Vi tok bussen fra Eidjfjord til Fossli fredag morgen.
Sekkene våre (min på ca 12/13 kg, sambo sin på ca 17 kg) lot vi ligge igjen på Liseth for å stikke en tur bortom Vøringsfossen.
Fossen var mektig, vi måpet begge over den idiotiske tyskeren som klatret over gjerdet for å få et bedre bilde, samt fruene som trippet ut fra turistbussene i høye hæler.
Vi gikk deretter fra Liseth ca 12-13 tiden, pila pekte mot Kjeldebu, men planen var å telte ca halvveis.
Været var flott og sola skinte, vi hadde en flott dag, og endte med å telte ca der man får øye på Sysenvatnet, dette var en kosetur først og fremst
Vi våknet til møkkavær lørdag morgen, bestemte oss for å avvente litt for å se om vi slapp å gå i regnværet, vi hadde allerede erfart hvor sinnsykt fort været skifter på vidda.
Møkkaværet var kommet for å bli, men vi bestemte oss for å sette avgårde allikevel, planen var å nå Kjeldebu denne dagen.
Vi satte avgårde sent etter lunch, klokka viste ca 13.00
Jeg er frøsen av meg, så hadde på fullt ullundertøy, langt undertøy i ull, fleecegenser, vanntett bukse og jakke samt lue og ullvanter. Sambo gikk i samme bekledning minus fleecegenseren.
Vi passerte et par teltere underveis, disse hadde tydeligvis bestemt seg for å bli på fjellet til været bedret seg.
Vi hadde ikke gått mer enn ca 1 times tid da vi oppdaget hvilke utfordringer regnet ville gi oss, de "små" elvene vi måtte forsere var ikke lenger små, men svært store og strie. Vi brukte mye tid på å finne beste sted for å forsere disse "småelvene"
Etter et par elver kom vi til kort, vi sto på en "øy" midt i en elv da vi så 2 staute karer + 1 hund komme gående, vi la stoltheten til side og hoppet over, fjellkarene tok oss imot, sekkene kastet vi over.
De advarte mot flere strie elver underveis.
Det tok vel 15 min til neste problem-elv dukket opp, vi gikk langs elven for å finne beste krysningspunkt, noe som viste seg vanskelig her. Jeg fant det jeg trodde var det beste stedet, og bestemte meg for å krysse først, med sekken på ryggen.
2 sekunder etter var jeg under vann, men fikk krabbet opp på land etter noen sekunder hvor min sambo sto klar for å løpe etter/hoppe uti/det som måtte til. Jeg er ikke flau over å innrømme at jeg var totalt skrekkslagen og panikken grep tak noen sekunder da jeg var vel på land, hadde elven vært større eller om jeg hadde slått hodet fremfor kneet, kunne dette gått riktig ille.
Mine hittil tørre klær var gjennomvåte, jeg er sikker på at jeg veide 10 kg ekstra. Utstyret ellers var tørt takket være pakking i vanntette poser og plastikkposer.
Vannet var ikke kaldt nok til at kulden ble et problem, jeg hadde også 2 lag merinoull, så jeg insisterte på å fortsette fremfor å slå leir til bedre vær.
Det tok ikke lange tiden før været ble værre, regnet øste ned, og vinden var fæl. Sambo begynte også å bli våt.
Vi innså nå at vi måtte nå frem til Kjeldebu denne dagen, uansett hvor våte og kalde vi måtte bli. Jeg var rimelig utkjørt etter mitt lille bad, og visste ikke hvordan jeg ville være i stand til å fortsette.
Vi gikk på i godt tempo, pauser var ikke et tema da kulda kom når jeg sto stille, jeg var tross alt søkk-våt fra topp til tå.
Timene gikk og vi vasset over elver med vann til knærne, klatret opp og ned fæle fjellsider; hvor kreftene kom fra, er ikke godt å si i etterkant. Etterhvert var også sambo gjennomvåt, og vi befant oss i et svært ugjestmildt område.
Det var ikke aktuelt å slå leir, alt av ullklær hadde vi på oss, reserveklærene i sekken var kun microfiber og annet syntetisk. Tanken på å fortsette dagen etter, i våte og kalde klær, var lite fristende.
Vi kom etterhvert ned fra dette forjævlige fjellet og frem til veiskille Finsehytta/Kjeldebu, ref kartet var siste etappe 1 times gange, dog med lett sekk og 0 pauser. Vi så allikevel lyset i enden av tunellen, samme hvor kalde og våte vi var, var det ikke snakk om å gi opp. En varm og tørr hytte var det eneste som holdt oss gående.
De 2 svært så strie elvene vi måtte krysse mot slutten hadde heldigvis bruer, ellers hadde disse ikke vært mulig å krysse.
Vi var begge ufattelige slitne og våte, været var fremdeles helt jævlig, og vi gjorde hva vi kunne for å holde hverandre oppe.
Et stykke før siste elv, var sambo minutter fra å gi opp. Vi tok en liten pause og fant frem kartet, hytta var visstnok svært nærme. Vi kom oss over siste topp før vi så Kjeldebu, og innså at denne hytta var den riktige (i motsetning til hytta vi hadde sett en stund før, skuffelsen var stor da veien ikke førte til den).
Vi kom oss inn i vakthytta før vi kjapt ble geleidet inn i den varme hytta med tilhørende varmerom. Jeg har aldri vært så utkjørt i hele mitt liv, men kom meg ut av de våte klærne og fikk varme fra peisen i varmerommet.
Jeg skulle likt å vite hva de andre gjestene på hytta trodde da vi kom inn, den ene mer utkjørt enn den andre.
Vi ga en kjapp gjenfortelling av dagen, fikk i oss litt varm mat og kom oss i seng på en måte.
Tror klokka var rundt 19 når vi kom frem, men er rimelig usikker, da tidspunktet var det siste vi tenkte på.
Søndagen tilbrakte vi langflate på sofaen, det var uaktuelt å gå noe sted denne dagen, været var ikke stort bedre enn lørdagen, så prisen å betale for å bli på hytta var liten.
Etter noen timer kom 4 utkjørte tyskere inn, like våte og utslitte som vi var dagen før. Det viste seg at disse var det første teltet vi passerte dagen før, så deres dag hadde vært rimelig lik vår. (Med unntak av at de gikk i olabukser da de andre klærne var våte!!)
Vi tok de imot så godt vi kunne, og slappet av sammen resten av dagen.
Planen var egentlig å gå videre via Krækkja til Haugastøl, men været så ikke ut til å bli bedre, og veien mot Krækkja ligger langs en mengde mindre vann og elver. En ny dag med vassing og kryssing av elver fristet ikke.
Vi bestemte oss derfor for å gå til Dyranut mandag, sove i telt natten over, ta bussen til Haugastøl tirsdag morgen, før kveldstoget hjemover ventet tirsdag kveld.
Vi våknet etter nok en god natts søvn mandag morgen, det var overskyet og kaldt med mye vind, men det regnet ihvertfall ikke.
Etter frokost og gulvvask pakket vi sammen og satte ferden mot Dyranut.
Glade som vi nordmenn er i molter, klarte jeg ikke å gå forbi et par steder hvor multene sto tett i tett.
Samboeren min er engelsk, og skjønner ikke hva den store stålheia er, men vi stoppet ihvertfall og plukket et par liter på veien.
Dagen holdt seg tørr, så vi var gode og varme hele veien, mye gjørme og vann på stien, men ikke noe problemer med gode sko og vanntette bukser.
Vi hadde en kjempeflott tur mot Dyranut, det var mye vind og mindre regnskurer, men dette var drømmevær i forhold til været vi opplevde på lørdagen.
Det tok oss en ca 4 timers tid å gå til dyranut inkl mindre stopp og litt multeplukking.
En liten stund etter at vi hadde slått opp teltet et stykke nedenfor Dyranut (gratis, det samme var opphold inne i det koselige resepsjonsområdet på Dyranut. Svært hyggelig mann som tok oss imot) så vi tåka komme tykk mot oss veien vi hadde gått.
Vi var begge litt bekymret for de 4 tyskerne som også skulle gå veien mot Dyranut, men de satte ut senere da de ikke hadde stort med tørre klær.
Vi lagde mat og koste oss i teltet, gikk deretter opp til Dyranut og koste oss i en varm sofa resten av kvelden.
Tyskerne så vi ikke snurten til, men vi regnet med at de hadde såpass vett til å slå opp telt underveis om de måtte.
Når vi skulle ta kvelden så vi ikke en meter foran oss frem til teltet, tåka var utrolig tykk. Natta var utrolig kald, gradestokken viste 0 den natta. Jeg sov med 2 lag ull og lue, det kombinert med en god sovepose, og en god seng av mose under teltet, ga meg en god natt søvn.
Morgenen kom og vi ble begge svært overrasket over å se teltet til tyskerene 10 meter unna oss, vi regnet med at de hadde ankommet sent da vi ikke hadde sett noe til de, men de hadde ankommet 20.00 og slått opp ved siden av oss.
(Da vi tok kvelden var tåka så tjukk at det ikke hadde vært mulig å se noe telt)
Vi takket for oss, og tok bussen til Geilo, hvor vi måtte vente hele 9 timer på toget vi hadde billett til. (Det fristet ikke med 9 timer i Haugastøl, så valget falt på Geilo hvor en stk stor pizza ble nytt på Peppe's )
Alt i alt en fantastisk tur. Været var vått og kaldt, langt fra hva vi forventet i August mnd. Vi var både kalde og våte, lørdagen var uten tvil den tøffeste dagen i mitt liv, og viser klart hvor farlig fjellet kan være ved dårlig vær.
Vi fikk heldigvis frarådet 2 par med tyskere å sette kursen mot Finse søndagen, da disse ikke var forberedt nok på den type tur i den type vær.
Vi pakket alt av ulltøy basert på værmeldinger og mine erfaringer med de norske høyfjell, men vi ble nok begge litt overrasket over at vi ville bruke alt av ulltøy samt lue og ullvanter såpass tidlig på året.
Før neste høyfjellstur vil vi nok begge bytte ut jakkene våre til noe "tøffere", da Bergansjakkene våre er helt supre til lettere regn og regnskurer, den sterkeste vind er 0 problem, men 6 timers mars i øsende regn holder de ikke ute.
Ellers brukte vi alt av klær og spiste opp det meste av maten. At vi skulle tilbringe 2 dager i en hytte var ikke med i beregningen, derfor satt vi igjen med endel ekstra mat og mer enn nok gass.
Vi er ikke i tvil om at vi vil tilbake til Hardangervidda, vi har begge lyst til å gå fra Finse til Kjeldebu, eller Liseth til Kjeldebu (igjen), men det er uaktuelt i dårlig vær, selv med bedre jakker og minus et stk overmodig kvinnfolk som ender med å ta en dukkert.
Vi tok 0 bilder på lørdagen, til det var vi for kalde og våte, tankene våre var kun på å komme frem. Trist i etterkant da det var nydelig der oppe og vi uten tvil hadde fått noen nydelige bilder å henge på veggen.
Hardangervidda, we will be back
Teltplassen i Eidfjord
Flotte Vøringsfossen
Jeg er noe sliten etter klatringen til toppen på fredag
Rett etter teltplassen
På vei mot Dyranut, utsikt mot de "koselige" fjellene vi gikk over lørdagen
Tåka kommer sakte, men sikkert på mandagen
