Søk i nettsamfunnet

Plan A var egentlig Holtanna, men pga at det er så inni hampen med snø enda ble det blankt avslått når vi kom opp til teltplassen. Ble anberfalt Raudetårnet av flere klatrere her på Sunnmøre så det ble søndagens mål. Raudetårnet er en 100m høg pinakkel som markerer seg godt i Jønshornmassivet, den ser virkelig innbydende ut med sitt rødlige skjær og spisse form. Klatreturen byr på 3 taulengder med innslag av 5- i hver av dem. Crux er en luftig svatravers på 2 taulengde. På toppen var det trangt om plassen, vi satt rimelig rolig når vi spiste brødskiva for å si det sånn Returen går ned vestsida av pinakkelen, 2 rapeller på henholdsvis 45 og 20 meter. Her er det flotte kjettinganker i rustfritt stål. Det er jaggu bra for det er meget dårlig fjell i vestsida. Fikk ikke mindre lyst til å ta turen på Holtanna etter denne dagen. Det er mulig å ta en kort rapell bak Raudetårnet, klatre opp på neste topp på kammen og klatre helt opp til Jønshornet.

Først og fremst må jeg starte med å takke vår herre for godt vær, noen må ha vært vanvittig snille for at vi skulle fortjene dette. Så over til helgens utflukt i Molladalen. Det var i utgangspunktet helt andre klatreplaner for denne helga, men pga sjukdom måtte plan A avlyses. Plan B var å krysse fingrene, ringe Lars Otto og høre om han ville bli med på klatring, Lars O stilte på en times varsel og vips var vi på tur opp i dalen. Hvor vi skulle klatre var det ingen som hadde tenkt på, så det første som slo meg var Sydeggen på Holtanna, Vi hadde gløttet bort og snakket litt om den ruta i vår da vi klatra Raudetårnet. Når du først er på Holtanna, er det også en kjennsgjerning at om du rappelerer ned om Holet, så lander du ca 100m unna innsteget til Sofaruta på Mohn`s topp, planen var vel egentlig åpenbar. 2 Fine ruter med koseklatring i kanonvær. Reiulf Steen var faktisk ledig, så vi inntok dette vidunderet av en bivuak før vi tok kveld. Holtanna Sydeggen er på høyre side av Holtanna når du kikker innover dalen, innsteget var noe kronglete å tolke da føreren er litt upresis. Tror ikke vi starta der vi skulle men vi kom omsider inn i det som måtte være riktig rute. Fin og enkel klatring med flott utsikt utover Ystenesdalen og Molladalen. Toppen er luftig og består av to knorter, betydelig bedre plass en på raudetårnet som kan samenlignes med å stå på et oljefat Rappellene (2stk) ned om holet utføres på herlige kjettinganker, lettvint og tidsbesparende. Vi måtte selvsagt ned på bolten i holet og hoppe litt for å se om den satt godt, vilket vi ble enige om at den gjorde. Sofaruta Sofaruta har vært en snakkis så lenge jeg har fulgt med på klatring, var derfor forventningsfull til denne ruta. Fin førstetaulengde i nogenlunde fast fjell. Så var det denne sagnomsuste sofaen, mulig det er meget åpenbart for andre som tar seg opp her for første gang, men vi såg jo sofaer både her og der, var det opp til meg kunne ruta gjerne vært kalt møbelbutikken. Spesielt ei hylle var vi sikre på var sofaen, der var det borebolter til standplass og en varde. Men vi fant da riktig sofa til slutt, den var mye mindre en hva vi hadde forutsett, mulig det var dette som hadde ledet oss ut på større hyller (+ at føreren vi brukte var mine egne pennekluss på en papirbit). Uansett, ruta er bratt og luftig, går over til en fortopp like ved hovedtoppen, så må du spasere noen meter før den siste hammeren opp på toppen forseres. Mohn`s topp har i motsetning til Holtanna en normalveg, så her slipper du å rappellere om du heller vil gå ned om Mohn`s renne ned i Molladalen. Som tidligere nevnt var disse to rutene en fin kombinasjon, luftig koseklatring i flotte omgivelser Anbefales!

Denne helga var vi en god gjeng oppe på Renndølsetra i Innerdalen, misjonen var dugnad i forbindelse med sesongåpning. Da snøen endelig har trukket seg opp i sidene og værmeldingene var eksemplariske, var vi to stk som lurte oss opp Vestre Gjelkant Lørdag formiddag, vi fikk altså slått store hauger med fluer i en smekk. Vestre Gjelkant er en klassiker i Innerdalen med sin tydelige egg opp på Merrakammen, totalt 5 taulengder, grad 4. Har ofte vært brukt i kurssammenheng. Ruta er enkel å klatre, grovt fjell med gode tak, men den er bratt og luftig. Turen krever litt forsiktighet og årvåkenhet, det er mye løse steiner og til dels svære steinblokker som står på vippen (spesielt på 3 og 4 taulengde). Kort oppsummert; Fin klatrerute der du får godt med luft under ræva, samt vakker utsikt utover Innerdalen. Anbefales.

Hei! Muligens ikke det mest relevante spørsmålet på dette forumet, men prøver meg likevel. Vi skal male rekkehuset snart, ved bruk av stige. Høyeste punkt blir vel ca. 4-5 meter over bakken. Altså nok til å slå seg helseløs hvis uhellet er ute. Vi kommer til å være 2 stk hele tiden (en person holder/støtter stigen). Planen er likevel å ha en slags "nød"-sikring i form av tau og klatresele. Vi har gjort litt helt basic klatring, så vi vet hvordan selen skal sitte på (for eksempel hvordan sikre seg mot å falle ut av selen dersom man henger opp-ned). Vi planlegger å feste et tau inne i huset (eks. til et møbel som står inntil vinduet), og la det henge fritt ned. Vi skal sikre oss til dette med klatreselen. Spørsmålet er bare - hvordan? Tauet skal i utgangspunktet ikke belastes (vi skal ikke henge i det med mindre vi faller). Vi ønsker selvsagt å kunne justere slakken fortløpende, både strammere og løsere. Finnes det en smart innretning for dette? Taubrems? "Løkke"/krok som tillater å føre tauet gjennom når det er slakkt, men som bremser når det blir stramt (=hvis man faller)? For å understreke: dette skal være en nødløsning som ikke er tenkt brukt. Det planlegges ingen belastning. Det vil alltid være to personer til stede, slik at man raskt får satt opp stigen dersom den velter, og man slipper dermed å bli hengende i selen over lengre tid.

Hei, er det noen som har kjennskap til gode bøker skrevet om svenske klatreekspedisjoner? Gjerne både av eldre og nyere dato(antikvariat ingen hindring ) Setter pris på all hjelp!

Innerdalstårnet og Innerdalen er godt kjent blant fjellfolk og fjellklatrere. De fleste tar imidlertid normalveien opp. Denne ruta krever ikke sikringsutstyr, bare fortrinnsvis tørre forhold. Vi tok derimot sikte på en klatrerute opp vestveggen. En rute som i føreren ble gradert til 4+. Det ble en flott, men lang høstdag i fjellet. 12 timer viste klokka når vi returnerte til teltplassen i skumringen. Se bilder og video fra turen på ifriluft.net Asfalten var våt da vi rullet nedover Sunndalen med kurs mot Innerdalen. Tvilen bredde seg sporadisk blant turdeltakerne. Hadde internettmeldingen lurt oss igjen? Heldigvis tittet stjernehimmelen frem fra skyene når vi omsider tok fatt på oppoverbakkene langs veien inn til Renndølsetra og Innerdalshytta. Dette lovet godt for morgendagen. Temperaturen var svært behagelig der vi svettet oss oppover. T-skjorte fungerte utmerket. Fra parkeringen er det ca. 4 km inn til enden av veien ved Innerdalshytta. En avstand som var mer enn lang nok når tålmodigheten ikke akkurat var på topp. Sekkene var nedlesset med sikringsmidler, slynger, tau og telt. Teltplass er ikke alltid like lett å finne med kun lyset fra små hodelykter som hjelp. Vi fant en plass like ved elva som renner ut i Innerdalsvatna. Ola sitt ”fancy” North Face telt var med denne gangen. Selv om klokka viste godt over midnatt ble det tid til en kaffekopp pluss noen skiver før vi tok kvelden. Vi våknet klokka 0700 til et strålende høstvær. Sola kastet sine første solstråler på toppen av Skarsfjellet, og til disse vakre omgivelsene var det ikke vanskelig å få søvnen ut av kroppen. Det er sjelden jeg stresser om morgenen når jeg befinner meg i fjellheimen. Stressing ble det ikke denne gangen heller. En god frokost pluss et par kopper god morgenkaffe ble inntatt i behagelig tempo før vi omsider la i vei mot Tårnet klokken 0900. Selv om det var siste dag i september var det svært varmt i lia opp til Storvatnet. Svetten silte der jeg prøvde å holde følge med tempoet til Ola. Den høyeste toppen i Trollheimen, Store Trolla viste seg for alvor når vi kom opp på flata inn til Storvatnet. En alpin og majestetisk topp. En traversering av disse toppene står på ønskelista, gjerne med start på en klatrerute opp til Skarsfjellet. Vi tok fatt på stigningen opp til innsteget på klatreruta litt til venstre for Litltårnet. Vi fulgte den bratte renna som går opp mellom Lille og Store Innerdalstårnet. En ganske løs renne som krevde stor forsiktighet for ikke å løse ut farlige steinsprang på turkameratene lenger ned. Etter litt problemer ved et ”skjær” i renna kom vi oss opp til den gressbevokste hylla der Vestveggen-ruta starter. I føreren stod det at ruta starter ”noe til venstre” for en rygg som krysser hylla. Fjellformasjonene er veldig like i denne delen av veggen, så en nøyaktig plassering av innsteget var så å si umulig. Vi startet derfor klatringen på et sted vi syntes så egnet ut. I ettertid skulle dette vise seg å være for langt til venstre for den tidligere omtalte ryggen. Vestveggen Første taulengde startet bra, men etter noen litt dårlige kileplasseringer ble taudraget stort. I tillegg prøvde jeg å spare tid ved å gå ut 50 meter på den første taulengden. Dette fungerte etter litt funderinger på vei oppover veggen. Standplass ble satt på en gressbevokst hylle etter om lag 50 meters klatring. I og med at vi klatret i vestveggen ble det dårlig med direkte sollys denne dagen. Veggen la stort sett i skyggen hele dagen. Dette gjorde imidlertid ingen ting p.g.a. den høye temperaturen. Svetten silte under jakka der jeg forserte meg oppover. På andre taulengde møtte jeg på noen gamle bankebolter, som indikerte tidligere klatreaktivitet på ruta. Bankeboltene var satt på et markert crux på denne taulengden. Et crux som vi mener lå et godt stykke inn på 5-tallet. Etter dette cruxet med de to bankeboltene traverserte jeg noen meter horisontalt via en stor løs blokk før jeg kunne sette standplass på en stor bevokst hylle (se bilde). Hylla var svært løs og tauet løste ut flere mindre steiner. Taulengden ble på ca 35 meter. Ola og Steffen fulgte etter på hvert sitt halvtau. En kile satt svært godt, så Ola fikk en litt dårlig start på denne taulengden. Tredje taulengde så finere ut enn de to første. Dette stemte godt når jeg klatret meg oppover. Et fint riss halvveis var artig å forsere. Denne taulengden ble p.g.a taudrag litt kortere enn jeg hadde tenkt. Standplass ble satt på en hylle litt til høyre for en større hylle som vendte ut mot Tårnets nordvestegg. Dette indikerte samtidig at vi var langt utenfor den beskrevne ruta. Dagen hadde gått fort etter mye fundering underveis, og vi hadde ikke mye ”ekstra” tid å ta av. Vi ønsket å ha litt dagslys igjen til returen via normalveien. Jeg startet derfor raskt på fjerde taulengde. På denne taulengden traff jeg også på noen gamle bankebolter ved et markert crux. Denne siste taulengden var ganske dårlig sikret, så det ble en ganske lang ”run-out” etter cruxet før jeg fikk satt en siste sikring etter et delvis mosebelagt sva. Standplass ble satt i noen blokker noen få meter unna toppvarden. Det var godt å stå på toppen. Jeg var dyktig sliten etter 4 taulengders leding. Når Ola og Steffen stod på toppen var klokka blitt 1830. Det hadde begynt å skumre, så noe langt opphold på toppen ble det ikke. Litt fotografering og litt påfyll av mat var det vi rakk før vi satte kursen ned nedover langs normalveien. Denne veien byr ikke på større problemer på tørt føre, og nedstigningen gikk derfor greit. Mørket hadde nesten falt helt på når vi var tilbake ved teltet slitne etter dagens innholdsrike tur. Ola lanserte ideen om å rive leir for å dra videre til Venjedalen for bestigning av Romsdalshorn på søndag, men dette ble (heldigvis) nedstemt. Resten av kveldstimene ble brukt til å fyre bål, spise en halv grilla kylling og drikke noen ekstra gode kopper med kaffe. Bålfyringa var ikke akkurat noen suksess. Det var dårlig tilgang på ved, og den veden vi fant var av det fuktige slaget. Grå og fuktig søndag Søndag morgen hang skydekket tungt, og den gode værmeldingen fra dagen før var plutselig snudd på hodet. Det var imidlertid godt å tenke på at vi ikke hadde tatt oss sørover til Isfjorden og Venjedalen for å ligge ”værfast” ved foten av Romsdalshorn. Det var ikke mye vi kunne få klatremessig ut av denne dagen. Heldigvis for oss var det en skoleklasse på tur til Innerdalen denne uka. De hadde fått satt opp en taubane over elva like ved teltplassen vår. Her så vi en mulighet til å få oppleve noe nytt og spennende selv denne grå søndagen. Etter at vi hadde vært så heldige å få slengt oss med på skoleklassens opplegg hjalp vi til med å kveile sammen de to 200 meter lange tauene som var spent opp over elva. Jeg må innrømme at man blir ganske lang i armene etter en slik jobb… Som takk for hjelpen fikk vi en kald halvliter av det hyggelige vertskapet på Innerdalshytta før vi igjen satt kursen hjemover mot Trondheim. En verdig avslutning på en innholdsrik helg i Innerdalen.

Det store ønsket for helgen var å prøve klatring på Hægefjell og teste vårfisket i Tjenna. Ankom hytta på Vøllestad fredag kveld i lettskyet pent vær. Etter at solen hadde gjemt seg bak åsene, kom elgen frem på jordet for å hilse oss velkommen. Den var en yngre okse med bastdekte hornknotter. Lørdag morgen kom med lovende vær. Vi sto raskt opp og satte kursen mot Hægefjell (1021) i Nissedal. Det tok i underkant av en time (bomvegen kostet 50 kr). Ved parkeringen var det mange som hadde campet, men ingen hadde kommet seg av gårde enda. Dermed ble vi de første som kom oss til veggen. Etter litt om og men fant vi innsteget til Via Lara (4), ett godt og tydelig riss oppover svaene i sørøstveggen. Ruta er flott og utsikten over Nisser upåklagelig, ikke rart at dette er en populær rute. Vi holdt ikke så stor fart, men gikk jevnt og trutt oppover. Dermed var det flere som stakk forbi oss. Risset er bredt, så det ble ikke nevneverdige problemer. Vi rullerte på å lede. Da vi var ca halvveis og midt i det bratteste kom en liten sky listende og begynte så smått å regne. Det kan da ikke bli verre? – Jo det kan det: det gikk over i en haglskur. Heldigvis varte opptrinnet bare i 5 min og fjellet rakk knapt å bli vått. Dermed var det bare å fortsette. Vi fikk god trening i å sette sikringer og lage standplasser. Etter 8 taulengder var vi oppe. Klatringen tok oss litt over det dobbelte av den stipulerte tiden å komme oss opp til topps, men hva gjør vel det når dagen stort sett var strålende. Det gjorde godt å få av seg svaskoene og få seg en matbit før vi gikk ned igjen. Stien ned går på vestsiden av stupene og er spektakulær nok. Middagen ble grillet i solveggen på hytta og smakte godt. Etterpå ble det litt kveldskos ved peisen inne. Sola sto opp og skinte uforstyrret også søndag morgen. Litt stive og støle var ikke ambisjonene fullt så høye, så vi gikk fra hytta til Løytesåsen (522). Tørmoddalen er bratt og gjengrodd, men lar seg greit krysse bare man ikke har det for travelt. Liljekonvall, kvitlyng, storblåvinge og jonsokkoll sto i full blomst i de varme liene. Fra toppen er det god oversikt over områdene rundt. Vi kunne se at alpinsenteret på Gautefall bygger ut og at nye hyttefelt har dukket opp. Det ble en lang rast helt til sola fant det for godt å gjemme seg bak noen skyer. Ned valgte vi en litt annen rute og nede i en gressbakke var det noe som kraslet. Vi stoppet opp og ventet litt. Etter litt dukket 3 små søte grevlingunger frem. Hiet så vi under noen steiner. Glade trasket vi videre og krysset Tørmoddalen ved noen store gamle beverdammer som ikke er i bruk lenger. Ved Tjenna fant vi frem fiskestengene og holdt på til middagen var sikret. Tilbake ved hytta klippet vi gress og sagde ned noen trær som vinteren hadde skamfert bare for å skjerpe appetitten ytterligere. Ved middagstid var det blitt helt overskyet, så vi satte oss på verandaen og grillet fiskene. Da vi var mette og vel belåtene begynte det å regne. Regnværet holdt på hele natten og det så ikke ut til å lysne på morgenkvisten. Dermed dro vi hjemover etter en begivenhetsrik Pinse.

Morsom og enkel (4+), delvis eksponert klatretopp i Rogaland. Vi parkerte bilen i ei lomme ved siden av veien som går mot Vinddalen (og Skåpet) like nedenfor fjellet. Anmarsjen gir seg selv, det er rett opp lia blant bjørk og steinur. Innsteget gav også seg selv syntes vi, men godt mulig vi hadde litt flaks. Det er ingen sti opp lia, men eggen er godt synlig fra veien og vi tok bare sikte på den. Fra innsteget brukte vi seks taulengder til toppen. To steder scramblet vi fra standplass til ny standplass, da det var enkelt og lite eksponert. Vi hadde med oss ett sett med kiler og seks kam'er og opplevde at ruten var godt sikret. Innsteget er markert på kartet som er vedlagt, det er der den røde streken blir strak. Den andre svarte prikken som ikke er toppen, er innsteg nr 2 etter litt scrambling. Retur fra toppen valgte vi å ta til fots over toppen og ned til venstre gjennom steinur og ned til bekkedalen. Siste 300-400 meter er det sti og etterhvert traktorsti. Nedturen tok 45 min fra toppen. Totalt brukte vi 6,5 timer på turen, inkludert mye grubling, knoting og diskusjoner om været. Alt i alt en flott og passe utfordrende tur for to karer som ikke hadde klatret på en stund. route1995692-Salmonknuten.gpx

Heia. E det noen her som har klatret gangnesaksla i sør skjomen før? Finnes veeeldig lite info om ruta. Skulle gjerne hatt mer beskrivelse av ruta, evnt bilder og tidsforbruk sånn ca. Jan v

Kom over denne videoen her, som viser sikringsteknikker. Veldig kjekk film. Men i kommentarfeltet får "hand over hand" mye kritikk. Men det er jo stort sett den teknikken man ser der ute. Så nå ble jeg usikker. Er det virkelig totalt off å bruke hånd-over-hånd?

Jeg er en fyr på 41 som ble introdusert for klatring forrige romjul da min bror tok med meg og min samboer til en hall med innendørs klatring i Stavanger. Vi ble umiddelbart hekta og kom igang med klatring hjemme i bergen Veldig tidlig i januar. Etter det så har det blitt klatring 2-3 ganger i uka pluss en hel del trening utenom. Innendørs klatrer jeg max 6- ruter og nå har vi også kommet igang ute og jeg har klatret en del 5+ ruter foreløpig. Skal prøve hardere ruter men de nederste boltene står jo 3 m oppe i veggen og det er ca 2,5 m mellom boltene videre sånn at man skal være bra forsiktig for å unngå bakkefall tidlig i rutene. Det har holdt meg igjen litt. Jeg klatrer kun på led bortsett fra om jeg har klatret en rute og bare skal opp igjen for å hente ned slyngene. For å komme videre i gradene ute, bør jeg da bite i det sure eplet og klatre på topptau først, eller bør jeg fortsette som nå med å veldig gradvis finne vanskeligere og vanskeligere ruter? Den store drømmen med klatringen er jo å klatre store vegger med mange taulengder og overnatting underveis. Men det er selvsagt en lang vei dit. Tenker å ta kurs i naturlig sikring neste vår, noe jeg håper å få med samboeren på. Hun klatrer foreløpig lettere ruter enn meg og har klatret en hel del mindre på led. Men hun er gira da, så håper hun også blir hekta på led. Uansett, hvordan bør jeg gå videre for å ende opp med å klatre i store vegger? Hvordan legge opp klatretrening med tanke på å takle lange ruter feks? Og når jeg har kommet så langt at jeg har lært meg naturlig sikring og å klatre på flere taulengder, hvor bør jeg da prøve meg? Finnes jo mange flotte og kjente fjell i landet, mange har jo via ferrata(noe jeg også skal teste for utsikten sin del) men er det noen av disse som også har mulighet for «enkel» storveggklatring? Innser at det er ganske langt fram til at jeg er klar for dette men det er viktig med drømmer og motivasjon!

Hei Har kjøpt nye klatresko, men de er en halv størrelse for små. Har samme typen i 41.5 som passer perfekt. Er det noen måte jeg kan utvide skoen på? Få de til å forme seg bedre etter foten. https://www.vpg.no/evolv/189313/evolv-spark-all-around

Det er mye mestring i å bevege seg raskt oppover lange ruter i fjellet. F.eks å klatre 10 taulengder og rekke lunsj nede i campen er veldig moro. På lengre ruter som Mongejura er det en ren nødvendighet med fart for å i det hele tatt kunne vurdere å klatre så lange ruter. Høy fart krever erfaring og disiplin og kunnskap for å få til. Det sistnevnte er kanskje letteste å gjøre noe med nå som sesongen er over, så jeg samlet det jeg fant på nett om rask multipitch-klatring i en lang liste, og poster den her. Mesteparten av tiden som kastes bort kastets bort på standplass; Å bygge standplassen, å ta av og på vonde sko, jakker, sekker, kveile tau, overleverer rack, sortere rack, selvforankre, spise, tisse, og prate om hvor kul taulengden var. Derfor handler denne listen seg om effektive standplassrutiner. – Første regel: Aldri gjør ingenting. Hold begge klatrerne i arbeid hele tiden. Hvis du ikke har noe å gjøre på standplass kaster du bort tid. – Når følgeren er inne i taubremsen, rens selen for det du har igjen av utstyr på en av slyngene i ankeret, så de henger klart til andremann kommer opp. – Bruk så behagelige klatresko at du ikke trenger å ta de av og på på hver eneste standplass – Print ut topoen i 2 eksemplarer. Har dere en hver i lomma slipper man å tenke på å bytte osv. – På ruter med bolta standplasser: Bruk tauet, dropp cordeletten: https://www.ukclimbing.com/articles/page.php?id=8857 – Bruk forlengere kun der det er nødvendig. – Som andremann bør du begynne å gjøre deg klar når det er 10-20 meter igjen av tauet. Når du hører «Standplass!» er du allerede i gang med faffingen. – Dropp sekk og klatre med en 0,5l vannflaske med karabiner i selen sammen med anmarssko og varmejakke, og mat og en hodelykt i lommene. Elektrolyttpulver i drikkeflasken gjør at du klarer deg med mindre vann. – Klatrer med en 60-slynge rundt skulderen, og rack alt på denne. Å bytte utstyr blir dermed lett: Bare gi hele slynga til lederen, så er hun klar. – Finn ut mest mulig om ruta, innmars og utmarsj på forhånd. – «Lunsjpauser» med store måltider, kaffe fra termos osv er ikke vits. Spis lite og ofte, gjennom hele dagen. Med taubremsen i guide-modus kan man spise mens man drar inn tau, venter på at den andre sorterer racket osv. – Kutt ned nøtte-racket fra 2 karabinere til 1 karabiner med alt mulig på, og ta bort ekstra nøtter. – Avtal på forhånd at man skal holde tempoet oppe: Gjør hverandre gira på å bevege seg raskt. Er dette avklart gjør man hverandre raskere. – Sett flere kammer en nøtter. Disse er mye raskere å sette og rense en nøtter og hekser. Setter seg ikke fast. – Stå opp grytidlig(!!!) Andy Kirkpatrick skriver at å bevege seg raskt i fjellet handler om å finne et tempo du kan holde hele dagen, som i et maraton. Synes det er en god måte å se på det på. Hva er dine tips for å bevege seg raskt i fjellet?

Hei. Jeg har virkelig fått øynene opp for toppturer på ski i år. Jeg har drevet med dette i noen år, men det er først i år at jeg har oppdaget hvilken fantastiske toppturdestinasjonen Norge faktisk her. Mye vil ha mer, og jeg kjenner at jeg er sulten på å lære mer om fjellet, spesielt bestigning av fjell på vinterstid, klatring om vinteren, faremomenter osv. (Snøskred har jeg god kontroll på). Det beste er selvsagt å lære av noen ute i praksis, og det har jeg planer om da jeg neste år skal flytte til et sted med langt større muligheter for vinterekspedisjoner. Men før jeg flytter har jeg lyst til å lese meg opp på områder, slik at jeg i alle fall har litt innabords. Er det noen som har noen gode anbefalinger på bøker, hva er bibelen på dette området? Mange anbefaler denne boken men den omhandler kanskje mer tradisjonell klatring? Tar imot alle tips mot en stor takk

En helt vanlig dag på tur. Geocaching. Øyangen, Krokskogen.

Hei. Noen som har noen erfaring med klatretau (og slynger) som er tilgriset med kvae? Tips for å få det bort og, ikke minst, om det er noe som tilsier at kvae kan svekke tau og slynger?

RF'en var kommet på besøk og vi tok tidlig avgårde til Åseral for å finne noen bratte vegger. Men der oppe var det kommet en del snø som vi ikke gadd å bale i, så vi satte ruta mot Dinglefjellet. Dinglefjell, også kalt 44,5 Kilefjorden er et klatrefelt som ligger, ja 44,5 km fra Kristiansand. Ved Setesdalsvegen like før kommunegrensa Vest/Aust Agder. Feltet ble først brukt av engelske comando soldater som holdt til på Gautestad gård i Evje. Her fikk de et velfortjent pusterom fra stridigheter i Nord Irland mm. Allsidig opplæring i uteliv ble gitt. Feltet er et par hundre meter langt og varierer i loddrett høyde fra 20 til 40 meter. Fint tumlefelt som inneholder hele 66 ruter. Vi nøyde oss med å gå Sinister Gulley og Narcotic, samt noen sva, og å sitte i fjellveggen å nyte sola og drøse denne flotte fredagen i november.

Dersom du nå forventer en fullstendig beskrivelse av den 425 meter lange ruten i Molladalen må jeg skuffe deg. Det ble med tre taulengder, men vi er enda noen erfaringer rikere, som vi vil dele med dere andre. Sørryggen på Molladalsgubben har i følge føreren flere parti med klatring av grad 5+, og er på til sammen ti taulengder. Innsteget finner man enkelt ved å bryte av tidlig mot vest når man går opp Jønshornrenna. Under den store svaplaten som utgjør de to første taulengdene er ser det forlokkende ut å gå opp helt til høyre. Dette partiet er meget kompakt, og vi tok heller sikte på et fint riss litt til venstre for det kompakte partiet. Risset oppover er fast og holder graden 5+. Videre opp mot det som føreren markerer som første standplass blir det mer løst og vi fant ikke noe egnet sted å sett standplass. Første taulengde ble derfor forlenget til å gå midt inn i andre. Her ble det laget stand på toppen av svaplaten. Neste taulengde ble kort, opp til et lite hjørne. Her burde vi ha satt stand helt ute på eggen på klatrers venstre side. Pga denne feilmanøvreringen ble tredje taulengde innledet med et dieder som ganske sikkert er på 6-tallet. Etter diederet kommer vi igjen opp i ruten, og denne følger små hyller opp til høyre for markert pinakkel. Spesiell fjelltype her, knudrete og avrundede former. Selv om denne taulengden står gradert til 4+ opplevdes den som barskt gradert for oss begge - også etter at vi hadde kommet inn igjen i ruten. Vind og regn gjorde kommunikasjon mellom tredje og andre standplass utfordrende. Deretter kort taulengde bort kvass egg der vi besluttet å mygge ut. Enkelt ned vestover til Gubberenna herifra. Denne fulgte vi så til toppen. Grunnen til at vi valgte å avbryte var todeldt. Vi hadde brukt for lang tid på de tre første taulengdene. Dels pga utfordringer med vind og regn, men også pga trøbbel med å finne akseptable standplasser. I tillegg var vi usikre på hvor enkelt det var å avbryte lengre oppe. Nå er det ikke lenge siden forrige ulykke i Molladalen, og det var spesielt å stå på stand og titte bort på Sofaruta, der Arne døde for noen dager siden. Fokuset på å ikke løse ut stein var høyt. Kanskje var det det som gjorde at vi var litt slappe på sikkerheten da vi skulle gli ned en av de bratte snørennene helt øverst i Jønshornrenna? Heldigvis endte det bare med en forstuet fot og noen blåmerker for taulagskammeraten min som stoppet relativt raskt i overgangen mellom snø og fjell. All grunn til å være på tå hev selv om klatringen er slutt altså. Går det an å komme inn Gubberenna nedenfra? Dersom dette er mulig er det fint mulig å bryte opp de ti taulengdene til kortere turerer. Flere steder oppover er det enkelt å komme inn på eggen, som gir eksponert klatring i fantastiske omgivelser. Til de av dere som tenker- hvorfor i svarteste ble jeg ikke informert om denne turen: Vi visste at dette var en tur som var på kanten av det vi kunne klare på en dag, med tanke på rutens lengde og karakter. Derfor ble det raskt besluttet at vi jobber raskere som to, enn som tre. Kommer sterkere tilbake på SMS-fronten i løpet av neste uke. Nå er det barnedåp som står på programmet

Da er nok ei fin helg i Giklingdalen over. Ingen Store sprell denne gangen, men vi fikk to litt utradisjonelle turer i beltet. Snøen hadde meldt sin ankomst på toppene og det var litt uvisst hva vi skulle finne på, vinterutrustninga lå igjen hjemme... Vi bestemte oss derfor for å drikke opp mesteparten av drikkevarene første kvelden, og at vi skulle tømme dassen på Tindeklubhytta neste formiddag. Håpet var at sola skulle tine bort noe av snøen og isen fra veggene i mellomtida. Både drikkinga og dasstømminga gikk fint, men isen og snøfeltene flytta seg ikke en milimeter utover formiddagen. Det var bare å racke opp og se hvor langt vi kunne komme, om det skulle bli full stopp så kunne vi cragge i Sydvestveggen eller noe i den dur. Vi traska opp Tårnlia for å ta de enklere rutene på Innerdalstårnet i nærmere øyesyn. Når vi nærma oss Tårnskaret så hadde landvinden begynt å tine de bratteste veggene, is og snø klasket kontinuerlig ned i sidene og vi bestemte oss for å drite i Tårnet. Tårnfjell var mindre soleksponert og var dermed mer innbydende for vår del. Vi var ikke akkurat skodd for vinterscrambling, men føret opp rennesystemene til Tårnfjell var veldig bra. Etter å ha krafsa oss opp til ca 100m under toppen ble klippeopptakene såpass bratte at tauene ble tatt frem fra sekkene. Jeg knytte meg inn i den skarpe enden av tauet, spytta på tuppen av mine viking gummistøvler og starta ledinga opp det første diederet Gummistøvler er virkelig et undervurdert fottøy, friksjonen er ikke så dårlig som mange vil ha det til. Veien videre besto av en serie av korte opptak og hyller, etter å ha gått ut tauene satte jeg standplass ca 30-40m under toppen. Siste stigninga var slakkere og vi pakka utstyret ned i sekkene igjen. Det er ganske kult å titte ned på Innerdalstårnet fra denne vinkelen, meget stilig og fotogent. Toppen var nådd. Returen kunne vi ha gjort lettvint ved å suse ned i Tårnskaret igjen, skli ned normalvegen og innta sofaen på hytta, men Gamlefar liker ikke lettvinte løsninger. Han begynte å traske bortetter ryggen mot Såtbakkollen, så det var bare å henge seg på for Synne og meg. Klokka hadde begynt å få fart på seg så det ble ikke noe fullstendig travers over til Såtbakkollen. Vi brøt ut av eggen nede i et skar og tok oss ned til Mangbekkdalen mellom Tårnfjell og Såtbakkollen. Tempen hadde fallt og vi dro nytte av godt føre på tur ned. Resten av returen foregikk på ringbåndene som vender ut mot Innerdalen, forbi Tårnfjell, kryssing av Østrenna, Tårnet og til slutt Litj-tårnet. Sirkelen ble avslutta vel tilbake i Tårnlia og vi gikk normalvegen ned til hytta i Giklingdalen. Absolutt en verdig tur med tanke på at vi var fulle kvelden i forvegen og hadde tømt en dass først. Neste dag ville vi ned til lavlandet og klatre tørre klipper. Vi gikk derfor ned til Innerdalen og klatra "Rapern" (6-) på Renndalskamman. Vi var 4 stk og delte oss i to lag. Ikke akkurat den mest repeterte ruta her oppe de siste åra vil jeg tro. Fikk tidenes utpsyking på første taulengde i et overheng som antagelig har endra seg siden føreren ble tegna, Gamlefar mente at noe måtte ha rast ut. Jeg kom meg forbi ved å traversere til sides for henget. Resten av ruta gikk greit, men jeg må inrømme at bladboltene på cruxet ble besudlet av mine hender, det er for lite karakter ute og går. Og med det kan sommersesongen sies å være over for vår del oppe i Innerdalen og Giklingdalen, tror jeg..

Hei! Jeg ønsker råd ifht ev kjøp av en av disse: "Exped black ice 45" vs Arcteryx alpha fl45 backpack" Vurderer å kjøpe en ny klatresekk. Har brukt en enkel eaglesekk (35 liter kjøpt på coop) på kortere turer grunnet lav pris og lav vekt og en gammel patagoniasekk på 1,5 kg. Eaglesekken er litt liten, begynner å revne da jeg laster den for hardt. Ser etter en sekk som har lav vekt, gjerne på noe bekostning av komfort, er pålitelig og holder for mange møter med fjell og stein. I fjor var vi ved Gyklingvannet ved Innerdalstårnet og pakket for flere netter. Da gikk vi opp med hver vår tungsekk med alt utstyr for overnatting pluss kiler, tau etc. Hade da en storsekk 110 liter og patagoniasekken på 45 liter som andresekk/ klatresekk og mat og vann) Siden har jeg kikket etter gram... Målet er å få en sekk som er stor nokk for klatreutstyr pluss vann og matboks og lett nokk til å ligge under lokket på en storsekk under lengre turer. Den skal og være praktisk i fjellveggen. Funnet disse to sekkene som kan være aktuelle. Er det noen klatrere på fjellforum som har erfaring av disse eller noen annen i samme størrelse og lave vekt? Er det stor forskjell i kvalitet? Ser at arcteryxsekken virker litt mindre (er kun45 liter når den overpakkes...) Er det av praktisk betydning? mvh Martin

Hei! Jeg har tidligere hørt at man "skal" skille mellom bre og klatretau, fordi bretauet får endel slitasje og vil derfor være anbefalt å ikke bruke til klatretau lenger. Eldre klatretau kan fint gjøres om til bretau osv. Jeg lånte bort tauet jeg bruker til klatring til en kompis forleden dag, og det ble brukt som bretau. Er det anbefalt at jeg skaffer meg et nytt tau da eller burde det gå fint dersom ikke tauet har synlige skader? Hilsen Trond

Søraustre Skarvflyløyfttinder Litt småmatt og lei har jeg allerede begynt å kutte litt i turlista frem mot bokinnspurten. Enkelte småsære, men spennende turer blir glatt strøket, men en tur som heldigvis ikke slapp unna var denne. Værmeldingene hadde lovet mer enn det som møtte oss over flya. Tåkeskyer fra ca. 1800 moh og vindstille. Leirungsdalen Det var høstlig i lufta, rett og slett småkaldt. Fuktige morraskyer hang grettent nedover fjellsidene og stemningen var litt lett trykket der vi tuslet innover mot ukjente farer Tor Erik og jeg. Leirungsdalen er griselang, men av en eller annen grunn går kilometerne raskere unna her enn mange andre steder. Like ovenfor "tyskerplassen" kom vi oss "tørrskodde" over Leirungsåe og holdt et fint driv innover inntil vi ble stoppet av en utålmodig telter som lurte på om vi hadde sett noe til kompisene hans. Han trippet og ville til topps, men hadde avtalt å møte flere for å ta runden fra Leirungstinden om Skarvflytindane. Frem til egga Vi fant et vannsig før siste kneika og fikk litt sol på kjøpet, før vi svettet oss opp ryggen mot øvre del av Skarvflyløyftbrean. Der vi vanligvis går til venstre og runder breen på vei mot Austre Leirungstinden gikk vi nå rett frem med kurs mot knekkpunktet, der den øvre delen av breen øser av sitt overskudd og sender det østover ned mot dalen. Vi var bare to og ble litt skeptiske da vi så en stor sprekk som gikk nesten tvers over hele knekkpunktet, men heldigvis var den ikke så bred helt i kanten, og resten av turen over snøbassenget var "trygg". Snart kunne vi hive av oss sekker i skaret mellom de to nederste av de markerte toppene på denne steile eggen. Opp til den nederste toppen var det meget enkelt og høydemåleren fortalte at denne hadde 16 meter p.f. - Jeg runder av til 15. Oppover til neste topp var det brattere. Spor vitnet om folk som hadde tatt disse to nederste fra breen, men det hadde omgått eggen opp til den andre ved å gå ut på breen. Vi ville prøve rett på, noe som var greit med litt 2'er klatring, litt luftig øverst. Selve toppen var flott, med plass til ytterst få personer. Fra enkelte vinkler så den faktisk ut som en pinakkel. Også denne ble målt til 16 meter. Klatringen Egga videre tårnet seg voldsomt over hodene på oss, og Tor Erik begynte å bli litt skeptisk. Vi visste at ruta skulle være gradert til 4, men hvor hadde vi ingen anelse om. Et bratt halvdieder gikk rett opp, men så ut til å ende oppunder et solid takoverheng. Vi valgte derfor et bratt dieder på venstre side som endte på en hyllegalleri. Jeg tok Tor Eriks støvler i min sekk og sendte ham først med svasko og lett sekk. Da han kom opp i det bratteste på diederet kom problemene. På avstand så det ut til å ha mye formasjoner, men han kom ikke videre. Han sa at det var lett, men at han ikke helt turde. Flere ganger forsøkte han, men venstre foten glapp alltid på fottakene. Heksene satt som støpt inne i diederet og etter en hvileheng på en av disse ble omsider støtet satt inn. Han kom seg opp det som nedenfra ikke så spesielt ille ut. Så var det min tur. Jeg pakket sekken som til sammen ble grisetung med alt og valgte å beholde crispi'ene på (les tabbe!). Allerede 5 meter nedenfor diederet slo det meg: "Det så da pokker ikke så bratt ut nedenfra!". Omsider ble cruxet nådd, nederste hex fisket ut. Jeg grafset på det kalde fjellet, fikk ikke tak. Venstre foten skled hele tiden unna, og jeg blei hengende som en sekk. Jeg tittet opp på klatretauet som var spent som en fiolinstreng under min ekvipasjes totalvekt på over 100 kg. Tauet gravde seg ned i sprø navlelav og jeg spurte meg selv: "Er det sikkert at denne strengen holder?", så snudde jeg meg: "Oops! Der var det langt ned gitt. Jeg prøvde og jeg prøvde, men takene var små og ikke tale om at jeg kom meg opp etter armene uten noen fottak. Svetten silte. Hjertet banket. Jeg fikk lagt meg såpass bakover i tauet at fotsålene fikk litt friksjon mot fjellet. Med denne friksjonen klarte fingrene å heise meg opp 10 cm. Tor Erik strammet inn tauet før jeg mistet taket og falt. Etter 5 slike repitisjoner fikk jeg endelig dratt meg over det verste. Fingerverket bredde seg med full styrke og jeg laget noen dyriske lyder som jeg ble mobbet for lenge. Klatringen videre var "uneventful" lenge. Varierende grad 0-3 til vi var oppe på egga igjen. Her så det ut som om et løst hyllegalleri fortsatte på skrå ned mot øvre del av breen. Det er mulig det er noen ekle sva i bunnen, men kanskje er det en lettere vei? Eggen videre var lettkløvet og Tor Erik pakket vekk tauet. Vi trodde kanskje vi kunne gå opp til en hammer dukket opp. Tor Erik prøvde rett på usikret, men mått gi seg. Jeg sendte ham ut på noen hyller til høyre med den hensikt at vi skulle sikre opp der, men han labbet i vei og mente at det var trygt. (Det var svært luftig, og nokså eksponert). Øverst kom han ikke lenger, men fisket seg opp ved litt selvsikringsteknikker. Jeg klatret på tauet rett opp hammeren som hadde få gode tak, og tilnærmet ingen sikringsmuligheter. Vil vel anslå ca. grad 4 rett på, grad 3 ut til høyre. Snart var vi oppe på den siste toppen. Hvorfor ingen varde? Etter å ha fått igjen pusten slo det meg: De to nederste toppene hadde begge en varde. Denne hadde det ikke. Hvorfor? Det lå nok av stein her, men alle var fastgrodde og bar ingen tegn på å ha blitt flyttet. Ryggen skal ha blitt gått første gang i 1990, og en morken, solblek slynge var ytterligere bevis på at folk hadde vært her, men hvor mange bestiger en slik vardeløs topp uten å bygge en varde? Vel det var i alle fall på tide for meg å bygge en jomfruelig varde på en 2000 m topp med p.f. over 10 meter. Det blir vel første og eneste gang så litt flid ble lagt inn i jobben. Veien videre bød på to valg. En lang, luftig (meget luftig skulle det vise seg nedenfra) rappell rett fra toppen eller litt triksing på siden. Vi valgte de sistnevnte. Tor Erik firte meg ned 3-4 meter til et hakk. Han kom etter via ei god hylle, dernest min skulder og så ned. Deretter tok vi en enkel rappell ned i skaret. Skaret var løst som bare det. P.f. målingene ga 14, så den er uten tvil et medlem av den mest omfattende lista, kanskje den mest krevende av alle? For vi diskuterte litt og var mer eller mindre enige om at det var fort minst grad 5 opp til toppen fra denne siden (og kanskje en god 4'er fra den andre). Riktignok var 5'er passasjen kort og den kan muligens forenkles med litt skulderståing. Siste stykket opp til Skarvflyløyfttinden var løøøøøøøøøøst, men greit. Returen gikk mot nord og ned på breresten mot Tjønnholsoksle, over denne og ned i dalen og tilbake. En lang tur, med mye tid brukt på "helvetesdiederet". Vel 12 og en halv time brukte vi på turen.

Jeg holder på å lese denne nå, "Pionérer" av Arne Larsen (som og har skrevet boka "Storen" som også ligger i bunken min), det er en interessant og veldig grundig og utførlig bok om norske kvinners klatrehistorie. Anbefales! Finnes helt sikkert på et bibliotek i nærheten av deg, eller de kan hjelpe å bestille. God søndag!

Hei, Jeg lurer på om noen har noen erfaringer med halvtårskurset ved nordnorsk klatreskole? Planen var egentlig å ta ett friår fra studier for å klatre og tindrerangle i alpene og USA. Men er ikke så lett å rektutere venner vekk fra studier, kjærster, jobb, netflix eller gullfisken. Så jeg har begynt å se på andre alternativer.. Halvtårskurset ser jo veldig spennende alternative ut. Jeg har erfaring med naturlig sikring i fjellet, men har ett stort forbedringspotentsiale. Så hvor mye klatring er det ila av kurset, og på hvilket nivå? Ser ut som det er mye ski på nettsiden. Hadde satt umåtelig stor pris på egene eller andres erfaringer, eller ideer til andre alternativer! Mvh Sverre

Hei! Er det noen som vært på tur eller klatret Romsdalshorn, Vengetind eller Kvanndalstind i år? Hvordan er veien opp? Er det fortsatt mye snø i fjellet? Når begynner klatresesongen i området? Mvh Martin