Søk i nettsamfunnet

Hei Jeg lurte på om nogen her har stiftet bekendskab med Markers The Duke 16 binding, og evt. kan give en vurdering vs. Diamir freeride plus...??? Har hørt rygter om at den skulle være væsentlig bedre (mere robust) end Diamir freeride plus (og så kan den strammes til, så bindingen passer til en mere aggressiv kørestil). Erfaringer modtages gerne hvis Du er en af de som har fået teste denne!!! (jeg præsterede at "ødelæggge" to freeride plus sidste sæson, og skal altså finde et ordenligt alternativ)

Tenerife var målet i julen. Sol, varme, masse god mat og drikke er vel det de fleste kommer hit for. Vi også selvsagt. Siste gang jeg var her var for nesten 30 år siden. Alt har utviklet seg, men ikke blitt bedre. Det er etter min mening nå en 100% turistfabrikk der kun penger og egocentrisme teller. Korrupsjon også: særlig i leiebilbransjen. Jeg har heller aldri sett en større forsamling av over-fete mennesker på ett sted. De minnet sterkt om hvalrosser der de lå på solsengene. Av og til ble det rullet rundt om for å få den andre siden bakt i solen. Men det var jo egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da. Et viktig mål for meg var selvsagt Teide. Spania’s høyeste fjell. Rutinen for å ordne permit er ikke forandret siden beskrivelsene gitt av Endresen og senere Olsen. Kontoret til nasjonalparken i Santa Cruz ligger på samme sted og man får fremdeles kun permit for 1 dag med en tidsramme på kun 2 timer for å nå toppen. Hvis kabelbanen riktignok ikke er i bruk pg.a. hard vind, gjelder permitten en dag til. Min permit hadde jeg ordnet for klokken 13.00 – 15.00. Meningen var å starte tidlig om morgenen 27 desember for å kunne ta det med ro og nyte utsikten. Det ble det ikke noe av. Bilutleien + resepsjonen hadde sammen klart å rote noe utrolig med bestillingen. Først klokken 10.30 kommer jeg meg av gårde fra Playa de Las Americas. Med en liten men sprek Ford Focus går det heldigvis fort oppover. Diverse ’pensionados’ blir kjørt forbi: jeg følere meg som en Schumacher-klon. Men det er for mange pensionados og for mange svinger så det tar likevel 55 minutter opp til den lille parkeringen ved veien opp til Montana Blanca. Her er det nå selvsagt fullstappet av biler. Heldigvis finner jeg en fin plass 100 meter videre på høyre side av veien. Klokken er 11.30 og jeg må nå kontrollpunktet for permitten 1200 meter høyere og divere kilometer videre innen 3,5 time! Først går det lett via en grusvei til ’passet’ mellom Montana Blanca og hellingen oppover mot Teide. Deretter i masse svinger og med masse støv litt brattere videre. Kjedelig og endeløst. Endelig kommer jeg opp til toppen av hellingen og Refugio Altavista. Ikke åpent. Nå går det mellom brune vulkanstensformasjoner og nesten uten utsikt. Jeg har ikke tid til skikkelige pauser. Det blir bare et par slurker vann og 5 minutter av og til. 14.30 (etter tre timer) når jeg kontrollpunktet. Temmelig sure folk der. Prøv ikke med noen spøk (det gjorde jeg): de skjønner nesten ikke noen engelsk og blir (derfor?) fort irriterte og aggressive. Nå er jeg temmlig utkjørt. Opp til toppen trenger man ikke mer enn 20 minutter, men jeg tar igjen alle pausene jeg skulle hatt tidligere og bruker presis det dobbelte. Etter 3.40 står jeg på toppen an Spania’s høyeste fjell: 3718 meter over havet på en topp med en primærfaktor (som selvsagt også er) 3718. Og er ærlig talt litt skuffet. Jo da: pen nok utsikt. Jeg ser hele øya og toppen av de andre Kanari-øyene stikker opp av skyene. Men er dette alt? Jeg ser ingen andre fjell på lignende høyde eller breeer eller elver eller noen form for liv. Det er ikke rart at Star Wars og Panet of the Apes er tatt opp her. Og turen opp var kun kjedelig, støvete og slitsom. Etter 10 minutter i svovel-dampene har jeg fått nok. Ned igjen i fint tempo og bortom sekundærtoppen Montana Blanca. Jeg konstaterer samme høydemålinger som Olsen tidligere: Altavista 3280 (kart 3260) og Montana Blanca 2780 (kart 2748). Måler 20 meter PF. Er det noe som ikke stemmer helt med målingene her på Tenerife? Etter totalt 6 timer er jeg tilbake ved bilen. En uke senere vil jeg igjen stikke av fra latmannslivet i Playa de Las Americas. En kollega har fortalt meg at Montana de Guajara er en mye finere tur enn Teide. Nå bruker jeg Hertz for bilen og alt går bra. Det er en fin stor parkering ved informasjonssenteret ved Parador-hotellet. Det er ikke mulig å ikke finne dette. Det eneste bygg av størrelse oppe på slettene under Teide. Teide-området ligner litt på en slags sombrero med Teide selv som toppen og en krum fjellkjede som rand. Montana de Guajara (2718) er den høyeste toppen i denne kjeden. Fra informasjonssenteret går det en liten sti rett mot passet på sydvestsiden av toppen. Merkelig nok står det ingen ruter til denne toppen på informasjonspanelet ved begynnelsen av stien. Stien går greit mot syd ned til en vei og når denne ca. 100 meter til høyre for en liten bu. Det er nå to ruter til toppen. Jeg velger den mest interessante (den andre bruker jeg for tilbaketuren) og går rett frem (d.v.s. krysser veien) og forsetter oppover en fin sti videre mot det tidligere nevnte passet. Litt før dette tar det av en sti til venstre. Denne går først over en helling og senere over en hylle med til dels overhengende fjellside. Jeg kommer opp til kanten av et Besshøe-aktig topp-platå og derfra er man kjapt på toppen (2718, bruker denne til kalibrering av høydemeteret). Fin utsikt mot Teide og sydover. Perfekt vær også og kun brukt 1,5 time til toppen så jeg bestemmer meg for å fortsette videre over kammen mot øst. Nedover til passet på østsiden (2374, selv måler jeg 2395) går det fort og greit. Herfra er det på kartet anngitt en merket sti videre til Montana Pasajron. Det stemmer til rett under toppen. Der forsvinner stien. Det er ellers greit nok opp til det store fine topp-platået (2529 i følge kartet, egen måling 2550). Mot øst ser jeg den bratte flotte nordvestsiden av Roque de la Grieta. Virker som det er mulig å klatre langs kammen, men kanskje er det lettere fra sydøst-siden? Videre finner jeg rester av en sti. Den går ikke rett ned til neste pass (ca. 2410 på kart), men følger kanten bortover. Via en grei helling kommer jeg ned en stykke under passet selv ved et punkt der stien er lett å se. Denne følger jeg rundt sydøstsiden av Roque de la Grieta og ser at følelsen min stemte. Fra denne siden er det lett gåing opp til toppen (på kart 2576, egen måling 2600). Nå er det bare å nyte stillheten og roen. På Teide var det forholdsvis rolig opp til endepunktet for kabelbanen og deretter travelt. På Guadajara traff jeg også totalt vel ca. 10 mennesker underveis og på toppen, men videre østover er det ingen. Slik jeg liker det best. Tilbakeveien går jeg nå i en videre bue rundt og over Montana Pasajron. Igjen forsvinner stien halvveis, men det er forholdsvis greit og finne veien. I passet mellom Pasajron og Guadajara kommer den andre stien (ruten) til Guadajara opp. Denne er ideal for nedturen. I lett ’slepe-jogging’ sklir jeg nedover stien i fint tempo. Den kommer ned på en vei som følges greit i store svinger tilbake til den tidligere nevnte buen og stien til Parador. Rundtur med lange fine pauser tok meg 7 timer. Denne turen synes jeg var finere enn Teide selv. Som tidligere nevnt hadde jeg ganske store avvik ved høydemålingene. Jeg brukte Teide og Guadajara som referanser og hadde avvik fra ca. 20 – 35 meter for andre topper og pass. Er det andre som har lest noe om topp - og pass-høyder på Tenerife? Er kartene ikke bra nok (jeg brukte Kompass nr. 233, Teneriffa, 1: 50.000 og et detaljert kart for nasjonalparken med 10 meters høydekoter).

Denne turen hadde altså Morten og jeg avtalt lang tid i forveien, det var bare været det kom an på. Som vanlig var det lite trøst å hente hos yr.no som drev med den vanlige vinglinga si. Men så ble prognosene av en slik karakter at en beslutning måtte tas. Mens jeg intetanende satt på bussen oppover til Fagernes hadde visst yr delvis ombestemt seg igjen, men nå fikk det briste eller bære, og helt ille skulle det jo tross alt ikke bli. Nærmere halv to var vi i gang over Gjende. Føret var ikke så verst, det eneste var at blandingen av scooterspor og vinglete skispor som stadig skifta side gjorde framdriften litt ustabil, iallefall for meg. Memurubu kom ikke stort nærmere, så det ble å tenke et skritt om gangen og ikke se opp for ofte. Til slutt var vi der, og kunne slappe av i sola med sjokolade og drikke. Innover Memurudalen slet jeg enormt med sikten gjennom solbrillene, og det påvirka jammen hele allmenntilstanden Herlig var det å komme fram til plassen leiren skulle ligge! Her var det bare å sette opp telt, hente stein til bardunering, sole seg litt, slappe av og ikke minst smelte snø. Etter en matbit tok jeg en rusletur opp til Lågtunga for å få litt utsikt. Knutsholet med alle toppene rundt var et mektig syn, et syn som aldri slutter å imponere meg! Men det var langt på vei leggetid nå, klokka var jo allerede over sju på ettermiddagen. Planen var å stå opp ved midnatt og komme seg raskest mulig avgårde mot Vestre Memurubreen. Tviler egentlig på om det ble noe særlig med søvn på verken Morten eller meg, med godvilje kan jeg vel si maks to timer. Men det var greit å komme i gang egentlig. Verre var det at snøsmeltinga tok sin tid, det meste som ble smelta på kvelden var jo allerede drukket opp. Vi ble derfor kraftig forsinka, og først rundt kvart over ett eller enda verre kom vi oss avgårde. Det var en spesiell stemning å rusle på ski midt på natta, og riktig bitende kaldt var det! Jeg måtte etterhvert la balaclavaen fungere som balaclava og ikke som lue. Viktig å være varm på haka også. Etter litt felletrøbbel da den verste bratta begynte så gikk det seg til etterhvert, og snart var vi utpå selve Vestre Memurubreen. Dette virka da ganske trygt Jeg hadde på forhånd sett mye på oversiktsbilder som tyda på snill bre, og Morten kunne greit bekrefte at det ikke var noen Gjertvassbre- eller Bjørnebresprekker, så her følte jeg ingen grunn til skepsis. For en spesiell stemning det var her oppe! Aldri hadde jeg drømt om at de sørligste vestre Memurutindene skulle virke så monumentale Heillstugutindane virka litt langt unna, men ble stadig litt større. Det nattlige jotunvinterlandskapet ga tankene fritt spillerom. Inni meg kverna litt vikingmetall og jeg tenkte på det urnorske og barske, den iskalde og monumentale fjellheimen, så ugjestmild og samtidig så uendelig vakker! Snart var vi ved bånn av stigninga opp mot skaret mellom Nestsøre og Store. Nå begynte jeg å få bange anelser. Kreftene begynte å ebbe ut og væsketilførsel var påkrevd. Men det var jo snart bare en drøy liter igjen Morten slet han også. Ikke så rart kanskje, sekken hans blir jo alltid tung når kameraet sørger for rundt 5 kilo ekstra vekt Langt om lenge nådde vi skaret, og for et syn som åpenbarte seg! Her var jo hele den vestre halvdelen av Jotunheimen fra sør til nord bretta ut Dette lovet bra. Men nå var det bare en slurk igjen av hele vannflaska, og dermed var jeg nødt til å møte veggen. En helt forferdelig opplevelse var det å stabbe seg oppover sliten og utmatta mens jeg bare fantaserte om vann. Eller aller helst Jada-saft. Akkurat der og da hatet jeg meg selv som kunne være så til de grader ufattelig idiot å glemme at jeg trenger 6-8 liter drikke på tur. De siste skritta før toppen måtte jeg kjempe for å ikke velte bakover. Nesten tre uker senere kan jeg le av det hele Men jeg vet at dette ikke bør gjenta seg... Store Heillstugutind skuffet ikke! Morten har jo lenge rost den opp i skyene som heimens beste utsiktstopp. Selv om jeg har noen få favoritter jeg setter høyere så forstår jeg begrunnelsen. Man er jo midt i paradiset med godbiter rundt på alle kanter! Det som selvfølgelig skuffet meg var noen skyer som tok solide jafser av toppene rundt Galdhøpiggen. Soloppgangen ble ikke så spektakulær som den burde på grunn av tett skydekke i øst. Men etter så lang topptørke som jeg har gått gjennom det siste året så kunne jeg jo nesten ikke klage. Verre var det vel at batteriet i kameraet mitt tydeligvis ikke tålte kulda. Rakk å ta et bilde i retning Gjendealpene før den umiskjennelige og irriterende plingpling-lyden kom. Godt at Morten har topp kamerautstyr da! All eventuell bilderos må rettes til han, for det er hans bilder jeg legger ved i denne rapporten. Jeg hadde for lengst kobla ut tanken på Midtre, men Morten sa han hadde tid til å vente. Hjertet mitt hadde svært lyst, men hjernen orka ikke tanken. Heldigvis lytta jeg til hjertet! Det var en legendarisk kraftløs subbetur med mye snøspising, men omsider kom jeg da opp. Skyene drev med diverse tukling og styr, men jeg kobla de ut av tankene og konsentrerte meg om å være fornøyd med min egen viljestyrke. Da skjedde det bare: Skyene løste seg opp, og på nesten et blunk ble været strøkent Ok, det var noen skysystemer over Høgdebrotet, men ellers så var jo dette akkurat som på prospektkort. Dæven steike for et under! Nå ble jeg glad! Klumpen i halsen bare vokste mens jeg kikka fra topp til topp og tenkte at jeg elsker dere alle sammen For et syn Store var fra Midtre da gitt Jeg ble helt betatt av Midtre Heillstugutind... Skal ikke drøye stort mer nå, for rapporten blir jo mye lengre enn jeg hadde tenkt på forhånd. Siste del av turen kan for min del oppsummeres i dårlige skiferdigheter og forlengs salto på vei ned Vestre Memurubre, og generelt fotopauser og intens varme. Herlig var det å komme fram og drikke som f... igjen! Morten ville vente helt til Beitostølen med drikke så brusen skulle bli desto mer himmelsk En fantastisk tur som jeg sent vil glemme dette her!!

Hei. Min datter på 12 år skal få en god sovepose til bursdagen, som kan brukes på vinterstid og jeg lurer på om noen har gode forslag å komme med? Kriteriene er: lett i vekt/tar liten plass, bør tåle ned til -5- 10 minus gjerne vannavstøtende Pris: gjerne under 3000,- (evt enda mindre, men jeg betaler heller noen hundrelapper for å få den liten nok i størrelse...) Ang lengde: jeg pleier å velge 195 cm (så jeg slipper å holde styr på om det er juniorpose eller voksenpose når man pakker!!) Kjedelig å ta med feil størrelse i farta. Vi har nærmere 15 soveposer i ymse tykkelser og vekt (og temperaturtålegrenser,) og fleeceteppeposer til å ha inni soveposer, men jeg vil gjerne ha en pose til henne som kan fungere uten masse ekstrautstyr på vinterstid. Jeg har forresten sett at Fjellsport har tilbud på Ajungilak Shield-3-season. Er det noen som har erfaringer med denne? Takker for svar.

Jeg kjøpte huset etter mine besteforeldre for 11 år siden og nylig kom jeg over en kanne med 6 liter grønn parafin etter de. Jeg filtrerte parafinen og fyrte opp Hikeren, det blir parafin på primusen en god stund fremover nå Tømmer parafin over på annen kanne: Filtrerte parafinen gjennom kaffefilter: Pen flamme med den gamle parafinen: Sent from my iPhone using Tapatalk

Ska på en till packraft, vandrings och fisketur i Børgefjell på fredag och undrar om det är några fler i området? Skulle vara trevligt att spendera en kväll med att utbyta erfarenheter och historier

Starta fra Tyinstølen p-plass ca kl 10.30 i minus 20 omtrent. Vindstille og skyfritt. Mange spor av skred fra noen dager tidligere. Nå var neppe skredfaren så stor. Til dels is og skare. Nådde Galden kl 11.18 og kunne ta av skifellene. Herlig utsikt mot et solbadet Jotunheimen. På knakende skare (litt ekkelt i grunn) i skyggen over Nedre Årdalsvannet, og så over til Øvre. Her måtte balaklavaen fram også, da jeg fikk svak motvind. Det var nok drøyt 20 blå. Sjekket at Slettningsbu var i ok stand, siden den på papiret var "stengt." Spadde fram døra og sleit litt med låsen, som var bunntæla. Ved og mat i overflod i stua her! Drakk litt varm drikke, og la ut på tur videre i sola. Gikk fortsatt uten feller opp på Svarteknippa, som ble nådd kl 13.26, og følte nærkontakt med Hurrungane, badet i lav januarsol. For et syn - og for et liv! Skled ned i sørlig retning, og kom snart i skyggen av Slettningsegge. Nå var det på med skifellene, som ble grundig teipet fast i kulda! Så vidt det funka med teipen også! Nådde toppen kl 14.28, med enda litt bedre utsikt til Hurrungane. Syntes jeg hørte en hund, og oppdaget etterhvert folk på Svarteknippa, som jeg var på for bare en time siden. Skled så lett ned mot NØ, og over vannet tilbake til Slettningsbu, hvor det jammen var godt å komme inn, selv om det var -15 inni stua også! Ca 5 timers tur i dag. Absolutt alle gjøremål ble i de første to timene sentrert rundt den varme ovnen, selve symbolet på livet i en iskald snøverden. Brukte 1 time på å fyre slik at varmen kom over frysepunktet i stua. Etter ytterligere en time var det blitt 7 varme grader. Sengetøyet ble tidlig hengt fram foran ovnen, og boksmaten ble forhåndstint på ovnen. Alt sentreres om en varm oven i en slik stund, men jeg glemte zalo-flaska. Vondt å vaske opp etter joikakakene når såpa omtrent er is! NESTE DAG Våkna søndag kl 6.00 i Slettningsbu og syntes det var voldsomt kaldt; +2 inne i hytta, ja. Utenfor var det nok -25. Sånn blir det når en ikke sitter oppe og fyrer om natta. Kvart på ni i det gryende morgenlyset var jeg klar på skiene, og syntes i grunn ikke det virket så skrekkelig kaldt, selv om alt tydet på at det var godt under 20 minus. Etter en halvtime fikk jeg et nydelige glimt av Austanbottinden i magisk lilla lys - herlig. Gikk uten feller, men det gikk veldig sakte da, syntes jeg. Grønnvoksen ga dårlig feste, og blåvoksen (som gav bedre) ble fort slitt av. Høyt opp på Sletterustvatnet SØ møtte jeg endelig sola, og kl 10.03 sto jeg på toppen, med fabelaktig utsikt mot Hurrungane i morgensol - igjen. Vindstille var det også, og bare å nyte livet. Tenkte så å gå på beina rett ned bratta i sør, men det ble altfor bratt, og så ble det å skli nedover i en stor bue mot vest. Opp mot Skjeltrene teipet jeg igjen skifellene på skia, og det holdt akkurat til jeg nådde toppen kl 11.30. Da jeg så på gps-en at det var 9 km tilbake til p-plassen i luftlinje, skjønte jeg at jeg ikke hadde all verden med tid. Over vannene i øst gikk det ganske radig, selv om gliden ikke var noe særlig å snakke om. Verre ble det å krysse utallige fonner og skavler skapt av vinden nord for Bjørdalsnøse. Små ubetydelige "smultringer" på kartet er ofte langt større hindringer i virkeligheten, og i alle fall med ski på beina. Tida gikk og jeg skjønte at det var en riktig beslutning ikke å gå oppom noen flere topper underveis. Mot slutten ble det riktig kaldt og jeg gikk på beina ned de siste bakkene til bilen, som stod parkert på Tyinstølen p-plass siden lyset var så flatt og bakken så bratt og isete. Det mest spennende nå, var om jeg fikk start på motoren. Det lød skrekkelig tungt, men så kom den i gang, heldigvis. -23 grader sa termometeret. Min klart kaldeste langtur på ski - likevel: Vindjakka forble i sekken begge dagene!

Er det noen positive turglade jenter her inne som har lyst til å blime meg og mine 2 hunder å gå trekanten neste helg? Er evt åpen for andre fjellturer også.. Jeg er ei omgjengelig og snill jente på 28 år, elsker å gå i fjellet, forøvrig litt lei av å gå alene...... Rop ut om du vil være med, evt om du har andre turforslag!

Hei! I sommer (neste) skal jeg ut med 10-12 personer, og trenger derfor et stort telt (alle vil jo selvfølgelig sove i samme telt). er det noen som har noe å anbefale? kom jeg har hørt at hærens 16mannstelt skal være veldig bra, men jeg har ikke klart å finne det noen steder. Kan noen hjelpe meg?

Målet for turen var Sandvatn turisthytte i Ryfylkeheiane. Vèrmeldinga var alt anna enn god, med moglegheit for liten storm, snø og etter kvart omslag til mildvèr. Pakka difor med alt nødvendig utstyr for snøhuleovernatting og rekna med at det kunne bli nødvendig å snu eller å grave seg ned pga vèret. Fekk skyss opp til Lortabu øvst i Hunnedalen og la iveg innover litt over kl 13. I den første motbakken oppover, skilte metalldelen og trinsa/tuppen på staven lag. Sportstape måtte til for å fikse - ikkje lett å gå utan tupp og trinse i djup snø. Høgare oppe og lenger inne vart sikta betrakteleg dårlegare og vinden auka på. På grunn av den nedsatte sikta, snøen og "flatt lys", var det vanskeleg å finne ein farbar veg, sjølv om eg hovedsakleg prøvde å følge trasèen som ofte blir brukt som kvisterute (ruta blir kvista i normalår mellom vintarferie og påske). Ved Mangærnane var elva open, som forventa. Sommarbrua var tatt inn, men klarte likevel å balansere på skia over dei to skinnene som går over, men det var såvidt det gjekk greit. Alternativet hadde vore å vade, noko som ikkje var fristande. Det siste stykket til hytta tok veldig lang tid. I perioder var det absolutt ingen sikt i det heile. Viden var også på sitt kraftigaste, det røska skikkeleg. Snudde og gjekk ned igjen til elva etter å ha kome for høgt opp i ei bratt fjellside. Klokka halv fem vart det også mørkt og hovudlukta måtte fram. Framleis var det ca 1 km igjen. Problemet var bratte skrenter og snøfenner, samt å finne ein farbar veg ned på eit vatn som strekk seg opp til hytta. Her er det både innos og utos, som heilt sikkert ikkje var sikkere, isen såg forøvrig grei ut. Ca 300 meter frå hytta tok eg av frå vatnet og satte kursen rett mot hytta. Imiddlertid var det ein forholdvis bratt snøbakke opp frå vatnet som eg ikkje såg først. Etter å ha rota mykje oppi bakken kom eg opp, men kom ikkje vidare på grunn av ein bekkedal. Gjekk tilbake eit stykke og var deretter meir heldig med kursen mot hytta. GPS punktet hadde eg tydlegevis lagt inn frå kartet for fleire år sidan (og gløymt det ut), og det var ca 120 meter feil. Det var godt å kome inn i hytta etter 5 timar ute i blåsten og etter å ha brukt nesten ein og ein halv time på den siste kilometeren. (I fint vèr så tar turen omtrent 2-3 timar). Eg var åleine på hytta og var første gjest i 2005. Kvelden blei tilbrakt foran ovnen med lesing av hyttebøker. Pannekaker til middag. Heile natta kunne eg høyre vinden ta skikkeleg tak i hytta. Dagen etter var sikta noko betre, men fortsatt snø i lufta og vind (liten kuling kanskje?). Det var mykje lettare å gå denne dagen, men særleg fort gjekk det ikkje. Feller var nødvendig heile tida, då føret varierte for mykje til at smurning ville sitte. Flatt lys var også eit problem. Ved Mangærnane vassa eg over elva, då det var uråda å prøve brua frå den kanten på grunn av ein bratt snøkant. Ved nedgangen til eit vatn var det umogleg å sjå om det var bratt ned dei siste metrane. Det var det tydelegvis og eg løyste ut ein liten skavl, men det var heldigvis ikkje langt ned. Tydlegvis at snøen var godt lagdelt og eg var veldig observant på skredfaren. Prøvde så godt som rå å unngå heng og bratte bekkedalar. Eit stykke frå Lortabu stoppa eg for å grave snøhole, då det var litt tid før transporten heim. Sjølv om eg har gått store delar av denne ruta før, både sommars- og vintarstid, hadde kart, kompass og gps (gps utan kart), så var det noko problematisk å ta seg fram i dei gjeldane vèrforholda. Dette var forsåvidt som forventa. Det var spesielt "fin navigering" som var problemet, noko som var vanskeleg å lesa ut frå kartet. Utruleg mange små bekkedalar, snøfenner, skrenter og bakker som ein "ikkje legg merke med" i fint vèr, men som ved dårleg sikt gjer det vanskeleg. For ca to år sidan overlevde ein mann frå Bryne 3 dagar i ei lita snøhole i området ved Sandvatn turisthytte, med svært lite utstyr og mat. Han var bare på dagstur. Sandvatn turisthytte har forøvrig no fått nødtelefon. Legg ved nokre bilde (kjem i større format seinare) Fleire bilde på breogfjellsport.no: http://breogfjellsport.no/dir/pictures/album_window.php?albumID=245

Klar for fjelltur ble værmeldingene fulgt med stor interesse. Disse var noe utrygge, men etterhvert utkrystalliserte vestre Jotunheimen som det mest interessante. Nærmere bestemt ble det Glitterheim som ble helgens base. Det viste seg å være ett bra valg. Vi var fire stykker: Rødtopp, Blondi, Bamse Brakar og Langbein Rise. Pakket med sykler for å gjøre ut- og innmarsjen til Glitterheim enklere. Totalt sparte vi 2-2½ time på det. Tok også med breutstyr for å ha alle muligheter åpne. Etter planlegging og ett par øl på Glitterheim fredagskvelden ble det klart at det skulle bli megalangtur på lørdag. Friske i beina og fulle pågangsmot la vi iveg stien opp til Glittertind. Like før vi kom inn på Glitterbrean tok vi av stien og gikk over Gråsubrean. Denne var grov, spekkfri is, så det gikk raskt over til Austre Glitteroksle. Toppen er en unselig rund kul. Nedover ryggen fra denne forbi en liten trekanthytte (stengt med 3 hengelåser) ned til ca 2020 hvor det gikk greit å komme seg ut på Grotbrean. Her var det raskt og lett å krysse over til Grotbreahesten. Sett fra de andre toppene i området er ikke dette en spesielt imponerende topp med sine 2018 moh, hvor de nærmeste naboene er 2200 moh og mer. Derfor var det overaskende at toppen var en fin opplevelse og utsynet var såpass bra. Bresprekker, spennende egger, grågrønne bretjern, ville stup og runde høer omkranset oss. I øst var det fin utsikt til Rondane. Her fikk vi en god hvil i sola. Etter hvilen krysset vi neste del av Grotbrean over mot Trollsteineggje. Relativt bratt opp mot Dronningje, deretter ble eggen variert og spennende. Mellom Dronningje og toppen av Trollsteineggje er eggen “hugget” over av ett lite skar. Dette hugget hadde fine klyvevegger som måtte testes ut, men er veldig lett å omgå for den som ikke liker slikt. Trollsteineggje er er høyere enn begge Glitterokslene og utsikten nordover er upåklagelig. Vi kunne også se to klatrere på vei opp nordveggen av Glittertind. Når eggen var traversert sto valget om å returnere tilbake til Glitterheim eller legge turen rundt Glittertind slik vi først hadde tenkt. Vi ville virelig gjøre oss fortjent til middag dermed forsatte vi videre over vestre armen av Grotbrean og opp en snørenne til Vestre Glitteroksle. Det var steinete og ble langt å runde rundt til Glitter-Rundhøe. Utsikten til Veobrean var veldig fin. Vi ble klar over at den røde toppen Veobreahesten burde egentlig hett Mammuten. Har man sett filmen “Istid” blir dette helt klart. Vi kunne se snabelen og en snøkladd som forsatt lå der dannet et fint øye. Synd ikke navnsetterene hadde sett noen Mammuter. Tilslutt gjensto det å traversere Ryggjehøe. Langt, steinete, kjedelig og trøttende på slitne bein. Dette er egentlig den perfekte skitopp. Videre gikk det strakeste vegen tilbake til Glitterheim. Nede på snøfonnene innunder toppen av Ryggjehøe traff vi en flokk tamrein. Oppsumering: 5 x 2000 m topper (primærfaktor > 30), 2000 høydemeter, taulag på bre og 25,5 km på 13 timer gjør at en føler seg ganske pudding. Søndag ble en rolig dag med kun en tur bort til Veobrean og lang lunsj i sola før returen hjem.

Abstinensen etter nye topper hadde økt betraktelig siden jeg midt i september nærmest blåste ut av Jotunheimen. Værvarselet var godt, og webkameraet på Fondsbu viste minimalt med snø på Galdeberget torsdag. En kjapp sjekk blant fjellvenner gav negativt resultat, så da fikk jeg dra alene. Kom meg tidlig opp lørdag morgen og lot Corsa'n løpe fra Oslo mot Fagernes (1.50) og videre om Øvre Årdal. Hadde blinket meg ut vest-toppene på Austabotntind som turmål. Vel framme la jeg i vei ved 11 tida - været var kjølig men krystallklart. Tok det med ro oppover da jeg hadde god tid, men ble likevel varm etterhvert som sola snudde minusgrader til et par pluss. Utsikten ble stadig bedre og jeg kunne bare glede meg over å ha forlatt hovedstaden denne helgen. Bildene taler for seg

Hei. Ser at denne kanoen får mye skryt som familie/turkano i USA. Den har vært til salgs i Norge en stund nå, men jeg kan ikke finne noen som har gitt den "karakter/vurdering". Lurer på om noen her inne har noen erfaring med den. Alternativene vi ser på er Ally 16,5 DR. Andre anbefalinger taes imot med takk Lengde 488 cm, Bredde 94 cm, Bredde esing 83 cm, Bredde vannlinje 79 cm, Dybde 37 cm, Lasteevne 455 kg, Vekt 36 kg mvh Ken

Jeg legger ut litt tidlig info her på forumet. Det endelige "programmet" annonseres i løpet av et par uker. Sport 1 Evje og DNT-sør arrangerer, og med oss har vi mange leverandører som stiller med MYE kult utstyr. Bern, Mountain Hardware, Urhweder for å nevne noen. Det blir masse flott utstyr dere kan prøve. Masse Vølkl-ski, Tubbs/Atlas truger, carbonski, splitboards, skred og søkeutstyr, blandt annet. Du kan til og med låne HD headcam og forevige turen. Vi sover på Bjørnvasshytta til DNT og har hytte plass til 50 og teltplass til nesten like mange. Vi har nemlig fått låne både Stronghold og Spacestation av Mountain Hardware. På programmet er det toppturer, skredopplæring, snøhule/nødbiuvak, isklatring og kveldshygge i hytta. På kvelden viser Mountain Hardware noen filmer av Ueli Steck og forteller litt om utsyret sitt. Urwheder har skredopplæring og låner ut skredutsyr. Til mat blir det Mountain House. Hytta ligger rett ved veien og er på 800 moh. Toppene rundt er på opp til 1400 moh. Aldersgrensen er 18 år og transport ordnes selv. Datoen er spikret og prisen er snart i boks (rundt 600 inkl mat og hytteleie). Påmelding skjer via, www.facebook.com/sport1evje (Jeg skal sove i "domen", det er i hvertfall helt sikkert. Domen blir stående å "gløde" på en topp på 1300 moh ) Mvh, Vegard på Sport 1 Evje

Hei Jeg vurderer en Ally kano. Finner veldig mye god info på 16,5, men ikke på "hybriden" 16. Er det noen som har erfaring med denne og kan si noe om den vs 16,5?

Hei - jeg forsøker å prikke inn en telt/pulk/ski-tur i Finse-området før vinteren er over på fjellet også. Har forsøkt å google snødybder men kommer ikke så langt - er det noen som kjenner til forholdene mellom Hallingskarvet, Ustaoset, Hardangerjøkulen og Finse?

Hei godtfolk! Eg går til ei veke ferie i veke 12 (hurra!) og har lyst å realisere drømmen om ein skikkeleg vintertur på ski med pulk på slep og telt som buplass. Har fått smaken på vinterfriluftslivet og neste steget mitt nå, føler eg er ein litt lengre tur. Har hatt eit par turer vinterstid og har det meste av utstyr. Har ei lita veke til rådighet som sagt, er interessert i turforslag i alt fra 3 - 5 dager. Må vere kvista løype (for sikkerheten si skyld..). Lurer jo veldig på Finse - Haugstøl området, ser det er populært. Tar i mot tips på nybegynner-vennlige områder 😊 Takk for eventuelle svar 👍

Er det noen som har krysset Hardangervidda fra Haukeli til Finse ila. de siste ukene? Går det greit, eller er det igjen mye snø? Leser på dnt at det er mest snø på vestre delen og rundt Finse. Hvilken rute anbefales det mtp. snøsmelting og snømengde?

Velger da å eksponere meg selv, å legge ut litt klipping og filming fra min vandretur i fjord Episode en er filmet med Gopro 5, starter å redigere episode 2 nå og da hadde jeg Gopro hero 7 og vil legge ut senere Håper noen vil se og at noen liker den Tar også gjerne imot kritikk på produksjon slik at jeg kan forbedre meg!

Dag 1 Turen startet med en kjøretur fra Kristiansand opp til trondsbu/tinnhølen. Da jeg nærmet meg vøringsfossen var fjelltoppene hvite, så veldig varmt var det ikke denne dagen. Ved bomveien finner jeg ut at betalingsautomaten ikke funker og mobildekninga er så og si håpløs. Stod et nr jeg kunne ringe, men denne personen er på ferie og jeg får et annet nr å ringe, men denne personen tar ikke tlf. Fant en plass det stod jeg kunne betale med vipps, men da måtte jeg kjøre til en plass med dekning, så litt trøblete ble det å få betalt bomavgiften. Bilen blir parker sånn ca 1700 på ettermiddagen og planen er å gå i et par timer før første leir blir slått opp. Men jeg ender opp med gå i 3 timer for å få en litt kortere etappe den påfølgende dagen. Været har lysnet litt da jeg kommer fram til vannet jeg velger å sette camp ved. Ble ingen fisking denne dagen, finner egentlig posen ganske kort tid etter teltet ble satt opp. Har blitt en lang dag. Dag 2 Ustadig vær med regn og oppholds om hverandre, men det stopper å regne da teltet er pakket og jeg er klar for å gå. Tar en liten time å komme til sandhaug, men går bare rett forbi. Planen er å legge meg ved et vann litt sør-vest for besso. Regnet kom selvfølgelig tilbake så fort jeg hadde krysset broene ved sandhaug og det regnet resten av gåturen fram til vannet jeg skulle sette camp ved. Heldigvis stoppa regnet kort tid etter. Nå skulle fiskestanga testes men mye liv var det ikke å spore, helt dødt var det. Siden jeg vet at vannet inneholder fin fisk så fortsatte jeg og dælje sluk i mange timer. Seint på kvelden så kommer første fisk. Den klarer selvfølgelig å svømme tett til noen steiner slik at flettelina ryker, ganske frustrert da kan en si. Men, heiv bare på ny svivel og sluk og på neste kast er det ny fisk på kroken, denne kom hele veien til land. Størrelsen var veldig fin steikefisk på 500g. Fikk 2 til før tåka kom og drepte bettet som var. Dag 3. Denne dagen stod teltet men planen var og ta en god dagstur å besøke mange vann i område. Så jeg tok meg en god runde. Denne rundturen ble det ikke så mye å juble av. Enten så fikk jeg ikke fisk eller så var det vann med 1000 brødre. Så etter en 4 timers tur så kom jeg tomhendt tilbake til camp. Været denne dagen var betydelig bedre så slapp unna regn og den blå himmelen kunne skimtes. Ble ingen fler fisk denne dagen. Men nå vet jeg i allefall hvilke vann som fisken er håpløst småfallen. Kvelden ellers ble fin, rolig avslappa fjelliv blir bedrevet. Dag 4. Teltet blir pakket på morra kvisten og den tunge sekken slengt opp på skuldrene, en kjenner at det er litt vekt når den er pakket for to uker på tur. Sola er ute med sine gode varme stråler denne dagen og gåturen går veldig fint fram til grotflott. Er egentlig litt befriende å komme til grotflott, er så greit å flatt her at det å labbe over denne sletta går ganske så fort. Gikk over her uten å finne fram fiskestanga da jeg ville helt ned til grønndalen, så valgte å bruke tida litt effektivt for å komme fram tidligst mulig. Etter å ha kommet over høyden ettergrotflott, ved brakanuten, søkte jeg rett vest utenfor DNT stiene og gikk ganske direkte mot grønndalen. Området jeg da gikk i igjennom er som en liten labbyrint så det tok sin tid å tråkle seg igjennom mange småvann og bratte skrenter. Hadde vært mye smartere å gå lengre og rundt dette området. Mens jeg var frustrert over hvor lang tid dette område tok kom selvfølgelig regnet og gjorde alt så veldig mye "hyggeligere". Vel nede fra høyden og borte ved grønekroken kjenner jeg beina har blitt tunge, så siste etappen bort til grøndalsvatn ble en kamp, men fram kom jeg. I og med at det nå regnet litt og jeg var dødssliten så orka jeg ikke montere fiskestanga. Gjemte meg bare i teltet og der ble jeg. Men kunne prate meg opp med at dagens mål var nådd. Dag 5. Våkner til at sola strålte på teltduken, så badstua var det bare å komme seg ut av. Beste været på turen så langt, og denne dagen hadde jeg ingen lang vandring foran meg. Pakket sammen utstyret å la i vei. Går på nordsiden av vanna og har retning mot hårteigen. Etter en liten halvtime holder jeg på å trøkke på noen små rype kyllinger, er jo nesten umulige å se i terrenget disse små sakene. Går etterhvert jevnt oppover da planen er å gå rolig mot dnt stien som går mellom Litlos og torehytta. Kjenner stigning i beina men det gjør ikke så mye da jeg vet det ikke blir så mange timer med labbing denne dagen. Når omsider vannet hvor jeg skal ha camp ved i et par dager. Vannet ligger helt blankt og akkurat nå er været perfekt. Sola skinner, ingen vind, og jeg bare nyter tilværelsen. Fiskestanga blir montert, sluk satt på, men vannet ligger nok for stille til at det er mulig å få fisk. Men den som ikke prøver får heller ikke noe. Vet det er fin fisk her, men det er ikke mange, så er langt mellom eksemplarene. Dagen brukes til fisking og og avslapping i sola. Dag 6. I dag vil jeg opp til hårteigen, har tenkt på å ta turen opp dit de siste par åra jeg har vært på vidda, men været har vært håpløst da jeg har vært i område så har da droppet det. Denne ganga er det ikke en sky, det er vindstille og en liten dagstur sekk pakkes og jeg setter igang. Labbeturen inn til foten av hårteigen tar i overkant av 1 time, gikk som en drøm da jeg denne dagen ikke hadde 30 kg på ryggen. Selve klatringa opp til toppen går fint, selv om de taua som er plassert på de bratteste områdene ser litt sketchy ut. Utsikten fra toppen kunne jeg ikke klage på, fri utsikt i alle retninger. Tar en liten lunch på toppen før jeg vender nedover igjen. Og begynner labbeturen tilbake til teltet. Vel tilbake prøver jeg stanga igjen men noe fisk blir det ikke. Men jeg er fornøyd med dagen uansett. Kom meg jo endelig opp på hårteigen. I og med at bettet er ganske tragisk ved dette vannet bestemmer jeg meg for å pakke ned teltet å gå videre utpå ettermiddagen. Bestemmer meg da for å ta DNT stien mot Litlos. Går til jeg kommer til øvre grøndalsvatn. Her var det mange folk, men finner nå en teltplass. Får svingt med stanga, men denne ganga blir det fluestanga da det et vakeaktivitet på gang. Det blir noen på land, men ikke noen å skryte av. Men akkurat nå er jeg glad for bare å kjenne at det napper litt i snøret. Dag 7. Tar denne dagen turen ned til Litlos, tok meg ca 1,5 timer å gå ned til hytta, så kommer til hytta opplagt og fin. Her har de til og med et ledig rom til meg, så da legger jeg meg inn her og nyter noen brune mens sola steiker. En dag med luksus er ikke feil etter ei uke ute. Dag 8. Spiser en god frokost, godt med et lite avbrekk fra havregryn til frokost så nyter brødskivene jeg spiser denne morraen. I dag skal jeg opp til grotflott igjen, men denne dagen skal teltet opp her. Igjen er været på min side og labbeturen går ganske fint, følger bare dnt stien denne dagen og bryter bare av når jeg kommer til vannet jeg har bestemt meg for å sette opp teltet ved. Får fisket og kost meg i flere vann denne ettermiddagen, fisk blir det og, så fiskemiddag ble det på denne karen. Magesekken var på den jeg tok med for å spise var full av stankelbein. Skal sies at jeg aldri har sett så mye stankelbein som jeg gjorde på denne turen. Det var ekstreme mengder av dem overalt. Dag 9. Ny dag ny vandring. Denne dagen var planen å gå til reinavatn for så å bli der et par dager. Velger korteste rute så da blir det navigering på kart. Ikke store problemet da jeg har gått her før, men det blir noen timer på beina. Området er veldig fint så det gjør meg ikke akkurat så mye, men jeg kjenner jeg har vært ute i noen dager nå, så energinivået kunne vært litt høyere. Etter noen timer ankommer jeg vannet men teltplassen jeg så for meg har blitt tatt så må finne en annen, men det gikk veldig fint. De som hadde tatt plassen jeg hadde planlagt var noen hyggelige fiskere så da hadde jeg selskap denne ettermiddagen og kvelden. Fisken var ikke enkel å lure men, fisk ble det. Det ble bare et par stk på oss 3 som fisket så og si hele tida. Men nordvesten hadde nå gjort sinn inntog, så så veldig overraska var vi ikke. Etterhvert som det gikk mot kveld meldte regnet sin ankomst igjen, så ble en tidlig kveld. Dag 10. Denne dagen ville jeg opp i høyden å prøve meg litt der oppe. Nordvesten stod enda på, så håpet var ikke så veldig stort. Men tok en tur opp til dimedalshøydene og fiska meg rundt et par vann uten napp, så da tok jeg bare turen ned til teltet igjen. Var ganske så kjølig der oppe selv om sola prøvde å varme litt. Dag 11. Vinden hadde stoppet og varmen var tilbake i lufta denne dagen, så frista litt å ta turen opp i høyden igjen, men valgte å gå mot hvor neste teltplass var planlagt. Var en relativt kort å grei etappe jeg hadde foran meg, skulle tilbake til vannet jeg hadde første overnatting på turen. Labbeturen gikk veldig greit og etter en øl pause på sandhaug var det kort vei til vannet. Da jeg kom fram så jeg endel folk og masse vaking. Så her var det bare å finne seg en teltplass og montere fluestanga. De som stod og kasta med sluk kasta og kasta uten napp. Men fluestanga gjorde jobben og fin halvkilos endte på land. Den smakte godt i panna denne fine sommerdagen. Grunnen til vakfesten ses under. Dag 12. Pakker ned teltet så fort jeg våkner denne dagen, og tar fatt på veien tilbake til bilen. Det blir en rein marsj dag da det ser ut som jeg går mot dårligere vær. Men jeg er heldig og det begynner ikke regne før jeg nesten er ved bilen. Var en fin tur, men innså vel at det kanskje ble litt mye vandring og litt lite fisking. Er av og til en vanskelig ballansegang det der. Tror at om fisken hadde vært mer bitevillig så ville jeg ikke tenkt sånn. De siste dagene ble det ikke tatt så mye bilder så jeg, så da ble det ikke noe med her. Husker ikke hvorfor jeg lot kameraet ligge i sekken. Ser også at det ble tatt altfor lite bilder av fiskene jeg fikk. så det må rettes på til neste tur.

I 2018 hadde jeg som mål 100 topper i den lokale fjelltrimmen, og dette klarte jeg uten veldig stor anstrengelse. I 2019 har jeg som mål å klare 200 topper. Ut av disse er målet å besøke alle de 51 toppene som har vært med i den lokale fjelltrimmen siden oppstarten i1994. Det er å legge listen veldig høyt, så jeg er spent på om jeg vil klare det mellom alle andre turer.

Hei! Vi er to jenter fra trøndelag på 20 og 22 år pluss en firbent venn (Alaska husky ved navn Theodor) som til neste år (sommeren 2019) skal 4 uker på ferie nordover med Lofoten som mål for turen før vi vender snuten hjem til Trondheim igjen. Vi er begge veldig glade i å være ute (skal nevnes at ingen av oss har vært på tur i 4 uker før..), men vi regnes som å være nybegynnere enda og håper at kanskje rutinerte folk kan hjelpe oss litt. Fra Trondheim til Lofoten har vi tenkt til å kjøre bil, men på turen dit er det sikkert mange toppturer og fine villmarksområder som er verdt et besøk. Vi har tenkt på Børgefjell og kanskje Saltfjellet-svartisen nasjonalpark. Er dette plasser dere vil anbefale oss og utforske på veien nordover? Vi skal bo i telt hele turen og har tenkt til å gjennomføre både toppturer/dagsturer og turer der vi setter ifra oss bilen og går i flere dager med overnatting. Det finnes jo mange forum og nettsider man kan finne nyttig info nå til dags, men vi lurer på om noen har erfaring med overnatting i telt i regnvær. Hvordan «overlever» man i verste fall 4 uker med regn? Hvordan får man tørket ting? Hvordan har dere gjort det på tidligere ekspedisjoner? Er det lov å tenne bål om sommeren slik at man får tørket klær osv på den måten eller skal man ha primus inne i teltet? Er det lurt med ull eller syntetiske klær? Er det noe spesielt utstyr som dere vil anbefale oss å ha med på sommeren som kanskje ikke er like relevant på vinteren? Vi er jenter som elsker elsker å være ute, men som dessverre er det litt for sjeldent. Denne turen har vi bestemt oss for å gjøre for en god stund siden og håper at noen av dere vil svare på dette innlegget.