Søk i nettsamfunnet

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16124/Sol+p%C3%A5+B%C3%B8rgefjell%2C+skodde+p%C3%A5+Kvigtind.html (SKREVET AV "OYVINDBR") Dette var min siste dag på Sondres Nordlansraid del 2. På grunn av toget som etter planen skulle gå klokka 17.45 fra Majavatn var det bare å komme seg tidlig opp, for vi hadde en lang tur foran oss. Litt over halv 6 på morran var vi i gang langsetter Simskarelva. Temperaturen var behagelig, og det var tegn til rifter i skydekket. Vi gikk innover dalen i målbevisst gange og storkoste oss samtidig med den vakre naturen. Den grønne delen av Børgefjell er jammen fin altså! Et sted delte stien seg i en øvre og nedre del. Instinktivt valgte jeg den øvre fordi den så tørrest ut, og jeg regna med at stiene ville flette sammen igjen etter hvert. Det var først da vi kom i nærheten av elva igjen at vi begynte å få bange anelser, for hvor i all verden var brua over alt dette frådende vannet? Vi så jo bolter og annet jernskrammel på motsatt side, så her hadde det helt klart stått ei bru tidligere. Det ble selvsagt mye frustrasjon og spekulering som sannsynligvis hadde fått lokalkjente til å flire rått. Enden på visa var at vi ikke ga helt opp, men begynte å rekognosere bakover langs elva utafor stien. Innerst inne hadde jeg gitt opp Kvigtind nå og funderte på alternative topper, men plutselig kunne jeg selv utbryte at “der er brua!” Hvilken opptur!  Vi skulle selvsagt valgt den nedre stien med en gang, da hadde vi gått rett på sak. Men vi hadde faktisk ikke mista så mye tid på dette som frykta, så relativt ubekymret kunne vi kjøre på videre. Radig gikk det oppover mot Biseggskaret, og naturen ble bare flottere for nesten hvert skritt vi tok. Skikkelig mektig dalføre som fort kunne blitt forveksla med noe vestlandsk. Og for en grønn idyll! Elva gjorde paradiset fullkomment, og sola tiltok i styrke og jagde bort stadig flere skyer. Innerst i dalføret (Biseggdalen?) bratnet det skikkelig, og vi la inn ei aldri så lita økt. Da vi nådde toppen av bratta flata det ut igjen med en enkel idyll av svaberg, smågrønt og rolig elv med enkelte snøfonner langs kanten. Enkel idyll er helt fantastisk bare sola skinner som den nå gjorde. Og utsikten var skikkelig flott i retning der vi kom fra. Men hvor skulle vi krysse elva? Det var ikke så enkelt å steingå det partiet av elva som utpekte seg som det første og beste, så vi ga opp og fulgte elva helt til utoset fra Biseggvatnet. Her lot vi det bare stå til, og en forsiktig start ble avløst av plaskende jogging over resten. Støvlene ville uansett tørke forholdsvis snart i denne varmen.  Etter idyllisk vandring bortover flatene var tida snart moden for oppstigning på snøfonner. Sondre gira opp et par hakk, så her var det bare å henge seg på. Det gikk på et vis, og følelsen av å vinne høyde var ikke å forakte. Nå så vi Golvertind i nord, og snart skulle vi få se ryggen som ledet til topps på Kvigtind. Til tross for intens sol og masse blå himmel var dessverre Kvigtindmassivet dekket av denne hersens skodda. Men sola skulle vel få has på den trudde vi… Da snøfonnene ble avløst av steinura ble tempoet reint morderisk. Sondre var ivrig, men jeg var muligens i mitt livs form til nå og hang godt med. Det gjaldt å bevege beina raskt i ura og være forberedt på hopp og byks når som helst. Jeg var utslitt, men hadde samtidig masse å gi, en både fæl og god følelse! Den fordømte tåka slapp visst ikke taket, så nå dreide det meste seg om å være fornøyd med seg sjøl snarere enn å nyte omgivelsene. Det dukka opp et snøparti igjen, og nå tok Sondre av! Han begynte å herme etter en “sadist” som springer oppover lett som en fjær og synger “Hvor hen du går i li og fjell” helt uanstrengt mens resten av gjengen er helt ferdig med blylodd rundt beina og minimalt med oksygen igjen til pusten. Men Sondre hadde mer på lager enn bare å etterligne andre sprekinger, han fikk blod på tann og småløp videre og ble borte for meg. Nå hadde jeg nådd min grense, jeg måtte kjempe mot veggen og passe på ikke å tippe bakover, så sliten var jeg! Heldigvis var toppvarden ganske nære, så Sondre slapp å vente altfor lenge. Å tape mot Sondre er intet nederlag, så jeg tenkte med meg sjøl: “Øyvind, i dag er du helt rå!”  Det viste seg at vi hadde brukt i underkant av 5 timer og et kvarter fra bilen og til topps på Kvigtind. Her ble vi sittende en drøy halvtime og vente på at skodda skulle sprekke opp. Sola var jo der et sted, det kunne vi til tider føle. Æsj, tenk hvor fantastisk det hadde vært å sole seg på Kvigtind med utsikt over hele villmarksriket til Lars Monsen pluss flere nordlandsfjell! Skodde er ikke mye spennende. Slukøret måtte vi innse at det var på tide å rusle nedover igjen så det ikke skulle bli stress å rekke toget. Jaja, det viktigste var at det ble knallvær på Beerenberg for 10 dager siden, det var vi skjønt enige om!  Praten gikk nedover ura helt til vi begynte å skli og småjogge nedover snøfonnene. Her kom vi tilbake til sol og idyll igjen. Elva ble krysset på det stedet vi ga opp på da vi kom motsatt vei, og vi ble våte her også. Derfor innvilget vi oss en rast for å lufte tærne og vri sokkene relativt tomme for vann. Så var det bare å komme seg nedover igjen. Biseggdalen var en idyllisk bakerovn, noe kleggen tydeligvis satte pris på nå på ettermiddagen. I grunnen var vi glade for at vi ikke gikk innover her med blytunge sekker nå, sjøl om det paret vi traff som skulle på toukerstur i Børgefjell gjorde oss litt misunnelige. Børgefjell er jo et område man bør oppholde seg lenge i. Men det får bli en annen gang, og da er det uansett viktig å komme seg av gårde lenge før kombinasjonen klegg, svette og storsekk gjør tilværelsen uutholdelig. Nede langs Simskarelva igjen ble varmen bare verre, så vi skjønte at et bad faktisk var påkrevet skulle vi klare å komme oss gjennom dagen. Ikke så altfor langt unna parkeringsplassen fant vi en egnet strandkant som var skjermet fra stien, og kom oss uti det iskalde vannet. Oppholdet i elva ble kort, men hvilken godfølelse det var å sitte å la seg tørke av sol og varme etter en kald avrivning! Skikkelig feriefølelse det der!  Sånn skulle det bare fortsatt, men nå ventet altså tog fra Majavatn til Trondheim, nattog fra Trondheim til Lillestrøm, buss til Oslo S, buss til Skøyen og tog igjen fra Skøyen til Drammen. Ikke spesielt moro for meg, mens Sondre fortsatt skulle kose seg videre i dette fantastiske fylket. Det ble en vemodig avskjed på Majavatn stasjon hvor jeg bad Sondre om å ta godt vare på seg sjøl på de resterende turene. Sett i ettertid kan jeg si at bortsett fra smerte på Strandtindan så har han klart det.  Takk til Sondre for noen fine dager på Børgefjell!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16327/Fluefest+p%C3%A5+Tomskjevelen.html Det viste seg at det ikke gikk noen båt til Handsnesøya fra Stokkvågen, derfor måtte jeg kjøre ned til Nesna og vente på ferge til Tomma der Tomskjevelen ligger. Tok meg en bedre lunsj på gatekjøkkenet her med hawaiibaconcheeseburger. Været var på topp på vei ut mot Tomma, men det skyet litt til utover dagen. For å spare penger satte jeg igjen bilen i Nesna og tok med rulleski ut til Tomma. Fra fergekaia rullet jeg de 4,5 km bort til Forsland der stien mot toppen starter. Det tok meg rundt 20 minutter. Like før gården på Forsland står det et skilt mot «Skjevelen». Byttet om til joggesko og begynte oppstigningen. God sti til Forslandvatnet, men herfra mot toppen var det ikke tydelig hvor stien gikk. Valgte å gå på skrå mot høyre og følge sørøstrygen til toppen. Litt opp og ned på grashauger, men det gikk nå greit. Det verste var alle de hersens fluene, etter hvert surret det en hel armada av ivrige fluer rundt meg, har aldri opplevd slik aktivitet før! Fluene «tvang» meg til å fortsette oppover i håp om at det ville bli færre av dem i høyden. Men det gjorde det ikke, til slutt tok jeg meg en pause oppe på ryggen. Selv om været var glohett var jeg nesten nødt til å ta på meg jakke og bukse for å slippe at alle fluene kravlet på meg. Siste stykket til topps føltes drøyt ut, merket at jeg ikke hadde helt dagen og med den kraftige lårhøna jeg fikk på natturen i går ble det ikke akkurat bedre, men jeg var heldigvis frisk nok til å utnytte denne godværsdagen til noe fornuftig. Utsikten fra toppen var fabelaktig, selv om skuet og holdepunktene var velkjente går jeg aldri lei Helgelandkysten. Norges vakreste kyst etter min mening! Satt en halvtimes tid på toppen for å nyte naturen. Skrev meg inn i boka før jeg tuslet tilbake. Fluene hadde ikke gitt seg, vanvittig fluefest. De krøp overalt, inni nesa, ører og øyne, uff!! Håper det ikke blir like ille de neste dagene... Gikk en mer direkterute ned mot vannet der jeg tok meg en velfortjent og herlig bad. Måtte være rask med å skifte for å unngå at fluene satte seg på de mer vitale kroppsdeler... Rulleskituren tilbake gikk greit, men tok litt lenger tid på grunn av en halvtimes telefonsamtale med Øyvind M. Jammen var dette en flott tur sett bort i fra fluesvermen. 4t 45 min 1200 høydemeter 7,5 til fots 9 km rulleski

Dag 1: http://peakbook.org/tour/12500/Kveldsslitertur+til+Suliskongen+og+Sorjoshytta.html Dag 2: http://peakbook.org/tour/12501/%C3%85lm%C3%A5ijokka%2C+white-out+og+sugef%C3%B8re.html Kveldsslitertur til Suliskongen og Sorjoshytta 24. april 2011 Da jeg fikk melding om at jeg var nødt til å utnytte finværet mens det enda var hadde jeg ingen tid å miste. Jeg brukte kjøreturen fra Saltfjellet til Sulitjelma for å psyke meg opp mot nok et hardkjør. Første psykiske knekken jeg fikk kom i starten da jeg oppdaget at jeg ikke kunne kjøre lenger enn til kirken nede i Sulitjelma før veien mot Ny-Sulitjelma var scooterpreparert. Starten var på 150 moh og Suliskongen, kveldens mål var på 1908 moh. I tillegg skulle jeg videre til Sorjoshytta som skulle være utgangspunkt for neste dags tur til Ålmåijokka. Jeg pakket sekken i en fei, og jeg gjorde den tabben som jeg aldri lærer av – å ta med for lite vann! Møtte en hyggelig kar med to vorstere som hadde vært på tur i 85 dager, han skulle nordover og hadde startet ved Lindesnes. Sprekt gjort! Han skulle følge Nordkalott-ruta et stykke videre de neste dagene. Vi skilte etter hvert lag og ønsket hverandre god tur videre. Jeg startet kl. 16.25 og hadde et skjema om å stå på toppen av «Kongen» innen 5 timer. I bakkene opp mot Ny-Sulitjelma møtte jeg den ene påsketuristen etter den andre som var på vei hjem. Flere hadde problemer med å holde seg på bena ned her, og for dem som hadde pulk i tillegg ble det ikke lettere. Fulgte scooterløype til en radar i nærheten av Ny-Sulitjelma, herfra i ymse skispor i flanken opp mot Tverrfjellet. Møtte en gjeng som hadde snudd på vei mot toppen på grunn av gnagsår og de syntes jeg var gal som hadde tenkt meg til topps så sent på kvelden. Fulgte sporene deres opp til skaret nordøst for pkt 1090, deretter gjaldt det å 1080-koten i flanken bort til ei gammal rønne før bretunga. I flanken møtte jeg en kjentmann som ble overrasket over at jeg skulle opp til Kongen så sent. Samme fyren hadde også vært i kontakt med kommunetoppsamler Otto da han og to andre gikk en drøy rundtur innom Suliskongen og Ålmåijokka som jeg skulle på neste dag. Hvis jeg holdt tempoet opp mente han at jeg ville være på toppen innen klokka var 22.00. Så kom jeg til en bratt bakke opp i venstre kant av brefallet sør for Stortoppen, prøvde å gå på ski så langt som mulig, men i et parti måtte jeg gå til fots. Oppe på breflaten møtte jeg en familie på fire, mor, far og to unge gutter som hadde vært på toppen. De anbefalte meg å ta av fellene oppe på breflaten for der helte det visstnok nedover. Og jeg lyttet til rådet. Det gikk temmelig radig bort til foten av Suliskongen. Men her fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse, jeg var allerede gått tom for vann! Og jeg som skulle opp på toppen og videre helt til Sorjoshytta!! Jeg lot meg ikke knekke og bestemte meg for å fortsette planen og spise jevnlig med snø undervegs. Men det tappet meg likevel for energi... Gikk til fots siste 150 høydemeterne før toppen og nærmest vaklet på grunn av væsketap allerede. Hadde nå brukt 4t 45min fra bilen. Nå gjaldt det å finne motivasjon for å komme meg til Sorjoshytta, tenke på alle de harde turene og treningsøktene som jeg har lagt bak meg, dette skal jeg f... meg klare! Det hadde skyet over idet jeg kom til toppen, og det gjorde utforkjøringene tilbake vanskelige på grunn av mangel på konturer. Jeg kom meg tilbake til skaret nordøst for pkt 1090 uten å ha brukt unødige krefter. Nå begynte det å mørkne, og hodelykta kom til nytte. Jeg rant ned mot Storelvvatnan i håp om å finne et scooterspor til Sorjoshytta. Jeg fant et som jeg fulgte, men etter hvert gikk det opp for meg at sporet ledet i retning. Det gikk altfor langt i retning Kokedaltinden! Deretter måtte jeg ta en lenger rute enn beregnet mot Sorjoshytta. Først rett nordover opp en lang bakke. Her vurderte jeg å snu, men det var jo like langt til bilen som til hytta, nei jeg valgte å fortsette. Sleit meg opp til 1120-koten og fulgte denne forbi pkt 1126. Herfra ned til vann 961 før jeg måtte opp 70 høydemeter til et skar. Nå gikk jeg nesten i transe, og begynte å fantasere om at det ikke finnes kokemuligheter på hytta etc. Da er jeg virkelig ute å kjøre! Nå kom endelig noen fine nedrenn helt til jeg nådde hytta litt over midnatt. Det var en stor opptur da jeg så hvilken høy standard hytta holdt. Her var det solstrøm, moderne møbler og et flott kjøkken! I tillegg var det fortsatt lunkent etter forrige besøkende. Herlige saker, og nå kjente jeg at kreftene vendte tilbake, i alle fall psykisk. Skrev meg inn i protokollen før jeg startet med snøsmelting. Fantastisk å breie seg ut på sofaen med real turmat samtidig som jeg skrev en liten turrapport i hytteboka. Men kort tid senere meldte trøttheten sin ankomst, og jeg sovnet som en stein i de myke sengene med pute og dyne, ahh....! Turdata 7t 35min 2325 høydemeter 35 km Ålmåijokka 25. april 2011 Våknet overraskende tidlig denne dagen på Sorjoshytta. Hadde satt vekkerklokka på 09.45, men våknet av meg selv kl. 09.00. Gikk ut og pisset før jeg slumret de siste tre kvarterene. Til frokost kokte jeg meg risgrøt med honning og sjokolade oppi samtidig som jeg leste i boka «Turglede med konger og kunstnere». Artig å lese spesielt om tindebestigeren Slingsby sine turer med blant annen Mohn og Lykken. Det gir motivasjon for egne turer, ikke minst dagens! Ryddet meg etter hvert ut av hytta før jeg startet mot dagens mål – Ålmåijokka. Toppen kalles Ålmåijokka av lokale, selv om den på kartet ikke har andre navn enn pkt 1663 / grensevarde 240A nord for Lináisen. Det var overskyet og litt regn i lufta da jeg la i vei over vannet Bajep Sårjåsjávrre, ikke akkurat delvis skyet som meteorologen lovte. Men i bakkene langs elva mot vann 1162 tittet sola fram av og til og skapte konturer i terrenget. En fryd for synet! Denne dagen hadde jeg i alle fall tatt med nok vann, så jeg drakk av hjertens lyst selv om bakkene føltes litt tunge etter gårsdagens hardkjør. Da jeg passerte 1550 moh kom jeg opp i tåkeheimen, og her var det virkelig null sikt! Jeg satte fra meg skiene og valgte å spasere resten av veien til topps. Først opp en bratt snøbakke og deretter ut en rygg mot toppen, men jeg hadde ikke sjanse å se hva som var foran meg. Jeg kunne like gjerne se rett ned i GPSen og bruke en skistav som blindestokk. Litt ekkelt å se hvor fort jeg gikk i feil retning om jeg ikke så ned i GPSen, jeg ble totalt desorientert til tider. Etter mye snubling og mye gjennomslag i råtten snø så jeg noe mørkt og gult som kom til syne ut av tåka, JA det var grensevarden og toppen! Null utsikt riktignok, men det var jammen tungt å orientere seg gjennom denne tåka. Og uten GPS hadde jeg ikke hatt sjanse til å finne veien. Tilbake igjen fikk jeg fordel av å kunne følge sporene, de kunne jeg heldigvis se. Vel tilbake ved skiene tok jeg av fellene og rant forsiktig ned igjen mot Sorjoshytta. Prøvde å følge sporene mine for å ha noe å fange blikket på mens jeg rant. Men slitet var ikke over da jeg passerte hytta, det var tvert imot nå det begynte! Varmegradene og regnet hadde gjort den nysnøen dyvåt og særdeles trå og sugen. Jeg fant sporene til NPL-fyren jeg møtte dagen før og fulgte disse mot Sulitjelma. Ruta gikk jo over stokk og stein, ut i bratte flanker og you name it... Snøen var så trå at det lugget i nedoverbakker, og selv i de bratteste motbakker fikk jeg feste selv uten feller eller smurning. Kroppen var nå temmelig gåen og jeg ville bare komme tilbake til bilen, og få på meg tørre bomullsplagg. Jeg bannet meg helt til Ny-Sulitjelma der en lang utforkjøring ventet, den var så bratt at den tråe snøen for en gangs skyld kom til sin nytte, slik at jeg slapp å ploge. Da jeg ankom bilen bar det rett videre til Fauske og Lundhøgda camping der den koselige resepsjonisten ga meg lov til å låne strøm, kjøkken og internett gratis! Nå skal jeg hvile ut noen dager... Turdata 6t 45min 32 km 1385 høydemeter

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/12776/Kremtur+med+tunge+ski+til+Frostisen.html Etter turen til Nordre Saulo dagen før ventet en lengre kjøretur i et storslått område (holdte på å kjøre av veien flere steder på grunn av den flotte naturen) helt opp til Skjombotn i Narvik. Fulgte en anleggsvei et stykke innover langs Storelva og la meg til på en stor og åpen plass der det skulle bygges hus eller lignende. Spurte en arbeider om at det var greit at jeg lå her og det var det, uvitende om at en viss terrorist skulle bli drept sov jeg godt denne natten. Neste morgen var det delvis skyet vær som bare bedret seg for hvert minutt. Siden dette kanskje var siste mulighet for i år og med tanke på terrenget turen bød på valgte jeg å benytte randonnéskiene i dag, selv om de er mye tyngre enn fjellskiene. Jeg angret ikke... Møtte en bonde som forklarte meg at det gikk en traktorvei på høyre siden av Vesterskarelva et stykke oppover. Fulgte denne opp til rundt 150 moh der jeg kunne spenne på skiene. Så bar det oppover dalen, jeg gjorde en liten tabbe i starten ved å gå for langt opp i flanken på høyresida. Å gå i en hard og bratt skråflanke med randoski er ikke særlig behagelig, men jeg reddet meg straks inn igjen ved å følge høyden tilbake mot elva. Jeg bestemte meg for å prøve variaten opp mot Gangnesaksla. Her var det bratt og på grunn av panserskaren måtte fellene etter hvert gi tapt. Enkelte partier måtte jeg av med skiene, og med litt surring fant jeg en grei trasé opp og rundt aksla. Herfra var det bort og inn på Frostisbreen der jeg tok en god rast. Deilig å ha kommet opp de verste kneikene med disse tunge plankene! Jeg fikk etter hvert øye på toppen, men ferden over breen var temmelig drøy. Toppen kom liksom aldri noe nærmere, men med tiden til hjelp kom jeg til slutt fram til den siste bakken til toppen. Jeg begynte å kjenne antydninger til noe gnagsår, men da bakkene begynte forsvant symptomene. For å unngå de største sprekkene siktet jeg meg opp ryggen mot pkt 1519 før jeg gikk rett mot toppen på 1724 moh. Deilig å komme til topps etter nøyaktig 5 timer som jeg hadde som tidsskjema. Fy feite for en utsikt! Og for et vær (sol og nesten vindstille)! Denne toppen skled rett inn på min topp 10-liste når det gjelder utsiktsposter. Den var variert og spektakulær. Lofoten, Vesterålen, Narvikfjella, Kebnekaisefjella og andre svenske fjell, Steigen, Indre Troms og mye mer! Det kan ikke beskrives med ord, det må oppleves. Ble sittende her en liten stund og nyte synet, tuslet litt rundt her oppe, men måtte holde god avstand til den skumle skavlen mot nordøst. Etter en halvtimes tid var jeg klar for turen tilbake som jeg hadde gledet meg til en god stund nå, endelig skulle jeg få igjen for slitet med å drasse på disse randoplankene. Første bakken ned mot breen gikk unna så det sang! Et lite pudderlag oppå skaren ga fin styresnø og jeg kunne bare gønne på. Er sikker på at det må ha gått i minst 80 km/t uten å kunne si det sikkert, brukte under 5 min på 500 hm. Skuffelsen var at over breen var det ikke nok helning til å renne, dermed byttet jeg på å stake og gå diagonalgang uten feller. Telte hvert stavtak, og etter noen hundre repetisjoner var jeg omsider over og kunne renne videre. Siktet meg inn på flanken ned fra Gangnesaksla, men litt mer mot vest enn der jeg kom opp. Snøen var litt mjukere her og jeg fikk til noen fete svinger i full fart. Deretter slakket det litt mer ut og jeg kunne bare nyte nedkjøringen. Fulgte elveleiet nedover, der jeg måtte kjøre litt slalåm mellom bjørketrærne. Til slutt var moroa over og snøen tok slutt. Full av adrenalin i kroppen ruslet jeg ned til bilen. Nå ventet en lang kjøretur opp til Alta der jeg møtte fattern som jeg skulle raide Finnmarkstopper med et par uker. Takk for noen herlige uker i fantastisk Nordlandsnatur! Turdata 6t 40min 2070 hm 24 km

Jeg og to kamerater prøvde i dag å bestige Per Karlsatind i børvasstindane. Etter en lang periode med dårlig vær var det endelig duket for skyfri himmel, også i Bodø. Vi startet fra Mølnbukta 5 m.o.h omtrent 0830 i grålysningen i 9 minusgrader, og gikk opp Storadalen, omtrent på 400 meters høyde, kom vi ut fra bjørkebeltet, og snøen var hardpakket og fin, på omtrent 700 meter, på høyde med Stortind lå temperaturen på rundt - 13, men der fikk vinden skikkelig tak, og det var bare å skalke alle luker, snøføyka strøyk langs bakken i det sola stod opp bak Per Karlsatind. Relativt allright føre, noe glatt til mine 30mm feller, men alt går nå på et vis. Var full av misunnelse på den ene kompisen som gikk på "skikkelige" telemarkski med gode feller. Full av melkesyre var det et syn å komme opp på "platået" og skue utover til Lofotveggen, og inn til steigtind og videre sørover. En helt fantastisk utsikt på dager som denne. Da vi kom frem til skaret nord for Per Karlsatinden satte vi skiene ifra oss, og fortsatte de siste hundre metrene opp mot toppen til fots, jo nærmere vi kom toppen desto mer isete og snøfritt ble det, pga. av manglende stegjern og isøkser tok vi en vurdering og snudde nesen nedover 30 meter fra toppen, vi hadde da godt å vel 1000 høydemeter bak oss, og terrenget var bratt og hardt, tanken på å miste fotfestet var derfor ikke spesielt tiltrekkende. Dette var såklart litt surt, men allikevel det helt klart sikreste valget når sikkerhetsutstyret ikke var på plass. Nedkjøringen var bratt, men fin, med både sol og vind i ryggen ble etappen unnagjort i en litt lang fei. Enkelte steder ble det igjen trasking med skia på sekken. Jeg ble overrasket over hvor bratte noen av nedkjøringene var, jeg er helt sikker på at de var slakere på vei opp. Alt i alt en relativt kald og krevende opptur, men en av de fineste turene til nå i år. Vi brukte tilsammen rundt 3,5 timer på hele turen, noe som etter forholdene er bra fart. Toppen skal tas igjen, men da på sommerføre, eller med skikkelig utstyr.

Jakttur på Saltfjellet, (Addjek) 7-10 oktober 2010 (Bildekvaliteten er dårlig siden jeg tok med meg gamlekameraet for å spare vekt.) Dag 1 (onsdag sjuende oktober 2010) dro vi (tre stk.) til Saltfjellet på småviltjakt. Vi parkerte ved togstasjonen på Lønsdal og forsvant inn forbi Kjemåvatnet og inn til et lite dalføre med bjerk 2,5 km. nordvest for vaierbrua over utløpet av Kjemåvatnet. Her satte vi opp telt før vi gikk en runde i området for å se hva dalsiden hadde å by på. (Jeg er ikke redd for å avsløre området, for rypebestanden var så begredelig som det er mulig å få den – vi så fem (!) skogryper på fire jaktdager.) Dag 2. skulle stå i fjellrypas tegn. Vi kom oss opp i høyden og jaga en flokk fjellryper hele dagen. Det dukket opp to-tre skuddsjanser og ei rype gikk ned for telling. På kvelden blei det en trivelig stund med bålkos før regnet blei for kjipt og jaga oss inn. Dag 3. Siden vi var litt løene i knær, lår og rygg etter å ha løpt rundt i ura dagen før, så holdt vi oss i dalsiden hele dagen. Vi stod opp og kom oss ut og jakta oss fram til solnedgang uten å se/skyte noe som i det hele tatt kunne minne om fugl. Mot slutten av dagen begynte gråtrosten – som vi så mengder av – å leve farlig. Mot kvelden økte regnet og vinden ganske kraftig på, og vi tilbrakte store deler av ettermiddagen og kvelden i teltet. Dag 4. I løpet av natta hadde temperaturen sunket og vinden økt. I løpet av natta gikk regnet over til å bli underkjølt, og teltet hadde en fin iskåpe. Det hadde også kommet ca 10 cm snø i løpet av natta. Denne snøen hadde fokket grundig inn i forteltet og det var et guds under at vi ikke glemte igjen noe under snødekket. Vi kom oss de sju km tilbake til Løndal stasjon med et par knall og fall i det snødekte steinlandskapet, og vi kom fram til at det alt i alt hadde vært en fin tur selv om vi måtte kjøre ned fra stasjonen på slitne sommerdekk. Det er alltid artig å dra på turer hvor en møter litt motstand på værfronten og kommer hjem to tell the tale.

Hei, Endelig kom jeg meg til Børgefjell! La ivei (alene) klokken 0600 i øsende regnvær, lørdag den 10. september. Det hadde regnet jevnt i flere dager og alle bekker var flomstore. Ankom toppen med 15 cm nysnø etter 5:45, det hadde sluttet å regne! Tilbake til bilen klokka 1700, så 11 timers tur. Dettte er en flott villmark og september er en fin tid. Ingen andre mennesker. Rapport og flere bilder på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1500mtn/kvigtinden.html Jeg legger ved noen bilder her.. Hilsen Petter

Hei Jeg og mannen vurderer å gå norge på langs, om han får fri fra jobb. Det er forsatt bare i te nkefasen. men før vi kan bestemme oss helt sikkert. vil vi gjerne få ting som vi er litt usikre på ut av hodet. -hvordan gjør man med depoter? sender pakker på posten? kan de ligge mer en 14 dager? -er det lett å få sponsorer? hvordan gjør man dette? -vi har en dachs som vi vurderer å ha med på endel av turen, vet du om noen som har hatt en liten hun med på dette før? -og hvor godt må man trene i forkant? -Kan man ta det over flere etapper? dvs, feks: 1 mnd 3 ganger i året, (pga jobb) telles det forsatt som om man har godt NPL? eller må man ta alt på en gang? -kan man bruke både bein, kajakk og sykkel for å komme på lista? eller er det kun for folk som har gått?

Etter en god natt med god søvn i hytta var vi uthvilt å klare for å vandre videre mot Hellemobotn. Vi fikk i oss en bedre frokost før vi tok farvel med våre nederlandske venner og startet vandringen. Kanskje ikke helt trygt:) Vi hadde sett for oss en lang etappe denne dagen også, og hadde planer om å gå helt til Njallajàvrre. En etappe på hele 22-23 km, men det var overskyet og litt vind, så været var perfekt for vandring. Vandreren:) Våre nederlandske venner advarte oss mot mye vann i elvene og tipset oss om ei alternativ rute. Så istedet for å gå rett inn i Sverige, gikk vi ca 8 km på norsk side før vi gikk inn til broderlandet. Likevel måtte vi vade over noen elver, men det var ikke verre enn at det var forsvarlig. Runar var litt uheldig og datt i den største elva, men ellers gikk det smertefritt. Vading pågår! Etter at Runar datt i elva ble han ganske våt, så vi valgte å ta en god pause og slå opp teltet. Der lagde vi middag og tok oss en god hvil før vi fortsatte mot Njallajàvrre. Runar og Nemi varmer seg i soveposen etter fallet i elva:) Resten av turen mot Njallajàvrre gikk uten de store uhellene, men etappen var lang og gikk i krevende terreng, så vi ble etterhvert veldig sliten alle mann. Vi gikk likevel på uten de store pausene og nøt det flotte landskapet vi gikk i. Slitne gutter. Vi startet vandringen ca kl 9 på morgenen og var ikke framme før kl 11 på kvelden. Så etter 14 timers slit var det deilig å komme fram til Njallajàvrre. Vel framme ved vannet pakket vi ut og fikk opp teltet. Etter at leiren var på plass tok det ikke lang tid før jeg var i gang med fiskingen. Hadde hørt mye bra om dette fiskevannet så optimismen var på topp, og det med rette. For ikke lenge etter hadde jeg fått ei flott røye og en ørret på land og dermed var kveldsmaten berget. Fornøyde gutter:) Fornøyde sanket vi ved og fikk fyrt opp et bål. Sjefskokken Runar lagde et herremåltid av fisken og vi koste oss med god mat og drikke resten av kvelden. Guttene nyter det gode liv:) Siden jeg hadde fått så flott fangst klarte jeg ikke å holde meg helt unna fiskestanga resten av kvelden og før vi trakk inn i teltet for natten fikk jeg nok en flott ørret på land. Den bestemte vi oss for å spare til middag dagen etter. Fornøyd fisker:) Med ei flott avslutning på en lang dag la vi oss til å sove og dermed var dag 5 over.. Dag 6 Vi våknet tidlig også denne dagen og gjorde klart for frokostlaging. På menyen sto det havregrøt. Det var faktisk det eneste vi hadde igjen av frokostmat. Etter at frokosten var inntatt tok vi oss en liten hvil, før vi pakket sammen og gjorde oss klare for å vandre videre. En god soldat hviler når han kan:) Denne dagen hadde vi bestemt oss for å gå helt ned til Hellemobotn og startet vandringen vestover mot kongeriket Norge. Det var veldig fint å gå og merkingen av løypa var god, så det var bare å følge merkingen å gå på. Godt merket løype. Det gikk radig unna og det tok ikke lang tid før vi var framme ved grensen inn til Norge. Vi måtte selvfølgelig stoppe der å ta et bilde siden vi forlot Sverige for siste gang dennne turen. På grensen:) Det var mange fine fiskevann i dette grenseområdet og vi gikk rundt å prøvde fisket, men fangsten uteble. Heldigvis hadde vi ørretten fra dagen før så middagen var uansett berget. Vi fortsatte videre og når vi kom fram til Hellemojuvet fikk vi en vanvittig flott utsikt. Hellemojuvet er Nord-Europas største canyon og er flott skue. Vi stresset ikke med å gå videre men satte oss ned og bare nøt den flotte utsikten. Hellemojuvet Etter å ha beundret den flotte utsikten vel og lenge startet vi videre ned mot Hellemobotn. På veien nedover traff vi på en amerikansk friluftsliv klasse som skulle loffe rundt i området i 2 uker. Sprek ungdom! Nedturen mot Hellemobotn var tøff og enkelte partier var såpass krevende at det er imponerende at "Ingen Grenser" gjengen tok seg ned samme løype. Vel nede stoppet vi opp med et lite vann og testet fisket litt, men vi ikke noe og fortsatte nedover langs elven på jakt etter en god leirplass. Utrolig fint! Til slutt fant vi en flott plass å slå leir og sultne som vi var gjorde vi i stand bål for å tilberede dagens ørretmiddag. Runar var som vanlig sjefskokk og han valgte denne gangen og steke ørretten i folie. Som alltid smakte maten himmelsk og ga nye krefter til 3 slitne turkamerater. Leirplassen. Resten av kvelden var det bare hygge med god mat og drikke rundt leirbålet. Vi hadde mye god drikke igjen som skulle konsumeres, så hvor lenge vi holdt på er det nok bare dyrene i skogen som vet.. Dag 7 Siste dagen på turen tilbragte vi nede i Hellemobotn. Vi traff 2 gjestfrie jenter der som inviterte oss på besøk på hytta deres. Etter ei stund der dro vi ned til sjøen og fisket sei som jentene kokte til middag. Etter et nydelig måltid slappet vi mens vi ventet på båten som skulle ta oss til Kjøpsvik. Når båten kom tok vi farvel med Hellemobotn og jentene. I nydelig vær koste vi oss på båten med vaffler, sjokolade og kaffe og kunne se tilbake på en flott tur i utrolig vakker natur. Flere bilder fra turen finner du på bloggen min www.turopplevelser.blogg.no

Her kommer en turrapport helt uten bilder - jeg hadde med meg et kamera med tomt batteri og bruker alltid en steinalder-mobil uten kamera på tur. Batteriet holder i all evighet og den duger fint til å sende en sms eller to hvis det skulle være dekning. Jeg fikk planleggingshjelp her inne, og holdt meg i grove trekk til ruteforslaget fra Kjell Iver: For øvrig hadde jeg kjøpt boka om Lomsdal-Visten en gang i våres og leste litt i den rundt påsketider, men researchen var temmelig begrenset. Fredag: Kom fra Simsskaret i Børgefjell, og startet vel ikke å gå før ca 1630 eller noe sånt. Det var tungt opp bakkene til Bjørnstokkvatnet, men humøret var på topp nå som jeg endelig kom meg på alene-tur. Det var dessuten antydning til sol og mye bedre vær enn jeg hadde hatt sist uke. Jeg fortsatte opp til Breivatnan, delvis på men like mye utenom stien. Fint å gå. Campet mellom Øvre og midtre Breivatnet, og fikk plutselig veldig dårlig tid med å få opp teltet da en skikkelig regnbyge kom dundrende. Det holdt så vidt. Lørdag: Fortsatte nordover mot Strompdalen. Mistet raskt stien, men det gikk nå fint likevel. Tviler på at jeg fant den smarteste veien ned til Strompdalen, det var styggbratt og lite oversiktig. Kom ned uten problemer likevel, og fant noen multer på vei til koia. Nam-nam! Jeg kikket inn i den hyggelige koia, men ganske fint vær gjorde lunch inne lite fristende. Nede i dalen var det mye innsekter, så jeg fortsatte opp til et av de første Lomstjerna før jeg tok en veldig sen lunch. Rett etter det logget jeg en geocache som hadde ligget urørt siden den ble lagt ut et år før, og slo leir ikke lenge etter det igjen. Deretter ruslet jeg oppover for å se på resten av dalen. Søndag: Jeg la meg lørdag med en klar plan om å krysse opp til Nedre Breivatnet og så følge østsiden av vannet rundt til elva som går opp mot Breidvasstind. Søndag våknet jeg til lavt skydekke, det lå et eller annet sted rundt 4-500 meter så vidt jeg kunne bedømme. Funderte veldig på om jeg skulle justere planen, men endte opp med å bestemme meg for å gå opp til Nedre Breivatnet og så heller vurdere nærmere der. Vel oppe var skydekket på vei nedover, elva så lite fristende ut å krysse og bekkene jeg måtte krysse om jeg skulle følge den østlige kanten av vannet så også ganske voldsomme ut. Det ble en lang lunch og mye fundering, men så dro skyene seg litt oppover, det kom glimt av sol og jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å følge opprinnelig plan. Overraskende nok fant jeg også en sti, så det gikk mye raskere og lettere å ta meg fram enn forventet (jada, hadde jeg lest boka så hadde jeg visst om denne stien, men det hadde jeg altså ikke). Bekkene var også greie å krysse, sola kom mer og mer fram og da jeg slo leir et par hundre meter over Nedre Breivatnet var alt bare idyll. Mandag: Nå bar det virkelig ut i villmarken. Jeg skulle gå mellom Breidvasstind og Lauvvasstind til Elgviddvatnet. Det var mye snø, og jeg endte opp mye høyere i Breidvasstind enn jeg hadde tenkt. Hadde jeg sett mot toppen i stedet for å se etter en rute videre, så hadde jeg definitivt gått oppom, for jeg var nære. Det oppdaget jeg ikke før litt etterpå. Mye snø, skavler, smeltebekker og kløfter gjorde turen ned til Elgviddvatnet temmelig omstendelig. Jeg hadde tenkt meg ned neste dag, og ville komme meg lengst mulig denne kvelden. Bestemte meg derfor for å forsøke å gå sørover langs vestsiden av vannet til bekken som kommer sørfra, altså i retning Øvre Jordbruvann. Det var lettere sagt enn gjort, for det var bratt og mye snø, og jeg hadde lite lyst til å havne i vannet. Det ble mye klyving før jeg omsider fikk slått leir. Tirsdag: Lavt skydekke igjen og en relativt lang etappe ned til veien. Det største usikkerhetsmomentet var når bussen gikk. Jeg hadde sendt en melding med spørsmål og det dagen før, og den gikk gjennom i et øyeblikk med dekning oppe i Breivasstind. Ingen dekning etter det, og dermed heller ingen svar. Jeg satset på å holde tempoet så høyt som mulig og håpet jeg fikk svar i løpet av dagen. Ting tok litt tid fram til Øvre Jordbruvatnet, men langs vannene holdt jeg meg i høyden og hadde enkel navigasjon og rimelig lettgått terreng. Jeg bestemte meg for å ikke følge elva fra Nedre Jordbruvatnet ned i dalen, men heller følge ryggen ned i dalen mye nærmere veien. Jeg mistenkte at det var lettere å gå i høyden. På toppen av ryggen fikk jeg endelig dekning. Det var et par timer til bussen gikk, så her måtte farten holdes høy. Ikke vet jeg hvordan dalen var, men den ryggen var i alle fall ikke lettgått. Det ble veldig mye kryssing fram og tilbake og et stykke nedover kom jeg til en skikkelig kløft. Jeg bestemte meg for å gå ned til elva i stedet, i håp om å finne en sti eller et tråkk. Det ble veldig, veldig vått, for det hadde regnet ikke så lenge i forveien og jeg måtte trenge meg fram mellom busker og trær. Nede ved elva var det slett ikke noen sti, og jeg fulgte dyretråkk så godt jeg kunne og tvilte sterkt på om jeg kom til å nå bussen. Etter et godt stykke kom jeg heldigvis inn på en sti, satte opp farten ytterligere og var ved veien 5 minutter før bussen kom. Puh! Og dermed er jeg ferdig med min første turrapport på fjellforum!

25. juli. I en skråning vest for Vistfjellet. Regn, vind og bratt ur...Tung sekk... Beslutningen blir tatt: "Jeg skrår mot vest". Det har regnet hver dag fra jeg la ut fra Mosjøen med 25 kg på ryggen og et i overkant optimistisk håp om at værmeldingen ikke stemte helt. Det gjorde den selvsagt. Det hadde blåst hunder og katter, sekken var fortsatt tung, terrenget ulendt så jeg bestemte meg for å gå i retning av Innervisten og Bønå gård. Der kunne jeg være på en dag eller to om jeg ga full gass. Jeg tok meg godt tid. Bak meg hadde jeg lagt Sørvassdalen, gått opp til et tjern, overnattet der og fisket litt i den lille timen godværet varte (fikk en liten fisk). Gikk videre til nok et tjern, før jeg tok avgjørelsen om å droppe å forsere fjelltopper i tåken og skrå mot vest i stedet. Burriejarvie hadde mer vær å by på. I månelandskapet blåste det visstnok stiv kuling den natten. Men Hilleberg Soulo-teltet sto fjellstøtt, slik det hadde gjort hele turen. Heller ikke var det noen problemer med kondens eller fukt. Viktig når man tilbringer såpass mye tid i teltet. Dagen etter gikk jeg til Krongelvvatnet. Der var Odd Bønå som har blitt udødeliggjort i Marus Nergaard Pettersens bok på plass og snekret på en gamme. Der skulle det komme en gjeng ungdommer ut på kvelden, så jeg slo meg til ut på en odde ved vannet. Tidenes leirplass! Etter en hyggelig kveld med skuffende lite napp, ble det å gå dagen etter ned til Bønåvannet. Veien ned hit er ikke barnemat, du går i ur langs en foss som må krysses en fem-seks gang. Brukte sikkert to timer på 300 meter.. Men å komme ned til Bønåvannet var som en drøm. Det var nesten vindstille og overskyet, ikke regn. Bål ble fyrt opp og fisket forsøkt. Til tross for masse vak var det skuffende lite napp. En ørret gikk til slutt på en tørrflue, men slapp unna. Dagen etter var det bare å pakke sammen leiren og rusle inn til Bønå villmarkssenter, der jeg ble utrolig godt mottatt av Odd, Margit og Ole Arnold Bønå. Sønnen har overtatt den daglige driften av stedet og er akkurat like hyggelig og gjestfri som sin far. Hit må jeg tilbake! Kort sagt var det en kjempetur, selv om den både ble kortere enn planlagt og med dårligere vær og fiske en man kunne ha håpet på. Neste gang pakker jeg sekken lettere. Takk til Kjell Iverher på forumet og Marius Nergård Pettersen for råd og hjelp i forkant av turen. Om jeg skal tilbake? Hva tror du?

Det er helt håpløst å finne nedlastbare spor for denne ruta. UT.no har jo ruta, men de legger den ikke ut til nedlasting. http://ut.no/tur/de-syv-s%C3%B8stre Noen som kan hjelpe? Tar også i mot de kortere turene som man kan ta på disse toppene om man ikke tar alle 7 i en smell. Alt er av interesse!

Etter litt biltrøbbel (knust bunnpanne og nye hjullager fram og bak = bil er dyrt) kom jeg meg på veien mandag ettermiddag fra Trondheim. To solrike dager hadde allerede gått fra meg så nå var jeg nesten litt for gira på å komme meg ut! Sov noen timer i bilen på Saltfjellet før jeg fortsatte inn til Sulistjelma øst for Fauske i Nordland. Hadde egentlig planer om å gå fra Lomihytta da distansen herfra var noe kortere. Skulle jo bære med ski og randosko, så det er fint å korte ned avstanden til snøen. Men veien inn dit var stengt pga brubygging 2-3km før demningen så det ble til at jeg kjørte opp mot Tverrfjellet, hvor jeg har lest at de fleste går fra. En kilometer før parkeringa var det midlertidig mye snø enda, men jeg kom meg videre, såvidt! Startet dagen med å åpne veien for sommeren Parkerte noen hundre meter før den angitte parkeringa, her var det fremdeles mange meter med snø på veien. Videre gikk jeg opp til høyde på 1060m og fulgte kurven inn til ei gammel hytte/brakke. Ikke mange hundre meterne etter kunne jeg endelig ta på meg sko og ski, tidligere enn antatt da jeg var forberedt på å måtte gå helt oppå Sulitjelmaisen (1350m) før skiene kunne teas på. Oppe på 1060m, herfra ble det mye ur inn til snøen Kunne ta på skiene på 1060m, det betydde nesten 900 høydemeter sommernedkjøring! Reinsdyrene var aldri langt unna Oppe på Sulitjelmaisen Dette var en særlig varm da, yr meldt 25c nede i Sulitjelma, så jeg var litt spent om snøen skulle bli for råtten og dyp. Jeg gikk opp sør for brefallet, hvor de fleste går opp men måtte av med skia å klyve litt på berg på toppen her. Tok ut ny nedkjøringsrute nord for brefallet hvor det så mye bedre ut så lenge jeg ikke var for nær den oppsprukne isbrearma. På kartet så det ut som at isbreen var veldig flat inn til Suliskongen, men den helnet desverre litt neddover, greit når jeg gikk til Kongen, men det betydde at det ble noen høydemeter opp på returen! Suliskongen (1906m) til høyre, Dama (1781m) til venstre Fra brefallet og over til foten av kongen var det 3km, så gjensto det litt over 500 høydemeter opp til toppen. Snøen var fremdeles utrolig bra og det begynte å skye litt over da svenskeskyer angrep fra øst med torden å regn. Den ene skyen kom noe nært, og jeg tok meg ekstra god tid opp slik at bygen kunne passere. Er litt kjipt å stå på Nord Norges nest høyeste topp med en hissig tordensky over deg! Stortoppen (1822m) fortjener nesten ett mer tindette navn synes jeg, flott topp! Tordenskyen som lå over meg fortsatte sørover ganske fort heldigvis Stortoppen med regnbyger i bakgrunnen Utsikt fra toppen av Suliskongen Gullhav ut mot Bodø Innskriving i boka Jeg ble på toppen i nesten 2 timer, lyset varer jo for evig, og jeg hadde det ikke travelt. Så bare frem til å få kjøre ned i kveldslyset. Skrev meg inn i boka som årets første, i ei bok som hadde ligget her lengre enn jeg hadde levd, og jeg er snart 30 år Gammel. 4G dekning hadde jeg også, så det ble noen snaps før jeg kunne starte nedkjøringa. Nedkjøringa var helt fantastisk, surfet på slusj som verken var for dyp eller sugende. Ble mange svinger ned til breflaten før fellene måtte på. Var på dette tidspunktet litt i ekstase over hvor bra det var å kjøre ned da jeg aldri har kjørt ski i juli før! Siktet meg inn på Stortoppen da jeg gikk tilbake og holdt meg nært den før det gikk nedover på siden av brefallet. Her var det brattere enn det så ut til da jeg gikk opp, rundt 45 grader, så dette var ei fin avslutting på nedkjøringa! Her var det bare å nyte nedkjøringa! Kveldsprofil av Dama Siste nedkjøring nordvest for brefallet Kart over turen. Distanse tur/retur: 24,1km. Høydemeter: 1375m

Som en motpol til den populære Norge på tvers ruten som Dnt arrangerer i Sylan i Trøndelag, arrangerer Beyondlimits en tilsvarende kryssing av Norge på tvers i Nordland. Ruten starter ved kysten og Svartisen i Meløy kommune i vest og går helt til Svenskegrensen ved Graddis i Saltdal kommune øst. Turen går gjennom noe av det fineste naturområder Nordland har å by på, både Lahko Nasjonalpark og Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark krysser en over, i tillegg til Dypen Naturreservat i Lønsdalen. En får virkelig smake på kontrastene i naturen på denne turen, de er helt enorme. Turen starter ved det irrgrønne havet på kysten med de spisse alpine tindene med god utsikt til den blåe iskappen på Svartisen. Kartlandskapet i Lahko Nasjonalpark passeres på vei til de dype dalene i Beiaren som is og vann har gravd ut gjennom årtusner. Den gamle furuskogen i Tverådalen passeres på vei til Bjørkeskogen og den nydelige elven i Tållådalen. Overgangen er stor fra vidde landskapet på Saltfjellet til det øde månelandskapet i Steindalen. Fra Lønsdal går en inn i Urskogen i Dypen verneområde og ender til slutt opp i det lettgådde fjellområdet i Junkerdalen og Graddis like ved Svenskegrensen. Her får en virkelig med seg alt. Turen er ganske nøyaktig 100 kilometer lang og vi brukte 5 dager på kryssingen. Kortbeint som jeg er fortalte skrittelleren på klokken min at jeg brukte ca 215 000 skritt for å gå hele Norge på tvers. Det er jo ikke ille på en knapp uke i juli. Første stoppested er ved DNT Gamma i Kvitsteindalen. Her får vi perfekt utsikt inn i Skaveldalen som vi må krysse gjennom for å komme til Gråtådalen og Beiaren. Skavldalselva faller ned i et aldeles nydelig fossefall i begynnelsen på Skavldalen Etterhvert som vi beveger oss oppover dalen forsvinner de siste restene av karstlandskapet i Lahko og blir erstattet med de harde bergartene som preger fjellene i Skavldalen. På vei opp siste kneiken i Skavldalen kommer tåken og legger seg og Gps'en blir vår veiviser gjennom dalen. Skavldalen bærer sitt navn med rette, det er fortsatt en god del snø igjen i dalen. Greit å ha i mente at snøbroene kan være tynne noe som kan være en risikabel affære dersom en trår igjennom. En flokk med reinsdyr er fryktelig nysgjerrige på oss og hundene, de står bare å kikker ned på oss når vi passerer i tåkehavet. Skaveldalen er passert og erstattet med den litt mere grønne Gråtådalen. Vi kommer under skylaget og får etterhvert utsikten i dalen. Vår første overnatting blir på Gråtådalstua. Her møter vi en gjeng på 12 personer fra stiftelsen "Veien ut", som er et rehabiliteringsprogram for rusmisbrukere. De bruker naturen som et hjelpemiddel for å bli kvitt rusproblemene sine. De skal være på tur i 3 mnd. Inspirerende møte med den fantastiske gjengen Inn i tåken igjen etter en god natts søvn i Gråtådalsstua. Vi må bevege oss opp i høyden igjen og inn i skylaget på vår ferd til Beirstua. Øksehugget i Kyskåfjellet rett over tregrensen ved Beiarn. Det ser ut som om kjempene har brukt øksa si og laget et stort sår i fjellet. Etter en god natts søvn i Beiarstua setter vi kursen mot Saltfjellstua.Vi følger elva Tverråga oppover dalen. Fint med gammelt kulturlandskap i Tverrdalen. Oppe ved vannskillet mellom Tverrdalen og Tollådalen. Perfekt utsikt over distansen vi har tilbakelagt fra Beiaren. Snart halveis mot Saltfjellstua og heldigvis ferdig med stigningen Landskapet endrer fullstendig karakter i det vi kommer ned i Tollådalen, Furuskogen blir erstattet med hvite og rette Bjørketrær som strekker seg til værs. Den Statskog eide Bukhaugbua ligger ved elva like borte i skogen og er et fint sted å overnatte om en føler for det. Den fantastisk flotte Bukkhågforsen er et kjærkommet syn i Tollådalen. Her raster vi og koker bålkaffe mens vi nyter synet og lyden fra fossen. En kan sikkert ha det finere men en trenger ikke, dette er balsam for sjelen Slettelandskapet like ved Stallogropa er helt flatt og vi spiser distanse ganske effektivt. Før vi vet ordet av det har vi tilbakelagt den 27 kilometer lange distansen fra Beiarstua til Saltfjellstua Ny dag og atter en etappe som skal forseres. Vi må krysse over elva for komme videre til Lønsstua og Lønsdalen. Heldigvis er det en bro over elva så kan krysse over på en enkel måte På vei opp til Steindalen får vi utsikt mot et av de store fiskevannene på Saltfjellet, nemlig søndre Bjøllåvatn. Det er etter sigende et av Norges beste røyevann. Vi rakk dessverre ikke å prøve fiskelykken denne gangen. Det er kanskje like greit, fiskelykke handler i liten grad om hell, det avgjørende er hvor lenge siden Lars Monsen har vært der og fisket. Endelig ferdig med Steindalen, bare en liten etappe igjen til Lønsdal og Lønsstua. Solen skinner fra skyfri himmel i det siste etappe skal gjennomføres og sette en avslutning på eventyret vårt gjennom Norge på Langs. Vi passerer E6 og sikter oss inn på riksgrensen til Sverige ved Graddis i Junkerdalen. Stien til grensen går over broen og inn i Urskogen i Dypen naturreservat. Viskis vatnet ligger blått og forlokkende på den fine sommerdagen Nydelig utsikt mot distansen vi har tilbakelagt, Ørfjellet og Lønstinden vises langt i det fjerne. Den utrolig flotte Solvågtinden i Junkerdalen strekker seg opp i mot det mørke skylaget som siger sakte i mot oss. Riksvei 77 går den strake veien til riksgrensen og skifter navn til Silvervegen og vei 95 i det den passerer grensen. Graddis og Riksgrensen er i sikte og vi er bare et steinkast unna i å nå målet for turen vår. Det kjennes igrunn ganske så bra, godfølelsen kommer sigende. Det går etterhvert opp for meg at jeg er utrolig heldig som får muligheten til å oppleve gjennomføre en sånn tur og oppleve et sånt fantastisk mangefold i naturen. Nå venter belønning for strevet, velfortjent dusj og middag på Polarsirkelen Hotell i Lønsdal Takk til Laila, Trine, Jarle, Joachim og Beyondlimits for en fantastisk flott tur og opplevelse gjennom Norge på tvers Ruten vi fulgte fra vest til øst

Etter å ha kryssa Okstindbreen (og fått kryssa av den 8. største breen i Norge på samlelista), tok jeg inn på Kjennvasshytta. Stor luxus. Innlagt strøm var goodies for en uteligger. Dagen derpå rant opp med noe rufsete vær. Noe vind og ei tåkesky som hang rundt toppen. La nå i veg med godt håp opp mot brekanten hvor skia ble kasta av og stegjerna kom på. Gikk rett på brefallet som her var ganske oppsprukket, men ikke verre enn at det kunne forseres med små jump. Kom opp på flatbreen (Østre Okstindbre) der vinden stod stivt imot. Tok inn på sidemorenen ved 1300 m og begynte på eggen. Grei å gå opp da den var ganske så glasert av tidligere regn. Sikkert bedre å gå opp nå enn gjennom steinete ur om sommeren. Kommet opp på det flatere partiet mot toppen seig tåka på og reduserte sikten til 4-5 meter. Ikke den ønskede panoramautsikten så GPS'en måtte fram for å finne toppvarden. Med 3-400 meters stup ned på 3 sider ble det å ta det med ro oppover til plutselig varden seg tårnet opp og vegen videre forsvant uti det grå. Nord Norges høyeste topp, fylkestoppen i Nordland 1916 moh var besteget. Nedturen gikk i samme sporet. 4 1/2 time opp, 3 1/2 time ned. Totalt 1520 høydemetere. Må over en kam for å komme til brekanten Utsikt lik null. Brudd på fjellreglene: Ja en del, men lover bedring. (om noen år) Dagen etter var det bare sol, men da var det andre mål som stod for tur.

Hei! Er det noen som har tips til snille topper i Nordland? Luftig går greit, men ikke utsatt da jeg går alene og ikke ønsker unødig risiko Er ellers fjellvant og i god form. Møysalen ser jo utrolig fristende ut, men har forstått det sånn at man må krysse bre, så da utgår den desverre. Planen er å komme meg til Lofoten og gå noen turer der, men Nordland er jo stort og har vel mer å by på?

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/12774/Skjel%C3%A5tinden.html Da jeg kjørte over Beiarfjellet dagen før ble jeg vitne til vakkert kveldslys over fjella rundt Beiardalen, jeg håpet at dette var et godværstegn for neste dag. Jeg var heldig med at veien var brøytet nesten inn til Stornes, og her la jeg meg til for natten. Våknet av meg selv rundt kl. 04 og ble overrasket over at det var overskyet og tåke på toppene. Nei!? Ikke si at yr.no har blitt helt upålitelig? Heldigvis våknet jeg opp til lettskyet pent vær noen timer senere og optimismen var igjen på topp. Staket meg videre langs den isete veien forbi Stornes. Det var overraskende lite vannføring i hovedelva i tillegg til at flere av moreneryggene i dalsida var avsmeltet. Dermed endret jeg min opprinnelige plan og tok en snarvei mot dagens mål – kremtoppen Skjelåtinden. Steinkrysset hovedelva like før Fonneelva kommer ned, videre baset jeg meg opp en kort og bratt snøflanke til en morenerygg som jeg valgte å følge noen meter. Etter hvert valgte jeg å følge en snøfylt renne på venstresiden av morenen. Denne var ganske slushy og fellene satt ikke særlig godt på dette underlaget, med litt småklyving i løse og grusete skrenter kom jeg etter hvert opp det bratteste partiet i dalsida. Herfra var det en ganske bratt bakke opp til Hanspolsabreen, her gikk høydemeterne fort og gæli! Vel oppe på breen fikk jeg øye på Skjelåtinden, og kunne bare lunte videre i et behagelig tempo opp dens sørrygg. Da jeg omsider nådde sørryggen tok jeg en fortjent matpause og nøt det flotte synet jeg hadde rundt meg. I det øyeblikket fikk jeg også øye på et tåkehav fra nordøst som svevde faretruende i retning Skjelåtinden. Heldigvis lå dette skyteppet så lavt at selve toppen kom over. I siste brattbakken før toppen satte jeg fra meg skiene og spaserte opp til toppen uten problemer. Utrolig fin utsikt herfra, jeg hadde store forventninger på forhånd etter å ha lest mye positivt om denne toppen og forventningene ble absolutt innfridd. Tuslet rundt på toppen, og litt ut på nordeggen der noen folk tidligere hadde kommet seg opp. Fotograferte i hytt og pine for å forevige dette flotte synet. Da jeg så meg mett på utsikten tuslet jeg tilbake til skiene og suste ned de 1300 høydemeterne til dalen. Det gikk unna over breen, så fort at jeg måtte gjemme hetta oppi jakka da den ble et vindfang. I det bratteste partiet før elva var det litt plundrete. Her var snøen pill råtten og jeg løste hele tiden ut en masse slushskred. Måtte av og på med skia flere ganger, og jeg takket meg selv for at jeg hadde valgt goretex-bukse med goretex-gamasjer, for her var det vått! Krysset elva uten problemer og skled det siste stykket tilbake til bilen. Det var herlig og varmt da jeg var tilbake, klokka var jo ikke mer enn midt på dagen. Takket være snarveien tok ikke turen mer enn drøyt fire timer. Nå bar det videre til Sulitjelma for å bestige Nordre Saulo dagen derpå. Undervegs måtte jeg bare kjøpe noen ferske bakevarer på coopen på Storjord. Turdata 4t 15min 1430 hm 13 km

10. - 11. 6. 2011: Bjørntinden (Rødøy kommune i Nordland) Bilder og kart m.m. Dag 1: - bestigning i midnattssol Etter at en hetebølge hadde skyllet over Nordland som en temperaturmessig tsunami, og skapt flom og vanskeligheter flere steder, så jeg mitt snitt til å stikke opp i høyden. Bjørntinden i Rødøy kommune, lengst nord på Helgelandskysten, hadde pekt seg ut som førstevalget. Turen skulle foregå på kvelden og natta - av tre grunner. For det første passet det best rent transportmessig. Dernest ville jeg unngå den brennende middagssola, og jeg hadde dessuten et håp om å bevitne midnattssola fra toppen. Jeg hadde ikke før gått i land, etter en 2,5 timers lang reise med Nordlandsekspressen, før jeg satt på bussen mellom Vågaholmen og Ågskardet. Utenom meg var det kun et eldre ektepar som var passasjerer. Bussjåføren viste seg å være rimelig godt kjent i fjellene her omkring, og beskrev turen til Bjørntinden i entusiastiske ordelag. Selv brukte han å bestige toppen en gang hver sommer, og mente at jeg var noe tidlig ute med tanke på snøforholdene i fjellet. Han pekte for øvrig ut det tilsynelatende stusselige Teppfjellet som sin personlige favoritt, fordi man kunne "se det aller meste av Rødøyfjerdingen og Meløyfjerdingen derfra". Den trivelige sjåføren stoppet og slapp meg av der hvor stien begynner. Stien var til å begynne med god oppover den skogbevokste og småbratte lia, men den ble straks dårligere. Jeg klarte etter hvert å rote meg bort fra den og inn i tettvokst skog og kratt - noe som sikkert kan tilskrives at jeg var uoppmerksom. Men jeg visste at disse forholdene ikke ville vare lenge, for snart ville jeg komme over skoggrensen og inn i det flate Austerskardet. Dessuten begynte jeg allerede nå å få en formidabel utsikt, og særlig gjorde Blokktinden i sør og øyene i Meløy inntrykk. Selv om det var varmt var det likevel en levelig temperatur her oppunder Svartisen med "bare" ca 25 grader i skyggen. Ikke desto mindre anså jeg det som regelrett selvpining å gå med bukse, så shorts ble bekledningen resten av turen. Innover Austerskardet var terrenget som forventet svært lettgått, og etter å ha passert bekken som renner gjennom skardet kom jeg på den merkede stien igjen. Jeg stusset litt over en liten steinmur som jeg gikk forbi, og lurte litt på hvor gammel denne kunne være. Det var også sau på beite i området. Helt innerst snevrer skardet seg inn, og etter ei lita kneik kommer en opp på et lite platå. Selv om den merkede løypa mot Bjørntinden vrir seg videre oppover den slake fjellsida i sør, fortsatte jeg i stedet et par hundre meter rett fram, der jeg visste det skulle befinne seg et flott utsiktspunkt på kanten mot Holandsfjorden. Etter å ha skrevet meg opp i ei turbok gikk jeg fram mot utsiktspunktet. For en utsikt! Flere hundre meter under meg slynget den vakre Holandsfjorden seg østover - helt inn mot Svartisen. Også Helgelandsbukken inntok et naturlig blikkfang i den samme retninga. Utsikten nordover kysten var dessuten upåklagelig. Jeg bestemte meg for å bli her ei stund, og gikk i gang med å tilberede "middag" - seint på kveld. La fra meg en del klær og mat, samt soveposen, som jeg ikke behøvde å drasse med meg opp på Bjørntinden. Grunnen til at jeg hadde valgt å ta med sovepose var at jeg regnet det som rimelig sikkert at jeg ville ha svært god tid på meg før morrabussen kom. Derfor kunne jeg like gjerne slappe av et par, tre timer i soveposen for å korte ned tida. Jeg tok det da også ganske piano hele veien. Det bar videre oppover fjellsida i sør. Jeg var påpasselig med å etterfylle tolitersflaska med vann der dette lot seg gjøre, da man aldri er garantert å finne vann høyt til fjells. Tabben med å "gå tom" hadde jeg gjort litt for mange ganger tidligere. Etter å ha rundet den nærmeste fjelltoppen (bildet over) på vestsida kom jeg nå over i sørhellinga. Blokktinden og lille Blokktinden speilet seg i den blikkstille Tjongsfjorden, og hadde fått et lillaaktig skjær av den lave kveldssola. Tankene ble henført til nasjonalromantisk malerkunst fra 1800-tallet, skjønt - dette var langt flottere en noe maleri. På forhånd hadde jeg tegnet inn ruta på kartet - etter en ruteangivelse i regi av Polarsirkelen friluftsråds turbok på nett - for øvrig et meget bra nettsted for turinteresserte. Den fulgte i grove trekk terrenget på en logisk måte, men rett før Bjørntinden gikk den plutselig ned i brattene mot Bjørntinddalen i stedet for å følge de slake høydedragene bortover Kjølen. Som ventet var det anstrengende å ta seg fram her. Fryktelig bratt var det ikke, men da det var sleipt og vått måtte jeg likevel trå varsomt. Omsider kunne jeg ta fatt på selve tinden, som var av det medgjørlige slaget. Klokka begynte å nærme seg ett, og det var ikke lenger tvil om at jeg ville få oppleve midnattssola. Snøflankene oppover tinden ble farget i en gylden farge, og snart kunne jeg plassere beina på toppen av Bjørntinden (887 moh). Klokka var nå blitt ett, og ei fullblods midnattssol lyste over halvøya Kunna - nøyaktig i nord. Utsikten var storslått i alle retninger. Rett nedenfor Bjørntinden, i sør, lå den speilblanke Tjongsfjorden, omgitt av en mengde tinder. Svartisens evige iskappe bredte seg i øst, mens jeg i vest så utover et mangfoldig øyrike. Og i nord skinte som sagt midnattssola. Før jeg tok fatt på tilbaketuren kunne jeg bokføre årets første bestigning av Bjørntinden. Jeg la imidlertid merke til at fjelltoppen hadde hatt en god del besøk sist sommer og høst. Bilder og kart m.m. Dag 2: - bære eller briste Turen nedover ble behagelig og fin. Nå fulgte jeg det logiske veivalget - "u-svingen" over høydedragene langs Kjølen. Selv om det ble en noe lengre trasé så var det mye finere å gå her. Det var dessuten godt merket, i form av reiste steinstøtter og røde avsagde veistikker. Nok et eksempel på at det lønner seg å tenke selv, og ikke stole blindt på alt av informasjon man finner på nettet. Nede ved utsiktspunktet over Holandsfjorden slengte jeg innpå et par pølser igjen, før jeg pakket mat og utstyr i sekken og fortsatte nedover Austerskardet. Allerede på Bjørntinden hadde jeg oppdaget at jeg hadde for lite cash til bussbilletten den påfølgende morgenen. Dermed ville jeg bli pent nødt til å ta meg fram for egen maskin et stykke langs veien. Noe slumring i soveposen kunne jeg nok ikke bevilge meg. Den saken var grei! Nedover den skogbevokste lia mot kystriksveien kom jeg atter en gang bort fra stien, og det ble en nokså uryddig ferd nedover. Kom ned ved sørenden av Ågvatnet, like ved grensen mot Meløy kommune. Nå var det bare å innstille seg på å slite asfalten ei stund. Det er rart med det - man kommer inn i en slags transe når man tar seg uanstrengt fram, uten å måtte tenke på veivalg eller vurdere hvor man plasserer føttene. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gått to km og var ved veikrysset i bygda med det litt snodige navnet Tjong. Et annet stedsnavn i området som jeg stusset litt over var Seglfor (på noen kart Segelfore). Dette er nok eldgamle norrøne navn med opphav i jernalderen eller vikingtida. Jeg synes det er flotte navn! Nå var jeg så godt i siget at jeg så for meg å gå hele strekningen på 13 - 14 km helt utover mot Våga. Det var i bunn og grunn ganske trivelig å vandre vestover denne solrike morgenen. Man får jo en helt annen opplevelse av landskapet når man tar seg fram til fots, i forhold til å kjøre bil. Jeg fikk på følelsen av å befinne meg på ei øy, og det er da heller ikke så langt fra sannheten. Tjongsfjordhalvøya er vel den gjengse betegnelsen på denne utstikkende landtunga mellom Tjongsfjorden i sør og Skardsfjorden i nord. En hane gol plutselig fra en gård jeg passerte. Det slo meg at denne lyden er sjelden å høre nå til dags, mens den i tidligere tider var like dagligdags som at sola sto opp om morgenen. Det var påfallende frodig her ute og et yrende fugleliv. I fjellet observerte jeg imidlertid kun ei rype - ikke særlig mye å skryte av. Uansett - det mest spektakulære av dyreliv på denne turen sto jeg nå foran. Jeg ble vitne til en elg som kom vadende i land, ca 40 - 50 m nedenfor veien. Da hadde den tatt seg over Kilosen. Noen sekunder seinere fikk jeg øye på en annen elg som kom svømmende, før også den tok til å vade da den nærmet seg land. Et øyeblikk stoppet den opp - da den fikk teften av meg. Artig! Jeg innså nå at jeg måtte raska på om jeg skulle nå Nordlandsekspressens anløp ved Vågaholmen. Nådde jeg ikke hurtigbåten ville jeg bli nødt til å vente et helt døgn på neste mulighet! Bussen hadde allerede passert. Jeg økte tempoet samtidig som jeg begynte å merke slitet. Men det var bare å gå på! Omsider fikk jeg øye på hurtigbåtkaia et stykke foran meg, og jeg mente jeg burde rekke båtanløpet med tilstrekkelig margin. Men det var før jeg oppdaget at veien, kun ca 200 m i luftlinje fra kaia, snodde seg rundt en våg - ei løkke på godt og vel 800 m. Hadde jeg giddet å sjekke kartet eller fulgt med på veien da jeg tok bussen i går, ville jeg ha vært bevisst på dette. Nå måtte jeg gå på, alt hva remmer og tøyler kunne tåle, men begynte samtidig å tvile på om jeg hadde sjanse på å komme fram i tide. Plutselig får jeg se hurtigbåten komme med god fart inn mot land. Dette synet var et realt adrenalinkick. Nå fikk det bære eller briste - jeg la på sprang det jeg var god for, og nådde båten med et nødskrik! To minutter seinere var vi på farten, og etter å ha fortært en halvliter cola og en velfylt baguette meldte søvnen sin ankomst.

Bilder og kart: http://peakbook.org/report/16325/Luftig+tur+til+Tr%C3%A6nstaven.html Etter å ha tatt et vemodig farvel med Øyvind på Majavatn satte jeg kursen nordover forbi Mosjøen, Nesna og ut til Stokkvågen der jeg var heldig å finne plass på gratisparkeringen. Forhørte meg med grunneieren om muligheter for dagstur ut til Træna neste dag. Jeg fikk rutetabell og han anbefalte meg å være tidlig ute da Trænafestivalen går av stabelen 7. juli. Neste morgen ble jeg møtt til et lite folkehav av festklar ungdom på kaia. Jeg ble lurt til å tro at hurtigbåten ut til Træna ville bli vanskelig å få plass på, dermed hang jeg med meg noen ungdommer og kjørte privatbåt ut dit til dobbel pris (350,-)! Denne lille båten kjørte i full fart over havet og de som hadde lagt seg oppå dekk fikk seg en våt opplevelse. En brisen kar som satt ved siden av meg spurte; «ska du på fæst?», men han fikk kun et tørt og kjedelig svar tilbake; «niks, jeg skal på tur til Trænstaven». «Åja, æ ser den», repliserte han før han hev innpå en ny pils. Vel framme på Træna tok jeg bygderutebåten med M/S Sanna (må bestilles på forhånd) ut til Sanna der Trænstaven reiser seg majestetisk opp av havet sammen med Gumpen, Mjåtinden og Breitinden. Dette har vært viktige landemerker for sjømenn i alle år. Været var perfekt og vinden ikke så verst, nå var jeg virkelig spent på om jeg i det hele tatt ville komme til topps. Det hadde ikke regnet på mange dager, så forholdene skulle være gunstige. Ved nylig nedbør blir nemlig de bratte gressflankene såpeglatte. Jeg hadde ikke lest meg særlig opp på forhånd og trodde at beste atkomst til nordvestryggen var å runde toppen med sola, der tok jeg feil. Etter å ha forlatt veien rotet jeg meg bort mot ryggen i delvis villgras og på sva. Omsider stod jeg ved foten av ryggen, og det så temmelig bratt ut. For å komme opp til ryggen fra denne siden måtte jeg klyve meg opp en bratt og utsatt gressrenne. Passerte noen gamle slynger her, men dette er likevel ikke normalveien opp til ryggen, den går opp en gressrygg i nordøst. Så lite spor etter andre folk. Med hjertet i halsen kom jeg meg opp på hovedryggen og tittet på veien videre oppover. Kjente raskt igjen første klatrepunkt fra bilder jeg hadde sett. I ettertid har jeg forstått at enkleste vei går på høyreside av hammeren jf https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=8027 . Jeg gikk rett på, og her var det både utsatt og noe teknisk (anslår grad 3+). Kom meg forbi dette partiet og fortsatte oppover. Flere passasjer bød på særs utsatt og luftig klatring og klyving ut mot sørveststupet. Ruta sier seg nesten selv da man ser spor etter folk i vegetasjonen. Hadde jeg hatt med tau her ville jeg nok ha brukt det noen steder, følte meg ikke helt komfortabel overalt. Hvis det har regnet nylig bør man i hvertfall bruke tau på denne toppen. Etter hvert slakket ryggen av og de siste høydemeterne opp til toppen kunne tas uten å være helt «på alert`en» som Petter Solberg så fint sier. Godt fornøyd med å komme på toppen. Ifølge toppboka hadde kun en person vært her før meg i år, det var overraskende! Men regner med at en del taulag skal opp her i løpet av festivaluka. Uheldigvis kom det en irriterende sky som svevde rundt toppen under hele oppholdet mitt. Den skygget noe for utsikten, men enkelte luker dukket opp av og til. Lenger nede på ryggen var uansett været perfekt. Hadde lest at returen skulle være verst, men av en eller annen grunn synes jeg det gikk overraskende greit tilbake. Fikk bedre oversikt over hvor de sikre takene fantes, så med stor forsiktighet snek jeg meg ned fra ryggen og denne gangen ned normalveien. Fulgte et tråkk rundt på nordsiden, men dette forsvant med jevne mellomrom. Siste stykket før kirkegården gaulet en kar som stod og beiset huset sitt hvor jeg skulle gå. Hadde god tid til å slappe av før båten skulle hente meg kl. 18.00. En hyggelig dame kom bort til meg og spurte om jeg ville sitte på med dem over til Husøya, men siden jeg trodde at M/S Sanna bare skulle hente meg takket jeg pent nei. I ettertid viste det seg at det var flere som skulle ta samme båt som meg, så jeg sløste bort noen kroner og tid der... Feiret bestigningen med en soft-is på Husøya før båten tilbake til Stokkvågen gikk på kvelden. 3 timer 400 høydemeter 5 km

Etter en velfortjent hviledag i Mosjøen med regn og uvær var det duket for nok en finværsdag her i nord. Er det for å skremme søringer vekk at de driver med skremselspropaganda om dårlig vær i nord og bare finvær i sør? Denne dagen var kanskje den varmeste her oppe hittil i år, det var skikkelig vårstemning da jeg våknet i bilen i Eiterådalen. Jeg kjørte så langt jeg kunne helt til det sa stopp ved Holmen gård. Herfra og videre inn var det ikke brøytet, kun kjørt scooterspor. Heldigvis hadde jeg startet tidlig og fikk relativt skarpt føre inn til enden av veien vest for Sirijorda. Det gikk fort, og jeg brukte kun 1t 15min på denne snaut 10km lange strekningen. På grunn av det varme været var jeg ikke bekymret for skredfaren lenger, dermed tok jeg en ganske bratt og direkte rute opp mot Sirijordaksla. Først litt kaving gjennom granskogen, og deretter opp noen temmelig bratte kneiker der det hadde hopet seg opp enorme mengder med snø gjennom vinteren. Så mye at det hadde dannet seg «bresprekker», så jeg måtte være obs på å ikke tråkke gjennom disse. Jeg tok en god pause på vel 600 moh og feiret at den verste stigningen var tilbakelagt. Fant en bar flekk med varmt svaberg der jeg lå og solte meg en liten stund før jeg fortsatte videre. Opp Sirijordaksla og videre mot Vistkjerringa var det fin og fast vårsnø og akkurat passe helning til at jeg kunne gruglede meg til den herlige nedkjøringen etterpå. Føler jeg har begynt å få teken på svingteknikken selv med kun brede fjellski. Vistkjerringa kom nærmere og nærmere, men mer iøynefallende var den noe lavere naboen i nord – Vistmannen, en skikkelig stilig tind! Nå gjenstod kun en siste bratt kneik og så var jeg ved varden. Tok en god rast mens jeg nøt utsikten i alle himmelretninger. Skylaget lå lavere enn toppen, så jeg svevde på en måte på et hav av skyer. Så startet nedkjøringen, og den svarte akkurat til forventningene. Deilig og sammenhengende renn ned til 600 moh der det ble litt i bratteste laget. Mer skrensing herfra og ned. I den bratteste bakken måtte jeg av med skiene og gå på bena. Plutselig tråkket venstrefoten min ned i et hull!, det var en temmelig dyp sprekk som hadde blitt dannet av masse snø og bratt helning. Godt jeg ikke hadde hoppet med begge beina! Resten av bakken kunne jeg ake på rompa, morsomt! Siste stykket ned mot veien var ikke like gøy på grunn av pill råtten snø i granskogen. Her måtte jeg av med skiene og trampe meg framover med gjennomslag for hvert skritt jeg tok. Etter dette var det kun den smådryge etappen tilbake til bilen. Det ble en het opplevelse, sola kokte som aldri før! Mange svetteperler senere var jeg framme ved bilen. Nå kjørte jeg nordover mot Svartisen, for denne helgen skulle bli knall over hele landet! Turdata: 32 km 5t 15min 1275 hm Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12344/Vistkjerringa.html

Jeg og kona dro til Heggmoen utenfor Bodø igår. Oppdraget var test av vårt nye telt, Helsport svalbard 3 high. Utgangspunktet var å ha det trivelig ved bålet (les: bøtte med 2,5kg frosen sodd som skulle tines ved bålet). Erfaringen vår på vintertelting er x 1 fra før, så vi gjorde som sist - gikk 15min fra bilen som sikkerhet. Ved ankomst leirsted så blåser det opp, uten at dette stoppet oss. I god nordnosk mentalitet, her skal det graves sittegrop og lages til bål. Dette ordnet kona, mens jeg kranglet med svalbard og vinden. Etter å ha saumfart forumet for gode råd både ift aktuelt telt, samt generelle tips om oppsett av telt vinterstid - her var det bare å få opp boligen. Først litt nedtramping av teltområde, deretter krangle ned en vinterplugg i ende enden med vinden. Deretter inn med stengene, og simsalabim og pitte litt bannskap så stod teltet som en drøm. Forsåvidt lett å sette opp teltet, men tok en del tid da. Ca 20min. Vår naivitet ble straks til realitetsorientering. Sittegrop og bål enei. Kong vinter hadde bestemt annerledes. Her var det bare å komme seg i system i teltet. Kona ordnet med tingene i innerteltet, og jeg ble erklært forteltsjef og kokk. Tinet soddbøtta i en kasserolle på stormkjøkkenet på 1/2 varme. Når det ble litt lunk var det fram med kniven og hakke i biter, for deretter få det flytende. Dette ordnet 111C excellent. Beste sodden noen gang Fikk gravd en fin arbeidsgrop i forteltet. Fra døra og ca 3/4 mot andre enden. Bredden som døra, og ca 1m ned til bakken. I tillegg en halvsirkel videre inn i teltet for primusfyring. Hva har jeg lært? Ikke grav så langt ned. Vært nok med en halve dybden. Da kunne jeg jo ha sittet på liggeunderlag i teltet, i stedenfor skakk rygg. Måtte stenge laveste ventilen inne i teltet pga sny blåste rett inn. Av lite erfaring ble innterteltdøra 100% stengt da vi la oss. Kondens kom kom. Klarte i tillegg å snu ræva bort mot veggen ila natten. Flott mer læring på den tøffe måten under kontrollerte former. Husker det til neste gang. Etter 10-11t herlig nattesøvn, avbrutt av noen oppvåkninger mer sterke vindkast, bestemte vi oss for å spise frokost og deretter bryte leir. Riving av telt i sterk vind er jo en fornøyelse, godt at vi var 2 om jobben. Oppsummering Teltet holder mål i massevis. Er blitt glad i teltet. Enorm plass i innterteltet for 2 voksne. Om det på sikt dukker opp småtasser og en ny hund vil det være plass fortsatt. Noe bedre stramming av langsgående teltbarduner vil gjøre innterteltet noe strammere. Dette henger jeg på kappen erfaringskunnskap som vil komme seg. Kondens, det e flått det - som ungdoman like. Innerteltet stod mot vinden, ved neste tur vil jeg ha forteltet mot vinden for å kunne kjøre full lufting inne i teltet uten at det blåser masse snø inn - men også kjøre opp myggnettingen i døra for bedre ventilasjon. Skal kjøpe bardunposer fra exped å sette på teltet. Knoting med å sette bardunene i system i -4 og 12 m/s, noen som kjenner seg igjen? Frister også å kjøpe bardunseil. På ene langsiden og kortsiden til forteltet gikk det 2 skistaver som anker for bardunene. De kan jo være kjekk å ha hvis man skal gå seg tur. Skulle gjerne lagt opp bilder, men alle bildene er over 800kb så det fungerer dårlig. Sprørsmål: Kan man løsne langsgående bånd i innertelt som går langs bakken uten at dette går på sikkerheten løs? Klipse av å legge det bort ved enden. Her i aktuelt telt-tilfelle, som går mellom punktene til stanga til forteltet. OG, er 12 m/s vind ufysent, eller er jeg kresen? Var -4 i utgangspunktet. Veldig mottakelig for tips og råd da vi er uerfarne på vintertelting. Hvis noen har ståltips på svalbardteltet er det veldig bra.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 Overnattinger: Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT) Balvasshytta (DNT SOT) Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT) Langvannet (telt) Lønsstua (DNT Bodø og omegn) Lønstindvatnet (telt) Krukkistua (DNT Rana tf) Raufjellkoia (DNT Rana tf) Bolnastua (DNT Rana tf) Virvasshytta (DNT Rana tf) Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis. Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi. Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige. Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri. Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød. Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager. Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet. Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista. Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad. Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks. Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet. Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet. Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei. Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet. Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger. God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst. Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag. Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet. Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter. På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste. Krukkistua (DNT) Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget. Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det. Virvatnet, her ender turen. Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo. Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt. Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.

Sommeren 2015 gikk jeg fra Alta til Mo i Rana. Det var første gang jeg dro på langtur, noe som ble en veldig positiv erfaring. Jeg gikk mesteparten av turen alene, men hadde selskap på enkelte etapper, totalt brukte jeg 63 dager. Har lenge hatt en plan om å lage en turrapport her, men det har kommet litt i bakleksa. Nå har jeg ihvertfall en liten rapport fra etappe 1, som gikk fra Alta til Masi. Øvrige etapper kommer etter hvert. Austerelvdalen - Masi Biddjovaggi - Saraelv Saraelv - Helligskogen - Rosta Frihetsli - Björkliden Bjørnfjell - Narviksfjellene - Ritsem Saltoluokta - Sarek - Padjelanta - Sulitjelma Sulis - Lønsdal Lønsdal - Saltfjellet - Virvasshytta Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi 6. – 15. juli 2015 Overnattinger: Austerelvsetra (telt) Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT) Falkvannet (telt) Bojobæskihytta (AOT DNT) Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat) Virdnedorru (telt) Valjeguragierratjavri (telt) Masi (campinghytte) Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender. Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag. Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus. Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren! Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda. Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.

Denne turrapporten er nærmere 5mnd forsinket, men bedre sent enn aldri. Jeg skrev en lang og fyldig rapport som forsvant sammen med alt annet på harddisken. Derfor nøyer jeg meg nå med en kortere versjon, så får de som er interessert heller komme med spørsmål. Jeg studerer i Trondheim, og drar hjem til Lofoten i sommerferien. Turen blir derfor som en del av hjemreisen. 10. Juni Toget stoppet på Dunderland stasjon tidlig på formiddagen, og etter en natt uten søvn var det en sliten sjel som hoppet av toget. Turen startet med 5-6km på asfalt langs E6. Fremme ved bjøllånes kunne jeg nyte utsikten over ranelva, og turen var igang! Turen oppover Tespdalen var lang, og jeg var dyktig sliten da jeg satte opp teltet nærmere 10 timer og 20-25km fra utgangspunktet. 11. Juni Tidlig i gang idag. Jeg gikk opp på høyden sør for lappflyttarskardet og fikk en flott utsikt over bjøllådalen. Valgte selvfølgelig korteste vei ned fra høyden, og angret fort på det. Med hjertet i halsen kunne jeg etterhvert fortsette oppover Bjøllådalen. Jeg fikk hilse på mange rein, både med og uten bjelle. Fisket meg oppover langs bjøllåga, men det var steindødt. Utpå ettermiddagen tok jeg inn på sikringshytta til saltfjellstua. Selve saltfjellstua ble pusset opp relativt nylig, og ble litt for overdådig for en ensom vandrer. 12. Juni Våknet til knallvær og store forhåpninger om storrøye i Søndre Bjøllåvatn. Vandret oppover på såre føtter, og gledet meg stort. Håpet brast imidlertid fort så snart jeg tippet over bakketoppen og fikk se isen ligge over stort sett hele vannet. Jeg prøvde mine beste triks bortover langs strandkanten, men noe fisk ble det ikke. Slukøret vandret jeg videre; forbi midtistua, langs Nordre Bjøllåvatn, og videre helt til Øvre Oksvatnet. Sinnsykt lang dag. 13.Juni Startet dagen med fiske i Øvre Oksvatnet, men uten hell. Videre gikk turen gjennom Gåsvatnan landskapsverneområde, forbi Tverrbrennstua, og over veien som går over Beiarfjellet. Derfra gikk turen over Beiarskardet, og skulle egentlig gått videre langs nordsiden av Lurfjellet. Området var imidlertid snødekket, og bratte skråninger med sva og snø er ikke noe jeg synes er veldig morsomt. Jeg tok derfor turen ned til Gjømmervatnet i kraftig regnvær, og det var knallfint å finne en strand som kunne drenere bort vannet, samt gi meg et flatt og godt underlag. Dagen ble avsluttet med desperat tørking av mobiltelfon...(som den dag i dag desverre er gått av med pensjon som følge av dette) 14. Juni Startet dagen med meget utfordrende bålfyring for å tørke opp litt våte klær. Turen gikk videre over fjellet mot Lurfjellhytta. På dagens høyeste punkt fikk jeg øye på turens sluttpunkt; Børvatnet. Jeg trampet i nedoverbakke med vonde føtter, og de siste kilometrene langsved Børvatnet var føttene så vonde at jeg kjempet for hvert skritt. Det var derfor godt at jeg møtte en særdeles trivelig kar som skysset meg inn til Maskinisten i Bodø. Takk til Deg! Maskinisten er et lite friluftsområde rett utenfor sentrum. Her satt jeg opp teltet inne i et buskas, og sov meget godt natten gjennom 15. Juni Dagen startet med marsj inn til Bodø sentrum. Jeg hoppet på Hurtigruten, og tok turen over til Lofoten. Avsluttet dagen med biff og fløtegratinerte poteter. Namnam! Skal ikke legge skjul på at det ble en utfordrende tur. Jeg fikk ikke en eneste fisk, og det var tidvis svært tungt å vasse i råtten vårsnø. Møtte to mennesker på turen, begge i nærheten av sivilisasjonen. Ved hjemkomst fant jeg fram fluestanga, og fikk ny pers med sjø-ørret på 1,8! Blir ikke bedre enn det

Brrr.... jeg våkner i bilen med rim på rutene. Det er -3,5 grader ute og det betyr intet annet enn KLARVÆR! Endelig kom godværet til Nord-Norge for alvor. Jeg står parkert utenfor Bergeng gård, så langt jeg kan kjøre opp langs Glomåga på denne tiden av året. I dag var det klart for Svartiseventyret, en todagerstur med besøk innom Steintinden (Norges minst besøkte kommunetopp?) og Snøtinden som er høyeste nunatak på Svartisen, Norges nest største isbre. Jeg gledet meg som en unge til å utforske denne ville og vakre naturen. Litt over kl. 07.00 var jeg igang, med litt tyngre sekk enn normalt siden jeg skulle overnatte undervegs. Først fulgte jeg en scootertrasé inn til Fisktjønna, og deretter delvis langs den noe krunglete sommerstien til Glomdalsvatnet. Fulgte noen gamle skispor her. Det var panserskare denne morgenen, så enkelte partier var litt vriene å passere, slik som en bratt skråning ved det som på kartet kalles Hella. De første solstrålene fikk jeg da jeg strøk ut på Glomdalsvatnet. Fjella i vest lå badet i morgensol, ikke minst det spektakulære Steintindmassivet som jeg noen timer senere skulle skulle ankomme. Etter vannet måtte jeg opp en ny bakke før det gikk ned igjen langs et scooterspor mot Glomåga. Scootersporet gikk litt på kryss og tvers, så jeg forsøkte meg i blant på noen snarveger som til tider var mislykkede forsøk. I farten passerte jeg kloppa over Glomåga, antakeligvis fordi jeg var så fascinert over landskapet her inne. Men scootersjåføren hadde funnet en snøbru over elva like nord for pkt 274, her gikk jeg også over. Nå begynte jeg å spise høydemeter for alvor. Jeg gikk oppover litt sør for Tverråga og krysset denne ved ca. 570 moh. Videre rett nordover en bratt bakke og inn på breen nord for pkt 780. Her tok jeg en velfortjent rast. Fy f... for et landskap, og for et vær! Ikke én sky, og ikke ett vindpust. Jeg holdt pusten og lyttet til den fantastiske stillheten. Det eneste jeg hørte var et fjernt elvebrus som var som musikk i mine ører. Etter pausen langet jeg i vei innover breen i retning skaret mellom pkt 1121 og 1459. På avstand så det bratt ut å komme seg fra breen og opp i skaret, men det løste seg greit opp når jeg kom nærmere. Deretter bar det ut i et nytt brebasseng og så den bratte oppstigningen mot Steintinden. Jeg hadde siktet meg en linje til skaret øst for toppen, ganske lik den Otto, Inger Lise og Joso tok. Men etter bakken fant jeg ingen gunstig overgang fra breen og opp på østryggen. Jeg måtte helt opp i skaret og ut i nordflanken faktisk. Her var det bratt ut mot breen i nord og delvis isete og tørr snø. Heldigvis hadde jeg med stegjern, men uten isøks og med tung sekk på ryggen følte jeg meg litt som en tosk der jeg listet meg ut i flanken. Det gikk nå bra, men et feiltrinn ville ført til glissade og rett ut i nordstupet! Anbefaler isøks OG stegjern for de som prøver denne varianten. De fleste lar kanskje sekken være igjen her ved breen, men jeg måtte ha med alt utstyret fordi jeg skulle traversere over toppen. Nådde toppen etter drøyt 6 timer, ganske likt som Otto & co brukte. Fantastisk flott her oppe, det kan ikke beskrives med ord, bare sjekk panoramabildene! Jeg ble ikke lenge på toppen, for jeg var så spent på hvordan veien videre ut nordryggen ville bli. Jeg så at det var nærmest en skavl der i starten, men jeg fant et sted hvor jeg kunne ta meg ned. Veldig bratt her, men en glissade ville heldigvis ikke blitt flatal. Skiftet så fra stegjern til ski og skled ned nordryggen og ut på breen sør for pkt 1353. Her var det brattere enn jeg trodde og ganske tørr snø. Idet jeg løsnet ut noen snøflak tok jeg av meg skiene og gikk ned for sikkerhetsskyld, i tilfelle det skulle gå et skred. Da bratta var forsert kunne jeg fint skli ned til bunnen av breen der Flatisen kommer opp. Nå startet motbakkene på nytt, opp og inn til Snøtinden. Steintindmassivet var et spektakulært syn herfra. Tror ikke det er mange som har vært her inne som jeg er nå, tenkte jeg. Turen inn til Snøtinden føltes laaang ut! Den kom liksom aldri nærmere, og jeg begynte å kjenne det i beina. Klokka viste at jeg hadde steget over 2500 høydemeter i løpet av turen, og med tung sekk blir låra fort sure. I siste bakken opp mot toppen kom det en sur trekk fra vest. Planen var å overnatte på toppen, men den planen kunne fort endres om ikke vinden løyet. Det begynte også å skye til mer, i et øyeblikk fikk jeg faktisk øye på Lofotfjella, men jeg ventet med å fotografere til jeg var på toppen og da hadde skyene dessverre visket vekk den utsikten. Nå var jeg virkelig sliten, det var såvidt at jeg klarte å karre meg opp på toppvarden, få satt meg ned og ta de nødvendige bildene. Var rett og slett for sliten til å nyte utsikten fullt ut. Jeg tenkte bare at nå måtte jeg få i meg mat og mer drikke. Hadde ikke mer vann i camelbaken, så jeg måtte smelte snø. Først fant jeg en stor stein ved toppen der jeg fant litt le, slo opp vindsekken, pakket ut liggeunderlag og sovepose. Men vinden kom likevel, det var så mye vind at det nesten var umulig å håndtere fuelbrenneren. Jeg ga opp dette til slutt og pakket ned alt utstyret før jeg begynte å gå tilbake mot Steintindmassivet. Det gjorde jeg lurt i, for da jeg kom ned mot Nordfjordbreen stoppet vinden helt, her var det nærmest vindstille! Jeg fant en fin plass på rundt 1150 moh med orkesterskue mot solnedgangen i havet i vest. Sola speilte seg vakkert i den øde Nordfjorden, og ute i havet kunne kjente øytopper som Hestmannen og Trænstaven (litt utenfor skuet) skimtes. Her fant jeg meg godt til rette og startet snøsmelting, kort tid etter nøt jeg to real turmat som varmet godt i sjela. Lå en stund og nøt solnedgangen før jeg la meg til å sove for natten. Om natten skyet det til, men heldigvis løsnet dette på morgenkvisten. Jeg våknet kl. 06.45 og så Steintindmassivet i morgensol. Hadde det vært tåke ville jeg vært litt bekymret for ruta jeg skulle følge tilbake i dag ville jeg helst gå med sikt. Spiste frokost, smørte meg med solkrem og kort tid etterpå fikk jeg et herlig renn på morraskaren ned breen til sadelen mot Steintinden. Herfra tok jeg sikte mot skaret like øst for pkt 1459. Lengst vest i den bratte bakken jeg skulle forsere var det synlige sprekker så de holdt jeg god avstand til. Oppstigningen gikk som en drøm og jeg tok meg greit opp i skaret. Deretter gikk jeg litt oppover mot 1459 før jeg gikk inn i det neste brebassenget. Nå kunne jeg renne ned breen til sporene fra i går. Snøkonsistensen var litt ekkel til å kjøre på i starten, men det ble bedre da det flatet ut. Fikk med meg litt fart ut på flaten og kunne skli uten et eneste stavtak ut resten av breen. Fulgte så omtrent samme rute ned mot Glomåga, men denne gangen siktet jeg meg inn på kloppa som er merket på kartet. Snøen var fin stort sett fin å kjøre på, men tross av at det fortsatt var tidlig på morgenen tok sola godt så jeg opplevde råtten snø noen steder. Kom meg greit over hengebrua, men denne var gammel og det var hengt opp et skilt om at forsiktighet måtte utvises. På andre sida av brua måtte jeg krabbe meg opp på snøen igjen, og med veloverveide steg gikk den overgangen greit. Resten av veien tilbake gikk greit, selv om den var noe langdryg. Jeg fulgte et scooterspor til Glomdalsvatnet, men det viste seg at det heller hadde lønt seg å følge sporet der jeg kom opp. Droppet fellene resten av veien, noe jeg til tider angret på da jeg kom på at jeg først måtte opp før det gikk ned mot Fisktjønna. Da jeg var tilbake ved bilen var klokka 11.15 og sola stekte som bare det. Utnyttet situasjonen til å tørke tøy utenpå bilen før jeg kjørte videre over Saltfjellet mot Fauske. Jeg ringte pappa for å spørre om værmeldinga videre, og da jeg hørte at denne dagen samt neste dag kunne bli de eneste finværsdagene på lenge måtte jeg bare utnytte det. Spontant bestemte jeg meg for å ta en todagerstur i Sulisfjella, starte i kveld og gå på Suliskongen og videre til Sorjoshytta og i morgen bestige Ålmåijokka og returnere tilbake til Sulitjelma. Det ble som forventet nok en tung tur, fortsettelse følger her Turdata: Dag 1 11 timer 40 km 2700 høydemeter Dag 2 4 timer 23 km 785 høydemeter Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12499/V%C3%A5reventyr+i+Svartisfjella.html