virrma

Du har et imponerende pågangsmot, det skal være sikkert! Håper skulderen gror godt og at opptreningen går etter planen!

Det er vel ikke det at jeg er så hemmelighetsfull av meg, men det er litt vanskelig å komme med konkrete tips. Jeg har ei jente som snart er 13, og vi har vært på tur siden hun var veldig liten. Vi liker oss best i telt, og da er jo mulighetene uendelige. Etappene kan bli akkurat så lange eller korte som man vil, og man kan legge opp dagene helt etter egen rytme. Jeg synes hytter ofte er litt slitsom, for mye folk, vanskelig å få barnet til å sove tidsnok, osv. Men igjen, det er mine preferanser. Jeg liker meg best på steder der det verken er merket sti eller hytter, og Sommerstid har vi oftest tatt de lengste turene lenger nord enn Trondheim, men vi da noen turer både på Hardangervidda og i skogene nærmere Oslo. Da D var 6 år gikk vi fra Haugastøl over Hallingskarvet ved Lordehytta og deretter Raggsteindalen forbi Geiterygghytta og ned Aurlandsdalen. Det var en fin tur for oss, men etappene var såpass lange at jeg ikke helt uten videre anbefaler den til andre i samme alder. Går selvfølgelig an å bruke mer tid enn vi gjorde og bruke hyttene til overnatting, mulig det vil fungere da. Et annet fint område er jo Rondane, litt mer spennende topper der enn på Hardangervidda, og bra med hytter for den som ønsker det. Jotunheimen har selvsagt enda mer topper og kan være veldig spektakulær. Men dette blir bare genrelle områder er jeg redd, og ikke akkurat det du spør etter. Ønsker deg lykke til med å finne sommerens drømmetur!

God jul! Digger innstillingen og pågangsmotet, og gleder meg til nye turrapporten fra deg!

Nei, dessverre. Vi har ikke vært på barmarkstur i Børgefjell siden høstferien i -18, og da droppet vi denne turen pga værmelding. Det viste seg å være flaks, for vi hadde mye utstyrsutfordringer også den turen. Turen står fortsatt på lista over interessante muligheter. Kanskje til sommeren?

Jeg og ei venninne har avtalt å dra på tur med våre respektive barn denne helgen. Målet er å ligge ute, brenne bål og nyte livet, ikke først og fremst å gå langt. Vi er godt utstyrt med pulker og alt nødvendig utstyr, men klarer ikke helt å finne ut hvor det er lurt å dra. Det blir fort seint og mørkt med avreise etter jobb fredag, så derfor vil vi helst ikke gå så langt denne kvelden. De starter fra Hamar, vi starter fra Oslo, og vi sliter litt med å finne ut hvor vi kan dra på strekningen mellom oss. Noen gode tips?

Takk! Da legger jeg inn noen søk.

Jeg vet at dette ikke akkurat er friluftsliv, men det er så nære at jeg tar sjansen. D på nesten 13 trenger nye alpinski/støvler, og jeg ønsker primært å kjøpe brukt. Hun står ikke så mye i bakke, det blir vel normalt et par helger i året. I tillegg har hun gått noen kurs, så teknikken er brukbar. Hva skal jeg søke etter på Finn? Noen tips? Hun er 160cm og 48kg.

Angående klasseturer: Jeg har arrangert flere teltturer med klassen til datteren min med veldig godt oppmøte. Men vi har ikke dratt til Hardangervidda, vi har dratt i nærskogen. Da blir terskelen mye mindre.

Vi har jobbeturer og koseturer, og det har vi hatt siden datteren min var veldig liten. Jeg synes ikke det ene er generelt bedre eller dårligere enn det andre, en god mix er best. Vi kan presse dagsetappene, spise tørket mat og gjøre det enklest mulig, eller vi kan sløve rundt i leir og bruke mesteparten av dagen på å bygge snømann. Det hender selvsagt også at en tur endrer karakter underveis. Vi var i Børgefjell sist påske og hadde planer om å gå langt, som vi pleier i påsken. Det ble fort klart at datteren min var sliten og umotivert, så da la vi om ruta til en veldig snill liten runde, nøyt sola sola og finværet og bare koste oss. Det motsatte har også skjedd, hvis vi brått har fått lyst til en topp eller en rute.

Ingenting er bedre enn enkle løsninger. Krysser fingrene for at det fungerer!

Hvor mye må du gi for taxi fra stasjonen til Langen? Må blevel bli en del for 30km?

Mitt tips ville være å kjøpe en enkel syntet sommerpose og tre den utenpå Rab-posen. Da dekker du den mellomkalde perioden billig og greit. Mitt oppsett er: Ajungilak et eller annet - sommerpose - fiber. Brukes svært sjelden alene, i så fall sommer Western Mouteneering Apache - opprinnelig ekstremtemperatur -28/komf dame -3. Denne er nå veldig godt brukt og holder ikke lenger opprinnelige temperaturgrenser. Jeg bruker den sommer og vår/høst så lenge jeg regner med at den holder. Den er med på skolgtur denne helga, men ryddes nok snart bort for vinteren. Warmpeace Viking 900, ekstremtemp -34/komf dame -7 I praksis greier jeg meg altså med to poser, men WM-posen har blitt så slitt at jeg har kjøpt erstatning for den. Bruker den likevel så i de tilfellene det er mulig, for å få maks bruksdøgn ut av posen før den kasseres.

Min 12-åring liker å holde på med egne prosjekter. Hun er særlig glad i spikking, og kan bruke timer på å lage et eller annet. Vinterstid kan hun bruke massevis av tid på å lage bord og sitteplasser i solen. Vi pleier å ha med oss en kosepose, og prøver å variere innholdet. Det kan være spill (Ligretto, 3 på rad, Jaipur, kortstokk, annet), lesebrett/bok, notisbok til daglig turrapport + all mulig slags fabulering, logiske oppgaver av ulike slag (løses alene) og diskusjonskort (fuelbox). Innimellom har hun også matlagingsprosjekter. Fiske kan være gøy. Hun driver ofte diverse utforsking av nærområdet, inkludert treklatring, klyving i morsomt terreng og bading.

Vi pleier å dra på romjulstur, og har veldig ofte endt opp med å forandre turmålet når det nærmer seg avreise på grunn av snøforhold og/eller værmelding. Gausdal-Vestfjell ha blitt turmålet flere ganger. Det er et fint område! Og hva med Femundsmarka? Både buer og skog der også.

Sjekk her for en grei oversikt: https://nycomed.no/mage/alt-lurer-pa-laktase/ Det finnes flere merker, og alle virker så vidt jeg kan forstå like bra. Finnes på apotek og helsekost.

Hva med å gi henne laktasetabletter? Det nøytraliserer laktose, sånn at normale mengder skal gå greit. Sikkert lurt å prøve ut hjemme først....

Ja, det finnes fra Valio. Jeg kjøper på nett fra Finland. https://www.suomikauppa.fi/product_info.php?products_id=8640

Vi har hatt Deuter Fox 40l i noen år nå og har vært godt fornøyd med den. 12-åringen min har passert 155cm (har ikke målt henne i det siste) og den passer fortsatt. Jeg regner med at større sekk kommer på ønskelista til jul/bursdag i vinter.

Takk for rapport! Ser ut som en veldig fin tur.

Jeg har en Bach-sekk som er bortimot 10 år gammel og tar 90l (tror jeg). Jeg liker den godt, men den har blitt lite brukt etter at jeg kjøpte Recon for en del år siden. Jeg ser at modellene er temmelig endret, så det er lite jeg kan bidra med.

Du har jammen mer pågangsmot enn de fleste! Så bra at du faktisk fikk gjennomført turen og testet utstyret. Jeg ser fram til neste turrapport!

Ja, det anbefales. Er jo veldig mange andre turer man kan gå også, og da blir det vesentlig mindre folk. For vår del, så liker vi jo langturene, så da ble dette en artig avveksling fra de langt mer øde områdene i Nordland der vi har vært de siste årene.

Mitt turfølge har nå blitt 12 år og har gått med sekk siden "tidenes begynnelse" - i alle fall husker jeg ikke når hun begynte med det. Husker i alle fall at det var et viktig poeng at "dagens snacks" var i hennes sekk de første årene. Hun bærer relativt mye og har gjort det i noen år nå, men det er nokså avhengig av turen. Ved lange og tunge dagsetapper kan det bli nødvendig å redusere sekken litt. På langturer (ca 2 uker) endrer det seg dermed litt etterhvert: I begynnelsen bærer vi begge tungt, og det er jeg som er begrensningen/sliter tyngst. Etterhvert som vi spiser, blir min sekk lettere og vi blir omtrent jevnbyrdige. Samtidig plukker gjerne hun med seg diverse skatter (fine steiner, horn osv) På den måten blir min sekk gradvis "for lett" ift hennes, i betydningen at jeg kan gå lengre/fortere enn henne. Da flyttes en del av hennes ting over i min sekk (med forutsetningen om at en del stein legges igjen samtidig), og så finner vi en god felles fart. Jeg husker at jeg lette etter fornuftige retningslinjer på dette da hun var yngre, men at jeg ikke fant noe. Jeg har stort sett brukt min egen fornuft: Når hun har gitt beskjed om at det blir for tungt, så har jeg avlastet så mye som det er behov for. Noen ganger har jeg overtatt hele sekken, som regel holder det å plukke ut litt. Hvis hun ikke klager og ikke virker (for) sliten, så har jeg regnet med at det er greit.

Sommerens familieferie skulle gå til Korsika, og dermed begynte jeg å lete etter en passende fjelltur for 12-åringen og meg. Det tok ikke lang tid før jeg landet på GR20, Korsika på langs gjennom fjellene. Mye er sagt om den turen, og den er blant annet kaldt Europas tøffeste fjelltur. Det er en heftig overdrivelse. Jeg tror 30 000 personer går turen pr år, og det er godt merket og tilrettelagt. Man merker godt at dette ikke er Norge og at allemannsretten ikke eksisterer. Turen er delt inn i 16 etapper mellom hytter som tilbyr overnatting (inne på hytte må bookes, telt kan også leies) og teltplasser, samt serverer mat og har små butikker. Villcamping er ikke tillatt. Dagsetappene er beregnet til 5-8 timer uten pauser. Dermed ble også turen en langt mer sosial opplevelse enn det vi er vant til hjemmefra. Vi traff stort sett de samme menneskene ved hver leirplass, og det bragte en ekstra dimensjon til turen. Noen var svært turvante, andre slett ikke. Alle var hyggelige, og særlig vi som ikke snakker fransk slo oss sammen til en liten gjeng. De fleste går turen fra nord til sør, men av logistikk-hensyn valgte vi motsatt retning. Som vegetarianere var vi skeptiske til matserveringen, og jeg pakket derfor med meg mat for 10 dager. Det innebar åpenbart en langt tyngre sekk enn de aller fleste jeg møtte. Det er ofte begrenset tilgang på vann i løpet av dagen, så det må også bæres. Sekken nærmet seg vel 25 kg de første dagene, og det var ganske heftig i +35 grader, strålende sol og bratte bakker. Heldigvis ble jo sekken lettere dag for dag, samtidig som formen ble bedre. Vi lærte også gradvis at det var lurt (og verdt det) å stå opp grytidlig for å slippe å gå i den varmeste tiden på dagen. Alle snakket om at den nordlige delen var tøffest, men for oss var det tvert imot. Da vi kom nordover var sekken lett og rutinene på plass, og disse etappene gikk fort og lett. Den beryktede klatring/klyvingen var heller ikke på langt nær så utfordrende som vi hadde forventet. Da vi kom omtrent halvveis, ble 12-åringen syk. Hun fikk høy feber en ettermiddag, og vi endte med å villcampe i to netter. Det var ikke snakk om å komme oss videre, hun var helt utslått. Heldigvis kom en av våre turvenner forbi neste formiddag med noen kraftigere febernedsettende piller enn de jeg hadde, og det hjalp en del på formen. Ut på kvelden fikk hun i seg litt mat, og vi snakket om å prøve å komme oss til neste hytte (litt over en halv etappe) neste dag. Hun fikk fortsatt vidunderpillene, men da gikk det overraskende greit og vi var på l'Onda allerede kl 12. Der var det ingen skygge og lite fristende å henge rundt helt til kvelden. Vi trodde også at våre venner var på neste refuge, og etter å ha satt til livs hver vår gode omelett og litt brus bestemte vi oss like godt for å gå løs på en etappe til. Vi valgte den alpine varianten over en del fjellrygger til Petra Piana. Fordelen med å følge ryggene var selvsagt at vi fikk litt vind, og dermed ble ikke varmen alt for slitsom. Akkurat denne etappen var dessuten veldig fin, med flotte utsikter og ikke alt for bratte stigninger. Skuffelsen var stor da vi ikke så noen kjentfolk i leiren da vi endelig kom fram, og vi lurte på om alle hadde doblet og dermed fortsatt var en etappe foran oss. Følgende dag fra Petra Piana til Manganu var riktig spektakulær, men 12-åringen var nok fortsatt litt preget av sykdommen og at vi hadde gått så langt dagen før. Det var skrekkelig varmt og hun var sliten og lei. Det hjalp litt da vi møtte noen som klagde over vanskelig terreng og klyving, og enda mer da vi plutselig så Anu et godt stykke foran oss. Anu var ei indisk jente vi hadde holdt følge med hele turen og det var hun som ga oss de febernedsettende tablettene. Dermed kom entusiasmen fort tilbake, vi måtte ta henne igjen for å si takk for hjelpen! Så var det klart for turens lengste etappe. Fra Manganu til Cittolu de Mori var det i følge guiden 27km. Heldigvis var det ikke så mye stigning, så det gikk veldig greit. Vi hadde også en lang og herlig lunch på et hotell i Castel de Vergio, og det ga bra med energi videre. Etter en kort dag videre, var det tid for den mest omdiskuterte etappen på hele turen: Fra Tjiughetti til Asco, over skulderen til Monte Cinto på 2607m. 12-åringen hadde mast hele veien om å ta turen oppom toppen også (2706m), men ryktene tilsa at det var ganske langt dit (jeg hørte opp til 3t ekstra) og jeg hadde derfor vært forsiktig med å love noe. Etappen i seg selv skulle også være lang, og ikke minst var det risiko for torden på ettermiddagen. Det betydde en grytidlig start, og vi var på vei oppover før klokka var fem. Det var stjerneklart mens vi pakket teltet, men omtrent samtidig som vi begynte å gå skyet det over og vi hørte torden. Uværet holdt seg heldigvis på god avstand, men vi fikk tåke og litt regn på vei oppover, men også en flott regnbue. Da vi nådde Point de Ebolie, der vi eventuelt kunne gå til toppen, var være guffent. Tåka kom og gikk, det blåste heftig og steinene var våte etter en regnskur. Jeg syntes ikke vi kunne gå utenfor ruta, og ville heller sikre at vi kom oss ned i gode forhold. 12-åringen var skuffet, og det ble ikke bedre da det klarnet opp mens vi var på vei ned. Rett før vi var nede braket det varslede tordenværet løs, og det var voldsomt. Vi var blant de første som kom over fjellet den dagen og rakk akkurat å få opp teltet og før et intenst regnvær. Det kom delvis som hagl på fjellet, så der var det lite trivelig. Mange som fortsatt var på vei opp endte med å snu, og de som var på vei ned fikk en ganske strevsom tur. Vi var i grunnen heldige der. De to neste etappene var veldig fine, og særlig den fra Caruzzo til Piobu var spektakulær. Terrenget er vilt og ser nærmest ufremkommelig ut, men det er god sti og bare litt klyving innimellom. Det er også lagt ut kjetting på de mest krevende punktene, men på tørt fjell var det ikke noe behov for å bruke disse. Vi kom så tidlig til Piobbu at vi vurderte å fortsette ned til Calenzana og dermed fullføre turen samme dag, men bestemte oss i stedet for å ta en siste kveld med gjengen. Det ble en veldig hyggelig ettermiddag, med oppsummering og mimring. Siste etappe til Calenzana gikk på 3,5timer. Vi fikk oss en god lunch og tilbragte resten av dagen på toget for å møte resten av familien. Etter 15 dager på tur, var det perfekt med en uke med bading, lesing og mye god mat. Må ta med denne: Sekken hadde rett og slett gnagd hull i t-skjorta til 12-åringen.

Jeg fikk veldig god sekkehjelp på G-max Storo sist (Men ikke gangen før det)