Søk i nettsamfunnet

Her kommer en liten rapport slik jeg opplevde forumturen til Hjerkinn Fredag 22 Januar pakket jeg og Tor-Erik bilen for å delta på en tur i regi av medlemmer på Fjellforum. Dette var vår første tur med andre forum-medlemmer og vår andre tur på høyfjellet vinterstid. Vi var spente og klare for en tur i ukjent område. Forundringen var stor i det vi kjører oppover mot Dovrefjell fra Dombås og ser at snøen er så godt som fraværende. Vi parkerte litt ovenfor Hjerkinn stasjon og spente på oss skiene. Det var så lite snø at vi måtte gå sikksakk mellom stein og lyngtuster. Humøret var allikevel topp og etter kort tid kom vi frem til planlagt leir ved Tverrfjellet. Her var det allerede kommet opp 4-5 telt og vi fikk en hyggelig velkomst. Vi satte igang med å sette opp teltet mens vi pratet litt med et par av de andre som var kommet. Teltet kom opp, på tross av litt vanskelige forhold med lite snø og mye stein. Vi trakk inn for å fyre litt primus og få en matbit. Et par øl ble det også tid til og når vi kom oss ut av teltet igjen hadde det dukket opp noen flere telt. Praten gikk og det ble litt snakk om Bergansteltet mitt (Det skilte seg greit ut, De andre hadde utelukkende Helsport og Hilleberg telt. Ikke ett unntak..). Skal ikke gå videre inn på erfaringer med teltet i denne turrapporten men kan si at jeg er svært fornøyd med kvaliteten og plassen i det. Det eneste negative er litt omstendelig oppsetting, særlig om det er litt vind. Litt utpå kvelden dukket det opp enda flere som kom med kveldstoget og vi fikk ta en kikk på en prototype av Helsports nye Himalaya 2. Artig å se! I tolvtida tok vi kvelden og sov godt helt frem til klokka var nesten 09 på Lørdag. Vi tok en rolig morgen med kaffe, mat og prat. I utgangspunktet var det meningen at alle skulle flytte campen litt lenger inn på fjellet på lørdag, men det virket som de fleste andre kunne tenke seg å heller bare ta en dagstur og la camp stå på ved Tverrfjellet. Jeg og Tor-Erik hadde imidlertid bestemt oss for å gjøre det uansett, siden vi hadde kjørt såpass langt ville vi ha med oss litt mer av hva området kunne by på i tillegg til å trene mer på å bryte og slå leir i vinterfjellet. Vi pakket derfor ned teltet og tok farvel med de andre i det de la ut på en liten topptur. Vi la i vei i retning Grisungdalen. Første etappe gikk til et område Forsvaret har brukt som skytefelt og her var det gjerdet inn et stort område. Vi fulgte gjerdet vestover. Lende var ganske skrått mot gjerde og det var ganske tungt å gå. Mot enden av gjerde begynte vi å klyve oppover i lia og tok oss etterhvert mot Breidskardet mellom topp 1377 og 1399. Her var det en del mer snø, flatt og fint med suveren utsikt. Det måtte bli leir her. Vi fikk opp teltet i rekordfart og her var det litt greiere å få feste til snøpluggene. En liten kokegrop i forteltet ble det også. Middag og litt attåt ble fortært før jeg kikker ut og ser at det har klarnet opp! Vi blir i fyr og flamme over perfekt fotovær med klar himmel og fullmåne, så ytterklærne kommer raskt på. Vi fotograferer «telt i måneskinn» fra alle tenkelig vinkler før det igjen skyer litt på og vi trekker inn i teltet. Praten går og vi konkluderer med at vi begynner å få nok erfaring med vintertur til å prøve oss på en litt lenger og tøffere tur. Morgenen etter våkner jeg våt av svette. Det er blitt mildt i løpet av natta og gradestokken viser bare et par minus. Det er altfor varmt i en tykk vinterpose! Vi klager imidlertid ikke på det og spiser litt før vi pakker ned leieren. Det er rolige vindforhold og vi tar oss den siste biten opp til Breidskaret og er litt spente på snøforholdene på andre siden. Opp på toppen er det avblåst og mye stein men vi finner ei grei renne nedover og setter utfor i nordøstlig retning. Utsikten er formidabel og det er en stor opptur å suse nedover. Vi har sett oss ut en grusvei vi tenker å følge tilbake til Tverrfjellet og kommer på denne etter et par kilometer. Etter ytterligere tre kilometer ved siden av veien er vi nede ved bilen igjen. Det ble ikke så lange turen men vi fikk oss en fin 10-kilometers rundtur der lørdagen stort sett gikk bare oppover og turen tilbake på søndag gikk lett nedover.En herlig avslutning på en fin tur! Takk til folka på Fjellforum som arrangerte! Det blir garantert ikke siste turen jeg blir med på. Les turrapporten på bloggen ved å trykke her!

Håper alle får en fin dag i dag uansett om den feires i byen eller på landet, på fjellet eller ved sjøen.....eller i utlandet Vakre Norge akkompagnert med vakker musikk fra The Green Children:

Var på en liten rekognoseringstur langs riksvei 51 og opp til Gjendesheim i går. Tok noen bilder fra Båtskaret, Valdresflya og Gjendesheim som kan være nyttige for deg som lurer på tur i dette området til helgen. Besseggen er forøvrig bar som den bruker å være på denne tiden. http://feriebloggenmin.blogspot.com/2010/06/bilder-fra-jotunheimen-17-juni-2010.html

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/21499/Magisk+tur+til+Gro%C3%9Fglockner.html Forord I sommer kontaktet Nils Hermann meg i anledning en konferanse han skulle delta på i Salzburg i september. Han spurte om jeg ville bli med ned for en langhelg og bestige Grossglockner (3798), Østerrikes høyeste fjell. Først var jeg skeptisk siden dette var helgen like etter jobbstart, og det ville være flaut å be om fri for en langhelg like etter en 5 mnd ferie. Men etter å ha sett litt på bilder fra fjellet ble jeg mer og mer tent på å ta turen likevel, jeg signaliserte at jeg var interessert og etter å ha blitt noenlunde belest vedrørende turen og bestemt rute var vi til slutt fem mann som skulle på tur til «the black mountain». Flyreise til München og biltur til Glocknerhaus Stod opp grytidlig på fredagen for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen til München 07.40. Møtte Øyvind, Morten og Arne på flyplassen og praten gikk lett hele flyturen ned til Tyskland. Nils Hermann hadde tatt et fly kvelden før og skulle møte oss når vi ankom. Vel framme var det bare å finne leiebilen vi hadde bestilt og få minutter senere lå vi i godt over hundre på autobahnen med nesa rettet mot de østerrikske alper. Bil-GPSen var ikke helt oppdatert så vi holdt på å ta noen tullete snarveier i ny og ne. Stoppet undervegs for å spise en saftig middag på en tysk veikro samt handle litt brød og pålegg til turen. Terrenget langs bilveien ble sakte men sikkert mer og mer dramatisk jo lenger inn i Alpene vi kom. Langs med veien var det også en del dyreliv til Arne og Mortens store begeistring. De er utrolig observante og har et falkeblikk når det kommer til fugletitting! Vi var glad for at vi hadde beregnet oss god tid, for plutselig havnet vi midt oppi VM i traktorkjøring. Måtte passere flere hundre tøffete traktorer, noe som tok sin tid. Rakk heldigvis bommen til Großglockner Hochalpenstraße som nattestengte allerede 16.30. Været var suverent i dag og vi fikk god sikt mot toppen vårt fra bilvinduet, dæven for noen fjell som finnes her nede! Siden normalruta via breen Hofmannskees ifølge hyttevakta på Erzherzog-Johann-Hütte var uframkommelig pga bresprekker valgte vi å gå ruta via Salmhütte og overnatte på denne. Parkerte ved innsjøen nedenfor Glocknerhaus og begynte å gå kl. 17.15. Innmarsj til Salmhütte Turen til Salmhütte gikk langs en god sti (typisk alpestandard) over en demning før det bar opp en seig motbakke på snaut 500 høydemeter. Nils og Øyvind var veldig spente i forkant av denne turen. Nils hadde omtrent ikke trent i hele sommer på grunn av en kneskade og en vond ankel og Øyvind var spent på hvordan ryggen ville takle turen etter prolapsen han pådro seg i Afrika. Det ble tid til en god pause på toppen av bakken før vi fortsatte i skråningen inn dalen mot Salmhütte. Veldig fint landskap. I grunn minner toppene her inne mye om Jotunheimen på grunn av bergart og formasjon, bare i en mer massiv utgave. Etter hvert fikk vi øye på hytta og da var det ikke lange biten igjen. Nils var en periode litt eplekjekk og mente at vi bare kunne fortsette til Erzherzog-Johann-Hütte, men etter hvert innså han at det var greit å stoppe mens leken var god. Inne på hytta var stemningen god og vi ble servert nydelig mat; Nuddelsuppe, en slags kjøttpudding med poteter og frisk salat og til dessert fikk vi fruktsalat. Slo av en prat med en annen kar som også skulle opp til toppen neste dag. Det ble ingen sen kveld på oss til Arnes store skuffelse, han hadde håpet på et lystig lag til langt ut på natta. Men vi skulle opp allerede kl. 03.00 og søvn er viktig før en slik tur. Personlig sov jeg som en stein denne natta, men hørte i ettertid at det var noen som sleit med både snorkelyder og spørsmål om astma... Toppstøt i magisk vær Da mobilvekkerklokka ringte med kvinnestemmen; «på tide å stå opp, klokken er 03.00» hadde vi ikke mye lyst til å stå opp. Men sekken var ferdigpakka og frokosten stod framme til oss. Ute var det stjerneklart og måneskinn, det hjalp på motivasjonen til å ikke lukke øynene på nytt. Frokosten var ikke mye å skryte av med tørre brødskiver, lunket tevann og kjedelig pålegg, men vi fikk nå maten i oss, skal ikke være for kresen. Vi så silhuetten av Grossglockner i måneskinnet og vi rakk å ta noen bilder med stor blenderåpning og lang lukkertid før vi begynte å marsjere litt over 04.00. Det var ingen problem å følge stien før vi kom til en liten isbre (dekt med mye løs stein). Her forsvant den bort i intet. Brukte lang tid på å lete. Jeg valgte å følge breen opp et stykke og prøve å klyve meg opp noen sva til sadelen over breen. Plutselig så jeg at stien gikk opp svastupene, men langs noen tau og boltede trinn lengst mot høyre, jeg prøvde å klyve meg bortover dit, men det var bratt, løst og negative tak hele veien. Til slutt hadde jeg klatret så langt at det var like farlig å snu som å klatre seg lenger oppover veggen. Det ble en farefull og skummel solering oppover med hjertet i halsen. Øyvind ropte at jeg ikke måtte ta noen unødvendige sjanser, men jeg visste at jeg ikke hadde andre valg enn å fortsette. Godt å komme opp på trygg grunn og kunne puste lettet ut. Nå hadde det så smått begynt å lysne og vi kunne snart se de første solstrålene treffe toppen med hytta 300 høydemeter under. Først måtte vi over en isbre før vi kom på fast grunn. Det var minusgrader og isete så stegjern var helt nødvendig. Soloppgangen vi opplevde på vei opp var virkelig magisk. Kontrastene og fargene var helt spesielle, kanskje på grunn av de mørke skyene som nærmet seg faretruende fra øst. Plutselig før vi visste ordet av det begynte det å snø og sakte men sikkert var toppen forsvunnet i tåka. Forferdelig surt, vi hadde håpet at værfronten ikke skulle ankomme før minst fire timer senere, men vi levde i troen på at det er von i eit hengande snøre. Tok oss en god matpause på hytta og ga doen et besøk (lite hyggelig) mens vi gjorde klar utstyret for det avgjørende toppstøtet. Overraskende nok begynte det å lette litt da vi bestemte oss for å gå mot toppen. Turen fra Erzherzog-Johann-Hütte til Grossglockner er ikke lang, men noe krevende (gradert til PD). Først følger man sporene opp Hofmannskees breen mot sørøstryggen. Etter hvert blir breen brattere og på slutten går man langs en 40 grader bratt flanke (Glocknerleitl). For oss var det bedre å klyve på steinene på høyre side. Det hadde kommet en god del nysnø, så stegjern samt isøks var ikke å forakte. Klyvingen gikk greit og til slutt var vi oppe på toppryggen. Nils hadde IKKE dagen og brukte lang tid etter at vi passerte siste hytta. Dårlig form, lite søvn, klyving og høyde over havet var nok faktorer som spilte inn... Jeg og Morten gikk sammen med ham mens Øyvind og Arne sprang i forveien til toppen. Vi hadde ikke dårlig tid og målet var at alle fem skulle komme seg til topps. Det siste opptaket før toppryggen sikret jeg Nils opp. Snøen som hadde kommet på toppryggen hadde begynt å smelte nå som sola plutselig dukket opp igjen. Vi valgte derfor å ta av stegjern og isøks, men gå på løpende sikringer bort til toppen. Møtte snart Øyvind og Arne som allerede hadde vært på toppen, men med vanskeligere forhold enn det vi ville få pga snøen. De ruslet ned igjen mot hytta, mens vi fortsatte ufortrødent videre. Langs eggen er det satt opp flere boltede jernstenger som man enkelt kan surre ei slynge rundt med karabiner og bruke det til mellomforankringer. På denne måten gikk det relativt radig bortetter ryggen som var deilig luftig enkelte steder. Før høyeste punkt kommer man til en liten topp som heter Kleiner Glockner, herfra må man ned rundt 10 meter før den siste motbakken gjenstår. Grei klyving hele veien, kan kanskje sammenliknes med en bestigning av Store Austanbotntinden fra vest. Da vi så krusifikset på toppen boblet alle kroppene av lykke, spesielt Nils var nesten på gråten av glede! Dessverre fikk vi ikke utsikt akkurat da vi var på toppen, men vi var fornøyde med det vi hadde sett tidligere denne dagen. Vi fikk i oss noe mat før vi returnerte, også nå med løpende forankringer som vi begynte å få en god rutine på. Da vi kom ned til breen hadde overflaten så vidt begynt å mykne av varmen, så vi slapp å bruke stegjern noe mer i dag. Møtte en gjeng som ga oss budskapet om at Øyvind og Arne hadde gått til bilen. Først tenkte vi at da skulle vi ta en snarvei tilbake via Meletzkigrat mot Franz-Josefs-Höhe, men du vet aldri med de to, kanskje de bare lurer oss sa Morten... Dermed stakk vi først ned til Erzherzog-Johann-Hütte hvor de ikke var. Nils var helt tom for krefter og var direkte svimmel og uvel. Han ba oss om å gå videre uten ham. Han valgte å overnatte her på hytta og gå videre neste dag, selv om han ikke eide en eneste euro igjen i lommeboka. Vi fant ut at det var den smarteste løsningen og dermed tok vi avskjed med Nils som har brutt en del barrierer denne dagen! Jeg og Morten holdt et høyt tempo ned mot Salmhütte. Undervegs møtte vi på en steinbock oppi fjellsida. Øyvind og Arne hadde prøvd å gå nærme den for å ta bilde, men da tok bukkene tak i steiner mellom klovene og kastet dem ned mot dem! De hadde flaks at de ikke ble truffet. Omsider nådde vi Salmhütte, og tror du ikke at både Øyvind og Arne satt der med hver sin utepils og koset seg i sola? Denne turrapporten nærmer seg nå slutten, resten av turen gikk fint. Vi hadde griseflaks og kom til bilen akkurat idet det begynte å pøsregne. Dette regnet varte resten av helgen noe som ikke var i Nils sin favør. Han fikk en tuuung tur i mye nysnø neste dag, og han ble nødt til å ta den enkleste ruta via Stuedlhütte tilbake der han endte opp på motsatt side av fjellet. Dumt pga at sekken hans lå igjen på Glocknerhaus... Vi andre koste oss med middag på et utested og overnattet på et hyggelig pensjonat ved italiagrensa. Neste dag hadde vi planlagt å gå på Zugspitze, høyeste topp i Tyskland. Men vi fant ut at været og tiden var for dårlig. Ei heller var sportsbutikken Globetrotter søndagsåpen i München, så søndagen ble ganske kjedelig med venting på flyet som gikk på kvelden. Likevel angret ingen av oss på at vi tok turen til Østerrike denne langhelga. Tusen takk til Nils som foreslo turmål og takk til resten av gutta for et hyggelig lag til et spennende fjell!

Hardangerjøkulen 1863 moh (22. aug 2011) Ronja og jeg satset på en dagstur til Hardangerjøkulen fra Tønsberg 22. august 2011. Noe drøyt siden jeg startet bilturen klokken 23.00 fra Tønsberg søndag 21. august, og tok toget fra Ustaoset klokken 03.42 samme natt. Vi var fremme ved Finse klokken 04.17, og satte i marsj innover den merka stien med hodelykt skrudd på. Ikke så altfor mange som var på tur på denne siden av døgnet, og det var egentlig behagelig stille og rolig. Jeg tok meg en liten pause ved Appelsinhytta hvor jeg var vitne til at solen tittet frem og skapte et behagelig dagslys å gå i. Ronja løp i rundt og snuste på hver en stein med halen rett til værs. Gikk lett opp til Jøkulhytta hvor jeg er sikker på jeg så merkestikker fra minst 50 vintersesonger spredd over breen. Ronja syntes dette var meget morsomt, og fant mer enn nok å sette tennene i. På Jøkulhytta tok jeg en liten slurk fra flaska samtidig som jeg observerte morgentåken som lå tett over brekuppelen. Jeg hadde ikke sjekket så mye om det fantes sprekker på toppen, og det eneste jeg hadde hørt om var et fly som datt gjennom en sprekk her under 2. verdenskrig. Det var sinnsykt mye plankebiter, metall, oljefat og annet tomgods innover breen etter Jøkelhytta. I tillegg til dette var det en del sprekker, slik at jeg måtte gå en del frem og tilbake for å finne en god vei for meg og Ronja. Jeg var litt skeptisk til Ronjas brekunnskaper, slik at hun ikke fikk løpe fritt på brekuppelen. Jeg brukte halvannen time oppe på brekuppelen, hvor mesteparten av tiden gikk med til å finne en god vei mellom sprekkene. Noen av sprekkene virket også relativt dype, men snøbruene var godt synlige slik at jeg unngikk dem og hoppet mellom det som jeg anntok var trygg is. Returen fra Jøkulhytta til Finse gikk ganske raskt, og jeg kjøpte meg togbillett tilbake til Ustaoset klokken 09.40, ca 5 timer og 20 minutter etter at jeg ankom Finse. Det var en flott tur på Hardangerjøkulen, dog med litt tåke på toppen.

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17007/Regntung+tur+mot+Galenstock.html Dagen før, etter en lang og varm kjøretur gjennom Tyskland ankom vi Furkapass sent på kvelden. Vi hadde planer om en liten akklimatiseringstur til Galenstock neste dag. Overraskende nok kunne vi kjøre opp til en parkeringsplass ved Matten 150 meter høyere enn Tiefenbach. Betalte noen få sveitsiste franc for å stå her. Neste morgen startet vi å få opp den gode stien til Albert-Heim-Hütte. Møtte hyttevakta på firhjuling nedover stien, skulle vel sikkert hente forsyninger og materiell. Etter en snau time var vi oppe ved hytta. Strengt tatt hadde vi ikke trengt å gå helt opp dit, men vi ville ta en titt. Jeg benyttet også anledningen til å ta en tur på toalettet. Spurte en nepaleser om ruta til Galenstock, og han pekte og forklarte hvor det var vanlig å gå. Vi fulgte en fin sti i moreneområdet bort mot Tiefengletscher. Et sted svingte stien til høyre, men vi valgte å heller gå bort til bretunga, så vi dro mot venstre. I ettertid fant vi ut at stien som svingte til høyre nok gikk opp til breen, men kom innpå ved pkt 2765. Plutselig så vi et lite pelsdyr som sprang over stien og gjemte seg i ura. Aner ikke hva det var, men artig å se litt dyreliv. Ved breen tok vi på oss stegjerna og spaserte oppover. Det hadde så smått begynt å regne og det dannet seg små smeltebekker i breen som var litt gufne å gå i. Ved 2700 moh måtte vi over noen bresprekker, ved å gå litt på kryss og tvers kom vi over uten større problemer. Vi hadde fin blåis oppover, så vi behøvde ikke tau med det første. Lenger oppe kom vi til slutt inn i tåkeheimen. Begge merket en svak trøtthet. Vet ikke om det var pga lite søvn i natt eller høyden. Da vi passerte 3000 moh dreide vi i u-sving mot venstre og traverserte i den bratte breflanken øst for Galenstock. Her var det mer snø og til dels store og lumske sprekker, så vi valgte å ta på oss tau. Nå begynte det å regne noe voldsomt, og ovenfra begynte det å rase ned løse steiner. Ikke moro! Tåka var tett, og det var vanskelig å finne den korrekte oppgangen til sadelen nord for Galenstock. Jeg hadde trodd at det var en snørenne opp dit, men det viste seg å være svært løs klatring. Etter litt leting og prøving på å klatre opp valgte vi å blåse i toppen. Fjellet var meget glatt og råttent og det raste ovenfra på grunn av regnet. Den er dog gradert til AD, samme som Matterhorn via Hörnli-grat, så det var ingen skam å snu. Man skal jo kose seg på tur. Vi hadde jo kommet over 3300 moh, så litt akklimatisering hadde vi vel fått. Returen ble en våt og kald opplevelse. Jeg hadde bestemt meg for at kvelden skulle tilbringes på et tørt og varmt hostell. Buste ned breen og på en annen sti tilbake mot hovedstien ved hytta. Vel tilbake til bilen kastet vi de våte klærne i skiboksen, skrudde på full varme og kjørte ned til Brig der det ventet en McDonalds-middag. Nå var alpeturen godt i gang!

Fra Øksfjord i Finnmark går det ferje til Tverrfjord og Nuvsvåg. Skyene lå tungt, men værvarselet var utmerket for neste dag. Vi ville ligge i telt, og fant en stor drømmeplass for campingfolk like ved veien, etter Nuvsvåg. Sandbakken står det på kartet. Like før dette, men etter broa, er det en stor fin grønn gressflate på sjøsiden av veien, med bålplasser og elva (utmerket drikkevann) like ved. Samtidig starter ruta til topps fra veien her! Gps-koordinater for leirstedet vårt: 34W 0541627 7792782 høyde 5 meter. 22.juli opprant med tunge skyer som var i opplett, så vi stresset ikke med å komme oss av gårde. Da sola så vidt begynte å skinne i gjennom kl 10, pakket vi sakene i en sekk. Lars-Petter (14) skulle slippe å bære noe nå (var på Kebnekaise to dager tidligere), men seler, isøkser, isskruer, tauklemmer, tau og slynger tok vi med. Vi var bare to, og skulle opp et brefall, så her gjaldt det å kunne hjelpe seg selv hvis en av oss ramla i en bresprekk! Omgivelsene var fantastiske, og ettersom skyene forsvant, dukket det opp spir og tårn i reineste Trolltind-stil. Jeg løp løpsk med fotoapparatet, for på turen skulle jeg bare ta med mobil(kameraet) for å spare vekt. En lang myrlendt dal gikk rett sørover fra campingplassen vår. Vi fulgte vestsiden av elva, og fant snart spor og tråkk etter folk. Ikke snakk om tydelig sti annet enn her og der, men lettgått terreng. Det er ganske vått, men med gode fjellstøvler som tåler litt vann går kilometerne unna innover her, og det er flatt og fint, og ikke noe buskas. (En horde fluer fulgte oss, men slapp taket i stigningene i slutten av dalen. Har forresten i ettertid hørt at litt eddikkvann smurt på hud og klær virker avskrekkende på slitsomme fluer. Er det noen som har erfaringer med dette?) Lars-Petter oppdaget plutselig at han hadde mistet solbrillene sine. Litt seinere var mobiltelefonen hans også borte – var dette et dårlig varsel? En stor flokk reinsdyr løp forskremt unna, før vi tok fatt på den grove steinura til høyre (vest) for elva. Så fulgte et flatt parti på noen hundre meter, før morenesand og løs stein overtok for all vegetasjon. Vi tok oss opp en ny bratte, og brefallene åpnet seg i all sin prakt for oss, mens steile klippevegger, tårn og spir reiste seg truende overalt. Brefallet i midten var uaktuelt; altfor bratt og svært oppsprukket. Brefallet til høyre (i vest) ga kortest vei til toppen, men så svært bratt ut i øvre kant. Brefallet rett fram var i forlengelsen av dalen (sørover), og var ikke så bratt, med en ganske sprekkfri overflate. Så vidt jeg hadde skjønt av sparsomme turbeskrivelser var dette en god vei til toppen. Vi valgte denne, men krysset først elva på en stor snøflekk til høyre (i vest). Ved brekanten på 530 moh tok vi på stegjern og tau, og hadde alt annet utstyr også parat i tilfelle uhell. Vi hadde brukt 3 timer hit, og tok en god lunsj i sola. Det var jevn fin stigning, og utmerkete forhold for stegjern. Breen svingte svakt i sørvestlig retning, og vi holdt oss noenlunde midt på i øvre delen, da det var mange sprekker på begge sidene. Spektakulære spir og tårn på begge sider, og tett innpå et loddrett brefall i øst. Etter hvert bløtere snø, og vi gikk over noen sprekker med stramt tau, og kom opp på flata på rundt 1050 moh, mens vi svingte mer og mer vestover. Flott utsikt helt ned til Øksfjord! Siden vi sank nedi opptil 25 cm var det ganske tungt å gå i slik kram snø. På 1200 moh var det ikke lenger lett å se hvor toppen egentlig var, så vi holdt oss til gps-en og toppunktet markert på denne. Var framme her etter 5,5 timer totalt. Ganske bra utsikt, men med en så stor flate/kuppel blir det noe begrenset. Nordishavet i nord, og skarpe tinderekker i sørvest. Noen truende skyer dukket opp, men vi tok oss god tid på toppen, og ringte hjem! Etter å ha feiret med en boks svensk fanta, tok vi samme vei tilbake. Forsiktig ned breen, og så kom det noen regnbyger, så vi måtte ta det ekstremt rolig den siste bratte steinura. Vi fant aldri verken solbriller eller mobilen til junior, men nye horder med fluer slo følge den siste timen i dalen. Vi gikk nå mer direkte over myrene, da vi alt var noe våte på beina, så det gikk fort tilbake. Vi var ved teltet etter nesten 10 timer på tur, og det var deilig bare å legge seg ned i soveposene og slappe av. Ferga gikk ikke tilbake før neste morgen uansett…

En ny helg og nye muligheter. Gode muligheter å bruke tiden på fjellturer når værmeldingen ser upåklagelig ut. Tok med bikkja, og dro fra Asker i 09.00-tiden lørdag. Dette ble en strålende dag, med sterke opplevelser og god trening! I skrivende stund er jeg fortsatt stappmett etter 320 grams hamburgeren på Nes i Ådal. Skreikampen (698 moh, Eidsvoll): Tok av ved skilt mot ”Skreikampen” i Sandvika på vestsiden av Mjøsa. Mjøsa var knallblå med hvite bølgetopper som herjet på overflaten. Parkerte bilen noen hundre meter før Øverbygda der et nytt skilt mot Skreikampen var plassert. Jogget oppover gjennom skogen, og møtte på noen andre turgåere. Det var fin sti til topps, men dessverre var denne glassert av is store deler, så det ble litt Bambi-tendenser noen steder. Ved toppvarden var det utrolig utsikt over Mjøsa, Skreifjella, Finnskogen, Hedemarksvidda og mot Sjusjøområdet. Dette måtte rett og slett nytes! Skrev meg inn i boka før jeg sprang ned til bilen igjen. Brukte ca. 45 minutter. Torsæterkampen (841, Østre Toten): Kjørte inn en grisete vei der nattefrosten nettopp hadde smeltet. Parkerte ved Torssætra og valgte den bratteste stien til topps. Den var merket med blåe lapper som var hengt på trærne. Etter som jeg tok høydemeter ble det mer og mer snø! Denne snøen var svært irriterende og slukte kreftene ut av bena. Skummelt var det når bena gikk gjennom snøen og i et hull mellom røttene/steinene. Ingen hadde brøytet stien før meg heller. Til slutt fikk jeg slitt meg til toppen hvor en stygg mast var plassert. Ikke spesielt god utsikt heller grunnet mye trær. Men jeg fant et utsiktspunkt mot stupet lenger nordøst. Ned igjen gikk det fortere enn opp, og snøen var faktisk deilig siden den dempet fotstøtene. Buksebena var ganske våte når vi nådde bilen etter en drøy time. Lauvhøgda (722, Vestre Toten): Idiotisk som jeg var fulgte jeg bil-GPSen slavisk mot neste utgangspunkt. Den førte meg på ville veier! Den ville nemlig at jeg skulle følge skogsveien som kommer til Skjellerud fra vest. Jeg oppdaget feilen da jeg kom til et skilt i skogen der det stod ”Eksplosiver, adgang forbudt for uvedkommende”. Til sist fikk jeg rotet meg tilbake på rett vei. Parkerte der det på kartet er tegnet en sti øst for Lauvhøgda. Opp hit var det skikkelig isete, så vidt jeg kom opp! Glad var jeg for at jeg skiftet til vinterdekk kvelden før… Fulgte stien som kom inn på anleggsveien sør for Lauvhøgda og sprang den veien til toppunktet. Her var det et flott utkikkstårn med panoramautsikt over Totenområdet. På Spåtind var det kritthvitt med snø, en kontrast til hvordan det var for noen uker siden da jeg avla den en visitt. Deretter gikk vi samme vei tilbake til bilen. Brukte rundt halvtimen. Vesle (+ Store) Skjellingshovde (860, Søndre Land): Ved Fluberg bru betalte jeg 50,- i bompenger og kjørte den isete veien innover skogsområdet mellom Begnadalen og Randsfjorden. Satte bilen sørøst for Store Skjellingshovde (856 moh) ved et P-skilt. Det er kun Vesle Skjellingshovde som er en kommunetopp, men jeg ville oppom Store Skjellingshovde også siden jeg hadde lest i ”Kremen av Topper 3” at den hadde et branntårn på toppen. Dessuten er det bare den som har nevneverdig utsikt av disse to. Det var grei sti til toppen, og utsikten var uforglemmelig. Forstår godt at den er med i ”Kremen av Topper”-serien! Spesielt artig var det å se Vikerfjell og Vassfar-toppene fra denne kanten, og ettermiddagslyset var helt på topp med tanke på klokkeslett, årstid og omgivelser. Nå måtte jeg vandre et lite stykke for å komme til neste topp, Vesle Skjellingshovde. Gjennom skog, dal, myr og snø bar det for å komme hit. Jeg gikk direkte fra Store Skjellingshovde mot Hovdeskaret, og angrep toppen fra sørøst. På toppen var det en varde og trig. punkt, men mindre utsikt enn fra Store som jeg skimtet langt der borte med det lille branntårnet. I grunn rart at Vesle Skjellingshovde er fire meter høyere enn Store!? Returen gikk ned til veien ved Buvatnet, og denne fulgte jeg drøye 2 km før jeg skar opp til Skjellingen. Her fikk jeg en fantastisk solnedgang mot vest, dessverre ble ikke bildene i nærheten av hvordan dette synet var i virkeligheten. Etter det sprang jeg ned til bilen, skiftet tøy, ga bikkja mat før vi brummet hjem i nattemørket via en burger på Nes i Ådal. Slike flotte turer gjør godt for kropp og sjel! Turdata (totalt): 4t 10min aktivitet 22 km 1280 høydemeter

Etter en flott tur til Einangsnuten på Brokefjell http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html var det fortsatt ikke slutt på helgens porsjon med frisk luft. Først sveipet jeg hjemom for å slippe av bikkja og pakke sekken på ny før jeg satte kursen mot Kleivstua på Krokskogen. Jeg skulle møte Bjørn-Even, Christoffer og Andreas ute i skogen mellom Sollihøgda og Kleivstua. De hadde heldigvis funnet en leir med mobildekning. Da de skulle overføre GPS-koordinatene viste det seg at deres GPS opererte med noen helt andre koordinater enn mine UTM, istedefor å bytte funksjon klarte de å forklare sånn omtrent hvor de var. Det ble en mørk og våt marsj med dårlig hodelykt innover mot Abboråsen. Isen hadde såvidt lagt seg over myrene, men jeg tråkket akkurat igjennom. Så ankom jeg det stedet jeg antok at de skulle være. Men jeg hadde ingen mobildekning og måtte bruke røsten til hjelp. Etter en del gauling fikk jeg respons, og til slutt fant jeg leiren, oppe på en kolle litt øst for hovedstien. De hadde kommet fra Sollihøgda og slått opp leiren noen timer før meg. Middagen var servert, og det ble en utsøkt porsjon elggryte, min livrett! Kvelden ble brukt til mye latter, juging og spøkelseshistorier under stjernehimmelen og foran bålet. Etter hvert som timene gikk fant vi ut at vi var mer sultne. Hmm... nå hadde det faktisk smakt godt med noe spicy, kanskje kinamat? Dermed ringte Andreas til Kinaekspressen og bestilte mat til fire sultne karer. -Ja, skal dere ha tilsendt maten? *Dere kan levere maten til: 60°02′03.80′′ N 10°18′04.36′′ Ø -Åja, men hva er adressen? *Vi holder til i Krokskogen i natt. -Er det vei inn dit? *Nei, men det tar bare en time å gå fra Kleivstua. -Eh, da tror jeg ikke vi kan levere maten dit. *Hva? Sa ikke dere i pausereklamen at dere leverer "OVER HELE LANDET"? Dette er skuffende! -Beklager, men sånn er det bare. *Vel, du får ha det bra... (legg på) Så nei, det ble ingen kinamat denne kvelden, men heldigvis hadde også vi noe godt på lur og delte broderlig til vi la oss under tarpen. Bjørn-Even nærmest insisterte på å ligge ute i natt, og hadde ikke tro på at det kunne regne (slik yr.no meldte) neste morgen. Heldigvis la vi oss under tarpen og sov søtt (i alle fall de som ikke ble skremt av skrekkhistoriene)... Neste måte voknet jeg av at føttene var klissvåte! Regnet hadde truffet soveposen, og den var gjennomvåt. Jeg klarte å få på noen plastposer før jeg vendte tilbake til drømmene. Påfølgende morgen fikk vi faktisk bål siden Andreas og Christoffer (rutinerte villmarkskarer) hadde sanket tørre kvister og lagt dem i en pose dagen før. Risgrøt og kaffe ble inntatt før vi pakket sammen det våte og la i vei mot Kleivstua. Noen filmklipp: Rapporten på Andreas og Christoffer sin blogg: http://villmarksonner.blogspot.com/2009/12/stjernenatt-godt-lag-og-skrekkhistorier.html Tusen takk for en kjempetur, gutta!

Ble noen topper i et vennlig fjellområde med masse dyreliv - en fin tur. Link til video:

Så var det endelig klart for årets topptur! Jeg hadde gått litt i fjellet før i år, men for min trofaste følgesvenn Harald ble dette som vanlig den første og eneste turen til fjells i år....neste år blir det nok en kortere tur... Siden jeg synes rygger er morsomme å gå, så valgte jeg i år Svartdalspiggene fra nord, inkl Langedalstindene og Mesmogtinden om formen og tiden strak til! Vi måtte jo rekke middagen på Torfinnsbu! For å spare litt reisetid dro vi kvelden før til Lillehammer (vi bor i Osloområdet) for å kunne rekke båten fra Gjendesheim 0745. På veien opp dit ble det noen tekstmeldinger til Else Mari som vi møtte på fjorårets tur til Uranostinden/Falketind ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13153&highlight=uranostinden )…og jaggu sa hun ikke at hun muligens ville slenge seg med neste dag! Snakk om å ta ting på sparket! Avreise 0515 fra Lillehammer og dermed ute i god tid før båtavgang. Else Mari, som selvsagt dukket opp!, kom litt senere men fikk da være med båten hun også ….og været var flott!! Etter å ha fylt opp vannflasker på Gjendbu tok vi fatt på de første 1150 høydemeterene opp mot Nørdre Svartdalspiggen. Det gikk bratt opp stien til vi var oppe i Svartdalen, hvor vi tok av fra DNT stien og fulgte ett vardet tråkk oppover mot Nørdre. Denne stien gikk til å begynne med ganske langt mot nord for å runde opp på ryggen ved høyde 1625, men vi tok sats og satt i marsj rett opp mot ryggen via den venstre av de to meget markerte rennene som kommer ned fra ryggen. Til tross for litt skeptisk blant mine turkamerater ble de med opp renna. Det ble litt bratt (og vått) mot slutten, men en liten travers mot venstre over noen flate hyller løste den biten. Dermed sparte vi vel 15-20 min og ikke minst fikk vi prøvd oss på litt klyve/klatring Ferden videre oppover til Nørdre og deretter Store Svartdalspiggen gikk veldig fint, litt surt når den sluddet i noen minutter, men snart kom solen frem igjen….og ingen vind!! Nørdre ble nådd etter 3,5 timer og Store vel en halvtime etterpå. På vei bort til Store satte vi fra oss sekkene ca 100 meter før toppen siden vi ikke hadde med tau til rapell ned søreggen, og dermed måtte omgå denne i vest. Fy søren for ett flott stup det er på den toppen!! Ifm omgåelsen tok vi igjen to spreke menn som hatte gått forbi oss tidligere på dagen. Mens vi kom tuslende i siden kom de i tau ned fra toppen Så skikkelig kult ut!! Omgåelsen vår gikk for øvrig greit, selv om vi flere ganger oppdaget at vi ikke gikk langt nok ned, men til slutt kom vi ut på ryggen videre mot Midtre og Søre. Her var det flott å gå En liten nedoverskrent ble klatret/omgått (fritt valg!), men dette var en akkurat passe bred rygg til at det ble litt spennende til øst men også veldig trygt i vest. Midtre ble passert uten annen sermoni enn noen bilder og før vi viste ordet av det så var vi på vei mot Søre Svartdalspiggen. På vei dit tok vi dagens andre lunsj På Søre var vi etter ca 6 timer. Her skulle vi ta avgjørelsen om å gå ned i Langedalen eller fortsette videre over Langedalstinden, Mesmogtinden og de to 10-metringene sør for Langedalstinden. Vi var ved godt mot i solsteiken og gikk selvsagt videre! Opp mot Langedalstinden gikk det saktere med oss gutta, formen var tydeligvis i samsvar med treningsgrunnlaget…hehe. Ned fra toppen og ned til skaret mellom Langedalstinden og Mesmogtinden skulle det være et vanskelig punkt i følge ”Bibelen” men det så vi aldri noe til. Verken vi som gikk oppe på ryggen eller han som gikk nede i sydsiden. I skaret ble sekken og Harald igjen, mens jeg og Else Mari tok fatt på det som nedenfra så ut som dagens tøffeste oppstigning . Her skulle det også være et vanskelig punkt, men bortsett fra ett litt vanskelig, men absolutt ikke luftig punkt, var dette grei skuring. Dette punktet kunne også greit omgås noen meter til høyre ved å smyge seg bake en stor oppreist blokk og deretter klyve opp igjen på ryggen. Toppen ble nådd 8 timer etter starten fra Gjendebu og der oppe satt jaggu de to rapellkarene fra Store Svartdalspiggen!! Godt i gang med middagen De skulle videre mot Torfinnseggje for å overnatte der før de skulle gå løs på Torfinnstindene neste dag. Vi satte i marsj ned mot skaret igjen da tiden begynte å bli knapp for å rekke middagen! Nedturen tok vi via en markert renne som startet vel 100 meter fra toppen, løst men veldig greit! Fulgte denne til vi var på høyde med skaret og traverserte deretter bort til skaret og sekkene. Nå skulle vi ned en løs skråning før vi kunne gå bort til Midtre og Søre Langedalstinden. Å komme seg ned tok litt tid, men til slutt fant vi da en vei ned. Som alltid vanskeligst å finne veien ned en ukjent skråning hvor man ikke vet hva som lurer på nedsiden av kanten. Nedenfra så gir veien seg selv. Vel nede satt jeg og Harald kursen mot 10-metringene, mens Else Mari som ikke kunne se noe poeng i slike knauser fortsatte rett ned i den gryta som omsluttes av Langedalstind, Mesmogtinden og Kvitskardstinden. Det som på kartet er inntegnet som en bre, var det knapt noe igjen av, så vi hadde ingen betenkeligheter med å sende henne alene ned der. Opp til Midtre og Søre Langedalstinden gikk det fort, vi gikk ikke på den snøbreen som jeg hadde stilt spørsmål om her inne tidligere, men på det brede steinpartiet nedenfor denne. På Søre Langedalstinden møtte vi en enslig vandrer som fortalte oss at han kommet opp den renna vi hadde tenkt å gå ned, så da fant vi jo den fort! Ned renna var det løst, men dermed gikk det også fort! Det var bare å lene seg innover og skli!...og passe seg for steiner fra han som gikk øverst! Vel nede satte vi i marsj ned til Langedalstjernet, lettgått!! Vi krysset elva fra tjernet og fulgte DNT stien til Torfinnsbu, noe som vi skjønte var ett lurt valg når vi så alle rennene som vi hadde måttet krysse opp/ned på østsiden av elva. Vi var nå helt på felgen og brukte lang tid ned og bort til Torfinnsbu. Vi var fremme 2035, 11 timer og 50 min etter starten. Else Mari hadde kommet vel 30 min før oss. Ingen treretters middag å få, men god mat fikk vi allikevel!...og en fortjent øl etter 8 topper på en dag Neste dag ble det båt til Bygdin og haiking og diverse andre transportopplevelser kom vi oss til slutt av gårde mot Oslo. En flott helg!

Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen. (Se fjellforumrapporten fra henholdsvis januar 2007 og januar2008) Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning! På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der. Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt. Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste. På gjensyn, o Dronning!

Hei, er ny på dette forumet og har lest litt på de forskjellige trådene men er ikke helinformert om alle emner som er tatt opp. Siden i høst har jeg og noen venner gått en del dagsturer i området rundt Trondheim og har campet et par netter, blandt annet ei natt på Vassfjellet med snøfall. 2,5 minus. Nå har vi snakket om tur i Storlidalen ved Oppdal til helgen men værmeldingen ser vel kjølig ut.. Vi har jo litt turerfaring men har jo ikke akkurat mye erfaring med tur i så kaldt vær. Har varmereflekterende folie på ruller som vi bruker i teltbunnen. Noen meninger tips, gjennomførbart? Det er snakk om en ikke lang skitur for så å campe, kanskje 1-2 timer unna bilen. Skjønner jo at det handler om rett klær osv men er litt mer skeptisk enn de to andre angående denne turen. Jeg har et Helsport Svalbard High camp 3 telt og vi har Helsport Isfjorden poser. I tillegg har jeg en bomulls lakenpose som kan brukes hvis praktisk. Vi har fyrt i teltet på Vassfjellet-turen og syntes det gikk bra. Multifuel fra Primus med renset bensin. Takker for all eventuell hjelp

Hei. tenker å gå inn fra sognsvann og videre til østsiden av bjørnsjøen. Tenker å fiske med wobbler litt utover kvelden. Noen som vet hvordan fisket er på denne tiden av året? Har aldri fisket i Nordmarka før, men håper det finnes litt ørret?

Da ser det ut til at kanoen har blitt borte i posten et sted mellom Oslo og Kristiansand. Det letes, men jeg for min del har mistet lysten til å kjøpe flere dyre saker via nettbutikk. Det nytter ikke at butikken er 100% seriøs når pakken blir borte i posten. Men det er enda lenge til sommeren og planlagt padletur.

Noen ganger er det helt all right – å velge en enkel tur. Været var ikke helt med denne lørdagen heller. Det ble meldt om vind og regn. Etter en del turer med både regn og vind, hadde jeg avgjort ikke lyst på en våt langtur. Det måtte derfor bli en kjapp tur rundt Lifjell. Og det var så avgjort rette turen denne dagen. Værmeldingen tok feil. Regn er nå en ting, men når værgudene skrur opp vindmaskinene og i tillegg hiver både snø og hagel i hode på uskyldige turgåere, da må det være lov å klage. For virkelig å understreke at det er de som bestemmer, fyrte de av noen salver med lyn og torden i tillegg. Men ved starten av turen, var det ingen ting som tydet på spesielt dårlig vær. Det regnet, men det har de gjort før. Det blåste, heller ingen stor nyhet. Jeg ble litt betenkt da jeg kunne høre innflygingsradaren allerede nede ved sjøen. Men egentlig var det tilnærmet normalforhold. Utover langs sjøen hadde jeg vinden i ryggen, og jeg håpet at tingene ville roe seg til jeg kom opp på toppen. Så feil kan man ta. Men noen små oppmuntringer må kunne tas med. Bjørka er klar for våren. Det var knopper på greinene, og med noen fine varme dager, vil det ikke ta lang tid før de står grønne. Og det var tross alt ikke frost. Det nærmer seg vår. Ved Bjorhabn lå det slengt en masse stein. Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvor all steinen var kommet fra. Jeg kunne ikke se et rassted oppe i lia. Men forklaringen må være at det er ”rester” etter en sprengning av gammelt krigsutstyr som ble gjennomført i uka. Etter mengden av stein og hvor høyt vannet hadde vært, så må det ha vært betydelige mengder sprengstoff. Over flyene opp mot toppen blåste det. Jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Skyene ble mørke og uten egentlig å tenke på det, gikk jeg bare rett forbi huset og videre ned fra toppen. Det er normalt med en stopp her, både for å ta noen bilder, og for å hive innpå ne varm saft. Ingen pause denne gang. Og det tror jeg var rett. Et stykke etter toppen begynte det å hagle. På plankene over myra, holdt jeg på bli blåst over ende og ut i sorpa. Og litt lenger nede smalt og blinket det. Skikkelig. Det var ikke opphold mellom lynet og torden. Jeg har opplevd lyn i heia før. Den gangen smalt og glimtet det i ett. Nå var det bare to glimt, men rett ved. Jeg trenger ikke flere… Etter en stund ga hagelet seg, og ble avløst av snø. Det ble sleipt og glatt. Nede ved Dalevann møtte jeg en hel gjeng engelsktalende ungdom. Det var egentlig ikke forhold oppover for folk uten erfaring, men så mange som de var, er det ikke noen stor fare. Uten om disse ungdommene, møtte jeg ingen andre, og det var for såvidt bra. Nede ved bilen var det kaldt og vått å skifte klær. Og termometeret i bilen vist to små grader. Heller vinterlige forhold. Denne lørdagen ble en tur rundt Lifjell ikke bare en vanlig treningstur, men også en litt spennende opplevelse. Og jeg er glad jeg ikke valgte å ta turen andre og høyere plasser. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vet noen om noen hytter - DNT eller private - som legger opp til en skikkelig 17.mai-feiring? Gjerne litt tog og musikk og festivitas , utgangspunkt Oslo. Årets 17.mai-helg er jo som skapt for tur, men skal jeg overtale poden på 7 1/2 om dette må jeg ha et ordentlig alternativ til barnetoget ned Karl Johan. Han er nok litt for liten ennå til å bli med toget opp på Hardangerjøkulen, i tilfelle været skulle bli sub-optimalt. Har kikket på DNTs sider, men finner f*** ikke fram der *grumle*.

Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...

På veg til opninga av Fuglesteg på søndag, vart det ein liten kveldstur til Ringsdalen laurdag. Hadde tenkt å ta ein tur på stien innover dalen, men pga mykje overvatten på demninga gjekk vi heller opp på første høgda på sørsida av dalen. Det er fortsatt mykje snø med skiføre i Ringsbotten, men det er veldig stor forskjell frå sørvendte og nordvendte hellingar. Bart det meste av Dyrhaugsryggen, men veldig mykje snø oppover Fanaråken. På søndag bar det så opp til det nyrestaurerte steinhuset på Fuglesteg, 630 moh. Eit imponerande arbeid har vorte gjort på vel eit år, for å sette huset i stand. Utruleg kvar folk fann på å busette seg for nokre hundre år sidan, og her budde det folk fram til 1968. 7 av 8 søsken av den siste familien hadde teke turen, i lag med mellom 5- og 600 andre. Så det var reine folkevandringa oppover frå Fortun. Frå Fuglesteg går det sti opp til Berdalsbandet, og i løpet av sommaren skal det merkast rute over til Turtagrø. Huset har 23 sengeplassar og vert ei vanleg ubetjent hytte.

Under emnet "hvor har du vært på tur i dag" dro jeg kjensel på et sted @Dag G - Evje hadde lagt dagsturen. I april hadde jeg selv passert broen han nå sto i blitzregnet og dokumenterte sin tilstedevæerlse i form av en selfie. Etter at jeg kommenterte dette etterspurte han en turrapport. Her kommer den.... Turrapport: Så var altså påskeuken kommet. Som så mange andre hadde jeg planlagt å tilbringe tiden høyt til fjells med puddersnø, kaffe på termos og kanskje en velfortjent appelsin mens påskesola stekte både nese og kinn røde. Neida, jeg hadde ikke det, men jeg hadde fri. Problemet var bare at jeg ikke hadde klart å bestemme meg for hvordan denne uken skulle tilbringes. Først stod det mellom fjell og snø eller lavlandet på sørlandet med håp om våryr ørret som gikk amok på mine egne tørrfluer jeg hadde strevd meg gjennom vinteren med. Da fridagene plutselig gjorde sin ankomst og kalenderen sa bruk dagene som du vil ble både fjell, snø, hjemmelagde tørrfluer og våryr ørret forkastet. Jeg hoppet rett og slett i bilen, satte kursen mot Indre Agder og visste ikke hvor jeg skulle starte ferden, men fant ut av at jeg skulle gå til Vennesla hvor nå familien bor. Det endte med at jeg parkerte øst for Sveindal og vest for Bjørndalsvatnet. Hvor lang tid det ville ta og nøyaktig rute tok jeg som det kom. Jeg ser meg tilbake etter at jeg har begynt på første stigning Det var allerede blitt ettermiddag når jeg satte kursen sørover gjennom skogen. Jeg tenkte derfor at første natt ville være fin å tilbringe i sørenden av Kosvatnet. På vei over heia var det strålende sol med en ganske sur vind. Det var allikevel en fantastisk flott start på turen med tidvis også flott utsikt. På vei over heia støkte vi også opp et par orrfugler. Midt inne på heia kom vi over restene til det som må være etter en gammel løe Snødekte fjell i nord Veien videre over heia Utløpet av Kosvatnet Etter å ha unnagjort en flott start over heia kom vi ned til utløpet av Kosvatnet og fikk opp duken. Det blåste friskt fra nord så duken fungerte utmerket som skydd for vinden. Etter å ha servert Lopi middagen, fått i meg en pose med Real Turmat og falt for fristelsen av en kopp kaffe hoppet jeg ganske raskt i posen. Kvelden kunne ikke blitt finere der hvor jeg lå i posen mens fullmånen steg over trekronene. Det er ikke alltid like lett å lese kart God natt Neste dag begynner like fint som gårsdagen. Strålende sol, men fremdeles noe vind som suser rundt ørene. Starten på dagen begynner i et særdeles rolig tempo med sløving og kaffe hvor fremdeles horisontalen i posen er gjeldende. Klokken er nesten elleve før sekken igjen er på skuldrene og kursen fortsetter sørover. Utløpet av Kosvatnet krysses Vi krysser elva og går en kilometer eller noe slikt langs grusveien forbi Abusland. På det ene jordet langs grusveien blir vi også var en rådyrbukk som beiter mens den lengter etter grønt grass. Rådyrbukken lengter etter grønt grass Etter å ha passert Abusland legges kursen mer eller mindre mot Hissteinen. Hissteinen er toppen som danner grensen mellom Evje og Hornes, Marnardal og Vennesla kommune. Dette er altså min treriksrøys på turen. Om jeg ikke gikk med nesa i sky gikk jeg heller ikke med den i kartet. Dette resulterte i at marsjen mot Hissteinen tok noe lengre tid enn hva den egentlig skulle gjøre, men hva gjør vel det når man storkoser seg på dyretråkk langs furuleggene helt alene til skogs. Etter litt roting med orienteringen måtte tørsten slukkes Børre bever hadde satt sine spor langt til skogs En myrdal mot Hissteinen Etter å ha kommet frem til Hissteinen tar vi en timestid pause. Nyter stunden og ser skogkledde åser så langt øyet kan se. Jeg må vel også innrømme at mens Lopi sov sin dypeste søvn der i lyngen fant to hundre gram med ren melkesjokolade veien gjennom svelget til undertegnede uten at jeg haddde nevneverdig dårlig samvittighet av den grunn. Hissteinen. Min treriksrøys på turen Skog så langt øye kan se, og jeg er så heldig at jeg skal samme veien Etter en times rast så surrer vi oss frem til Risvannet hvor duken igjen blir spent opp. Vi støkker også opp flere fugl denne dagen. Som vanlig blir det middag før posen og kartet venter. Det er lenge siden jeg har fått så mye søvn som disse dagene. Jeg både sovner og våkner til at orrfuglen spiller for oss. Vi er et takknmelig publikum der vi ligger i lyngen. Tilfeldighetene vil det denne gangen slik at jeg våkner når solen står opp. Jeg får nok en gang et fantastisk øyeblikk, foreviger dette med et par knips før jeg deretter snorker videre. Ruten videre må spikres Takk for i dag Atter dag Et par timer senere er det på tide å begynne å virke Kaffe sørger for morgenstund med gull i munn. Vakkert ikke sant? Når vi har stablet oss på bena legger vi i vei mot RV 9 hvor det planlegges å krysse denne mellom Kile og Hægeland. Vi krysser som planlagt og tar oss igjen opp på heia. Vi har lenge gått på stier hvor det har vært helt tydelig at skogens konge også vandrer. Det har vært mye ferske elgspor å se. Vel oppe på heia igjen skal vi også få en liten titt av denne flotte skapningen. På ca femti meter knaker det i kvist og jeg blir var elgen bak noen tre. Slik står den en stund før den med stor ro traver skrått bort fra oss. Vi ender til slutt opp med å slå leir ved Hudetjønn. Bakparten på elgen kan skimtes Takk for visitten Siste solnedgangen I dag våknet jeg tidlig, men solen glitret i dag med sitt fravær. Når jeg åpnet øynene så jeg at noen drypp effektivt hadde blitt stoppet av duken som var spent over hodet mitt. Jeg var klar over at i dag så det ut til at meterologene var skjønt enige om at det skulle regne så jeg bestemte meg for å droppe sløvingen med kaffe fra soveposen. Pakk pikk-pakket og kom deg avgårde før regnet virkelig tar til var tanken som dominerte i dag. Som tenkt så gjort, sekken ble pakket og vi la i vei før klokken var åtte. Det hele endte med at vi gikk gjennom våt skog frem til Vennesla. Solen var erstattet av disse dråpene Spor etter Hakke hakkespett Harepus har kost seg med veltede trær Regntung skog Det ble altså ikke påskefjellet i år. Bortsett fra i trange daler og i enkelte nordhellinger så jeg heller ikke særlig til snøen. Appelsinen ble erstattet med Real turmat. Allikevel i overkant av syv mil senere, hvorav mange av de kilometerne har gått langs dyretråkk angrer jeg ikke.Vi har hilst på mange orrfugler, røy og tiur. Vi har sett rådyrbukk og elg. Ender og gjess har besøkt oss med vannet hver kveld. De senere årene har det blitt mer fjell en hva det var tidligere. Enkelte hevder også at skogen er kjedelig sammenlignet med store vidder og høye fjelltopper. Det var i skogen jeg lærte mitt friluftsliv og det var i skogen barndommen fant sted. Om skogen er kjedelig lever jeg godt som kjedelig. Både fjell og vidder venter også i fremtiden, men skogen vil jeg aldri gi slipp på.

Dette har blitt et årlig arrangement i Haugesund i januar med foredragsholdere innen naturfoto og villmarksliv (villmannsliv?). 16. og 17. januar så er det igjen klart for dette arrangementet på Hotel Rica Maritim i Haugesund. Undertegnede skal igjen i ilden, denne gang med Vätsärirundturen i ord og bilder. Dette på samme arrangement som Pål Hermansen og Tom Schandy, naturfotografer av høy, europeisk klasse. Snakk om å hoppe etter Wirkola! Info om Villmarksdager i Haugesund finnes på nettsiden til arrangementet. Også Facebooksiden kan gi kjapp info.

Lørdag 22 juni: I dag tok vi Nesoddbåten til Oslo og gikk nordover opp Groruddalen. Alt går bra så langt. Vi overnatter i nærheten Hellerudsletta. Nedover Karl Johan... Starten på Pilegrimsleden (som vi følger på den første delen av turen). Pilegrimsleden er godt merket. Les også i bloggen vår

Med Sir Lunchalot på tur i Børgefjell nasjonalpark 22-26 juli 2013. Mandag morgen er her og jeg er oppe for å gjøre siste rest på aluminiumskanoen som etter å ha ligget med ødelagt kjøl i mange år endelig har fått sin etterlengtede overhaling. Vi krysser alle fingre for at kanoen er sjødyktig, og at den vil holde noen harde dager i fjellet. Vi får pakket siste rest av pakningene, maten kommer på plass og ellers det vi tror vi har behov for. Ikke overraskende pakkes også ned diverse ‘kjekt å ha’- ting, som vi helt sikker kunne lagt igjen hjemme, i hvert fall i min sekk.. Etter frokost laster vi opp på bil, får kanoen på taket og kommer oss i veg mot Børgefjell nasjonalpark, kun med en kort stopp på Steinkjer for å kjøpe litt smør og padleårer til kanoen. Det får vi nok sikkert bruk for! Etter litt om og men falt valget for turområde til Børgefjell. Selv har jeg ikke vært i området før men min bror, Martin som er min makker på turen, har vært i Børgefjell og kunne på forhånd bekrefte at det var et fantastisk område. Været har til nå vært av typen elendig sommervær, og vi har avventet med tur til godværet var på vei inn. Nå sies det i alle fall at vi skal få godt vær i uka som kommer, men det gjenstår å se. I dag har vi i hvert fall været på vår side. Sola steiker, og vi har fire timer i bil foran oss. Det går fint, vi vet jo hva vi har i vente. Turen er planlagt relativt godt, samtidig som vi er forberedt på å måtte gjøre vesentlige endringer om kanoen skulle finne på å ta inn for mye vann. Det vil si… Vi har vel ingen plan B, men det finner vi ut av. Vi er i fjellet, vi er på tur, vi gir ganske blankt i hva klokka viser, og vi har all verdens med tid. Vi tar det som det faller seg, Hakuna Matata! Siste klargjøring før vi sjøsetter! Vi ankommer innfallsporten til nasjonalparken i Naustervika ved Namsvatnet i sør litt utpå ettermiddagen. Selve Namsvatnet er ikke en del av nasjonalparken, men veldig mange tar denne veien inn. Det går båttransport inn til enden av vannet, noe vi naturligvis ikke benytter da vi har vår eminente kano med oss. Vi får kanoen ut, laster opp, og starter på første etappe. En drøy mil med padling venter før vi går i land rett vest for Reirtangen. Herfra spenner vi oss foran kanoen og traver oppover lia retning det nederste vannet i Storelva, lokalt kjent som Kamelen. Vi finner teknikken raskt, og får en riktig så effektiv forflytning med storsekk på ryggen og kanoen festet i sekkens magebelte. Det er slitsomt, men det går. Og ingen av oss forventet at det skulle bli noen lett tur, noe som heller ikke var intensjonen, overhode. Vi nærmer oss vannet, og ser vannoverflaten der nede. Det er noen gode høydemeter ned dit. Meget gode. Vi forsøker å bære kanoen ned en steinete sti som følger skrålia bortover, men innser at det blir tungvint. Etter noen vurderinger på hvordan vi skal få kanoen helberget ned, får vi øye på et lite åpent felt rett ned mot vannet, og vi tenker umiddelbart det samme. Hvorfor ikke.. Det er meget bratt. Jeg overdriver i hvert fall ikke om jeg sier omtrent 45 grader helling fra vannet. Vi kjører på, bremser kanoen med tøylene, og i løpet av et øyeblikk er vi på vannet igjen. Effektivt! Vi padler på ut fra land for å rømme bort fra mygg og andre ulumskheter, før vi roer ned og ser oss om etter en fin camp for natta. Etter å ha funnet et godt sted, kort fra den strålende vakre fossen i nordenden, slår vi leir. Vi fisker litt, uten hell, spiser litt tørrfòr, og kryper godt ned i soveposene. Camp første natt Fra elvekanten ved første camp Dag to våkner vi til strålende vær, og et stk alt for varmt telt. Vi har et godt stykke foran oss i dag, så vi pakker sammen relativt tidlig. Før vi setter i gang etappen for fullt, tar vi en liten joggetur ned til en kirke vi fikk øye på i går. Det er merket på kartet som Kristi Krybbe, og viser seg å være et lite kapell, som er privat eid, påbegynt bygging i 1952 og ferdigstilt i 1959. Vi får noen historier ifra en meget hyggelig eldre herremann som tilbringer det meste av sine somre i den tilhørende hytten, og rekker også å få et godt fisketips, som for øvrig ikke hjalp oss så mye, før vi returnerer til kanoen og fortsetter på dagsetappen; ‘’det gjelder å vite hvor fisken står, og når den står der’’. Vi vandrer med kanoen på slep opp til Djupvatnet, hvor vi på nytt nyter det fantastiske landskapet før vi sjøsetter. Vi nyter vær og natur mens vi padler nordover, og etter en lunsj på en idyllisk liten øy i den nordre delen av vannet begynner vi på videre stigning og forflytning både til lands og til vanns nordover langs elv og vann opp mot Blyvatnet og Jengelvatnet, som er vårt mål for dagen. Vi har stadig fiskestanga ute så lenge kanoen er på vannet, og etter en god del timer med kroken i vannet begynner vi å synes at fisket i Børgefjell er noe oppskrytt. Vel oppe på Jengelvatnet finner vi et fint sted ved utløpet til elva som går videre inn i nasjonalparken hvor vi slår opp teltet, og gjentar rutinene fra gårsdagen med fiske og mat før vi tar kvelden rundt midnatt. Særdeles lite fisk å få fortsatt. Det som så vidt er nevneverdig er vel en liiiten stekeklar ørret. Morgenfiske like ved camp! Nydelig utpå den lille øya midt i fossen! Kristi Krybbe, Kapellet vi besøkte dag 2. Før sjøsetting ved Djupvatnet. Vakkert. Onsdag! I dag er det vi velger å kalle hviledag. Vi satser på å bli her hele dagen, uten flytting av camp. Med hviledag menes i denne sammenheng litt i underkant av 8 km fottur med fiskestang før lunsj og omtrent 9 km topptur til en av 1000meterstoppene i nærheten, nærmere bestemt 1096m, før middag. Etter frokost og et morgenbad går fisketuren fra camp ved innløpet til Jengelvatnet, opp til Kyllingen på ca 770m, østover over ryggen mot Store Kjukkelfjellet i sør hvor vi passerer på omtrent 940m, og ned lia mot neste vann på 716m med et navn så enkelt som Jabpenjaavretjh. Her får jeg turens første nevneverdige ørret! Iveren stiger i to allerede ivrige nordtrøndere, og etter en liten stund trekker vi nedover elva og stopper ved neste vann. Martin stopper ved elvemunningen, mens jeg går noen ekstra meter. Vi kaster, jeg får napp. Drar den opp, og vi har enda en finfin ørret. Vi kaster igjen, og jeg får fisk på ny. Uheldigvis glipper den en halvmeter før den er på land. Martin kommer forbi meg, og vi står på omtrent samme sted. På fire nye kast har vi fire til. Endelig! Nå har det løsnet! Det var det han mente med riktig tid og sted! Det stilner litt, og vi bestemmer oss for å trekke videre ned mot camp. Klokka har blitt godt utpå ettermiddagen, og vi har fortsatt et stykke igjen ned dit. Da blir det noe annet enn havregryn eller frysetørket til mat i dag! God stemning! Etter en bedre ørretmiddag, godt krydret med chili og lime, roer vinden seg på nytt, og vi oppnår det som viser seg å bli den verste myggperioden i løpet av hele turen. Vi hadde planlagt en middagshvil nå, men når myggen klikker utenfor, og varmen fra sola klikker inne i teltet, bestemmer vi oss for å foreta oss noe. Greit, da ble det topptur! Vi ser litt på kart, litt rundt oss, peker, og legger i vei. ‘’jeg tror vi må ta det litt rolig i starten’’ hører jeg brodern si. ‘’sånn at vi har litt å gå på mot toppen og på tilbaketuren!’’. Her kan det vel passe seg å nevne at han er toppidrettsutøver, og driver med langrenn på høyt nasjonalt nivå. Det gjør ikke jeg. Jeg nikker, smiler og sier meg helt enig, og har en viss anelse i bakhodet om at begrepet ‘rolig’ gjerne har forskjellig betydning i hans og mitt vokabular. Dette viser seg for øvrig raskt å stemme. Han legger i veg i sitt tempo, og jeg ligger bak i mitt eget. Han venter på meg innimellom, men jeg vet at jeg ikke kan pushe tempoet mitt ytterligere uten å gå på en skikkelig smell. Det gjør jeg for så vidt uansett. Tempoet opp er relativt høyt, og jeg er ganske ferdig når jeg når toppen. Turen tilbake, med bratt nedoverbakke blir ikke noe bedre for min del, og vegen tilbake til teltet føles noe lengre enn turen opp. Men det var en utrolig fin tur! Det blir enda et forfriskende bad i elva, før vi tak kveldsmat og kryper inn i teltet. Fra camp tirsdag til torsdag Fra fisketuren, passeringen ved Store Kjukkelfjellet Rett sted til rett tid! Dette fikk vi på 5 små minutter! Minste på ca 200g+, største på ca 700g. Vi står opp tidligere i dag. Klokka er vel 6-7 eller noe i den dur. Varmen blir så intens at det er uutholdelig temperatur inne i teltet. Vi har kommet til torsdag, og i dag skal vi starte på tilbaketuren. Målet for dagen er Namsvatnet, og vi velger omtrent samme rute som på turen inn. Vi drangler ved frokosten, og nyter siste morgen inne i nasjonalparken. Utpå formiddagen, etter å ha snudd for å hente den avglemte fisken som lå til kjøling i elva, er vi på tur nedover i landskapet. Vi har en ny dag med padling, bæring, padling og bæring, igjen og igjen. Det går mye raskere i dag enn det gjorde på tur opp. For det første har vi tyngdekraften med oss og har mye mer nedoverbakker, samtidig som vi vet hvor vi skal gå. Vi slipper å ha mange korte stopper for å vurdere veivalg. Vi får også tatt kanoen litt mer etter elva enn vi kunne på tur opp, så også her henter vi litt. Et par steder bærer vi sekkene over stryket først, for så å padle kanoen ned etterpå. Vi havner på siden et sted, der vi blir hengende på en stein. Det er ikke langt unna at elva kommer opp i kanoen men vi kommer oss videre. Vi tar en liten matpause ved sørenden av Djupvatnet, før vi starter på nest lengste og nest siste bæreetappe. Vi rangler oss ned med Sir Lunchalot, som er kanoen vår, ned den siste krattfylte kneika mot Kamelen, får konoen på vannet og padler i veg. Vi begynner å bli såpass rutinerte nå, at vi bruker utrolig lite tid på vekslingen mellom bæring og padling. I det vi setter kanoen på vannet ser vi to andre folk rett på andre siden. Lurer på hva de tenker, når de ser to galninger komme ut fra tetteste krattet med en kano, kaster den på vannet, også er de borte. Vi padler et stykke langs vannet, og det er klart for aller siste etappe med bæring! Det begynner å kjennes i beina. Siste etappe begynner der første sluttet på tur inn. Vi gambler på samme vei, men motsatt, altså opp den 45graders bakken. Vi bærer sekkene, årene og annen vekt opp først. Det er baktungt, og padleåra er god støtte opp bakken. Vi bærer det til vi er helt oppe på flata, før vi snur og henter Sir Lunchalot. Han ligger å dupper i vannet, og vi vurderer om vi må ta han opp et annet sted, men vi velger å gi det et forsøk. Lett!! Det går jo som smurt! Kanoen er raskt oppe ved sekkene men på grunn av mengder med mygg og klegg, som det har blitt mye mer av etter vi kom litt lavere i terrenget igjen, tillater vi oss heller ikke nå all verdens med tid til å hente pusten før vi begir oss videre med pakning og kano. Siste etappe går også kjempefint, og vi bruker totalt ca 1 time og 20 min fra Djupvatnet, via Kamelen og ned til Namsvatnet. Da har vi en drøy mil inn til parkeringen. Vi padler litt over halvvegs, og tar en liten stopp ved Rekarvasselva. Planen var å ta en natt til ikke langt fra bilen, og kjøre tilbake fredag morgen for å rekke et familiearrangement. Da været fortsatt er nydelig, og alt ligger til rette for en gloheit morgendag også, vurderer vi det slik at vi heller vil bruke fire timer med kjølig senkveldsvær i bil, enn å ta bilturen i formiddagssola i morgen. Selv om naturen fortsatt er fin, føler vi heller ikke at vi lengre er ute i villmarka. Det er hytter overalt, og båtmotorene bråker tilnærmet kontinuerlig. Vi kaster oss i kanoen og legger i vei. Vi har selvfølgelig motvind, men vi holder et rimelig høyt tempo. Når vi nå først har bestemt oss, vil vi komme oss raskest mulig tilbake til bilen slik at vi kommer oss hjem før midnatt. Etter et par øyeblikk er vi framme. Før vi laster opp i bilen tar vi en dukkert i vannet, som de sier skal være omtrent 13 grader. Det føles varmt, for vi har bare vannet i elva lengre oppe i fjellet til å sammenligne med. Eventyret er over, og snuten er vendt hjemover i bil. Vi er skjønt enige om at det har vært en tur! En bra tur! Fra vår ferd langs den flotte Storelva! Tre kvarter før midnatt er vi vel hjemme, etter fire lange dager i fjellet. Modern venter med spekemat og eggerøre, og det smaker like godt som alltid. Oppskværet kan vente til i morgen.

Noen som vet hvordan føret er i trollheimen nå? Fortsatt bra skiføre, eller?

Heisann! 17. mai nærmer seg og jeg funderer på å heller ta en fjelltur, fremfor å pølse meg inn i bunaden. Min andre halvdel er ikke fullt så ivrig, men jeg skal nok få lurt ham med.. I den forbindelse lurer jeg på om noen her inne har noen forslag å komme med? Kan fortelle at jeg bor i Trondheim, så det bør helst være i "nærheten" en plass. Begrenser seg hvor langt man dra i løpet av den dag. Tenkte et øyeblikk på Snøhetta, noen som har noen formening om hvordan forholdene er der nå? Og pleier ikke TT å ha fast tur opp dit hvert år på denne dagen? Blir kanskje som å gå i saueflokk da, det frister ikke Froslag mottas med takk! Janna.