Søk i nettsamfunnet

Håper alle får en fin dag i dag uansett om den feires i byen eller på landet, på fjellet eller ved sjøen.....eller i utlandet Vakre Norge akkompagnert med vakker musikk fra The Green Children:

Var på en liten rekognoseringstur langs riksvei 51 og opp til Gjendesheim i går. Tok noen bilder fra Båtskaret, Valdresflya og Gjendesheim som kan være nyttige for deg som lurer på tur i dette området til helgen. Besseggen er forøvrig bar som den bruker å være på denne tiden. http://feriebloggenmin.blogspot.com/2010/06/bilder-fra-jotunheimen-17-juni-2010.html

Har en sønn på 12 år som sammen med kompiser vil begynne å dra på teltturer.. rett i nærheten.. Men er likevel litt bekymret og kommer til å dukke opp noen ganger + mobil kontakt. Mitt spørsmål.. Hva ville dere anbefalt å kjøpe til han som dem kan lage mat i? Bare ha en kjele over bålet? Hilsen en bekymret mor som ikke selv har særlig med erfaring med fjellivet.. Det er greit om det er noe som kan brukes når familien skal på tur sammen også..når vi starter med det om ikke lenge.. Tips og råd tas imot med stor takk Både ang. matlaging og annet info som kan være grei å ha for å sende disse guttene på tur.. Lilja

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/21499/Magisk+tur+til+Gro%C3%9Fglockner.html Forord I sommer kontaktet Nils Hermann meg i anledning en konferanse han skulle delta på i Salzburg i september. Han spurte om jeg ville bli med ned for en langhelg og bestige Grossglockner (3798), Østerrikes høyeste fjell. Først var jeg skeptisk siden dette var helgen like etter jobbstart, og det ville være flaut å be om fri for en langhelg like etter en 5 mnd ferie. Men etter å ha sett litt på bilder fra fjellet ble jeg mer og mer tent på å ta turen likevel, jeg signaliserte at jeg var interessert og etter å ha blitt noenlunde belest vedrørende turen og bestemt rute var vi til slutt fem mann som skulle på tur til «the black mountain». Flyreise til München og biltur til Glocknerhaus Stod opp grytidlig på fredagen for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen til München 07.40. Møtte Øyvind, Morten og Arne på flyplassen og praten gikk lett hele flyturen ned til Tyskland. Nils Hermann hadde tatt et fly kvelden før og skulle møte oss når vi ankom. Vel framme var det bare å finne leiebilen vi hadde bestilt og få minutter senere lå vi i godt over hundre på autobahnen med nesa rettet mot de østerrikske alper. Bil-GPSen var ikke helt oppdatert så vi holdt på å ta noen tullete snarveier i ny og ne. Stoppet undervegs for å spise en saftig middag på en tysk veikro samt handle litt brød og pålegg til turen. Terrenget langs bilveien ble sakte men sikkert mer og mer dramatisk jo lenger inn i Alpene vi kom. Langs med veien var det også en del dyreliv til Arne og Mortens store begeistring. De er utrolig observante og har et falkeblikk når det kommer til fugletitting! Vi var glad for at vi hadde beregnet oss god tid, for plutselig havnet vi midt oppi VM i traktorkjøring. Måtte passere flere hundre tøffete traktorer, noe som tok sin tid. Rakk heldigvis bommen til Großglockner Hochalpenstraße som nattestengte allerede 16.30. Været var suverent i dag og vi fikk god sikt mot toppen vårt fra bilvinduet, dæven for noen fjell som finnes her nede! Siden normalruta via breen Hofmannskees ifølge hyttevakta på Erzherzog-Johann-Hütte var uframkommelig pga bresprekker valgte vi å gå ruta via Salmhütte og overnatte på denne. Parkerte ved innsjøen nedenfor Glocknerhaus og begynte å gå kl. 17.15. Innmarsj til Salmhütte Turen til Salmhütte gikk langs en god sti (typisk alpestandard) over en demning før det bar opp en seig motbakke på snaut 500 høydemeter. Nils og Øyvind var veldig spente i forkant av denne turen. Nils hadde omtrent ikke trent i hele sommer på grunn av en kneskade og en vond ankel og Øyvind var spent på hvordan ryggen ville takle turen etter prolapsen han pådro seg i Afrika. Det ble tid til en god pause på toppen av bakken før vi fortsatte i skråningen inn dalen mot Salmhütte. Veldig fint landskap. I grunn minner toppene her inne mye om Jotunheimen på grunn av bergart og formasjon, bare i en mer massiv utgave. Etter hvert fikk vi øye på hytta og da var det ikke lange biten igjen. Nils var en periode litt eplekjekk og mente at vi bare kunne fortsette til Erzherzog-Johann-Hütte, men etter hvert innså han at det var greit å stoppe mens leken var god. Inne på hytta var stemningen god og vi ble servert nydelig mat; Nuddelsuppe, en slags kjøttpudding med poteter og frisk salat og til dessert fikk vi fruktsalat. Slo av en prat med en annen kar som også skulle opp til toppen neste dag. Det ble ingen sen kveld på oss til Arnes store skuffelse, han hadde håpet på et lystig lag til langt ut på natta. Men vi skulle opp allerede kl. 03.00 og søvn er viktig før en slik tur. Personlig sov jeg som en stein denne natta, men hørte i ettertid at det var noen som sleit med både snorkelyder og spørsmål om astma... Toppstøt i magisk vær Da mobilvekkerklokka ringte med kvinnestemmen; «på tide å stå opp, klokken er 03.00» hadde vi ikke mye lyst til å stå opp. Men sekken var ferdigpakka og frokosten stod framme til oss. Ute var det stjerneklart og måneskinn, det hjalp på motivasjonen til å ikke lukke øynene på nytt. Frokosten var ikke mye å skryte av med tørre brødskiver, lunket tevann og kjedelig pålegg, men vi fikk nå maten i oss, skal ikke være for kresen. Vi så silhuetten av Grossglockner i måneskinnet og vi rakk å ta noen bilder med stor blenderåpning og lang lukkertid før vi begynte å marsjere litt over 04.00. Det var ingen problem å følge stien før vi kom til en liten isbre (dekt med mye løs stein). Her forsvant den bort i intet. Brukte lang tid på å lete. Jeg valgte å følge breen opp et stykke og prøve å klyve meg opp noen sva til sadelen over breen. Plutselig så jeg at stien gikk opp svastupene, men langs noen tau og boltede trinn lengst mot høyre, jeg prøvde å klyve meg bortover dit, men det var bratt, løst og negative tak hele veien. Til slutt hadde jeg klatret så langt at det var like farlig å snu som å klatre seg lenger oppover veggen. Det ble en farefull og skummel solering oppover med hjertet i halsen. Øyvind ropte at jeg ikke måtte ta noen unødvendige sjanser, men jeg visste at jeg ikke hadde andre valg enn å fortsette. Godt å komme opp på trygg grunn og kunne puste lettet ut. Nå hadde det så smått begynt å lysne og vi kunne snart se de første solstrålene treffe toppen med hytta 300 høydemeter under. Først måtte vi over en isbre før vi kom på fast grunn. Det var minusgrader og isete så stegjern var helt nødvendig. Soloppgangen vi opplevde på vei opp var virkelig magisk. Kontrastene og fargene var helt spesielle, kanskje på grunn av de mørke skyene som nærmet seg faretruende fra øst. Plutselig før vi visste ordet av det begynte det å snø og sakte men sikkert var toppen forsvunnet i tåka. Forferdelig surt, vi hadde håpet at værfronten ikke skulle ankomme før minst fire timer senere, men vi levde i troen på at det er von i eit hengande snøre. Tok oss en god matpause på hytta og ga doen et besøk (lite hyggelig) mens vi gjorde klar utstyret for det avgjørende toppstøtet. Overraskende nok begynte det å lette litt da vi bestemte oss for å gå mot toppen. Turen fra Erzherzog-Johann-Hütte til Grossglockner er ikke lang, men noe krevende (gradert til PD). Først følger man sporene opp Hofmannskees breen mot sørøstryggen. Etter hvert blir breen brattere og på slutten går man langs en 40 grader bratt flanke (Glocknerleitl). For oss var det bedre å klyve på steinene på høyre side. Det hadde kommet en god del nysnø, så stegjern samt isøks var ikke å forakte. Klyvingen gikk greit og til slutt var vi oppe på toppryggen. Nils hadde IKKE dagen og brukte lang tid etter at vi passerte siste hytta. Dårlig form, lite søvn, klyving og høyde over havet var nok faktorer som spilte inn... Jeg og Morten gikk sammen med ham mens Øyvind og Arne sprang i forveien til toppen. Vi hadde ikke dårlig tid og målet var at alle fem skulle komme seg til topps. Det siste opptaket før toppryggen sikret jeg Nils opp. Snøen som hadde kommet på toppryggen hadde begynt å smelte nå som sola plutselig dukket opp igjen. Vi valgte derfor å ta av stegjern og isøks, men gå på løpende sikringer bort til toppen. Møtte snart Øyvind og Arne som allerede hadde vært på toppen, men med vanskeligere forhold enn det vi ville få pga snøen. De ruslet ned igjen mot hytta, mens vi fortsatte ufortrødent videre. Langs eggen er det satt opp flere boltede jernstenger som man enkelt kan surre ei slynge rundt med karabiner og bruke det til mellomforankringer. På denne måten gikk det relativt radig bortetter ryggen som var deilig luftig enkelte steder. Før høyeste punkt kommer man til en liten topp som heter Kleiner Glockner, herfra må man ned rundt 10 meter før den siste motbakken gjenstår. Grei klyving hele veien, kan kanskje sammenliknes med en bestigning av Store Austanbotntinden fra vest. Da vi så krusifikset på toppen boblet alle kroppene av lykke, spesielt Nils var nesten på gråten av glede! Dessverre fikk vi ikke utsikt akkurat da vi var på toppen, men vi var fornøyde med det vi hadde sett tidligere denne dagen. Vi fikk i oss noe mat før vi returnerte, også nå med løpende forankringer som vi begynte å få en god rutine på. Da vi kom ned til breen hadde overflaten så vidt begynt å mykne av varmen, så vi slapp å bruke stegjern noe mer i dag. Møtte en gjeng som ga oss budskapet om at Øyvind og Arne hadde gått til bilen. Først tenkte vi at da skulle vi ta en snarvei tilbake via Meletzkigrat mot Franz-Josefs-Höhe, men du vet aldri med de to, kanskje de bare lurer oss sa Morten... Dermed stakk vi først ned til Erzherzog-Johann-Hütte hvor de ikke var. Nils var helt tom for krefter og var direkte svimmel og uvel. Han ba oss om å gå videre uten ham. Han valgte å overnatte her på hytta og gå videre neste dag, selv om han ikke eide en eneste euro igjen i lommeboka. Vi fant ut at det var den smarteste løsningen og dermed tok vi avskjed med Nils som har brutt en del barrierer denne dagen! Jeg og Morten holdt et høyt tempo ned mot Salmhütte. Undervegs møtte vi på en steinbock oppi fjellsida. Øyvind og Arne hadde prøvd å gå nærme den for å ta bilde, men da tok bukkene tak i steiner mellom klovene og kastet dem ned mot dem! De hadde flaks at de ikke ble truffet. Omsider nådde vi Salmhütte, og tror du ikke at både Øyvind og Arne satt der med hver sin utepils og koset seg i sola? Denne turrapporten nærmer seg nå slutten, resten av turen gikk fint. Vi hadde griseflaks og kom til bilen akkurat idet det begynte å pøsregne. Dette regnet varte resten av helgen noe som ikke var i Nils sin favør. Han fikk en tuuung tur i mye nysnø neste dag, og han ble nødt til å ta den enkleste ruta via Stuedlhütte tilbake der han endte opp på motsatt side av fjellet. Dumt pga at sekken hans lå igjen på Glocknerhaus... Vi andre koste oss med middag på et utested og overnattet på et hyggelig pensjonat ved italiagrensa. Neste dag hadde vi planlagt å gå på Zugspitze, høyeste topp i Tyskland. Men vi fant ut at været og tiden var for dårlig. Ei heller var sportsbutikken Globetrotter søndagsåpen i München, så søndagen ble ganske kjedelig med venting på flyet som gikk på kvelden. Likevel angret ingen av oss på at vi tok turen til Østerrike denne langhelga. Tusen takk til Nils som foreslo turmål og takk til resten av gutta for et hyggelig lag til et spennende fjell!

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17007/Regntung+tur+mot+Galenstock.html Dagen før, etter en lang og varm kjøretur gjennom Tyskland ankom vi Furkapass sent på kvelden. Vi hadde planer om en liten akklimatiseringstur til Galenstock neste dag. Overraskende nok kunne vi kjøre opp til en parkeringsplass ved Matten 150 meter høyere enn Tiefenbach. Betalte noen få sveitsiste franc for å stå her. Neste morgen startet vi å få opp den gode stien til Albert-Heim-Hütte. Møtte hyttevakta på firhjuling nedover stien, skulle vel sikkert hente forsyninger og materiell. Etter en snau time var vi oppe ved hytta. Strengt tatt hadde vi ikke trengt å gå helt opp dit, men vi ville ta en titt. Jeg benyttet også anledningen til å ta en tur på toalettet. Spurte en nepaleser om ruta til Galenstock, og han pekte og forklarte hvor det var vanlig å gå. Vi fulgte en fin sti i moreneområdet bort mot Tiefengletscher. Et sted svingte stien til høyre, men vi valgte å heller gå bort til bretunga, så vi dro mot venstre. I ettertid fant vi ut at stien som svingte til høyre nok gikk opp til breen, men kom innpå ved pkt 2765. Plutselig så vi et lite pelsdyr som sprang over stien og gjemte seg i ura. Aner ikke hva det var, men artig å se litt dyreliv. Ved breen tok vi på oss stegjerna og spaserte oppover. Det hadde så smått begynt å regne og det dannet seg små smeltebekker i breen som var litt gufne å gå i. Ved 2700 moh måtte vi over noen bresprekker, ved å gå litt på kryss og tvers kom vi over uten større problemer. Vi hadde fin blåis oppover, så vi behøvde ikke tau med det første. Lenger oppe kom vi til slutt inn i tåkeheimen. Begge merket en svak trøtthet. Vet ikke om det var pga lite søvn i natt eller høyden. Da vi passerte 3000 moh dreide vi i u-sving mot venstre og traverserte i den bratte breflanken øst for Galenstock. Her var det mer snø og til dels store og lumske sprekker, så vi valgte å ta på oss tau. Nå begynte det å regne noe voldsomt, og ovenfra begynte det å rase ned løse steiner. Ikke moro! Tåka var tett, og det var vanskelig å finne den korrekte oppgangen til sadelen nord for Galenstock. Jeg hadde trodd at det var en snørenne opp dit, men det viste seg å være svært løs klatring. Etter litt leting og prøving på å klatre opp valgte vi å blåse i toppen. Fjellet var meget glatt og råttent og det raste ovenfra på grunn av regnet. Den er dog gradert til AD, samme som Matterhorn via Hörnli-grat, så det var ingen skam å snu. Man skal jo kose seg på tur. Vi hadde jo kommet over 3300 moh, så litt akklimatisering hadde vi vel fått. Returen ble en våt og kald opplevelse. Jeg hadde bestemt meg for at kvelden skulle tilbringes på et tørt og varmt hostell. Buste ned breen og på en annen sti tilbake mot hovedstien ved hytta. Vel tilbake til bilen kastet vi de våte klærne i skiboksen, skrudde på full varme og kjørte ned til Brig der det ventet en McDonalds-middag. Nå var alpeturen godt i gang!

Kort fortalt: Vi la ruta opp en av snørennene på østsiden; Buskas, løs ur og snø. Fantastisk utsikt, solnedgang og soloppgang. Rapporten kan leses her: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=269

For snart et år siden, hadde jeg min aller tøffeste tur, over Skagastølsryggen. (turrapport) I år måtte det selvfølgelig overgås, med Styggedalsryggen. Kort oppsummert var vi tre menn (jeg, far min og Kaare_70) som gikk fra Turtagrø og overnattet i Maradalen. Dagen etterpå gikk vi opp Maradalsbreen og over Styggedalsryggen i et helt fantastisk vær. Returen gikk via Midt-Maradalen og over Bandet i løpet av to dager til med strålende sol. Kart Jeg skal har ikke tenkt å greie ut om detaljer, eller rutebeskrivelser, men lar heller bildene tale for seg. Resten av bildene kan du finne her: https://picasaweb.google.com/harald.1993/Styggedalsryggen2011?authuser=0&feat=directlink PS: Bildene endte opp motsatt som på forhåndsvisningen, og endte derfor i helt bakvendt rekkefølge, det får bare være.

En ny helg og nye muligheter. Gode muligheter å bruke tiden på fjellturer når værmeldingen ser upåklagelig ut. Tok med bikkja, og dro fra Asker i 09.00-tiden lørdag. Dette ble en strålende dag, med sterke opplevelser og god trening! I skrivende stund er jeg fortsatt stappmett etter 320 grams hamburgeren på Nes i Ådal. Skreikampen (698 moh, Eidsvoll): Tok av ved skilt mot ”Skreikampen” i Sandvika på vestsiden av Mjøsa. Mjøsa var knallblå med hvite bølgetopper som herjet på overflaten. Parkerte bilen noen hundre meter før Øverbygda der et nytt skilt mot Skreikampen var plassert. Jogget oppover gjennom skogen, og møtte på noen andre turgåere. Det var fin sti til topps, men dessverre var denne glassert av is store deler, så det ble litt Bambi-tendenser noen steder. Ved toppvarden var det utrolig utsikt over Mjøsa, Skreifjella, Finnskogen, Hedemarksvidda og mot Sjusjøområdet. Dette måtte rett og slett nytes! Skrev meg inn i boka før jeg sprang ned til bilen igjen. Brukte ca. 45 minutter. Torsæterkampen (841, Østre Toten): Kjørte inn en grisete vei der nattefrosten nettopp hadde smeltet. Parkerte ved Torssætra og valgte den bratteste stien til topps. Den var merket med blåe lapper som var hengt på trærne. Etter som jeg tok høydemeter ble det mer og mer snø! Denne snøen var svært irriterende og slukte kreftene ut av bena. Skummelt var det når bena gikk gjennom snøen og i et hull mellom røttene/steinene. Ingen hadde brøytet stien før meg heller. Til slutt fikk jeg slitt meg til toppen hvor en stygg mast var plassert. Ikke spesielt god utsikt heller grunnet mye trær. Men jeg fant et utsiktspunkt mot stupet lenger nordøst. Ned igjen gikk det fortere enn opp, og snøen var faktisk deilig siden den dempet fotstøtene. Buksebena var ganske våte når vi nådde bilen etter en drøy time. Lauvhøgda (722, Vestre Toten): Idiotisk som jeg var fulgte jeg bil-GPSen slavisk mot neste utgangspunkt. Den førte meg på ville veier! Den ville nemlig at jeg skulle følge skogsveien som kommer til Skjellerud fra vest. Jeg oppdaget feilen da jeg kom til et skilt i skogen der det stod ”Eksplosiver, adgang forbudt for uvedkommende”. Til sist fikk jeg rotet meg tilbake på rett vei. Parkerte der det på kartet er tegnet en sti øst for Lauvhøgda. Opp hit var det skikkelig isete, så vidt jeg kom opp! Glad var jeg for at jeg skiftet til vinterdekk kvelden før… Fulgte stien som kom inn på anleggsveien sør for Lauvhøgda og sprang den veien til toppunktet. Her var det et flott utkikkstårn med panoramautsikt over Totenområdet. På Spåtind var det kritthvitt med snø, en kontrast til hvordan det var for noen uker siden da jeg avla den en visitt. Deretter gikk vi samme vei tilbake til bilen. Brukte rundt halvtimen. Vesle (+ Store) Skjellingshovde (860, Søndre Land): Ved Fluberg bru betalte jeg 50,- i bompenger og kjørte den isete veien innover skogsområdet mellom Begnadalen og Randsfjorden. Satte bilen sørøst for Store Skjellingshovde (856 moh) ved et P-skilt. Det er kun Vesle Skjellingshovde som er en kommunetopp, men jeg ville oppom Store Skjellingshovde også siden jeg hadde lest i ”Kremen av Topper 3” at den hadde et branntårn på toppen. Dessuten er det bare den som har nevneverdig utsikt av disse to. Det var grei sti til toppen, og utsikten var uforglemmelig. Forstår godt at den er med i ”Kremen av Topper”-serien! Spesielt artig var det å se Vikerfjell og Vassfar-toppene fra denne kanten, og ettermiddagslyset var helt på topp med tanke på klokkeslett, årstid og omgivelser. Nå måtte jeg vandre et lite stykke for å komme til neste topp, Vesle Skjellingshovde. Gjennom skog, dal, myr og snø bar det for å komme hit. Jeg gikk direkte fra Store Skjellingshovde mot Hovdeskaret, og angrep toppen fra sørøst. På toppen var det en varde og trig. punkt, men mindre utsikt enn fra Store som jeg skimtet langt der borte med det lille branntårnet. I grunn rart at Vesle Skjellingshovde er fire meter høyere enn Store!? Returen gikk ned til veien ved Buvatnet, og denne fulgte jeg drøye 2 km før jeg skar opp til Skjellingen. Her fikk jeg en fantastisk solnedgang mot vest, dessverre ble ikke bildene i nærheten av hvordan dette synet var i virkeligheten. Etter det sprang jeg ned til bilen, skiftet tøy, ga bikkja mat før vi brummet hjem i nattemørket via en burger på Nes i Ådal. Slike flotte turer gjør godt for kropp og sjel! Turdata (totalt): 4t 10min aktivitet 22 km 1280 høydemeter

Kjæresten min og jeg planlegger en tur fra 5.juni. Foreløpig er vi åpne for alt - altså alt fra Hardangervidda til Lofoten. Vi er veldig usikre på hvor mye snø det er rundt omkring. Har tanker om midnattssol i Lofoten, Syv søstre, Jotunheimen vest, Hardangervidda vest... Setter pris på tips

Ble noen topper i et vennlig fjellområde med masse dyreliv - en fin tur. Link til video:

Ikke spør hvordan jeg har klart det, men jeg har rota bort den "spikern" som går inni fjæra på ejektorn. Hvordan skaffe ny??? Helst litt kjapt! hvis dere ikke skjønner hvilken del, så kan jeg ta et bilde.

Driver og pakker og pluggene er borte. Har en drøss liggende, men de er tyngre, orker ikke ta med for mange på turen, tungt å bære. Kan noen telle over i posen og si hvor mange jeg trenger? Ser at det skal være 0.9kg, men det sier meg ikke mye. Er visst like mange til de andre Varanger også som jeg kan se av oversikten.. Hjeelp, vi drar om 8 timer...

Da ser det ut til at kanoen har blitt borte i posten et sted mellom Oslo og Kristiansand. Det letes, men jeg for min del har mistet lysten til å kjøpe flere dyre saker via nettbutikk. Det nytter ikke at butikken er 100% seriøs når pakken blir borte i posten. Men det er enda lenge til sommeren og planlagt padletur.

Vet noen om noen hytter - DNT eller private - som legger opp til en skikkelig 17.mai-feiring? Gjerne litt tog og musikk og festivitas , utgangspunkt Oslo. Årets 17.mai-helg er jo som skapt for tur, men skal jeg overtale poden på 7 1/2 om dette må jeg ha et ordentlig alternativ til barnetoget ned Karl Johan. Han er nok litt for liten ennå til å bli med toget opp på Hardangerjøkulen, i tilfelle været skulle bli sub-optimalt. Har kikket på DNTs sider, men finner f*** ikke fram der *grumle*.

Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...

På veg til opninga av Fuglesteg på søndag, vart det ein liten kveldstur til Ringsdalen laurdag. Hadde tenkt å ta ein tur på stien innover dalen, men pga mykje overvatten på demninga gjekk vi heller opp på første høgda på sørsida av dalen. Det er fortsatt mykje snø med skiføre i Ringsbotten, men det er veldig stor forskjell frå sørvendte og nordvendte hellingar. Bart det meste av Dyrhaugsryggen, men veldig mykje snø oppover Fanaråken. På søndag bar det så opp til det nyrestaurerte steinhuset på Fuglesteg, 630 moh. Eit imponerande arbeid har vorte gjort på vel eit år, for å sette huset i stand. Utruleg kvar folk fann på å busette seg for nokre hundre år sidan, og her budde det folk fram til 1968. 7 av 8 søsken av den siste familien hadde teke turen, i lag med mellom 5- og 600 andre. Så det var reine folkevandringa oppover frå Fortun. Frå Fuglesteg går det sti opp til Berdalsbandet, og i løpet av sommaren skal det merkast rute over til Turtagrø. Huset har 23 sengeplassar og vert ei vanleg ubetjent hytte.

Under emnet "hvor har du vært på tur i dag" dro jeg kjensel på et sted @Dag G - Evje hadde lagt dagsturen. I april hadde jeg selv passert broen han nå sto i blitzregnet og dokumenterte sin tilstedevæerlse i form av en selfie. Etter at jeg kommenterte dette etterspurte han en turrapport. Her kommer den.... Turrapport: Så var altså påskeuken kommet. Som så mange andre hadde jeg planlagt å tilbringe tiden høyt til fjells med puddersnø, kaffe på termos og kanskje en velfortjent appelsin mens påskesola stekte både nese og kinn røde. Neida, jeg hadde ikke det, men jeg hadde fri. Problemet var bare at jeg ikke hadde klart å bestemme meg for hvordan denne uken skulle tilbringes. Først stod det mellom fjell og snø eller lavlandet på sørlandet med håp om våryr ørret som gikk amok på mine egne tørrfluer jeg hadde strevd meg gjennom vinteren med. Da fridagene plutselig gjorde sin ankomst og kalenderen sa bruk dagene som du vil ble både fjell, snø, hjemmelagde tørrfluer og våryr ørret forkastet. Jeg hoppet rett og slett i bilen, satte kursen mot Indre Agder og visste ikke hvor jeg skulle starte ferden, men fant ut av at jeg skulle gå til Vennesla hvor nå familien bor. Det endte med at jeg parkerte øst for Sveindal og vest for Bjørndalsvatnet. Hvor lang tid det ville ta og nøyaktig rute tok jeg som det kom. Jeg ser meg tilbake etter at jeg har begynt på første stigning Det var allerede blitt ettermiddag når jeg satte kursen sørover gjennom skogen. Jeg tenkte derfor at første natt ville være fin å tilbringe i sørenden av Kosvatnet. På vei over heia var det strålende sol med en ganske sur vind. Det var allikevel en fantastisk flott start på turen med tidvis også flott utsikt. På vei over heia støkte vi også opp et par orrfugler. Midt inne på heia kom vi over restene til det som må være etter en gammel løe Snødekte fjell i nord Veien videre over heia Utløpet av Kosvatnet Etter å ha unnagjort en flott start over heia kom vi ned til utløpet av Kosvatnet og fikk opp duken. Det blåste friskt fra nord så duken fungerte utmerket som skydd for vinden. Etter å ha servert Lopi middagen, fått i meg en pose med Real Turmat og falt for fristelsen av en kopp kaffe hoppet jeg ganske raskt i posen. Kvelden kunne ikke blitt finere der hvor jeg lå i posen mens fullmånen steg over trekronene. Det er ikke alltid like lett å lese kart God natt Neste dag begynner like fint som gårsdagen. Strålende sol, men fremdeles noe vind som suser rundt ørene. Starten på dagen begynner i et særdeles rolig tempo med sløving og kaffe hvor fremdeles horisontalen i posen er gjeldende. Klokken er nesten elleve før sekken igjen er på skuldrene og kursen fortsetter sørover. Utløpet av Kosvatnet krysses Vi krysser elva og går en kilometer eller noe slikt langs grusveien forbi Abusland. På det ene jordet langs grusveien blir vi også var en rådyrbukk som beiter mens den lengter etter grønt grass. Rådyrbukken lengter etter grønt grass Etter å ha passert Abusland legges kursen mer eller mindre mot Hissteinen. Hissteinen er toppen som danner grensen mellom Evje og Hornes, Marnardal og Vennesla kommune. Dette er altså min treriksrøys på turen. Om jeg ikke gikk med nesa i sky gikk jeg heller ikke med den i kartet. Dette resulterte i at marsjen mot Hissteinen tok noe lengre tid enn hva den egentlig skulle gjøre, men hva gjør vel det når man storkoser seg på dyretråkk langs furuleggene helt alene til skogs. Etter litt roting med orienteringen måtte tørsten slukkes Børre bever hadde satt sine spor langt til skogs En myrdal mot Hissteinen Etter å ha kommet frem til Hissteinen tar vi en timestid pause. Nyter stunden og ser skogkledde åser så langt øyet kan se. Jeg må vel også innrømme at mens Lopi sov sin dypeste søvn der i lyngen fant to hundre gram med ren melkesjokolade veien gjennom svelget til undertegnede uten at jeg haddde nevneverdig dårlig samvittighet av den grunn. Hissteinen. Min treriksrøys på turen Skog så langt øye kan se, og jeg er så heldig at jeg skal samme veien Etter en times rast så surrer vi oss frem til Risvannet hvor duken igjen blir spent opp. Vi støkker også opp flere fugl denne dagen. Som vanlig blir det middag før posen og kartet venter. Det er lenge siden jeg har fått så mye søvn som disse dagene. Jeg både sovner og våkner til at orrfuglen spiller for oss. Vi er et takknmelig publikum der vi ligger i lyngen. Tilfeldighetene vil det denne gangen slik at jeg våkner når solen står opp. Jeg får nok en gang et fantastisk øyeblikk, foreviger dette med et par knips før jeg deretter snorker videre. Ruten videre må spikres Takk for i dag Atter dag Et par timer senere er det på tide å begynne å virke Kaffe sørger for morgenstund med gull i munn. Vakkert ikke sant? Når vi har stablet oss på bena legger vi i vei mot RV 9 hvor det planlegges å krysse denne mellom Kile og Hægeland. Vi krysser som planlagt og tar oss igjen opp på heia. Vi har lenge gått på stier hvor det har vært helt tydelig at skogens konge også vandrer. Det har vært mye ferske elgspor å se. Vel oppe på heia igjen skal vi også få en liten titt av denne flotte skapningen. På ca femti meter knaker det i kvist og jeg blir var elgen bak noen tre. Slik står den en stund før den med stor ro traver skrått bort fra oss. Vi ender til slutt opp med å slå leir ved Hudetjønn. Bakparten på elgen kan skimtes Takk for visitten Siste solnedgangen I dag våknet jeg tidlig, men solen glitret i dag med sitt fravær. Når jeg åpnet øynene så jeg at noen drypp effektivt hadde blitt stoppet av duken som var spent over hodet mitt. Jeg var klar over at i dag så det ut til at meterologene var skjønt enige om at det skulle regne så jeg bestemte meg for å droppe sløvingen med kaffe fra soveposen. Pakk pikk-pakket og kom deg avgårde før regnet virkelig tar til var tanken som dominerte i dag. Som tenkt så gjort, sekken ble pakket og vi la i vei før klokken var åtte. Det hele endte med at vi gikk gjennom våt skog frem til Vennesla. Solen var erstattet av disse dråpene Spor etter Hakke hakkespett Harepus har kost seg med veltede trær Regntung skog Det ble altså ikke påskefjellet i år. Bortsett fra i trange daler og i enkelte nordhellinger så jeg heller ikke særlig til snøen. Appelsinen ble erstattet med Real turmat. Allikevel i overkant av syv mil senere, hvorav mange av de kilometerne har gått langs dyretråkk angrer jeg ikke.Vi har hilst på mange orrfugler, røy og tiur. Vi har sett rådyrbukk og elg. Ender og gjess har besøkt oss med vannet hver kveld. De senere årene har det blitt mer fjell en hva det var tidligere. Enkelte hevder også at skogen er kjedelig sammenlignet med store vidder og høye fjelltopper. Det var i skogen jeg lærte mitt friluftsliv og det var i skogen barndommen fant sted. Om skogen er kjedelig lever jeg godt som kjedelig. Både fjell og vidder venter også i fremtiden, men skogen vil jeg aldri gi slipp på.

Dette har blitt et årlig arrangement i Haugesund i januar med foredragsholdere innen naturfoto og villmarksliv (villmannsliv?). 16. og 17. januar så er det igjen klart for dette arrangementet på Hotel Rica Maritim i Haugesund. Undertegnede skal igjen i ilden, denne gang med Vätsärirundturen i ord og bilder. Dette på samme arrangement som Pål Hermansen og Tom Schandy, naturfotografer av høy, europeisk klasse. Snakk om å hoppe etter Wirkola! Info om Villmarksdager i Haugesund finnes på nettsiden til arrangementet. Også Facebooksiden kan gi kjapp info.

Hei. Etter en veldig kort påske skal jeg heldigvis til fjells førstkommende helg (ons-søn). Hvor turen går er ikke helt sikkert enda, men har bil så rekkevidden er rimelig stor. Helst vil jeg på topptur og til Jotunheimen, men Skarvheimen/Hemsedal/Rondane er også brukbare alternativer. Planen er å ta med seg telt/utstyr til vintercamp, samt fjell-/langrenn-/toppturski + utstyr og ta det derfra. Hvor ville du dratt? Noen steder med spesielt gode eller dårlige forhold? Har fått med meg at Jotunheimen skifestival og Galdhøpiggrennet arrangeres nå. Annet som er verdt å få med seg? Setter stor pris på tips og anbefalinger! - LM

Da er årets ukestur planlagt, og avreise er bestemt til i morgen etter å ha fulgt værmeldingen hele uken. Turen starter på lørdag med tur til Galdhøpiggen over breen, og ned til Spiterstulen for overnatting. Søndag går vi til Glitterheim via Glittertind. Mandag Hestlægerhøe til Gjendesheim eller Memurubu for overnatting. Tirsdag står Besseggen for tur, og jeg tenker at det vil være mindre folk som går fra Gjendesheim til Memurubu enn omvendt, så er mest lysten på den turen, og ta båten til Gjendebu. Onsdag tenker jeg for min del det er på sin plass med en hviledag, men også mulighet for turkameraten min å gå bukkelægret om han har veldig lyst og har mye ork i beina. Torsdag tror jeg blir tøff, ettersom vi allerede har gått langt, høyt og bratt. Da går vi fra Gjendebu tilbake til Spiterstulen. Da tror jeg det skal bli helt greit å benytte seg av basseng og badstu før turen går tilbake til Bergen på fredag Hvis noen har gode tips til turen, fine avstikkere osv mottas det med takk!

Noen som vet hvordan føret er i trollheimen nå? Fortsatt bra skiføre, eller?

Heisann! 17. mai nærmer seg og jeg funderer på å heller ta en fjelltur, fremfor å pølse meg inn i bunaden. Min andre halvdel er ikke fullt så ivrig, men jeg skal nok få lurt ham med.. I den forbindelse lurer jeg på om noen her inne har noen forslag å komme med? Kan fortelle at jeg bor i Trondheim, så det bør helst være i "nærheten" en plass. Begrenser seg hvor langt man dra i løpet av den dag. Tenkte et øyeblikk på Snøhetta, noen som har noen formening om hvordan forholdene er der nå? Og pleier ikke TT å ha fast tur opp dit hvert år på denne dagen? Blir kanskje som å gå i saueflokk da, det frister ikke Froslag mottas med takk! Janna.

Tenkte jeg bare skulle si at det fortsatt er flotte muligheter for å komme seg på fjellet ved hjelp av ski! Vi var på Snota i Trollheimen på 17.mai. Gikk bare i shorts i starten, men måtte fram med en korterma super etterhvert. Kanonvær, og helt topp føre. Måtte gå på beina inn fra demningen ved Gråsjøen, men kunne ta på oss skia 2-300 meter ovenfor enden av veien. Derfra gikk vi på ski til toppen. Ikke ille med tanke på den vinteren vi har hatt i Trøndelag! Så; Ut på tur!

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Duket for ny høstsamling på Malmøya... www.larvikpadleklubb.no - her ligger informasjon om samlinga. Flere kurs (nybegynner, teknikk, aktivitetsleder, brottpadling). Samt Kajakkorientering og workshop med førstehjelp og redning.