Ringstinder 20.05.2006 - Fra fottur til utfeiging

[eaa]

Møkkavær

Vi bestemte oss for Hurrungane - fem mann med litt forskjellige mål.

Først var vi fire; Lars, Anders, Arve og jeg, men et par dager før avreise meldte også Parbat seg på. De tre førstnevnte randonné-gutta ville på St. Ringstind/2124 for nedkjøringens skyld, mens Parbat og jeg ville prøve Østre Ringstind/2002 og Midtre Ringstind/2025, siden vi har vært på Store før, og nedkjøringen ikke var det primære for oss.

Værmeldingen var ikke allverden, og da vi dro fra Hamar kl. 04, så silte regnet ned. Vi skulle plukke opp Parbat på skyssstasjonen på Otta, dit han hadde tatt bussen fra Oslo. Opp Gudbrandsdalen plaskregnet det hele vegen, og tåka lå tjukk helt nedpå elva. Litt før 0630 var vi dermed fullpakket bil med fem personer, og vi fór videre i et trøstesløst vær retning Lom. Ved Vågåmo ga imidlertid regnet seg, og en og annen forvillet solflekk hastet over liene under Storivelen. Fornøyde med utviklingen rullet vi videre mot Turtagrø, og så snart at snømengdene var heller beskjedne over fjellet, bla. lå Leirdalen helt bar så langt inn vi kunne se... Vi hadde også planer om Storebjørn/2222 fra øst over Bjørnebrean neste dag, og mente nå at vi kanskje kunne kjøre helt inn Tverrbyttbekken for å korte anmarsjen dit.

På Turtagrø var fjella borte i tåke, det lå litt yr i lufta, og meteogrammet lovet ingen bedring heller. Kl. 0910 gikk vi fra bilen ved Årdalsvegen og innover Ringsdalen. Snart økte nedbøren på til et jevnt drivende regnvær, mens tåka drev klam og tett langs dalsidene noen meter høgere oppe. Dalen var snøbar et langt stykke, og randonné-gutta gikk i joggesko eller fjellstøvler, for å slippe å dunke og gå i plaststøvlene over myr og ur. Vi steingikk over Ringselva først langt inni dalen, og sikksakket så videre en bit mellom smale snøleier, før vi endelig nådde sammenhengende snøflate og kunne ta på oss skia. Mens vi gjorde det, så vi to personer som langsomt arbeidet seg opp den hylbratte smale snørenna på vestsida av dalen, opp mot Soleibotntindene. Vi hadde også et annet følge et stykke bak oss.

I korte stunder kunne vi ane hvor sola befant seg gjennom skydekket, men stort sett forsatte det å regne. Vi nådde bratta der léden går opp fra dalen, og på tungt vått føre peste vi oss opp snøbakken. Parbat hadde feller som var en del smalere enn skia, så han slet litt med festet når kan måtte kante skia i traversene opp der. Vel oppe på brinken, på ca. 1520 moh, gikk regnet over i snø, mens vi tok en kort rast i den sure sønnatrekken ved en liten knaus oppå dalbrekket.

Hver sin veg

Etter rasten jabbet vi i 20 cm nysnø oppover breflata mot Midtre Ringstind/2025. Oppunder denne skilte vi lag, randonné-gutta skulle vestover mot Store/2124, mens Parbat og jeg valgte å gå østover mot Østre/2002. Hverken Lars, Anders eller Arve hadde vært på Store før, og de var derfor usikre på vegvalget, ettersom målet var søkk vekk oppi tåkegrauten et sted. Ikke hadde de hverken kart, kompass eller GPS heller, så vi ba dem holde til venstre oppover, for å unngå de verste bresprekkene... Heldigvis nådde to andre igjen oss da, så vi sa "Hadet, kjør pent!", og gutta tok følge med disse, som både var kjente og hadde med GPS.

Parbat har vært på Midtre før. Vi valgte derfor å prøve Østre først, for der hadde ingen av oss vært. Og i tilfelle vi ikke skulle rekke både Østre og Midtre som planlagt, så ville vi begge uansett få ihvertfall én ny topp!

Med snøen til hjelp

Vi satte igjen ski og sekker innunder en hammer ved innsteget på Østre, akkurat på bandet i Ringsskaret. Derfra tok vi i veg opp egga langs stupkanten på NV-siden. Her var det bratte sva og klipper, der alle formasjoner lå som i et takstensmønster, det vil si at alle kanter og brudd vendte nedover, slik at svært lite tak eller fotfester var å finne. Stegjerna krafset på bar klippe, isøksa klinket mot blanke berget, og med famlende knegående krabbing og åling, forsøkte vi å lime oss fast på berget, som var flekkvis belagt med 5-10 cm grovkornet, løs og våt snø. Ikke bare enkelt dette. Vi besluttet derfor å traversere litt mot høyre, i håp om å finne djupere snø som kunne gi både fotfeste og ankerfeste for isøksskaftet. Det ble full klaff, hundre meter lenger framme nådde vi et stort fast snøfelt, som med unntak av et par små opptak over klippe, faktisk førte oss helt til topps! Der oppe så vi intet, tåke allevegne, men nedbøren hadde i det minste gitt seg. Tåke/skylaget var nå så tynt at vi kunne kjenne sola varme i ryggen, uten at vi egentlig så den. Et øyeblikk skimtet vi også elvefaret langt der nede i Stølsmaradalen, før vi føttet nedover igjen i våre egne spor fra oppstigningen. Her var det såpass bratt at jeg valgte å gå baklengs, mens Parbat benyttet motsatt teknikk. Like nedenfor toppen snur jeg meg og skuer utover, og ser plutselig rett inn i øvre halvdel av Midtre, som brått åpenbarer seg noen sekunder gennom det drivende skydekket, liksom svevende i tåkehavet. I forgrunnen sitter Parbat i den bratte snøflanken litt under meg - et rent kjempemotiv fotomessig! Jeg river fram kameraet, men rekker intet bilde, det hele varte kun 10 sekunder... Shit altså - jeg har det motivet på netthinna ennå! Siste tredjedel av nedstigningen unngikk vi de vanskelige svaene fra oppturen, og fulgte istedet snøbakken langs fallinjen helt nedatt på Stølsmaradalsbreen. Dagens første 2k i boks!

Retrett

Vel nede tok vi en rask matbit, mens et par ravner flakset med hvesende vingesus like rundt oss. Så tok vi iveg over Stølsmaradalsbreen, mot Vikingskaret mellom Stølsmaradalstind og Midtre Ringstind. Herfra ser nordsiden av Stølsmaradalstind heller rå ut! Vi tenkte yppe oss på Midtre via sørryggen, direkte opp fra Vikingskaret. Vel oppe på foten av sørryggen, så denne heller tvilsom ut, der den bratt, smal og svart skar opp i tåka og forsvant... Lenger oppe skimtet vi noen sva/hamre som gjorde at vi skrukket litt på nesen, men vi tok nå iveg lell, for ofte kan slikt løse seg greit opp når man kommer nærmere innpå. Det skulle imidlertid vise seg å bli vanskelig. Vi ble presset helt utpå stupkanten mot vest, der 150 vertikale metre bare forsvant gråsvarte og ugne ned i tåkehavet. Ingen gode tak overhodet, ingen snø som ga feste til hverken stegjern eller isøks. Det ble å forsøke å presse knær eller håndkanten ned i små søkk og hakk i berget, mens man hang i isøksspissen som var pirket ned i en ørliten sprekk ovenfor et sted, mens kanskje den ene stegjerntaggen man halvt sto på, kunne glippe når som helst.

Jeg var 8-10 meter ovenfor Parbat, da han utbrøt: ”Nei, jeg tror jeg bailer ut her jeg!” Jeg snur meg og ser ned på ham, og jeg kunne med ett se hvorfor han sa det. Først skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg nedatt fra der jeg sto engang . Og enda var vi ikke kommet en tredjedel opp langs egga... Så jeg innså tvert at han hadde rett, det her var ikke å baile ut, men å ta til fornuft! Med smygende krypende bevegelser, med kroppen klint inntil berget, maktet jeg å åle og skli forsiiiktig tilbake, og nådde helskinnet nedatt til punktet hvor Parbat sto. Derfra tuslet vi så tilbake til skia og sekkene.

Hva nå?

Vi lurte nå litt på neste trekk. Kanskje vi kunne gå ned på vestsiden av Vikingskaret, runde nordover igjen, og så gå opp på Midtre fra Ringsbreen, standardvegen fra nordvest? Vi slapp oss derfor ned til laveste i Vikingskaret, og kikket over kanten mot vest. Nope! Ingen farbar veg ned der på dette føret. Kun glatte og våte stupbratte sva ned til brefonna 70-80 m nedenfor. Så her var det ingen veg utenom - vi måtte returnere til Ringsskaret, og evt. runde Midtre langs dennes nordfront mot Ringsbreen, og så ta standardvegen til topps fra NV. Men tida gikk fort, og vi hadde brukt en del til både i Østre og deretter på sørryggen under Midtre. Randonné-gutta var sikkert nede igjen for lenge siden, og vi skulle mekke felles middag på Turtagrø. Dessuten hadde jo Parbat vært på Midtre før. Vi sa oss derfor førnøyde med dagen, og ók brebratta ned, på et søkkvått sugende føre tilbake i retning Ringsdalen. Vi så nå at Lars, Anders og Arve hadde kjørt rett nedatt til dalen via isfallet i front av breen under Midtre! Ikke så lange fallet, men temmelig styggbratt da! Vi ville heller følge ruta fra innmarsjen.

Fottur

Vel nede igjen snøbratta fra brekanten, var det å prøve å finne snøføre å kjøre på, lengst mulig ut dalen. Dette førte oss ned til elva, der vi ikke lenge etter måtte av med skia. En slurk med vann, og så gjensto kun fotturen de tre kilometrene over myr, tuer og kjerr tilbake til bilen. Tre timer etter de andre var vi tilbake på Turtagrø. De hadde i mellomtiden bestilt rom i annekset, hvor det var godt å få tilgang på tørkerom for søkkvåte klær og utstyr. På kvelden kom også Roger, for å bli med på neste dags bravader, som var tiltenkt Store- og Veslebjørn i Smørstabbene, men vi havnet nå et helt annet sted, skulle det vise seg...

Randonnégutta var også fornøyde med sin flotte skitur, og var glade de hadde fått navigasjonshjelp i skodda på Store. Mens de mekket middag (yummi! ), bestående av roastbiff, potemos og en kjele med løk, tomater og saus, fikk Parbat og jeg på oss tørre klær. Og etter et par pils sov Parbat søtt i teltet sitt, og vi andre i annekset, til klokka ringte 0700 neste morra. Da lå tåka fortsatt tjukk mens vi kjørte østover mot dagens mål, som skulle by på både solskinn og en knakende fin nedkjøring!

Men det er en annen historie...

[morten]

Fin tur detta Erik. Artig å se bildene fra Ringsdalen. 4. juni i fjor gikk vi så godt som sammenhengende på ski fra asfaltveien og hele veien inn, så det er nok BETYDELIG mindre snø i år ja. Tittet også på noen bilder fra Galdebergstinden 30.06 fra i fjor i går kveld. Så vanvittig hvitt det var over 1500 meter på den tiden i Heimen i fjor.

Søreggen på Midtre Ringstinden er vel klatring mener jeg står i Klatreføreren.

[Nils]

Igjen drivende godt skrevet eaa! Synd dere ikke fikk noe lettere vær etterhvert da, ihvertfall i perioder, sånn at dere hadde fått noen glimt av storhetene rundt dere. Men sånn går det ikke alltid...

Dristige veivalg dere tok et par steder må jeg si. Jeg husker den bratte ryggen opp mot østre Ringstind fra Ringsskardet. Syntes den så litt vel heftig ut, så fra Ringsskardet skrådde jeg rett mot sørryggen som så mindre bratt ut. Den var ganske enkel.

Hørtes også litt vél tøft ut på søreggen til midtre. Når du plutselig blir litt i tvil på om du kommer ned igjen, og tanken om at du kanskje har gått deg fast streifer deg, ja da er det på tide å snu. Godt dere kom helskinnet ned igjen og at fornuften vant.

Midtre venter nok på deg eaa, akkurat som den ventet på Morten.

[Jobru]

Bra turrapport! Selv om det er dårlig vær, er det mulig å gå på tur. Kjente igjen følelsen du beskrev da du måtte snu på vei til Midtre. Selv når jeg sitter her bak pc'en kjenner jeg at pulsen øker. Regner med at dere hadde satt igjen skiene i Vikingskar, så dere måtte returnere tilbake samme vei. Ellers hadde det vært en trøst at det er lettere ned igjen på vestsiden.

Hva var grunnen til at dere valgte å gå opp rett fra Ringsskar til Østre? Har ikke vært der enda, men det så ut til å være litt enklerer ved å gå opp litt lengre mot øst.

Da jeg var på Store og Østre Ringstind juni for to år siden, følte jeg meg som en taper for at jeg ikke kom meg opp på Østre da jeg først var på tur. Godt å høre at det er flere som ikke har tatt alle i en jafs.

[ozzi]

Jeg husker fra min og Livsnytar sin tur i det området, i mai 2002. Vi fulgte sørryggen til Østre, og gikk videre mot Vikingskar. Vi begynnte også på sørryggen mot Midtre, men gikk ikke lenger enn til den markerte snørenna som går ned til Riingsbreen. Denne var helt grei å ta seg ned.

Kunne ikke dere gått ned her? Opp til den var det jo greit, men så var det også bart og shortsvær når jeg var der .

Så vidt jeg husker fra seinere har sørryggen på Midtre gradering 5 eller 5- i klatreføreren?

[eaa]

Hei godtfolk!

Våre veivalg på Ringstindene bunner vel først og fremst i litt lettvint research før turen.

Ingen av oss hadde lest noen rutebeskrivelser, så det var i beste Livingstone-ånd vi gikk på bratteggene oppi der!

At vi gikk direkte på vestryggen på Østre fra Ringsskaret, bunner i at vi så ikke en tyttel av flanken lenger sør i tettåka.

Hadde vi gjort det, ville vi nok valgt å gå lenger SØ langs fjellfoten, og så direkte opp i den snøflanken vi etterhvert

traverserte over til, etter først å mast litt med svaene ut mot vesteggen.

Og hadde vi lest rutebeskrivelsen for sørryggen til Midtre, ja så hadde vi nok allerede i første forsøk rundet foran Midtre,

og tatt standardruta opp fra Ringsbreen. Men sørryggen var jo spennende da , og så fikk vi besøkt Vikingskaret også,

så helt bortkastet var det ikke åkke som! Sjøl om vi jo "mistet" en 2k på denne måten...

[Parbat]

Drivende god turrapport og fine bilder, eaa

På det aktuelle punktet på Midtre så var det nok spenning for meg. Med litt konsekvenstenkning så jeg nedenfra at et fall/utglidning fra punktet du sto på potensielt kunne bli fatalt - cirka 2 meter ned på et bratt sva, som førte 6-7 meter nedover og så rett ut over vestveggen.

Det er alltid en glidende overgang mellom utfeiging og rasjonell risikovurdering. Der og da sa i alle fall magefølelsen min "stopp" og jeg lever vel med en utfeiging da

[eaa]

Det er alltid en glidende overgang mellom utfeiging og rasjonell risikovurdering. Der og da sa i alle fall magefølelsen min "stopp" og jeg lever vel med en utfeiging da

Hei igjen Parbat!

Du kom deg greit videre til Oslo?

Ble ikke for lang ventetid, håper jeg.

Du slipper nok å leve med en utfeiging her - for som jeg sier ovenfor: det her var ikke å baile ut, men å ta til fornuft!

Og dette er vel fordelen av å være to eller flere, man ser situasjonen fra flere perspektiv og betraktningsvinkler,

slik at man i sum får en mye bedre helhetsvurdering av en gitt situasjon. Ofte kan det være vanskelig å danne seg en

god oversikt over slikt, der man selv står klint innpå berget, og kun er konsentrert om høyst lokale håndgrep og fotisett,

samt sitt eget mjukest mulige bevegelsesmønster...

Så vi valgte nok den rette løsning her, vil jeg tro. Og det kan vi ihvertfall leve med!

[Parbat]

Ventet cirka 5 minutter og fikk en eller annen form for ekspresstog til Oslo. Timingen kunne ikke være bedre