Søk i nettsamfunnet

Denne turen hadde jeg egentlig ventet på i hele sommer. Men det høytrykket vi også ville ha med kom aldri! Søndag 23. august ble siste sjanse sa Morten, og siden været i grunn var meldt veldig bra pakket vi sekkene og dro fra Skrautvål mot Turtagrø kl. 01.00. Med på laget var Bjørn-Even. Sekkene var fulle av tur- og klatreutstyr og spesielt jeg og B-E gledet oss til å lede seriøse klatreruter som opp V-skar og Patchells sva. Turen skulle gå opp Nordre Skagastølstind og så returnere via rappell ned Storen og Bandet. Ved Skrautvål var det stjerneklart, vi storgledet oss selv om det ble tilnærmet null søvn i natt, i alle fall på meg. Jeg håpet å snike til meg litt søvn mens Morten kjørte bil, men i stedet ble det prating. Over Tyinfjellet skjedde det noe skremmende og oppsiktsvekkende! Fra klar himmel kom det en kraftig regnskur som gjorde vegbanen kliss våt. Vi stanset bilen for å kikke opp på himmelen. Regnet hadde gitt seg og i retning Hurrungane lå det en mørk sky, sortere enn sortest. På siste værmelding stod det at godværet skulle bli forskjøvet til rundt kl. 10.00 på dagen, så vi var stadig optimister. Det ble vandring med hodelykt fra Turtagrø til Tindeklubbhytta. Tåka hang rundt toppene, og det var regn i lufta. Vi håpet inderlig at det ikke lå snø på toppene, i så fall ville det bli en litt for spennende travers. Bakken opp til Nordre Skagastølstind gikk stort sett på sti i ura, men på 1800 moh ble steinene hvite av sne. Det ble ganske stille, og inne i hodene gikk det nok en sur f... Bjørn-Even holdt humøret oppe med å si at «snøen kan jo smelte når sola kommer», eller «uansett så har vi stegjern». Jeg liker optimistiske personer, men akkurat nå så det veldig mørkt ut. Skagastølsryggen er definitivt ikke «a walk in the park» på supersleip nysnø. Det betyr mye sikring, eller å snu uten skam. Vi tok en «ny» variant opp til Nordre Skagastølstind ved å følge et markert tråkk rett vest for toppen under et stup. Skyene begynte å drive forbi og med ett så vi den fryktinngytende ryggen videre mot Skagastølsnebbet og Midtre Skagastølstind. Jeg følte meg liten, og samtidig fikk jeg enda dypere respekt for dette fjellmassivet enn hva jeg har hatt tidligere. Vi tok en «timeout» for å diskutere situasjonen. Jeg ville at vi skulle legge igjen de tunge sekkene på Nordre Skagastølstind og rusle bort til Skagastølsnebbet og V-skar bare for å ha gått litt til. Morten ville så veldig gjerne komme opp på Midtre Skagastølstind. Hans mål for turen var å få et fint bilde av Halls hammer som han manglet til toppboka. Så vi tok med sekkene opp til Skagastølsnebbet, sleipt og ekkelt, spesielt et klyvepunkt like før toppen. Alt blir vanskeligere med snø, noe jeg og Bjørn-Even i og for seg erfarte på de Søre Uranostindene i fjor ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13924 ). Det tjuknet til igjen oppe på Skagastølsnebbet, og alle sammen forstod at denne snøen ikke kom til å smelte før om lenge. Det fristet heller lite å sikre opp V-skaret på dette føret. Hammeren var diger når man stod nede i skaret! Et forfrossent tau som var festet i veggen hang igjen der. Lurer på hvem det tilfører. Jeg ringte Jørn som koste seg på verandaen i Gjøvik i øyeblikket. Han syntes det var synd med bomtur når vi hadde kjørt så langt, men ble gjerne med på hevnforsøket neste år, da skal vi klare det! Vi har allerede bestilt sol og knusktørt fjell. Det ble en nokså trist retur. Morten jamret seg veldig over bomturen, og at det ikke ble noen bilder av Halls Hammer. I tillegg til at det kom uventet nysnø, stemte heller ikke værmeldingen. Ikke noe klarvær i Hurrungane denne dagen. Da er det bare en siste ting å si «we`ll be back»! Turdata: 10t 20min 1630 høydemeter 15 km 2 topper > 2000 moh.

Etter vel en måneds overveielse, har jeg valgt å legge ut denne rapporten fra en tur jeg tok til Molden (1118) i Luster kommune. Først noen innledende ord om hva man kan forvente seg av turen, som er vel så mye en skogstur som fjelltur. Fra naturens side er Molden et flott utsiktspunkt ovenfor Sognefjorden. Dessverre er stedet hardt markedsført av kommunen, merket og tilrettelagt så det holder. Her kan tyske bobilturister m/ plastsandaler finne frem uten problemer, så sant de ikke pådrar seg hjerteinfarkt først. Jeg har selvfølgelig en innebygd skepsis til slik tilrettelegging, ettersom det ideelle turmålet bare er kjent av meg selv. Men uavhengig av dette, gir det så liten mening å spre utenforstående turister landet rundt, når man like gjerne kunne dumpet hele røkla på Prekestolen så de falt ut i Lysefjorden. Man starter fortrinnsvis fra utedoen på parkeringsplassen, og etter å ha gått et stykke oppover i skogen, kommer man til stølen Svarthiller. Her får utsikten mot Bleia (1717) en til å miste den pusten som evt. måtte være igjen. Deretter bærer det opp på snaufjellet. Molden har to topper, og varden står på den laveste av dem (lasermåleren ble lagt igjen i butikken, så primærfaktoren er foreløpig ukjent). Det er imidlertid den høyeste toppen som gir det beste utsynet. Det betinger at man neglisjerer de installasjonene som noen fant det for godt å skjende toppen med. Terningkast? På den tiden hvor det stort sett var folk i distriktet som kjente til fjellet, ville det sikkert kvalifisert til 6. I dag blir det 4. Nei, forresten: 1. Ikke dra dit!

23.juni: Ikke så verst å kunne gå fottur til denne toppen på St.Hans? Snøsmeltinga er kommet langt i år, men på selve eggen var det stort sett snø hele veien. Parkerte på stor fin plass like sør for Haukeliseter, en kilometer SØ for E134, på 974 moh og gps-ref: 32V 398978 6631680. Velg den nordligste av de to mulige avkjøringene for å komme hit, om du har det travelt og er glad i bilen din. Fulgte stier og broer i nydelig vær sørover, etter hvert også over Kisteelvi på liten bro. Med planer om et noe bratt veivalg opp på eggen, kan man utmerket godt ta av fra t-stien allerede når en er noenlunde øst for høyde 1326. Da er det lett terreng (slake skråninger med grass) oppover i sørvestlig retning. (T-stien videre er ganske steinete, en del slyng og opp og ned.) Sett kurs mot et tydelig nordøst-vendt skar, 500 meter rett sør for østenden av et lite vann på ca 1150 meter på kartet. En bekk er tegnet inn her på kartet. Gikk opp vesentlig på snø her, men antar det også er lett på sommeren. Fordelen med veivalget er en direkte linje opp på eggen, og digre snøfonner som gjorde det lett å komme over elva fra nevnte vann. Tror de snøfonnene holder langt ut i juli! Så var det stort sett labbing på snø innover og oppover egga; litt tungt ettersom sola fikk mer og mer makt, og jeg sank noe nedi. Rundt 3,5 timer opp. Tok tre kvarter pause og koste meg i varmen. Vindstille og flott utsikt alle veier! Samme vei tilbake, og brukte bare 2 timer fra toppvarden til bilen! Det var mange fine snøbakker å løpe ned, og en enkel glissade på det bratteste partiet. Fant forresten en nyttårsrakett i snøen ikke langt fra toppen, som må ha blitt skutt opp i vinter! 19 km og 6t og et kvarter totalt.

Har tittet litt rundt etter ett helt greit 1-2 mannstelt, og synes The North Face Tadpole 23 virker spennende, og ikke minst relativt rimeli. Noen som har erfaring med dette teltet? Evt har andre 1-2 mannstelt til en grei pris å anbefale?

Etter diverse telefoner og overtalelser fra "Busken" sin side,- ville jeg bli med tilbake til denne laaaange ryggen. "Busken" hadde store ambisjoner om å ta hele ryggen fra Lomseggi til Vestraste Hestbrepiggen på en dag. Spenstig! Siden jeg manglet Moldulhøe og Hesthøe pluss Nørdre og Store Hestbrepigg kunne jeg tenke meg å bli med på deler av turen. Det var jo ikke mer enn tre uker siden jeg var her sist...og hadde en slitsom tur.... Erik ville bli med også på en kortere variant. Meldingene på yr var så som så med muligheter for over 10mm nedbør fra kl 14. "Busken" mente jo selv at ambisjonene kanskje var litt høye denne dagen med de meldingene og en avkorting av turen var aktuelt. Hovedmålet for "Busken" var hele ryggen fra Moldulhøe til og med Vestraste Hestbreapigg. Lomseggi vlle han ta eventuelt alene dagen etter. Ca kl 05.30 bar det avgårde fra Netoseter etter å ha "tjuvlånt" tak over hodet i et skjul! Det var kjempefint å gå fra Netoseter mot Moldulhøe og vi møtte snøen på ca. 1200m Til toppen av Moldulhøe brukte vi ca 4t50m i forholdsvis rolig tempo. Da var det jævlig langt bort til Vestraste som lå bakom blånene...Jeg var temmelig sikker på at jeg ville returnere til Netoseter etter å ha vært på Nørdre og Store Hestbreapiggen, men det fantastiske været og min gode dagsform gjorde at jeg ville støtte Busken i å ta alle toppene....Den forbaskete "Låven" hadde jeg bestemt meg for tre uker siden,- at DEN skulle jeg aldri mer besøke....den gang begynte jeg å bli sliten på vei derfra opp mot Midtre Hestbreapigg. Det er seigt opp den bakken fra "Låven" når man er litt "kjørt". Erik dro altfor tidlig tilbake denne dagen. Han var pessimistisk på værmeldingen og dro tilbake til Netoseter etter å ha vært på Hesthøe. Hvor feil kunne Erik og yr ta i dag! En av de fineste dagene hittil dette året! Kandidattoppen på Hesthøe ble kun målt til 9m. Både av oss denne dagen og Håvard og Mayhassen dagen før. Bør vel ikke skrive så veldig mye mer om turen, men la bildene formidle noe av gleden om hvilken flott tur det ble. Særlig var eggen mot Nørdre og Store veldig artig....selvom vi ikke gikk hele eggen, men gikk ned i flanken omtrent midtveis. "Kanonforhold" !! Mens "Busken" skled ned mot "Låven" dro jeg videre og la meg på liggeunderlaget litt før Vestre og nøt solen til de grader!!! "Busken" begynte å bli sliiten, men psykisk på topp og vi la friskt i vei videre opp mot de siste toppene på ryggen! Hvilke topper og hvilken utsikt! Sekkene ble satt igjen i skaret mellom Vestre og Vestraste og vi gikk uten sekker og ski opp på toppen. Vi returnerte til skaret og ville forsøke å klyve ned derfra til breen. Litt utsatt punkt, men vi kom oss velberget ned på breen! Yes!!! Nå var det bare den korte veien tilbake til Netoseter...ha,ha,ha. Seigt som f.... Et slit, ei god treningsøkt, en god turkamerat på en fantastisk dag i Breheimen! Turen medførte: 11 topper, ca 50km, ca 2900 høydemetre og 17timer! Min lengste tur sålangt...idioti tenker vel noen....og det gjør vel jeg også...innemellom :lol:

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Jeg overnatter som mange ganger tidligere i min høyst mobile basecamp (mobiliteten avhenger selvsagt av vegkvaliteten). Basecampen har for øvrig et eget rom til oppbevaring av ski, og ett eget oppbevaringsrom for bagasje. Er plass til to sovende, og har et stort og effektivt bensindrevent varmeapparat. Er også meget vindstabil og tåler mye vind før den gir etter. Den første natten har jeg i Visdalen fra fredag 30. januar til lørdag 31. januar (5 km før Spiterstulen ved bommen). Resten av gjengen møter opp som avtalt klokken 07.45. Mayhassen har skrevet en rapport du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15151&highlight= Lørdag 31. Januar Rapporten til Mayhassen skildrer store deler av lørdagen. For min del så gikk deler av turen min litt annerledes enn de andre så jeg legger ved et par bilder selv. Jeg gikk blant annet over til de to søre Trollsteineggjene mens de andre ville til Glittertinden. Da jeg er på veg ned snørennen til Grotbrean står Mayhassen på toppen av Vestre Glittertindoksle og ser at jeg er i tvil på om jeg tør å gå ned snørennen eller ikke. Først etter litt god og gammeldags overtalelsesteknikk fra nevnte person tok jeg tilslutt mot til meg selv og gikk ned til Grotbrean. Jeg gikk sakte over breen i frykt for sprekker og andre ulumskheter, noe som jeg i etterkant ser at jeg ikke burde ha fryktet. Da jeg står på Trollsteineggje vinker jeg til de andre som stod på toppen av Glittertinden. Med vell viten om at de andre ikke ville vente hele dagen på meg på Glittertinden, giret jeg opp, og gikk hardt på for å nå de igjen. Jeg når de igjen i skaret mellom Glittertinden og Glitter Rundhøe. Vi renner på et perfekt skiføre ned Steindalen og det tar ikke lange tiden før vi er ved bilene. Etter lite måltid på Essoen sier vi hei for denne gang. Rett etter at de kjører sørover benytter jeg sjansen til å pusse tennene, og fylle opp termosene med vann på Essoen i Lom. Ved å gjøre det på denne måten slipper jeg å fyre mer primus enn nødvendig der jeg setter opp basecampen for natten. Går egentlig veldig kjapt å sette opp basecampen, og det er egentlig bare å sette den i gir og vri nøkkelen i OFF – posisjon. Setter på brekket og da er jeg sikra på at basecampen står solid. Sulten har ikke gitt seg helt, og jeg setter meg på liggeunderlaget midt på parkeringsplassen og varmer opp en boks med Trondheimssodd mens gradestokken viser minus 18 grader. Søndag 01. Februar Etter tre runder med slumring orker jeg å stå opp klokken 07.30. Hiver i meg frokosten og en flaske med vann og smører med blå ekstra. Det er lite snø innover i Leirdalen, og jeg finner nytten av å følge et scooterspor. Etter ca syv kilometer går jeg bort fra scootersporet og går mot Storbreahøe. I etterkant ser jeg at veivalget kanskje ikke var det mest optimale da det til tider var bratt i snøsiden jeg bevegde meg i. Av denne grunnen velger jeg en litt annen rute ned. Etter hele fem lange timer står jeg på toppen, og jeg mistenker gårsdagens høydemeter har noe av skylden for at bakken til toppen av Storbreahøe føltes tung. Utsikten på toppen er bedre enn hva jeg hadde forestilt meg, og det er en befrielse å sitte der i dunjakka og drikke noen kopper med vann og spise noen sjokoladebiter. Turen tilbake går atskillig raskere, og etter to timer jeg er tilbake til bilen hvor jeg hilser godt nytt år til driverne av Leirvassbu som ankommer parkeringen med Snøscooter litt etter at jeg har fått lastet skiene i bilen. Takker for turselskapet lørdag, og ikke minst for en god start på turåret 2009

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

Desperat søken etter midtvinterslyset, skiføre og åpne fjellhytter førte oss til Haukeliseter. Værmeldingene var lovende, om enn noe kjølige. Etter at promillen hadde sunket til edruelige nivåer 1. Nyttårsdag dro Rødtopp og jeg oppover. Vi var fremme ved middagstider. Utpå kvelden ble det finplanlegging av morgendagens tur. Optimistiske og vel belåtne sovnet vi tidlig. 02.01.2009 Kistenut (1648 moh) Etter å sett på en fin soloppgang under frokosten smurte vi skiene og la ut over Ståvatn med kurs for Kistedalen. Smurningen varte 10 sekunder på den gamle harde snøen, men føret var trått så det gikk greit fremover allikevel. Når oppstigningen begynte måtte vi sette på feller. Inne i Kistedalen så vi at det hadde gått flere gamle snøras, men vi fant en farbar vei opp søkket på østsiden av høyde 1404. Landskapet var vakkert og lyset likeså. Vinden trakk med seg endel skyer vestfra og lagde snødrev. Vi krysset over vann 1449 og ség opp strake veien mot toppen av Kistenut. Det ble lunsjtid, men i snøfokket ble det ingen koselunsj. Vel oppe på toppen kom og gikk skydottene og vi fikk tatt endel stilige bilder. Så var det av med fellene og suse nedover. Føret var bedre i høyden, så det ble noen fine svinger inntil isskaren lagde problemer under 1200 moh. Turen tok ca 5 timer og var 17 km. GPS'en målte total stigning til 980 m. Nede på Haukeliseter var det godt med varm drikke. Til kvelden ble det en god treretters middag og planlegging til neste dag. 03.01.2009 Vesle Nup (1510 moh) Det var litt mildere, men vinden hadde tatt seg en god del opp i løpet av natten. Under frokosten fikk vi se en søt snømus sprette rundt rett utenfor vinduet. Vinden var ganske kraftig så vi ventet en stund etter frokost før vi startet dagens skitur. Planen for dagen var å gå mot Nupsegga. Vi satte på feller og gikk rett opp mot Lille Venaretjønn. På utsatte steder tok vinden godt tak. Vi valgte å gå mot høyde 1201 for å få litt oversikt. Jeg trodde Hardangervidda var relativt flat, men her var det småbuklete. Det gikk opp og ned i masse småsøkk og koller. Vi fikk den ønskede oversikten sammen med mye tårer i øynene. Toppene ved Store Nup og Nupsegga hadde tiltrukket seg skydotter og snødrev. Vesle Nup så ut til å ha ok vær så vi skiftet turmål. Vi trasket opp mot Vesle Nup fra sørvest. Bak en stor stein var det en grei lunsjplass og det smakte godt med litt energipåfyll. På toppen var det fin utsikt, men også kraftig vind – stiv kuling vil jeg tippe. Store Nup og Nupsegga kastet av seg skydottene et øyeblikk og viste seg frem i all sin snødekte prakt. Ned igjen tok vi litt mer direkte veg. Solen lagde fint fargespill på slutten av ettermiddagen. Vi brukte ca 4 timer på 14 km og 930 høydemeter. Øl smakte svært godt til trerettersen. Dagen etter valge vi å kjøre hjem via Rauland og studere sørkanten av Hardangervidda. Ett flott skue, men det er dårlig med nysnø.

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...

Reiser man mye på fjellturer i Troms vil man før eller siden føle behovet for å bestige Jiehkkevarri, fylkestoppen i Toms på 1834 moh. Denne gangen var det altså min tur, mye pga en besøkende fylkestoppsamlende kamerat sørfra. Værmeldingen så lovende ut, så vi bestemte oss for å inkludere en overnatting på turen. Siden ingen av deltakerne (fire i tallet) aldri hadde overnattet på toppen av et fjell før, ble vi enige om å prøve det. Valget falt på toppen av Holmbukttind, på 1666 meters høyde. Alle var enige i at det nok kunne bli en flott opplevese, noe det skulle vise seg at vi ikke tok feil i. Ruta vi fulgte var stort sett den samme som beskrevet her. Vi begynte i Holmbukta i gråvær. Holmbukttind var innhyllet i skyene, og ifølge værmeldingen var det først på kvelden det skulle klarne opp. De første 1000 høydemeterne er stort sett i steinur, til tider nokså bratt. På 1000 meter ligger en liten bre som ble fulgt opp til rundt 1200 meter. Der er det en bratt snørenne som når vi kom ikke hadde mye snø igjen. Det var bratt og mye løs stein som lett raste ut. På denne høyden kom vi inn i skyene og sikten ble dårlig. Etter renna var resten av turen mye på snø langs ryggen. Like før toppen var det et bratt parti som det hadde vært uforsvarlig å gå opp uten stegjern. Den dårlige sikten gjorde at utsikten uteble. Vi hadde egentlig forventet en steinete flat topp, men den hadde en stor snøfonn som må ha vært 10-20 meter tykk. Det var egentlig like greit, da snøen gjorde det lett å finne en fin og flat teltplass. Klokka var blitt ni på kvelden når vi kom opp. Det hadde tatt oss ca 6 timer, og vi var litt skuffet over at det fortsatt var tett med skyer. Etter å ha tilbragt noen timer i teltet var det på tide å legge seg. Det viste seg nå at skydekket utenfor teltet hadde sunket og toppen vi lå på var ca 100 meter over skydekket. En fantastisk utsikt åpenbarte seg. Det var midnatt, måneskinn, vindstille, solnedgangsfarger i nord, og til og med et lite nordlys! Rundt oss dominerte skyhavet med noen få topper som stakk opp, Jiehkkevarri en av dem. Utvilsomt en av mine bedre fjellopplevelser. Morgenen etter stod vi opp klokka seks. Ute var det blå himmel og vindstille. Skyhavet lå fortsatt under oss, men var nå i oppløsning. Det var ingen tvil om at dette kom til å bli en fantastisk dag! Etter en lang frokost ble tauet gjort klart og stegjerna montert. Ned fra Holmbukttind går det bratt ned mot breen. Vi fulgte det snøfrie steinete partiet langs kanten ned mot Blåisen så langt det lot seg gjøre. Etterhvert måtte vi ut på breen. Det var mye snø og lite sprekker å se. Turen på breen inkluderte bare et skikkelig bratt parti. Det er før man kommer opp på ryggen mot vestoppen. Dette bratte partiet hadde bare en tydelig sprekk som måtte unngås. Herfra var det grei skuring mot hovedtoppen. Ryggen ble fulgt på snø først mot vesttoppen via ei steinur, og så videre opp via ny steinur mot hovedtoppen. Hovedtoppen er flat og det var vanskelig å bestemme hva som egentlig var toppen. Utsikten er derimot upåklagelig. Her er det nok utsikt mot det meste av Troms. Returen var stort sett langs samme vei som opp. Eneste endring vi gjorde var nede på breen før oppstigningen til Holmbukttind. Vi valgte nå å gå rett over breen. Oppe ved teltet igjen hadde vi brukt rundt 6 timer tur/retur. Teltet ble pakka og vi tok fatt på nedstigningen. Vi fulgte snøen på ryggen nedover med stegjern på. Fra toppen ned til bilen brukte vi ca 3,5 timer. Oppsummert kan denne turen sies å være en lang, men flott, topptur med over 2000 meter stigning, som med overnattingen på Holmbukttind går inn i rekken av turer som garantert ikke glemmes så lett.

Tvilende og skeptisk til mine kunnskaper til klatring generelt, sa jeg ja til et tilbud fra «Busken» om å bli med på Store Skagastølstind.....Storen!! Den bærer sitt navn med rette! Jeg skulle få bli med Busken, Morten og Ingar. Sistnevnte var liksom føreren vår på denne turen. Jeg hadde vel tenkt at denne toppen sammen med de andre skumle toppene i Hurrungane skulle komme seinere i min toppsamling. Føler meg liksom ikke helt klar for disse virkelig alpine toppene. Likevel sa jeg ja og tenkte for meg selv at jeg kanskje ville feige ut...Mine turer med Mayhassen har riktignok fått meg til å strekke grensene litt etterhvert...Har vært på mange topper, men denne Storen var virkelig en gigant! Alpin så det holder. Vi valgte å komme avgårde tidlig og startet kl 04.30. Vi langet avgårde oppover og var oppe på bandet etter ca 2t15min. Jeg må innrømme at Storen så virkelig skremmende ut der oppe i tåkedottene. Hadde en liten tvil inni meg, men så på det som en skikkelig utfordring og en test på min toleranse for høyder og stup...Det var tørre fine forhold og dette gjorde forholdene gunstige oppover svabergene fra «Hytta på Bandet.».-For bratte svaberg og grus er det mye av oppover. Imponert over de som ferdes på slike områder i regn og skodde...Selvom vi var tidlig oppe var det allerede klatrere på vei opp noe som skulle vise seg å forandre våre planer for bestigning av Storen. Planene var å gå til Hjørnet og gå Heftys renne, men da vi kom dit var det allerede folk der på vei opp. Ingar mente derfor at vi heller skulle forsøke oss på Andrews renne. Javel,- tenkte jeg...hadde ikke gjort mye research om Storen og visste lite om denne plassen. Det var visst færre som gikk der skjønte jeg etterhvert... Vi gikk nedover igjen et stykke og og fant til slutt Andrews renne. Vi kom nok innpå den et lite stykke opp uten sikring og det var jo greit...Her ble det tøft ja....Tau og utstyr ble gjort klart og snart var Atomsilda klar som skjelvende aspeløv....Det kom en svensk fører med et par som vi lot gå føre oss. Denne karen hadde full kontroll og fikk sine to svensker oppover renna. Imponerende og rask denne karen. Det blir en del venting...mer enn jeg hadde drømt om på forhånd. Sikring og klatring tar tid. Sola kom ikke inn i renna og gjorde det kaldt og jeg skalv...ikke så mye av redsel akkurat, men det var guffent der..litt is og og noe snø var det der også. Tre fire punkter var litt vanskelige i renna, men det gikk greit selvom det tok tid. Fantastisk da jeg kom på toppen av renna og så rett bort på Styggedalstindene og sola varmet i ansiktet. Hvilken utsikt!! Flere klatrere var på toppen og jeg var litt stolt av å ha klart å komme opp takket være Ingar og Busken. Helt toppers!! Likevel,-man skal jo ned igjen og kan ikke slippe gleden helt løs ennå. Det var luftig ned til rapellpunktet, men elsker rapeller så denne over 50 lange rapellen var bare morsom der jeg dinglet i sola!! Vi rapellerte en gang til over noen bratte svaberg på veien ned. Det var deilig å stå ved «Hytta på Bandet» og få den virkelig gode følelsen av å ha klart det! En tøff tur...ikke for høydesvake personer. Likevel,-tror jeg det blir en stund til jeg prøver meg på Midtmaradalsryggen og Styggedalstindene. Det er mange topper på lista før disse...Takker gutta for en flott tur på «den mest alpine av dem alle»...Turen tok ca. 15 timer...ikke en spesielt hard tur, men mye venting og luftige områder der du virkelig måtte holde fokus..

Endelig ble det tid for årets ferietur, noe som betydde nye fjellopplevelser, og forhåpentligvis nye 2000-metre. Planen var at jeg, sammen med foreldrene mine, skulle tilbringe en ukes tid i Visdalen i Jotunheimen, med et telt oppe i dalen som base. Herfra skulle vi gå på så mange topper som formen og været tillot. Vi hadde ingen klare planer for hver dag, og ingen tidsrammer, bortsatt fra at vi måtte begynne å snu nesen hjemover etter en ukes tid. Etter å ha studert værmeldinga nøye i tida før vi dro, viste det seg at dette kom til å bli ei uke med knallvær. På tirsdag ble bilen pakket, og vi satte kursen sørover i solskinnet. Vi nådde Spiterstulen rundt kl. 6, og etter to transportetapper (hadde jeg da visst hvor lite av utstyret jeg kom til å få bruk for hadde vi nok greid det med én) fram og tilbake fra bilen, hadde vi etablert leiren i lia ovenfor Gamelsætre. Onsdag: Leirhøe Den første turdagen opprant nokså gråere enn dagen før, med skydotter rundt de høyeste toppene, men etter hvert ble det mer og mer blå himmel. Vi ble enige om å starte med en enkel topp som alle tre ble med på: Leirhøe. Det ble avgang litt over kl. 9, og vi begynte å trave opp den bratte lia langs Leirgrove. Denne ble etter hvert krysset, og vi fortsatte opp til ca. 1600 moh, før vi svingte til høyre og fulgte den brede ryggen opp mot Leirhøe. Hittil hadde været vært fint, men nå begynte skodda å komme sigende, og når vi kom opp i 2000 meters høyde, var det lite sikt å snakke om. Her var det også snø hele veien til toppen. Vi hadde brukt god tid opp, og nådde ikke toppen før kl. halv 2, med bare snø og skodde å se rundt oss. Videre ble vi enige om å gå via Veoskardet ned igjen. Her måtte vi forsere en nokså bratt snøbakke, før jeg tok en avstikker opp på Leirhøe Sør. Denne lå under skodda, så jeg hadde en fin utsikt mot Veobrean, Veodalen og toppene rundt. Deretter gikk vi ned steinura til Hellstugubreen og fulgte stien langs Hellstuguåe tilbake til leiren. Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 8 t. og 15 min. på tur. Torsdag: Urdadalsryggen Denne dagen våknet vi til blå himmel over Visdalen - nydelig turvær! Vi ble enige om å prøve på første del av Urdadalsryggen i dag, altså opp til Store, videre til Midtre og retur via Semelholet. Det ble forholdsvis sen start i dag; kl. 9.45 begynte fader’n og jeg å traske opp dalen langs DNT-stien. Vi passerte Urdadalsbekken før vi begynte å skrå oss opp mot ryggen til Store Urdadalstinden. Det ble etter hvert mange høydemeter, og det ble nokså slitsomt i varmen. Vi kom etter hvert til ei bratt snøfonn, som vi lett kunne ha gått rundt i steinura, men, mest for å få prøvd utstyret, tok vi på stegjern og isøks og gikk strake veien opp. Etter hvert ble det bedre og bedre utsikt mot Hellstugutinder, Bukkeholstinder, Kyrkja og selvsagt Visdalen. Videre opp på ryggen, omtrent der den begynner å svinge mot sør-sørøst, ble det smalere, så vi holdt oss en god del på vestsiden av ryggen her, hvor vi måtte ta hendene til hjelp flere steder, men det var langt fra vanskelig under de optimale forholdene vi hadde. Toppen ble nådd kl. 14.30, og vi kunne nyte den flotte utsikten i hjertet av Jotunheimen. Videre fortsatte vi greit ned ryggen mot Midtre. På vei ned ryggen fikk vi plutselig høre et brak, og fikk se noen store steiner i full fart på vei ned noen snøfonner ned mot Semelholet! Forskrekkelsen ble enda større da vi oppdaget at det gikk folk like ved der steinene stoppet!! De fikk seg sikkert en real støkk etter den opplevelsen… Dette skjedde et godt stykke foran oss på ryggen, så jeg antar at vi kan renvaske oss selv for å ha utløst det, men etter dette ble vi langt mer oppmerksomme på hvor vi plasserte føttene. Før vi begynte stigninga opp til Midtre, traff vi på den etter hvert så kjente karen som står her med ryggsekk og lue. Det tar vel ei stund før han finner veien til toppen... Videre til Midtre ble det en del klyving, men også her var det greit nok å komme til toppen, og vi ble belønnet med nok en nydelig utsikt. Klokka nærmet seg nå 17, og vi begynte på returen ned til Semelholet, hvor isen på Semelholstjønne så ut til å ha sprukket opp betydelig mer i løpet av denne varme dagen. Nedi steinura var det, som raset tidligere på dagen hadde vist, en god del løst, men med en god porsjon forsiktighet gikk det bra. Vi benyttet oss også av noen snøfonner, som sparte oss for mye tid. Nede i Semelholet gikk det greit ned til Visdalen, og vi gikk derfra tilbake langs stien til leiren. Under kryssinga av Urdadalsbekken presterte jeg å skli på en av steinene, med det resultat at skoene ble søkkblaute til resten av returen. Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 11 t. og 10 min. på tur. Fredag: St. Tverråtind Fortsatt finvær, så dagens plan var å gå over Tverråtindene, fra Midtre til Store. Også i dag ble det sen start: kl. 10.15 begynte vi å gå og krysset kloppa over Visa, som ikke lå lenger enn 300-400 meter unna leiren. Herfra gikk vi et stykke nedover dalen før vi fortsatte inn i Tverrådalen langs Tverråe. Denne skulle vise seg å være veldig stor, og etter flere forsøk på å steingå den, måtte vi endre planen. Vi baserte nå på å krysse elva lenger oppe i dalen, for så å sette kursen for Store Tverråtind. Men vi fant raskt ut at å steingå elva ikke ble noe enklere lenger oppe, så det ble til at vi måtte vade den like under brekanten, hvor den er splittet i flere løp og har forholdsvis lite strøm. Det var en heller kald opplevelse! Etter å ha fått tørket føttene på en solvarm stein på den andre siden, bega vi oss opp mot Nedre Tverråbandet. Noen steder tok vi sjansen på å gå et lite stykke ute på breen, da spor fra den samme dagen gikk her. Like før Tverråbandet bestemte jeg meg for å gå oppom Lindbergtinden, mens fader’n gikk opp til Tverråbandet. Her var det ei nokså bratt snøfonn, men snøen var veldig grei å gå i, så isøks/stegjern ble unødvendig. Ovenfor snøfonna var det litt småklyving vestover til toppen. Dette er virkelig en flott topp, som ligger midt mellom Nørdre Illåbreen og Tverråbreen, med et mylder av tinder rundt. Mens jeg satt på toppen, hørte jeg et ras i Bukkehøes østvegg, like ved meg – nok en påminnelse på at dette er rasutsatt terreng. Etter ei kort stund på toppen gikk jeg tilbake samme vei til Tverråbandet, hvor fader’n ventet. Herfra fortsatte vi opp den forholdsvis lettgåtte ryggen til Store Tverråtind. Oppe på selve vestryggen lå ei lita snøfonn ut mot Svellnosbreen, som var fristende å gå opp på, men som så ut til å lede bratt ned mot breen på den andre siden. Enkelte steder holdt vi litt ut til høyre (sør), men for det meste var det greit å gå oppe på ryggen. Oppe på toppen åpenbarte det seg en utsikt som jeg tror må være den flotteste jeg noen gang har sett. På en dag som denne kan man se omtrent hele Jotunheimen og mer til, og det er ikke noe småtteri: tinder og breer så langt øyet kan se! Returen hadde vi sett ut nede fra bandet: ei bratt snøfonn som startet like under toppen, og gikk hele veien ned til Tverråbreen. Etter litt problemer med løse steiner kom vi oss greit ned på snøen, og kom oss dermed ned nesten 500 høydemeter i løpet av 10-15 minutter! Videre fulgte vi samme vei som vi hadde kommet, til vi kom til brekanten. Her holdt vi høyden på nordsiden av dalen, til vi kom inn på stien fra Svellnosbreen. Her ble breelva enkelt krysset på bru, før vi fortsatte til Spiterstulen, og tilbake til leiren. Oppsummering: 2 nye 2k-topper og 11 t. og 40 min. på tur. Lørdag: Spiterhøe og Galdhøpiggen Det nydelige været er her fortsatt. Både mor og far ville ha hviledag i dag, mens jeg skulle gå på to topper jeg fikk lov til å gå på alene: Spiterhøe og Galdhøpiggen. Jeg begynte å gå samme vei som til Leirhøe, til jeg kom til ca. 1600 meter. Her svingte jeg av til vestre og krysset Leirgrove. Etter en stund oppdaget jeg at toppen jeg gikk mot, var Leirhøe Nord, og svingte derfor skarpt til venstre mot Spiterhøe. Dette er en av de flatere toppene, hvor varden dominerer platået. Videre gikk jeg over Spiterhøe Nord, og rundet Skauthøe i vestsiden. Her tok jeg etter hvert av for tidlig ned til venstre, og kom ned i ei nokså løs steinur. Etter litt forhandling med noen store steiner som ikke ville ligge stille, kom jeg meg greit ned på stien fra Glitterheim, og fulgte den til Spiterstulen. Herfra var det rene folkevandringa på vei ned stien fra Galdhøpiggen, ikke så overraskende i dette været. Lia opp fra Visdalen var dryg i varmen, men når jeg først kom opp i høgda på 18-1900 meter gikk det veldig greit, med snø en god del av veien. Jeg gikk oppom Svellnose og Keilhaus topp, to nye topper for meg, og opp den siste snøbakken opp til Norges tak. Nå viste klokka 18.00, og det var fortsatt en god del folk her oppe. Her har det sikkert vært mange, mange hundre i løpet av dagen. Etter en halvtimes tid på toppen startet jeg på returen. På tur ned begynte jeg virkelig å kjenne at føttene hadde fått nok for en stund, og sant nok: da jeg kom til leiren rundt kl. 21.15, oppdaget jeg at jeg hadde fått flere gnagsår på begge føttene. Oppsummering: 5 2k-topper, 4 nye, 11 t. og 25 min. på tur, og SÅRE FØTTER!! Søndag: Hjemreise I utgangspunktet hadde vi tenkt å være her også denne dagen, men da det ikke var snakk om at føttene mine ville klare enda en dag i fjellet, ble det hjemreise i dag, i steikende solskinn også i dag. Men, men, man kan ikke få til alt her i verden. Etter to transportetapper ned til bilen ved Spiterstulen, var det bare å kjøre hjem til Trøndelag igjen. I’ll be back…

Er det noen som har erfaring med dette teltet. http://www.oslosportslager.no/product/2668/7776/427776/The_North_Face_Vario_23,_2-manns_telt.html Etter å ha googlet litt ser det ut som om folk er veldig fornøyd med dette teltet. Virker som et lett telt som tåler litt vær. Ser forsåvidt at det er vannsøyle på 1500 på duken og 3000 på gulvet.... Gjør dette det til et håløst telt? Er stort sett amerikanske reviews jeg har lest og det hadde vært fint med noen norske erfaringer Noen som vet hva slags frakt priser backcountry opererer med? Teltet med moms kommer på rundt 1900 der ser det ut som.

Slutten på en utenlandstur ble ekstra flott i går kveld. Jeg tok et bilde av Sylan like før midnatt for ett døgn siden og har lyst til å dele det med dere. Det var sannelig godt å komme heim til nattlyset og litt snø på toppene.

Hei. Vurderer og kjøpe meg the north face vario 23, som eg kan få ein bra pris på, trur eg. Har derimot lite erfaring med telt og kan ikkje finne teltet ved og søkje etter det her i Norge, verken i butikk eller brukererfaringer. Håper nokon kan hjelpe meg, Kva er ein evt. ca pris på teltet? Takk på forehand for svar.

Heisann! 19. - 23. februar tok vi en liten rundtur i Femundsmarka nasjonalpark. En liten turrapport kan leses her for den som er interessert: http://www.mariusr.com/index.php?c=19&kat=Fotoalbum&paaid=38 mvh Marius

Jeg og Rødtopp fikk med oss Ms. M på tur. Værmeldingene for fjellet var litt ymse, men ikke verre enn at vi dro opp til Rondane og gikk inn til Rondvassbu på kveldsøkta. Det var så klart at stjernene kastet skygge. Lysten på å prøve Rondeslottet var stor og iveren ble ikke mindre da sola snek seg høstsent opp på morgenkvisten. Vi la i vei før alle andre og raskt innover Rondholet. Ved ca 1900 moh passerte vi den første snøen. Utsikten fra Vinjeronden (2044) var flott selv om den ligger inneklemt mellom Rondeslottet og Storronden. Sola begynte etter hvert å skinne gjennom tynne slørskyer, noe som vanligvis ikke er så bra tegn. Dermed travet vi videre opp på Rondeslottet (2178). Det en blåste en kald frisk bris på toppen, men varden var stor nok til å gi greit ly til alle tre. Det passet med utsiktslunsj. På vei ned traff vi mange andre hyggelige fjellfolk. Siden vi var tidlig ute bestemte Rødtopp og jeg oss for å prøve Storronden også, mens Ms. M gikk ned til Rondvassbu. Det var bratt opp fra skaret og ca 10 cm snø gjorde det tungt å gå. Oppe på Storronden (2138) så vi at skyene begynte å tetne seg til og at det gikk byger rundt omkring, særlig rundt Dovre. Vi fikk tatt noen utsiktsbilder og skyndte oss nedover. Det begynte ikke å regne seriøst før vi var nede av fjellet. Vi var veldig spent på hvordan søndagen skulle bli, men også denne dagen kom med morgensol. Frokosten ble unnagjort i en fei og vi langet ut oppover mot Veslesmeden (2015). Vinden var surere enn dagen før, men det hindret ikke oss. Sekkene satte vi igjen ved topp 1871. Vel oppe på toppen fikk vi tatt noen utsiktsbilder før vi gikk ned til sekkene og spiste en kjapp lunsj. Ned til Spanget tok vi korteste vei ned i Kaldbekkbotn og over Satansrivilen. Toppene i Rondane prøvde å kle på seg hatter av tåkeskyer, mens snøbyger lagde slør. Vi rakk ned til bilen i tide uten å bli plaget for mye av nedbøren. Det ble en flott og spennende tur.

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

På tirsdag 21.august var jeg så heldig å få skyss opp til Gjendesheim og tok videre båten inn til Gjendebu hvor jeg skulle overnatte i tre dager. Værmeldingene var svært lovende og de få tåkedottene rundt noen av 2000-meterstoppene var i ferd med å lette da jeg ankom Jotunheimen. Jeg hadde ikke gjort noen anstrengelser for å få med reisefølge. Midt i uka etter at skolene har startet jobber vel de fleste, så denne turen ville jeg ta alene. Planen var å bestige noen enkle 2000-meterstopper rundt Gjendebu som jeg ikke hadde vært på før. Onsdag 22.august Jeg var førstemann ut av hytta med kurs for Svartdalen denne strålende dagen – ikke en sky på himmelen – og la i vei med mål om Svartdalspiggen. Allerede i første motbakken kastet jeg jakka og gikk i T-skjorte resten av den dagen . Pga lite fjellturer og annen fysisk aktivitet i sommer hadde jeg tatt på meg ei pulsklokke for å sjekke at pulsen ikke overskred den anaerobe terskelen altfor mye i oppoverbakkene. Stort sett gikk det greit å holde pulsen under 150 så fremt jeg gikk rolig. Boka til Morten og Julia ligger på Gjendebu, og jeg hadde studert ruta til Nordre Svartdalspiggen kvelden i forveien, men likevel klarte jeg å gå for langt innover i Svartdalen før jeg skrånet oppover mot ryggen. Det resulterte i klyving i en altfor bratt oppstigning mot Svartdalsryggen hvor pulsklokka ble lagt i sekken etter at den hadde vist over 170 på det værste. Vel oppe på ryggen var det på tide å konsentrere seg om å følge vardene til toppen og det gikk jo veldig greit. Knapt 4 timer brukte jeg til Nordre og følte meg i fin form til å fortsette. Videre bortover mot Store Svartdalspiggen er det jo enkelt forutsatt at man finner veien. Jeg klarte først å prestere å utforske en del nedganger på høyresiden (vest) av eggen, men de endte med et 2-3 meters stup – sikkert nok til å pådra seg en forstuet ankel hvis man lander litt forkjært. Etterhvert fant jeg ut at det var best å holde den høyeste del av eggen det første stykket for så å skrå litt ned i fjellsiden før turen gikk oppover til Store Svartdalspiggen igjen. Her var det på tida å få seg en skikkelig matpause og sokker og sko ble lagt til tørk i solsteiken. Jeg satt og funderte på om jeg hadde truffet årets fineste dag i Jotunheimen på første forsøk. Det var vindstille og varmt og knapt en sky å se. Været kunne i hvert fall ikke ha vært bedre. Egentlig burde jeg ha vært fornøyd med turen nå og returnert samme vei. Men jeg syntes at det så enkelt ut bortover mot Søre Svartdalspiggen og kanskje jeg også rakk Langedalstinden før det ble for sent. Jeg fulgte derfor oppskriftsmessig rutebeskrivelsen fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” og befant meg ganske snart rett under Store Svartdalspiggen på sørsiden. Resten av turen ble imidlertid ikke så enkel. Siden jeg var alene og ikke ville ta noen som helst sjanser i tillegg til stor respekt for luftige passasjer fant jeg ut at det var best å holde meg litt ned i vestsiden av eggen. Flere steder måtte jeg imidlertid snu og gå tilbake for å finne en egnet hylle å gå på. Jeg var oppom både Midtre og Søre Svartdalspiggen, men jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har gått hele eggen på Svartdalspiggene. På Søre Svartdalspiggen var det helt klart at turen ville bli altfor lang hvis jeg også skulle gå oppom Langedalstinden. Dessuten var jeg blitt tørst så det var bedre å gå ned i Langedalen hvor jeg hadde sett noen bekker jeg kunne fylle vannflaskene i. I www.bergtatt.net er returen langs eggen fra Søre Svartdalspiggen mot Langedalen markert med grønt hvilket skulle tilsi en enkel retur, mens i ”Norges fjelltopper over 2000 meter” er denne markert med en gul trekant hvilket skulle tilsi bratt klyving. Jeg var opptatt av å finne den enkleste veien ned og etter flere forsøk hvor jeg gikk nedover for så å returnere oppover igjen er det klart for meg at den enkleste veien ned er en sikksakk-rute først ganske nær eggen nedover og så bør man holde seg litt nordover fra eggen før man til slutt finner en bred hylle som leder ned til en liten dam som ligger helt øverst i Langedalen. Jeg tror det vil være enklere å finne den klyvefrie ruten dersom man går oppover, da kommer en del av småstupene lettere til syne. Hvis jeg skal på Langedalstinden noen gang vil jeg i hvert fall foretrekke denne ruten fra Gjendebu. Herfra og ned var selvfølgelig turen meget enkel. En god del kunne gås på snø i kanten av breen og på mose og gress lenger nede. 11,5 timers tur gikk overraskende bra for beina, men tempoet var ikke så veldig høyt heller. Torsdag 23.august Semmeltind eller Slettmarkhøe var toppmålet da jeg la meg kvelden i forveien. Torsdag morgen føltes beina såpass bra at jeg gikk for den lengste varianten og la i vei de anslagsvis 7 km oppover Storådalen mot foten av Semeltind. Jeg hadde tegnet inn eksakt rute fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” på kartet og fulgte den med GPS oppover lia til Semeltind. Definitivt den enkleste veien til topps som også har den fordel at den er gressbelagt helt opp til nesten 1900 moh. Stein og ur blir jeg ellers fort lei av. T-skjorte helt til topps denne dagen også, men det var en svak vind på toppen og kun disig sol når jeg var der, så jakka kom fort på. Midt inne i Jotunheimen er utsikten fra denne toppen en av de bedre. Sørtoppen ble også besøkt hvor utsikten til hovedtoppen er flott. Dessverre fulgte jeg ikke like godt med på returen og GPS’en var heller ikke oppe under returen hvilket medførte en litt vanskeligere rute ned. Uten å overstige den anaerobe terskelen så ofte brukte jeg 9,5 timer på turen, hvilket er noe i overkant av tidsestimatet i ”Norges fjelltopper over 2000 meter”. Fredag 23.august Fortsatt T-skjortevær. Turen gikk til Fondsbu uten tanke på å bestige noen topper underveis. Det var i grunnen flott å kunne roe seg ned med flott utsikt til de toppen jeg hadde besøkt de foregående dagene og ellers utsøkt landskap. Deretter bar det rett hjem med buss. Slik unngikk jeg i hvert fall hordene som i augusthelgene skal opp i Jotunheimen og gå Bukkelægeret og Besseggen.

En noe kortfattet rapport og foreløpig uten bilder. Kjørte ned til Chamonix torsdag 19.07 på kvelden. Fredag ettermiddag var vi fremme i Les Houches, hvor vi overnattet. Hadde en akklimatiseringstur til Aiguille Du Midi på lørdagen, med overnatting til søndag. Været var ganske elendig på lørdagen, men til gjengjeld utrolig flott på søndag. Mandag morgen startet vi på Gouter-ruta. Toget fra Bellevue til Nid d'aigle står fortsatt - så turen oppover startet på 1750 moh. Mens vi beveget oss oppover ble været gradvis dårligere. Like før vi nådde Tete Rousse på 3160 moh var det gått over til snø, torden, sterk vind(80kmt) og null sikt. I løpet av kvelden ble det hektisk stemning og flere guider ble sendt av gårde opp mot Gouter-hytta for å delta i en redningsaksjon etter savnede klatrere. Etter noen timer kom de tilbake og kunne fortelle at forholdene var så dårlige lenger opp at det var håpløst å fortsette. I ettertid fikk vi høre at klatrerne, i strid med advarsler, hadde gitt seg i kast med Arrete d'Bionassay, og enten gått seg vill eller rett og slett vært så utmattet at de ikke klarte å nå ned igjen i det elendige været. Alle fire ble senere funnet ihjelfrosset. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1903533.ece Dagen etter var forholdene fortsatt marginale med mye vind og snøfall. Ut på ettermiddagen så det ut til at forholdene bedret seg noe og derfor startet vi som noen av de første opp "veggen" mot Gouter-hytta. Bortsett fra noe vind og litt snø gikk det egentlig greit og det lysnet stadig mer. På Gouter-hytta sprakk skydekket og sola tittet fram samtidig som vinden løyet helt. Det var mye folk på hytta, men de store mengdene var fortsatt lenger ned på fjellet. Klokka 02 startet vi mot toppen. Stjerneklart og rundt -10. Gikk greit i starten, men når vi nådde over Dome du Gouter ble vi møtt av en iskald vind. Da vi kom til Vallothytta ble det klart at de to jeg var sammen med ville snu fordi de ikke klarte å holde varmen. Jeg fortsatte da videre sammen med to nederlendere vi hadde møtt lenger ned på fjellet. Ruta videre var stort sett grei, enkelte partier er dog ganske vindutsatt. Når sola tittet opp over horisonten ble det også en del varmere. 08 var vi på toppen. Det gikk fort ned igjen og ved Gouterhytta møtte jeg igjen de andre. Her var det fullstendig kaos med masse klatrere som strømmet på. Fullstendig kaos førte til at jeg først ikke fant igjen hjelmen min, og mens jeg lette etter den forsvant også stegjernene(!) Begge deler er kjekt å ha på vei ned "veggen" fra Gouter. Betjeningen på hytta hadde følgende forslag til løsning; "You just take some other crampons, maybe you find some that are better". Jeg synes denne løsningen var ganske dårlig, og omsider dukket mine stegjern på magisk vis opp igjen. Nedover fra Gouter var det fullstendig kaos. Vanvittige mengder folk som var på vei opp og nærmest krabbet på ryggen til hverandre. Blant annet så vi noen Øst-europeere som rigget rappelltau(!). Når dette beveget på seg løste det ut en masse stein som falt på folk under. Mye kjefting og smelling fra franske guider og en kvinne som faktisk falt og traff noen andre(som heldigvis bremset fallet hennes uten at de selv ble revet med). Lenger ned ble en slovak truffet av en stein i Grand Couloir. Etter hva vi hørte hadde han heldigvis bare brukket beinet i fallet. Rimelig lettet kom vi oss til slutt ned... Herfra og ned var bare fryd - varmt og sol hele veien til Bellevue. Jeg har forsøkt Mont Blanc 2 ganger tidligere og blitt stoppet av mangel på tid og dårlig vær, så det føltes spesielt godt å endelig nå toppen.

Hei' Er det noen som har noen erfaring med dette teltet? Trenger et 2manns 3-sesongstelt, skal tåle det som er av vær og vind på vår/sommer/høst (skal ha eget vintertelt), men det virker ikke som det er så langt, teltet er oppgitt til å være 198, vil det da være plass til 2 smale 185-190 karer? Ser eventuelt på TNF Roadrunner 23, noen innspill?

Vi hadde ambisiøse planer for denne helgen, og med en liten frykt for gjennomtråkk i snøen la vi planene mot dovre og Langvasstindene og Svånåtinden. Været var bare halveis sikkert i følge meterologen, og med fare for en overskyet dag i fjellet la vi i vei på fredagen. I forkant av turen hadde Jan måttet kjøpe seg inn noen stegjern og en isøks. Han så ikke helt vits i utstyret før han stod i en stupbratt snørenne, hvor han da innså faren ved å ha dårlig fotfeste. Fredag 04.05.07: Vi fylte bilen med ski, sekk og sykkel og kjørte på veg opp mot dovre. Etter å ha tømt cirka halve rema-butikken på Oppdal for mat, kjørte vi og parkerte ved militærstasjonen på Hjerkinn. Hadde planer om å overnatte på Maribu denne helgen, og bruke den som utgangspunkt for turen. På veg innover skytefeltet (ca 5 km innover i feltet), ser vi en enslig moskus-okse som står og sturer for seg selv. Den er ingen fare i utgangspunktet, men det viser at vi ikke er alene oppe i fjellet. Kommer omsider frem til Maribu, hvor at det til en positiv overraskelse viser seg at de har vært å brøytet vegen tidligere denne uken. Hopper til køys etter noen runder kort, og et par snurringer. Lørdag 05.05.07: Vi går i fra Maribu ca 09.15, og begynner å gå oppover mot Bruri. Vi går oppover dalen og over de isdekkede vannene til høyre for Bruri. Tar dagens første pause her, og benytter turens siste mulighet til å fylle opp vannflaskene. Går opp en bratt rygg til venstre for Langvasstinden V2 (2025 moh). Etter å ha brukt mange krefter på å komme seg opp ryggen tar vi en liten fortjent rast før vi begynner å bevege oss over Langvasstindene. Tar med tau, isøks og stegjern for å forsere hammeren for å komme seg til Store Langvasstinden (2085 moh). Den første toppen over 2K denne dagen er Langvasstinden V2 (2025 moh), nestemann er Vestre Langvasstind (2046 moh). Ved varden på Vestre Langvasstind blir vi sittende og se utover mot Store Langvasstind for å blir vandt med høyden i rundt oss. Det er god utsikt, og en del luft i rundt oss. Jan er litt skeptisk til å bli med utover mot Store Langvasstinden, men etter litt overtalelse fra meg så fester vi et klatretau rundt en stor stein på Vestre, og klatrer forsiktig ned hammeren. Eggen ut imot Store Langvasstinden ser ekkel ut ifra vestre, men det viser seg å være mye bedre oppover eggen når vi nærmer oss den. Det går fint til toppen, og Jan kjenner mestringsfølelsen i kroppen i det vi står på toppen. En kjempefølelse. Det er vindstille, blå himmel og en perfekt dag for en topptur. Utsikten er fenomenal fra toppen, og det føles som om det finnes ingen ting i verden som kan slå den følelsen en har på toppen. Snur og går tilbake mot Vestre. Hammeren forseres mye lettere opp enn ned, og snart er vi tilbake til sekken. Klokken har allerede blitt 16.00 på dagen da vi kommer til sekken, hvor at det er et langt og drøyt stykke hjem igjen. Neste topp er Nørdre Svånåtinden på 2004 moh. Denne toppen gir god utsikt mot Bruri, men er bare en liten stopp på vei imot Storstygge Svånåtinden. Etter å ha passert i søkket mellom Nørdre- og Storstygge- Svånåtinden kjenner jeg at jeg er sliten, og at jeg begynner å få symptomer på dehydrering. Hiver innpå noen sukkerdrops hver på vei mot toppen, og kvikner til igjen. Utsikten fra toppen (2209 moh), er fenomenal, hvor vi har nesten fri sikt 360 grader i rundt oss. Er på toppen klokken 18.15, hvor at vi planlegger å gå kjappeste rute ned igjen mot Maribu. Vi planlegger å gå ned den bratte ryggen som er veldig synlig fra Hjerkinn. Vi kommer ned 100 høydemeter, men kjenner at snøen ikke er "trygg nok", og velger den lengre veien i rundt. Det er tungt å gå opp til toppen igjen, men man har ofte bare ett forsøk i fjellet, så da tar vi den trygge ruta hjem igjen. Vi går ned på østsiden av fjellet, og følger Svånåvatnet i retning mot Maribu. GPS'en viser en distanse på 30 kilometer den dagen, og er helt kake da jeg "kommer i mål" på Maribu klokken 22.20 den kvelden. Til og med Jan som jeg gikk Vasaloppet med tidligere i år innrømmer at denne turen var værre enn hva det var i Sverige. Spiser et etterlengtet måltid, og drikker 3 liter vann før jeg hopper i køya. Søndag 06.05.07: Våkner av oss selv denne dagen. Kjenner at det ikke er like mye futt i kroppen som dagen i forvegen. Eneste målet for dagen er å sykle tilbake til Hjerkinn og kjøre til Tr Heim. Vi rydder hytta etter oss og setter at noe ost til musa som befant seg på utedoen på Maribu. På veg hjem møter vi en flokk moskuser ca 1 kilometer etter skiltet som sier "Snøheim 4". Det er tre små, og fire store. Vi ser dem ikke før 30 meter fordi de er bak en liten bakketopp på vegen. Ideet vi bremser opp snur to okser seg og ser bestemt på oss som om de skulle sagt "pass dere, her er det vi som bestemmer". Vi skjønner fort hintet at de vil ha oss på litt avstand, og holder oss i god avstand helt til de går av vegen etter 10 - 15 minutter for å slippe oss forbi. I vegkrysset som sier "Snøheim 9", møter vi på den enslige moskusen. Han har nå lagt seg med en avstand på 2 meter fra vegen. Han reiser seg, og studerer oss før han labber innover i skytefeltet for å slippe oss forbi. Oppsummering: Turen var kjempebra, pent vær, gode snøforhold, lite vann på fjellruta (holdt ikke med 3 liter i sekken), godt å legge seg i en seng på maribu og villt dyreliv på Dovre..... Alexander og Jan