Søk i nettsamfunnet

Synes G3 targa ascent bindingen har fungert veldig bra. Har stort sett kjørt på hammerhead stilt inn veldig stivt/aktivt, og var derfor litt skeptisk til G3 bindingen, men det var det ingen grunn til. Det er litt mindre motstand når ein løfter helen, men det kjem jo berre an på kva ein er vandt til. G3 ascent er absolutt ikkje noko dårleg valg. Du bør iallefall ikkje kjøpe ein binding utan gå-modus. Så hvis du allerede har støvlar for 75mm standaren er G3 targa ascent, BD 01 og voile switchback dei som er å anbefale.

Jeg var å gikk topptur på valdresflye i går 21/4. Pga at det er kaldt om natta holder snøen seg meget bra. Da jeg forlot Kvassryggen kl 15.30 var det fortsatt beinhard og tørr skare ned til ca 1400-1500 moh. Men det er jo mye mindre snø i år enn normalt, så det gjelder å nyte det mens man kan.

Hei! Kika i skiboka til FriFlyt og fekk auge opp for nokre flotte turar på Sognefjellet/Hurrungane. Ettersom mykje tida går med til Sunnmørsalpane heile vinteren tenkte eg at ein tur sørover kunne gjere godt når snøgrensa har trekt seg så høgt opp her oppe langt uti mai. Har fri frå 21.mai til 24. mai tenkte å muligens prøve meg på Dyrhaugsryggen, Store Ringstind og noko på Smørstabbreen kanskje Store Bjørn eller Store Smørstabbtind. Er det nokon som kan skrive kort om kva eg "går til" på kvar av dei nemnte toppane? Lengd, start, evnt. hindringar/faremoment, nedkjøring? Veit står litt om det i den nemnte boka, men ikkje så altfor mykje. Evnt. føre og veir på denne tida. Er det noko ein bør ta ekstra omsyn til? Er godt kjend på Sunnmøre og har nokre turar i beina, så kan vel dryge det til å kalle meg ein erfaren skigåar. Tindeprofilen til Store Austanbotntind er svært freistande, men her er det lett klatring som må til?? Kva utstyr? Start og ankomst? Kom gjerne med tips til andre toppar som ligg i området rundt Sognefjellet. Hadde tenkt å overnatte anten på Turtagrø eller Bøvertun Har ikkje sjekka evnt. andre innlegg om dei nemnte toppane, uansett ingen er like

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

Med SonyEricson sine K og C telefoner kan du laste opp bilder rett til bloggen din dersom du har en blogg på blogspot.com. Her er et eksempel: http://arcticpeak.blogspot.com/2009/01/testbilde-fra-ny-mobiltelefon.html Du kan sikkert gjøre noe lignende med Nokia telefoner og andre webtjenester.

Hører rykte om at det norske laget har slått knock out på fire engelske og et irsk lag. Dersom dette er tilfellet er det en stor idrettsprestasjon. Føles bedre enn å slå England i fotball. Saken er biff og kjøttekaker. Heia Norge. Heia Rune og Stian. . http://www.dagbladet.no/2008/12/21/nyheter/utenriks/antarktis/4117708/

På skittfiske.no står det På lager: Ubekreftet 25-01-2009 så kanskje det er den nye modellen som kommer da.

Skal du gå lysefjorden rundt, DNT-veien eller skal du bare gå for hygge? For å fullføre DNTs løype så må du inkludere Ulveskog-hytta i ruta di.. Det tar ca. 1-2 timer ekstra, og du ender opp ved preikestolhytta... Du kan også gå i fra preikestolhytta til ulveskoghytta, for så å gå tilbake til preikestolhytta og fortsette turen innover mot lysebotn (dette tar ca. 2-3 timer kan jeg tenke meg). Jeg bor i området her, så vi tok først ulveskoghytta så gikk vi hjem. Så tok vi etappen Preikestolhytta - Skrøylå, denne tok oss ca 3 dager. For så å ta siste kode i Vassbotn en annen dag... Så hadde vi gått alt i alt hadde det tatt oss ca. 4 dager. Kan også anbefale og ta taxi når du kommer til asfalt ved Fyljesdal, da dette strekket kan fort sette en stopper på turen. Vi tok også taxi opp i fra lysebotn til øygardstølen. Skal du ta DNT veien så må du parkere oppe i Botne. Det kan også bli litt vanskelig å komme seg fra enten Vinddalen, Eiane eller Skrøyla. Men går du til Landa så kan du bare ringe Forsand taxi, så de kan kjøre deg til der du parkerte bilen i Botne (ca. 15 min med bil). http://www.turistforeningen.no/files/Stavanger_Turistforening/Lysefjorden/06-Lysefjorden%20rundt.pdf Dette er den offisielle DNT Lysefjorden Rundt turen. God Tur!

Hei. Dette skjedde for 20 aar siden og jeg er like forvirret. Men min lege og all litteratur har gitt meg svaret. Men merkelig var det allikevel. Jeg var i "forcen" paa Setermoen, Bardu, Indre Troms i 1989. Jeg la ut paa en sykkeltur mot Gryllefjord, Senja en ettermiddag. Jeg slet veldig til jeg kom til Finnsnes der jeg var utkjort. Men jeg fortsatte over broa til Senja og videre mot Gryllefjord tvers over Senja. Det er alt jeg husker. Det som skjedde mener legene er at jeg var saa sliten at hjernen pumpet meg full av den naturlige kokainen som hjernen har i slike tilfeller. Endomorfin tror jeg det heter. Resultatet er at jeg ikke var ved mine fulle fem og syklet i rus helt til toppen av dalen ned til yttersiden av Senja. Effektivt 3-4 mil i ren rus. Jeg bokstavelig talt vaaknet opp paa toppen av dalen og var temmelig forvirret. Hvem Hva Hvor var det jeg spurte meg selv om. Jeg slo opp teltet umiddelbart og sovnet raskt. Resten av de 20 milene den weekenden var helt OK. Paa veien opp Hallingdal paa sykkel til Sogndal noen aar senere var jeg ogsaa i en slags type rus da alt paa den turen var perfekt og jeg syklet raskt og uten vesentlige bruk av krefter. Dvs helt til jeg kom til Hemsedal der jeg sprakk skikkelig etter 21 mil paa sykkelsetet da adrenalinet rant ut. Men den rusen var helt annerledes enn rusen over Senja. For over Senja var jeg helt borte rent psykisk. Lyset var slukket. Ingen var hjemme i mitt hode. Alt gikk automatisk. Jeg var skremt i noen aar av dette. Men jeg ble fortalt av legene at dette var en fin sak og jeg burde vaere glad over denne opplevelsen. Ingen skade har skjedd. Men jeg er fremdeles veldig undrende over denne opplevelsen da jeg er en kontroll freak. Derfor blir jeg aldri full og jeg rorer aldri rusmidler. Et glass rodvin for hjertet og en liten nubbe med whisky mot det skotske klimaet. Det er alt min rus strekker seg til. Noen her med samme opplevelsen som jeg hadde over Senja ?

http://www.voile-usa.com/Merchant2/merchant.mvc?Screen=PROD&Product_Code=608-21 redningen er nær

Etter mye driftstrøbbel med Optimus har jeg nå kjøpt Kovea Booster +. Handlet på messa i Vikingskipet, fra importøren. Messepris 1390,- Optimusproblemene har vært beskrevet av mange, selv om ikke alle opplever dem likt. For meg var det verst at koblingene ikke tettet i kulda. Jeg ønsker ikke å dra i gang en ny tråd om dette her, etter som det meste er sagt før. For ordens skyld: All erfaring, både gammel og ny, er med miljøbensin. Satte opp begge apparatene i kjelleren, romtemperatur ved teststart ca 10 grader, ved avslutning ca 15. Optimusen ble testet sist, så man kan si at den hadde marginalt bedre forhold. Jeg brukte den største Trangia kjelen, og kokte opp 0,75 liter vann 4 ganger med hvert apparat. Målte med digitalt termometer og tok tida fra tempen passerte 20 grader til opnådde 90 grader. Flammen ble redusert til minimum under vannskift, og kjelen kjølt ned. Jeg hadde i utgangspunktet likt volum bensin (300g) på begge flaskene. Dette skulle gi lik mengde drivgass, men etter som det er forskjellig stempeldiameter i pumpene vil ikke et gitt antall pump gi likt trykk i begge. Jeg har ikke mulighet for å måle trykk. Pumpet nesten dobbelt så mye med Optimusen, men pumpet begge så mye at det virket som det ikke ga ekstra effekt å pumpe mer. Jeg veide bensinforbruket. Koketid Totaltid for 4 oppkok på til sammen tre liter vann ble for Koveaen 9' 24'', for Optimusen 19' 23''. Riktig, ni versus nitten minutter. Sagt på en annen måte: Kovea: 3'8'' min/liter, Optimus 6'28''/liter. Brenselforbruk Kovea total: 63 gram, eller 21 g/liter. Optimus total: 70 g eller 23,33 g/liter. Brenselforbruk pr. tidsenhet Kovea: 6,7 g/min, Optimus 3,6 g/min. Lydtrykk Uten kjele og med full effekt, av praktiske årsaker målt med 70 cm avstand - Kovea: 83 dB, Optimus: 75 dB. Diskusjon Kovea skiller seg umiddelbart fra Optimus ved at det ikke finnes hurtigkobling, men skrukobling. Denne lekker også en dråpe bensin dersom man skrur fra med trykk på flaska, men den får ikke låst seg i åpen stilling og den er dønn tett i bruk. Ikke testet i felt, derfor heller ikke i kulde enda, så jeg vil ikke mene noe om brukervennlighet eller sikkerhet i praktisk bruk. Apparatet virker solid, og mer stabilt enn Optimus. Det er lett å sette sammen og håndtere. Fordeleren (det lille lokket med tre "klør" på toppen) ramler ikke av slik det gjør på Optimus. Veken er mye bedre, og det er lett å kontrollere forvarmingen. Pumpa virker solid, og det er lett å kjenne når trykket bygges opp. Stempelet virker mer holdbart enn læret til Optimus. Det har vært snakket om støy her på forumet. Jeg syntes jo at selv Optimusen forstyrret morgenkaffen, men Kovea støyer noe grønnforj.....!!! fra 75 til 83 dB er ikke så mye i numerisk verdi, men en økning på 10 dB regnes som en dobling i opplevd lydtrykk. Tro meg - det høres. Jeg har tenkt å ringe importøren og spørre om dette er den siste, "stille" utgaven, og hvis det ikke er det, har vi en forhandlingsoppgave foran oss. Man har som regel sitt å stelle med mens vannet koker, derfor er brenselforbruk like viktig for meg som koketid. Kovea brukte nesten dobbelt så mye pr minutt som Optimus, noe som gjør at man må bære nesten like mye fuel. Den enorme effekten er altså ikke bare et resultat av forvarmingsprinsippet slik leverandøren hevder. Forvarmingen gjør nok noe med antennelighet og sånn, men den reduserer også viskositeten sånn at det kommer ut mer gjennom en gitt åpning. Jeg er ikke realist og dette er litt utenfor mitt kompetanseområde, men du får ikke ut mer energi enn det du bærer med deg på bensinflaska! Jeg gleder meg til neste ukes tur til Femundsmarka. Kunne tenkt meg en tilbakemelding om noen syntes dette var nyttig, kommer i så fall tilbake med en feltrapport. Mvh Stein PS: ser av forhåndsvisningen at funksjonen for fet skrift har rotet seg til, men pytt, pytt.

Det de mener er at andelen oksygen i lufta er den samme, men at luften er tynnere (lavere trykk). Du puster altså inn færre ml oksygen (eller oksygenmolekyler om du vil), selv om andelen er den samme (ca. 21 %).

Plan B har jeg jo ganske ferske og gode erfaringer med. Men er det bare meg, eller har de tre siste oktobermånedene vært mer værharde enn 05 og 06? Snø er fint det, bevares, men hadde sett at den holdt seg til 2k-grensa ei stund til. Sagtinden er ellers en topp du kan glede deg til. Det er Troll(Sag)tinden du mener?

Det ser greit ut å kjøpe lørdag 26.desember ifølge http://7summits.com/aconcagua/tips.php Permits Park Permits: To climb or hike in Aconcagua park you need to buy a permit. IMPORTANT: Permits to access the park's premises are no longer issued at the office in the center of the city, but need to be bought at the Dirección de Recursos Naturales Renovables, (located in the main Park: Parque San Martín). The San Martin Parque is located on the left side of the map (actually the office is just north of the soccer stadium that's shown). The park is worth a day's visit anyway, join the Sunday morning workout! Office hours are: 8:00 am to 18:00 pm, weekdays and 9:00 am to 13:00 pm Saturdays and Sundays. 25 December and Januari 1 the offfice is closed. IMPORTANT: Starting with the 1999/2000 season, the Dirección de Recursos Naturales Renovables, will require that all permits be petitioned in person. Filing will be done by expeditions members in Mendoza Permit Prices: depending on season and activity: These are the 2005/2006 prices; the cost of permits might probably go up more next season UPDATE: due to robbery, the permit can be paid in the permit office but only during the afternoon and on weekends. From Monday to Friday, from 8 am to 1 pm, the passengers must go to the bank to pay it there, then with the invoice that the bank will give you, go to the permit office and ask for the permit, showing the receipt. The bank is at Olegario V. Andrade and Paso de Los Andes streets. Nacion Bank (Banco Nacion) Argentinean citizens pay only 50% of the fees shown below. Visitors under 18 must have a legally certified parental authorization and enter the Park under the supervision of an older tutor Validity (#days) starts when entering the park, not when it is bought. Children under 14 are not allowed in the parc, between 14 & 21 years, you need 'special documentation', though the park does not explain what this is, it is likely a signed letter from the legal guardians. Note that the rices below are for all routes except for the Guanacos route, that one costs $500 in high season and $400 otherwise! On a trekking permit you cannot go any higher than the basecamps: 4300m There are no trekking permits for the Guanacos route. Updated park permit prices, season 2008/2009 in Argentinean Peso (AR$):

jeg hadde problemer med kortfeller påske 06. gikk med pulk og det har vært delvis løs snø ved bratte bakker. i dag tar jeg truger - du har nok plass på pulken

For en ufattelig legendarisk tur ja!! Står respekt av denne. Veldig modig gjort alt sammen! Ja jeg tenkte litt på parallellen til min Falke- og Stølsnostindtur, men da var iallfall årstida enklere. Turen deres har inspirert meg enormt! Før jeg sovna i natt hadde jeg bestemt meg for å prøve nesten det samme som dere et eller annet år rundt juletider, bare det at Store Midtmaradalstind byttes ut med Stølsmaradalstind. Tenk så herlig å kombinere disse tindene med god gammeldags hyttekos på Stølsmaradalsbu! Den bua kan gi samme følelsen som hytta i marka hjemme. Ja jeg var mye rundt i området mens jeg studerte i Sogndal, men 21 må jo tross alt deles på 5, så ekstremt mye var det ikke, men det er fordi jeg ikke hadde verken bil eller lapp. Hadde nok fråtsa ellers. Det er et fantastisk område, kanskje kan jeg slå meg med på en tur med deg / dere i sommer hvis den ikke er altfor krevende. Jeg er ikke ram nok til å være fast turkompis med ranglere i deres kategori, men blir gjerne med på et par-tre turer i året. I mellomtida får dere ha en riktig god jul med herlige Stølsmaradals- og Midtmaradalsminner!

Nåja... Vil da så absolutt mene at akkurat det der er personlig! Har kjørt telemark ei stund før jeg gikk over til alpint. Jeg bytta fordi det å gå ned i knestående i hver sving ikke var like morsomt som det å dra på der det er litt ekstra bratt og vanskelig. For min del byttet jeg nettopp fordi nedturen var det viktigeste. Tele kjører jeg nå stort sett bare når jeg skal gå litt slakere og det er turen som er poenget, altså når jeg bare skal "kosekjøre" og ikke kjøre på "ordentlig". Og for andre vil det være annerledes... Det er ei personlig greie. Men om man kommer seg opp med telemarksbindinger eller randobindinger spiller pent liten rolle. Velg etter hvordan du vil komme deg ned. På oppturen blir forskjellen virkelig lik null hvis man sammenligner ei telebinding med friksjonsfri gåfunksjon (Black Diamond 01, G3 Targa Ascent). Jeg har hørt at folk som er vant til å gå opp med Rottefella R8 og så går over til telebinding med gåfunksjon sier at belastningen blir annerledes på veien opp. Det tar mer helt øverst på framsiden av låret. Dette er nå likevel noe man fort blir vant til og gevinsten i at fjærene ikke jobber deg i mot er stor =)

Jeg hadde en slik Mauser. En ombygget M98 kaliber 308. Jeg kjøpte den ferdig ombygget, med kikkert og jaktstokk, for noen år siden. Den gang var det et av de billigste alternativene. Kjempebra våpen. Jeg mener bestemt at disse våpnene selges fremdeles. Får du tak i en som er produsert før 1942 så skal det mye til at den er "skutt ut". Det sies at det nesten er umulig å slite ut disse våpnene. Om du skulle velge kaliber 30-06 så er ikke forskjellen merkbar. Det er ladningen og vekta på kula som bestemmer og den kan være lik på både 308 og 30-06. Her i Rogaland skytes det mye rådyr med dette kaliberet, og angående ødelagt kjøtt så er det hastigheten på prosjektilet som avgjør dette. F.eks. så er en 222 et langt finere kaliber, men med en langt høyere utgangshastighet. Dette våpenet ødelegger ofte vel så mye kjøtt som en 7,62. Nå er desverre denne rifla solgt, men den legger fortsatt rådyr i bakken og tilbakemeldingene fra den nye jegeren er bare positive.

Mount Erciyes (Høyde 3916m) er en vulkan i Cappadocia (Tyrkia), og ruver majestetisk over millionbyen Kayseri og resten av landskapet (PF 2420m). I motsetning til de mer turistifiserte stedene i Cappadocia (eksempelsvis Göreme som nærmest renner over av vestlig turisme), er det svært lite turister å se i Kayseri. Om dette har sammenheng med at Kayseri er regnet som den mest islamske og konservative byen i Tyrkia etter Konya vites ikke. Det tok meg vel en time med buss fra Göreme til Kayseri (10 lire). På buss-stasjonen utenfor Kayseri krysser man bare hovedveien og flagger ned en Otobus i retning sentrum (1.25 lire). Gi sjåføren beskjed om å stoppe der det går minibusser videre til Erciyes. Jeg fant fort frem til disse hvite minibussene, som går så snart de fylles opp. Her er det ikke lange ventetiden, for bussene fylles raskt opp. Jeg anslår at de går minst hvert 15.minutt på høylys dag. Prislappen for å sitte på de ca 25 km opp til Erciyes i 2200 meters høyde er også svært beskjeden (5 lire). Jeg hadde ikke handlet inn proviant i Kayseri. Det var ren gambling, men heldigvis viste det seg at skistedet Erciyes hadde flere åpne kafeer også i sommersesongen. Et par hoteller var også åpne (bl.a det helårs-åpne Otel Bülent med en rompris på 50 lire). Og det beste av alt, både hoteller og kafeer hadde Wifi. Man kan også sette opp teltet nærmest hvor som helst her, spesielt på andre siden av elven finnes det mange flotte (men litt forsøplete) plasser. Det første man bør gjøre når man har sjekket inn i Erciyes er å ta turen innom Forsvaret (Gendarme), hvor man får utstedt en klatretillatelse og servert en kopp med te, begge deler helt gratis. Svært så hyggelige offiserer der, jeg satt og pratet i en god halvtime med dem. Passet må legges igjen, og kan først hentes når man er vel nede igjen fra fjellet. Gendarme stasjonen har også en svært billig kiosk som er åpen til kl 21. Jeg handlet brus, sjokalade og masse kjeks til en latterlig pris av 5 lire. Denne kiosken var nok mest myntet på de utstasjonerte soldatene, og derfor nettopriser uten fortjeneste. Forøvrig spiste jeg mest på den kafeen like ved stolheisen, som serverte kebab til 7 lire og en god frokost med omelett til 6 lire. Etter en natt på Bülent, hvor jeg omtrent var eneste gjest, vandret jeg bort til stolheisen. Der spiste jeg en god frokost på kafeen og ventet helt til kl.10 før stolheisen begynte å gå. Dessverre viste det seg at den øverste stolheisen var defekt og derfor ikke gikk idag. Litt irriterende å vite at jeg hadde ventet helt til kl. 10 bare for å bli fraktet stusselige 250 høydemetere fra 2200 meters høyde til 2450 meter. Denne etappen kostet 12 lire retur. Jeg hadde derfor en lang dag i vente, 1500 høydemetere og uaklimmatisert. Så jeg tok det helt med ro. Jeg gikk direkte oppover traseen langs stolheis nr 2 helt til jeg kom til endepunktet. Herfra var det 20 minutters gange til Highcamp, et område godt egnet for telting. Men det var ikke vann eller snø her (som Summitpost.org hevder finnes året rundt). Nærmeste snøklatt var minst 20-30 minutter unna og opp en bratt kneik, bortimot 200 høydemetere vil jeg anslå. Og den snøklatten var langt fra hvit, bare som en liten advarsel. Fra Highcamp kan man enten gå i retning av østryggen, alternativt velge en mer direkte rute opp en av flere av snørenner. Men disse snørennene var avsmeltet i nedre deler, og det så ut til å være masse løsgods i dem. Ikke så fristende terreng så sent på sommeren. Så jeg valgte østryggen. Ryggen følges enkelt, men det er langt oppover, og på ett punkt mister man også 60 meters høyde. Først i ca 3700 meters høyde, blir ryggen avbrutt av et svært tårn med det slående navnet Camel Hump Rock. Dette kan klatres direkte (III) eller omgås på høyresiden i en helning som ofte er dekket av snø. Jeg tok veien over snøen, og så sent på dagen hadde snøen myknet og det gikk helt greit uten stegjern. Tilbake på ryggen var det kort vei igjen til Østtoppen. Da hadde jeg brukt nesten 4 timer. Det siste stykket hadde jeg følge av en lærer og en doktor fra Kayseri. De måtte ha brukt enormt med tid for jeg så dem langt foran meg tidligere på dagen. Forøvrig var vi de eneste på fjellet. Vi signerte logg-boken, som viste at denne toppen var ganske flittig besøkt, deretter satte vi kursen mot den noe høyere Vesttoppen (true summit). Det siste stykket opp denne er en krevende pinnakkel på 17 meter med loddrette stup på alle kanter, og det meget råtne fjellet gjør dette til en risikabel affære. Den tyrkiske læreren beveget seg ut på en eksponert hylle og klatret usikret opp passasjen på IV-. Han sendte ned både tau og taustige til doktoren, som måtte ha en betenkningspause etter å ha studert det eksponerte opptaket i flere minutter. Jeg var rask til å melde meg frivillig, og med en løkke rundt brystkassen klatret jeg enkelt opp. Men aldri om jeg hadde gjort dette usikret som denne tyrkiske apekatten, uten et snev av høydefølelse. Doktoren ble sittende igjen ved foten av tårnet, han hadde bestemt seg for å gi opp. Loggboken på Vesttoppen hadde ikke vært signert på mer enn ett år. Så det var tydelig at dette var en svært så eksklusiv topp, i motsetning til Østtoppen. Jeg ble sikret ned pinnakkelen, før jeg tok farvel med de to tyrkerne i vel forvisning om at de kom til å sinke meg betraktelig hvis vi skulle holde følge helt ned igjen. Med unntak av de 60 høydemetrene jeg måtte opp igjen, var det grei skuring nedover langs samme rute. Den øverste stolheisen var nå åpnet, så jeg avtalte en pris på 6 lire for å sitte på ned igjen. Jeg var nede igjen 17:30, såpass sent at jeg valgte å bli en natt til i Erciyes, men nå i telt for å spare litt penger. Jeg fikk også hentet passet mitt, og ble sittende nok en halvtime og prate med offiserene over en varm kopp med te. Sjefen hadde tydelig en sko-fetisj, for han noterte ned skomerke på alle som klatret Mount Erciyes. Garmont hadde han ikke i listen sin.... (1 tyrkisk lire er ca 4 norske kroner per august 2009) Noen utvalgte bilder nedenfor. Se alle bilder her: http://picasaweb.google.com/lyngve/0395Cappadocia http://picasaweb.google.com/lyngve/0397MountErciyes

Ja, stemmer det. Får stoffprøver av Eta-proof snart Mulig jeg prøver meg på en modifisert utgave av denne: http://www.shelby.fi/catalog/product_info.php?cPath=21&products_id=165. Eta-proof er forøvrig dobbelt så dyrt som gore-tex. Blir vel ofte slikt med ting som er økologisk, og atpåtil produsert i Sveits...

I hjertet av Telemark ligger et fantastisk, passe høyt og lite kjent fjellmassiv kalt Brokefjell. Siden jeg er oppvokst med familie og hytte i Seljord har det vært et naturlig mål for meg å bestige flere av «kjempene» i dette området. Da snakker jeg om blant annet Skorve, Mælefjell, Lifjell, Brattefjell-Vindeggen og nå gjenstod Brokefjell. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg på trugetur hit i desember, og ligge i telt på toppen mens jeg nøt det unike desemberlyset legge seg over Telemarks heier og nuter. Men når yr.no melder om en solskinnsdag på en lørdag, og siden jeg ikke har vært på fjelltur på år og dag ble fristelsen for stor til å dra. Avgjørelsen ble tatt rundt kl. 15.00 fredag mens jeg tittet på værmeldingen i friminuttet på skolen. Da var det bare å sykle hjem, gjøre lekser, pakke sekken, hive med meg bikkja og råflå veiene vestover i nattemørket. Men pass på å ikke kjør for fort selv på den tiden! Mellom Kongsberg og Notodden lå «onkel» og lurte på en avkjørsel, heldigvis ble jeg ikke stoppet. Kjøpte boller i Bø før jeg fortsatte videre på sørsiden av Seljordsvatnet. Her holdt jeg på å kjøre over en grevling som tasset over veien, første gang jeg har sett en sånn skapning. Neste morgen skulle jeg stå opp kl. 05.00, og så skulle jeg delvis sykle og vandre i mørket oppover mot Mannslagarnuten (1074). Planen var å stå på toppen ved soloppgang! Slik ble det ikke... Påfølgende natt ble ikke den beste oppladningen. Rundt 03.30 bråvåknet jeg av en forferdelig kvalme og mageknip, og det var bare å hive seg ut av bilen, ned i grøfta og møkke i nærmest en halvtime før det var over. Forresten var det stjerneklart ute, den klareste nattehimmelen jeg har sett på lenge. I Asker ødelegger Oslogrytas lys mye av opplevelsen. Neste gang ble jeg ikke vekket av klokka, men av soloppgangen!! Planen om soloppgangstur til Brokefjell gikk dermed i vasken, klokka var over 09.00, og jeg hadde forsovet meg fire timer. Dette var ørlite grann krise siden jeg til kvelden skulle på en ny tur med Bjørn-Even & co på Krokskogen, og ønsket å ikke komme for sent. Men tur skulle det bli, okke som. Frigg og jeg syklet fra bilen som stod parkert på Fiskhøl (ca. 300 moh) og oppover den 6 km lange bomveien mot Mørkvasstaulen. Jeg hadde håpet at denne skulle være snøfri, men der tok jeg feil. Allerede etter et par kilometer møtte jeg den første snøen (gjennomslagsskare) og isen som gjorde syklingen til et helvete. Det ble mer trilling enn beregnet. I snøen observerte jeg noen merkelige dyrespor. Kanskje noen kan kommentere på hva slags dyr som har gått her (se bilder)? Jeg tror ikke det er elg, det lignet store bjørnespor! En kilometer før Mørvasstaulen la jeg fra meg sykkelen og vandret i vei. Undervegs tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre dersom det dukket opp en aggressiv bjørn. Kanskje jeg skulle løpe ut på tjernet til venstre for meg, og satse på at isen holdt meg og ikke bjørnen? Hmm... la det bli et hypotetisk spørsmål. Så sluttet veien, og terrenget stod for dør. Jeg merket i bakkene oppover skogen mot Einangsnut at det var lenge siden sist fjelltur. Merkelig, for jeg har da trent mye styrke, rulleski, spenst og intervaller de siste ukene. Som jeg har påstått før, for å bli god til å gå fjelltur så må man gå mye fjelltur, punktum finale! Etter hvert som jeg forlot skoggrensa ble terrenget mer preget av sva, noe som kjennetegner flere av heiene i Telemark. Heldigvis lå snøen relativt fast på svaene slik at den kunne bli brukt til «trappetrinn». På rundt 700 moh fikk jeg telefondekning og ringte hjem for å si at jeg var i live, dårlig telefondekning er et «godt» tegn på villmark. Snøen ble bare dypere og dypere jo høyere opp jeg kom. Jeg rundet Einangsnut på vestsiden, og nå fikk jeg se hvor uendelig langt det var til toppen av Brokefjell, Mannslagarnuten (1074). Snøen var preget av skare som akkurat ikke klarte å bære meg, slik at jeg sank til knærne og skar meg for hvert steg. Dette var skikkelig pyton å gå i, og jeg tror ikke at truger ville hjulpet på betydelig. Tankene surret rundt i hodet; jeg hadde forsovet meg, jeg hadde overskridet tidsskjemaet, jeg kan risikere å mørkne ute, snøforholdene gjør turen til et helvete og terrenget er skikkelig kupert. Nei, det var ikke verd å nå høyeste punkt bare for toppens og mestringens skyld. Den får vente til en annen gang med annerledes turforhold! Men jeg dro ikke hjem uten en topp i sekken, derfor stakk jeg opp på Einangsnut (927), tok fram vindsekken, dunjakka og maten og koste meg med bikkja. Her var det jo uansett en uforglemmelig utsikt mot Bandak, Gaustatoppen og Grenland+++. Absolutt verd turen selv om ikke målet ble nådd! Etter hvert måtte jeg forlate dette vakre stedet og rusle ned igjen mot sykkelen. Snøen gjorde returen lett ved «snøsurfing», ikke så galt at den ikke er godt for noe. Så var det bare å kjøre ned bakkene til bilen, og sette kursen mot Krokskogen (egen rapport kommer senere). Dette var en fantastisk tur! Høyden over havet har ingen ting å si for hvor sterk turopplevelse en sitter igjen med. Turdata: 4 timer 18 km 980 høydemeter Flere bilder finnes her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html

Joda Torgeir, jeg har òg i aller høyeste grad respekt for Røynes innsats! Men med all kunnskap du, Morten, Kim m fl har nå i 06, syns nå jeg for min del at det er litt meningsløst å kun gå etter en liste man VET ikke er 100%. Er det egentlig ikke lista i "Norges fjelltopper over 2000m" den nærmeste sannheten pr idag? Da du Torgeir la ut lista di på nettet, vet jeg den var en stor inspirator for mange nye toppsamlere, som Thommessens turguider og selvfølgelig Røynes liste! Når det gjelder selve grunnlaget til norsk tindesport............ da er nok jeg personlig mer uenig, uten at det skal forringe Røynes innsats på noen som helst måte!

Artig sak dette, og et must for kommunetoppsamlerne. Bilde 01.jpg var ekstremt stemningsfullt.

I uke 34 va æ uvanlig opptatt av værmeldingan. Fellestur med gamle kollegaer va planlagt kommende helg, og mens de andran skull gå "Trekanten"(Jøladalshytta, Trollheimshytta, Gjevilvannshytta og retur Jøldalen), mått æ bergens mæ te to daga og start fra Gjevilvatnet for å ha en bil der slik at en del kunn avslutt der. Men værmeldingan va itj my å skryt av; regn opp og regn i mente Men det va i det minste itj meldt vind i fjellet, sjøl om det va meldt sterk kuling ut på kysten. Lørdagen opprandt med vekkerklokka stilt på 03:10 og avgang 04:00 - hvorfor må bestandig senga vær så my varmar enn ellers når klokka ringe tidlig? Men makta å slit kroppen ut av senga og kom avgårde som planlagt. Og været va over all forventning; klar himmel og bare noen tåkedotta oppover i retning Oppdal. Og finværet va der enno da æ kom te parkeringa ved stistart like ved Raudøra nedafor Gjevilvasshytta. Men idyllen vart itj så læng! Æ fulgt stien mot Trollheimshytta opp dit stien krysse Gravbekken og tar retning innover mot Kamtjønnin og Riarskardet. Plan A va no en tur over Blåhø og plan B en tur om Blåsalen/Speilsalen. Det vart plan B. I stedet for å kryss Gravbekken, fortsatt æ innover dalen langs bekken mens skyan dro fort over og vinden økt på. Innmed Blåhøtjønna blas det skikkelig, vinden piska vannet te skum som dreiv innover vatnet. Litt bratt oppover langs Svarttjønnbekken, men greit å gå, sjøl om vinden peip rundt øran og vindsuset dura fra Falkfangerhøa. Vel opp på toppen vart det litt lunar og snart va æ fram ved tjønna foran issalen Blåsalen. Allerede fra den avstanden vistes det at åpningen va klappa sammen og æ gikk rundt tjønna og frem te åpningen der æ fann litt ly bak en stor stein og inntok det første måltidet. Va godt med varm te og nån brødskiva ja! Tok nå bilda og gikk over te Speilsalen som e motsatt ende av istunnellen og der va det fallt sammen enno mer. Det e itj stort igjen av den tunnellen lenger, og taket e tynt. Videre fulgt æ vinterløypa forbi resten av Svarttjønnin frem dit den gikk ned mot Slettådalen og svingt deretter mot Svarthamran og tok sikte mot Finnskardet. Vinden bare økt på, og no kom regnet. Den delen av værmeldinga stemt, men den brisen som va meldt økt på te kuling Det blåst så sterkt at da regnet kom, klart æ itj å få på mæ ponchoen, og med nød å neppe hetta på fjelljakka. Sto bak en stor stein og mått ta av jakka for å tre på glidelåsen te hetta - ei kald fornøyels. Og fotografering va itj te å tenk på for regnet piska. Takk og pris for Dermisax i jakke og bukse Kom mæ over Svarthamran med nå hviletak når kastan va som sterkest, men fikk problem da æ skull kom mæ ned te Finnskardet. Kom så langt ned at det va bare 5 - 10 meter te det flata ut, men tenkt på manglende mobildekning og lite brukt rute på sommerføre selv om fallet maks kunn blitt ca 5 meter - og feiga ut. Med følge eller mobildekning hadd æ vel klatra ned uten å tenk mæ om Hadd allerede slått fra mæ planan om å gå opp på Geithetta på grunn av vinden, og te tross for vinden lå skodda tett over toppen så det vart te å sett kursen for Trollheimshytta direkte. Fra Finnskardet og ned te Trollheimshytta e det ei vinterrute som itj e merka, men det e lett å finn frem. Men siden det itj va nå sti vart det vassing i vierkratt og litt glatt grønske. Det va godt å kom ned te stien ned fra Geithetta. Den e bratt nok for slitne knær, men det vare heldigvis itj så læng. Va frem på Trollheimshytta etter 23 km på gpsloggen og vel 8 tima underveis. Vart itj mang rasta, men matpakka va tom Lang om læng kom turfølget på 14 personer dinglende inn på tunet, men da va æ allerede ferdigdusja og klar for en pils. De andre hadd trossa været og gått over Geithetta, men det hadd vært nedblåste trær og båt som va slengt på land ved Jøldalen. Men etter en bedre middag og et glass rødvin - litt kos må det vær på tur - vart det bysselalle før generatoern ble stengt. E itj helt sikker på om hodet nådd puta før æ sov Neste dag va det tidlig frokost og avmasj, men været så itj nå likar ut. Under flommen i fjor tok Slettåa nytt løp ved Trollheimshytta, og no e det bygd ei ny og flott bru over nyelva. Fantastisk flott konstruksjon. Og etter brupassering va det tid for regnklær, med litt hjelp kom ponchoen på og vart væran på resten av turen. Nån av oss hadd gått opp de "7 skuffelser" te Mellomfjellet før, og dermed virka turen opp lettar enn forrige gang(for 9 år siden ). Været svingt, men i dag va det mer regn enn vind. Vi kom oss over toppen og tok en liten rast, men været invitert itj te å ligg læng i lyngen. Ved stidelet fortsatt vi rett frem mot Riarskaret og tok en rask rast på toppen i sluddbygan. Vart itj nå lang rast nei! Turen ned te Gjevilvatnet va relativt smertefritt selv om enkelte sleit litt med passeringa av Gravbekken og undertegnede etter hvert ble litt skeiv i ryggen. Trudd det va sekken som hang skjeivt, men hadd gått og holdt i kameraet under ponchoen og fikk både problem med handa og ryggen. Ska aldri gå så lang med ny og uprøvd sekk - den holdt itj mål så no e det tebake te den gamle gode Berganssekken. Sammen med 4 passasjera gikk turen tebake te bommen opp te Jølhaugen slik at de andre kunn hent bilen sin der og så heim te en god varm dusj De 10 andran lå over på Gjevilvasshytta og vart vekt av brannalarmen kl 06:00, men det va itj brann, men det regna sånn at det vart vannlekkasje og dermed alarm. Og på turen over te Jøldalshytta og Jølhaugen vassa dæm i snø te opp på anklan Vintern kom tidlig i år Veit itj om det e bra eller itj æ - har visst itj tatt av påskeklisteret enno Men, det e rart med det, samme om det regna og blåst så va det en fin tur. Ryggen e på plass igjen og formen e upåklagelig, men no ska de 8 år gamle Besseggenskoan byttes i nye. På snøturen i dag va det bare to som kom fra tørr på beina - begge i nye Crispi Besseggen. Bli vel nødt te å gå inn nyskoan med en tur te før skian ska finnes frem.

I år hadde jeg lyst på en annen sommerferie enn fjelltur i Norge. Etter fjoråret knall ferie i Jotunheimen trodde jeg ikke på at værgudene ville være med oss ett år til – og hvor rett fikk jeg ikke i den antagelsen For første gang kjøpte vi oss inn på en tur. Valget falt på Hvitserks tur til Peak Lenin, Kirgisistan. Peak Lenin er på hele 7.134 moh. Hjemme i sofaen rundt juletider virket dette som en annerledes og fin sommerferie. Etter hvert som turen nærmet seg og vi fikk pakkeliste begynte vi å skjønne at dette kunne bli slitsomt og kaldt! Treningsturen ble intensivert og diverse varmt utstyr ble innkjøpt. Her kan dere lese den offisielle dagboken fra turen http://www.hvitserk.no/turer/Hoye_fjell/5915/Dagboker/13356 . Jeg vil her skrive noen tilleggsbetraktninger som jeg gjorde meg underveis og i etterkant av turen. Før fjellturen Det er mange timer på fly og i lastebilbuss før vi kom til fjellene. Først var vi i Biskek før vi tok fly til Osh. Er du i Osh anbefaler jeg noen timer i Osh Bazar – det var en stor opplevelse. Kjøreturen til fjellet var lang, men det ga oss mulighet til å se hvordan landskapet endret seg fra byen på sletten og opp via to pass før vi fikk utsyn til Pamirfjellene. Ikke bare var det landskapet som endret seg, men også hvordan menneskene levde. Jo lenger fra byen vi kom jo hyppigere bodde folkene i tradisjonelle yourter (runde telt med reisverk av tre og tovet ull som vegger, tak og gulv). På fjellet I tillegg til Basecamp (3.700 moh) benyttet vi oss av Camp 1 (ABC) 4.450 moh, Camp 2 5.400 moh og Camp 3 6.100 moh. I BC og C1 bodde vi i fastetelt og det var kokker som laget maten til oss. Jeg er positivt overasket over variasjonen og hvor god maten kokkene laget til oss. Høyere opp på fjellet måtte vi fikse maten selv. I C2 laget guidene kraft-middager til oss (smør med gryterett eller var det gryterett med ekstra smør??), mens i C3 gikk det i Real. Frokost var hjemmelaget norsk havregrøt med noen godsaker og lunch var kjeks med sjokolade. Må innrømme at kjeks og sjokolade ikke er blant det jeg definerer som lunch – det var kamp om de få knekkebrødpakkene. Det å skulle på høyt i fjellet krever en egen teknikk, her er det ikke bare å begynne å gå. Vi lærte om pusting, drikking og hvordan vi skulle gå. Det var viktig å gå sakte og vi kjørte en turnus med 50 minutter gangen og 10 minutter hvile. 10 minutter hvile er lite når man skal ha av seg tøy og sele for å tisse, drikke og kanskje spise litt, men etter hvert fikk jeg rutine på både gange og pausene. Sakte men sikker arbeidet vi oss oppover fjellet. Det var mye snø og mer snø kom mens vi var i fjellet. Det gjorde det veldig tungt å bevege seg. Selv om vi fikk bærehjelp til en del av bagasjen var det tungt å komme seg oppover. Mellom C1 og C2 gikk vi i tau, og det meste av turen gikk vi med stegjern. Mine stegjern er uten kladdeplater og det angrer jeg på. I utgangspunktet var det tungt å gå, men med svære kladder med snø under stegjernene ble det ikke lettere. Fredag gikk vi opp til C3 og lørdagen skulle vi støte mot toppen. Når vi kom opp til C3 var det telt som måtte settes opp og utdeling av diverse fellesutstyr. Det var kaotisk aktivitet før vi alle kom oss inn i teltene. Vel inne i teltene var det å koke vann til middag og til toppstøtet. Vi var ferdige rundt kl 21. Fikk noen få timers søvn før vi våknet kl 00:00. Da var det mer koking av vann og kle på oss alt tøyet og utstyret til toppstøtet. Når vi krabbet ut av teltet rett før kl 02 var det kaotisk stemning utenfor. Det haglet med beskjeder og meldinger. Etter hvert fant vi ut at vi var alle og begynte på toppstøtet. Til min overraskelse hadde vi nå gått bort fra 50-10 mønstret vårt og det rolige tempoet var borte – nå hadde de russiske guidene tatt kontrollene og kjørte sitt eget løp. Etter en timestid i mørket med meget høy puls (hadde hvilepuls opp mot 130 på kvelden før), en lei hoste, hodepine og overivrige russeres som hylte at vi måtte gå fortere tok skrekken overhånd og jeg måtte ta en pause. Pusten gikk i hissige-hiv og jeg følte med redd og usikker. Ultimatumet om at jeg måtte bli med videre men dersom jeg måtte snu måtte trolig flere av mine venner avbryte toppforsøket sammen med meg eller å gå ned alene gjorde at jeg valgte å gå ned alene. Min form ville ikke klare noen topp den dagen og da var motivasjonen til å fortsette borte. Jeg følte meg utrolig liten og usikker der jeg gikk tilbake alene i lyset fra hodelykta mi, men tøff som jeg er så kom jeg med vel tilbake til C3. Etter mitt mislykkede toppforsøk sov jeg litt i teltet før returen ned fra fjellet begynte. Vi hadde trossalt tre dagers marsj før vi var nede fra fjellet. Det var mye utstyr som skulle ned og sekkene var tunge nedover fjellsiden. Slitne og trøtte kom vi til C1 hvor vi ble møtt med deilig øl. Etter noen timers hvile og en god lunch så var noe av slitet ute av kroppen. Hjemme igjen Vel hjemme igjen trodde jeg at kroppen var bra, men den gang ei. De siste 4-5 dagene har jeg slitt med diare og hosten har kommet igjen, dog i mye mindre grad enn på fjellet. Når jeg trener er det fortsatt sårt i brystet når jeg trekker pusten dypt inn. Men tiden leger alle sår… Dette har vært en lærerik tur hvor jeg har satt to rekordmed 2,5 uke sammenhenge teltliv og ny høyderekord! Jeg er fornøyd med årets ferie!