Nørre Tjønnholet rundt (18.08.2006)

[morten]

Klokken kvart over seks kom en smørblid Robert kjørende til oss i Skrautvål etter noen timer på veien allerede. Jeg lurte naturligvis på hvordan det var mulig å være så smørblid og tilsynelatende fresh på denne tiden av dagen, uten at jeg fikk noe fornuftig svar på det.

Etter en rask ompakking kjørt vi videre i bilen min med kajakkene på taket.

Gjende bød på førsteklasses padleforhold denne dagen så det gikk lett og fint inn mot Memurhåmåren, den markerte utstikkeren som ligger rett sør for Memurubu.

I fuktighetens rike (Memuruhåmåren)

Noen ganger på ettersommeren oppstår det enkelte netter helt utrolig mengder fukt og kondens, dette i kombinasjon med tidligere dagers regn skulle vise seg å bli vår største utfordring da vi forllot kajakkene i vika klin innunder østsiden på Memuruhåmåren. Været var nydelig og shorts var pliktplagg da vi tok fatt på en oppstigning som gir ordet kontant en ny mening. To meter etter at vi tok beina fatt gikk det "rett opp" i frodig lyngvegetajon. Vi fulgte venstre kant av et tydelig bekkefar opp en lyngrygg som stadig ble brattere. Det ble stedvis lyngklyving med rompa ut. Litt opp i lia begynte Robert å "grue" seg litt for "nedkjøringen" på returen. Lyngen var vå og glatt og en utglidning kunne raskt redusert den totale tidsbruken med noen minutter. Konklusjonen ble at om nødvendig kunne man sette noen lyngkiler eller moseskruer.

Vi kom etter hvert ut på en markert avsats oppe på Memuruhåmåren og det var nå det virkelig spennende skulle begynne for meg. Jeg hadde studert Memuruhåmåren både fra kajakken og fra Gjendebåtene en rekke ganger i løpet av sommeren uten å bli det spor klokere. Flere muligheter ble vurdert, en sørøstvendt rygg så mulig ut, men den var kledd med mose og med luftige omgivelser. Midt på ryggen står en bratt, nesten overhengende hammer. Jeg trodde kanskje man kunne omgå denne til høyre, men jo lenger opp vi kom jo skumlere så alt ut syntes jeg. Tråkket man på en mosedott boblet vannet ut og over alt var det vannsig over svaene. Lufta var fuktig og kjølig og selv på steiner som så tørre ut forsvant skoene unna. Følelsen av å ha smørt med glider under fotsålene var påtrengende.

Fjellsiden bestod stort sett av sva, som hovedregel overrislet av vann som de sprekkferdige mosedottene ikke klarte å holde på. På hyller og andre steder i bergveggen klorte lav og mose seg fast, hvor fast hadde jeg enkelte steder egentlig ikke lyst til å prøve ut.

Som vanlig når Robert er med på tur havner han først når jeg synes det blir skummelt. Vi kløv opp et par ekle fuktig "diedre", først rett opp mot hammeren, så innunder denne til venstre og opp et nytt før vi befant oss på en bred hylleformasjon før vi relativt enkelt kunne fortsette videre oppover til Memuruhåmåren. Det hadde vært fint kvelden før og hele denne dagen, og jeg kunne ikke slutte å imponeres over evnen mosen har til å holde på fuktigheten i skyggesider når den først får litt regn. En skulle tro det stod en kar med brannslange oppe på Memuruhåmåren og vannet fjellsiden.

Memuruhåmåren til Eggen

Etter en kort deilig pause på "hammern" måtte vi et kort stykke ned før vi etter hvert skrådde opp og ut til venstre på et bredt galleri opp mot selve platået nord for Eggen. Vi bøyde senere av mot høyre og gikk ryggen til Eggen fra vest / nordvest. Det som hele tiden vendte tilbake var en skrekkblandet fascinasjon over hvor glatt fjell kan bli. Men bortsett fra dette storkoste vi oss innimellom pesingen. Været var nydelig med masse godværsskyer på himmelen. Utsikten var fin hele veien, først ned mot Gjende, så mot Høgdebrotet og nå mot Tjønnholet og Tjønnholstindens voldsomme nordvegg.

Eggen ble mer eller mindre passert i fart, og det samme med Eggens Sørtopp før vi holdt en lengre pause like nedenfor denne med utsikt mot dagens utfordring - ryggen / eggen opp mot Høgdbrotplatået.

Eggen til Høgdebrotet

Nå var det egentlig ukjent terreng videre for meg. Ryggen ned fra Eggen skulle visstnok ikke være noe spesielt har andre sagt, men den hadde to hamre som begge var temmelig luftige syntes jeg, i alle fall når man kom ovenfra. Ned den øverste hammeren førte enkleste vei ned gjennom en smal sprekk mellom fjellet og en stor steinblokk. Det var så vidt jeg fikk presset sekken og min uslanke kropp gjennom der. Den neste hammeren var kanskje hakket mer psykisk, ikke noen vits i å falle her nei. Men ved å ta det med ro og finne fram til tak og hyller først så gikk det greit.

Vi trodde vi skulle gå i vestsiden opp til Høgdbrotet, men kunne ikke helt forstå hvordan det skulle gå. Flanken var dominert av voldsomme sva, for anledningen sogar våte. Jeg kikket litt på et hyllesystem i vestflanken. Hvis man bare kunne komme dit, tenkte jeg, så kunne man kanskje sikk-sakke opp på grove, delvis mosebevokste hyller?

På vei opp ryggen tittet vi ned til høyre etter nedganger fra ryggen, men det var bare svastup og annet grums, men rett før eggen reiser seg til værs dukket det opp en godt skjult hylle på skrå ned til høyre. Vi prøvde oss ned her, men den endte i et crazyskritt (langt skritt, dårlige tak, fatale konsekvenser ved glipp, ankomst på utoverhellende smal mosehylle med ukjente tak).

Det ble vendereis på oss, så var det på med seler, Robert tok frem sin eminente 30m 8mm "hyssing" og litt lenger oppe på eggen begynte sikringen. Klatringen var meget enkel i starten, men gjennomlbøtt fjell gjorde at friksjonen var fraværende. Taulengdene ble ekstremt korte med 30m tau lagt dobbelt og til sist klatret vi oss dessuten litt fast. Vi gikk litt tilbake, og så et kort stykke opp til ei hylle under et brattbratt sva. Herfra viste det seg at det var enkelt å ta seg ut i den enda fuktigere østflanken som kunne by på masse hyller og formasjoner. Vi hadde tittet på dette litt lenger nede, men der var det ikke noen enkel vei ut mot øst. Når vi omsider fant den greie veien var det meget enkelt (ok alt er relativt men). Det var mye 2-3, kanskje et og annet flytt som var en god treer, men i tillegg var det temmelig utsatt et stykke.

Kampen mot klokka og måling av sekundærtopper.

Så langt ut i august er ikke nettene lenger lyse og sola går alltid overraskende tidlig ned. Når vi var over klatringen var det tid for pause. En pause som bød på to overraskelser:

Overraskelse nummer en som egentlig ikke var noen stor overraskelse - klokka var blitt 17:30 - tiden hadde flydd på vei opp til Høgdebrotet.

Overraskelse nummer to, som på en måte heller ikke var noen bombe for dem som kjenner meg - Jeg hadde byttet til svasko lenger nede pga. det våte underlaget, og nå når jeg skulle ha på fjellstøvlene igjen var sokkene sokk borte. Hente de? Uaktuelt! Det ble derfor en del kilometer og mange høydemeter i fjellstøvlene uten sokker. Festlig!

Robert ruslet opp mot Høgdebrotet, som jeg tillot meg å droppe i dag. Jeg vinglet litt hit og dit før jeg omsider slo meg ned på den markerte toppen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Tiden gikk og Robert kom ikke. Jeg så han så vidt oppe i siden mot Høgdebrotet, men tenkte ikke noe særlig mer over det. Været var fint og pause var enda finere. Etter en hel liten evighet kom Robert omsider - nærmest sjanglende av utmtattelse, Panna full av svetteperler og et svakt, litt stivt smil. Joda han hadde lagt igjen sekken på en stor stein for å få litt lettere kropp opp til "brotet", men da han skulle plukke den opp på vei ned var den borte. Etter å ha jogget frem og tilbake i ura i noe han mente måtte ha vært 20 minutter hadde han endelig lokalisert den.

Opp mot Steinflytinden var det en drøm å virkelig få føle hvordan friksjonsfjell skal være. Robert svippet oppom toppen mens jeg gikk rett forbi. Fra Steinflytinden fulgte vi den luftige eggen ned i hakket. Litt skummelt syntes jeg, men friksjonen var god så. Videre holdt vi "Tjønnholschausseen", en helt uvirkelig flott autostrade oppe i sørflanken like under toppeggen. Vi passerte under klatrehammeren som må klatres om man skal følge eggen konsekvent og så opp på toppen.

Sola falt nå som et lodd og det ble mørkere for hvert minutt. På nordvestryggen var det frem med GPS'n som var utrolig stabil i dag, noe som gir ekstra tillit til målingene og i tillegg til å ha målt toppen mellom Steinflytinden og Høgdebrotet, målte vi også de to toppene på nordvestryggen rimelig nøyaktig. Så alt i alt var det tre "nye" topper i dag som med stor grad av sikkerhet skal inn på 10m lista. Kun en av dem er nevnt i kandidatlista og ingen av dem er med i de 346 toppene i boka vår. Sammen med et par andre meget sterke kandidater rundt omkring er nok sannsynligheten stor for at den endelige listen over 10-metringer blir litt over 350 den dagen den måtte bli ferdig.

På vei ned ryggen mot utløpet av Tjønnholet støtte vi på opptil flere små overraskelser, som hovedregel på grunn av at vi holdt for langt til høyre mot Tjønnholet. Ved Tjønnholsbekken var sola for lengst gått ned og ved Memuruhåmåren hadde det alt begynt å mørkne. Det vi fryktet aller mest var å ikke finne veien ned Memuruhåmåren i mørket. Man ser ikke lenger forskjell på tørt og vått (ok her var vel nesten alt vått da) og andre ting, alt blir glattet ut i en suppe av skygger og konturer. Vi gikk først feil, men fant til slutt nøyaktig den ruten vi hadde gått opp.

Vakker nattpadling på Gjende

Innen vi var på vannet var det om ikke stum-mørkt, i alle fall nattemørkt. Et svakt lysskjær avslørte vannspeilet mens kullsorte siluetter omkranset sjøen. Silhuetter av kjente og kjære formasjoner som Besshøe, Besseggen og etter hvert Knutshøe. Til å begynne med var det bare noen få stjerner på himmelen men innen vi var halvveis på vei mot Gjendeosen hadde antallet vokst til "uendelig", det var rett og slett en flott stjernenatt i månens fravær. Fire små stjerneskudd strøk over "Huldreheimen" i løpet av turen og Robert ble også grepet av stemningen og proklamerte at en svak liten stjernedott over Veslefjell - andromedatåken eller noe annet rart - var Karlsvogna. Da stjernetegnamatøren Morten kunne berette at Karlsvogna hang stor og feit over bandet mellom Besseggen og Besshøe, kom tilståelsen fra Robert om at han ikke hadde peiling på stjerner raskt.

En liten overraskelse vi fikk var at plutselig kom det motordur inne fra Gjende. Vi snudde oss, men så ingenting. En raskt kjørende båt uten noen form for lys. Vi hadde selv heller ikke planlagt for mørk retur og hadde derfor ikke med lykt. Hva nå? Sannsynligvis er vi ikke på kryssende kurs. Men hva hvis? Båten vil neppe se oss før det smeller. Vi tok ingen sjangser og padlet raskt mot land. Robert fikk selv erfare et par ganger hvor vanskelig der å ane konturene. Plutselig hørte jeg "oj" og "oops" og frenetisk reverspadling i det han omtrent kjørte rett på land.

Nei det var nok enklere å holde seg litt lenger ute og sikte på det enslige lyset inne ved Gjendeosenparkering.

Oppsummering

Memuruhåmåren kom vi oss opp og ned, noe jeg var usikker på på forhånd, men ruta var ikke helt god, og jeg er kjempeinteressert i å høre fra folk som har gått den, ev. hvor og hvordan.

Eggen ned fra Eggen (litt flesk på smør) mot sør var overraskende luftig syntes jeg.

Eggen opp til Høgdebrotet var overraskende enkel når vi fant riktig vei, og eggen bør stort sett følges tror jeg, med omgåelse av dels overhengende hammer øverst på østsiden.

Vi målte 3 topper som alle enten er 100 eller 99% sikre 10m topper, og ingen av dem er med på 346 toppslista i boka Norges Fjelltopper over 2000 meter.

Disse er:

1) Toppen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Høyde ca. 2180 moh. Primærfaktor 14-16 meter. (Vi sier 15).

2) Første "toppen" nordvest for Tjønnholstinden. Tjønnholstinden NV1. Primærfaktor målt til ca. 11 meter. (Høydemåleren var i veldig stabilt og godt humør denne dagen, så jeg har troa på denne. Den vippet bitte litt, men da nærmere 12 enn 10).

3) Anddre "toppen" nordvest for Tjønnholstinden. Tjønnholstinden NV2. Primærfaktor målt til 16-17 meter. (Nei definitivt ikke 20 Alek).

Til sist takk til Robert for en kjempeflott tur. Så får det heller være at jeg er litt trøtt i dag.

[Nils]

Nok en gang en knakende god turrapport, denne gangen fra en lite brukt rundtur! Kanskje ikke så merkelig at Memuruhåmåren er lite tråkket, med den beliggenheten. Derfor var det spesielt interessant å lese om denne runden som er så ubeskrevet i sin helhet.

Flott med de krystallklare detaljbildene med påtegninger også. Nå så jeg tydelig hvor jeg stoppet den gangen vi kom fra Steinflytinden og kikket ned klatrehammeren mot Eggen (tidl. Eggi). Det ser ut til å ha vært rett ovenfor der den røde streken gjør sin kraftige knekk mot øst/venstre. Husker jeg kikket ut i avgrunnen og lurte på hvor i helv.. man klatret her. Store og glatte steiner uten synlige fester for hender eller føtter var alt jeg så. Men så er "hemmeligheten" en sving ut i østsiden altså.

3 "nye" 10-metringer også, men heldigvis ingen med pf på mer enn 30 meter. Det hadde vært en ganske stor overraskelse isåfall...

Og jeg skjønner godt hvorfor Robert smilte så bredt på morrakvisten jeg. Han var jo på vei til fjellet igjen! Da spiller ikke tiden på døgnet noen rolle...

[Robert]

Selv takk, Morten. En nydelig tur i "pioner-terreng". Selv om du så litt snurt ut når varden på toppen av memuru-hammaren var såvidt forseggjort (hadde nok "håpet" på at vi gikk i nybrottsterreng med sterke assosiasjoner til Amundsen, Nansen, Ousland m.fl). En mer gjennomført varde enn jeg har sett på svært mange 2000-metringer. Nei, memuruhammaren har nok hatt besøk før, men stor trafikk har den ikke.

Morra-gliset skyldtes nok at fjellet skulle besøkes igjen, som Nils treffende antyder. Men det gliset var langt unna når jeg rota rundt i ura ved sadelen mellom Høgdebrotet og Steinflytinden. Anbefaler herved samtlige som planlegger å legge igjen sekken for å spare krefter på en avstikker å pakke med seg en værballong, en svær lysegul presenning, eller andre smarte triks for å finne igjen sekken. Gå ihvertfall ikke på tur med en sekk som knapt har andre farger enn svart når hukommelsen er absolutt fraværende. Var ikke særlig stolt når vi hadde så dårlig tid som fikk etterhvert . Men det gikk bra, det også. Til slutt.

Å avslutte en flott dag med mange nye topper med halvannens time rolig kose-padling under stjernehimmelen var prikken over i'en . Det setter på en måte perspektiver når jeg nå legger ferien bak meg og går tilbake til hverdagen, tidsfrister, forventninger og et semi-urbant liv i storbyens periferi. Det blir en høst med mye mimring tilbake til sommerens naturopplevelser. Og forhåpentligvis noen turmuligheter i løpet av weekendene...

[Tom]

Nok en herlig artikkel fra Norges fjellkonge.

[Svein]

Nok en herlig artikkel fra Norges fjellkonge.

Har du abdisert?

[Tom]

Ja, jeg har ikke lenger noen ting å stille opp, Svein.

[Tom]

Forresten, "Nørre Tjønnholet"? Give me a break a, Morten. Nordre Tjørnholet heter det, og det kommer det til å hete til du og jeg ligger under torva, og for all fremtid.

[morten]

Tom: Det heter vel Nørdre Tjønnholet og ikke Nørre, det har du rett i, men Nordre Tjørnholet?? Hva er det for noe da? Give me a break, skal man snakke bokmål, får det blir Nordre Tjernholet.. Tjønn er nå en gang Vågådialekt for Tjern så vidt jeg har forstått... Men jeg misforstår jo stadig vekk, så det er ikke godt å si.

[eaa]

Utfyllende, godt og informativt fra Morten - igjen!

Så mye enklere når man kan konferere med rapporter som dette før man selv gjør et forsøk!

Jeg vet at jeg selv har en tendens til å skrive lange detaljerte rapporter, men synes nå lell at det er bedre

enn minimalistiske formuleringer som kun ramser hvilke topper man har vært på, uten å si et døyt om hvordan...

Så rapporter som denne er slik ihvertfall jeg vil ha dem!

De blir jo ikke bare til bruk som egen "dagbok" etterhvert heller, men de reneste turguidene,

som mange mange vil ha glede av hvis man bare tar seg tid til å studere tekst og bilder,

og samtidig også henger litt med på kartet...

So keep up the good work!

- Snowman

[morten]

Erik: Detta var turen jeg prøvde å få med deg på. Remember?

[eaa]

Erik: Detta var turen jeg prøvde å få med deg på. Remember?

Joda, husker det. Men det rant liksom litt ut i sanda, for noe tidspunkt ble vel såvidt jeg husker ikke spikret den gangen.

Og ikke hørtes vi noe mer om det, og ikke hadde jeg anledning den 18/8 åkke som heller...

Så da vi får vel ta det igjen med en annen tur!?