Søk i nettsamfunnet

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Helt nye ubrukte Walk King Air A/P/S GTX Ligger ute til 2500,- Disse finner du med FINN-kode336051077 Pinsj: Annonsenummer: 317942477 Kan hentes på Skedsmkorset eller Lørenskog, sendes mot at kjøper står for frakt.

Da klinker jeg til med årets tråd om Hardangervidda,, Først litt "nice to know" om adkomst til Synken.. "NB: Grunnet et tidligere ras på veien til Synken som enda ikke er ryddet, er det uklart når veien åpnes og følgelig når faktisk oppstart for båten blir. Vi venter på tilbakemelding fra Vegvesenet og kommer med mer informasjon så fort som mulig." http://maarbu.dinstudio.no/text1_16.html

Hei! Da har det kommet til det punktet hvor man har bestemt seg for en å gjennomføre en lengre tur, kall det gjerne ekspedisjon. Søknad om permisjon fra jobb er sendt. Nord vest territoriet i Canada skal saumfares i hele tre måneder. Ingstad sine fotspor skal avdekkes, Pikes portage og Ingstad creek skal forseres, deretter bærer det mot tundraen. Her har jeg et lite håp om å finne Ingstad sin tundracamp, men det gjenstår å se. Er noe usikker på om ferden fortsetter ned Snowdrift river eller om man skal padle Thelon river ned til Baker lake.. Har veldig lyst å padle begge elvene, men må da i såfall leie fly inn til Whitefish lake etter retur til Lutselke, noe som koster.. Turen er planglagt å starte tidlig august og vare til slutten av oktober slik at jeg får jaktet en del og slipper de værste hordene med mygg og knott. Ser at gjennomsnittstemperaturen i oktober for området er -1,4 grad.. Blir det litt i drøyeste laget å satse på at elver og innsjøer ikke fryser i oktober 2019 før jeg og kanoen min er ferdig med turen, hva sier dere som har vært der borte tidligere? Noen som har en formening om tidsforbruket på evt. å padle begge elvene? Blir tre måneder veldig lang tid om jeg bare tar en rundtur opp til tundraen og ned Snowdrift? Noen som har hatt med hund bort dit? Hva gjorde du isåfall med hundeburet og det du ikke skulle ha med på tur, gikk det greit å bare sette det fra seg på flyplassen til man evt. er tilbake? Fremdriftsmiddelet blir en 16,5ft Ally kano, selskapet blir en 5 1/2 gammel breton. Når det kommer til mat baserer jeg meg hardt på fiske og jakt, så får lykken stå meg bi som den gjorde med de gamle pelsjegerne. Noe sulting blir de nok, men skal ha med nok av havregryn og potetstappe. Bikkja får tørrfôret sitt. Boligen blir et Helsport reinsfjell 2 superlight bestående av en 9LW Exped med chairkit og en sovepose med komforttemp på 5 grader. Har også med Jervenduken i tilfelle det blir kaldt, så det blir relativt høy komfortfaktor. Tenker hovedsaklig å fyre bål for å koke vann og til matlaging, men det er jo greit å ha en backup løsning om det skulle komme uante mengder nedbør. Hva mener dere jeg skal gå for, primus med bensin eller bare en liten gassbrenner som monteres på toppen av gassflaska? Alt pakkes selvfølgelig i vanntette pakkposer etc.. turrutiner har jeg fra tidligere turer, men om noen har erfaringer fra slike lange turer setter jeg uendelig stor pris på å få høre de 😁

Jeg prøvde nylig noen Alfa Polar A/P/S i litt forskjellig størelser med den syntetiske lineren. Har vanligvis str. 46 i skisko og fjellstøvler. Prøvde med støvel i 48 og liner i både 47 og 46, synes det ble veldig trangt på tærne. Selve lineren var romslig i str. 46 da jeg prøde den uten støvel. Er det noen som har opplevd noe lignende?

En lang tur i flott vær. Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur. Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is. Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur. Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer. Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før. En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter. Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været. Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik. Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen. Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand. Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor. Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter. På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg. Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Mulighet for langhelg med en inneklemt fridag. Spørsmålet er, blir det for mye snø på dette tidspunktet? Er det eventuelt noen andre fine vårturer som kan vurderes?

Har i nærmere 30 år vært låst i et pliktløp i forhold til julefeiring (vi har for det meste vært vertene). Mye bra med det, men nå som jeg har muligheten lurer jeg på å feire julen i telt på fjellet. Er det sært eller ikke en helt fremmed tanke for flere, det å rømme fra mas og kjas og heller nyte en stille jul. Tenker å legge meg til i nærheten av Finse da jeg kan ta toget helt frem. Andre steder som er nært jernbanen?

«Du skal over Strynefjellet, så kommer vi tilbake til om du skal til høyre eller venstre når du kommer til bunnen» Detaljplanleggingen er det bare så som så med når man forbereder påsketur med Fjellforumere, eller man kan vel helst si at det foreligger en del alternativer, Så bestemmer været hvor man ender opp til slutt. Nå har ikke akkurat været vært noen stor utfordring denne påsken men for en planleggingsfreak som undertegnede tar det litt tid å bli komfortabel med slikt. Enden på visa var nå i grunn å pakke hele utstyrsboden både for ski- og fotturer i bilen og kjøre mot Strynefjellet. 12. april – Transportetappe Første stopp på vegen var Lillehammer. Har inntrykk av at vi til tider driver en middels stor transportbedrift over deler av landet. Alltid noe som skal hit eller dit, et par ski, en sovepose, ei bukse osv. Så første post på turen var lunsj, hente- og levere ting- og tangstopp hos @Elisabethsk i Lillehammer. Lunsj på Egon og innkjøp av gnagsårplater på Sport1 (fikk god bruk for de i løpet av turen) før turen fortsatte oppover Gudbrandsdalen. Møtte @Sig Mani Vågå og kjørte i følge til turmål nr. 1 Follestaddalen i Ørsta, nærmere bestemt stua til @Tessatroll hvor også @graham hadde innfunnet seg i løpet av ettermiddagen. Klar (??) for tur … 13. april – Sunnmørsalpene Kjapt hopp tilbake til onsdag eller torsdag «Vil du vite hvor vi skal?» Greit å google litt slik at om man ikke er nervøs i utgangspunktet …. «Ja» «Vi skal til Kolåstinden» Google: Kolåstinden, sannsynligvis Sunnmøres mest populære skitur. Bratt, bre, pass på bregleppene, greit med isøks, høres mer og mer lovende ut for Østlandsjente med begrenset skierfaring, jaja «Appelsinhaugen er en obligatorisk rasteplass. Noen går ikke lengre opp enn til denne plassen, før de snur og går ned igjen.» Tenker målet får være å nå denne Appelsinhaugen. Vel, turen starter på Standaleidet, skia og langfellene på helt fra start. Appelsinhaugen nådd med god margin, men de lokale syntes jo i alle fall at man burde bli med over Stretet «og se det åpne seg opp» som de sa .. flere høydemeter, ski på sekk og stegjern på, klatre seg over Stretet, nervøs, nei .. livredd er vel mer rette ordet. Det ser ikke slik ut på bildene men det er bratt og langt ned! I alle fall for slike som ikke er vant med mer enn noen Østlandshumper å forholde seg til. Og når man først hadde kommet seg over Stretet så hadde man jo utsikt til dagens mål så da får man vel bli med bort til siste kneika, og plutselig var man på toppen (hvordan skjedde det?) Stod på toppen og hadde absolutt ingen formening om hvordan i all verden jeg skulle komme meg ned igjen. Tessatroll foran for å fortelle hvor man skal sette bena på de bratteste punktene og det ble å gå med stegjern hele veien ned. Aldri, aldri i verden at jeg forestilte meg at jeg skulle like oppoverbakker bedre enn nedoverbakker, men gjør altså det på ski. Øverst tv: Appelsinhaugen, mål? Øverst th: Opp til Stretet Nederst: Kolåstinden 14. april – Rullestolvennlig fottur De andre fjellgeitene fant seg en annen topp de skulle prøve å nå, mine nerver og ben (med sånn passe heftige gnagsår) tenkte man heller fikk finne noe mer rullestolvennlig (nesten i alle fall) Så mens de andre tok skia og dro på tur tok jeg fjellstøvlene og dro til kysten. Endte opp på Flø og fant en topp som het Roppehornet, som sagt .. nesten rullestolvennlig, 3 km + på grusveg 800 meter eller så på sti til toppen, og flott utsikt. Helt uten å risikere livet! Tilbake til Ørsta for meget hyggelig grillkveld. Utsikt fra Roppehornet 15. , 16., 17. april – Utvikfjellet Mandagen ble tilbrakt i Ørsta, fikse litt ting, plugge bildekk, kjøpe nye (dyre!) linersokker og diverse, noen var en tur på jobb. Videre gikk turen til Stryn for litt mer shopping, så opp til Utvikfjellet. Full ompakking til storsekk og så med storsekken opp alpinbakken og innover til Støyvastølen. Noe sen ankomst så leir ble litt nærmere utgangspunktet enn det som opprinnelig var tenkt (og turen dagen derpå tilsvarende lenger) For øvrig veldig fin støl den Støyvastølen. Turmål for dagen derpå var Snønipa, eller undertegnede hadde teltvakt og boklesedag. Flere mil skitur er sannsynligvis lite realistisk i utgangspunktet. Flere mil skitur med gnagsår føltes ganske uaktuelt. Jeg hadde en finfin dag i sola mens de andre slet seg opp alle kilometerne til toppen. Var nå relativt glad for den beslutningen når de returnerte etter 14 timer skitur eller så. Men turen må nok på lista en gang i fremtiden, får prøve den som en flere-dagers, ikke maraton tror jeg … tv: Så nær Snønipa som jeg kom denne gangen th: solnedgang på Utvikfjellet 17. april – Ut mot havet Ned fra fjellet, nok en gang Stryn hvor det ble turplanlegging på høyt nivå. Ta kartene for landsdelen man befinner seg i, legg de ut på plenen og bestem et mål … Tessa forsvant til hundekjøring i Tafjordfjella, vi andre satt kursen mot Kråkenes fyr. DNT hytte med innlagt luksus som vannklosett og dusj er ikke helt feil etter noen dager på tur, vaffel i fyrkafeen påfølgende dag var også helt greit. tv: Turplanlegging på høyt nivå th: Kråkenes fyr 18. april – Kommunetopp Med en ivrig kommunetoppsamler i følget blir det jo gjerne til at man finner noen slike og de har en i Vågsøy også. Så dagens turmål ble dermed Sankta Synneva-hornet 689 moh. Fin tur, fin utsikt og bena mine har fortsatt gnagsår, forbruket av sportstape, gnagsårplater og kompresser er betydelig denne påsken. Kveldens leirplass ble ved starten av stien, fin liten teltplass der. Sankta Synneva-hornet kommunetopp Vågsøy 19. april – Vestkapp Karene tok en kommunetopp til, denne gangen i Selje kommune. Kvamfjellet heter den og er noe slikt som 740 høydemeter fordelt på litt under 3 km tur? Jeg tok litt bilbasert turisme i stedet og dro til Vestkapp for å spise kake på restauranten der. Hvis «bratt» fikk ny referanse på Kolåstinden fikk «møkkavei» ny referanse ut til Vestkapp! Smal veg, mye trafikk og dyr kake .. turistmagnet, fin utsikt da. Graham satte kursen mot Trondheim igjen, undertegnede vurderte å sette kursen hjemover men er jo da akk så lett å overtale, så når Tessatroll lovte hundespann og ingen toppturer i Tafjordfjella så endte man jo opp der. tv: Værstasjon Vestkapp th: Inn Hamsedalen i solnedgang 19. – 21. april – Hund i Tafjordfjella Endelig fikk man brukt den pulken man har dratt på ei hel uke! Festereimene til fastdraget var søkk vekk, så taudraget måtte til pers men funka det også. Middag og ompakking i Stryn (igjen) deretter opp Strynefjellet til Hamsevika og inn Hamsedalen. Vi ble møtt med hundespann nede ved parkeringa som dro med seg mesteparten av oppakningen til undertegnede. Teltet var ferdig satt opp da jeg ankom. Ren luksus. Lørdagen fikk jeg låne en gammel traver av en trekkhund, Kilpis og av alle «Hanne gjør ting hun ikke har gjort før» hendelsene denne uka var nok snørekjøring med hund en av de bedre. Hyggelig kveld, siste kvelden på tur er jo nesten alltid litt vemodig men til alt hell regnet det hele natta så når morgenen kom var det i grunnen helt greit at det bare var 4 km å traske på ski ned til bilen og sette kursen for Grotli for frokost før man skulle utfordre påsketrafikken hjemover. Kilipis Flere hundespann på plass i helga Påsken kort oppsummert: Kjempetur, kjempeselskap, litt skummelt av og til og jeg er heldig som har venner som drar meg med på slike turer!

Jeg er så glad at jeg har meld meg på Ti på Topp. Har blitt kjemt med flere fine ruter. Skardtjern. Ønsker man å då til Gyrihaygen eller Mørkogna så anbefales å gå gjennom Skardtjern.

Jeg er ny i Fjellforum, planlegger å gå indre Troms og Finnmarksvidda vest i sommer, 7 juli til 21 juli 2019. Har gått lite i Finnmark. Så hensikten med dette innlegget er å få nyttige kommentarer/innspill fra medlemmer av Fjellforum som er kjent i området. Planlagt rute: Buss Tromsø til E8 i Skibotndalenl 1 Fra E8 (Helligskogen) til Loassohytta 2 Loassohytta til Somashytta 3 Somashytta til Nedrefosshytta 4 Nedrefosshytta, opp av dalen ved Imojohka elv (alternativ Livdiidjohka eller Lagosjohka) til teltovernatting i nærheten av Njargavarritoppen. 5 Njargavarritoppen til telt 3 kilometer øst for Njivlojohka. 6 3 kilometer øst for Njivlojohka til nordvest av Soagnojavri (og øst av Bolihatt) Litt vei og litt sti underveis i området nord for Biddjovagge 7 På østsiden av Carajavri vannet starter en sti/vei østover retning Bolihat. Følgende natt: teltsoving på- vestsiden av, nord av Soagnojavri. 8 De to siste dagene før Masi gås på sti videre fra Bollihatt til Stueroaivi 9 neste dag fra Stueroaivi til Masi. Buss til Alta, evt Tromsø I Masi vil det bli tatt avgjørelse om turen går 5-6 dagsetapper videre til Stabbursdalen Naturpark. Nedenfor listes opp estimerte dagsdistanser 10 Masi – Savostanjavri 20,4 km, teltovernatting. 11 Savostanjavri - Joatkajaoure fjellstue 23 km målt, helårs betjent proviantsalg Joatkatjavre Fjellstue - teltplass N. Stabbursdalsvannet (Vuolit Rævttosjavri), 21 km 12 N. Stabbursdalsvannet - Telt ved Njåkajavri 23 km. 13 Telt ved Njåkajavri – Telt ved Stuorra Binalvarri 21km målt 14 Telt ved Stuorra Binalvarri - Stabbursdalen Nasjonalpark ved Austmo, 13 km målt Buss til Alta eller Tromsø Viktig informasjon/valg: Første usikkerhet er om det er noe å tjene på ved å følge finskegrensen fra Loassohytta i en halvsirkel nord, og nordøstover og sørøstover til Somashytta? Langs reingjerde?(Da går vi hele tiden i Norge). Eller , om er det lettere/raskere å gå gjennom Finnland fra Loassohytta til Somashytta ? Dette er en steinet etappe, lite stimerking sies det. Underveis i Finnland er det er i hvert fall 2 finske hytter som er åpne. Pihtsushytta og Komakihytta. Er det trygt/mulig å gå direkte fra Somashytta og ganske rett ned til Nedrefosshytta som beskrevet her? Somashytta til Nedrefosshytta. Vil gå ØSØ mellom Hårvvesjavri og Raikojavri og krysse Gånesjohka så høgt som mulig. Deretter nord for Doaresvarri og gå ned til Dahkojohka. Vil følge Dahkojohka frem mot det bratte partiet ned til Raisaelva (?). Begge sider av denne elva skal være gangbare ned til Nedrefosshytta. Finnes det kjentfolk som kan anbefale hvor langt sør på den merkede stien fra Nedrefosshytta jeg bør gå før man begynner oppstiging på østsiden av Reisadalen? Er det 4 km til Imojohka eller 6km til Livdiidjohka eller 9 km til Lagosjohka? Det burde det stå skilt som anviste retning for å gå til Masi. Har benyttet GPS som heter Satmap, active 10, og ønsker nå mere kart i Finnmark/Troms. Min er faring er at det kun er engelskspråklige representanter med rar dialekt å få i tale. Kartene finnes på små chip som kan lastes inn i Active 10. Hvis noen har god kontakt med Satmap er jeg interessert i å skaffe meg mere kart i Troms Finnmark. Har laget meg dekningskart, men spør likevel om det er det noen som vet noe nyttig om telefondekning langs den planlagte løypa ? Alle kommentarer er velkomne. Arne Linjordet

Det nærmer seg årets langtur og da er forberedelsene selvfølgelig i gang. Det er jo i så måte ikke så mye som kreves siden dette blir mitt 3 forsøk på å nå samme mål. Veien mot målet, bokstavlig talt, er stort sett den samme, men noen endringer har det blitt. Når det gjelder ruta velger jeg i år å krysse Nordmarka fra øst til vest. Ikke for å spare tid og krefter, tvert i mot, men mer for å få litt variasjon i forhold til tidligere turer. Selv om jeg er født og oppvokst i Groruddalen i Oslo´s utkant er Nordmarka stort sett et uskrevet blad for meg. Forespørsler her på Fjellforum med tilhørende gode tips og @Memento mori sine bilder av diverse skilt både i vinterdrakt og mer sommerlige toner nå nylig, vil forhåpentlig sikre at jeg ikke roter meg helt bort. Vist det står Hønefoss på skiltet når jeg kommer ut av skauen passer det bra med planen om å følge 7´ern videre opp Hallingdalen og over vidda mot vest. Når det gjelder utstyret, dvs sykkelen, har jeg også foretatt noen endringer. Tidlig i våres skiftet jeg til lettere gir etter gode råd fra @kardam. Prosjektet er beskrevet og ligger her på forumet under Sykkel for de som måtte være interessert. Et nytt sete ble det også når originalsetet ble erstattet av et Brooks B17. Husker ikke (jeg er snart 64) om jeg har skrevet noe om det på forumet, eller om det ligger her. Og for å toppe det hele ble nytt speil montert til applaus fra min kjære som ikke liker at jeg sykler på trafikkerte veier. Det gjør i og for seg ikke jeg heller, men noen ganger må man. Resten er stort sett gammelt og velkjent og trenger bare en siste sjekk før det forsvinner ned i sykkelveskene. Teller litt på knappene om jeg skal ta med et ordentlig kamera, eller om jeg skal satse alt på Gopro Hero 6. Er veldig fristet på bare Gopro, men lyden bekymrer meg. Skal telle noen fler knapper før jeg bestemmer meg. Foreløpig ser samlingen av elektronikk slik ut. Jeg velger egen lader til mobilen siden det er den som trenger påfyll oftest. Radio, kamera og hodelykt går sammen på USB-pluggen. Solcellepanelet får duge når jeg ikke har annen strøm i nærheten. Liggeunderlag og pute er pumpet opp for å sjekke om de holder på lufta. Thermarest NeoAir Xlite Large og pute fra JR Gear. Den gamle posen blir med i år også siden jeg ikke finner noen god erstatter. Posen har mange gode kvaliteter, særlig vist jeg ser bort fra dun og fjær. Men siden dunposer ofte rangeres nettopp for sine dun og fjærkvaliteter henger ikke denne helt med. Omvendt av min vektutvikling har denne posen lettet sin vekt med hele 412g. ja kanskje ennå mer. I sin ungdom veide den 1790g og på kjøkkenvekta nå idag klokket den inn på 1378g inkludert kompresjonsposen. Jeg har tidligere mistenkt at den var fylt med dun og fjær fra trekkfugl, nå vet jeg. Kommer til å oppdatere tråden med småplukk fram til turstart.

I går kom et Orion III UL 2019 modell i posten fra Fjellsport, hadde ligget som en restordre en stund før de fikk inn et telt for å sende meg. (Faktisk mistenker jeg at nettopp dette teltet ble returnert tilbake fra @Memento mori) I dag ville jeg finne ut om jeg skulle beholde det, eller om jeg skulle fortsette med min gamle 2017-modell. Utover fornyet garanti, var endringene nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved en oppgradering? Tja - de ser i hvert veldig like ut, her er 2017 til venstre og 2019 til høyre: Den beryktede ventilasjonsglipen var 7-8 cm høy ved mønestangen på begge to (2019 nærmest) med rimelig tørr duk: Målt lengde, med godt utspente telt, var 221 cm i 2017-modellen (venstre) og 229 cm i 2019-modellen (høyre). 8 cm ekstra er jo ikke mye, men det er viktige cm... Ellers er det endret oppheng av dører, fra en "strammekrok" til en "strammeblokk" - jeg liker kroken best, slipper å tre strammere gjennom løkken. På ytterdøren er det redusert fra to oppheng til ett - for så vidt greit nok, jeg har vel stort sett bare benyttet et av dem uansett. Stengene er også endret fra å ha like ender, til at enden som skal tres inn i kanal er blitt buttere. Syntes for øvrig en av kanalene på 2019-teltet var uvant tung å få inn stanga i, tror jeg må sjekke om det er noe feil der. Så - blir det retur til fjellsport, eller blir det nytt telt på meg? Forskjellene er ikke store, så jeg føler ikke at det er et must. Antar at jeg snart vil legge ut en "vurderes solgt"-tråd på 2017-modellen, og hvis jeg kan få halve av veiledende nypris for det, så heller jeg nok mot at oppgraderingen er rimelig nok. Såvidt

Tur & Tøys tar en statusoppdatering på arktiskryssingen til Børge Ousland og Mike Horn. De har nå nådd nordpolen og fortsetter inn i kaldere tider. Hva prater de om? Hvordan er driften ute på isen? Hvordan er stemningen i teltet mon tro? Hvilke triks drar de ut av ermet? Hør også om den nye Åsnes Børge skien som er ute på markedet nå. View the full article

Hei. Til dokke som har Alfa Polar skisko: 1. Bruker dokke liner (som Alfa selger) eller ullkartanker? 2. Kor mange str gjekk du opp for å få plass til liner/ullkartank? Eg vurderer ullkartanker og ikkje liner (dei kosta jo flesk..). Men er usikker på om eg må opp 1 eller 2 str for det... Med liner anbefaler Alfa å gå opp 2 str....

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Relevante linker for episoden Besøk Stein P Aasheim på netther Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Podcasten Uteliv samarbeider med: Camp Villmark Norges største villmarksmesse ( Norges Varemesse 26. til 28. april 2019) Gå til Podcasten

Hei Jeg har noen 10 år gamle bensinflasker til Omnifuel som jeg tenker nok burde hatt nye o-ringer til tetting. Vil vanlige o-ringer fra biltema fungere eller trenger jeg spesialgummi for å håndtere bensinens virkninger? Man skal jo ikke ha bensin på vanlige plastflasker f.eks., da bensinen kan virke etsende.

Hei! Jeg har nevnte Alfa BC A/P/S GTX M fjellskisko. Gått noen turer med de og de gir veldig lett gnagsår. Jeg får sjelden gnagsår, men av disse skoene. HVER gang. Har hørt rykter om at det er mulig å gjøre tiltak for å bedre gnagsårproblemet: Banke ut hælkappen eller lignende. Noen som har prøvd denne metoden? Har forsøkt sportstape, linersokk osv.. Ikke noe hjelper. Virker som det er hælkappen som er problemet... Lars

Thermarest har foresten laget et nytt uberlite liggeunderlag, du kan kanskje spare noe gram ved å bruke det? https://www.thermarest.com/new-2019/neoair-uberlite

Veldig spennende dette nye underlaget fra Thermarest. Er også uten det knitrende refleksjonsmatriale som endel andre ikke liker Spørs om det blir en slik investering så snart de er tilgjengelige i norske nettbutikker. https://www.thermarest.com/mattresses/neoair-uberlite

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Edit 1 31 Juli 2016: Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi pris på om du heller skriver en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Edit 2 31 Juli 2016: Har opprettet et emne som heter "Jeg har oppdatert bloggen min" - post oppdateringer i bloggene her fra i dag av.. Gammel tråd ligger her!

Mine høge (og tunge) jaktstøvler er blitt pensjonerte og eg har vendt tilbake til oppsettet eg brukte i mine yngre dager, då eg ikkje hadde råd til jaktstøvler, nemmelig fjellsko og gamasjer. Eg har tråkka ihjel eit par treksta oslo gtx og var på markedet etter nye. Eg har lest litt om alfa orre og etter å ha lest produktomtaler frå folk som hadde dei, invisterte eg då magasinet.no hadde salg. Svært lette og syntetisk sko som ikkje trenger vedlikehold og som tørker svært raskt er musikk i mine ører. Skoa eg har no er med nubuckskinn og bruker 2 døgn på å tørke etter ein lang dag med trasking i våt myr. Men eg er litt tvilande til slitestyrke over tid, men det gjennstår å sjå. Er det nokon her inne som har testa desse skoa?

Hva er egentlig forskjellen på årsmodellene 17/18 og 19/20 for Fischer E99? Kun farge og design?