REJOHN

Jeg kom i går ned fra en overnattingstur frem og tilbake til Blåfjellenden i Frafjordheiene. Det var den tredje turen så langt i år. Det kom golk fra Flørli (ikke de første dette året) og det har gått folk oppover mot Langavatne på o,ver 900moh. Fidjadalen og de andre dalene lengst mot sør (Brådlandsdalen og Røssdalen) har lenge vært snøfri til opp mot snaufjellet. Det er fenner i nordhellingene og over 1000 moh,. eller er det nærmest sommerføre. (tre av bilden er tatt på omtrent 850moh)

Etter to par med ALFA Impact har jeg ikke hatt problemer med Gore-Texen. Membranen har holdt like lenge som sålene.

Jeg har bare skiftet såle en gang - og det går ikke på garantien. Jeg føler ikke at det er ekstremt med 170-180 turer i året - de fleste dagsturer. Jeg kunne hjerne har gått flere og lengre, men.. Om du lurer på Walk King, så bør du vurdere Impact. Spesielt når den gamle modellen kan fås på tilbud. Selv til "full pris" gir (for meg) Impact flere mil for pengene enn Walk king. Sålen henger også bedre på vått fjell. og de er lettere å gå, inn selv om både Walk King og Impavt egentlig ikke trenger å gås inn. (Impact har antakelig et noe mykere og bedre skinn.)

Det med ny såle, kan være bra, men sålen på Impact henger vesentlig bedre på vått svaberg og sten enn hva Walk King gjorde så Jeg håper den nye sålen er enda bedre.

Det kan se ut som om det kommer en ny versjon ja. Jeg lurer på om den også er litt lettere. I så fall er det bra. (Da har jeg en løsning når (om) jeg trenger nye sko.

Takk. Det var greit å høre. Da skal jeg sende inn støvlene og bare få nye såler. Det er jo egentlig ganske godt gjort at Gore-Texen holder så lenge som den gjør. På Walk king gikk den etter stor sett et år.

Det var nesten sommer på tilbaketuren. Etter 27 påsker, ble det for første gang ikke mulig å komme inn til Blåfjellenden dette året. Det manglet snø. Vi har tidligere hatt år med lite snø, men det har – til nå – alltid vært mulig å komme inn til hytta, selv om det var null snø rundt selve hytta. Nå viste bilder at det faktisk var så lite snø at det ville være mulig å gå innover – på beina. En skikkelig tidlig start på sommersesongen. Jeg har et år, kommet inn 3. mai på beina. Den gangen med mye is i stede for snø. Jeg fikk rapport om forholdene innover i starten av april, og hadde selv en «prøvetur» innover. Forholdene var da omtrent som normalt for slutten av mai. Etter en uke med fortsatt mildvær og noe regn, mente jeg det ville være greit å komme innover uten ski. Det ble mye kikking på værmeldingen.. Yr mente det ville bli bra vær fra skjærtorsdag til 1. påskedag. Jeg gjorde meg klar for en påsketur til Blåfjellenden, selv om det ikke var forhold for ski. Bestyrerinnen mente jeg burde ta med meg mat for to overnattinger, og jeg fikk med meg ekstra brød og pepsi max. Siden det ikke hadde blitt en tur innover med sengetøy, måtte jeg – heldigvis – utsette den jobben. Det ville antakelig være nok å ta fatt i uansett. Det var jo mer enn 5 måneder siden sist jeg var innover. Jeg satset på støvsuging, rydding og vasking. Selv om Yr mente det skulle bli bra vær, så var det en sur vind fra nord som møtte meg da jeg gikk innover ganske tidlig på Skjærtorsdag. Jeg fikk bruk for vinterutstyret, som selvsagt var med. Jeg møtte kjentfolk på veien innover. Det kom to karer imot. Den ene med en stor grein i hånden, og en ødelagt fot. Dette var en kar som hadde vær på hytta sammen med oss en påske for et par år siden. Jeg kunne heldigvis hjelpe mot smertene, med noen små greier.Det kom flere imot. Det var folk som var på dagstur, og som jeg møtte da de var på vei tilbake. Et par karer hadde stor fart, men likevel tid til en liten prat, midt i bakken over Saftbekktjødnet. Der jeg satset på å kravle gjennom ura, men disse to hadde løpt oppe i fonna over ura. Jeg kom selvsagt over ura. Det hadde vært noen snøfenner tidligere på turen, men den første tredjedelen var omtrent snøfri. Det var mer snø øverst, og i bakken nedover mot Blåfjellenden var det fenner på de vanlige plassen. Etter å ha gått innover så tidlig i sesongen som mulig i ganske mange år, vet jeg om noen steder der det kan være lurt å gå utenom stien. Et par plasser valgte jeg å gå rundt, men ned «renna», som jeg ofte bruker første gang jeg går innover i sommersesongen, var ikke mulig. For lite snø. Det ble en hyggelig kveld på hytta, etter noen timer med jobbing. Morgenen ble skikkelig flott, med blå himmel og sol. Selv om det hadde vært nesten frost på natten, så steg temperaturen fort. Etter noen timer til med jobbing, tok jeg oppover bakken mot Hunnedalen Sola steikte, og oppover bakken , som lå i le av vinden, ble det varmt. Oppe i høyden var det greit med bluse og mellomlag,og lue, men vantene ble liggende i lomma. Det gikk lettere på tilbakeveien. Det er faktisk mye greiere å gå opp fenner enn nedover. I ura fant jeg «stien» og egne nødlinger fra tidligere år, og kom fort gjennom. Nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen, ble det sommertur. Den siste tredjedelen var jo uten snøfenner, og det var tørt i bakken. Sola skinte, og jeg kunne kjenne varmen av sola i ansiktet. Turen nedover bakkene mot Hunnedalen, var virkelig kjekk. Det ble en tur av de helt sjeldne. Sol, varme og tørre forhold, og det beste av alt, jeg følte ikke at det var tungt. Jeg håper virkelig at det blir flere slike turer denne sesongen. Nede ved bilen viste termometeret 15 grader. Jeg var omtrent gjennomvåt av svette. Det var en virkelig flott påsketur.

En kort tur. Etter å ha prøvd de gamle Alfa Impact med nye såler på en litt lengre tur- med et heller vondt resultat, var jeg langt fra sikker på om jeg i det hele tatt burde ta på tur. Muligens ville det ikke skade med en kjapp og lett tur. Bare for å sjekke. Nå var ikke været det aller beste. Selv om det var nevnt sol i værmeldingen, så var det vind og lav temperatur som holdt meg tilbake. Nå har jeg gått i både vind og med lav temperatur noen ganger før, det står i hvert fall ikke på klærne. Jeg har hatt liggende et par nye Alfa Impact. Det kan se ut som om disse skoene går ut fra ALFA sitt sortiment, og jeg kjøpte et nytt par. Bare for å være sikker. Disse skoene har ligget klar. Det paret jeg har brukt i mer enn to år, begynner å bli slitt. Mønsteret på sålen er nesten forsvunnet og hælen har bare omtrent halv høyde. Jeg har lenge tenkt å ta i bruk det nye paret. Problemet er at nye sko alltid er litt trange i starten. Det har som regel ordnet seg ved at jeg ikke har på mer enn et tynt par med strømper. Med det eldste paret ute av bruk, det neste utslitt, burde jeg tenke på det nyeste paret. Det kunne være en tanke å kombinere en kjapp tur med å ta i bruk det nye paret med ALFA Impact. Heldigvis har jeg Borestranden like i nærheten. Der er det flatt men stor sett veldig greit å gå. Det ville jo være mulig å snu om skoene – eller beina – ikke var klar for en tur. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå mer enn til Fuglingene og tilbake. En tur på snaut 5-6 kilometer. Det ville jo være mulig å fortsette mot Reve havn, å gjøre det til en så pass lang tur at den kom med i loggen – med nød og neppe. Jeg pakket opp skoene. Fant fram turklær og kjørte ned til Bore. Der var det denne dagen ikke mange andre som ville på tur. Noen er der selvsagt, bikkene må jo luftes. Nye sko er litt stive, og føles trangere enn gamle inngåtte sko. Jeg kunne godt kjenne at de nye tok litt på samme plass som de gamle med nye såler. Jeg lurte på om det ville bli noe som liknet på tur. Ved Fuglingene fortsatte jeg videre, og etter en stund glemte jeg nesten at jeg hadde på nye sko, og fortsatte bare sørover. Jeg havnet selvsagt på Reve havn før jeg snudde. Denne gang uten noen pause. Tilbake samme vei som jeg var kommet, men etter hvert fikk jeg vondt. Det var kanten helt øverst på skoeskoen som tok bort i på leggen. Dette er noe jeg har kjent på nye sko tidligere. Det pleier å rette seg etter bare noen få gangers bruk. På en måte må skoene gås inn, men ikke for annet en å få «åpningen» stor nok. Jeg har nå tre par ALFA Impact, og litt avhengig av om jeg får ny såle på det mellomste paret, så har jeg sko i tre til fem år. Jeg får se hva jeg gjør da. Det ble en tur som mange andre. Omtrent 9 kilometer. Null bakker, og godt underlag, gjør at farten ble nesten 5 kilometer i timen. Jeg var egentlig godt fornøyd da jeg igjen sto ved bilen.

En flott vårtur. Det er selvsagt en del plasser i mitt område der våren kommer tidlig. Selvsagt ligger disse ofte i en sørvendt skråning og gjerne i le for vind både fra vest og nord. Det blir gjerne et besøk i disse områdene tidlig på våren. En vårtur er langs sjøen ut mot Bymarka og videre opp til Lifjellet i Sandnes. En annen plass jeg også liker å besøke på våren (og ellers) er «Skaret» inn av Fjogstad. Begge disse plassene er flotte, også utenom våren. Nå blir det også nesten årlig – på våren, en tur opp Urådalen fra Sælandsskogen og opp mot Bjødnali. Det er en tur i et landskapsvernområde, som er kjent for skogen med varmekjære trær – mye eikeskog. Det har blitt hevdet at eikeskogen er en siste rest av den skogen som en gang dekket hele Jæren. Eika blir grønn ganske sent, men oppover Urådalen er det også andre busker og trær, og mange av disse blir grønne skikkelig tidlig. Dalen ligger lunt til og det er opparbeidet stølsvei fra Sælandsskogen og opp til Moldtjørn. Gjennom nesten hele året blir det mange turer fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali og videre. Nesten alltid går turen opp mot Stølsletta, til Vindskaret og så om toppen av Håfjell og ned til Moldtjørn. Den turen gir i hvert fall en skikkelig bakke, mens turen gjennom Urådalen går oppover uten annet enn en og annen liten kneik. Nå er nok turen om Urådalen også litt kortere enn turen over Vindskaret. 10 minutter er selvsagt meget viktig... Alt da jeg parkerte i Sælandsskogen var det klart at dette ville bli en skikkelig vårtur. Der var bjørkene så vidt grønne. De hadde fått den lyse grønnfargen, som bare vare en kort tid tidlig på våren. I sol, men med litt vind, ville det bli en ny tur i bare ullblusen, mente jeg. Selv turen fra parkeringsplassen og langs Taksdalsvatnet mot Urådalen var denne dagen flott. Det var begynt å bli grønt på trærne lags veien, og i enden av vatnet var det grønne marker. Opp over dalen er det mye stein, og når dette blir betegnet som stølsvei, så betyr det ikke at den er farbar for annet en hest. For to-beinte, tar det tid å gå enten på stein eller mellom steinene. En grunn til å gå om Vindskaret er selvsagt at stein blir glatte i regn og på vinteren er det mye nedbør. Denne dagen var det virkelig flott å gå oppover Urådalen. Bekken laget lyd, og mellom det lyste hvitt i de små fossefallene inne i mellom grønne blader. Småfuglene var på plass, og jobbet sikkert med sitt. Det er ikke mer enn to-tre kilometer opp til Bjødnali, og jeg hadde jo tenkt meg på en litt lengre tur enn det. Etter å ha tatt bildet oppe ved gården, tok jeg veien videre mot Skogen. Innover veien mot «skogen» er det lerketrær- Nåletrær som mister nålene om vinteren og får nye på våren. Nå var det så vidt grønnfarge på trærne. Det ble et par bilder her også denne dagen. Planen var opprinnelig å også gå opp til toppen av Bjursfjellet. Det ble det ikke noe av denne dagen heller. Jeg hadde valgt de gamle ALFA Impact denne dagen, og etter skifte av såle og Gore-tex, er de blitt trangere enn før. Det hjelper heller ikke at jeg har en storetå som ikke er helt grei. Det gjorde vont etter hvert. Over Engjamyra, bestemte jeg meg for bare å ta opp mot Jærbuskaret og videre tilbake mot bilen. Nede langs ånå innover mot Sælandsskogen var det grønt. Grønne marker og grønne trær. I sola minnet det om sommer. Det ble bare en ganske kjapp og kort tur denne dagen. Hele turen er på omtrent en mil og denne dagen var for flott til å holde øye med klokka.

Det er vår på Jæren. Det er lenge siden traktorer med hevdalass kjørte på veiene. Lukta har nesten forsvunnet, og folk har igjen rene biler. Bøndene har alt startet pløyinga og det er sorte fuktige render i åkrene. Vipa, som ofte er det første skikkelige vårtegnet, har etablert seg for flere uker siden. Det er blomster i hagene, og småfuglene er også tilbake. På vei mot Høgjæren så jeg lam på marka, og oppe i høyden var lerka høyt i sky med sin sang. Markene nede på Jæren er omtrent skikkelig grønne, men oppe i høyden er det fortsatt brunt. Det skal ikke mange høydemeter til før det er merkbar forskjell. Nysnøen som kom oppe i heia, er alt forsvunnet på de nærmeste toppene. Bare lengst inne i selve heia er det hvitt. Det må være mange år siden våren har kommet så tidlig. Selv kan jeg huske et år da jeg kom meg innover til Blåfjellenden tidlig i mai. Det må ha vært på midten av nitti-tallet. Oppe på Høgjæren er det brunfargen som dominerer. Det er ikke mye grønt å se. Landskapet ble kaldt «De brune Jæren». Det minker stygt på nettopp dette landskapet. Både på grunn av alle vindmøllene som stikker opp, men også fordi det er blitt mer dyrket mark og flere bygninger og veier. Endringen er stor bare på de 50 årene jeg husker. I det åpne landskapet er det høy himmel og vid utsikt. I horisonten er det fjell i øst og havet i vest. Det er lett å se hvor Garborg fikk inspirasjon til «Det stig av hav et alveland». Han bodde ikke langt fra Synesvarden og jeg kjører omtrent forbi sommerhuset, «Knudaheio», til dikteren. I mange år har jeg gått tur i det som i 1994 ble Synesvarden Landskapsvernområde. Det var dit jeg hadde tenkt meg denne dagen. Det blir som oftest til at jeg bruker parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Her har det blitt noen turer over Synesvarden og ned til Steinkjerringå – og retur samme veien. Denne gangen var planen å gå ned til Holmavatn og så til Steinkjerringå. - og så samme vei tilbake. En litt lengre tur enn bare opp og ned. Denne turen har jeg ment var en langtur, og jeg har ikke gått for mange slike «langturer i vinter. Det kunne bli litt spennende å sjekke formen. Selv om det hadde regnet skikkelig for bare et par dager siden, var det likevel ganske tørt. Problemet er bare at det var noen lange bremsespor flere plasser. Antakelig fra turfolk i helga. Det er ikke noe jeg satser på. Det gikk litt forsiktig nedover bakkene. Jeg hadde vinden i ansiktet nedover mot Holmavatn. Så snart jeg snudde mot Steinkjerringa, fikk jeg sola i ansiktet og vinden bakfra. Det ble varmt oppover bakkene. Det var skikkelig godt å kjenne sola varme. Nesten nede ved Steinkjerringå, satt det en hel gjeng i le bak granene og med sola midt i mot. De hadde funnet en flott plass, og satt der også da jeg gikk forbi på tilbakeveien. Det var ellers ganske få andre på tur denne flotte dagen. Det var mye kaldere å gå mot vinden samtidig med at sola kom bakfra på tilbakeveien mot Holmavatn. Heldigvis fikk jeg igjen vinden stor sett bakfra på vei videre mot Synesvarden. Oppover gikk jeg og gruet meg litt for de bratteste kneikene. De gikk greit, men i den lange bakken oppover mot toppen kom nok pulsen opp i hva jeg vil kalle «rød sone». Det ble en liten pustepause på toppen – for å ta bilder selvsagt. Tilbake ved bilen, var det tid for en liten oppsummering. Totalt er turen 15-16 kilometer. Denne dagen tok det meg omtrent tre og en halv time. Jeg var egentlig fornøyd med turen, selv om jeg har brukt mindre tid før i verden. Det var uansett en flott tur på en virkelig fin dag.

Det går selvsagt helt greit opp til Hålandsstølen, men videre oppover mot Storetoknuten har jeg aldri gått. Det er navn på tjørnene litt oppover mot vest, så det tyder på at folk har gått her. På karteet seer deet greit ut.

Cooperativet er en stor bygning på høyre side i første rundkjøring etter at du har tatt av fra (til høyre) motorveien inn mot Puerto Mogan. Stien oppover fjellet (og det ser bratt ut, men er grei å gå) er merket med en skilt litt lengre oppe i veien du ta av. Norskeklubben i Arguineguin har kart.

En sommeretur. (Dette er en av 12 turer jeg fikk gått i denne omgang. Det er kjekt å gå i kort bukse og lite annet i februar.) Turen til Hjermanns Plass, regner både Edvin og jeg som en langtur. Den blir nærmere 20 kilometer slik vi går den. Begge var langt fra sikre på om vi ville ta turen innover til Dusjen for å gå tilbake om Hjermanns plass. Etter å ha testet formen i godt over en uke, spurte Edvin om vi skulle forsøke oss på langturen. Turen er så pass flott og litt spesiell, at jeg var enig i at vi fikk gjøre et forsøk. Det kunne jo lett gå godt. Det ble en tidlig start. Opp bakken fra Huledama, og videre innover mot Norskeplassen gikk det i et greit tempo. Formen hadde tydelig blitt bedre ut over oppholdet. Nå fikk vi hjelp av alle turene tidligere under oppholdet. Forrige gang vi gikk turen, var jeg virkelig glad for vannflaskene på Hjermanns plass. Denne gang hadde vi begge nok vann, og heldigvis var det ikke så varmt som sist vi gikk denne løypa. Nå var det også andre som ville på tur denne dagen. Norskeklubben skulle gå til Cortadores og videre ned til Tauro. Vi så en gjeng som startet fra Norskeplassen, og da vi kom opp til Sukkertoppen, var det en ganske god gjeng som ville på tur. Vi tok inn mot «Våres plass» , men skar oppover og forbi stidelet mot Karpedammen og litt lengre inne, stidelet mot Rigmors plass. Det er et godt stykke oppover mot Dusjen. Oppe i bakken så vi oss tilbake, og kunne se gjengen til Norskeklubben komme over kanten et bra stykke nedenfor oss. Det gikk merkverdig lett oppover mot Dusjen. Jeg mener det har vært tyngre i bakkene oppover. Det var ingen grunn til å snu. Ved Dusjen var det folk. Det kom et par opp fra Hjermanns plass, og rett bak oss kom det en kar som ville videre innover. Da han hørte om våre planer, spurte han om veien og hvor han skulle gå. Vi mente han greit kunne følge oss inn til Hjermanns plass, slik at han kom på rett sti videre nedover. Naturen fra Dusjen og videre, helt ned til bakken mot Eivinds plass, er ganske annerledes enn rundt Norskeplassen. Det er mye mer planter og grønt. Vi fant en god del blomster, og lavendelen dukket opp flere plasser. Stien nedover går over haug og hammer, langs fjellsider, med stup på ene siden og fjell på andre. Det er en gammel «camino» - oppbygget sti - og egentlig grei å gå. For meg er det et par steder der jeg går forsiktig. Vi satte oss ned og pakket opp maten på Hjermanns plass. Det ble en god pause hvor vi fikk beundret utsikten. Som selvsagt er noe å få med seg. Det første stykket videre går stien på greit fjell og det er mulig å holde bra fart. Det stopper fort opp i bakken ned mot dalbunnen. Det var likevel greiere å komme ned dette året i forhold til året før. Det var til og med litt vann nede bunnen. Det er mulig å gå to veier videre. Opp tauet, som er godt synlig på andre siden, Folkene vi traff ved Dusjen, mente det var enkelt å ta opp tauet. Det så helt annerledes da vi kikket bort. Vi fortsatte videre ut dalen. Et stykke utover dalen går stien opp og treffer stien som ender ut ved Eivinds plass. Det er egentlig en grei sti å følge, men det tar alltid lengre tid enn vi regner med, før vi står på Eivinds plass. Hvor det igjen ble en liten pause. Fra Eivinds plass ble det beine veien opp til Sukkertoppen og videre nedover til Norskeplassen. Vi hadde egentlig god tid, og hadde noen timer på tur bak oss da vi gikk nedover mot Puerto Rico. Likevel ble det høyt tempo nedover. Vi kom ned etter omtrent fire og en halv time på tur, og telefonen mente vi hadde gått omtrent 20 kilometer. Både Edvin og jeg var godt fornøyd med turen. Det hadde i grunnen blitt en mye bedre og flottere tur enn vi hadde sett for oss.

En flott dag for en tur i sjøkanten. Det var snakk om både sol og lite vind for den neste dagen. Temperaturen var problemet. Selv om det var lite frost, så var det heller ikke snakk om mange grader over null. Det kunne lett bli glatt. Jeg håpet på at det ville være greit med en tur fra Gramstad, men trodde helst på en tur i sjøkanten. Så pass bra vær at det måtte bli en litt lengre tur. Fra Gramstad var det lenge siden jeg hadde tatt turen om Resasteinen, og jeg håpet at det ville være greit. På morgenen var det hvitt av rim ute i hagen, og veien utenfor kjøkkenvinduet var islagt. Jeg satset på en strandtur, selv om det sikker var fullt av folk som gikk de vanlige stiene fra Gramstad. En langtur i strandsonen betydde tidligere å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og retur. En tur på 18-19 kilometer. Nå ville broderen være med på tur denne dagen. Han hadde ikke planer om å gå så langt som meg, men ville gjerne være med et stykke før han snudde og tok mot bilen. Vi ble to på tur en stund denne gangen. I 2023 ble det et par turer fra Hellestø til Reve havn og tilbake. Det er en tur på godt over 20 kilometer, og den går mye på sand. Enten oppe i sanddynene eller ute på selve stranden. Der er det i hvert fall normalt lite is og glatt. Etter mange dager med dårlig vær var det tydelig at folk hadde fått med seg de gode værutsiktene for dagen. Det var mange biler på parkeringsplassen, og det var mer folk på stranden enn på en vanlig søndag. Mange ville nytte en flott dag til å gå tur. Fortsatt står jo sola lavt og det var ikke så lenge siden sola hadde kommet over horisonten, da jeg kom ut på Hellestøstranda, (som antakelig egentlig heter Skarastranden), fikk jeg sola i ansiktet. Det var en stund siden sist jeg kjente at sola varmet – så vidt. Det er jo flatt og fint både på Hellestø Stranden og på Borestranden. Denne dagen var det i tillegg bra forhold. Sanden var frosset og det var greit å gå. Jeg kom til Fuglingene uten problemer. Det er en vanlig tur å gå fra Hellestø til Fuglingene og tilbake. Denne dagen hadde jeg ikke planer om å snu der, og fortsatte bare videre mot sør. Fra Fuglingene og videre til Reve havn er også en tur jeg ofte tar. Da normalt med start fra Bore. Denne dagen ville det bli en mye lengre tur. Det ble den vanlige stoppen i båthuset på Reve havn. Det passet med en pause for å drikke. Det ble noen gjendekjeks også. Jeg synes det var en liten trekk i mot på vei sørover, men det ble også en trekk i mot da jeg snudde hjemover. Det kan ikke ha vært mye vind. Det var heller ikke store bølgene. Denne dagen var det få surfere ute i sjøen. Det er alltid letter å gå på velkjente stier, og selv om det alt hadde blir mer en en mil på beina, gikk det greit tilbake mot Bore. Mellom Fuglingene og elva gikk jeg på innsiden og det betyr vei fra Bore og til brua. På veien ut fra Sele havn, var jeg stiv i beina etter å ha gått nokså jevnt og fort både sørover og nordover. Det ble litt bedre da jeg kom inn i sanddynene mellom Lyratangen og Båtsmannsvika. Det løser litt opp å gå noe annet enn på flate veien eller stranda. Et stykke mot Hellestø kom Sigbjørn i mot. Han var på tur alen, antakelig for å trene til vi skal gå i Syden. Det passet for meg å sjekke formen med en langtur. Det blei antakelig en del slike de 14 dagene vi er på Grand Canaria. Ved bilen sjekket jeg avstanden, og også denne gangen mente appen turen er på 22 kilometer. Den hadde gått unna på litt over fire timer denne gangen.

En gammel traver. Værmeldingen er ikke helt å stole på. Likevel, når gule farevarsel florerer og det er snakk om orkan, så innrømmer jeg å ta litt hensyn til varselet. Nå var det ikke meldt orkan i midt område, men det var likevel snakk om vindkast oppmot storm styrke – 24 m/sek. Det er så pass sterk vind at det er vanskelig å gå, og jeg prøver å unngå turer i åpent terreng med så sterk vind. Det var heldigvis ikke meldt mye nedbør. Nedbøren skulle også komme litt ut på dagen, så om jeg kom meg ut litt tidlig, så ville jeg muligens få en tørr tur. Det er ikke så mange plassene å gå tur i sterk vind. Det er i hvert fall ikke aktuelt å gå i strandsonen. Der er det ikke mye le for vinden. Det bør helst bli i skog eller nede i daler med skog rundt. En tur rundt Engjavatnet ville være mulig og det var den turen jeg tenkte på. Det er en tur jeg har gått ganske mange ganger i det siste, og det var ikke mange dagene siden jeg var der sist. En annen tur jeg har brukt i vindfullt vær er turen rundt Lifjellet. Dette har i svært mange år vært min faste vintertur, og en tur jeg gikk omtrent en gang i uka. Da jeg begynte å bruke denne turen, var jeg i begynnelsen av femtiårene, og kom i løpet av noen år i god form. Nå, 25 år senere, er jeg fortsatt i god form, men det går avgjort ikke så for som før. Det som en gang var en grei og enkel tur, har etterhvert blitt en lang og tung tur. Det ble til at jeg ville forsøke meg på Lifjellturen - en gang til. Det var helt greit å starte tidlig, og på Dale var det ikke mange andre biler. Som vanlig gikk jeg utover langs sjøen. Det var gode forhold, med tørre svaberg og vinden som kom fra sør laget ikke problemer. Ved Einerneset, kikket jeg på klokka og kunne bare riste på hodet. Det hadde tatt en time å komme fra parkeringsplassen og ut . Jeg husker godt en av de første gangene jeg gikk her. Da tok det 45 minutter, og da var jeg i dårlig form. Det gikk ikke fortere fra Einerneset til Bymarka. Der går stien over haug og hammer. Opp og ned og rundt. Det er ikke enkelt å komme fram, og jeg var litt glad da jeg kom over kanten fra «Klungeldalen» og kunne starte på bakken oppover mot toppen. Den bakken er lang og enkelte plasser ganske bratt, med litt «klatring». Siden jeg jo er i «god form» kom jeg opp nesten uten problemer, men jeg må innrømme at pulsen var høy øverst. Nå ble det likevel ingen stopp der. Jeg kunne se sinte og svarte skyer i sør. Det var, trodde jeg, regnet som kom i mot. Om jeg kjappet meg ville jeg muligens nå skogen rundt Dalevatn før regnet. Vinden oppe i høyden var langt fra så sterk som YR mente det ville blåse. Et enkelt vindkast fikk meg til å stoppe opp, men det var alt. Det kom aldri noe regn. Jeg fikk noen dråper på meg, men det var bare så vidt jeg hadde hetta på hodet. Med en lang bakke opp til toppen, er det også en like lang bakke tilbake til Dale. Det er en av de gode tingene med denne turen. Det er lett å komme ned fra toppen. Turen hadde tatt en halv time lengre enn i de «gode gamle dagene», og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på en «tung» tur. Den hadde likevel ikke vært så «tung» at den skremte meg vekk fra Lifjellet. Det blir muligens flere turer fremover. Jeg var i grunnen godt fornøyd med innsatsen denne dagen.