke fikk tak. Likevel ble det en kald opplevelse stor sett. Nå er det heldigvis ikke vanskelig å kle kulden ute, og jeg blir jo svett uansett temperatur. Sola står alt merkbart høyere på himmelen enn rundt årsskiftet. Det er likevel mye «solnedgang». Jeg har funnet ut at telefonen takler slike bilder mye bedre enn fotografiapparatet. Det gjør om mulig en liten forskjell. Nå har jeg gått denne turen et par ganger den siste tiden. Det er jo egentlig litt kjedelig å se strand og sjø. Det er jo likevel noen ting som gjør at jeg synes det er flott å gå her. Feistein fyr, gjør seg selvsagt alltid på bildene. Helt nede ved Hellestø (selve støet) var det brent ned et område med nyperoser. Disse er uønsket, og ble antakelig plantet for å beskytte sanddynene. Nå er også marehalmen importert for å beskytte sanddynene, men den er ikke svartelistet. Det hadde egentlig gått greit på turen. Det siste stykket på vei tilbake til bilen, kunne jeg kjenne at det – tross alt – hadde vært en ganske lang tur. Jeg vurderte å ta en ekstra tur til Fuglingene, men tilbake ved parkeringsplassen, virket det ikke helt greit. Nå er appen på telefonen grei å ha. Den kunne fortelle meg at jeg hadde brukt omtrent tre timer på 15- 16 kilometer. Det er omtrent 5 kilometer i timen, men da nesten uten bakker. Farten er noe over 11 minutter på kilometeren. Noe som ikke er spesielt imponerende, når marsjmerke kravet er 9 minutter på kilometeren – med en sekk på 12 kilo pluss våpen.

Jeg er tror nok at om dette hadde kommet til Høyesterett (noe det ikke gjør...) så hadde retten utalt noe sånt som "Hadde lovgiverene ment at noen som driver med frivillig ubetalt arbeid er "en ansatt", så hadde det vært nevnt i loven". Så får vi se hva en eventuell anke gir.

Det kostet bare 200.000....

Jeg er sikker på en ting. For å komme økonomisk ansvar for egne handlinger, så må du ha oppført deg mer enn alminnelig dumt. Det er ikke nok å ha gjort ett eller annet feil. (I dette tilfellet, ifølge det jeg har fått med meg, er grensen for «ansvar» ikke overskredet, Jeg kan for eksempel ikke tenke meg at turleder har «forbudt» deltakerne å ha med brodder – noen brukte jo egen vurdering...) Høyesterett er veldig klar på at vi ikke skal endre (la grensene gli) for «erstatning». At noen advokater likevel velger å «ta slike saker» (til 6000 pr time) forundrer meg ikke i det hele tatt. Mange som ønsker rettferdighet, er ikke klar over at de får en dom...Saksøker vurderer i hvert fall ikke ansvaret for saksomkostninger som de lett blir pålagt. Jeg er sikker på at advokaten i dette tilfellet har skriftlig (i en bisetning) sagt noe om prosessrisiko...

En praktfull dag i heia – tidlig i november. Turen inn til Blåfjellenden hadde vært bedre enn ventet. Regnet både YR og Storm hadde meldt, holdt seg vekke, og det kom bare noen dråper på kvelden. En tør tur i heia i november, er egentlig en bonustur. Det kan lett være frost om det skinner opp, og det er ofte mange dager med regn i november. Jeg var godt fornøyd første dag på tur. Det blir selvsagt tidlig mørkt. Alt i femtiden er det så pass lite lys at hodelykten må på utendørs. I åtte-tiden på morgenen, begynte det å lysne. Så sent på året når ikke sola ned til hyttene ved Høgaleitet ved Blåfjellenden. Hyttene ligger i skyggen av Grønafjellet, og bare en liten stund – enn så lenge – kommer sola inn vinduene i firetiden. Dagen før hadde vært grå og trist. Morgenen kom med blå himmel og rosa skyer i sørøst. Det var fortsatt rundt ti grader nede i dalen, og sola ville gjøre det varmere der vinden ikke fikk tak. Værmeldingen var klar på at det ville bli bra vær med sol deler av dagen. Det var virkelig kjekt å sitte med frokosten å se sollyset krype langsomt nedover fjellsiden. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag, og jeg hadde ingen ting som hastet. Jeg fikk noen flotte timer før jeg pakket og jorde meg klar til en tur mot Hunnedalen. En kald vind fra sør gjorde det litt utrivelig over kantene på min vei sørover. Nå er det noen bakker oppover til å begynne med, og selv om det var skygge, så ble jeg svett. Oppe i høyden fikk jeg sola i ansiktet, og måtte ned med skyggen på lua. Heia lå å badet i sol. Det er ikke mye grønt å se. Det meste er vissent og gulbrunt. Sola gjorde at det meste fikk et gyldent skjær. I sola tørket fjellet opp og det ble til og med litt mindre sorpe. Det ble lett å gå. Det var ikke dagen for å haste over heia. Her var det bare å få med seg mest mulig av en skikkelig flott dag. Jeg stoppet opp noen ganger bare for å se utover. Det ble tatt noen bilder, og de skal bli greie å se på over vinteren. Vinden som hadde gjort det litt kaldt over kantene å vei over heia, forsvant nedover mot Hunnedalen. Nedre Fossebekktjødnet lå speilblankt. En fin dag ble enda flottere. Denne dagen var det spor i sorpa, Andre enn meg var på tur – eller jakt. Jeg hadde ventet å treffe folk som ville inn til hytta for å overnatte. Først nede ved Fossebekken kom det to i mot. De ville innover for en natt, og håpet at været dagen etter ville bli like bra. Litt senere kom to karer og tre hunder i mot. Det var sauefolk som ville inn til Blåfjellenden (gården og ikke STF-hytta) for å lete etter sauer. De manglet fortsatt noen få stykker. Det er ikke alltid ettersankingen går i så flott vær som denne dagen. Nede i Hunnedalen var det helt greit å skifte fra svettevåte klær til tørre. Selv om bilen sto i skyggen – sola når ikke ned her heller, så var det fortsatt 8-9 grader.

Det kan muligens bli en av de siste gangene jeg er på Blåfjellenden dette året. Med en sjekk på værmeldingen var det heller ikke lett å finne to dager med så pass vær at det ville være greit å gå innover – og tilbake. Torsdag til fredag så ut til å være en mulighet. Det skulle være opphold og litt sol på torsdagen. Vinden ville ta seg opp ut over dagen, så det kunne passe å starte tidlig hjemmefra. Fredag ville være – nesten – opphold fra tolv av, og det kunne passe å gå tilbake, Spesielt siden det var meldt om «medvind» hjemover. «Storm» var stor sett enig med Yr, men de meldte om virkelig sterk vind på torsdag kveld og natt til fredag. Det passet bra, å «glemme» at Storm normalt er noe mer forsiktig når det gjelder å varsle vind. Forrige gang jeg gikk innover, glemte jeg brød i bilen. Denne gang sjekket jeg nøye hva jeg la i sekken, og hva jeg skulle kjøpe før jeg dro oppover. Likevel var jeg ikke helt sikker på om jeg hadde fått med meg alt. På parkeringsplassen ei Hunnedalen fant jeg fort ut at staven lå hjemme. Bilen hadde vært på verksted i uka, og jeg hadde ryddet ut av bagasjerommet. Stavene hadde havnet i boden, og jeg glemte å ta med disse. Det ble en tur uten stav innover. Selv om jeg gikk forsiktig, og det gikk ganske greit, ble det til at jeg tråkket feil da jeg var nesten nede ved hytta. Det sa «spong» i foten. Akillesen hadde det ikke bra en stund. Det gjorde vondt. Det er som regel rett før slutten på turen at det skjer ting... Innover møtte jeg også Olav med en sau som også hadde problemer med et av beina. De var kommet til Saftbekken, og hadde brukt lang tid. Fortsatt hadde de halve turen igjen før sauen kunne plasseres i garen. Det er mye arbeid for en enslig sau, ikke verdt det i kroner og øre, men Olav var opptatt av å få alle dyra ned fra heia. Selv om det tok tid, så var det slik tingene skulle gjøres. Nok en gang var det ting som så avgjort burde gjøres der og da, inne på hytta. Et vindu på annekset sto oppe. Det var like kaldt inne som ute, og jeg var opptatt med å få fyr i ovnen, og kunne ikke helt forstå hva som sto og slo. Hvorfor var det greit å få lukket dette vinduet? I løpet av kvelden blåste det opp. Storm mente det kunne bli vindkast opp i 30 m/sek. Noe som tilsvarer sterk storm. Jeg måtte ut et ærend før jeg la meg, da blåste det så pass at jeg hadde store problemer med å holde meg på beina. Det ble en urolig natt. Vinden tok virkelig tak i hytta så den ristet. Det blåste antakelig enda mer litt ut på natta, og jeg mener vindkastene må ha vært på mer en 32 m/sek som er orkanstyrke. Hadde vinduet fått stått å slå, så hadde det antakelig blitt knust. Heldigvis slapp jeg å tenke på å ordne et ødelagt vindu nå rett før vinteren. Klokka 12 på dagen, hadde det roet seg, og det var opphold. Helt etter værmeldingen til både YR og Storm. Jeg kledde meg likevel for regn, noe som viste seg å være helt unødvendig. Det ble en tørr tur over heia. Det var bedre vær enn meldt, selv om jeg fikk vinden i mot og ikke bakfra. Med en bakfot i uorden, gikk det ikke fort over heia denne dagen. Jeg brukte lengre tid enn normalt, og stoppet litt opp av og til. Denne dagen traff jeg ikke folk før helt nede på parkeringsplassen. Der var det fire karer som gjorde seg klar for en tur inn til Blåfjellenden.

Det var et slik svar jeg egentlig tenkte meg, og håpet på. Mange takk.

To lange arbeidsdager i heia. Etter en tur over heia tilbake til Hunnedalen, var det en times kjøring før jeg kunne pakke ut etter turen – og ta en rolig kveld hjemme – trodde jeg. Det er ikke alltid planene holder. Noe kommer i mellom. Bestyrerinnen sto i døra og sa at Per hadde ring. Per er ansvarlig for fjellhyttene til STF, og er den jeg snakker med når det gjelder Blåfjellenden. Per er en grei kar, og siden jeg hadde spurt om han kunne ordne helikopter innover, så ordnet han det i en fart. Det ville bli transport innover neste dag – fredag 16. mai. For å kunne fly på fredagen, måtte ting være på plass – pakket i storsekker og stroppet, på torsdag. Onsdagskvelden, som jeg hadde tenkt å tilbringe i stolen med en bok, ble nesten for kort. Jeg måtte skaffe nytt aggregat, nye tørkehåndklær, ny mopp, og en del ting i tillegg. Jeg hadde også varer hjemme, som måtte pakkes å gjøres klar for transport. Det ble en time i godstolen før jeg stupte i seng, etter en lang dag. Torsdag morgen hentet jeg sengetøy på vaskeriet. Møtte Per på Turistforeningen og var ute og lastet opp lemmer på tilhenger, som andre skulle kjøre til Hunnedalen. Hvor jeg måtte være med å gjøre klar lass til dagen etter. For å kunne gjøre klar returlast på fredags morgen måtte jeg være på hytta torsdag. Av erfaring vet jeg at ting tar tid - dobbelt så lang tid som det ser ut som. Jeg regnet ikke med å være klar for å gå fra Hunnedalen før rundt fem på ettermiddagen. Klokka kvart på fem tråkket jeg i vei oppover bakken mot Oleskaret etter en omtrent full arbeidsdag. Det tar nesten to og en halv time inn til Blåfjellenden,hvor jeg også fikk gjort litt – etter å ha spist middag i åttetiden. Det ble en tidlig kveld. Morgenen ble like travel som dagen før. Siden det var tidsfrist for å få ut ting, måtte jeg få samlet alt som skulle legges i storsekker for transport. Sekken kom selvsagt ikke inn før med første lasset. Første post på programmet var likevel å få av sengetøyet på nesten femti senger. Slikt tar tid. Da siste lasset med ved kom inn hadde jeg returen klar. Omtrent som elektrikeren som hadde anlegget klar da det ble sagt «bli lys». Et under. Nå manglet det bare å få på sengetøy. Jeg klarte nesten halvparten av sengene, før jeg i tretiden var helt ferdig. Det ble halvannen time på benken før jeg var klar til å ta ut mot Hunnedalen i femtiden. Etter to og en halv time på beina, i flott vær med vind bakfra og sol i ansiktet, kunne jeg pakke bilen med det som var kommet ut, og kjøre hjemover. Det ble noen skikkelig lange dager. Jeg tenkte ikke en gang på styrketrening de dagene, armene var lange nok. Ellers var jeg i fin form. Det ble nok en tidlig kveld. Mange vil vel mene det er litt vel mye dugnad på to dager, men for min del syntes jeg det er kjekt å kunne bidra. Jeg fikk jo et ekstra opphold på Blåfjellenden ut av det. Og nytt aggregat på plass.

Jeg kom i går ned fra en overnattingstur frem og tilbake til Blåfjellenden i Frafjordheiene. Det var den tredje turen så langt i år. Det kom golk fra Flørli (ikke de første dette året) og det har gått folk oppover mot Langavatne på o,ver 900moh. Fidjadalen og de andre dalene lengst mot sør (Brådlandsdalen og Røssdalen) har lenge vært snøfri til opp mot snaufjellet. Det er fenner i nordhellingene og over 1000 moh,. eller er det nærmest sommerføre. (tre av bilden er tatt på omtrent 850moh)

Etter to par med ALFA Impact har jeg ikke hatt problemer med Gore-Texen. Membranen har holdt like lenge som sålene.

Jeg har bare skiftet såle en gang - og det går ikke på garantien. Jeg føler ikke at det er ekstremt med 170-180 turer i året - de fleste dagsturer. Jeg kunne hjerne har gått flere og lengre, men.. Om du lurer på Walk King, så bør du vurdere Impact. Spesielt når den gamle modellen kan fås på tilbud. Selv til "full pris" gir (for meg) Impact flere mil for pengene enn Walk king. Sålen henger også bedre på vått fjell. og de er lettere å gå, inn selv om både Walk King og Impavt egentlig ikke trenger å gås inn. (Impact har antakelig et noe mykere og bedre skinn.)

Det med ny såle, kan være bra, men sålen på Impact henger vesentlig bedre på vått svaberg og sten enn hva Walk King gjorde så Jeg håper den nye sålen er enda bedre.

Det kan se ut som om det kommer en ny versjon ja. Jeg lurer på om den også er litt lettere. I så fall er det bra. (Da har jeg en løsning når (om) jeg trenger nye sko.

Takk. Det var greit å høre. Da skal jeg sende inn støvlene og bare få nye såler. Det er jo egentlig ganske godt gjort at Gore-Texen holder så lenge som den gjør. På Walk king gikk den etter stor sett et år.